Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg kjenner en familie som har stått i dette, og det var helt grusomt. Det var nær ved å ødelegge hele familien. Når man i tillegg opplever at sykehuset ikke har den nødvendige kompetanse for å ta seg av den som er anorektisk, og adekvat behandlingsplass er måneder unna pga. dårlig kapasitet, kan man som forelder tenke tanken at: "Dette kan jeg ikke utsette barnet mitt/resten av familien for." Man er ganske hjelpeløs i møte med et slikt system. Men veien derfra til å ta med seg en kritisk syk jente og stikke av til en bortgjemt hytte, er ganske lang.
Jeg synes du har mange kloke innlegg i denne diskusjonen, Polyanna. Jeg satt igjen med en uggen følelse etter å ha lest avisartikkelen det refereres til i HI, men jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor.
Jeg er veldig enig i at vi må ha et hjelpeapparat som er dimensjonert for å håndtere denne typen problematikk, altså. Og at det åpenbart har vært systemsvikt flere steder i denne saken.
Også syns jeg det systemet vi har der BV ikke tar høyde for foreldre som bytter kommune, er helt hinsides feil. Jeg fatter ikke at det er mulig i et sivilisert land heller. :(
Vi må ikke glemme at det i tiltalen stod at det måtte ha vært ÅPENBART at jenta trengte nødvendig helsehjelp. En gjennomsnittlig 12 åring er 152 cm høy. Hun var 13. Hun veide 21 kg.
Det er noe annet enn at det er krevende med anorektikere i familien og at tilbudet er dårlig. Nødvendig helsehjelp tilsier behov for noe akutt. Da er man ikke på hytte. Man er hos helsepersonell.
Og så lurer jeg: Hvordan jobber barnevernet mot sånne familier? Der basic omsorg er "god nok", men der situasjonen krever mer? Og det er selvsagt kjempevanskelig å gå inn i - en familie som er i ferd med å gå under av en ekstrem belastning, og så skulle "forsvare seg mot barnevernet" også, som det sikkert vil oppfattes som. Selv om man er innenfor "normalområdet" på å ikke oppfatte råd som kritikk, kan man være mye, mye mer var for det når man allerede føler at alt rakner.
Jeg syns det høres veldig lite sannsynlig ut at hun ikke var klar over at det kunne oppstå hjertesvikt. I dokumentaren jeg linket til over var det flere som hadde opplevd nettopp det. De hadde jo vært innlagt med henne, de MÅ ha hørt om det.
Min 12 åring som ligger midt på percentilen for sin høyde og vekt veier mer enn dobbelt så mye. Tør ikke tenke på hvordan hun hadde sett ut dersom hun veide så lite.
Polyanna: det virker jo som de kommer fra en ressurssterk, velbemidlet familie. Det er vel gjort undersøkelser på at barnevernet (og alle andre, egentlig) lettere lar seg "blende" av ressurssterke foreldre, som er veltalende og vet hva man kan kreve og forlange. Jeg vil tro at de mye raskere hadde tatt over omsorgen om en enslig somalisk mamma hadde drevet på på samme måten.
Jeg tror veldig mye av denne saken har blitt dom det har blitt på grunn av fordommer, både den ene og den andre veien.
Jeg husker en venninne eller bekjent eller noe skrev et leserinnlegg for en stund siden, og som indikerte det stikk motsatte: At moren var blitt misforstått fordi hun IKKE var ressurssterk. :vetikke: (Finner ikke lenke til den nå, trodde det ble lenket til den her inne da den kom)
Jeg tenker det er litt dumt dersom vi uttaler oss veldig dømmende mot foreldre som har veldig spiseforstyrrelses-syke barn. Selv om man selvfølgelig ikke tar med seg så syke barn på en hytte i ødemarka, er det ikke nødvendigvis veldig rett frem og easy peasy å få hjelp heller. Veldig mange anorektikere har opplevd både 2-3-4 hjertestanser uten at de har dårlige foreldre av den grunn.
Jeg ønsker ikke å ga på meg at jeg er dømmende mot slike foreldre. Jeg kjenner folk som har barn og annen nær familie med den sykdommen og jeg tror det er knallhardt og vanskelig. Det flere har til felles er dog at de klamrer seg til den hjelpen de kan få.
Men uansett: Jeg kjenner at jeg kanskje spekulerer mer enn det jeg strengt tatt syns er greit selv, og lurer på om jeg skal være mer forsiktig med det.
Min niåring veier 22 kg. Og hun er bare ca 130 cm høy, og minst i klassa (4.klasse), og i tillegg svært tynn. Så det kan ikke ha vært mye tvil om at jenta var i livsfare nei. :trist:
I dokumentaren jeg linket til var det en jente som hadde store, invalidiserende traumer etter tvangsbehandling (sondemating der hun ble holdt fast). Det er ikke vanskelig å se at det er noe man vegrer seg mot.
Men uavhengig av tilbodet så er ikkje det å flytte ut i ødemarka etter at BUPA har meldt bekymring til barnevernet, eit signal om at ho ikkje får tilbod om hjelp.
Joa, men det er langt unna den barne- og ungdomspsykiatriske avdelinga i Drammen og Regionalt senter for spiseforstyrrelser på Ullevål, der jenta ifølgje Budstikka har tilbod om oppfølgjing.
Jeg kjenner denne sykdommen dessverre altfor godt, og jeg kan godt relatere meg til maktesløsheten og desperasjonen som kommer når det ser ut som hjelpen ikke nytter. Endel med anoreksi blir ikke friske selv om de får all verdens god hjelp, spiseforstyrrelsen ee for sterk. Allikevel så hadde jeg aldri verden tatt sjansen på å ta over ansvaret selv for en alvorlig syk ungdom. Som tv-serien i går viste så balanserer mange av disse mellom liv og død, og som forelder vet man det altså.
Jo, det er ikke verdens navle, og det var (selvfølgelig) en krisedårlig vurdering. Jeg er bare opptatt av at det ikke tabloidiseres i enda større grad enn det allerede er.
Jeg tenker at det ikke er vår oppgave å dømme mor, selv om det er veldig fristende. Det kan være tusen grunner til at hun valgte som hun gjorde, og i en krisesituasjon er det ikke alle som klarer å tenke rasjonelt. Spesielt ikke når de må tenke alene. Utfordringen i denne saken var at kombinasjonen mors dårlige valg og datters sykdom fikk et dødelig utfall. Det er forferdelig å tenke på, men forhåpentligvis noe det går an å lære av, som at man også må følge opp de foresatte til barn med alvorlige lidelser, for å sette dem i stand til å ta de riktige valgene.
Ja, jeg tenker at det bør være en lærdom her for arbeid i sonen skole/helsevesen/barnevern, for familier som står i en ekstrem belastning og ikke ser ut til å være kapable til å håndtere det?
Ikke sant. At det må ringe noen bjeller og igangsettes noen tiltak, når en forelder stikker til fjells og begynner med hjemmeskole for sin åpenbart syke datter. Da holder det ikke å stikke innom for å sjekke, for så å reise igjen hvis det ikke er noen der. Det må igangsettes tiltak. Og det er viktig å ikke regne med at "alle andre" skal fikse ting. Noen må faktisk ta ansvar, og det må være klart hvem det er som skal ta ansvaret.
Aner ikke hva jeg skal mene om dette, men artikkelen fra Budstikka synes jeg var langt over streken. Dette kunne vært ført i pennen på en langt bedre måte, om målet var å gi en partsopplysning for at jentene skal få fred for anklagene fra presse og bok. Pressen har fra første stund oppført seg som gribber, og de burde virkelig kunne ligge litt mer bakpå hele veien.
Barna i Odinsaken måtte også tåle sitt, og hvordan en tenåring velger å ta livet sitt, fort eller langsomt, har da ingenting med saken å gjøre. Man må ikke gå etter barna i disse sakene. Man bør ikke gå etter noen, men la etterforskningen konkludere og gjøre arbeidet sitt. Og man må la en tydelig forstyrret mor i fred, noen må faktisk beskyttes fra seg selv, men det synes ikke være noe pressen gjør lenger.
Som en digresjon, uavhengig av denne saken. Mobbing kan faktisk bli tatt opp, og meldt inn i mange omganger, sågar være tema i utviklingssamtaler. Uten at et eneste ord om det er ført i pennen. Dette vet jeg. Og som foreldre kan det faktisk hende man forsøker å finne veier ut av det, som ikke skal bli så dramatiske. Å melde fra forverrer dessverre ofte situasjonen for den det gjelder, noe til de grader. Da er man i gang. Også kommer "bygdesladderen" på toppen, for vi har alle et behov for å fortelle omverdenen at barnet mitt er "supergrei TM", og da er det jo fint å slenge på litt dritt om den "rare familien" som lager så mye støy og ståk om småting, for å underbygge hvor bra og velfungerende ens eget barn "supergrei TM" er. Etter FAU møter og gjennomgang av både det ene og det andre får Budstikka-artikkelen meg til å grøsse langt inn i margen, den går ALT for langt.
Jeg synes også artikkelen er noe tendesiøs og sladderaktig, samtidig synes jeg ikke det er greit at det gis ut bok om saken heller. Det kunne ventet til rettssaken er over. Men at det er flere sider av saken ( som det alltid er) er det vel ingen tvil om. Og jeg synes det er riktig at moren er tiltalt.
JA! Her er det mykje som kan endrast. Eg har som lærar vore i mange meiningslause samarbeidsmøter mellom desse instansene, kor foreldre ikkje har samtykka til oppheving av taushetsplikt mellom instansar.
Eg synest dette er skikkelig vanskelig, fordi kravet om foreldresamtykke for henvisning til utredning er ganske høgt. Dermed er det først når det er snakk om ei viss grad av alvor at det går an å samarbeide. Og det er problematisk. Samtidig er eg for at det ikkje skal vere fri flyt av informasjon mellom alle instanser. Men balansa mellom å la elev/pasient ha kontroll over eigen informasjon og å ha eit effektivt samarbeid er vanskeleg, altså.
Emm: I Bærum signerer foreldre på skjema man har med i utviklingssamtaler der man svarer på konkrete mobbespørsmål. Ingen garsnti, men hvis man HAR tatt det opp, så fremgår det altså der. Evt signerer man på noe man er uenig i, og det har man i så fall i stor grad andvsr for selv.
Som jurist må jeg si at sin egen signatur er noe man bør ha kontroll over. Alle våre tre lærere har gjennomgått spm, spurt om det er greit at de noterer x og y, eller de har lagt inn det vi alt har fyllt inn hjemme.
Jeg synes bare det er viktig å informere om i denne debatten, fordi flere ser ut til å legge til grunn mange hypoteser om at ingenting er kanskje notert, kanskje det aldri er snakket om osv. Når kommunen faktisk har retningslinjer og et opplegg rundt dette, nettopp for å avdekke. Sikkert ikke ufeilbarlig, men ihvertfall et forsøk på å få frem ting i lyset. Når alt er fyllt ut med "alt er flott" to ganger i året over flere år, så undres jeg.
Jeg syns det var en oppklarende artikkel for meg som person, ettersom jeg nå i større grad tror jeg har fått et helhetsbilde av situasjonen. Er det omfanget av informasjon du syns er for stort? For jeg tror ikke alltid det er så lett å vite nøyaktig hvor mye fakta man skal ta med for å underbygge det man sier. Jeg syns det er positivt at man kan underbygge det man sier med fakta, selv om det kan sette en part i et dårlig lys.
Og så er jeg hoderystene til dette. Ja, vi er selvsagt alle mer myrsnipete til egne unger enn til andres, men jeg mener definitivt at det går en grense. Det er slett ikke slik at alle tror ens egne unger er perfekte, og at andre unger alltid er de slemme. Å ha som utgangspunkt at man "slenger dritt på den rare familien" bare for å heve sin egen unge syns jeg er betenkelig. Ja, noen gjør det. Ja, noe foreldre evner ikke å se at egen unge er skyld i mye av det som skjer. Men min erfaring er at mange foreldre er svært oppegående og fullstendig klar over egne ungers begrensninger og dårlige sider.
Jeg har ikke skrevet noe her i tråden for jeg kjenner en av familiene og det er selvsagt slik at jeg påvirkes av det. Foreldrene der er veldig oppegående og fullstendig klar over eget barns begrensninger, som Lille nei skriver. De er foreldre som bryter inn om de ser at noen behandles urettferdig og da spesielt fra eget barn. Det har de ikke sett her.
Medias dekning har vært tøff for denne jenten på lik linje som for de andre jentene. Det er veldig kraftige beskyldninger å få når du ikke helt skjønner hva du har gjort galt.
(Jeg har stemt av med moren at det er greit at jeg skriver at jeg kjenner dem).
Jeg fikk omsider lest hele artikkelen i går, jeg også - med stadig større hakeslepp, må jeg si. Jeg skjønner behovet for renvaskelse av jentene som er anklaget for mobbing, men synes artikkelen går for langt og er grovt ubalansert. Snakk om karakterdrap på 13-åringens mor.
Ja, jeg er nok summasummarum enig med deg, Bluen. Det er helt riktig at den andre siden av historien kommer frem, men dette er ikke måten å gjøre det på.
Jeg synes denne saken har vært utrolig vanskelig. Jeg har steilet helt over den massive "hunblemobbettildøde"-dekningen som var. Og jeg reagerte veldig på at barn ble hengt ut som mordere - akkompagnert av massivt fordømmende kommentarfelt.
Budstikka kunne ha ventet til rettsaken. Men det er også en viktig historie de har valgt å fortelle - ikke minst sett i lys av at mor faktisk har medvirket til utgivelsen av en bok om denne saken før rettsaken.
Ja, det lurer jeg på også. Budstikka sin artikkel er, naturlig nok, fra et annet ståsted enn det moren har fremstilt. Likevel synes jeg ikke den er helt ubalansert, den er ganske detaljert, og etter mitt syn innehar den en del fakta. :nemlig:
Og jeg skjønner godt at det er et behov for å gjøre nettopp det, særlig når media har vært såpass ensporet, og de vet det var en bok på vei. En bok som mest sannsynlig forsterker medienes vinkling om at datteren ble mobbet til døde. Totalt sett så kjenner jeg egentlig på at jeg skulle ønske det ikke gikk an å ha så stort medieoppslag i slike saker. :sukk: Jeg skjønner det er nødvendig, noen ganger, men det kan også ødelegge ufattelig mye for mange.
Jeg håper alle som har behov har fått hjelp og støtte, uansett hvilken side de skulle stå på. Det er jo aldri noen vinnere i en slik sak. Bare tapere. :(
Hei! Dette er mitt første innlegg her! Jeg hadde en profil som Lille Blå, men husket ikke innloggingen, så da ble det Lille Blå1 Noen husker meg sikkert fra SG og NM sidene Jeg er dessuten mamma til en av Gullhaug-jentene Jeg ønsker ikke å gå så mye inn på saken, men vil bare si at å være 12-13 år og bli kaldt barnemorder på sosiale medier er ganske tøft. Det er 180 elever på dette trinnet på mølladammen og 12-13 jenter fra Gullhaug. Ganske gjennomsiktig med andre ord! Første uken etter juleferien måtte barna kjøres til skolen pga journalister og fotografer! Det er uholdbart og et overtramp til de grader!! Mange så ut til å glemme at disse barna var mellom 6 og 9 år da de gikk sammen med den avdøde på skolen. Så man kan ikke, uansett hva, bebreide disse barna Hva har skjedd de 5 årene som har gått siden da? Det vil vi kanskje få svar på når helserapporten konmer, kanskje ikke. Uansett, dette er en tragisk sak for alle involverte. Jeg anbefaler dere å lese leserinnlegget i Aftenposten som heter "Når barn dør og barn får skylden". Den er beskrivende for hvordan det var for oss som stod midt oppi det
Man man mene mye om denne saken - men å mene at Budstikka aldri skulle ha gitt disse barna en stemme synes jeg er rart. Opplevelsen barnas foreldre har hatt med denne moren er jo i høyeste grad relevant. Det kommer godt frem at det er deres opplevelser og erfaringer, og moren har hatt mulighet til å uttale seg om artikkelen. Det er lov å føle seg misforstått, motarbeidet og ekskludert, men det er altså ikke nok å føle seg mobbet for å faktisk være mobbet. For eksempel er det ikke mobbing om du er bat-shit crazy og du opplever det som krenkende at ikke alle danser etter din fløyte. Det må en form for uavhengig part inn for å vurdere og bedømme dette.
Denne saken står altså slik at den uavhengige parten er kommunen (ved skolen), som da ikke har dokumentert noe tegn til det moren hevder når det gjelder mobbing. Og så er også politi og påtalemyndigheter inne og mener altså at moren kan være straffskyldig i datterens død. Og så skal ikke disse foreldrene få lob til å uttale seg? Og lokalavisen skal ikke få lov til å komme med deres versjon? Sorry. Jeg er bare ikke enig i dere som sier at Budstikka burde ha sittet på denne. Budstikka skriver utvilsomt mye rart. (og er totally i lommen på kommunen). Men denne støtter jeg. Vi kan ikke gi full immunitet hver gang noen drar mobbekortet.
Man trenger ikke å mene at Budstikka skulle latt være å skrive noenting for å mene at de gikk altfor langt i den artikkelen de skrev. Jeg har f.eks. også gitt klart uttrykk for at pressens rolle overfor barna i denne saken er forkastelig på grensen til det kvalmende.
Det jeg reagerer på er retorikken (innpakningen/formen) heller enn innholdet. Har inntrykk av at de fleste som reagerer her i tråden gjør det på samme grunnlag som meg.
Jeg vet ikke om jeg har svaret, dette er en ekstremt vanskelig sak. Men jeg synes det skulle vært mindre fokus på morens små og store bevegelser og spekulasjoner og tekstmeldinger, og mer faktabasert enn emosjonelt rundt moren. Gjenta fakta rundt undersøkelsen som konkluderte med at det ikke (ser ut til å ha) foregått mobbing.
Så kunne de godt kjørt et mye større angrep på pressens håndtering, og hvordan mor har fått et absurd og ukritisk ensidige talerør her - og overtrampene mot barna. Dette er definitivt viktig å få frem. Familiens navn og bakgrunn og muffins og special kind of crazy fra gågruppen blir illustrert på en usmakelig paparazzimåte, synes jeg, og drar den for langt i andre retningen. Jeg er helt sikker på at det kan gjøres på en journalistfaglig bedre måte.
Nå er det jo veldig vanskelig å ha en upersonlig diskusjon om dette emnet siden det også er personer i nær relasjon til både barn og skole her, så jeg vil bare presisere igjen at jeg snakker om pressens dekning av saken fra begge sider her, jeg vil og skal ikke spekulere i sakens fakta. Men jeg blir altså fremdeles både sint og lei meg ved tanken på hvordan disse barna på Gullhaug har blitt behandlet i norsk presse (og det helt uavhengig av hva de har eller ikke har gjort). :klemme:
Nå er det jo veldig vanskelig å ha en upersonlig diskusjon om dette emnet siden det også er personer i nær relasjon til både barn og skole her, så jeg vil bare presisere igjen at jeg snakker om pressens dekning av saken fra begge sider her, jeg vil og skal ikke spekulere i sakens fakta. Men jeg blir altså fremdeles både sint og lei meg ved tanken på hvordan disse barna på Gullhaug har blitt behandlet i norsk presse (og det helt uavhengig av hva de har eller ikke har gjort). :klemme:[/QUOTE]
Om det er meg du sikter til, skal ikke jeg blande meg inn i diskusjonen om mor, ei heller om hennes skyld/ikke skyld. Jeg synes derimot at det var riktig av foreldre å fortelle sin side på vegne av barna, men at artikkelen ble noe for detaljert og privat.
Det er mange som ser ut til å ha personlig kjennskap til saken, så jeg synes ikke vi skal diskutere den så mye i det hele tatt. Den er egentlig for sår og vanskelig i seg selv til at det bør spekuleres noe særlig, etter min mening. :klemme:
Men da er vi egentlig ikke så uenig om artikkelen heller.
Var litt redd jeg ødela her nå ;-) Og saken er superkomplisert, det er jeg helt enig med deg i ;-) Som oftest har en sak 3 sider; den ene, den andre og sannheten!
Godt du har andre og bedre erfaringer, jeg må si at en del voksne sjokkerer meg. Ser at det blir litt feil setting å dra inn denne i en så konkret diskusjon, så jeg skal la det ligge. Jeg kjenner overhodet ikke til saken som diskuteres her i helhet, hverken den ene eller andre siden. Og jeg synes ikke pressen har lyktes å oppklare noe som helst, og da tenker jeg både på det jeg leste tidligere og det Budstikka skriver nå.
Jeg syns det var helt ok at Budstikka forteller om opplevelsen fra Gullhaugjentenes ståsted, særlig tatt i betraktning "MOBBERNE DREPTE HENNE!!!!!"-dekningen og omfanget den fikk. Jeg syns dog de har gått for langt, både i artikkelen og ikke minst når de har skrevet OM artikkelen, i å konkludere at "vi har bevist at det overhodet ikke fantest mobbing".
Det at ikke mobbing er oppfattet av mor på noe tidspunkt, bare at hun var ekstremt urolig for datteren sin, eller at barnet selv ikke klarer å definere subtil utestenging som mobbing før senere, og til og med at barna som subtilt utestenger, særlig når de bare er 6-9 år, overhodet ikke oppfattet at det er det de gjør, det er ikke veldig uvanlig eller utenkelig.
Jeg har en gutt på 9 som er verdens snilleste, virkelig. Han har et enormt stort hjerte for andre, er veldig inkluderende, og bruker (for) mye krefter på å sørge for at alle har det bra. Likevel har jeg oppfattet noen ganger at han og bestekompisen går inn i en kompisboble i blant, der andre rett og slett ikke eksisterer. For andre som ønsker seg inn i varmen kan det godt føles sårt og vondt. Det er derfor dette er et voksenansvar å finne ut av, følge med på og ta tak i. Hvis voksne rundt tror at dersom ingen erter eller plager eller bevisst holder andre ute, så er det heller ikke noen problemer rundt inkludering/utestengelse/mobbing, så oppfatter de heller ikke denne typen utfordringer. (Generelt grunnlag)
Det er jo helt riktig det du skriver, Poly. Hos oss har det vært et tilfelle hvor to bestevenninner er veldig tette, har foreldre som er omgangsvenner og som reiste på ferier sammen, etc. hvor et barn nr tre ønsket å tilhøre den indre krets, men følte seg avvist og i tillegg kanskje manglet litt sosiale antenner i forhold til dette - slik mange barn ofte gjør. Det ble en heftig sak, fordi det handlet om både hvorvidt barn skal få velge selv hvem de vil være sammen med - og hvordan og når man kan avvise noen. Det ble supervanskelig når de to hadde vært på det som ble ansett som superkul ferie sammen med begge familiene og nr tre taklet dette ved å bli veldig sjalu og følte seg ekskludert. SÅ det er alltid nyanser. Og hvordan takler man å ha et populært barn - hvilke valg får barnet lov til å gjøre og hvordan takle at det er mange flere som vil være ammen emd barnet enn barnet ønsker å være sammen med?
I Bærumsskolen er det slik at både barn og foreldre skal svare på spesifikke spørsmål om trivsel og mobbing to ganger i året. Dette er en mulighet alle foreldre og barn har til å få loggført mistrivsel og mobbing - og som moren i denne saken aldri benyttet. I tillegg fikk hun lov til å si ganske mye om hvem som skulle og ikke skulle gå i klasse med datteren på ungdomsskolen - men valgte likevel å ikke sende datteren på ungdomsskolen. Dette tenker jeg er fakta som er fint at kommer frem i denne saken - særlig fordi den andre siden - nemlig mordanklagene overfor en gjeng trettenåringer fra Lommedalen er distribuert i stort monn i riksmediene.
At man kunne spart seg for de minst flatterende avsløringene av morens adferd/tekstmeldinger, er jeg enig i.
Dette er et veldig godt og vanskelig spørsmål. Som jeg står midt oppi, som mor til ei jente som tidvis blir dønn sliten av å ha så mange forskjellige som vil være sammen med seg når hun en gang i blant vil gjøre noe med bare de 2 venninnene som hun ikke trenger å forklare alt til. Jeg synes det må være lov, men det er det ikke alle som er enige i. Jeg skjønner "ingen utenfor"-prinsippet, men ser at det ikke er helt uproblematisk.
Mitt inntrykk er at mange av de som står utenfor ikke ønsker tvangssamvær med medelever. I alle fall ikke når de kommer litt opp i alder.
Men de ønsker å bli sett på som en del av gruppa på skolen, på arbeidsplassen sin. Ikke måtte gå 10 meter bak gjengen som går sammen på skoleveien. Jeg har også et barn som ditt Tjorven, og er enig i at de må få velge. Men det må samtidig jobbes med at man går sammen alle om man skal samme vei.
Man spiser maten sin sammen. Man kan smile og inkludere (det er jo jobben, og der må man samarbeide). Man lar alle sette seg der de vil når klassene samles uten å holde av og lage en masse styr. Dette kommer ikke automatisk, men må jobbes med. Og jeg forstår at lærere synes det blir litt mye opp til dem i blant.
Så snakk om det hjemme. Om det er fritt frem for å sette seg når de samles, hvorfor skal noen få reservere plasser og høylytt gi uttrykk for misnøye når en som er utenfor blir sittende ved siden av en?
Jeg har heller aldri fått tilbakemelding om at mitt barn har sagt eller gjort noe i den retningen, men jeg tar det opp likevel. Terper på små ting som at hun må godta den gruppen hun blir satt i, ikke sutre eller mase om at du må med den og den. Blås i bagateller. Vær hyggelig. Disse små tingene tror jeg hadde gjort mye for de som ikke følte seg inkludert!
Igjen vil jeg påpeke at dette ikke har noe med saken nevnt å gjøre. Der kan det jo virke som mor har vært i ubalanse. Og det er tragisk at ingen så at det måtte gripes inn og hjelpe jenta tidligere. :(
Du har helt rett, emm. Jeg er helt enig med deg og dette er noe vi prater mye om hjemme. At hun ikke eier fasiten på hvordan andre oppfatter henne, og at hun må ta mer hensyn til andre enn de tar til henne. Nettopp fordi hun vet at hun har en sterk sosial stilling.
Forskjellen er at min datter har blitt beskyldt for relativt omfattende mobbing av et annet barn. En sak skolen tok tak i og etter ganske omfattende undersøkelser tilbakeviste. Det var godt for oss, men sikkert ikke noe bedre for det barnet som følte seg mobbet. (Eller også i dette tilfellet: trolig i større grad moren enn selve barnet.)
Men nettopp derfor kjenner jeg litt ekstra på det i slike saker hvor det ropes opp om mobbing. Veldig ofte er det jo tilfelle, men ikke alltid.
Derfor liker jeg den mestrermestrerikke-teksten nevnt over her. Det er mange opplevelser som er ubehagelige eller krenkende, situasjoner som er vonde, konstellasjoner som får uheldige konsekvenser, osv., og jeg syns godt man kan øve seg på å være mer presise når man snakker om dette og ikke kaste alt inn i mobbeboksen.
Det gjelder veldig mye synes jeg. Alle ubehagelige skoleopplevelser er ikke mobbing, på samme måte som all tristhet ikke er depresjon, all slitenhet er ikke utmattelse og all småspisthet ikke er anoreksia. Folk er raske med å ta store ord i bruk.
Så skal man ikke underdrive foreldres oppførsel som innvirkning på samspill. Det blir fanget opp fort hos unger. Min fjortenåring synes min humor er flau for tiden og sier rett ut at han heller vil ha sin far med på fotballturer. Min datter synes det er flaut at jeg vinker til gutta i klassen. Man skal ikke gjøre ditt og datt. Det er viktig at man er sensible på sånt. Slik det er beskrevet i artikkelen kan det tenkes at det langt ifra var tilfelle i denne saken.
Jeg synes det ja. Hun problematiserer begge ytterpunktene. Jeg synes og å problematisere mobbebegrepet er viktig, spesielt i denne saken.
"
Problemet med mobbebegrepet er at blikket rettes mot mobberen/mobberne, i stedet for mot prosessen som gjør at barn føler seg plaget og utestengt. Ved å skulle gå ut å ‘avdekke mobbing’, er vi farlig nær å identifisere mobbere i stedet for å problematisere voksnes ansvar og praksis."
Så tenker jeg og at det er nettopp voksnes ansvar at barn slik som Tjorvens datter skal slippe å bli stemplet som mobbere fordi de noen ganger ikke ønsker å være sammen med alle. Et inkluderende felleskap skapes ikke gjennom å tvinge alle til å være sammen med alle. Et inkluderende felleskap skapes gjennom at barn har noe meningsfullt å samles rundt, at voksne ser og veileder. At voksne ser og finner en balanse.
Også tenker jeg at uansett hvordan man snur og vender på denne aktuelle saken så er den dypt tragisk. Dette var en jente som ble sviktet av alt for mange systemer.
