Vi flyttet for ikke så lenge siden ut på bygda. Vi er mye i oslo pga jobb. Ellers reiser vi en del med jobben både i bygd og by. Vi satt hjemme her en dag og diskuterte de enorme forkjsellene fra bygd til by.
Den største forskjellen vi la merke til er hvor mye hyggeligere mennesker er her i bygda. feks i butikkene på bakeriet osv. Virker som om det er mye større yrkesstolhet og kunnskap i feks bakerie en det du for på baker hansen i oslo med en 20 årig svensk blond jente bak kassen.
Da tror jeg dere har positiv-brillene på, altså. :knegg: Jeg merker ikke noen forskjell fra relativt liten by til Oslo. Synes igrunnen folk flest er hyggelige, helt uavhengig av geografi.
Du legger virkelig et godt premiss for videre god debatt må jeg si. :knegg:
Jeg synes de unge svenskene som ofte jobber på bakerier i Oslo er utrolig mye hyggeligere en de sure sladrekjerringene på bygda. Så seriøst og generaliserende svar synes jeg du fortjener.
Kanskje det bare her da :) vet ikke men til og med min mor ( som forøvrig har null forståelse for at vi flyttet på bygda) så en markant forskjell i hvordan folk er mot hverandre. Og synes de gamle damene på feks bakeriene er utrolig hyggelige. I motsetning til arbeiderne på Oslo s ( som jeg er mest kjent med)
Bygda kan vere heilt ræva med sladrekjerringar som veit alt men late som dei ikkje veit noko som helst. Bygda kan og vere den koselige baristaen som huske alle kaffeønsker. Akkurat sånn som i Oslo ;) Hypotesen min er likevel at du finne færre sladrekjerringar og mindre jantelov i Oslo enn på Raufoss :knegg:
Det du skriv er nokså dårleg begrunna og veldig generaliserende. Eg får lyst til å hente fram norsklærar-yrkesstoltheita mi og pirke på rettskrivinga di, for å vere like saklig.
Personleg tenker eg at ein er meir anonym i Oslo enn på mindre plasser, noko eg ser som ein stor fordel. Det at ein er anonym, betyr ikkje at ikkje folk som jobber på bakerier og i butikkar ikkje er blide, hyggelige og serviceinnstilte.
Jeg synes ikke det er så rart at det er hyggeligere å stå i et bakeri der det er stamgjester og kanskje litt roligere enn på Kaffebrenneriet på Aker brygge, liksom. Og hvis arbeidsdagen er hyggeligere, blir man gjerne i bedre humør selv også. Men på mine mer lokale sjapper er det også rolig og med mye stamgjester, og der opplever jeg både trivelig og proff service.
En bydel i Oslo er jo på mange måter ganske lik en bygd, på godt og vondt. Fordelen er at du ikke trenger å jobbe og leve på samme sted, og du kan slippe å møte naboer hvis du ikke vil.
Jeg tror ingenting på at personligheter er forskjell fra om du bor i en by eller bygd, selvsagt ikke. :hehehe:
Jeg er for øvrig utrolig glad for at svensker, uavhengig av hårfarge, alder og kjønn, vil jobbe i servicenæringen i Norge. De aller fleste jeg møter er proffe, blide og kunnskapsrike.
Min erfaring med bakerier og kafeer er at service og hvor koselig det er kommer veldig an på arbeidsmiljøet og arbeidskulturen, uansett hvor det ligger. Ikke mye stolthet å spore på et par av de lokale konditoriene her iallefall, mens håndverksbakeren leverer nydelige produkter og har hyggelige ansatte.
Jeg mener at det finnes mange små bygder i enhver by, og en "bygd" kan defineres som et nærområde der du oppholder deg mye og opparbeider deg personlige relasjoner - hvis du ønsker det.
Noen av oss liker å bli hilst på om morgenen og alltid slå av en prat, andre synes det er deilig å være anonyme. På bygda er det mindre sannsynlig at man forblir det, fordi det er et begrenset antall mennesker, og man blir til slutt nødt til å forholde seg til hverandre på en fin måte. (Skjønt, det er alltid noen som ikke skjønner det, og som blir kjent som "hun sure på butikken" :knegg: )
Jeg er glad i svenskene, og får utmerket, hyggelig og yrkesstolt service på min lokale Kaffebrenneriet midt i sentrum av Oslo, uansett nasjonalitet og grad av urbanitet på baristaene.
Tja kanskje det var veldig feil formulert av meg ikke meningen å såre noen. Og jeg er absolutt ikke halleluja bygda for å si det sånn. Og nei hverken naboene ( som ikke liker oss fordi vi er "nye") er så fantastisk akkurat . Men det jeg skulle frem til med innlegget mitt egentlig var blant annet den avis artikkelen heg leste i går om hvordan blant annet butikk medarbeidere blir sett ned på. Og det er det veldig stor forskjell fra by og bygd. Blant annet hvem som jobber i butikkene og hva slags anseelse de har. Og den holdningen der burde det gjøres noe med. Selvfølgelig er det hyggelige steder både her og der men det virker som om en del jobber og kulturen med det er blitt borte i fra Oslo ( spesielt) som fortsatt er høyst tilstedeværende på bygda. Og det blir utrolig trist for meg at mange tenker slik
Jeg prøver virkelig å forstå hva du mener her, og putter mye velvilje (til å være meg) inn i tonefallet ditt, men jeg klarer ikke helt å få tak i hva du sier. Hvilke jobber er det du mener har forsvunnet fra Oslo, og hvilken kultur?
At noen ser ned på butikkmedarbeidere i Oslo generelt mener jeg må bunne i en misforståelse, i beste fall.
Viss utgangspunktet for tråden er ein avisartikkel om butikkmedarbeidere, kunne det vore fint om du lenka til den og refererte til den i HI. Eg strever og med å skjønne kva du meiner med innlegget ditt.
Hvis du hadde tatt utgangspunkt i den artikkelen (og lenket) tror jeg du hadde fått til en lagt bedre debatt. For det er jo absolutt et interessant tema.
Ha ha ja forstår det ! Bare jeg som syntes det var helt logisk at alle forstod at det var den jeg tenkte på :rolleyes: skall se om jeg finner den igjen :p
Du sikter til debattinnlegget der en butikkmedarbeider var sjokkert over holdningene til "turistene" fra vestkanten i Oslo? "Du bør ta utdannelse ellers ender du i kassa på Rimi"?
Generelt vil jeg anbefale deg å lenke til innlegget du tenker på for å få en interessant debatt.
Men - du peker på en ting som er interessant, alle kan ikke bli administrerende eller sjef. Noen må "bare" være frisør, eller ryddehjelp, eller renholder. Og man må ha yrkesstolthet. Jeg likte innlegget til Aslak Sira Myhre som gikk på akkurat det, "Ikke følg drømmen din". www.dagsavisen.no/nyemeninger/ikke-følg-drømmen-din-1.773216
Selvfølgelig satt på spissen, men det er noe sant i det.
Det har bare ingenting med by og bygd å gjøre. :dulte:
Ja!! Det var den men nå finner jeg den ikke igjen :( grunnen til at jeg skrev det med bygd og by var at jeg har veldig motsatt erfaring med nettop dette temaet her. Er lei for at det kom litt dumt ut ligger rett ut med lungebetennelse her så kan være det:p
Jeg trives mye bedre i byen enn på bygda, uten at jeg automatisk tenker at byen er "best". Den bare passer meg best.
For øvrig så vet alle de som jobber på min lokale kaffesjappe hva det er jeg skal ha. Selv om de har mange, mange kunder i løpet av dagen. Hyggelige er de også. :hjerter:
Vel, jeg har nok også sagt noe tilsvarende til mine barn. Ikke en nedvurdering av noen typer yrker, men at utvalgene er sterkt begrenset hvis man ikke tar en utdannelse.
Å være frisør er jo et yrkesfag, og kan ikke sammenlignes med å la være å velge en utdannelse. Jeg synes det er helt supert at noen gidder å stå i kjemikaliedunst dagen lang for å gjøre meg velstelt på håret, liksom. Det er ikke nødvendigvis en yrkesvei jeg vil heie på for mine barn, men det er mest fordi det er høy andel helseplager, ufordelaktig arbeidstid og for de fleste liten mulighet for utvikling.
Jeg er akademiker selv, og håper jo at de følger i mine fotspor - det er ikke spesielt uvanlig. Siv.ing. er vel den 3. mest arvelige utdannelsen etter advokat og lege, er det ikke? :humre:
Men jeg har ikke erfaring med at fordommene mot personer på Rema er større i byer enn på bygda, altså. Logisk sett er det vel motsatt, siden det er større grunn til å tro at unge mennesker i kassa klokken 19 er studenter med deltidsjobb hvis du er innen sykkelavstand fra Blindern enn hvis du er 2 timer fra nærmeste høyskole?
Det er jo noen helt faktiske forskjeller på by og bygd, for eksempel er det mye større sjanse for at du kjenner de som jobber på Rema og bakeriet på bygda, og de deg. Det kan jo være positivt og negativt. :p Det er nok jevnt over travlere på butikken i byen, både fordi det e mer folk til alle tider, og fordi butikkene pga høye husleier rett og slett må ha høyere turnover for å få det til å gå rundt. Derfor får man kanskje også oftere kjedebakerier overalt i byen?
Angående forakten for yrker som ikke krever utdannelse, så tror jeg det at man på bygda oftere bor tettere sammen på tvers av "stand" gjør at det ikke er så langt "ned" til butikkdamen eller fiskeoppdrettsfyren, for hun er gjerne naboen din og i syforening med kona, og han er gjerne fotballtrener sammen med deg for gutter 06. Og så kan nettopp det selvsagt manifestere seg på ulikt vis i ulike bygder, med ulik historikk og kultur.
Venner fra Osloområdet har bemerket helt positivt at de synes det er bedre service og hyggeligere å handle her i småbyen enn de er vant til hjemmefra. Direkte sitat etter handletur i butikken: "Hun så faktisk opp og smilte til meg og sa både takk og værsågod" fra en av de besøkende. Det kan jo hende at vi bare er spesielt trivelige her omkring, men det kan også hende at tempoet er litt lavere her.,
Flåsete hovedinnlegg for jeg tror egentlig at folk er ganske lik uavhengig av hvor man bor. Når det er sagt så tror jeg Polyanna har et poeng med dette. Jeg har bodd i både by og land og opplever at omgangskretsen min er mindre homogen på bygda enn i storbyen. Tenker da spesielt på utdanningsnivå og økonomi.
Samtidig tenker jeg (basert primært på meg selv, det skal være sagt) at man tenker, mener og synes mye mindre om dem som står i butikken når man ikke kjenner dem.
Ja, jeg synes også at jeg - egentlig overraskende ofte - får hyggelig og vennlig service, med hilsen og smil og takk og værsågod, på de helt alminnelige dagligvarebutikkene jeg frekventerer i Oslo. Jeg får det på mer spesialiserte butikker også, altså, men der forventer jeg det liksom i større grad, så det er mer imponerende når det skjer på Kiwi.
Ja enig. Men likevel så merket jeg godt forskjell da vi flyttet fra Oslo til Trondheim. Det var merkbart roligere tempo og mer vennlig småprat i Trondheim hos butikksansatte, bussjåfører etc
Jeg skal love at det er både smil og vennlig småprat når man handler på den samme sjappa, med de samme menneskene i kassa, også i Oslo. (Men så pleier jeg forsåvidt å påstå at jeg bor i en av Oslos bygder. :knegg: )
Anbefaler alle som vil ha vennlighet og smil å handle på Prix i Hausmannsgate på morgen/formiddag. Hun som sitter i kassa der da er så hyggelig at jeg nesten blir litt brydd... :sparke:
Jeg tror tempoet er den største forskjellen, ja, og roligere tempo oppfattes nok også vennligere.
Men ellers tror jeg det at varehandel preges av mange unge mennesker gjør at servicenivået har endret seg betraktelig de siste årene. Ungdommen nu til dags er jo veldig høflig og vennlig av seg!
Eg har vore mykje i Trondheim i år og har merka stor forskjell frå Oslo. Eg har fått gjennomgåande mykje bedre service i Trondheim. Meget mulig tilfeldigheter, men ein merkbar forskjell.
Jeg kan ikke si jeg har lagt merke til noe forskjell.
Men jeg forventer ikke noe småprating heller, da. Er jeg f.eks. på H&M og kjøper en genser så er det stort sett "hei", prisen og så "hver så god" når de gir meg posen. Noe mer trenger jeg ikke.
Roligere ja på mindre steder, men ikke nødvendigvis hyggeligere. Og med roligere kan man også godt si treigere, og at det slett ikke er hyggelig, men helt infernalsk, vannvittig irriterende! Høvdingen knegger fornøyd hver gang vi er på hytta og jeg må forholde meg til lokalbefolkningen på apoteket. Jeg får hjerteinnfarkt.
Alle har jo et lokalmiljø, samme hvor stor byen er. Man forholder seg jo ikke til alle butikkene i Oslo, hele tiden, eller handler på en ny dagligvare hver dag. Jeg forholder meg til min ansatte på Rema på samme måte som søstern min på et knøttested forholder seg til sin. Sånn var det også i New York da vi bodde på samme sted i tre uker, vi ble "kjent" med butikken på hjørnet.
Ja, det syns jeg også. Jeg har null tro på at mennesker blir greiere dess mindre stedet de bor på er. Eller omvent (derfor syns jeg NSB sin julereklame med hun med latten som bare blir så jordnær og grei jo nærmere hun kommer oppvekstbygda og vekk fra Oslo er ultrateit).
Spørs vel hva man mener med bygda da. Jeg bor i en kommune med 10000 innbyggere omtrent og bor i en bygd utenfor sentrum. Men det er jo et par kaffebarer i sentrum, så vi har jo baristaer.
Ja, jeg vil si tempoet er noe helt annet på bygda enn i byen, da også tempoet på å ta en handlekraftig beslutning. Noe som heller mot en traust holdning. (Sett i forretningsøyemed) :ekstrem generaliserer:
Er man stamkunde på et rolig sted er jeg sikker på at man generelt får bedre service enn om man er innom som en av hundreogfemtitusen på et veldig travelt sted uavhengig av by eller bygd.
Relasjon spiller inn mtp service. Både på godt og vondt, men aller mest godt.
Det å møtes av noen som har yrkesstolthet og evt fagkunnskap om det de driver med er også noe helt annet enn å bli møtt av noen som opplever seg nedvurdert og som kanskje bare er kastet inn i en jobb uten å egentlig vite så mye om den.
Det Polyanna skriver om at man er mer prisgitt hverandre er noe jeg har merket forskjell på fra liten by til større by til liten bygd og så til tettsted. Mekanikeren jeg møter på bilverkstedet nå er ikke en tilfeldig person, men en jeg kjenner og som jeg har tillit til fra før Pga relasjoner. Når man har slike relasjoner er der verre om det kræsjer, men jeg synes i sum det er positivt. Godt likevel å ha litt alternativer om det skulle kræsje helt.
Det er riktig så hyggelig på min lokalbutikk også; midt i Oslo indre øst. Ikke så rart kanskje. Jeg er jo tross alt innom hver eneste dag (noen ganger flere ganger om dagen ... den ligger tross alt i underetasjen i huset vi bor i, så butikken fungerer som et ekstra kjøleskap). De småprater og tuller. Og de vet ALT om hva jeg spiser. :knegg:
Det med Trondheim vs Oslo og andre byer har jeg tenkt litt på. Det virker som om det er en del kulturforskjell og at dette også gjenspeiles på måter det blir ytt service.
I min hjemby som er liten synes jeg servicekulturen er mer lik Oslo enn Trondheim. Det er farlig å generalisere, men tempoet virker roligere i Trøndelag enn lengre sør. Jeg tenkte at trege trøndere var en myte, men tror nå at det kan være noe i det. Det sier ikke noe om hvordan alle er, men kanskje det ligger kulturelle forskjeller?
Jeg tenker det kan slå begge veier. Det er jo ikke så rart om man oppfatter servicen som god når det er noen man kjenner og man småprater litt mens man blir servert?
Nå: me-me-me
Vi (bøgda-ish) hadde et serveringssted der alle som kjente innehaveren mente det var SÅÅ koselig og SÅÅ god service, mens alle som ikke kjente innehaveren fra før mente det motsatte. :humre: Jeg har sjelden følt meg så lite velkommen et sted hvertfall, greit at det er kos at vennene dine er her, men fint om du gidder å servere andre også.
Tror ikke det hadde fungert i lengden i en storby. Det fungerte forsåvidt ikke på bøgda heller, de gikk konkurs tror jeg.
Akkurat dette kan du ha rett i, men jeg opplever at det varierer innad i Oslo også, og i hvilket stadie i livet man er selv. Her vi bor er det enorm variasjon på utdannelse og yrker, sikkert mye større enn i mer homogene bydeler. Så jeg kan møte foreldre fra Hiawatas klasse bak kassa på Joker, som ansatt på SFO, på bilverkstedet, som skoleleder på en av de videregående skolene som kan være aktuelle, og jeg kan se dem i aktuelle TV-serier, på teaterscener og på konsertscener, jeg kan møte dem når vi trenger arkitekt osv. Før jeg fikk barn var dette nettverket mye mer homogent.
Ang. "hastighet"; så trodde jeg det var ganske godt dokumentert, at både snakketempo og annet går hurtigere i byer? Jeg merker hvertfall veldig stor forskjell når jeg besøker slekt på indre østlandet, det føles nesten som vi eksisterer i to paralelle tider, som ikke er helt samkjørt. :knegg:
Jeg tror ikke kulturelle forskjeller er en myte når det gjelder sånne formmessige "ytre" ting. Man snakker roligere i Trondheim, høyere i Bergen og Ålesund, kvikkere i Nord-Norge, mykere og blidere på sørlandet.
Jeg reiste en gang rundt i Norge og snakket med folk i regionale kraftselskaper, fra nord til sør og fra øst til vest, og etter hvert ble det KOMISK hvordan møtedynamikken var HELT spot on på stereotypen, selv om man traff folk i samme type stilling i samme type selskap, med samme type tema på agendaen. Sunnmøringene var kjappe og fremoverlente og litt røffe i kantene, nordmøringene var mer tilbakelente og ettertenksomme, og møtet gikk langsommere, nordtrønderne enda mer av det samme, sørlendingene blide, men litt unnvikende, bergenserne høylytte, morsomme og litt verdensmestre...
Om man er vant til Oslo sentrums litt tjoff-tjoff, raske, "Hei!:)" "Hvakanjeghjelpedegmed!:)" "Takksalduha!:)" "Haenfindag!!:)" så liker man det og syns sikkert det er fint. Og kan sikkert reagere enten som Tallly, med :gaah: eller som Nennes gjester med "å, så deilig og rolig og hyggelig!" på den roligere rytmen man gjerne opplever på mindre steder.
Polyanna på skobutikken i hjembygden er mer sånn:
Hei, e da du, Polyanna so e heima?!
Jah. Hei. E heima på ferie
Jah
Jah, kjekt, da
Jah, du bur i Oslo, du no?
Jah, stemme da, 20 år, no. :)
Jah, seie du da, du
Jah, jommen.
Jaja
Og dåke då, da går fint her?
Jaja, da e no ved da gamla, veit du
Og Å, kossen går da med hu?
Jo, du, da går fint, bur i R. hu, og eldstemann har jo blitt store no
Jah. Da har han vel
Kjekt, da. Fint for bestemor!
Jah, kjekt! Du. Eg sku sitt på nåke finsko til ho her jentå mi.
Ja, ditta e jo di jenta, ja! Så store hu har blitt! E ikkje møkje like på morsfolket sitt, hu der?
En sånn episode som det der, Polyanna er helt drepen om du er nummer to i køen bak. :gal: Seff er det hyggelig for den personen som blir gjenkjent og spurt ut om dåp og konfirmasjoner og hvem leverte maten, og oj så hyggelig og blædiblædiblæ, men det er virkelig utrolig dårlig service overfor den som står ett hakk lenger bak i køen og bare skal ha en pakke paracet (ja, jeg snakker om det apoteket i Son. :gaah: ). Jeg virkelig hater når andre mennesker forhindrer meg i å være så effektiv som jeg ønsker å være. :knegg:[CENTER]Save[/CENTER]
Men det er jo ikke hyggelig og nært for alle parter. Bare dem som er inne i kjernen. Bare for dem som blir gjenkjent. Det er da ingen motsetning mellom hyggelig og effektiv.
[CENTER]Save
Save[/CENTER]
Man må gjerne ha samtaler om alt mulig rart i butikken, men når det er folk bakover i køa er det ikke noe vennlig, profesjonelt eller yrkesstolt å føre en lang samtale med noen du kjenner altså.
[CENTER]Save
Save[/CENTER]
Jeg bor i periferien og jobber i Oslo, og kan ikke si jeg merker så stor forskjell på koseligheten her og der. Nå skal det sies at jeg ikke jobber i gryta lenger, men også da jeg jobbet i sentrum, hadde jeg stamsteder hvor de slo av en liten prat, husket hva jeg skulle ha osv. I den bydelen jeg har kontor nå, er det riktig så landsbykoselig.
Den største forskjellen mellom byen og der jeg bor, er tempoet, og hvor mange kjentfolk man må slå av en prat med før man kan komme seg ut av Rema med en liter melk. Personlig imploderer jeg når folk stopper i bilene sine midt i gata (!), midt i sentrum (!!) for å rulle ned vinduene og slå av en prat (!!!). :dåne: Mannen min, derimot, som er bygutt opprinnelig, syns det er en del av sjarmen.
Jeg syns jeg har det beste av to verdener, når jeg bor og jobber i ulike miljøer. Utvalget og den relative anonymiteten med storby, og det uformelle tempoet og "nei, så stor han er blitt da! Er det YNGSTEMANN?!" på apoteket hjemme. Men som tenåring kjøpte jeg p-pillene mine i nabobygda. :knegg:
Jeg er veldig enig i det. Jeg bodde mange år som innflytter på bøgda, og har vært vitne til mye "hygge og nærhet". Blant de innvidde. Mens jeg sto på sidelinja og ikke hadde sjangs til å komme inn i varmen.
En av tingene jeg liker i byen er at jeg slipper å ha den doble og triple relasjonen til alle. Jeg kan velge å kjøpe graviditetstest et sted der ingen kjenner meg, for å si det sånn. :knegg: Jeg velger firma til å pusse opp fordi jeg kjenner andre som har brukt dem og er fornøyd. Ikke fordi jeg sitter i FAU med en som jobber der.
Vel, når jeg er på besøk i min hjembygd er jeg fortsatt "hun som ikke hører til". Sist sto jeg fem minutter i en (ganske dyr) barneklærbutikk og ventet på å få betalt en strømpebukse mens hun som eier butikken sto og snakket med naboen sin (!) på telefon, og kun verdiget meg et blikk.
Jeg kjøpte ikke strømpebuksa, gitt.
Og det er MIN historie og jeg snakker kun for meg, men jeg er like mye et sannhetsvitne for at bygda jeg kommer fra er gjennomsyra av trangsynte, fremmedfryktende mennesker som HI er for sin raljering over Oslobaserte svenske unge blondiner som gir dårlig service.
Og det gjelder selvsagt både på Sinsen, i Trondheim og på Raufoss. Men om man er vant til et stort kundegrunnlag er det sikkert lettere å tenke over det.
Og jeg får utmerket, hyggelig og passe effektiv service alle andre steder der vi har hytte. :knegg: De har til og med laktosefri melk til latten min. :egentligeasytoplease:
[CENTER]Save[/CENTER]
Jeg elsker den lokale Jokeren på stasjonen, som garantert betjener kundene tre ganger så raskt som alle andre matbutikker. :hjerter: Og enda hender det rett som det er at de pakker varene i pose for deg. (Når de så dessuten selger bakemarsipan, slik at man kan få kjøpt det på en søndag med familieselskap, er lykken komplett.)
Jeg har sikkert samme personlighet. :knegg: Jeg trenger ikke snakke med alle, liksom. Lage en kaffe til meg og så får jeg gå. Det jeg hater aller mest er at de i butikken kommenterer det jeg kjøper. Da får jeg helt hetta. :skremt:
Ha-ha, har en sånn på nærbutikken, ja. "Disse eplene er så gode! Jeg elsker også denne deodoranten!" :knegg: Det synes jeg er helt greit og bare hyggelig så lenge det ikke danner seg kø i kassa. :sparke:
Jah! Den søndagsåpne Jokeren på Holtet, alltid stappfull, men med betjening som pakket varene og bar dem ut i bilen for meg en gang jeg var der med to ganske små barn.
Når jeg besøker mamma på bøgda, blir jeg helt skremt. Jeg bodde på det stedet i tre år da jeg var tenåring, så ingen kjenner MEG, men de kjenner mamma. Og som mamma alltid sier: Alle kjenner apen, apen kjenner ingen. Jeg blir stoppet på butikken og på joggetur og ja, overalt, av folk jeg ikke aaaaaner hvem er, men som tydeligvis vet hvem jeg er. Det er en blanding av smigrende og skikkelig, skikkelig ekkelt.
Haha, der er jeg også! Jeg liker hyggelig betjening, altså. Men ikke om det går på bekostning av effektiviteten. Også går det jo litt begge veier. Jeg sier alltid hei og hadet til de bak kassa, og siden vi nettopp har flyttet og fått ny nærbutikk, så merker jeg jo at de kjenner meg igjen nå og smiler kanskje litt ekstra.
Åja, det er så deilig! Det gjør de på min Rema også om det er litt mange i kø, da begynner de bare å putte det i pose i stedet for å sende det ned båndet slik at jeg skal komme meg fortere unna.
Åh, skrekk! Da hadde jeg ikke handlet der mer, tror jeg. Jeg har en sjappe der navnet mitt tydeligvis kommer opp på skjermen når jeg betaler med kort, og han som jobber der gjør et poeng av å bruke det: "tusen takk, Tallulah!". Jeg skjønner at han gjør det for å være hyggelig, men jeg syns det er litt for nært. :knegg: Jeg vet. Det er litt crazy.
[CENTER]Save[/CENTER]
Vi har en liten nærbutikk som jeg virkelig skulle ØNSKE var som de Jokerne dere beskriver, og var det i grunnen litt før, men i løpet av de siste ti årene har mannen som driver den blitt surere og surere og latere og latere, og kjefter mer og mer på han stakkaren som tasser rundt og rydder i butikken, på veldig bråkete tyrkisk, og jeg LENGTER etter at den skal tas over av en kjede. :knegg:
Remaen hadde en sånn super kjøpmann som drev den før, en sånn som spratt rundt i butikken og smilte til alle, men nå er det bare ymse ungdommer som sitter i kassa man ser. Men de er søte og høflige, altså, slik ungdommen nu til dags er.
Nå har jeg nettopp vært på kaffesjappe et sted på Grønland i Oslo, fått min doble latte uten å måtte si hva jeg vil ha fordi de kjenner meg igjen og slått av en liten prat med betjeningen (det var lite folk der, så ingen kø og dermed tid til litt småprat). Det er ikke bare på bygda man får den type service. :hjerter:
Og på Coop Prix på Oslo S får jeg alltid god service, blir møtt med et hyggelig smil og som oftest så pakker de varene i pose for meg også. Jeg tipper det er en av matbutikkene i sentrum som betjener flest kunder i løpet av en dag, det er alltid fullt der.
Bare for å komme med noen moteksempler. :værsågod:
Åh. :grøsser:
Dette er grunnen til at jeg har sluttet å kjøpe noe på Joe and the juice, til tross for at det er mitt foretrukne alternativ på det kjøpesenteret jeg av og til må dra på. "Værsågod, Luftslottet. Her er juicen din, Luftslottet. Hva skal du gjøre i dag da, Luftslottet. :digert, falskt smil:" Det ser ut til at de har det som policy.
Det der hadde vært helt greit om Jørgine på den lokale helsekosten hadde gjort det, men det gjør hun ikke, for hun vet jo hva jeg heter fordi vi har hatt en relasjon lenge, og hvem mora mi er, og hvor jeg bor, og jeg vet hva sønnen hennes heter osv., så hun trenger ikke være creepy og påtrengende.
Haha, Joe & the Juice gir meg et snev av samme følelse som jeg fikk på Abecrombie&Fitch-sjappa i Paris. Lillesøsteren min ville absolutt dra dit, så hun (16), jeg (39) og Hiawata (da 9 år) dro dit. Jeg tror jeg aldri har følt meg både så ubekvem, lattermild og out of place noensinne.
Nettopp. :nikker: Det de synes, er at det er viktigere for dem ("oss") at det er hyggelig og nært, og så har de ikke tenkt over om dette gjelder for resten av de involverte.
Åh, ja, de er jo helt fantastiske. :hjerter: Jeg gikk inn dit litt småsur for å reklamere på Fitbit-en min, som jeg selvsagt ikke hadde kvittering på, men siden jeg kunne vise til når den var kjøpt så ordnet de opp i alt og mens de fikset så småpratet og småflørtet de såpass bra at jeg gikk ut derfra blid som en sol. Med ny Fitbit.
Ikke sant! Og jeg har reklamert to ganger på samme type hodetelefoner, og de er like blide og småprater og sender meg sms med rapporter på utredningen og bare idyllen. En gang reddet de ferien min med fleksibel utlevering av ny vare som svogeren min hentet uten kvittering eller noe som helst. :knegg:
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke merker så enorm forskjell på tempo og service fra Oslo til Trondheim, iallefall. Men det kan hende det fordi jeg benyttet meg mye mer av servicetilbud i Oslo enn i Trondheim og at jeg rett og søett bare har glemt.
Men jeg opplevde definitivt oppmerksom og god service i Oslo og kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen i HI. F.eks så opplevde jeg under ett av besøkene mine på Grünerløkka, et par år etter at vi hadde flyttet fra derfra til Trondheim, at innehaveren på Oliviers, som tidligere var innehaver (tror jeg) på Hotel Havana, stoppet meg og lurte på hvor det var blitt av meg. :hjerter:
Oj, det ble mange komma og innskutte leddsetninger. :knegg: Men gidder ikke endre.
Selvfølgelig. Alle har jo sin historie og alle er like sanne.
Jeg tror kulturforskjellene er store mellom ulike bygder alt etter hvilke type miljø som har fått satt "standarden". Min mor og min far er fra to ulike små kommuner. Det er bare en time i mellom, men to helt ulike samfunn. Min mor er fra et gammelt industrisamfunn der første mai var årets høytidsdag og klasseskillene var tydelige (mor neiet til direktørbilen og bestefar plukket molte i slips). Min far er fra et mer typisk jordbrukssamfunn der folk var mer "like". Det setter sitt preg på hva som er godt nok og hvordan man ser på andre. Der vi har hytte (og min svigermor vokste opp) så kom det noen predikanter som satte veldig sitt preg på bygda og der var de oppdelt etter hvem som var troende "nok" og hadde andre standarder for hva som er skikkelig nok. Selv om alle disse samfunnene er mer lik nå så sitter tankegodset litt i.
Jeg har bodd i lengre perioder i både Oslo, Trondheim og hjembygda på Nordmøre og jeg opplever ikke så store forskjeller. Ikke når det kommer til inkludering, forståelse og syn på verden. Folk er lik trivelig/utrivelig uavhengig av bosted uavhengig av bosted. Men, det tar lenger tid å bare stikke innom butikken her på bygda. Alltid noen som skal slå av en prat :humre:
Jeg tror litt av nøkkelen med å trives i en bygd er at du er litt "all in". (Forbehold: Det kan godt hende jeg generaliserer ut fra egen erfaring her). Ikke at det ikke finnes masse variasjoner og ulike folk på bygda, altså, for det gjør det jo, men man må assimileres til en viss grad, velge å like tonen, grad av nærhet, at folk kjenner "folket ditt" (eller tenker over at de ikke gjør det). Man KAN IKKE trives i en bygd om man 1) ikke ønsker å ta hele pakka eller 2) ikke KLARER å finne ut av tonen, hvordan man "skal være".
Eg tenker det Mave seier om at ei historie er sann, speler inn her. Sjølv har eg ein høglydt og i enkelte miljøer veldig synleg forelder, så eg opplever det som befriande å kunne presentere meg med fullt namn utan å få spørsmålet "Nokon Farsdotter, jammen då er du vel dottera til Far, då?" Eg har same erfaring som Polyanna på nærbutikken og misliker det veldig. Eg liker å vere anonym eller å ha relasjonar basert på mine initiativ i nærmiljøet. Dette er òg årsaken til at eg har vald å ikkje jobbe nær der eg bur. Det eine året eg gjorde det, blei eg koko av spontane foreldresamtaler på treningssenteret. :gal:
Joa, men dette går begge veier, altså. "bygda" (da snakker jeg selvsagt om akkurat disse butikkene eller samfunnene eller miljøene hvor samtale med kjente er viktigere enn å yte service til ukjente kunder) må også ta ansvar for å inkludere. Og det er virkelig ikke hyggelig eller profesjonelt å overse kunder, uansett univers. Er man opptatt med en kunde på relevant plan, skal man titte opp og gjøre de andre kundene klar over at de er sett, og når man endelig får tid til dem skal de møtes med smil og høflig serviceinnstillig. Det er det som er yrkesstolthet og vennlighet.
Enig. Og man må rett og slett by litt mer på seg selv. Dukke opp på ting, melde seg frivillig, ikke være skeptisk til hva alle disse folka har med deg å gjøre.
Jeg er jo en introvert som får helt fnatt av påtvungen sosialisering, men får dette til å funke greit likevel. Ikke minst fordi jeg har et helt hus for meg selv og en stor hekk mellom meg og (den svært hyggelige) naboen.
Det MÅ de jo ikke. :hehehe: De BURDE kanskje, men de må ikke.
Men om man skal trives i en bygd, så tror jeg man MÅ velge den "all-in"-tilnærmingen, ellers blir man stående med en fot inne og en fot ute, og det går bare ikke.
De MÅ ikke, det er litt det. Særlig når det er langt bort til konkurrerende aktør. Når det er sagt, så hadde vi en matbutikk her før, hvor kassadama syntes det var på sin plass å la en kø kunder vente mens hun leste ferdig VG. Den butikken gikk konkurs. :knegg:
... men så er det ikke så lett å gå "all in", da, når man ikke blir tatt inn i varmen, men må stå og vente på at de andre har det hyggelig, nært og varmt.
Jeg opplever at det er sånn for alle, også om du ikke er i kretsen. Men det er jo mindre å gripe tak i fra en samtale hvor du ikke kjenner vedkommende fra før selvsagt, så med meg tar det kortere tid.
Kjenner også at det kan irritere meg, det er en balanse som må holdes ifht hva som er akseptabel kundeservice (erfaringene min kommer også fra apoteket i Son ;) )
Ellers må jeg bare si at jeg mener tempoet er mye høyere i Oslo enn her nederst i Akershus og Østfold. Første julegaveshoppingen her nede holdt jeg på å bli hoppende gal, men nå har jeg mer blitt vant til det.
Du skrev dette. Ikke "dem som liker det sånn", men "alle parter".
Og det er ikke bare innflytteres ansvar for å trives altså, nærmiljøet, uansett hvor det er, har et betydelig ansvar for å åpne opp og invitere folk inn.
[CENTER]Save[/CENTER]
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
