Det lurer jeg på i dag. :knegg:
Jeg har spist på noen, men helt ærlig så gjør jeg det for reisevennene ønsker å gjøre det. Det har ikke gitt meg noen spesiell opplevelse, men smakt på mye rart da. Som oftest ender jeg med taster-meny inkl. vinpakke.
Jeg er svært lite opptatt av mat/vin men skjønner at der er nok jeg sær i forhold til de fleste rundt meg. Synes faktisk det er bedre med lunsj enn middag på fine restauranter. :flau:
Jeg har såvidt begynt. :knegg: Jeg reiser fast på en tur med en venninne hvert år og vi har gått på to michelinrestauranter. Vi har spist lunsj begge gangene, da har vi hatt råd til litt mer, rett og slett.
Jeg er opptatt av mat, men ikke så opptatt av vin, men det er noe helt annet når man har en hyggelig vinkelner som entusiastisk forteller deg om hvorfor vedkommende har valgt akkurat denne til den retten, historien til vinen og kanskje gir deg tips om hvordan du bør drikke den sammen med maten. Jeg liker å ha mål med det jeg gjør, og når man tar for seg et måltid med vin på denne måten så smaker jeg på alt på en annen måte enn om jeg har ut og spiser på min lokale pakistanske restauran, f.eks. Selve smaken kan være like god, men smaksopplevelsen er anderledes.
Jeg er nok ikke blant dem som kommer til å gå på de aller mest eksperimentelle michelinrestaurantene, men syns dett er utrolig gøy med steder som er så utolig entusiastiske og gjennomtenkte i det de serverer.
Ja, rett som det er. Jeg kan fint finne på å reise et sted bare for en bestemt restaurants skyld. Jeg er langt over snittet opptatt av mat og vin, og synes jo ikke det er så stort poeng å spise på sånne steder om man ikke er minst en av delene.
Har aldri gjort det, men har ikke unngått det bevisst. Jeg er dog svært lite interessert i spesiell mat og vin, jeg er stort sett fornøyd med helt ordinær mat. Dessuten blir jeg dårlig av stort sett alt jeg spiser for tiden, så jeg synes ikke nødvendigvis det høres ut som at det er verdt pengene for meg. :knegg:
Helst ikke. :knegg: Jeg er betydelig mer gjerrig enn matinteressert, og liker best mat som gjerne er på den rimeligere siden, som thaimat og god pizza.
Mannen og jeg tok en 7-retter med vinpakke på en forholdsvis fancy restaurant her en dag, og for meg blir det fort litt perler for svin. :sparke: Jeg blir altfor mett, uansett om det er små pingleporsjoner, og klarer ikke la være å sitte og ergre meg over prisen. Når det gjelder vin, er jeg latterlig altdrikkende og usnobbete til det parodiske.
Vi har gjort det noen ganger ... eller vært der like før de har fått stjerne(r) hvis det teller.
Vår konklusjon er at det ikke er helt verdt det. Vi er glade i god mat, men at det for vår del ofte har blitt for eksperimentelt for vår smak. Og så er jeg ganske gjerrig/sparsommelig av meg, og klarer ikke helt å nyte måltidene når de blir altfor dyre.
Vår konklusjon er at vi foretrekker restauranter i sjiktet rett under stjernenivå. Det er godt nok for oss, og vi koser oss mer der. De gangene vi har besøkt restauranter som har fått betegnelsen Bib Gourmand i Michelin er de gangene vi har vært mest tilfreds.
Vi hadde en ganske kjip opplevelse på en 2-stjerners restaurant i Barcelona. Det ble fort relativt åpenlyst at vi ikke ble ansett som verken kule eller rike nok til å gi oss noen særlig service. De på bordet bak oss oppførte seg som drittsekker, men utstrålte tydeligvis mer penger enn oss. Vi burde bare ha gått, men endte opp med å gi skammelig lite tips og heller fortelle at dette ikke var til forventningene .... ikke at jeg tror de brydde seg nevneverdig.
Jeg har kun vært på en Michelinrestaurant. Da spiste vi lunsj til en relativt rimelig penge. Dette var i Budapest, hvor prisnivået er et helt annet enn her hjemme. Jeg hadde nok ikke prioritert å bruke 5000 per pers på f.eks Maeemo, selv om det sikkert er en unik opplevelse.
Det var jo kjempekjipt, men det er heldigvis ikke normalen på noen måte. Service er en stor del av Michelin-vurderingen, og de fleste stjernerestaurantene jeg har vært på, har hatt helt fantastisk service. Som i at de var ekstremt gode til å se folk an, og ga individuell, tilpasset service sånn at alle følte seg velkomne og verdsatt.
Neida, for det finnes ingen restauranter med Michelin-stjerne i Krakow. Bare en med Bib Gourmand, og så en del som de anbefaler, uten å gi verken stjerner eller Bib. :stuart:
Det tror jeg ikke at jeg har. Og jeg har ingen umiddelbare planer. Jeg er glad i mat, men er ingen feinschmecker, så jeg er redd for at det for meg personlig ikke blir valuta for pengene. Det betyr ikke at jeg bare liker "enkel" mat, men heller det at jeg "kan ikke" Michelin-mat og -vin.
Jeg tror heller ikke at det var normalen, men det var kjipt. Særlig siden vi hadde flere restauranter som valget stod mellom og vi valgte å gå for den "fineste" av dem. Jeg mener at vi har spist på 4 forskjellige stjernerestauranter (selv om to av dem var like før de fikk stjerne, så jeg vet ikke om de teller da), og de 3 andre gangene har servicen vært en fryd. Selv om jeg og mannen min på ingen måte fremstår som verken rike eller kule.
Spiste på en i Helsinki. Den hadde muligens ingen stjerne, men det sto nå et slikt skilt ved døren. Jeg er glad i god mat og god vin jeg altså, men ikke spesielt opptatt av det.
Men vi spiste nå der, og det var en veldig fin opplevelse. Vi hadde vel en slik taste-meny tror jeg. Var mange retter i hvertfall. Nydelig mat, fantastisk vin, og god service. Prisnivå aner jeg ikke noe om. Det var jobben som betalte. :knegg:
Vi velger å ikke prioritere slike dyre restaurantbesøk. Jeg tror rett og slett ikke vi hadde klart å nyte det såpass at det var verdt 5000,- for et måltid. Det ville gått på bekostning av andre ting vi nyter å gjøre i såpass stor grad at nei.
Samme her. :jupp: Som når det gjelder andre typer kulturopplevelser, som film, teater, kunst etc. - det forstyrrer og ødelegger dels min egen opplevelse dersom de(n) jeg er sammen med misliker det hele eller er skeptisk/misfornøyd til det.
Dette er virkelig sant. Et av stjernerestaurantbesøkene våre var med et vennepar av oss som slett ikke er så matinteresserte, men som ble med fordi vi hadde giftet oss den dagen og de var forloverne våre (og vi betalte). De var svært entusiastiske og gode skuespillere. Derfor er det faktisk morsomt når de i etterkant forteller hvordan de krympet seg innvendig over noen av rettene. Dog har vi aldri gått ut og spist med dem igjen.
Har gjort det. Synes generelt sett at mat kan være en kulturopplevelse, men det er ikke alltid det passer. Spiser gjerne på BurgerKing også. På samme måte som med feks musikk, noe musikk hører jeg fordi ungene elsker det, noe musikk fordi jeg blir nostalgisk, noe musikk fordi jeg selv kan synge med, noe på grunn av helhetsopplevelsen og noe som kun et kunstuttrykk.
Mat blir det selvfølgelig mer "dagligdags" enn andre kulturopplevelser. Man må jo nesten spise hver dag. Personlig opplever ikke jeg at jeg må gå på Michelin restaurant for å få en god opplevelse, mye går på det med å spise noe man ikke kan lage selv. Feks syntes jeg det var en stor opplevelse å spise japansk mat og vegetarmat.
Vi har gjort det to ganger, eller nå ser jeg at det bare er en av dem som har stjerne, men to ganger har vi spist 10-retters på virkelige gode restauranter og begge gangene har vi sittet igjen med en Wow-følelse. Det blir som en kulturell opplevelse,det er noe vi har sett frem til og fiksa barnevakt for, jeg vil sammenligne det med en konsert, som jo også koster en del.
Begge gangene har vi vært innstilt på å bruke timesvis, god samtale er liksom en del av greia. Vi har fått veldig god service og det hjelper jo på følelsen av at dette er noe ut over det vanlige.
Ja, og jeg elsker det. De senere årene har vi ikke prioritert det, da det er så mye annet som vi bør bruke penger på i stedet. Det er drepen for opplevelsen og sitte å tenke at "Nå spiser jeg en ny komfyr" eller "Dette tilsvarer to måneder med avlastning".
:nemlig: Det er det som holder meg tilbake, dessverre. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å nyte maten når jeg vet at jeg har så LITE penger, men så MYE jeg skulle brukt dem på.
Dessverre. Men jeg har likevel lyst til å oppleve en slik restaurantopplevelse en gang. Men da må jeg ha med meg kjennere.
Nei. veganer og ikke noe glad i vin
Men jeg er veldig matinteressert og reiser gjerne land og strand rundt for å spise på gode veggis(vennlige) restauranter. Blir flere og flere av dem. Praha er himmelen for meg, dit reiser jeg gjerne igjen nesten utelukkende pga. maten.
Bare en gang har jeg gjort det, så vidt jeg vet. Både smakene og servicen var fantastisk, men det bikket nesten over til å bli litt komisk fancy, :humre: nesten som en overdrevet parodi, og jeg følte meg mildt sagt "out of place". Men en opplevelse, helt klart, som er gøy en sjelden gang, men ikke noe jeg har behov for å gjøre for ofte (også om man ser bort fra prisen).
Når maten er ekstremt kunstferdig dandert, alt er veldig stivet, hvitt og skinnende, og kelnerne tripper rundt og fyller glasset på vei til munnen, iler til og flytter på stoler med en gang man rører seg, og holder lange, høytidelige taler om både mat og vin, så man nesten ikke får tid til å nyte den skikkelig, bukker og skraper og behandler oss som om vi var kongelige, så blir jeg litt sånn barnslig fnisete, og føler meg som Eliza i My Fair Lady.
Men kan absolutt tenke meg å teste ut noen flere, om det finnes de som ikke er riktig like pretensiøse. Jeg ønsker meg samme gode mat og vin, men litt mer avslappet stemning. Det finnes vel Michelin-restauranter med avslappet stemning ja? For da kunne det fort bli en vane hvis jeg hadde penger til det. Jeg elsker god mat og gode viner, elsker å prøve nye smakskombinasjoner, og ikke minst eksklusive råvarer.
Dixie Diner: Vi har blant annet vært i Tyskland i sommer. Det må da være en drøm for veganere? Jeg har aldri spist så mye vegetarmat noen gang tror jeg (jeg er verken vegetarianer eller veganer), og det på samme restauranter som mann og sønn spiste svineknoker og schnitzler.
Det har hendt, men det må sies at det utelukkende har forekommet når noen andre har invitert og spandert. :knegg: Jeg er i grunn relativt uegnet for den slags eskapader, siden jeg veldig ofte sliter med å sitte lenge til bords, og ikke drikker vin.
Nei, bare på en anbefalt. Jeg kunne godt tenkt meg å prøve, men det er ikke noe vi har prioritert og blir det neppe med det første. :dyr oppussing på gang: Det er ikke viktig for meg heller, mer sånn "kunne vært artig". Jeg har litt kompliserte matbehov, så det begrenser også en del.
Det kan nok kanskje nytte å gi inntrykk av at du ikke tror du ville likt den slags, for da vil folk gjerne vise deg at det ville du!
Men det funker gjerne best i forhold til vin. Tror ikke folk aner hvor mange vinglass man blir tilbudt om det blir kjent at man ikke drikker vin. :knegg:
Ja, og vi elsker det begge to. Men det må ikke bli for ofte, da mister det litt av den spesielle opplevelsen det er å gå på en fantastisk restraurant. (det, og at vi ikke har barnevakt så fryktelig ofte, da :knegg:)
Noen som kunne slengt ut en pris på en typisk middag på Michelin-restaurant?
Blir litt nysgjerrig når det blir nevnt middager til prisen av ny stekeovn :knegg:
Jeg har aldri vært på en Michelinrestaurant, og i mitt tilfelle hadde det virkelig vært å kaste perler for svin om noen tok meg med på et slikt sted. For det første syns jeg det er bortkasta penger å betale ut av hvitøyet for mat som kommer i så små posjoner at jeg antakelig ikke hadde vært mett etterpå, jeg er sær i matveien og ville neppe spist mer enn er fåtall av rettene de kunne tilby, og jeg klarer, dessverre, ikke å se sjarmen i mat som serveres med "en mystikk av tåke medfølgende bølgeskvulp i ørepropper," eller andre slike spennende presentasjoner.
Jeg er rett og slett altfor glad i enkel, upretensiøs, mat til å finne glede i noe annet.
Jeg spiser på Michelin restauranter og bestiller gjerne i forkant anbefalt meny den dagen - har opplevd god service og god mat. Men vi er gjerne grupper med reiseledere.
Ja. Dvs ikke ofte pga økonomiske årsaker, men elsker det begge to. Koser oss med mange timer ved bordet og synes det er spennende med nye smaksopplevelser. Velger mat/vin-utskeielser foran det meste annet om vi skal koste på oss noe stas.
Jeg er glad I god mat, og vin drikker jeg nesten bare når jeg får servert god mat . Men jeg orker ikke bruke flere tusen på fritert bjørkeløv, skum og andre sære saker servert på fat av gammelt låvemateriale. :rolleyes:
Jeg forstår riktignok at det er snakk om kunst, og det er jo helt fantastisk å se at folk får så mye ut av slike opplevelser. Det er bare ikke for meg...
Restauranter som serverer klassisk vellaget mat derimot. Det setter jeg stor pris på. 5000,- for to personer er er riktignok mye mer enn det jeg er villig til å betale.
Jeg tror Maaemo ligger på 5000+ pr. person, men det er jo en trestjerners restaurant. Jeg hadde ikke bestilt bord på en 1-stjernes uten å ha 3000 pr. pers på budsjettet. Det skal sies at jeg ikke er oppdatert på pris i noen særlig grad.
Jeg kunne ikke tenke meg å gå på en eksklusiv restaurant alene, så vanligvis er det jo to personer jeg må budsjettere med.
Jeg har vært på flere i forbindelse med jobbreiser og mannens jobbreiser (hvor jeg har vært vedheng). Det er hyggelig, men som en som er allergisk mot både fisk, skalldyr og nøtter så blir opplevelsen litt avkortet.
Før i tiden pleide mannen og jeg å dra på stjernerestauranter på bursdager og sånt. Men nå skjer det nesten aldri lenger, unntatt en del med jobb. Jeg vil heller på upscale sushirestauranter om vi skal flotte oss. Jeg er ikke matglad, unntatt sånn mat som vi får på Sawan og Hanami og den slags steder. Blir det for fransk og dystert så fenger det lite. Jeg var på en urtråkig tostjerners i London. Kjedelig, yet another snobberestaurant. Men så kom George og Barbara Bush (heter hun det? Kona til senior?). DA først ble det minneverdig for meg. :D )
Ja, eg har spist på fleire med stjerner eller Bib, både i Norge og utland. Og eg elske det, elske det, elske det. Det er nesten mine best anvendte pengar utover hus, straum og sånt :blånn:
Ha ha, nei. Jeg spiser knapt på restauranter i det hele tatt. Kanskje tre ganger i året, og da med et budsjett på rundt 250kr. Er veldig glad i god mat, men restaurantopplevelser må nedprioriteres.
Jepp, Berlin var en drøm! De fleste steder utenfor Norge er faktisk det (Norge ligger milevis bak alle andre, selv Sverige ligger langt foran på den fronten). Jeg har vært i ganske mange storbyer som veganer, men ingenting har til nå slått Praha faktisk. Jeg kjenner bukselinningen strammer bare av tanken på hvor fantastisk det var der, matmessig.
Jeg spiser gjerne på Michelin-restauranter, men ikke på steder ala Maaemo eller andre - hva skal man kalle det - eksperimentelle restauranter. Jeg er alt for kresen i matveien til at jeg kan sette pris på å spise det jeg definerer som "rare ting".
Jeg tar en middag på Statholdergaarden når som helst! :nam:
Nei. Jeg har ingenting på sånne resturanter å gjøre. Når jeg ser bilder av mat med diverse fancy "skum" fx, kunne jeg aldri tenkt meg å spise det. Jeg er ikke spesielt kresen, men jeg er overhodet ikke interessert i de ultimate smaksopplevelsene - bare i å bli mett. :knegg:
Nei, av flere årsaker. Kjæresten ville ikke vært noe morsom å gå på en Michelin-restaurant med. Hun er svært lite matinteressert og ikke glad i vin til at det hadde vært en opplevelse med henne. I tillegg har jeg som noen andre i denne tråden for mye å bruke for lite penger på. En dag har jeg veldig lyst til å oppleve det, men dog med noen andre enn kjæresten.
Jeg har vel kun spist på en med stjerne én gang, i Belgia, på jobbmiddag. Nydelig mat og vin og absolutt en flott opplevelse.
Her er det jo ingen slike steder, men jeg har spist på mange svært gode restauranter både i Stavanger og i USA da jeg bodde der. Liker godt god, spennende mat og drikke, så det er stas når jeg får anledning til det.
Jeg har vært på Le Canard da de hadde en stjerne, vi betalte ikke selv. Spist en gang på Engø gård, de burde ha stjerne, tror de får snart. Da betalte vi halvparten selv, resten var gavekort. Begge steder var veldig gode, kunne gjerne spist på slike restauranter oftere. Hvis jeg slipper å betale, vel å merke.
... Også noen ganger snubler man bare inn på en ikke-riktig-ny-men-helt-oversett bitteliten fransk sak på Løkka som var bare jordnært og nydelig. :hjerter: Man skal ikke kimse ad overraskelser uten forventninger heller.
Men det er altså ikke slik at alle Michelinrestauranter er superstive og/eller serverer fermentert mose akkompagnert av bølgeskvulp til en pris man må selge sin førstefødte for å betale, altså, her tror jeg mange har misforstått litt. :knegg:
Joda, jeg har vært steder der kelneren omtrent følger deg inn på do, og mannen min holdt på å besvime første gang han så en smulebørste :p, men det finnes mange steder der man kan få fantastisk mat (av helt normale ingredienser) til samme pris av det en middelmådig treretter med vin til koster her i byen.
Vi elsker det. Har fast tur til 2 stjernes en gang i året. Vi blir kjent igjen og avskjeden er det ses igjen om ett år :)
Ellers er årsdagen vår Michelin dag he he da drar vi enten i Norge eller utlandet om muligheten bryr seg. I år var vi på kontrast og var kjempe flott det utrolig fornøyd
Jeg mener oppriktig at sånne som meg på en michelinrestaurant hadde vært et hån for de som virkelig kan matopplevelser. Jeg hadde prøvd å være høflig, men hadde nok rynket på nesen av det meste. Og grått blod i det jeg drog kortet for å betale regningen.
Nei, men har en mann som liker det godt. Jeg er überkresen når det kommer til sånt, og har sjelden vært fornøyd på de gourmet-restaurantene vi har vært på, og da føles det så utrolig waste of money å betale mye. Alkohol drikker jeg ikke. Dog har vi funnet en gourmet-restaurant jeg har vært fornøyd, så den går vi på innimellom. Dog ingen Michelin-stjerne på den, men det er det jo ikke så mange som kan smykke seg med.
Det er ikke sånn at alle restauranter som har stjerne i Michelin serverer bare rar og bittelitt mat. Mannen min og jeg var på en kinesisk restaurant i London i juni som har en stjerne. Det aller største problemet der var at vi fikk så altfor mye mat. Ikke engang mannen min var i nærheten av å spise opp, og han pleier å være helt uten bunn når vi får servert god mat. Ikke var det skrekkelig avansert heller, men veldig, veldig godt.
Jeg mener at vi gikk for tastingmenyen til £ 65 pr person. Jeg synes ikke det er noen vanvittig pris for masse, masse god mat. Vi fikk anbefalt god drikke til som hadde en akseptabel pris. De nyrike russerne på bordet ved siden av oss gikk for den dyreste tastingmenyen, men det var så mye mat at de ikke engang klarte å smake på de siste rettene, og de drakk champagne for en månedslønn. Men både de og vi fikk svært ålreit service selv om prisen vi betalte til slutt var en ganske annen enn de endte på.
Er det jeg også regner med, selv om den eneste jeg har vært på var akkurat slik. Smulebørste, bølgeskvulp og det hele. :knegg: Så det er derfor jeg har lyst til å prøve flere, hvis jeg kommer over noen litt mindre pretensiøse som det er aktuelt å spise på. For jeg elsker gode matopplevelser, og ikke minst vin, men trives best og nyter maten bedre der det er litt mer avslappet.
Har vært på mange andre fantastiske restauranter da, som har servert himmelsk mat, uten at de har stjerner (som jeg fikk med meg i alle fall), og elsker det!
Michelin guiden er jo ikke utfyllende :) Det er rett og slett mange steder hvor de ikke er. Tok en kjapp titt på kartet deres (websiden) og de har 16288 restauranter i Europa og 157 i Sør-Amerika - de kan vel sikkert lage mat i Sør-Amerika også, eller hva tenker dere? Jeg er i og for seg enig i at det ikke er like mange restauranter i den klassen i Sør-Amerika, har noe med økonomi å gjøre blant annet, men forholdstallet kan da umulig stemme?
Sånn er jeg også, og derfor kommer jeg sannsynligvis aldri til å spise på Michelin-restaurant, fordi det ville ødelagt for dem som var med (om de ikke var som meg da). Jeg har alt for mye mat-issues til å klare å nyte det.
Det har neppe med økonomi å gjøre. Det finnes nok minst like store markeder for sånt i andre verdensdeler. Det viser salg av andre luksusvarer.
Jeg lurer på om det kan ha med "hva som er stas" å gjøre? Altså at ikke det stjernes der. Det er unektelig en del fellestrekk med tanke på restaurantene som høster stjerner og jeg kan kanskje se for meg at det ikke nødvendigvis er sånt som slår an i alle kulturer.
I Sør -Amerika finnes de mest fantastiske smaker, men både smak og estetikk vurderes på mange måter annerledes.
Jeg ser for meg at en del kinesere ville vurdert delikatesser med during høyt. Jeg tviler likevel på at det scorer høyt hos folk med franske ganer.
Min største matopplevelse både på smak og miljø var i Kina. 20 retters vegansk meny og i en setting som var perfekt. Jeg tviler på at det ville fått stjerner av Michelin, men jeg tipper at Dixie hadde fått stjerner i blikket.
Vi går veldig gjerne på stjernerestauranter, men ikke uavhengig av type kjøkken og mat. Det er jo veldig mange forskjellige sjangre som har stjerner rundt om!
Men mat til kuvertpris 5000 utgår. Derfor blir det mest Michelinrestauranter når vi er i utlandet.
Tja bare ett lite innspill til. Da jeg møtte min kjære for fore år siden var han av typen oppvokst i ordentlig arbeiderklasse hjem. Hvor det mest staselige han fikk servert var wiener pølser og smågodt på lørdager. Han har omtrent aldri spist ordentlig hjemmelaget mat og aldri vert på restaurant når han vokste opp. Første restauranten han var på ( ordentlig ikke Kina sjappe eller Peppes ) var staatholdergården han storkoste seg litt stiv første retten men med litt vin til løsnet han opp. Og nå har han vert på mange og koser seg og gleder seg til hver gang. Så det ar det er for spesielt intresserte er jeg ikke enig i man må rett og slett gi det dn sjangse.
Det kan jo være for spesielt interesserte selv om man ikke trenger å være oppfostret på dyr restaurantmat. Det er klart det er mulig å utvikle en interesse for god mat og vin, selv om det ikke er noe man har med seg hjemmefra. Det er også klart at det er mulig å kose seg med en middag på Staatholdergården når noen tar deg med dit, selv om man ikke ville tenkt tanken på å gå dit på eget initiativ.
Mange av oss vet jo om vi har interesse for mat eller ikke. Dette er jo som med alt mulig annet. Jeg har f.eks. turutstyr til veldig mye penger, som ville vært totalt bortkastet for en som ikke ser det som toppen av lykke å sove utendørs i -10 grader. På samme måte ville det vært veldig bortkastet å servere meg et måltid til 5000,- kr, jeg hadde ikke evnet å verdsette det.
Men hvordan vet du det? Du er da i utvikling fremdeles, er du ikke? Eller mener du at du har lært og oppdaget alt du skal oppdage i livet? ;)
Jeg var tidligere ekstremt kjedelig (også kjent som "kresen") i matveien, men ble en gang invitert ut på middag av en venn. Det var en passe OK restaurant, men denne gangen ble vinen godt tilpasset hovedretten. WOW! Det var en stor overraskelse å oppdage hvordan vin kunne utfylle smakene i maten!
For meg er et måltid på en Michelin-restaurant en opplevelse. Det handler ikke bare om maten, men også om stemningen, om å glede seg til å prøve noe nytt. Om å teste mat og vin sammen. Om å fnise litt over de stramme kelnerne på Bagatell eller skravle jovialt med kelneren på Statholdergaarden. Hvis hovedpoenget var å bli mett kunne jeg like gjerne gått på McDonalds eller slengt en Big One i ovnen.
Jeg vet det blant annet fordi mat aldri er en opplevelse for meg. Jeg tenker aldri "Wow, dette var utrolig godt!" og hovedpoenget er å bli mett. Jeg er ikke kresen, tvert om, jeg er bare kjedelig. Jeg kunne spist brødskriver med gulost til hvert eneste måltid i evigheter uten å bli lei. Og jeg gjør det også når jeg er alene hjemme. Og jeg drikker ikke vin.
Sånn bortsett fra siste setning der, så kunne jeg skrevet alt det andre for ikke mange år siden. :jupp: Jeg håper du er så heldig at du skifter mening en gang.
I de fleste andre land i verden (enn Norge) er det slik at de har en mindre middelklasse (prosentvis) og en høyere andel rike og fattige. Befolkningen splittes i to. Hvis du vil vite mer om kjøpekraften i hvert enkelt land å kan du feks ta en titt på denne artikkelen fra ssb.
Nei, dette kommer av at Michelin guiden er Europeisk. Den er laget av dekkfabrikanten Michelin og var opprinnelig en oppfordring om å "kjøre seg en tur" (og slite på dekkene) - noe ala vår egen NAF guide. De dekker rett og slett ikke alle byer/steder - det er rett og slett mange restauranter som ikke dekkes av guiden. Dette gjelder jo alle "rangeringsystemer" i og for seg.
Jeg vet om white guide og pellegrino (mineralvannet) sin liste som også er veldig kjente rangeringer.
Det er ikke lenge siden Michelin-guiden begynte å dekke USA (2005, og i begynnelsen (nesten) bare New York). Og selvfølgelig er det masse gode til fantastiske restauranter som ikke står der. Sjarmen med Michelin er at stjernene er så vanskelige å få og beholde at du er garantert en usedvanlig god restaurant om du går på en av dem.
Det var mange rare stråmenn ute og gikk her, synes jeg. :knegg: Selv går jeg gladelig på alle slags restauranter, så lenge de har begeistrede folk på kjøkkenet. Jeg blir sur av uinspirert, middelmådig og direkte kynisk mat. Særlig hvis den er dyr også. (For eksempel Egon, som gladelig tar over 300 kr for de gørrkjedelige hovedrettene sine.) Og noen ganger vil jeg gå et sted hvor de lager mat som jeg ikke ville forestilt meg i min villeste fantasi, og noen ganger vil jeg bli behandlet som en dronning. Og når jeg kjøper ny komfyr, tenker jeg «Jeg ville heller gått på Maaemo.»
Jeg vil også gjerne ha mat jeg aldri kunne forestilt meg (som da jeg fikk te- og avocadomousse til dessert), og prioriterer gjerne matopplevelser framfor opplevelser eller ting som andre betaler tusenvis for (er for eksempel ikke voldsomt glad i store konserter eller idrettsarrangement, og relativt lite interessert i kunst og interiør, og bruker lite penger på dette). Men vil helst slippe å bli behandlet som dronning da, hvis jeg kan unngå det. Så mitt neste Michelin-besøk skal være et sted med litt lavere dronningfaktor enn den forrige. :nemlig:
Da må dere gå på Happolati, Toff og My. :hjerter: Dessert som består av et søtt "pølsebrød" som man fyller med lemon curd, salt karamellsaus, sjokoladesmuler, sorbet og noe som ligner på corn flakes - og som smaker så fantastisk at du slikker kurven etter 6 andre retter? :hyper:
Ikke noe dronningfaktor, da. Men genuint hyggelige kelnere. Og musserende sake (og nydelig japansk øl for oss som bedriver sånt).