Nå er det 7 år til vi har konfirmanter. Men jeg kjenner jeg gruer meg. Vi har to stykker som sannsynligvis vil konfirmere seg samtidig, og vi har så langt i fra økonomi til å holde det nivået jeg leser om rundt omkring. I tillegg har vi liten (mikroskopisk) familie, og en del gamle pr i dag, som mest sannsynlig ikke vil være her den dagen de konfirmeres.
Jeg prøver å spare litt hver måned med tanke på konfirmasjon. Men når man lever på grensen så er det lite å ta av.
Så jeg gruer meg til det økonomiske aspektet av konfirmasjonen.
Våre får steindyre gaver - selskapet og bunad. Bunaden er riktignok både fra oss, mine foreldre og svigers. Guttene skal få bunad når de er utvokst hvis de vil, så de får ikke noe på selve dagen annet enn jobben med å lage selskap, taler, sang og fotobok. Liten familie har vi også, så det blir nok ikke så mye å skryte av materielt.
Ja jeg ville virkelig synes det var flaut å gi veldig dyre gaver til gode kollegers barn. Særlig flaut ville det være om vi hadde flere konfirmanter selv i årene som kommer.
Man kan si hva man vil om at man ikke forventer store gaver tilbake og at man gir etter evne osv, men det er sjeldent sånn det fungerer. Vi finnes, vi svake mennesker som synes at det kan være trasig å få store gaver og ikke vil gi det samme i retur. Det handler ikke bare om å ikke kunne, men også om vilje noen ganger.
Jeg synes ikke konfirmasjon er en anledning for avsindig dyre gaver. Konfirmasjon er for meg noe helt annet.
Hun jeg er fadder på ble konfirmert for to år siden, og jeg ga 1000 kr. For meg er det en passe sum. Men likevel, da jeg så at den andre fadderen ga 3000 kr.. vel. Jeg kjente litt på det da, selv om jeg egentlig er trygg på at 1000 kr er nok. Det er mye følelser rundt dette også. Og det blir litt sammenligning om man vil det eller ei.
Har ikke vært i konfirmasjon på mange år. Min bror har konfirmant neste år, første i nær familie. Tenker hun får penger. Vi er liten familie, så tror ikke mine kommer til å få enorme summer.
Jeg tror, i denne tråden og alle de andre trådene som angår konfirmasjon,- så trenger vi å roe litt ned, på generell basis.
Folk er forskjellige, familier og tradisjoner er forskjellige og det som er rett for meg er kanskje ikke rett i det hele tatt for andre.
Likvel er det rett for meg. At jeg ser på sodd som dugnadsmat er min greie, og ikke et angrep på andre sin tradisjon.
At jeg gir min det eneste mennesket jeg anser meg som tante til 7000 i konfirmasjonsgave er min greie, og ikke en rettesnor for alle andre tanter.
La oss ha bittelitt mer takhøyde her for andres valg, og ha forståelse for at vi er ulike, og at vi kan si noe om denne ulikheten uten å bli angrepet.
Jeg synes på generell basis at man/vi/alle/enkelte/noen godt kan rulle inn en del når det gjelder konfirmasjonsgavene. Det utidige pengesnakket og pengefokuset som er rundt konfirmasjonen hos _for_mange unge har jeg ikke særlig sansen for. Jeg nekter å bidra til at mine barn skal gå rundt som "vinnere" i pengegaloppen ved å gi dem en stor pengesum i tillegg til fest og penklær, derfor gjør jeg ikke det. En liten pengesum (var det 2000, da :gruble: ) har de fått.
Ellers er jeg enig med Nextlife, folk må slutte å føle andres valg om å gjøre ting annerledes som personlig kritikk av det man selv gjør. Det er helt uaktuelt for meg å gi 7000 (det er veldig mye penger for meg, i tillegg har jeg for mange tantebarn) til tantebarna til konfirmasjonen. Vi har gitt 1500, og synes vi har vært rause nok i grunn. At noen gir mer eller mindre, har jeg virkelig aldri brydd meg om. For meg er betasuppe dugnadsmat og pizza lørdagsmat, men jeg håper og tror at folk serverer de de vil til konfirmasjonen uahengig av hva en eller annen ukjent person på internettet mener. Har forresten fått servert betasuppe i et bryllup en gang, og kan informere om at det var en høytidelig og fin fest likevel. Det meste går an bare man sørger for at folk føler seg velkomne og det er god stemning.
Vi lever ikke på hver vår øy. Selvsagt er de valgene vi gjør med hensyn på gaver med på å sette standard. Selv om det i teorien er bare min sak om jeg gir mye penger til en nevø eller niese vil det bli sett og vurdert av andre slektninger. Og begynner jeg å gi 500 kr til kollegabarn vil dette også skape forventning eller usikkerhet i miljøet. Å skille nære og mindre nære kan også ha problematiske sider, det er ikke akkurat snakk om validerte kategorier. Folk sammenligner seg med hverandre og ønsker ikke å bomme på koder. Bare det store antallet skikk-og-bruk-tråder på dette forumet sier litt om det.
Og det handler også om inkludering. Litt mer indirekte enn i bursdager. Inkludering i form av å la flest mulig føle seg innafor når dette er et tema i venneflokken.
Men det er da klart at det betyr noe hva andre velger å gi! Hvorfor har vi denne tråden dersom det ikke betyr noe?
Jeg synes det er snodig at svære gaver (ala hest) blir dempet ned fordi man kjøper Bergans jakke brukt, liksom.. det er fortsatt statussymboler (hvorfor er det ikke godt nok med jakke fra Kappahl?) og det gir fortsatt signaler om hva som er godt nok og ikke. Familier med god råd kan velge å gi dyre eller ikke dyre gaver (eller gaver i det hele tatt), men mange familier kan ikke det. Er det disse familiene med dårlig råd som skal godta at ikke alle kan være like? Er det disse familiene som skal godta at det er forskjell på folk? For man kan selvsagt ikke forvente at familier med god råd skal bidra til å gjøre det litt lettere å ikke nå opp i den materielle karusellen..
Her sauser du sammen mange svar. Jeg kjøper brukt Bergansbukse (ikke jakke), Billa kjøper hest til konfirmanten. Ingen av oss forsøker å dempe ned noe som helst.
Og om du har stått alpin i seks timer i snøvær, så skjønner du greia med vind- og vanntett jakke. De finnes ikke på KappAhl.
Mener du oppriktig at det er bedre å kjøpe ny jakke fra Kappahl enn brukt Bergans, fordi Bergans er statussymbol? Er Bergans statussymbol? Det var i så fall nytt for meg, som kvalifiserer til å kalles fattig og likevel har Bergans-jakke til barnet mitt. Kjøpt på salg riktignok. Fordi klær til å være ute, som tåler vær, blir prioritert over veldig mye annet.
Da jeg var konfirmant var det enormt fokus på penger, det var det store samtaleemnet etter konfirmasjonen og alle ble spurt høyt hvor mye de hadde fått. Mange fikk femsifrede beløp av sine foreldre og besteforeldre og det var rett og slett kjipt å være en av dem som hadde fått minst. Jeg fikk kjempefin fest og mange fine gaver så det var på ingen måte synd på meg, men for 15-årige meg ble pengefokuset veldig ubehagelig og jeg tror absolutt det hadde hjulpet om alle roet ned et par hakk.
Neida, det gjør de ikke. Jeg kjøpte min på salg til 1400,- Men det kommer jo selvsagt an på hvilken modell en vil ha. Jeg har kjøpt det meste av tur- og skiklærne mine på finn.
Bergansbuksa (damestr. S), til alpin, ble kjøpt på finn til 300 kr. Så godt som ubrukt.
Godt mulig mange ser på Bergans som statussymboler, for oss som bor i regnbyen er det viktig å ha noe vanntett som puster.
Det er ikke spesielt vanskelig å finne Bergansklær på salg, nei, bare man er villig til å kjøpe fjorårets modell. Jeg kjøpte min til nå siste Bergansjakke i 2011. Den bruker jeg mest på fjellturer og på ski. Til og fra jobb i regnet bruker jeg en billigere regnkåpe.
Jeg har kjøpt brukt Bergans skalljakke fordi den er suverent best i grisevær. Vi har dessuten arvet Bergans skallbukse, så ungen er tørr og varm i situasjoner hun ikke ville vært det ellers. Det er gode klær som gir status hos meg, ikke logoen.
Jeg bare skjønner ikke helt.... Litt på siden, men allikevel:
NÅR ville det være greit at Storesøster fikk sin egen hest, etter å ha ridd i 11 år og ønsket seg det siden hun var 5. Det er hennes hobby, hennes fritidsinteresse, hennes liv nærmest. Vi har alltid tenkt at konfirmasjonsalder var en riktig alder å få det ansvaret det er å ha hest på - vi voksne er nemlig ikke i stallen og møkker og strigler og bærer vann og klipper man - og ergo så var et av kriteriene for å få ansvaret for en hest, at hun fikser alt dette selv. Mener dere at det ville vært mer riktig å kjøpt hest utenom konfirmasjon, og heller gitt noe annet til selve dagen? Eller har hun rett og slett bare feil hobby, kanskje? Hest er jo bruktkjøp da, så det er jo bra. I motsetning til alle de som kjøper vilt dyre hundevalper fra oppdrettere fremfor å adoptere en eldre hund. På en hverdag.
Man kan strengt tatt velge å henge seg opp i det meste, og når bruktkjøp av KLÆR også er feil, fordi man kjøper solide merker, fremfor å handle rimelig på en kjedebutikk - vet jeg sannelig ikke om jeg følger logikken. Ingen her i huset er spesielt opptatt av merker da, så akkurat hvilket merke Storesøsters vinterjakke har, husker jeg ikke. Den var sikkert for dyr, egentlig, men hun kjøpte den selv for egne penger som hun har tjent selv (vasker ved siden av skolen), så da synes jeg det må være greit.
Jeg har liksom ikke tro på at enkelthendelser eller merkedager skal definere hvem vi er eller sende signaler om holdninger eller verdier, så innmari mye mer enn hva vi ellers gjør hver dag. Hva som ligger bak hver enkelt gave eller hvert valg, vet vi jo ingenting om. At vi ser ulikt på hva som er fest og selskap må da også være greit? Jeg bryr meg ikke. Hvorfor er det tilsynelatende mer greit å stelle i stand til tacobuffet, enn å ønske seg poteter og svinekam? Jeg skulle på generelt grunnlag ønske at folk var litt mer opptatt av egne valg, og litt mindre opptatt av å anta noe om andre som de ikke kjenner.
Mine foreldre gjorde ting annerledes, så til tross for at jeg konfirmerte meg i Latin Amerika (privatkonfirmasjon), fikk jeg knapt noen gaver. En genser og noen smykker kanskje? Festen var et godt måltid arrangert av presten, og med et par voksne som var venner av foreldrene mine. Jeg var så misunnelig på mine søskenbarn i Norge, som skrev om festene sine og alle gavene og pengene de fikk.
Uten samme bakgrunn som de fleste her, ser jeg at jeg og mannen har ubevisst lagt oss på et veldig nøkternt nivå når vi har gitt konfirmasjonsgaver til familien. Ikke minst fordi vi som regel har gitt smykke eller lignende. Så lenge man ikke konfirmerer seg borgerlig, tenker jeg at det er hovedsakelig snakk om en religiøs handling og ikke en overgang til voksenlivet, og da gir vi noe som passer til formålet.
Så vi har ubevisst roet ned gavene, ja. Og jeg har ikke hatt inntrykk av at noen har sett ned på oss i familien fordi vi ikke har gitt like mye som er "tradisjonelt", hva det enn betyr.
Billa: Det er selvfølgelig greit at man velger å bruke penger på hest eller dyr reise eller noe annet dyrt. Men å tro at det ikke er med og sette standard er naivt. Selvfølgelig påvirker det på en måte som gjør at folk med mindre penger kjenner på at de ikke kan gi ungen sin tilsvarende, og da spesielt i forbindelse med en sånn dag som er samtidig for alle. Og det vil være slike forskjeller, men jeg synes ikke de av oss som er så privilegerte at vi kan velge å prioritere sånn skal uttale oss så veldig høyt om hvorvidt dette er uproblematisk.
Jeg synes absolutt at hele gavekjøret til konfirmasjon burde roes ned. Ja. Det er noen summer og forventninger som er helt ut og kjøre. Og, Katta sier det veldig godt, vi bor ikke på en øy. Det vi gjør påvirker andre. I tillegg til at jeg ikke kan forstå at det skal være en greie at tenåringer skal få slike summer.
Storesøster fikk ca 500 kr av hver av familiene som var i selskapet hennes. Hun fikk gitar, som var spleisepresang fra flere. Hun ville fått bunad av oss om det ikke var fordi hun allerede hadde arvet. Og da fikk hun ikke de pengene den ville ha kostet. Lillesøster får bunad om hun ønsker seg det. Det betyr at hennes kommer til å være nyere, men storesøsters har en annen affeksjonsverdi og begge deler betyr noe.
Nå skal det sies at jeg ikke opplever at dette er en snakkis blant hennes venner. Hun har helt sikkert venner som fikk mye mer enn henne og det har hun aldri kommentert.
Vår datter får bunad og fest. Bunaden er heller ikke ny, men en tilpasset og "oppusset" familiebunad med nytt underskjørt, noe nytt sølv og tilpassinger.
Glad for å bidra til å roe ned crazy-spiralen. Det som gjør en forskjell og skaper en trend er at vi som har råd til dyre bursdager på lekeland, merkeklær eller noen tusen i konfegave det lar være, slik at det er et valg tatt bevisst, ikke av nød.
Klart konfirmasjon er nok en synliggjøring av økonomiske og sosiale ulikheter. Det er vinterjakken også. Og sykkelen, sportsutsyret, skoene og fritidsaktivitetene. Men først og fremst feriene, hyttene, huset og bilene.
Jeg tror det avhenger av miljøet man vanker i? For meg er egen hest så absurd at jeg vel aldri hadde tenkt det som noen passende alder. For noen som er oppvokst i miljøet vil det selvsagt være en mye mindre greie. Folk er rett og slett forskjellige. Signalet som sendes ut med egen hest i gave er vel uansett ganske formidabelt.
Poenget er at det er ikke noe galt med å kjøpe hest eller tur til Cuba eller leilighet eller hva har du, men det er ikke mulig å gjøre det, kalle det konfgave, og samtidig mene at man ikke er med på å hausse opp konfgavenivået.
Det er bare å gjøre det så klart, men stå for det, da. Eller la være å utbasuner det, lissom.
For meg er hest omtrent det samme som et dyrt instrument, kanskje, noe som selvsagt har en stor økonomisk verdi, men mye mindre statusverdi - fordi det ville vært meningsløst å kjøpe til noen som ikke har den hobbyen. Hva skulle jeg gjort med en kornett, liksom?
Det er selvsagt en markør på velstand å ha råd til å kjøpe denslags, men jeg tenker det likevel har mindre signaleffekt enn f.eks. moped/Macbook/iPhone 7+/[insert riktig merke på vinterjakke] og andre mer luksusvarer?
Selv har vi bare vært i én konfirmasjon, der mannen var fadder, og jeg fikk bakoversveis av den tydelige beskjeden om at det var vanlig med minst 1000 kr i gave (eller var det 1500?). Ikke fordi vi fikk beskjed - dette er veldig nære venner som skjønner at vi ikke kan noe om dette - men fordi nivået faktisk er der. :tullerdunisse:
Våre barn har svært liten familie, så det kommer ikke til å bli noen bonanza her. Når den tid evt. kommer.
Min søster og familien har hest, som er kjøpt inn som "familieprosjekt", men egentlig til sønnen i huset som enda ikke har nådd konfirmasjonsalder. Det er han som rir, som begynte med terapiridning, som hadde så god effekt av dette, både motorisk og sosialt, at familien så på det som en investering i hans helse og oppvekst. Men hesten "gled inn i familien" etter en lang prosess og planlegging, og selv om den koster det samme har det faktisk en annen signaleffekt enn om den kom med brask og bram, overrakt som noens gave på en stor dag.
Men når sant skal sies så kostet vel fiolinen storesøstera hans fikk i konfirmasjonsgave omtrent dobbelt så mye som hesten :knegg: (det vil si hun kjøpte den for absolutt alle pengene hun fikk til konfirmasjonen, og foreldrene sponset resten, så konfirmasjonsgaven fra dem ble en del av en fiolin). Sånn sett trenger ikke en hest å være mer enn det andre får, men den er bare veldig stor og tydelig. De andre ungdommene har nok ikke så mye begrep om hva en fiolin av hennes klasse koster, og ønsker seg neppe en heller. Så en hest har litt mer wow-effekt.
Men jeg lurer på, med tanke på signaleffekten av hest i konfirmasjonsgave - hadde det vært annerledes om hun fikk penger, og etterpå, når diskusjonen kom om hva de skulle bruke konfirmasjonspengene til, sa at pengene skulle gå til hest (kjenner forresten en som kjøpte to kviger for konfirmasjonspengene sine)? Ville da det vært sett annerledes på enn om hun sa hun skulle spare dem til førerkort, bruke dem på språkreise, kjøpe moped eller spare til leilighet, som jo mange gjør? Eventuelt om hun fikk hesten året før, uten at det var gave til noe spesielt, bare en anskaffelse, og at hun i konfirmasjonsgave fikk en flott, håndlaget western-sal (et konkret eksempel jeg kjenner til, det jeg ikke kan huske at noen stusset, verken over hestekjøpet eller sal i konfirmajsonsgave).
Sett litt utenfra og løsrevet fra tradisjoner er det ganske merkelig å gi gedigne gaver som markering på slutten av et livssynskurs. Hva er grunnen til at dette tidspunktet består som livets store gavebonanza? Varige ting som bunad hadde jo egentlig vært bedre å få noen år senere, det samme gjelder støtte til voksentilværelsen.
Jeg skjønner hva du mener - men klarer altså ikke å SE når det i såfall ville være uproblematisk å skaffe en hest, moped, sertifikat, foreta en dyr reise eller tilsvarende. Å motta dyre gaver eller foreta dyre innkjøp sånn helt utenfor kontekst er vel kanskje heller ikke med på å dempe forskjellene som finnes når det kommer til økonomi, prioritering og inntektsnivå. Tenker vi sånn når det gjelder reise ellers? Virkelig TENKER. Eller er det annerledes? Ferie er jo en skikkelig snakkis både før og etter og skikkelig SOME-materiale.
Jeg ANER ikke hva Storesøsters medkonfirmanter mottok i gaver. Det visste ikke hun heller. I følge henne så har de ikke snakket om så mye annet enn at de hadde en fin dag. At akkurat hun driver med hest er ingen hemmelighet for noen, så den gaven har nok midlertid de fleste fått med seg.
Det har heller ikke vært vanlig særlig lenge at konfirmasjon innebærer store gaver. Feiringer har vært vanlig, men gaver til voksenliv ble gitt til bryllup noen få år senere.
Ja det med egen hest kan være veldig ulike ting.
I svigerbygda hvor det er vanlig at folk både har stall og opptil flere hester på gård, oppfattes nok hest med som "inventar" og mindre som statussymbol enn det gjør i nabolaget mitt hvor det å ha hest innebærer leie av stallplass og er noe ekstraordinært som ikke er koblet til driften ellers i familien.
Men hva er å utbasunere, mener du? Hvem sier noe om å utbasunere? Jeg tenker jo at normalt sett, så har de fleste ungdommer god nok oppdragelse til å ikke spørre eller skryte. Det er i såfall ikke særlig sjarmerende og vitner om litt mangel på kunnskap (hjemmefra?) om sosiale spilleregler.
Mamma har fortsatt et nydelig fingerbøl i sølv, som hun fikk i konfirmasjonsgave fra en kollega av min mormor, og som hun fortsatt bruker. Så fikk hun litt smykker, paraply (!), hvit, skinninnbundet salmebok med navn og dato preget inn i gull, og nye klær (drakt, med blyantskjørt og jakke, til overhøring, og hvit kjole og hvite sko med "snellehæl" til selve konfirmasjonen). Det var i 1963. Vi snakket nylig om det. Jeg tror pappa fikk sykkel. Og sikkert Bibel og salmebok.
Jeg hadde ikke visst at du kjøper hest til ungen din om du ikke hadde skrevet det i en tråd hvor fokuset er å roe ned gavene til konfirmasjonen, for eksempel. :knegg:
Jeg husker jeg fikk smykker, litt over tre tusen kroner i gave og et kamera. Kan ikke huske at vi snakket noe særlig om hva vi fikk, men mulig det har endret seg nå?
Det er tre år til min eldste skal konfirmere seg, om hun velger det, så mulig det er for tidlig enda, men jeg kan ikke tro at hun skal forvente en enorm pengesum. Hennes venninner vil neppe få det de heller selv om de fleste av dem har mye større familie enn det vi har.
For å si det sånn, en hest for oss innebærer at vi må tilpasse oss en hel del og droppe en hel del ting som vi ellers hadde satt pris på. Vi gjør det fordi vi ser verdien det har og gleden det gir for Storesøster, men ellers så er ikke akkurat sprangridning vårt førstevalg på aktivitetslista.
Ja, selvsagt. Hvis jeg var ute etter å imponere med kostbare gaver og å slenge rundt meg med hvor velstående jeg er - tror jeg neppe jeg hadde bruke FP som arena, for å si det sånn. Esther (hesten) ble nevn i en kontekst, men du tolker det selvfølgelig som du vil :)
Billa, dette er greia. Kjøp hest! Det er flott! Det er en suveren hobby, og hestefolk blir gode ledere og det er en utmerket investering i helse for ungen og i det hele tatt. Kjempefint! Hest er flott! Vær stolt av at dere kan gjøre noe så gøy og flott for jenta.
... men ikke si "vi kjøper hest i konfirmasjonsgave men det har INGEN påvirkning på konfirmasjonsgaveopphaussing og egentlig er det skikkelig masse vi må nedprioritere og det er et kjempeork alt sammen egentlig", for da blir det bare teit.
Hilsen hestejente som garantert kommer til å kjøpe hest til en av mine unger hvis de nå på et eller annet tidspunkt skulle kvalifisere til å få det, men som er svært klar over hvilken statusmarkør det er, (i hvert fall når vi er i sprang/dressurhestsjiktet), og ikke gidder å late som noe annet.
For å spore litt av her, så har jeg også ei hestejente i hus som ønsker seg hest, eller rettere sagt sprangponni, til konfirmasjonen. Vi må gå dypt i tenkeboksen for å se om dette er noe vi har økonomisk mulighet til. Alt er selvsagt snakk om prioriteringer, men det spørs hvor mye jeg er villig til å prioritere bort.
Jeg må si at det skrives mye om penger og gaver rundt konfirmasjon, men det er heldigvis ikke noe stort tema i kretsene jeg har vært en del av, hverken før eller nå. Selvsagt var det noen som fikk mye når jeg konfirmerte meg, men det var liksom unntaket og ikke noe jeg heftet meg så mye ved. Det hadde sikkert vært verre om alle rundt meg fikk mye, bare ikke meg? Der vi bor nå er det i alle fall ikke noe press rundt det, jeg kjenner de fleste foreldrene i nærmiljøet godt, og her er det ganske likt som da jeg var konfirmant. Noen få som har tenkt å gi mye, men de fleste er helt på det jevne.
Også skal man huske på en annen ting, noen foreldre/ besteforeldre har kanskje spart i årevis for så å gi en stor gave på selve dagen. Stort for dem og selvsagt stort for konfirmanten. Det betyr jo ikke at de ikke setter pris på både høytiden, festen og talene. Eller at de har et ensidig fokus på penger.
Vi har også spart til barna i våre navn, og vi kunne gitt det på denne dagen. Men det velger vi å ikke gjøre, de vil heller få litt etter behov, vi får se det an. De mangler ingenting og i vår familie er det ikke tradisjon for de store summene som gave på denne måten. Jeg tror det beste er å snakke med ungdommen, og skissere litt forskjellige senarioer slik at de ser at familier er forskjellige, har forskjellig utgangspunkt og velger forskjellige løsninger, så blir det kanskje ikke så sårt. Det man ser utenfra trenger absolutt ikke være hele bildet. Det før man lærer seg det desto bedre!
Jeg solgte for hesten for mer enn jeg kjøpte den for. Kan det da anses som bare en fornuftig investering? Om vi ser bort fra de løpende utgiftene, da. :humre:
Jeg vil si maks travende. :nemlig: Jeg hadde hesten på en liten gård og jobbet for mesteparten av losjien. I motsetning til de rike vennene mine som hadde hestene sine på ridesenteret. :nemlig: De burde tenkt litt på signaleffekten. :snurt:
Jeg må innrømme at jeg også fikk litt "lille Lerche"-følelse av "vi bryr oss ikke om hva andre gjør så hvorfor skal andre bry seg om at vi har treretters varm middag med servering og gir hest i gave"-formuleringen, men unnlot å kommentere fordi jeg egentlig skjønte hva hun mente.
Det vil alltid være noen som får mer. Det som er viktig er å lære ungene å ikke sammenligne seg med disse, være glade for det de får, og ikke være misunnelige. Her har ungene venner som drar på vanvittig dyre ferier som vi aldri kunne gjennomført. Jeg har alltid bare kommentert det med "Wow, så flott, de er jammen heldige, det kommer nok til å bli en opplevelse". Det virker ikke som om ungene har noe krav om at vi skal gjøre det samme.
Men det er jo klart, det synspunktet virker tross alt mer spiselig når det kommer fra den enden, og ikke blir uttalt fra de som faktisk er på den dyre ferien. I jantelovens navn skulle de vel helst late som om de nærmest var tvunget, og ikke egentlig hadde lyst. Og helst ikke snakke så mye om det.
Om me måtte ha kjøpt ny bunad til Jentungen, så hadde ho ikkje fått anna gåve i tillegg. Ny bunad og selskap kostar fort 40 000. Kanskje meir, eg har ikkje sjekka kva bunad kostar no.
Men iom at ho arvar bunad inkl. sølv, så får ho gåve i tillegg. Ho har ønska seg Mac i mange år. Spart pengar for å kjøpe, men så knuste ho telefonen og måtte prioritere ny telefon. Nyttig lærdom. To år etterpå skal ho konfirmerast, og me kjem til å gi Mac eller pengar tilsvarande Mac i gåve.
Ellers har me hatt diskusjon omkring dette med gåver i familien. Svigerfamilien vil gjerne vite kor mykje mine foreldre gir, for dei vil ikkje vere i utakt med dei. Eg og mannen grubla ei stund på dette, og eg hadde ein tråd om det her. Me enda opp med at me, av prinsipp, ikkje kom til å spørje mine foreldre om kva dei kom til å gi. For det første har svigers stilt opp for oss, og særleg Jentungen, på eit vesentlig anna nivå enn mine foreldra har gjort. For det andre er det frå farmors side at konfirmanten arvar bunad inkl. alt sølv.
Det ramla meg ikkje inn å spørje kva tante på farssida gav til felles niese for nokre år sidan. Dette til tross for at me kjenner kvarandre godt. Eg anar ikkje om det var stor skilnad i gåvene våre heller. Og eg kjenner at eg ikkje bryr meg så hardt. Me gav ei gåve som me meinte var høveleg i forhold til vår økonomi.
Eg håpar inderlig at ingen av dei som gir gåver til oss nokon sinne gir over evne. Og sånn tenker eg med oss også.
Eg er usikker på korleis me skal håndtere gåvene i konfirmasjonsselskapet. Eit alternativ er å be ein av gjestene opne konvoluttar og gåver, legge bort pengar/gåvesjekkar og så registrere sum og givar i ei bok. Alternativ to er at gåvene ikkje blir opna før etter selskapet. Det er dette Jentungen vil. Ho vil opne gåvene sjølv. Å gjere det under sjølve selskapet vil bli heseblesande og kaotisk, trur eg. Og det vil bli eit litt kjipt fokus på gåver ikkje på gjester og selskap.
Jeg tror faktisk at konfirmanten min er uvitende om at han kommer til å få andre gaver enn utenlandsturen fra oss. Med mindre han har snakket med kamerater om temaet, men det tviler jeg på.
Og jeg er enig. Jeg har da ingen problemer med å se at valget vårt kanskje er med på å drive galoppen videre. Så da får jeg tenke på det da; er det noe jeg vil? Kan jeg gjøre noe anderledes? Og hvis ikke, så får jeg stå for det valget. Ikke snurte om at de som ikke har råd får la være å bry nesa si.
Det er jo ikke slik at det ikke går å ha flere tanker i hodet på en gang. Hverdag og fest, hvordan man fremsetter eget forbruk, samtidig som man lærer seg å være fornøyd med det man har og egne valg etc.
Det er mye som skulle vært gjort i Jantelovens navn - og jeg må ærlig talt si at jeg ikke har tenkt over at det ene eller det andre er statusmarkører. Ikke 3-retters middag heller. For meg er hest ensbetydende med veldig mye JOBB og en del bekymring, og som en del nevner, kun for spesielt interesserte. Og en middag ved bordet passet oss best, i en setting med rullestoler, babyer, masse smått, barn med diverse stressutløste diagnoser og begrenset med plasser til å vandre langs bordene.
Å bruke jantelov som argument kan lett punktere nyttige diskusjoner synes jeg. Dette har da ingenting med jantelov å gjøre. Dette dreier seg om bevissthet rundt hvordan egne valg påvirker andre.
Jeg syns ikke janteloven hører hjemme her i det hele tatt. Det handler ikke om at noen har mer penger eller status enn andre, men om hvilke hensyn man tar ift bærekraft og sosiokulturelle forhold. Det er ganske ensomt i dag å skulle kjempe for slike hensyn, og denne tråden er en godt speil på samfunnet forøvrig og allment syn på og rettferdiggjøring av eget forbruk. Og her er jeg 100% skyldig i å være altfor lite bevisst selv, så skyt meg gjerne. :knegg:
Ja, jeg skjønte det, jeg mener hvordan det ofte kan oppfattes, når det er folk i den "øvre enden" som uttaler at man ikke bør være så opptatt av at alt skal være likt, og henge seg opp i at andre har mer enn dem selv. Det kan man godt både mene og si, og jeg er også helt enig i det, men det høres ikke helt bra ut når man sier det i samme åndedrag som at man har kjøpt hest til sitt eget barn. Da får man jo fort den der "det er lett for deg å si".
Jeg mener også, i likhet med deg, at det blir kunstig å skulle tone det ned til å være noe man nærmest ikke ønsker selv, men at man heller får stå for sine valg på en fornuftig måte. Selv om man i følge janteloven nok sikkert burde det.
Jeg vet ikke hvilket sjikt du er i, og heller ikke om du hadde sluppet unna med å si at du ikke mente man burde legge seg så mye borti hvor dyre gaver andre kjøpte. :hehehe: Det kommer vel an på, i likhet med Billa, hvordan du hadde sagt det.
Jeg kom i hvert fall på nå at jeg må huske å ta praten med barna om det å gnåle om konfirmasjonsgaver og penger. Eldste har overhodet ikke nevnt det hjemme, men mellomste nevnte her om dagen at "å, får man gaver når man konfirmerer seg? Penger?? Huii!! :hyper: ". At eldste ikke har nevnt det trenger overhodet ikke ha noen sammenheng med hvorvidt han syns det er viktig, da. Han er ikke alltid så meddelsom. :p
Men jeg husker det pengemaset fra min egen konfirmasjon som UTROLIG utidig, og husker veldig godt følelsen av å ha fått minst av alle. (Dvs alle som snakket om det, selvsagt).
Jeg aner ikke hvordan min kommer til å ligge an, det kommer nok til å være store ytterpunkter begge veier når jeg ser på klassen. Og han trenger ikke være en av dem som bidrar til gnålet. (Og kjenner jeg ham rett så syns han det er helt greit)
Jeg husker ikke at det var noe særlig snakk om det da jeg konfirmerte meg. Men det kan jo ha med å gjøre at vi bare var tre fra klassen som konfirmerte oss humanistisk, resten i kirka, og det var et halvt år mellom de to arrangementene (jordbrukskommune, og konfirmasjon om høsten pga våronna). Mellom oss tre som konfirmerte oss samtidig kan jeg ikke huske at det var noen prat om det.
Masse tråder om hvilke summer man bør gi, avhengig av relasjon. Jeg oppfordrer til at man ser litt på hvordan man utrykker seg i slike tråder. Når man sier "For oss var det helt uaktuelt å gi mindre enn 500/3000/whatever", eller "personlig syns 300 syns jeg er litt lite" så selv om det er en personlig mening, så er man med på å understreke at andre summer er uaktuelle. Så selv om andre har ansvar for å ikke la seg påvirke, så kan man samtidig se på hva man sier selv.
Utsagn som "vi gir ikke så mye, vi gir bare..." eller "vi er ganske moderate..." kan også virke på samme måte. Jeg har fått presentert noe jeg synes er svimlende summer og gaver som ganske lite av folk jeg kjenner, og jeg må innrømme at jeg påvirkes av det.
Fri og bevare meg. Kan dere komme med noen eksempler på formuleringer som er godkjente svar i slike diskusjoner, da? Gjerne en tre-fire forskjellige, for variasjonens skyld.
Kjære vene. Er det virkelig så kontroversielt å tenke litt på hvordan man utrykker seg? Samtidig som jeg sier at man selvfølgelig har ansvar for hvordan man lar seg påvirke? Jeg kjenner jeg blir helt matt av hvor selvrettferdig FP har blitt.
Selvsagt kan vi tenke på hvordan vi formulerer oss, men jeg synes det er helt latterlig hvor ømtålig noe så idiotisk som konfirmasjonsgaver skal få lov til å være. Eller i hvor stor grad folk bryr seg om hvem som gir hva og hvor mye. Det er VI som gjør dette til en stor greie, mer enn noe annet.
Ja, jeg mente det Niobe. HELE diskusjonsforumet uten synsing. Uten meninger, rett og slett uten diskusjoner. Jeg er faktisk kjent for det. Hun som ikke liker diskusjoner i diskusjonstrådene. :nemlig:
Da vil jeg gjerne også ordene "minutter", "meter", "kilometer", "mil", "ganger" og "kilo", osv til livs i alle treningstrådene. Så når folk skal skrive hvor mye de har trent, så står det:
60 spinning.
Da kan jeg tenke "60 sekunder spinning"..? Jøss, helt overkommelig.
Du skjønner altså ikke forskjellen på å skrive "løping i en time", og på å skrive "løping i en time, for noe mindre enn det synes jeg ikke det er verdt å ta på seg joggeskoa for", når andre rett før har skrevet at de har vært ute og løpt i 20 minutter, og det er det meste de har greid på fem år?
Nei, det er en annen sak. Da skjønner du jo sikkert ikke poenget med å roe ned gavepresset til konfirmasjonen i det hele tatt. For om vi virkelig ønsker å gjøre noe med gavepresset så kan vi kanskje begynne med oss selv, her på forumet, og nettopp tenke på hvordan vi formulerer oss. Det vi oppgir at vi gir kan av mange, som ikke har samme mulighet, oppfattes som mye, og svært raust. Det er greit nok. Noen har muligheten til å gi mye, og gjør det. Men å i tillegg understreke at noe mindre enn det anses som kjipt, bidrar ikke særlig positivt til saken, og er egentlig ganske unødvendig.
Det er i og for seg ikke noe å bry seg om hvis folk sier "SELV synes jeg ikke det er så pent å veie mer enn 56 kilo, men folk må jo få veie hva de vil selvfølgelig, herlighet, og kanskje folk bare burde slutte å bry seg om mine offentlige slankekurer!", men det er gjerne greit at folk tenker litt lenger allikevel, da.
Jeg tror dere hauser opp gavepresset til noe som egentlig ikke eksisterer ute i det virkelige liv. Det er kun her, på dette forumet med bare voksne folk, hvor konfirmasjonsgaver virker som et så til de grader ømtålig tema. Kanskje faktisk det mest omtålelige av alle tema, merkelig nok.
Jeg får samme følelsen som når Dagbladet siterer Kaos-dama om bursdagspresset. Det eksisterer mest for at hun skal ha noe å skrive om på bloggen.
