I en annen tråd diskuteres det om barn bør få hjelp av foreldrene i studietiden. I og med at mange her på FP har høyere utdannelse i form av vekttall eller studiepoeng (se tidligere tråder), er det da slik at man automatisk tenker at de håpefulle vil gå samme vei?
Forskning viser at barn av foreldre med høyere utdannelse velger samme utdanningsform, men forskning viser også at Norge vil trenge flere fagarbeidere i fremtiden. ("Norge trenger mester, ikke master", er vel et slagord)
Det snakkes mye om frafall i vgs. Et stort frafall som sjelden nevnes er alle de som tar generell studiekompetanse, men som aldri studerer videre. Disse ungdommene er i realiteten ufaglærte, og sliter på et fremtidig arbeidsmarked.
Tar vi det for gitt at barna vil velge samme utdanningsform som oss selv? Er det viktig for deg at barnet ditt får generell studiekompetanse og studerer videre? Er yrkesfag og fagbrev lavstatus?
Yrkesfag og fagbreve er ikke lavstatus og jeg håper ungene mine velger å studere noe de vil selv og har lyst til samt at det er muligheter for jobb senere i livet.
Vi kommer ikke til å pushe ungene inn i akademiske studier. Vi har unger som er ganske ulike og jeg ser for meg at den ulikheten også vil gjenspeiles i utdanningsvalg.
Jeg skulle ønske jeg tok et fagbrev i videregåendeperioden. Det er ikke noe vanskelig å studere videre seinere om man vil, men mulighetene er så voldsomt mye større. Ikke minst kan man få bedre lønte deltidsjobber i studietida og en verdifull kontakt med arbeidslivet.
For meg er det viktig å gi barna råd utfra forutsetningene de har. Jeg mener det er mye dårlig rådgiving i skolen. Barna blir rådet til å "følge drømmen", men en god rådgiver må tørre å si i fra om urealistiske forventninger og muligheter.
Jeg jobber selv som rådgiver innen fagopplæring og ser absolutt ikke på yrkesfag som annenrangs. Eldste har høyere utdanning her,mens mellomste skal ta fagprøve i elektrikerfaget om noen måneder. Tror de har valgt rett begge to. :o
Egentlig så håper jeg de gjør begge deler :humre: For det tror jeg det vil bli bruk for.
Mine ønsker for barna:
At de vil noe og klarer å gjennomføre det.
At de ikke tenker kun interesse, men også muligheter for jobb.
Studentlivet var noe spesielt for meg og derfor ønsker at de kan få oppleve det. Men det har ikke noe med at jeg synes fagbrev ikke er bra nok på noe vis.
Om de tar fagbrev så håper jeg de tar påbygning slik at de senere kan studere om de vil. Min bror føler seg nok litt fanget nå og ser litt mørkt på å ta påbygning nå som voksen.
Når jeg ser hva de fetterne til Guttungen tjener, som har fagbrev og ferdig med det, så vil jeg si at de har gjort veldig så glupe valg av utdannelser. Når jeg veit at de stortrives i jobbene sine også, er det i tillegg en bonus. (Og som -ea- er inne på, ene fetteren med samboer er 24 år, begge har fagbrev og trygge jobber, og de er nå på sin andre enebolig og er langt mer etablert enn jeg som 24-årig høyskolestudent kunne drømme om å være.)
Både mannen og jeg har akademikerbakgrunn, Guttungen ønsker seg, i skrivende stund, en yrkesrettet utdannelse, og får han til den, blir mor stolt og ungen fornøyd, og gutten bør være sikret en god jobb innen hans intetessefelt. (Men hallo, han er 14, han kan fort endre mening. :knegg: )
Jeg begriper ikke at noen kan se på en yrkesfagutdannelse som noe mindreverdig i forhold til en akademisk utdannelse.
Jeg har noe lunde samme jobb som deg, amo.
For oss var det nok en selvfølge at de to eldste valgte studiespesialisering, men da ut fra interesse. Begge liker teori og er typisk akademiske, og finnes ikke praktisk anlagt.
Yngste er også veldig teoretisk flink, men er langt mer praktisk enn de to eldste. Hun kan nok lande på yrkesfag, og kanskje allmenn påbygg. Eller kanskje ikke.
Det viktigste for meg er at de velger noe de trives med, om det er høyere studier eller yrkesfag er ikke så nøye. PR nå så er storebror sikker på at han skal studere på universitet, men han går bare i sjette, så han har god tid til å bestemme og ombestemme seg mange ganger.
Fagbrev er bra så lenge du holder deg frisk og rask. Men dessverre er det en tendens til at skader gir uførhet, i større grad enn hos kontorarbeidere. Og for dem som har funksjonshemminger i utgangspunktet er oddsene verre.
www.forskningsradet.no/prognett-vfo/Nyheter/Stor_skjult_ledighet_blant_funksjonshemmede/1224698397897&lang=no
"- I begge landene har funksjonshemmede lavere utdanning enn befolkningen for øvrig, samtidig som utdanning er en faktor som har sterk positiv betydning i forhold til sysselsetting, sa Skog Hansen. - Også andre studier har vist at sysselsettingseffekten av utdanning er høyere for funksjonshemmede enn for befolkningen for øvrig."
Jeg håper at begge ungene fullfører utdannelse. Om det er fagbrev eller akademisk er ikke like nøye.
Jeg har snart en mastergrad, i tillegg til mye andre studier mellom bachelor og denne. Mannen har fagbrev og tjener mer enn meg.
Som sagt håper jeg på en ferdig utdannelse uansett grad. For meg er det ikke en selvfølge. Min eldste er utrolig smart og ansett som evnerik. Men med autisme og adhd er ikke skole lett.
Jeg håper virkelig at barna mine tar høyere utdannelse, og jeg kommer til å fortsette til å oppmuntre og tilrettelegge for det. Det er fordi de ikke kan gjøre regning med å ha en helse som egner seg for de aller fleste fagutdanninger. Det er jo ikke til å skyve under en stol at de fleste av de yrkene medfører langt større fysisk belastning.
Særlig eldstemann er jeg ganske sikker på at kommer til å gå i farens fotspor og bli IT-ingeniør av noe slag. Han har tre onkler med fagbrev som tjener langt mer, men de jobber også veldig mye hardere. Jeg tror forskjellen er lett å se.
For meg er det viktigste at de får seg en jobb og inntekt som de kan forsørge seg selv med. Så klart en jobb de også trives , men om det er universitet eller fagbrev, det er ikke viktig.
Det er ikke noe galt med yrkesutdannelse og fagbrev, men jeg tror ikke noen av mine ville være fornøyd med det i lengden. Jeg ser ikke bort fra at det kan bli aktuelt som et grunnlag for videre påbygging etterpå, men å stoppe etter fagbrev tror jeg ingen av dem ville trives med.
Man trenger ikke ha et fysisk arbeid om man velger fagbrev. En kan ta fagbrev innen kontorfag, logistikk, transport, legesekretær, salgsfag, resepsjonsfag, laboratoriefag, butikkfag, tannpleier, tannlegesekretær, design, interiør, prosessoperatør, elektro osv osv. Det er en misforstått "sannhet" at yrkesfag = fysisk arbeid.
Kommer til å presse på for at det får seg en ferdig utdannelse. Om dette er via generell studiekompetanse og studier eller yrkesrettet utdanning har ingen betydning. Har allerede i noen år brukt meg selv som skremsel. Jeg fullførte 3 årig handel- og kontor, fikk generell studiekompetanse. Var skolelei så jeg begynte å jobbe, kom meg aldri videre. Har "hatet" jobben min i veldig mange år. "Sånn ender dere også dersom dere ikke fullfører en utdanning":kjevle:
For meg blir dette bare en teoretisk øvelse, for jeg har to tiendeklassinger som er klinkende klare på at studiespesialisering er det eneste rette for dem (begge slet voldsomt med å finne to andre utdanningsprogram å føre opp på søknaden i Vigo ...), men jeg håper og tror at jeg hadde støttet dem fullt ut hvis de hadde ønsket å gå yrkesfag. Jeg har hatt mange elever på stud.spes. som absolutt burde ha gått noe annet, og vet godt hvor nedbrytende det kan være å bare oppleve å mislykkes i vgs, så jeg har ingen illusjoner om at studier er for alle.
Jeg kommer til å framsnakke yrkesfaglig utdanning for mine to, er temmelig sikker på at studiespesialiserende blir for teoretisk. Så får de modnes i fred og ro, og sikte inn mot en mer akademisk retning hvis det skulle bli av interesse med tiden. Det viktigste for meg er at de beholder troen på seg selv og sine evner gjennom skoleløpet, og kommer seg gjennom det helskinnet som dugelige mennesker.
Jeg har selv akademisk utdannelse, og det har vært riktig for meg.
Jeg håper de kan velge noe de mestrer og som de vil trives med over flere år etter ferdig skolegang. Jeg kommer til å råde eldste til noe ikke-teoritungt for det er ikke hans styrke. Begge foreldre har høyere utdannelse, far på masternivå, jeg har to bachelors.
Jeg trodde ingenting. :) Bare lurte på hva som gjør at man ikke tenker at ungene vil være fornøyd med er fagbrev innen yrket man har valgt hvis det er i interessefeltet, men så klart kan det jo være grunner til det.
Jeg har to barn som selv om de er små helt klart er faglig sterke (minstemann i ganske ekstrem grad). Både jeg og mannen min er de første i hver vår slekt til å både ta vgs og senere høyere utdanning. Jeg konstaterer jo at vi har et helt annet økonomisk slingringsmonn enn resten av slekta, og vi har jobber vi liker og som man kan bli gamle i. Jeg kommer til å oppmuntre ungene til å ta høyere utdanning. Særlig hvis jeg fortsetter å mene at de har anlegg for det.
Jeg har to fagbrev og en akademisk utdannelse (i tillegg til en kvasiutdannelse som verken er fugl eller fisk, tror jeg), men yrkesfag er det som står mitt hjerte nærmest, og som jeg fremsnakker så snart jeg har mulighet.
Mitt håp for arvingene har vært at de skal følge hjertet sitt og ta en utdannelse de føler er riktig for dem, og som de ser for seg å kunne jobbe med i mange år.
Den ene av de gjorde det og er havnet på sånn passelig sin hylle. Hun har nok et hode i matematisk retning, så når småbarnstid er unnagjort gjetter jeg at hun vil gjøre noe for å kunne jobbe mer i den retningen.
Den andre startet på en utdannelse hun kjapt innså var helt feil og hoppet av, og jobber nå i påvente av å se lyset i form av hva hun vil bli når hun blir stor.
Jeg mener bestemt (og formidler til alle unge, håpefulle jeg har i min favn) at ingen utdannelse og yrke er mer høyverdig enn noe annet. Vi trenger fagarbeidere i renhold og konditorer like mye som vi trenger de som forsker på nordlysets aktivitet eller livssyklusen til en bjørk i granskog, og alle er like viktig.
Men det er vel de færreste som stopper etter et fagbrev? Fagarbeidere jobber gjerne i bransjer som er langt fra statiske og trenger kurs og videreutdannelser for å holde seg oppdatert og innovativ.
For mange med fagbrev er jo også mesterbrev noe som er et mål der fremme og som gir mange muligheter.
Datteren min har komboen 10 tommeltotter og bra karakterer i typiske skolefag. Så det er ligger vel i kortene at det blir studier. Jeg håper hun blir noe, enten ingeniør, lege, sykepleier eller lærer. Altså at man passer inn i et konkretyrke. Og ikke bare et oppsop av fag som jeg gjorde.
Minstemann er bare 9, så det er litt tidlig å si. Foreløpig står det mellom bridgeproff, fotballproff eller artist.
Ikke oss i mot, men vi kjenner heller ingen som har valgt yrkesfag og her vi bor er det ikke tema, 10 åringene snakker om å tjene mye penger, og det kommer ikke fra oss.
Du har helt rett. Det samme gjelder dyrepleier, men jeg lurer på om dette er "nye" høyskolefag. At det tidligere var yrkesfag?
Nextlife: Mange stopper på fagbrev, særlig innen typiske kvinneyrker. (Helse, oppvekst) Overraskende få er klar over muligheten til å gå videre på teknisk fagskole i følge min kontakt på fylket.
Det er leit å høre, de har jo så mange muligheter om de bare vil.
Jeg kjenner best til Horeca, og der virker det som om ungdommene er skikkelig sultne, og ikke gir seg ved fagbrevet.
Vi trenger virkelig et oppsving på denne fronten.
Men da forteller du han vel at en fagarbeider ofte tjener mer enn enn akademiker? :)
Min unge nabo på 26 er entreprenør, og tjener mer enn sin mor med doktorgrad i kjemi. Og kompisen til sønnen, sveiser på 23, tjener mer enn meg som har over 400 stp.
Enig i dette. Mine to barn har to akademikerforeldre, men det er virkelig ingen krise om de velger en annen vei. 16-åringen går på yrkesfag, som er ganske lurt når man har zero peiling på hva man vil her i livet. Bedre hun får seg fagbrev og en jobb mens hun lurer på hva hun vil. Studiekompetanse og høyere utdanning kan hun ta når hun faktisk vet hva hun vil.
Selv er har jeg en cand. Polit og en bachelor. Og jobber med noe helt annet. :knegg: I retroperspektiv burde jeg nok ha ventet med å ta min høyere utdannelse til jeg hadde litt mer peiling på hva jeg ønsker å bli når jeg ble stor.
Alle kan ikke være akademikere, og så lenge man har er ærlig yrke, kan forsørge seg selv og familien sin og er lykkelig med det man gjør, så er det det viktigste.
Det er vibtig for leg at de finner noe de trives med og gir dem mulughet timmå trives i lang tid xremover. Jeg tror det betyr at de velger bort yrkesfag.
Eldste tror jeg kommer til å velge et akademisk fag der det ikke er så mange jenter. Jeg vet ikke helt hvilket, men jeg blir ikke overrasket om hun går en slik retning. Det synes jeg også er verd å oppmuntre. Noen fag trenger definitivt flere jenter. På samme måte som noen fag fint kan ha fler gutter.
Jeg håper de velger noe som de føler de mestrer og som kan gjøre dem fornøyde og som gir dem en økonomi de kan leve greit med. De to minste mine er så små enda at det er vanskelig å spå om noe som helst innenfor yrkesvalg eller hva de måtte passe til. Snart fireåringen sier han skal jobbe med pappa om vi spør, men han vet jo ikke egentlig hva det betyr.
Eldstemann er skoleflink og skikkelig "latsmart" (et uttrykk jeg har fra FP ja :knegg: ). Der er det lite innsats med maksimal pay-off, enn så lenge. Han ser nok for seg å jobbe med det samme som pappa, helst på samme avdeling, og har sagt det lenge. Noen praktiker er han ikke enda, men det er mye som kan forandre seg i løpet av de årene frem til han skal velge, så vi får vel se hva det blir.
Rochermannen reklamerer med andre ord godt for sitt akademiske yrke og har uttelling enn så lenge. Det dreier seg nok om hans interesse og entusiasme for sitt eget fag og det faktum at det er et yrke som tar mye plass i livet til oss alle. Han hadde sikkert blitt glad om en eller flere hadde valgt som han, men det er ikke noen krav eller forventning.
Barna mine er relativt arvelig belastet på ift å velge akademisk. Fire besteforeldre med høyere akademisk utdannelse, og to foreldre med akademisk utdannelse (i tillegg til noen oldeforeldre med universitetsutdannelse) tilsier at det nok er relativt sannsynlig at de kommer til å utdanne seg etter videregående. Men om de ønsker å gå den yrkesfaglige veien, så er det selvfølgelig greit. Det viktigste er at de velger noe som de syns er interessant nok til at de gjør det bra, og som gir dem valgmuligheter også senere i livet.
Når det er sagt, så tilsier interessene deres nå, at de havner på studiespesialiserende. Men hvis noen av dem tenker seg ingeniørfag, så kommer jeg nok til å anbefale at de vurdere å gå veien via yrkesfag, fagbrev, påbygg og så studier.
Ungene mine er så skolesmarte at de er for gode til yrkesfag og ett simpelt fagbrev.
Nei det er ingen som.har sagt det her, men der er ofte den følelsen jeg blir sittende med i slike diskusjoner. Jeg på min side er lykkelig for min yrkesretta utdanning og den som tror at man har ett kjedeligere yrkesliv med fagbrev enn akademiker tsr også feil.
Man er forskjellige og det som passer for meg passer ikke for andre, men å låse ungene inn på noe bare for at alle andre i familien har gjordt det sånn blir feil.
Jeg håper poden går veien om yrkesfag dersom han skal studere. Jeg håper på sett og vis at han studerer, men det er i grunnen bare fordi jeg har veldig gode minner fra det å være 20, forelska og bo i kollektiv med folk jeg ikke kjente i det hele tatt. Nå er jeg voksen student, og for meg er akkurat det å være student noe som er veldig bra, så om poden får det samme ut av det som jeg gjør, håper jeg han får oppleve det.
Eldstemann valgte vg nå 1mars. Han var veldig i tvil og flyttet på valgene sine rett før midnatt.
Han valgte til slutt elektrolinje på 1.valget. De er mange bare i klassen hans som har valgt det samme.
Tror han vil trives bedre med det valget.
Blir spennende fremover.
Vi kjenner endel storebrødre av kompiser og de er mange som har tatt hvileår etter vg og noen har fortsatt ikke fått jobb. De er usikre på hva de vil videre.
Jeg slår forresten en slag for folkehøyskole etter vgs om man er usikker på veien videre. De fleste folkehøyskolene vil at elevene skal være over 18 år.
Jeg har aldri gått på folkehøyskole selv, men jeg har enda til gode å møte noen som har erfaring og som mener at det var et bortkastet år. Det å bo hjemmefra sammen med andre fra hele landet og få impulser, ideer og kunnskap fra andre, det må være givende. Jeg fremsnakker folkehøyskole veldig til min mellomste, som er usikker på hva og hvor hun vil studere etter endt artium.
Elektro har vel vært den store "vinneren" blant søkerne til vgs de siste årene, i hvert fall her i området. I fylket mitt har det vært så populært at de har satt i gang tiltak for å gjøre det mindre populært - uten å lykkes så langt.
Foreløpig har vi et barn på høyskole, et som går på yrkesfag med planer om fagbrev og et som skal søke studiespes om et års tid. Det barnet som går yrkesfag er nok i utgangspunktet det mest intelligente barnet, men har valgt ut i fra hjertet og dagens situasjon. Vi voksne, som begge er akademikere, synes at det er helt fint og vet at mange dører fortsatt er åpne selv om man velger y-veien.
Denne synes jeg var litt surmaget. Skal jeg lede min skoleflinke og dårlig motoriske datter inn på et praktisk yrkesvalg bare fordi vi for Guds skyld ikke må synes at hun er så jævla smart?
Hun er så heldig at hun er født med et godt hode og jeg håper hun får mer ut av sitt en hva vi foreldrene gjorde. Utover det så håper jeg hun finner noe som er gøy og som hun brenner for. Drømmene nå er psykolog eller lege. Jeg prøver da å realitetsorientere henne litt. At man må ha ekstremt gode kajrakterer for å komme inn. (Med den innsatsen hun legger inn tror jeg ikke det kommer til å holde). For noen år siden var det kokk. Takk og lov ikke lenger, hun er en katastrofe på kjøkkenet, jeg tror det er andre yrkesvalg som passer bedre til hennes talent.
Vi kommer til å oppmunter våre til å velge høyere utdanning.
Rett og slett, som det jo godt kommer fram i denne tråden, fordi det er det de smarte velger og de andre velger yrkesfag....
Og ja, det er litt surmaga, men det får stå sin prøve.
Begge mine er skoleflinke(enn så lenge), og for min del må de velge det de vil. Jeg tror imidlertid storebror kommer til å velge studiespesialiserende, han er rett og slett lite praktisk anlagt. Men skulle dette endre seg og han ønsker yrkesfag, så er der fint det også. Jeg ønsker at begge velger noe de trives med, og ikke noe som jeg syns er bra.
Mine er både strukturerte, smarte og svært praktiske.
De fleste udanningsløp kan gjøres til en høyskole eller universitetsutdanning og det kommer vi til å oppfordre til. Både snekker, mekaniker og elektriker er løp man kan ta høyere utdanning i.
Jeg vet, men jeg tenker at man må jo ha en viss interesse for å ta det. Jeg kan se for meg at lille for er typen til det, men ikke storebror, han er mer teoretisk anlagt. Og det er jo ikke noe feil i det, tenker jeg.
Selv om jeg er fornøyd med at ungene fullfører en utdanning så håper jeg innerst inne at de tar høyere utdanning mens de et unge. Fordi jeg ser faren som ikke orket det har så lyst nå. Men uten studiekompetanse så opplever han det som en ekstremt stor ting å begynne på nå. Han jobber og har lønn som høyskoleutdannede men er låst til velvilje hos de som ansetter han til å godta hans erfaring som mange år i ingeniørstillinger.
Vi har flere venner som er kjempedyktige håndtverkere. Og de tjener godt og har en trygg jobb. Så det har ikke med det å gjøre. Men de har jo talenter den veien. Hadde mine hatt det så hadde jeg selvfølgelig heiet på det.
Jeg kunne for eksempel ikke gått på praktisk anlagte yrkesfaglinjer, jeg egner meg ikke til det. På samme måte som at jeg ikke kunne valgt studier som innebærer at man må være god i matte eller naturfag. Det å velge linje er jo å velge noe man har interesse for, og er man mest teoretisk anlagt så syns iallefall jeg det smarteste er å velge utifra det.
Jeg innrømmer glatt at da ungene var yngre så var det en selvfølge for meg at de skulle ta høyere utdanning, rett og slett fordi at yrkesfag aldri har vært aktuelt for meg. Jeg har blitt eldre og ser litt lenger nå. :knegg: Jeg er den første i min familie med høyere utdannelse.
Eldste er straks ferdig med sin bachelor, og kommer til å ta videre utdanning om hun ikke får jobb med en gang.
Nr to går yrkesfag og det er ikke fordi hun ikke er skoleflink, det er hun, men hun ville virkelig ikke ta studiespesialiserende. Jeg oppfordrer henne til å ta påbygg slik at muligheten til å ta høyskole er der om hun ønsker det senere, men jeg vet ikke om hun kommer til å gjøre det.
Hva de andre ungene kommer til å velge vet jeg ikke, men er nok ganske sikker på at den ene velger yrkesfag. Det er helt greit, tror nok det er riktig for han.
Jeg har gått på folkehøgskole og har solgt det tungt inn, så eldste skal det etter vgs. Ikke bare for å tenke seg om, men like mye for å få et år som handler om noe annet enn strake veien frem til et yrke. Det er godt å få bruke andre sider av seg selv og teste vingene på en veldig trygg måte før det blir alvor.
Ja, altså om de vil, så gjerne for meg. Mitt poeng er at dersom han heller vil gå på studiespesialiserende , så gjør han det, vil han gå yrkesfag, ja så gjør han det. Øving eller ikke øving, en viss interesse tenker jeg at de må ha uansett hva de velger.
Det er jeg helt enig i - men det betyr ikke at alle bør velge YF, like lite som alle bør velge SF. Man bør velge noe man tror man vil like å holde på med, og tror man at man vil synes det er pyton å lage mat bør man ikke velge RM, uansett hvor god opplæring man får i matlaging. (Og jeg understreker at RM er et tilfeldig valgt eksempel, jeg kunne like godt sagt klippe hår eller bygge hus.) Man bør heller ikke velge SF fordi man er såkalt skoleflink hvis tanken på tre år med primært teoretiske fag er pyton.
Jeg har to skoleflinke barn som er glad i bøker og inne-aktiviteter, og det vil overraske meg om de ikke tar høy utdannelse. Jeg er akademiker selv, og ikke spesielt praktisk flink, så det ville vært topp om de ble håndverkere eller lignende, men det tror jeg altså ikke kommer til å skje. Tror heller ikke de kommer til å jobbe med noe praktisk innen det somatiske helsevesenet, ingen av dem tåler å se blod feks. De skal uansett få velge selv, det viktigste er at de gjør noe de trives med og kan leve av.
Jeg har sjøl erfaring fra folkehøyskole og har store, stygge planer om å inspirere sønnen min til å ta et år på folkehøyskole etter vgs. (Om han ikke ender opp der han vil nå da.)
Sånn rent generelt, mener du? Virkelig? :gruble: Jeg tror alle som har undervist i noe som helst, ser at talent alltid er en vesentlig del av cocktailen. Jeg underviser i språkfag på universitetsnivå, og evnen til å øve er helt essensiell, men bare hardt arbeid er faktisk ikke nok. Du må forstå systemene også, og der varierer folks medfødte evner ganske dramatisk. Så øving uten talent slår (vanligvis) talent uten øving, men for å bli virkelig god, må du ha begge deler.
Jeg regner for øvrig med at mine to tar høyere utdannelse helt av seg selv, men det er absolutt ikke noe jeg kommer til å insistere på. Jeg vil at de skal gjøre noe de liker og kan leve av.
Og det er faktisk et veldig godt poeng at man ikke kan gå motsatt vei! Tar man studiespesialisering har man mistet retten til videregående utdannelse og kan ikke uten videre ta et fagbrev. Tar man fagbrev kan man helt uten videre bygge på og få studiespesialisering. Ergo er det smart, om man er i tvil, å ta fagbrev først.
Vi trenger yrkesfag og folk med fagbrev - alle kan ikke være ingeniører, lærere, leger, advokater eller byråkrater. Da eldste skulle velge skole var jeg på
Foredrag med fylkesordføreren i Rogaland, som holdt et flammende og tankevekkende foredrag om akkurat det.
Ja dette blir for enkelt. Øving er viktigst, men alle kommer ikke like langt med den samme øvingen. Alle har ikke muligheter til å bli gode akademikere, og ikke alle kan bli gode snekkere heller. Eller kunstnere. Det er også vanskelig å opprettholde motivasjon til å øve mye på noe man ser liten fremgang i.
Det er nettopp slik jeg også tenker. Hun opplever god mestring i skolefag, og jeg tror hun har et medfødt talent og interesse for det. Hun lærte seg å lese før hun var fire. Vi har et barn til, og han er helt annerledes. Jeg håper også han velger ut fra interesse og talent.
Jeg fortsetter å provoser jeg da.
De fleste her sier at de ikke har noe problem med at avkommet tar yrkesfag og fagbrev som utdanning. Også nevner men gjerne en bekjent eller slektning med håndverker fagbrev som tjener godt. Er det like greit om de går renhold, barne og ungdomsarbeider, frisørlinja eller tar fagbrev som servitør?
Tunge yrker med lav lønn.
Nå jobber jeg i lag med et utall mennesker med barne- og ungdomsarbeiderfagbrev, så jeg kan vel ikke godt påstå annet enn at det er helt ok om sønnen min går den veien. (Bortsett fra at jeg fraråder ham det, da han noe så intenst misliker unger. :knegg: )
Frisører er også kjekke å ha, i hvertfall når man har hår som meg, så for all del, jeg syns han skal få bli det og, om han vil. Vil han vaske gulv, eller for den saks skyld, flippe burgere på McDonald's, så go ahead. Det viktigste for meg er at gutten får seg en jobb og en lønn og et selvstendig liv, og at han er fornøyd med hva han gjør.
Ja, mange av disse yrkene er fysisk tunge og man blir utsatt for slitasjer, men noen er faktisk nødt til å utføre dem, og vi som samfunn, ligger tynt an om alle sammen skal si "ikke pokker om jeg vil at mitt barn skal..." og gi signaler om at dette er en mindreverdig måte å tjene til livets opphold på.
(Og hjemmehjelpa vi hadde via kommunen, da vi ennå hadde Lillemann, var tidligere lærer som hadde omskolert seg til renholdsarbeider, hun elska jobben sin, blant annet fordi hun så hvor oppriktig glade folk ble når hun kom til dem. :humre: )
Men alle skal vel ikke bli professor i språkfag eller verdensmester i tapetsering. At man kan bli en riktig dugende rørlegger eller lege uten allverdens talent, men med mye lyst er jeg ikke i tvil om. Alle skal ikke være Northug.
Nei, jeg bare spør jeg, for jeg ser ikke de yrkene nevnt. Det handler stort sett om håndverksyrkene elektriker og nekker/tømrer.
Men det er jo helt flott om unga blir møtt med akkurat samme entusiasme om de ønsker å sette renholdsarbeider på 1.valget som om de setter studiespesialiserende med jussen som neste mål.
Jeg må innrømme at så romslig er nok ikke jeg. Jeg ville nok ha argumentert ganske hardt for å velge noe annet.
Jeg har ei som skal bli barne og ungdomsarbeider, det er helt greit det, men jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg oppmuntrer henne til å gå videre for å bli barnehagelærer.
Enig. Det finnes lærere på yrkesfag som tenker at enkelte er for smarte til å gå yrkesfag, det syns jeg er litt rart.
Fordi noen må ha disse yrkene også og hvorfor ikke ditt barn?
Jeg spør mest fordi mange virker å være veldig lite opptatt av hva barna skal bli, og at alle yrker er like ok, men jeg tror ikke egentlig det er helt sant.
Jeg håper uansett at jeg klarer å inspirere ungene mine til å både være teoreriske og til å være praksiske. Her har ungene blitt satt til å montere IKEAmøbler, lage middag osv fra de var små. Jeg håper at ungene mine er i stand til å bygge en terrasse, legge parkett osv når de flytter hjemmefra, og jeg ville vært ganske bekymret om ungene mine hadde bare 5 og 6-ere og "tolv tommeltotter".
Jeg ønsker at de skal kunne forsørge seg selv og egne barn. Ikke måtte være avhengig av andre for å ha tak over hodet og mat på bordet. Jeg håper ikke de utdanner seg til et liv i fattigdom.
Tja, elleveåringen min vil bli lærer, og jeg vet ikke om noen yrkesgruppe som klager mer over arbeidspress, lønn og arbeidshverdag enn lærere, men jeg er jo oppmuntrende allikevel.
Hvis ingen var som meg, ville det bli skralt med oppdrag for håndtverkere. Vi har leid inn håndtverkere for å bygge veranda og male hus.
Jeg velger å ikke bekymre meg for mye. De fleste lærer seg normale hverdagsskills, som klesvask og matlaging når de må. Man kan ha et bra liv uten å være superhandy.
Det er vel svært få med jobb som lever i fattigdom? Man bor kanskje i leilighet, kjører gammel bil, og må prioritere hva man bruker penger på, men man er ikke fattig fordi om man må spare til ny sofa og farger håret hjemme i steder for å bruke 2500 kr hos frisør.
Jeg ønsker også at ungene mine skal få seg en jobb og klare seg selv. Men omdatteren min blir barne- og ungdomsarbeider og ikke går videre fordi hun trives med det og tilpasser livsstil og forbruk til det, så er det helt OK det også. Så lenge hun er lykkelig og får endene til å møtes. Spør hun om råd kommer jeg nok til å si at det ikke skader å ta mer utdannelse, om hun er motivert til det og ønsker å tjene mer.
Og når det gjelder minstemann, som drømmer om å bli fotballproff så sier jeg "da må du trene masse. Og ha en plan for hva du skal gjøre om du ikke når det målet - og hva du skal gjøre når den korte fotballkarrieren er over". Jeg sier IKKE "du kommer aldri til å bli fotballproff", selv om det er mest sannsynlig. :knegg:
Får jeg barn som er lykkelige med det de gjør, så har jeg lykkes som forelder. Jeg forutsetter da at man ikke er særlig lykkelig om man ikke klarer å forsørge seg og må gå på sosialen for å overleve.
Det hender man leier inn håndverkere fordi man ikke har tid til å gjøre det selv, selv om man hadde klart å gjøre jobben selv. Jeg er veldig flink til å male,jeg liker det faktisk også. Jeg kommer likevel til å få noen til å male stua mi fordi jeg ikke har tid til å gjøre det selv nå.
Og man kan ha et bra liv uten å være booksmart også. Men det er i svært mange tilfeller en fordel å ha både teoretisk og praktiske kunnskaper, og ikke bare den ene.
Jeg fremsnakker yrkesfag og mener oppriktig at det er bedre å velge yrkesfag enn studiespesialiserende dersom man er usikker på hva man ønsker å gjøre senere. Etter fire år på yrkesfag er du klar til å gå ut i ett yrke og du har en verden av muligheter enten du vil bli i det yrket, eller du senere ønsker å gå videre med noe annet. Etter tre år på studiespesialiserende er du ikke klar til noe annet enn å begynne å studere, og med mindre du da faktisk ønsker det så har du mindre å gå på.
Hovedutfordringen, mener jeg, er at yrkesveiledningen i ungdomsskolen er alt for dårlig og at de har så godt som ingen praktiske fag. All tiden i kunst og håndverk går til kunst. Jeg har ingenting i mot kunst, men jeg skulle ønske at de også lærte en del praktisk ting som kunne inspirert dem mer mot praktiske utdanninger. I realiteten vet veldig mange av dem veldig lite om hva de faktisk velger dersom de går mot et yrkesfag. Min datter har vært på fire såkalte yrkesdager. Alle sammen har vært på videregående skoler eller på VilVite. Ingen av dem har gitt henne noen kontakt med en arbeidsplass der dette yrket blir utført.
Min eldste velger nå en linje som gir henne både fagbrev og studiekompetanse, så hun står veldig fritt til å velge når hun er ferdig. Yngste har hatt yrkesønsket sitt klart siden hun var 10 og med mindre hun endrer mening i løpet av ungdomsskolen, så blir det studiespesialiserende.
Dette syns jeg blir en smule tåpelig. Ja, selvsagt må noen ha disse yrkene også, og ja det kan like gjerne være mine barn som dine barn. At jeg kommer til å akseptere at mine barn velger f.eks å bli barne og ungdomsarbeider betyr jo ikke at jeg kommer til å ikke snakke med det om det valget. Jeg ønsker at mine unger skal gjøre noe de trives med, og gjør de det så er jeg fornøyd.
Problemet sånn sett er vel at mange av de typiske kvinneyrkene med fagbrev kan man jo knapt nok leve av, i tillegg til at ufrivillig deltidsarbeid er veldig vanlig.
Vi har nok ganske lik tilnærming. Jeg sier det kan være greit å ha en plan B. (All den tid som de fleste andre på samme alder er bedre enn hva de er- selv for stortalentene er det vanskelig å lykkes) jeg sier også at de må trene mye, men en liten virkelighetsorientering kan være greit.
Jeg regner med at yrkesvalgene forandrer seg mange ganger før de bestemmer seg, og det er helt greit. At vi snakker om dette på samme vis som andre ting er naturlig. Hun ønsker selv å ta en utdanning for qoute; ikke bli som deg, mamma. (Jeg har påbegynt, men ikke fullført høyere utdanning)
Jeg vil ikke anbefale ungene mine å bli verken kokk, helsefagarbeider eller tømrer/byggebransjen. Det er beintøffe yrker med dårlige arbeidsvilkår. Å anbefale en av ungene mine å utdanne seg til helsefagarbeider, og så se at de etterpå konkurrerer om 7,8%-stillinger og tar masse løse ekstravakter for å få hverdagen til å gå rundt, vel - jeg kan ærlig innrømme at det gjør jeg ikke. Yngstemann vil bli kokk, og det må han gjerne bli, men det er ikke noe jeg har foreslått for å si det sånn. Innerst inne håper jeg han ombestemmer seg (er bare 11 år). Han vil også bli rockestjerne, så tiden vil vite hva det ender opp med...
Jeg vil ha store problemer med å akseptere at ungen vil ta fagbrev i renhold eller som servitør. Tunge yrker med ofte "ræva" arbeidstider og deltidsstillinger hvor man må jage på ekstravakter for å overleve. Frisør eller barne og ungdomsarbeider har jeg ikke så sterke følelser eller meninger om.
hilsen renholder i 20+ år, størstedelen på hotell.
Jeg har ei som er russ i år.
Det eneste jeg ønsket for henne, var at hun valgte noe hun var relativt sikker på at hun kom til å gjennomføre. Straks ferdig med 3 år på idrett. Hun er smart, og har et godt snitt.
Men ikke godt nok til å gjøre det hun virkelig ønsker. Hun var overhodet ikke klar til å flytte til Tromsø for å bli psykolog. :knegg:
Så nå har hun søkt på barnevern i stedet. Jeg tror det kan bli bra. Og dette er jo utifra hvordan hun er som person, hva hun er opptatt av og hvilke evner og interesser hun har.
Jeg tok fagbrev i barne-og ungdomsarbeider. Uten det ekstra året for å få studiekompetanse. Jeg kan ikke lenger jobbe som det jeg utdannet meg til, og kan ikke ta annen utdannelse. Jeg kommer aldri i verden til å klare å bestå noe matte, så jeg sitter litt i saksa føler jeg. Heldigvis har jeg vært heldig ang jobb etter at jeg måtte gi meg med å jobbe i barnehage og skole.
Jeg ønsker ikke det samme for ungene mine. Jeg ønsker at de skal velge noe som gir de større fleksibilitet, flere valg senere og et trygt og godt liv hvor de får gjøre noe de trives med.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
