Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Budstikka (lokalavis i Asker og Bærum) har rettet et kritisk blikk mot Lommedalen-saken/dødsfallet der en jente døde av avmagring.
Konklusjonen i artikkelen er at mobbing ikke kan ha vært hovedårsaken, men at jenta døde på grunn av manglende oppfølgning fra barnevernet/oppfølgning av bekymringsmeldinger.
Uansett er det en personlig tragedie. En kommentar på budstikkas artikkel er at denne artikkelen kun er kommet fordi de som ble utpekt som mobbere ønsker å renvaske seg fra anklagene. Jon Gangdal har skrevet en bok sammen med moren, denne kommer ut om kort tid.
Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg synes dette var unødvendig graving eller nødvendig avklaring, eller hvilken nytte det hadde. Kanskje det beste hadde vært å la være?
Jeg mener det har vært innlysende helt fra starten av at jenta ikke døde av mobbing. Mobbing kan helt klart ha medvirket at situasjonen ble som den ble, men derfra og ut mener jeg det må være morens og eventuelt involverte instansers ansvar at hun ikke døde av følgene. Jeg synes morens avgjørelse om å flytte på hytte med datteren virker merkelig, og derfra og ut må hun ta ansvar for hva som skjedde med datteren. Hvem skulle ellers være ansvarlig?
Det kan godt være gravingen i saken er unødvendig, men samtidig mener jeg en viss balansering av "mobbet til døde"-budskapet er nødvendig.
Nei, jeg synes denne siden av saken må frem. I det mobbekortet trekkes er det sjakk matt, og uansett hva den andre parten sier er det "mobbeofferet" som blir hørt. Mange barn og unge blir stemplet som mobbere uten at det noen gang kommer frem at mobbing har funnet sted, og dette er det på tide å rette fokus mot. Uten at man skal beskyldes for å støtte eller kamuflere mobbing, slik man da ofte blir.
Så vidt jeg har skjønt har barn blitt hetset og beskyldt for å ta livet av denne jenta kun basert på at de bor i samme område eller har gått på samme skole, så jeg syns det er helt på sin plass med en slik presisering.
Når man ser hvordan denne saken har utviklet seg, så tenker jeg at det er både viktig og riktig at denne siden kom frem i media. Jeg syns artikkelen er en god beskrivelse av den andre siden av saken, og jeg tenker det er forklarlig at moren nå står tiltalt, på bakgrunn av det som er beskrevet. Uansett er det en tragedie. Og uansett er det voksne mennesker her, som ikke har gjort det de burde.
Det kan godt være at denne siden av saken bør frem, men må det skje på en så spekulativ og fæl måte? Jeg leste ikke så langt i artikkelen, men det jeg leste synes jeg var langt over grensa for hva som er ok. De tegner et bilde av en mor som er ekstremt overbeskyttende, og totalt ute av stand til å skjønne sosiale koder. Om det nå stemmer, er det virkelig nødvendig å skrive det på denne måten? En artikkel som avklarer dette forholdet kunne vært gjort kort, konsist og uten å henge ut moren med fullt navn.
Ja, og det tror jeg stemmer. Jeg kan ikke påstå noe, men noe har skurret med mobbehistorien fra dag én, og jeg tror heller det dreier seg om en mor med store problemer. Det er det som er så problematisk med mobbekortet, for når det dras, og det dras ikke alltid med rette, så er man "fredet" etterpå. Jeg tror også det er bra at noen presenterer den andre siden. Mobbesaker kan også se ut slik som dette, men ofte får det angivelige mobbeofferets versjon stå uutfordret.
Fremstillingen er på mange måter nådeløs, men det var også morens fremstillling av "mobberne". I media. Så lenge hun har presedert sin side så hardt i media, så synes jeg ikke det er uriktig at andre siden får sin versjon beskrevet. Fortrinnsvis skulle vel ingen av dem vært det.
Eg tenker - utan å kjenne saken frå anna hold enn media - at dette er ein reportasje som kjem som ein konsekvens av at så mange har gitt mora så mykje spalteplass. Dersom vi skal diskutere etikk og VVP i denne saken, er det dei avisene som har gitt denne mora så mykje plass som bør diskuterast. At påstandane hennar blir granska, er på sin plass.
Eg reagerer imidlertid på det dei skriv om informasjon frå skule og helsevesen. Særleg rektorane går langt i å offentleggjere informasjon om kommunikasjon med heimen. Dette med vilkår om oppfølging rundt utskriving og BUPA si bekymringsmelding til barnevern, er og ting eg reagerer på at har komme ut. I og med at mor ikkje har ønska å kommenterte saken, antar eg at ho ikkje har fritatt rektorane og BUPA frå teieplikt.
Viss denne sida av saken stemmer, er eg einig i det med at desse lett identifiserbare venninnene fortener å bli reinsvaska.
Denne moren har beskyldt barn for å mobbe datteren hennes til døde, og pressen har fulgt opp. Jeg synes derfor ikke det er over streken å skrive så detaljert for å få frem mors påvirkning på datterens liv.
Så lenge "mobberne" har vært hengt ut på det groveste og mor skal gi ut bok hvor de får gjennomgå, er det fantastisk at den andre siden også får komme til orde.
Kjenner saken ekstremt godt fra mange sider.
Når det gjelder informasjon er nok svært mye hentet fra den særdeles grundige rapporten til Fylkesmannen.
Men har hun gjort det med fullt navn? Jeg tenker at man uansett bør utvise litt mer skjønn mot en mor som har mistet barnet sitt og åpenbart hadde det ganske trøblete fra før enn man gjør mot "de andre". De har jo ikke fått ødelagt livet sitt, liksom.
Mor har gått ut med fullt navn i andre medier allerede, bare så det er sagt. Og det fremgår av artikkelen at hun har fått mulighet til å lese igjennom og imøtegå, hvis hun ønsket. Noe hun har valgt å ikke gjøre. Jeg syns ikke artikkelen var verken fæl eller spekulativ. Den beskriver derimot en mor som er overbeskyttende, mistenksom og overtolkende, som tar ekstreme valg på datterens vegne, og synes å skylde på andre fremfor å gå i seg selv. Og som har valgt å beskylde andre barn for å være skyld i datterens død, noe som har fått alvorlige konskevenser for disse barna.
Ok, viss det er henta frå ein offentleg tilgjengelig rapport er det greit. Særleg uttalelsene frå rektorane framstår som om dei kjem direkte til avisa og det var det eg reagerte på
Hun har stått fram med sin historie i media flere ganger, og jeg er enig i at hun har brukt media som "mikronstativ" for sin versjon. Hun har langt på vei lagt skylden på en liten og identifiserbar gruppe barn for datterens død. Jeg synes ikke det er urimelig at de får komme med sin oppfatning. Ikke ødelagt livet deres? Det er vel i alle tifeller tidlig å konkludere med det, det hadde utvilsomt gitt meg problemer å være urettmessig anklaget for en annens død.
Selvfølgelig, men det går over, om de får hjelp og støtte. Det går ikke over at noens barn har dødd, uavhengig av om du har vært medskyldig eller ikke, er det jo det verste som kan skje.
Dessuten, dette er jo bare påstander. De har vel neppe bevis for at det med eplene faktisk skjedde f.eks.
Dette blir litt "øye for øye, tann for tann" i min verden.
På samme måte som det ikke er bevis for at noen av jentene kom med den omstridte "badedrakt-kommentaren". Hvorfor skulle ikke denne versjonen være like viktig som morens? Når ene siden er tungt fremstilt i media, så synes jeg ikke det er feil at den andre siden også blir fortalt. Uten sammenligning forøvrig, så minner det meg om Rune Øygard-saken. Han gikk tungt ut med sin versjon i media, og den så jo veldig annerledes ut når motparten kom med sin.
Nå leste jeg artikkelen. Jeg trodde det var mer en nyhetsgreie om at fylkesmannen hadde konstatert at det ikke forekom mobbing. Ikke en så gravende artikkel. Jeg syns hele denne saken, fra alle sider, er ekstremt stygg. Jeg skjønner godt at disse foreldrene ønsker å fortelle sin side i forbindelse med den varslede boken (som jeg ser at aschehoug har trukket seg fra å utgi), samtidig syns jeg man skal være var på at med en slik mor kan det være lett å overse mobbing, fordi den enkleste forklaringsmodellen er at mor er gal.
Men uansett hva som har skjedd her, så syns jeg mor, barnevern og helsevesen er dem som virkelig har sviktet.
Å bli hengt ut i riksdekkende media for å ha mobba eit barn til døde, det er eit ganske stort ansvar å få for barn. Eg tenker at episoden som det er referert til, kor ei jente spør faren om det at ho sa at ho fekk jakka først, i tredje klasse, kam ha noko med saken å gjere, seier litt om sjølvransakelsen desse jentene har gått i.
Mor som åpenbart har det trøblete - ja, og eg meiner definitiv at det er på kanten med tanke på å gi henne den plassen ho har fått. At det kjem eit svar, er på som plass. Eg tenker at VG og TV2 sine tidlege omtaler av saken i januar 2015 er på grensa med tanke på Vær varsom-plakaten paragraf 4.7:
Det heter å renvaske noen som rent faktisk er uskyldig beskyldt for å ha forårsaket en annen persons død. Ikke "øye for øye, tann for tann", altså. Påstanden har vært at disse barna mobbet jenta til døde. Og det er grover påstander. Veldig grover påstander. Som absolutt ikke bør gå uimotsagt, dersom det ikke er tilfellet.
Jeg har vært varsom med å uttale meg om saken, fordi det er så utrolig mye ved den, ikke minst ved morens oppførsel, som har skurret for meg. Jeg har reagert voldsomt på medias omtale av saken, at de har latt moren bruke dem som ensidig talerør, og tillatt en helt uakseptabel jakt på ungdommer. Og jeg syns ikke det er greit å gjøre andre til offer for egen galskap. Verken egne barn eller andres.
De offentlige etatene som burde ha fått kritikk i denne saken har fått det. Det er voksne mennesker som har sviktet her, på alle områder. Og journalistene som har tillatt en ukritisk og ensidig beskrivelse fra moren er noen av dem. De ungdommene som er blitt hengt ut av media, som har levd med disse beskyldningene over lengre tid, fortjener faktisk at deres side også legges frem for offentligheten. Nå som saken er ferdig etterforsket, og noen faktisk er tiltalt for omsorgssvikt.
Ingen av dem er jo viktige, det er nettopp det som er poenget. Noen har feilet da moren fikk komme med slike uttalelser, og noen har feilet da disse uttalelsene ble trykket. Dette er jo ingenting annet enn hevn, det har ingen nyhetsverdi.
Det kunne man helt utmerket ha gjort på en helt annen måte. Det trengs virkelig ikke slenges tilsvarende grove beskyldninger tilbake for å renvaske noen.
Nei, morens versjon burde selvsagt aldri havnet i media. Men når den først gjorde, så synes jeg det er greit at andre siden også ble fortalt. Jeg tror ikke det er snakk om hevn, jeg hadde også hatt behov for å fortelle min versjon. Ikke for å ta noen.
Hva tenker du er de "grove beskyldningene"? At hun har vært overbeskyttende? At hun også har opptrådt ekskluderende? Er det virkelig en grov beskyldning? Hun fremstilles jo ikke som en person som ikke er glad i barnet sitt. Men som en person som ser spøkelser på høylys dag. Og det inntrykket sitter jeg allerede med etter å ha les hennes side av saken.
Sammenlignet med å beskylde noen for å mobbe en jente til døde? Nei. Og jeg oppfatter ikke fremstillingen som beskyldninger i det hele tatt, hun beskrives som en i overkant bekymret og tilstedeværende mor. Den fellen tenker jeg mange av oss kan gå i, og det er ikke farlig. Men det kan bli et problem om man ikke klarer å snu på det punktet der det blir usunt.
Nei, det syns jeg ikke. Voksne eksluderer de også, noen ganger ubevisst andre ganger helt bevisst. Det står jo også at hun var en snill person, som var snill mot de andre barna. Og jeg oppfatter dette som opplysninger som er gitt for å vise at hun nok ikke alltid evnet å se sin egen rolle i det datteren opplevde som sosialt vanskelig. Noe som er viktig å ta med seg. Det gjør henne ikke til en slem person, det viser bare at hun muligens mangler evnen til å ta inn over seg egen rolle i situasjonen. Det er veldig mye ved denne saken som tilsier at dette er en person som ikke kalibrerer egne reaksjoner med andre, før hun agerte på dem. Heller tvert i mot. Og hvis det er en ting jeg har lært etter ti år på FP så er det at man gjør lurt i å kalibrere egen reaksjon med andre før man agerer. Fordi virkeligheten kan se veldig annerledes ut gjennom andres øyne.
Vi voksne må tenke over om vår egen opptreden faktisk kan være med på å gjøre en situasjon verre for eget barn.
Det hadde derimot vært en grov beskyldning dersom det hadde blitt påstått at hun hadde mobbet, eller oppfordret til mobbing.
Jeg mener bestemt å ha sett en to eller tre år gammel TV2 dokumentar hvor mor i saken fortalte om datterens mobbing. Da anonymisert. Jeg finner det ikke igjen, mulig en del av, eller i en annen sak.
Saken er bare så tragisk. Mor burde kanskje vært beskyttet eller filtrert noe, få utenforstående kan vel se saken fra hennes side. Men kanskje er det ikke viktig for henne å bli skånet, bare å bli hørt.
Jeg forstår Budstikka og at lokalmiljøet har behov for renvaskelse og ro. Det blir aldri rettferdig at allmennheten dømmer.
Så lenge det kommer ut en bok på onsdag eller når det er, hvor disse jentene fra Gullhaug høyst sannsynlig blir "hengt ut som mobbere", etter lengre tid med mobbevinkelen som den eneste "sannheten" spesielt etter at moren har kjørt det knallhardt i media (aviser, TV2, NRK) - der det åpenbart er flere måter å se det på så synes jeg det er helt greit å komme boka i forkjøpet med sin egen oppfatning av saken. Jeg syntes saken var litt vass mot moren, men samtidig synes jeg ikke saken bærer preg av bygdesladder.
Både moren og morens advokat har fått tilbud om å kommentere men har ikke ønsket å gjøre det.
Tragisk er det selvsagt uansett. Men man behøver ikke ødelegge flere liv, liksom, ved å sette munnkurv på den ene siden av saken.
Strengt tatt er det de skriver at de rundt ikke har merket seg noen mobbing, og at hverken andre barn, lærere, assistenter eller foreldre har fått med seg denne mobbingen. Moren har da heller ikke varslet mobbingen når den etter sigende skal ha pågått, men kommet med det i ettertid.
Og det syns heller ikke jeg at de gjør. Dette bidrar til å balansere bildet, og kaster lys over en del som har fremstått som litt pussig i den tidligere, ensidige dekningen av saken.
Uansett hvordan man vrir og vender på dette er det en enorm tragedie. Og det holder at en ungdom gikk med i en sak hvor de som burde ha fanget opp det som var i ferd med å skje dessverre ikke gjorde det. Det er ikke behov for enda flere ofre. Og spesielt ikke uskyldige ofre.
Og uansett hvordan man snur og vender på det så er dette et dødsfall som burde vært unngått. Så langt er skylden lagt på mobberne, jeg synes det er tydelig at saken er langt mer kompleks enn som så.
Akkurat det er ganske selvfølgelig. Om hun så hadde blitt utsatt for grov mobbing, er det jo fremdeles mors ansvar å sørge for nødvendig helsehjelp, og det er ganske stor forskjell på et spontant selvmord ingen kunne forutsett og det å sulte ihjel. Førstnevnte kan ikke foreldre klandres for, i motsetning til sistnevnte når hun velger å isolere datteren fra hjelpeapparat og samfunn forøvrig.
Jeg tror ikke dette er så selvfølgelig for moren, og det er det som preger hennes fremstilling av saken. En viss balansering, som den i Budstikka, er dermed ikke uberettiget.
Jeg leste denne artikkelen i formiddag, og jeg syns den var usmakelig. Jeg forstår behovet for å komme med sin versjon som mobberne har, spesielt om beskyldningene føles helt feile og urettferdige. Men den utleverer et menneske som ikke kan imøtegå historien, hun er nemlig død og i tillegg mindreårig. Man bør heve seg over beskyldninger som kommer fra mennesker i ubalanse, slik denne moren åpenbart er. Og jeg syns derfor ikke denne artikkelen burde vært trykket, i like som Helen Førlands intervju i budstikka rett etter hendelsen.
Jeg tipper kildene og aktuelle familier er svært gjenkjennelige for lommebøkene.
Jeg synes ikke den døde er utlevert på noen som helst måte, hun omtales knapt og omtales kun som et barn som ikke har det bra.Og det er vel fakta, all den tid det endte som det gjorde. Sakens kjerne er jo hvem som bidro til at dette barnet hadde det så ille at det gikk så forferdelig galt.
Jeg leste saken i går og synes den er godt balansert i forhold til at jenta ikke hverken karakteriseres eller omtales noe særlig i det hele tatt. Jeg synes Budstikka klarte den balansegangen bra. Jeg synes og så de fikk frem noen flere viktige poenger, bla at jentene som ble fremhevet som mobbere av mor, faktisk var 6-9 år i perioden denne mobbingen skal ha foregått. Jeg har lest kommentarfeltene etter at saken har vært omtalt, og folk har værtnådeløse og brølt i ganske fæle ordelag om barna. Senest etter at foreldrene fikk publisert et innlegg i Aftenposten hvor de ba pressen komme med en unnskyldning til barna, ble det lynsjestemning i kommentarfeltet.
Jeg begynte å lese artikkelen med en litt vond følelse, men syntes de hadde balansert bra. Og jeg reagerte allerede saken ble kjent på hvordan familien gikk nådeløst ut og beskyldte andre for å ha forårsaket dødsfallet. Det hørtes urimelig ut å rette en rasende pekefinger mot andre barn når mor og datter hadde vært helt alene i månedsvis før hun døde.
Det som kjem fram i saken er både at mor ikkje har klart å vise til konkrete eksempler på mobbing og at det er fire år mellom kontakt mellom dei andre jentene og dødsfallet. I dei tidlege framstillingane verka det som om mor flytta for å skjerme jenta. Men antallet flyttinger og tiltak som har vore satt inn tyder jo på at dette ikkje stemmer.
Eg tenker og at det at mor flytter mellom kommuner og bydeler er etter bekymring til barnevernet. Eg har vore borti denne tendensen i jobbsamanheng sjølv, kor bekymringsmelding fører til flytting. Eg tenker jo litt systemkritikk rundt dette med at det kommunale barnevernet ikkje kan utlevere informasjon eller følgje opp bekymring på tvers av kommuner. Det går definitivt utover barn som blir utsatt før tilleggsbelastninger ved mange flyttinger. Eg synest ikkje avisa går for langt, ved å vise til korleis mor trekk seg unna bekymring ved avstand/ skulebytte/ flytting. Det er faktisk eit stort problem i dei tilfellene det skjer.
Med tanke på at moren nå gir ut en bok uka som kommer, så syntes jeg artikkelen er HELT riktig.
Moren virker som en person som kan trenge å beskyttes litt mot seg selv. Jeg tror hun er velmenende, men at hun er en person som lett havner i konflikter og at hun av uvisse årsaker ikke ser ting helt som de fleste. Når hun går ut å antyder at jenter på 6-9 år er skyld i datterens død.. 4 år etter at de hadde kontakt, så trenger vi se litt flere nyanser.
Kan barnevernet verkeleg ikkje gje info vidare til andre kommunar? Det er vel noko som skulle vore endra på, bl a med tanke på slike saker som dette, der ein kan mistenke at folk flytter for å komme unna?
Uten at jeg vet hva boka handler om, så syns jeg det er utrolig rart at en journalist og forfatter sammen med et forlag gir ut en bok som kun formidler én side i en så alvorlig sak som dette, med svært unge mennesker involvert.
Joda, barnevernet kan det. Men det er i form av en bekymringsmelding, så det er en helt utmerket måte å trenere kontakten på. Si man begynner en undersøkelse i en kommune, det går nesten tre måneder (fristen man har for å gjennomføre undersøkelse), vips har familien flyttet og saken henlegges. Bekymringsmelding til ny kommune, nesten tre måneder osv.
Det ser også ut som det er dette som har skjedd her, etter første flytting fra Bærum.
Innad i Oslo, hvor man har barneverntjeneste i hver bydel, er det gjort en avtale som bidrar til å forhindre dette ved flytting mellom bydelene. Om vi har iverksatt en undersøkelse i bydel Stovner f.eks, og familien flytter til Ullern, er det fremdeles Stovner som skal fullføre undersøkelsen. Deretter kan saken overføres med tiltak. Og ved bekymring av slik grad at man vurderer omsorgsovertakelse, kan saker ikke sendes over til nye bydeler.
Det kunne vært noe også på nasjonalt nivå, men det er en del åpenbare geografiske utfordringer ved å skulle fullføre undersøkelse i Larvik når familie flytter til Tromsø f.eks.
(Man kan også komme seg greit ut av systemet ved å flytte til utlandet. Så snart barnet har flyttet til utlandet må sak henlegges. Da er det ingen systemer som fanger opp at familien to måneder senere flytter tilbake til Norge, men til en annen kommune. Først i det noen melder bekymring i ny kommune, vil barnevernet der kunne se at det har vært sak i annen kommune tidligere).
Er det nytt, Shute? Sist eg var borti problemstillinga i skulen var i 2010. Då blei saker avslutta ved flytting innad i Oslo. Sidan det er fritt skuleval i Oslo, kan elevar fortsette på same skule etter flytting, noko som førte til at barn vi var bekymra for fekk tilleggsbelastninger med lang skuleveg og å ikkje bu saman med klassekamerater. Då var beskjeden frå BVT at vi måtte melde bekymring til ny bydel.
Eg har høyrd kollegaer snakke om problematikken i forhold til elevgrupper med bakgrunn i for eksempel norsk rom, som lever nokså nomadiske liv i utgangspunktet. Her er flytting ved bekymringsmelding eit så stort problem at skuleleiarar lurer på korleis dei skal håndtere det.
Det kan jo hende at det er ei utbredt oppfatning at det går an å flytte og at det er derfor foreldre gjer det. Men eg er ikkje ukjend med problemstillinga som denne reportasjen skisserer, med skulebytte og flytting frå Bærum til Nittedal og Ullern og Valdres, som konsekvens av bekymringsmelding.
Hvorfor kunne det ikke vært andre enn han? Spør fordi dette er ukjent område for meg.
Veldig rart at man kan flytte innenlands uten at "historikken" følger med, det gjelder både helseopplysninger og barnevern.
Til sammenligning uten sammenligning forøvrig, så kan man jo ikke flytte fra skattekrav og slikt, verken utenlands eller innenlands.
Han har jo f.eks. skrevet den boka om Christoffer, og det tenker jeg er i samme kategori. Selv om den historien er en del annerledes, forteller den jo med sterke virkemidler en historie om et barn som er blitt sviktet av foreldre, skole, barnevern, helsetjeneste osv. på en litt sosialpornografisk måte. På samme måte som i boken om denne saken, har ikke barnet bedt om å få utlevert sin historie på denne måten.
Han har også skrevet en bok om en kvinne som lever på flukt fra en voldelig eks. Den har jeg ikke lest, så jeg skal ikke uttale meg om den, men det er jo tydeligvis en trend her. Har du en dramatisk historie du vil fortelle, gå til Gangdal. Jeg er enig i det oslo78 sier om at denne boka er en del av et mønster. Politi. På liv og død. var også litt spekulativ, mener jeg å huske, men der er det i hvert fall offentlige mennesker som blir "angrepet".
Ja, i skulen er det og slik at foreldre kan la vere å overføre elevmappe mellom u-trinn og VGS. Det fører gjerne til at elevar med komplisert historikk og mange utredningar og behov for tilrettelegging ikkje får hjelp frå dag 1. Det går og utover elevane. Og dei som har foreldre som ikkje ser verdien av den oppfølginga som har blitt gitt tidlegare, har gjerne eit dårleg utgangsp av fleire grunner.
Ah, det visste jeg ikke. Men jeg syns det er en viss forskjell fordi i Christoffer-saken, vil jeg tro at de som blir utsatt for beskyldninge ri stor grad er voksne personer rundt ham som ikke har tatt ansvar. I denne saken kommer moren med sterke beskyldninger mot barn, som fortsatt lever. Det er jo ikke datteren som er tema her.
Nei, det er noe med det. Jeg syns det er veldig kjipt når det skrives bøker og lange featureartikler som spiller på følelser og kun én side av saken, når det skal komme en rettsak og en dom.
:nikker:
Jeg er enig med deg, og opplevde det samme som du beskriver Ift familier som flytter ofte, for å unngå barnevern. Har hatt noen tilfeller av det da jeg jobba i barnehage.
Jeg synes det er spesielt at mor gir ut en bok, om en så tragisk sak. Særlig så kort tid etterpå. Og hun har hele tiden pekt på alle andre som skyld i det som skjedde med datteren, og jeg har ikke likt det voldsomme fokuset mot nesten alle barn på tidligere skoler. Som i media blir fremstilt som at de mobbet jenta til døde. :sukk: Det var mye mye mer enn mobbing som var problemet her. Og noen, enten familie, lege, skole eller barnevern burde gjort noe mer aktivt.
Enig. Jeg skjønner godt de ønsker å belyse saken fra flere sider.
Jeg tenkte det samme som Maverick. Jeg synes saken er usmakelig, særlig medias rolle i det. Jeg leste en kronikk i Aftenposten skrevet av en av fedrene, og den var mye mer renhårig og ga stor forståelse for hvordan pressen har begått alvorlige overtramp overfor små barn i denne saken.
Samtidig, hvis noen faktisk gir ut en bok ensidig fra morens side straks? Da må jeg si at jeg skjønner dem. Dette er den eneste sjansen de har til å fortelle historien sin.
Do two wrongs make a right? Ikke godt å si. Men to ensidige feil gir i hvert fall dobbeltfeil.
Jeg har ikke lest saken i Budstikka, men har siden jeg først hørte om saken tidligere i år tenkt at det ikke er ungene jenta tilfeldigvis har gått på skolen med eller barnevernet som har skylden for det utrolig tragiske utfallet denne saken fikk.
Mobbing kan være dødsens alvorlig i noen tilfeller, dessverre, men noen foreldre drar dessverre mobbekortet i tilfeller der det er åpenbart- for alle andre enn dem selv- at det ikke er på skolen eller barnehagen hovedproblemene til barnet ligger.
Denne artikkelen leste jeg i går morges, og jeg er veldig glad for at dere har diskutert den. Jeg syns det var utrolig interessant å få en fremstilling som snur opp ned på det som tidligere har kommet fram i media. Samtidig satt jeg med en vond smak av at Budstikka gikk for langt i å presentere "de andres" sannhet. Moren omtales med fullt navn og historikk, sms gjengis ordrett og kommunikasjon med andre foreldre og skoler beskrives inngående, og dette kobles med insinuerende sitater fra barnevernet. Jeg sitter igjen med følelsen av at dette mennesket har store problemer selv og burde fått hjelp på et mye tidligere tidspunkt.
Jeg syns det er viktig at denne historien kommer fram, for å balansere det skjeve bildet som kanskje blir enda skjevere når boka kommer, men jeg syns ikke det er lokalavisen sitt ansvar å fortelle historien om et enkeltmenneske så negativt og detaljert.
Det er den følelsen jeg sitter igjen med også. Jeg vet helt ærlig ikke om dette har en positiv effekt, eller om det er med på å polarisere konflikten.
Det jeg reagerte mest på var nok fremstillingen, som kunne minne om "plastposebaby"-artikkelserien i Dagbladet, kanskje spesielt da det ble referert samtalen en annen mor hadde, som gikk langt i å iscenesette - "de drakk sukkerfri brus". Akkurat da ble jeg litt uvel - og kunne ikke fri meg fra å tenke at referatet/ordlyden var pyntet på.
Policyen på det med flytting mellom bydeler i Oslo er fra et rundskriv fra 2014, men det var vanlig praksis lenge før det kom. Mange saker ble (og blir) i midlertid avsluttet ved flytting, på den måte at man har frivillige hjelpetiltak inne og foreldre ikke samtykker til overføring av disse, altså trekker samtykket til tiltak.
Mitt inntrykk er at det fungerer godt innad i Oslo nå. Ifht resten av landet er det jo dette med at ting tar tid, men det er svært utbredt at en barneverntjeneste melder bekymring videre. Vi har lavere terskel for å kunne melde bekymring enn alle andre offentlige instanser (der lærere f.eks må ha grunn til å tro at det forekommer mishandling eller annen alvorlig omsorgssvikt holder det for barnevernet å ha grunn til å tro at det kan være behov for tiltak etter barnevernloven).
Men ja, jeg kan levende forestille meg at skoler river seg i håret ifht norsk rom. De er ikke alene om det.
Jeg reagerte da jeg leste saken. Som i "oi, dette blir det bråk av," uten å mene så skrekkelig mye selv om presentasjonen.
Det jeg absolutt ikke likte, var at barnets fulle navn ble brukt. Jeg tenker at hun burde skjermes både for media og sin mor, også etter sin død. Hun har aldri bedt om dette eller samtykket til det.
Jeg tenker at det ikke er særlig lett å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp, ikke innser behovet og overfører/avviser og flykter fra problemer. Jeg er ikke så opptatt av å skjerme en død person fra omtale. Men det kom dårlig fram hvordan barnet egentlig hadde det ift moren.
Det var vel det som også ble kritisert, barnevernet var veldig opptatt av oppfølgingen av helsehjelpen til jenta, men sjekket ikke ut hvordan omsorgen generelt var i hjemmet. Det gikk jo mange år før moren flyttet jenta ut av kommunen, så de hadde hatt muligheten til å følge det opp nærmere.
Jeg synes dette var riktig, viktig og modig av Budstikka. Mor har vært synlig i mediene, bidratt til at unge jenter blir hengt ut som barnemordere i kommentarfeltene, og det kommer staks en bok som fremmer mors side av saken. Jentene som henges ut som mobbere kjente jenta i perioden fra de var 6 - 9 år og hadde ikke kontakt senere. Det er drøyt! Kanskje er noen av karakteristikkene av moren for detaljerte, men hun fikk mulighet til å si sin mening. Hun valgte å tie.
Jeg synes de uthengte jentene fortjener en uforbeholden unnskyldning, spesielt fra TV2.
Jeg vet mange, veldig mange av de som ble uthengt som mobbere i denne saken har hatt det forferdelig tøft. Media viser ingen nåde, selv ikke når det var barn som ble uthengt som mobbere, eller mordere som media vinklet det til i dette tilfellet. Det gjorde de før det forela noe som helst bevismateriale, det er virkelig kritikkverdig.
Personlig synes jeg det er veldig ubehagelig at denne moren ikke "beskyttes mot seg selv", og at hun får fortsette å ture frem i media.
Jeg tror det er mye vanskeligere å gå inn i og angripe, den type omsorg moren ga enn hvis det er mer "vanlig" omsorgssvikt som vold, manglende mat og basale behov osv.
Det tror jeg også. Jeg tror det er lett å tenke at dårlig omsorg er mangel på omsorg, men misforstått og feilslått omsorg kan jo være like ille. Og mye vanskeligere å avdekke. Jeg tror det har dekket over mye at mor har virket engasjert og oppsøkende. Det er lett å overse at hun kan ha vært for styrende i datterens tilværelse.
Det er vanskelig med foreldre som stadig angriper skolen, for når man melder til barnevernet blir det ofte oppfattet som hevnmelding og ikke som den oppriktige bekymringen det er. btdt.
For øvrig synes jeg det er leit å lese i denne tråden at noen snakker om "mobberne". Som om det er et faktum. Jeg minner om at fylkesmannen konkluderte med at langvarig mobbing ikke car sannsynliggjort.
Mine barn er 6 og 9 år. Det setter det hele i et ganske bra perspektiv for min del. Alt dette snakket om "ungdommer" skjønner jeg ikke hva er godt for. Mors narrativ har vært meget salgbart.
Kanskje at mor hadde opplyst om det mens det skjedde? I Bærumsskolen fylles det ut mobbeskjema på hver foreldresamtale (hvert halvår), der man stilles konkrete spørsmål om dette, og om man har sett andre, deltatt selv elker vært mobbet og hvordan man synes det er på skolen. Dette arkiveres. Det fylles ut hjemme i fred og ro før samtalen og man snakker deretter med lærer om spørsmålene.
Mine foreldre visste ingenting om at jeg ble mobbet, husker jeg. Neppe foreldrene til de som stemplet meg som hore heller. Tror ikke de opplyste om det på et skjema, lissom. Det gjorde ihvertfall ikke jeg.
Dette er en sånn sak jeg synes man bør la være å uttale seg så veldig mye om. Uansett om man vet, ikke vet eller tror man vet hele sannheten.
Javel. Jeg mener man fint jan referere til faktum, som er at det ER mange muligheter der man blir spurt konkret om tema og at fylkesmannen har sett på absolutt alt som finnes av dokumentasjon. Når de ikke finner noe (attpåtil i en sak der forelder synes flink til å si fra om ting som ikke fungerer), så synes jeg ikke voksne folk kan sitte på nett å omtale barn som "mobbere".
Jeg synes man kan mene ganske mye, tatt i betraktning at mor synes det er flott at flest mulig skal kjenne hennes side og har gått høyt ut.
Hvis man har et barn som mobbes, ikke forteller det til skolen, så kan man ikke i mange år etterpå klage høyt på at skolen ikke gjorde noe? Dvs, det kan man selvsagt. Men det ville jo vært lurt å informert skolen.
Egentlig er det litt irrelevant ift at 13 åringen veide 21 kg og hadde BMI på 8,8 nær hun døde. Og mor påstår at hun ikke forsto eller så hvor ille det var. Det er grunnlaget for tiltalen og om det har vært mobbing/utestenging/erting i perioden 6-9 år kan ha vært bidrag til spiseforstyrrelsene, men ikke faktisk for hvorfor hun døde.
Whatever. Jeg synes det er spesielt å konkludere med noe som helst som utenforstående i en slik sak. Og det der med at man liksom er "fredet" hvis man melder inne noe som mobbing er virkelig bullshit.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
