Min venninne Yppolb har bursdag i morgen. Mann og minste sønn syns det blir styr å gi gave i morgen pga str, så den ble lite høytidelig levert i ettermiddag.
Hun har flere ganger sagt at hun ønsker seg en trompet eller skalljakke. Eller helst et bidrag til det da. De har ikke for vane å kjøpe gaver i 10 000 kroners klassen. Så hun pakker opp da. Koselig kort som minsten har laget. Stor og tung pakke. Og det er en ny micro! :knegg:
Yppolb klarte ikke helt å skjule skuffelsen. Sitat:"Seriøst NNN? Micro??"
NNN: "Ja, jeg vet at det er en litt sånn fellesgave. "
Yppolb: "Eh, ja riktig! En fellesgreie, og ikke noe man kanskje ønsker seg til bursdagen sin om man ikke er spesielt interessert?"
NNN: "Jeg visste ikke hva du ønsket deg..."
Nå lurer Yppolb på om hun kanskje er litt utakknemlig? :sparke: Hun burde kanskje blitt glad for en micro? Det hender jo faktisk at hun bruker den til tining noen ganger i året. :undrer:
Jeg hadde blitt glad - hvis vi trengte ny micro. Men jeg blir stort sett alltid glad, så jeg bør egentlig ikke regnes med. Diamanter og blomster er vel omtrent det eneste jeg ikke hadde blitt glad for.
Da kan du jo kjøpe skalljakke for pengene du ikke trenger å bruke på micro.
Jeg vil mye heller ha en bitteliten ting tilpasset smak og ønsker enn en diger ting jeg ikke ønsker meg. :sparke: Så ja, litt skuffet hadde jeg nok blitt. :o
Hun var vel ikke så langt unna akkurat. Men skjerpet seg kraftig av hensyn til barnet.
Joda. De "trengte" forsovidt ny micro. I den forstand at den de allerede har ikke kan brukes til micropop. Som Yppolb uansett ikke er spesielt begeistret for.
Mannen hennes har bursdag i mai, og foreløpig er utsikten til gave for hans del nye kjøkkenhåndklær. :barnslig skuffet:
Min venninne adlitam hadde blitt superskuffa, og ikke klart å legge skjul på det. Mannen min har dessuten fått beskjed om at man skal ha personlige -men gjerne nyttige, for all del - gaver til bursdagen, med mindre man spesifikt ønsker seg noe til fellesskapet. Det trenger ikke være dyrt, men det skal være til meg. Jeg hadde blitt mer glad for en 200 grams sjokolade enn for mikrobølgeovn. :sparke:
Jeg hadde ærlig talt ikke blitt kjempeglad for microovn, nei. Da ville jeg blitt mer glad for parfyme eller nydelige blomster eller noe annet som var til meg. Ikke micro eller noe annet nyttig for familien. Jeg vil heller motta et personlig og fint kort enn en (for meg)upersonlig gave.
Jeg synes vel det var litt dårlig gjort å benytte noens bursdag som anledning til å kjøpe en bruksgjenstand som husholdningen trenger, men som bursdagsbarnet selv hverken har ønsket seg eller får nevneverdig glede av. Jeg hadde absolutt blitt skuffet. Jeg ville heller hatt en liten og billig ting ment akkurat for meg enn noe stort og relativt dyrt hvor giveren hadde helt andre ting enn min glede i tankene.
Jeg hadde blitt forferdelig lei meg. Ikke over at det var en praktisk gave, men det var jo ingen gave i det hele tatt!!! Og at han ikke hadde giddet å høre etter/huske hva jeg faktisk ønsket meg.
Og, jeg kjenner meg selv, jeg hadde IKKE lidd i stillhet. Jeg skulle nok klart å komme opp med en mesterlig martyrheten selv-forestilling. (Jeg er verden beste martyr. Jeg er en så god martyr at dersom det var OL i martyrhet, så hadde jeg latt være å vinne, med vilje. :stolt: )
I en periode hadde vi dårligere råd. Da var bursdagsgavene våre stort sett praktiske ting, og ofte dyrere ting vi trengte til huset. Det var greit. Men så endret ting seg, og da sa jeg fra til mannen min at jeg ønsket meg ting til meg. Han ser ikke problemet med praktiske gaver, og han ønsker seg veldig sjelden noe. Jeg synes gaver er kjempegøy, han bryr seg ikke, han var nødt til å bli gjort oppmerksom på hvor forskjellige vi er.
Eg blei skuffa over ein mikro eg fekk av søstrene mine til trettiårsdagen, så eg høyrer deg. :dulte: Veldig sært å gi hvitevarer i gave, sånn generelt.
Eg meiner ikkje prinsipielt at ein aldri skal kjøpe gaver andre i husstanden har glede av, men ein bør kjøpe noko som signaliserer litt omtanke for mottakaren. Viss ikkje kan ein la vere. (Eg blei veldig glad for sonos-høyttalaren eg fekk av mannen eit år, for eksempel, men den ønska eg meg jo. Då var han imidlertid litt usikker på om det var for mykje til oss begge, men sidan eg hadde sagt at eg ønska meg det, tok han sjansen).
Jeg hadde blitt skikkelig, skikkelig lei meg, og ville nok gitt ettertrykkelig uttrykk for det også. En ting er at det er noe du mener dere ikke trenger, en annen ting er at han jo åpenbart ikke har hørt etter når du har sagt hva du ønsker deg.
Jeg er ikke i for å gjøre igjen med å kjøpe en kjip gave til ham. Og det er fare for at han ikke hadde skjønt poenget uansett. Men jeg hadde nok tatt en prat om dette med gaver. Det tok noen år å finne ut av disse tingene for oss, etter at vi var gift. Og etterhvert tror jeg også det imponerer ham hvor mye jeg kan legge ned i en gave, og hvor gjennomtenkte de kan være. Jeg vet han setter pris på det.
Jeg fortalte det til kjæresten. Hun begynte å le. "Sånt gir man ikke." Sa hun. Jeg er enig, og veldig glad for at kjæresten har full forståelse for det.
Jeg hadde nok gitt kjøkkenhåndklær eller støvsuger eller noe til hans bursdag.
Jeg er også helt for praktiske fellesgaver om man har blitt enig om det eller ønsker seg det. Selv ble jeg veldig, veldig glad for gjøkuret jeg fikk av mannen min til 40-års dagen, det stod øverst på ønskelista. Selv om det henger i stua og er til glede/irritasjon for oss alle.
Og jeg hadde ikke vært kjip igjen, jeg hadde overdrevet motsatt vei. Kjøpt fotballdrakt og ny sykkel og konsertbilletter, for eksempel. Bare for å vise hvordan det kan gjørest.
Mannen min fikk kaffemaskin i år. Jeg spurte veldig mange ganger om han hadde noe ønske, men det hadde han ikke. Så jeg spurte om jeg kunne kjøpe kaffemaskin, som vi trengte siden den vi hadde lakk vann. Det syntes han var en god idé, og godkjente i flere omganger (for jeg var ikke helt sikker på om han faktisk mente det). Det ble jo ikke den mest spenstige gaven, for å si det mildt, men det var greit.
:knegg: That would be the day! Mulig han gjør et forsøk på å reparere i siste lita mens jeg er på jobb i morgen. Men jeg tviler. Kjenner han for godt til det gitt.
Jeg skjønner absolutt hva du mener Niobe. Akkurat nå er jeg bare barnslig skuffet og lei meg. Han skal definitivt få vite hva jeg synes om det når det passer seg sånn.
Vi har ikke knapt med penger, og ingen avtale om at vi kjøper praktiske familiegaver. Det har hendt til jul, men aldri bursdag. Det er min dag, og gaven bør være personlig. Han har åpenbart ikke samme oppfatning. Jeg burde jo forventet noe sånt, etter såpass mange år sammen. Men jeg slutter liksom aldri å håpe heller da vettu.
Ja, jeg forstår hva du mener. Det hadde vært veldig mye mer sjarmerende om mannen min tenkte ut selv at det hadde gledet meg å få en personlig gave, og la litt ned i å finne en. Men han er ikke sånn, og han hadde antagelig aldri sett lyset på egen hånd. Og siden jeg visste det ville fortsette å skuffe meg, så var det bedre å si i fra og forklare ham hvorfor gaver er annerlede for meg enn for ham. Jeg kan på andre siden bli frustrert og litt lei av ta han aldri ønsker seg noe, og bare synes det er styrete at jeg skal gi ham noe gave, men så har jeg også innsett at han faktisk blir glad for det meste. Det gjør det jo veldig enkelt. :P
Jeg synes du skal få trompet! :nikker: Hadde også blitt grusomt skuffet. Sånt må være avtalt på forhånd, og man må være helt sikker på at mottaker er med på det. :nemlig:
Jeg har gjort unna noen slike smeller og en ting har jeg lært. Gaveønsker må være veldig, veldig, veldig konkrete. Bilde av jakka, med str og hvilken butikk. Bli med in. Til gullsmeden før jul og peke på småpynt som jeg hadde blitt glad for å få av barna (150-200kr klassen altså). Helt konkrete ting. Litt uromantisk men mye bedre enn å få ingen ting (den jula glemmer nok ingen av oss så fort) eller mico (jeg har fått det, men da fordi jeg ønsket meg det). Skjønner at du er lei deg, det er sårt når de er så til de grader uten antenner. Men noen kan trenes. Min kunne det.
Jeg hadde blitt kjempelei meg, og jeg hadde kommet tol å være krystallklar på det også (overfor mannen, forhåpentligvis hadde jeg klart å skjule det overfor barna). Jeg hadde nok også mer enn antydet at han gjerne måtte prøve igjen, for eksempel til helgen.
Jeg har for øvrig fått både drill, høytrykkspyler og kantklipper i bursdagsgave, så det er ikke praktiske gaver i seg selv jeg ikke liker, men det har vært ting jeg har ønsket meg.
Jeg har bommet på gaver til mannen selv jeg. Han sa ikke noe, men jeg vet jo nå at han blir ikke veldig glad for gensere eller parfyme. Jeg blir glad for tilsvarende.
Mannen min ble aldri sur da, og sa aldri noe, men jeg har nok endret type gaver jeg kjøper til han i årenes løp. Og det er jo mye hyggeligere å gi noe han blir skikkelig begeistret for. :)
Ha, dette minner meg på da min venninne Acire sin favoritthistorie: Bursdagen hennes var kommet og hun mottok spent bursdagspresangen. En stor gave var det. Når papiret gikk av åpenbarte en bag seg. Acire - lang i maska - sier : en bag?? Hvorpå mannen med et lurt smil svarer: det er noe mer inni! Acire tenker - jaaaa, det fine smykket ligger inni bagen, og åpner bagen med ivrige hender. Inni der lå enda en bag! 2 bager i bursdagsgave, faktisk. Svarte, kjedelige bager ingen hadde ønsket seg, eller jo, mannen hadde nok ønsket seg noen nye bager. Men skuffelsen var formidabel. Og hevnen er søt, for å si det sånn, den mannen er blitt gjort narr av for bagkjøpet sitt i ganske lang tid, så det skjer ikke igjen...
Jeg er vel litt som oslo78 kjenner jeg. Hadde nok vært greit fornøyd og tenkt "ja ja, den kommer jo til nytte", ikke så romantisk akkurat, men det kommer mange flere bursdager heretter, så får jeg være flinkere til å uttrykke tydelig hva jeg ønsker meg neste gang. Vi har vært sammen i veldig mange år, jeg har fått mye fint opp igjennom, så en og annen bom tåler jeg, uten å gidde å lage noe nummer ut av det.
Her er ingen av oss flinke til å tenke ut noe vi ønsker oss, men enkelte år klarer vi tilfeldigvis å komme på noe lurt å kjøpe likevel. Har vi overhodet ingen fantasi, og ikke greier å komme på noe, og den andre heller ikke kommer på noe å ønske seg, så blir det heller en finere restaurantmiddag. I år var et slikt år. Jeg hadde nylig bursdag, og klarte ikke å tenke ut noe jeg ønsket meg eller trengte. I stedet for pakke spanderte mannen derfor en fem retters middag med vin på restaurant. Det kan jo også sies å være en gave til felleskapet, han spiste jo selv også. :knegg: I tillegg tok han sykkelen min, uten at jeg visste det, og fikk den fikset og smurt og klargjort og justert gir og bremser etc på en sykkelforretning, noe som må ha kostet en del, for gudene skal vite at det trengtes. Jeg vet ikke egentlig om det var en del av bursdagsgaven, eller om det var noe han bare gjorde likevel, men det var i alle fall meget kjærkomment.
Mannen min får fortsatt høre om den gangen han gikk og la seg klokka ni på bursdagen min, enda vi skulle spise hyggelig kveldsmat i fred for barna, uten å gi meg noen gave. Etter det får jeg frokost på senga nærmeste helg, og gave. Til meg. Det betyr ikke nødvendigvis at gaven er midt i blinken alltid, men det forventer jeg ikke heller, bare han har gjort en liten innsats, liksom.
For meg er skalljakke minst like kjedelig å få i gave som Micro. Mikroen var i det minste en overraskelse. Jeg hadde ikke blitt skuffet. Jeg blir glad for alt av gaver. Vi gir dessuten ofte praktiske ting i gave. Heller det enn ett eller annet som er funnet på som havner i en skuff.
Fornøyd? Ikke i det hele tatt. Skuffelsen ville vært stor, men skjult for barna håper jeg. Jeg tviler på at jeg hadde husket skuffelsen lenge nok til å hevne meg meg i mai. :teflon:
Her i huset skriver vi inn ting og tang vi ønsker oss på intranettet og oppdateter ved behov. Der skriver jeg også opp hva jeg snapper opp av ønsker externe gavemottakere måtte ha også. Siden alle har varierte og mange ønsker, så blir alt velkomment og overraskende.
Det er lov å bli skuffet når du får noe du ikke har ønsket deg og du ikke en gang føler at dere trenger. Det er lov å si fra. Jeg synes du skal gå ut i morgen og kjøpe deg noe fint til deg selv og så kan du kjøpe kjøkkenhåndklær, dobørste eller støvsugerposer til mannen din på hans dag. Hiv gjerne med ei flaske Zalo óg om dere trenger det.
:knegg: Min dårlige venninne neulB mottok en gang en rumpetaske fra kjæresten i julegave. Hun kjente straks utenpå pakken hva det var, og ettersom hun kan være uhøflig og mangle impulskontroll, ropte hun ut: "Jeg vil ikke ha rumpetaske! Jeg har SAGT at jeg ikke vil ha rumpetaske!" Inni lå det et nydelig gullsmykke. :o
Jeg kjenner jeg hadde foretrukket hva mannen min gjør - glemmer hele bursdagen min og ergo ikke gir meg noen gave - framfor å få en microbølgeovn, som er en mer eller mindre nyttig dings familien nesten kanskje trenger, forkledd som bursdagsgave. Fy søren så skuffa og sur jeg hadde blitt. :klemme:
Jeg hadde blitt veldig skuffa og skikkelig dritsur fordi mikro er en av de få kjøkkendingsene jeg virkelig ikke vil ha. (Men ingen fare, vi er enige om den saken.)
En gang fikk jeg (overraskende) ny router i bursdagsgave, og det var strålende! Den gamle sang på siste verset, og jeg var og er mest på nett her i huset.
Jeg hadde blitt lei meg, og jeg tror ikke at jeg hadde klart å skjule det en gang.
En microovn når jeg har fortalt hva jeg ønsker meg!
Mannen min tørr heller ikke det lenger.
Han var nemlig den stolte giver av en riskoker et år.
RISKOKER!
Den esken åpnet jeg ikke, og riskokeren sto i esken sin i tre måneder, før mannen pakket den ut.
Og jeg ønsker meg stadig vekk praktiske ting og ting til huset, og har fått det. Drill, pussemus, lampe til badet, stor ildfast form osv. Men det året jeg sa at jeg ikke ønsket meg drill(han syntes vi trengte en ny her hjemme) fikk han beskjed! Året etter kjøpte jeg støvletter og fikk de flott pakket inn, og sa t jeg hadde kjøpt julegave, til meg.
Allikevel fikk jeg RISKOKER! Han er ikke en gang en modig mann.
Jeg gjør det! :humre: Og har ikke fullt så dårlig samvittighet lenger for min utakknemlighet. Jeg trodde et punkt at jeg virkelig var ute å kjøre. At jeg var blitt en kravstor bitch rett og slett.
Nå ser jeg jo at det er helt innafor å bli skuffet over den J"#*%€a mikroen.
Jeg MÅ bare finne på noe lurt. Typisk er han typen til å ikke ønske seg noe som helst.
Og takk! Jeg skal nok få en koselig dag læll. Kake med på jobb og korpsøvelse på kvelden. :knegg:
Jeg hadde blitt mer glad for litt egentid som gave enn for en mikro, ja. Min mann våger ikke å kjøpe slikt. Han husker nok altfor godt den romantiske restaurantmiddagen da vi var relativt nyforelsket, der han foreslo at jeg burde ønske meg wok i bursdagsgave fordi han hadde fått servert slik nydelig wok-mat noen dager før. :kjevle:
Dette minner meg om sjefen til mannen. Historien om når han kjøpte skotørker til kona i morsdagsgave blir tatt frem i alle festlige lag med jobben hans. Og han forteller den med fantastisk innlevelse om hvor fornøyd han var med gaven helt til den blir åpnet. Ler like godt hver gang :rofl:
En jeg kjenner ga en Porta-Potti til kona i bursdagsgave. Tanken var at hun skulle bli kjempeglad for å kunne bruke den på hytta i stedet for å måtte gå ut på utedoen når det var mørkt og kaldt på vinteren. :hehehe:
Jeg fikk den til slutt for å bruke i båten vår. Helt fullstendig ubrukt.
Etter femten år med mer eller mindre gjennomgående misslykkethet når det gjelder bursdags- og julegaver har jeg begynt å gjøre mer enn å ønske meg. Jeg sender linker til nettbutikker, og sier denne trenger jeg. Det har hjulpet. :jupp:
Jeg vil heller motta mislykkede gaver hvert år framfor å bestille gaver på denne måten. Eller rett og slett droppet å kjøpe gaver til hverandre, for da mener jeg hele konseptet med å gi gave har utspilt sin rolle.
Dette. Jeg ville heller ikke gått inn i en gullsmedforretning og peke på en konkret ting. Mulig jeg er sær, men å bestille helt spesifikke ting synes jeg er så kjedelig at jeg heller står over. Da synes jeg det er mye hyggeligere å ikke få gave og heller spise på en fin restaurant sammen.
Greia er jo at man vil at de skal forstå av seg selv at det er verdt å bruke to kalorier på å tenke ut en fin og riktig gave, for det er ikke alltid gaven i seg selv men heller tankearbeidet bak som sier noe om hvordan gaven blir mottatt.
Gratulerer med dagen, Bloppy! :bursdag: Håper du får en fin dag og at du en dag kan i alle fall humre litt over microen.
Mannen min spør alltid hva jeg ønsker meg (og finner noe av det), men han er opptatt av at minst én gave hver bursdag/jul skal være en overraskelse jeg ikke har ønsket meg. Det må han med andre ord tenke ut selv og det blir ofte vellykket, og andre ganger ikke. Som i fjor da han kjøpte en enorm kokebok til 600 kroner, på tysk (jeg kan ikke tysk). :knegg: Skal sies at det var en feil da, den var bestilt på Amazon og man så bare forsiden, som hadde engelsk tittel, men det øyeblikket jeg pakket den opp var litt spesielt ja.
Jeg hadde bøitt skuffet, og hadde dessverre ikke klart å skjule det heller. :nemlig:
Gratulerer så masse med dagen i dag! Hadde jeg vært deg, så hadde jeg gått ut å kjøpt noe jeg hadde lyst på (innenfor den prisklassen det er rom for), til deg fra deg, fordi du fortjener det.:)
Jeg hadde heller ikke tatt igjen, men sagt at jeg ønsket meg en litt mer personlig gave neste gang.
Men hvis de likevel trenger den så er det jo dumt å levere den inn og kjøpe den igjen i neste omgang. Jeg ville hatt den, brukt den, humret litt og ristet på hodet av det hele, og sånn sett latt den få sin rolle som en god historie. Det kan til og med hende det var barnets ide (ungene mine kunne funnet på å synes at det var veldig lurt, og mannen kunne funnet på å støtte dem i det, hvis han ikke klarte å komme på noe mer fornuftig selv), og da ville det jo være litt trist å levere den tilbake.
Ville heller ikke tatt igjen (sånt driver jeg ikke med), men kanskje gitt et hint om at jeg hadde ønsket meg noe mer personlig neste gang ja, hvis det nå var slik at jeg ble veldig veldig skuffet over gaven. Herregud, det kommer da flere bursdager. Det er da ikke verdens undergang.
Her kan visst jeg også bidra, gitt. Den aller første julegaven jeg fikk av min eks var en promillemåler! Tanken bak det var riktignok god. Jeg var en del ute på jobbarrangementer i den tiden hvor vi spiste og drakk godt, så han ville ikke jeg skulle kjøre på jobb neste dag uten å teste. Men, jeg stolte jo aldri på måleren, så den ble vel egentlig aldri brukt. Kan enda huske skuffelsen da jeg åpnet gaven.
Det er lov å kjøpe gaver til seg selv, så om jeg hadde hatt penger hadde jeg kjøpt med skalljakken jeg ønsket meg og vist den frem med stor entusiasme når jeg kom hjem "Se så fin jakke jeg fikk av Fløyel i dag!"
Evt hadde jeg opprettet en konto som het Fløyels Trompet-konto, satt inn et beløp og annonsert på samme måte, gitt kontonr til mannen i samme slengen.
Vi er ikkje lette altså. Til bursdag eit år fekk eg eit nydelig armband i kvitt gull med diamantar. Då hadde eg "sutra" nokre år fordi eg fekk så upersonlige gåver. Så eg blei veldig glad. Heilt til eg fann ut at det var søstera hans som hadde henta han, sagt at no må Tussa få ei skikkelig gave, kjørt han til gullsmeden, peika på armbandet og han betalte.
Gratulerer med dagen. Dårlig gave.
Gi han et års forbruk av micropopcorn, og heng opp et skilt ved microen DIN der det står han kan leie den for 50,- kr pr 2 minutt. (Det er vel akkurat litt for lite tid til å få poppet ferdig en pose. :knegg: )
Jeg fikk fjernkontroll som kunne brukes til tv, get boks og dvd of forsterker et år! Kjempe nedtur. Regifta den til han som farsdagsgave like etterpå. vi bruker den hver dag og jeg er veldig gla for at vi har den, men ville ikke ha den som bursdagsgave.
Til jul et år fikk jeg et smykke, vi hadde vært å kikket på diverse i lag som jeg ønsket meg. Når vi var på gulsmeden var han selvfølgelig opptatt i telefonen og kjøpte feil smykke etterpå. :-(
Fniiiiz... Jeg fikk ipad av min mann da det var helt nytt og jeg ikke visste hva det var engang. Og spurte hva i alle dager jeg skulle bruke den der forvokste telefonen til. Jeg var skikkelig utakknemlig.
Spol fram noen år og jeg er på min andre ipad, den første ble utslitt. :-)
Når det er sagt: mikrobølgeovn hadde jeg blitt sur hvis jeg hadde fått uten å ønske meg. Kjøp deg en jakke du, og gratulerer med dagen!
Jeg tenker at man ikke kan bestille gaver, MEN jeg mener at en mikro bør man faktisk være enig om at man trenger i det minste. Jeg hadde blitt dritsur over å få en mikro for det vil jeg faktisk ikke ha.
Jeg har også en mann som er virkelig elendig på gaver. Ikke bare det, men han vil ikke høre på mine (meget detaljerte) ønskelister heller, han kjøper heller noe han tror jeg ønsker meg, eller som han syns jeg bør ønske meg. :humre: Noen ganger treffer han, men som regel ikke.
Jeg blir altså ikke SUR for en gave Mannen og ungene kommer hjem med, samme hvor underlig det er. Det er VANSKELIG å kjøpe gaver. Noen ganger får man jernteppe, noen ganger synes ungene et eller annet er en gullidé, og i det hele tatt.
Jeg hadde blitt sur om bursdag eller lignende bare hadde blitt glemt og ignorert, men jeg blir ikke sur over at hverken gaver eller type markering ikke er akkurat hva jeg hadde valgt selv. Hvordan i alle dager skulle jeg da kunne lært ungene å ikke være bortskjemte og utakknemlig?
Vil man ikke ha en micro, så bytter man microen. Og så fniser man litt av rar mann og rare unger.
Men man blir jo ikke sur over å få en gave? Man blir skuffa over å ikke føle seg sett, over at den som liksom skal bry seg mest om deg ikke viser den minste interesse for hva DU er interessert i og bryr deg om. Det blir noe annet, tenker jeg.
Sånn til sammenlikning, så ønska jeg meg en elektrisk Bialettikanne for å kunne lage god kaffe på jobb. Forrige bursdag fikk jeg en vanlig Bialettikanne. Jeg smilte og sa takk og blei glad for at mannen lytter til hva jeg ønsker meg. At jeg blei littegranne skuffa prøvde jeg å ikke vise - jeg får nemlig ikke brukt den på jobb, siden jeg ikke har tilgjengelig kokeplate, og her hjemme drikker jeg jo heller kaffe fra espressomaskin. Jeg tenker den kanskje kan bo på hytta, når ungene er store nok til å være med dit igjen. Da hadde han i alle fall prøvd, og sjøl om gaven ikke var helt innertier, så blei jeg jo aller mest oppriktig glad for den. Å få noe som ikke er til deg, det blir noe ganske annet.
Det er jo ikke så mye «underlig» som «svært lite omtenksomt og lydhørt». Hos oss er bursdag stor fest og masse stas, både for voksne og barn, og det er en del av pakka å tenke litt nøye over hva man gir i gave. En uønsket mikrobølgeovn ville brutt den lokale bursdagskontrakten, rett og slett.
Vi er ikke der i det hele tatt. Men det høres i grunnen fint ut, jeg skulle ønske jeg var litt mer sånn at jeg elsket fest og høytider, og oppriktig gledet meg til jul. :)
En helt "feil" gave kan være helt riktig om jeg ser at giveren har hatt en tanke bak, og har anstrengt seg for å finne noe som vedkommende tror jeg kan bli glad for. Det er ikke bare en klisjé at det er tanken som teller, altså.
.jpg)
