Gode argumenter. Men kanskje hjelper det hvis vi starter med å ta den diskusjonen offentlig? Nå er det jo slik at hver gang man snakker om å gjøre ting litt mer praktisk, så blir det et hylekor om "stakkars eldre som bygget landet". Her i kommunen måtte de flytte middagen fra kl 12 til kl 16, fordi barna til de eldre syns det var skammelig at de måtte spise så tidlig. De eldre selv syns egentlig det var helt greit med tidlig middag, og det var veldig mye mer praktisk for de ansatte både på kjøkkenet og pleierne. Men følelsene trumfet igjen.
Hjelper det hvis det er egenandel, slik at du kan bo hjemme, men da koster det? Det er allerede systemer for sosial struktur på egenandeler i eldretjenesten, så det burde være mulig å sette opp på en måte som ikke rammer minstepensjonistene mer enn andre.
Det er vel egentlig forventningen om at alle skal legge til rette for at folk skal bo hjemme, jeg vil til livs. Hvis vi ikke hadde den, så tror jeg vi kunne få til en vesentlig mer effektivt system, som totalt sett ville bli bedre for pleietrengende.
Man kan være for eller imot - men kommunenes selvbestemmelsesrett står sterkt i Norge i dag - så kommunene bestemmer selv hva slags profil de skal ha på eldreomsorgen sin. Det er statlige incentiver og tilskuddsordninger, men det er ulikt hvordan kommunene innretter eldreomsorgen sin, norske kommuner har veldig ulik profil i forhold til hvordan de innretter tjenestene sine - noen satser mye på hjemmebasert omsorg i tilrettelagte boliger, andre satser på hjemmeomsorg der folk bor og har ikke bygget noen omsorgsboliger. I Oslo har de Omsorg +, men der er terskelen høy for å få flytte inn, så man kan ikke flytte dit FØR man har et hjelpebehov.
(Putt på en femmer, så kommer det i strie strømmer. :knegg: )
Men dette gjelder jo barnehagedriften også. Kunne man ha lagt inn en lov om at alle har rett på å flytte inn i eldrebolig fra en viss alder, og tidligere hvis legen sier det? Da måtte kommunene ha bygget slike, og da kunne man etterhvert bygget en forventning om at folk som ikke klarte seg selv hjemme burde flytte til boligen?
I teorien er jeg helt enig med deg, men i praksis finnes det vel ikke flust av sentralt plasserte eldreboliger? På samme måte som det ikke finnes nok plasser på aldershjem. Min Mormor flyttet i en slik eldreleilighet i tilknytning til aldershjemmet i kommunen, og det var veldig fint. Hun ble kjent med mange andre forholdsvis friske eldre, og hadde tilgang til aktivitetstilbudet og måltider på aldershjemmet hvis hun ønsket det. Det er et tilbud som burde være tilgjengelig for alle som ønsker det!
Hvis eldreboliger er samfunnsøkonomisk lønnsomme, så bør vi bygge dem. Hvis flere aldershjemplasser gjør at flere kvinner kan være i produktivt arbeid lengre, så bør vi få på plass det. Vi hadde ikke full barnehagedekning, sykehus, eller jernbane mellom Oslo og Bergen før vi bygget dem, heller.
Mine foreldre trenger avlastningsplasser for tiden, men får istedet fire ganger om dagen med hjemmesykepleie - noe som ikke møter behovene overhodet. Så det virker som om å hjelpe i hjemmet er det som er mest økonomisk lønnsomt.
Det er tragisk at man ikke gir folk det de har behov for. Jeg jobber med dette - og jeg mener vi må stå på alle sammen - vi som jobber med det, og dere/vi som føler det på kroppen.
Og så er det viktig å være klar over hvilke krav man har - det er det mange so ikke vet - og det er mange i kommunene rundt om som ikke har tilstrekkelig kunnskap om hva folk faktisk har krav på når man behandler søknader og vurderer behov. Det er den enkeltes behov og ønske som skal legges til grunn for tjenestene man får - ikke hva kommunen mener de har råd til eller lyst til å gi.
Og hvis du vil ha noen tips og råd om hvordan du får kommunen til å gi foreldrene dine et tilbud de har nytte av, kan jeg kanskje hjelpe deg. Send meg en PM - kanskje jeg kan hjelpe.
Eg trur hverken 007, andre som har uttalt seg eller meg sjølv snakkar berre om den "forsømte eldreomsorgen" når det blir snakk om omsorg av pleietrengende foreldre. Det er snakk om å følge til legen, kjøpe julegaver og bursdagsgaver til barnebarn, handle på butikken, vaske golvlister for det er langt ned til golvet, ta ned krumkakespannet frå øverste hylla på kjøkkenet for ein blir svimmel av å klatre opp stigen, stryke duken til venninnebesøk "fordi det må vere duk" og tusen andre småting. Foreldre har ofte desse behova i åresvis før behova blir av ei slik grad at det offentlege trår til. Og desse oppgåvene meiner eg ein som barn ikkje kan velge vekk.
I tillegg til det Tussa og 007 sier kommer det sosiale. Moren min er 88 og enke. Jevnaldrende familie og venner dør. Selv har hun ikke noe pleiebehov, men hun er ensom. Så både søsteren min og jeg føler oss forpliktet til både å besøke henne mer enn vi egentlig har tid til, og arrangere opplevelser for henne.
Diskusjonen har jo warpet en del (FP :hjerter: ) slik at det er mange forskjellige ting som diskuteres. Jeg er helt enig med deg i at det å redusere dette til et individuelt valg er feil, men i praksis - i hvert enkelt sitt liv - må det jo være et individuelt valg.
Slik blir det jo med alt. Vi må jo alle leve i den verden som eksisterer, og det er mye skjevheter her - ta et eksempel som går på at medikamenter (for generelle sykdommer) er mer tilpasset menn enn kvinner for eksempel. Men blir man syk må man jo ta de medisinene som er tilgjengelig.
Er enig med deg i at mange "ser seg blind" på sitt liv og de individuelle valgene som man faktisk må ta, fremfor å prøve å se overordnet på det. Gir kanskje ikke noen praktisk forskjell, men kan gi en mental forskjell.
Nei. Men de fleste gjør det. Fordi man vil at foreldrene skal ha best mulig livskvalitet.
Dessuten er det sabla vanskelig å si «Gjør det selv» når hjemmesykepleien ringer og sier at din far trenger nytt undertøy. Eller si nei når mor spør om du kan handle og ta ut penger for henne. Eller overse regningsbunken på bordet som ikke betaler seg selv, eller innkallingen til kontroll på nevrologisk avdeling. Og så videre i det uendelige.
Dere diskuterer et tema som gjør meg helt vettskremt.
Vi har fått svært liten hjelp av våre foreldre i småbarnstiden. Barnebarn er noe man har passet når det har vært gøy og tid til det. Så jeg har tenkt at min innsats for aldrende foreldre kommer til å begrense seg tilsvarende. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det ikke kommer til å bli sånn. Jeg har ikke samvittighet til å ikke hjelpe når det trengs.
Og jeg ser jo allerede nå at det ikke er så lenge til det kommer til å trengs selv om foreldrene mine fremdeles er i 60-årene.
Og de har ikke gjort det noe lettere for oss ved å skille seg og skaffe seg nye ektefeller uten annen familie enn oss. Så det er ikke 4 av dem, men 7 stykker som kommer til å trenge hjelp. Jeg kjenner jeg blir stressa bare av tanken.
Vi har overhodet ikke hatt hjelp av foreldrene våre i småbarnstiden. Skulle tro at samvittigheten da skulle si at man ikke trenger å hjelpe i perioden med sykdom og alderdom, men sånn er det ikke. Alternativet til å hjelpe er rett og slett altfor grusomt.
Ein svulstig facebookstatus med solnedgang i bakgrunnen gjorde overraskande nok inntrykk på meg her ein dag. Det var med at foreldra dine lærte deg knyte sko, lærte deg å spise, kjørte deg til vennar og på trening. No er det din tur til å gi tilbake. Så ja, eg meiner dette er noko vi som barn skal strekke oss å gjere for foreldra våre. Forutsatt ein ordinær relasjon i botnen.
Satt på spissen treng ein 85 år gammal mann med begynnande demens meir hjelp enn ein småbarnsfamilie. Eg trur du kjem til å kjenne på at det reknestykket ikkje kjem til å gå opp.
Jeg har vokst opp med foreldre som har stilt opp for de gamle i familien, ikke bare egne foreldre, men også tanter og onkler. Jeg har aldri hørt at de syns det var så veldig slitsomt, selv om det nok innimellom var det også. Så de tingene som nevnes her tror jeg at jeg skal kunne ta hånd om uten at det blir noe problem. Rengjøring er en tjeneste de kan kjøpe, så kan jeg og broren min hjelpe med de andre praktiske tingene som dukker opp. De er sånn snart i midten av 70årene og pr nå trenger de ingen hjelp, men den dagen kommer jo helt sikkert.
Jo takk, jeg kjenner på det. Faren min er fysisk ekstremt sprek. Men hodet hans henger ikke med lenger på samme måten som før, og ettersom både moren hans og begge foreldrene hennes fikk demens/alsheimers på sine eldre dager, så frykter jeg jo at det er det vi ser starten på nå.
Mine forslag om at de bør skaffe seg en bolig i grei avstand til meg eller broren min er visst helt teit å foreslå, for han er jo så sprek. Og når jeg forsøker å fortelle ta han faktisk er sprek nå og vil kunne klare å flytte på seg, men at det sannsynligvis ikke er tilfelle om 5 år, er visstnok ikke et gyldig argument. At han ikke klarer å huske hvor mye han strevde med sin egen mor for 20 år siden sier jo sitt.
Men det skal være sagt. Det ser ut til at broren min tar en vel så stor del av ansvaret som jeg gjør. Han hjelper moren min mye allerede. I langt større grad enn meg. Men så bor de også i 10 minutters gangavstand fra hverandre. Så noen av disse 68'erne klarte faktisk å oppdra sønner som tar sin del av jobben.
Nåja, fullt så rosenrødt ser ikke jeg på det. Foreldrene mine valgte å få barn. Det skulle bare mangle at de ikke lærte meg å spise. Det var bestefaren min som lærte meg å knyte skolisser og kjøring kun fordi jeg hadde lyst til noe eller trengte det, det drev de ikke med.
Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å hjelpe dem når de trenger det, men årsaken til det er jo at de kommer til å trenge hjelp, og barna er de nærmeste til å hjelpe, ikke fordi de valgte å få barn de faktisk måtte bruke tid på.
Den mentale belastningen ved å ha eldre og syke foreldre kjente jeg tungt på de siste par årene pappa levde. Mamma var frisk som en fisk fram til hun ble syk og døde relativt kort tid etterpå, så der ble det aldri noe særlig behov for hjelp som vi kunne gi.
Og det er som 007 sier. Det er regninger som skal betales, kjøleskap som skal tømmes, søppel som skal bæres ut, telefoner som skal taes, det skal handles og det skal taes ut penger. Man trenger en tur til frisøren, har time hos fysioterapeuten, man oppdager at man mangler medisiner og ringer til barna sine (her kunne virkelig hjemmesykepleien vært flinkere). Så går sikringen en sen kveld, og en av barna eller svigerbarna må av gårde for å fikse det - ikke fordi pappa ikke visste frem og tilbake på en sikring, men fordi sikringsskapet sto på loftet, og han kom seg ikke opp. Og så er man selskapssyk og finner på et eller annet påskudd sånn at noen kommer på besøk ...
Pappa var egentlig ganske flink til å betale seg ut av det han kunne, han betalte for å få huset malt (av en maler), han betalte barnebarna for å gruse gårdsplassen osv. Men det er de små tingene, de hverdagslige, de ligger der de også, og må gjøres.
Jeg har vokst opp med en mor som tok en "normal" belastning for sine svigers, sammen med to svigerinner (selvsagt...) med flytting til eldrebolig og senere sykehjem, pleie på dødsleie for en, fiksing, ordning, skaffe hjelp, handle truser, og det gikk greit, selv om det var slitsomt noen år. Det var kanskje verst for lillesøster, som fortsatt bodde hjemme da. Hun hadde sikkert trengt mer av mammaen sin.
Men det som toppet det og holdt på å velte lasset var da morfar ble depressiv og utagerende dement. Med flere titalls telefoner hver dag, vandring nattestid, matnekt hvis hun ikke satt med ham, besøk midt på natta, han stod på trappa, kom inn og begynte et endeløst gnål, HVER dag, mange ganger om dagen, i mange år.
Det kunne virkelig tatt knekken på hvem som helst, og tok definitivt knekken på mamma. Hun har aldri blitt seg selv etterpå.
Hun har sagt mange ganger, nesten i fullt alvor at "blir jeg sånn så må du slå meg i hjel".
Vi hadde tøffe runder med ene tanta til pappa, og det fikk jeg veldig godt med meg siden jeg var ungdom/ung voksen i disse rundene. Pappa måtte ofte kjøre 5 mil for å hjelpe til, så det er ikke sånn at alt har vært rosenrødt altså. Jeg skjønner at det kan bli tøffe tak, men sånn i utgangspunktet velger jeg å være positiv til dette. Og det er som sagt disse vanlige tingene som å følge til lege, handle, kjøpe undertøy osv som jeg syns høres ut som en overkommelig oppgave, for meg altså.
Det er jo i og for seg ingen grunn til å grue seg før man står der, heller. Kanskje blir det bedre enn fryktet, kanskje verre, det er ikke som om det hjelper å ha bekymret seg.
Men det ER fortsatt et strukturelt problem at det OFTE er en belastning som kvinner står alene i, mens menn går inn i sin livs gullalder og slipper unna.
Ja, det er jeg selvsagt enig i. Nå har jeg en bror som stiller opp, så jeg er jo veldig heldig der. Det kan sikkert ha noe med at det ikke var mamma som alltid stilte opp når vi vokste opp, så vi er på en måte vant til at det ikke nødvendigvis er kvinnene som tar den mentale belastningen.
Så dette tydelig hos mine svigerforeldre. Svigermor tok seg av både sin egen mor og sin svigermor på deres eldre dager, som den mest selvfølgelige og naturlige ting. Besøkte dem daglig og hjalp dem med alt mulig, også da de var på sykehjem. Var hun ikke der så hadde hun dem likevel hele tiden i tankene og var bekymret, tenkte ut løsninger og kontaktet folk. Svigerfar besøkte sin egen mor maks en gang i uka, og det var når svigermor minnet han på å gjøre det. Tror ikke det er uvanlig, i alle fall ikke i deres generasjon.
Min farmor og farfar hadde seks barn, fem sønner og en datter. Farfar var frisk til han døde brått, men farmor ble svært gammel, syk og dement. Og gjett hvem av de seks barna som tok seg av henne de siste årene ...
Da min far og stemor ble syke og havnet på sykehjemmet rett utenfor huset mitt oppdaget jeg at det faktisk ikke var et problem å overlate det hele ansvaret for dem til min halvbror. Nå var det riktignok en kjip forhistorie her, men jeg er jo bygget sånn som tegneserien viser- med en ansvarsfølelse som ofte er «feil», så det var faktisk godt å kunne sette ned foten og si at dette ikke var mutt problem.
Det jeg ser er utfordrende selv er alle de rundene jeg går med meg selv når det kommer til oppdragelse av mine egne barn, for det er så mye av det jeg gjør som er automatisert, og jeg er ikke sikker på om jeg klarer å se alt selv.
Men er det sånn? Det er vel vanlig at man tar ansvar for sine egne foreldre, eller? Da snakker jeg om den mentale delen av ansvaret, jeg forventer selvsagt at mannen hjelper pappa med å måke snø hvis jeg ber han om det, men jeg forventer ikke at han skal komme på det av seg selv.
Og jeg kan gjerne handle truser til svigermor, men noen må jo fortelle meg at det trengs.
Heldigvis trenger ingen av foreldrene våre hjelp enda, men jeg regner jo med at vi tar hovedansvaret for hver vår slekt.
Mine foreldre har tatt noen grep allerede. Flyttet fra enebolig på landet til mer sentral, lettstelt leilighet i første etg f.eks.
Noen jeg kjenner hadde en gammel tante. Hun var alene og ble syk og trengte mye hjelp. Kona til nevø stilte opp masse i mange år. Så ble de skilt, og ekskone og stell forsvant ut av bildet. Gammel tante døde og eks kone arvet en god slump, inkludert smykker (som igjen kunne gå videre til barn i arv). Eks mannen ble dritsur og mente eks kona hadde manipulert gammel tante, og krevde å få alle smykkene.
Selv har jeg svigerforeldre som bor i stort hus. De ramler i trapper, kan ikke måke og kan ikke glippe gress, blant annet. De vil ikke ha vaskehjelp selv om de har råd. Vi hjelper foreløpig dem sjelden (med unntak av kjøring til enkelte steder, data, telefon og tv-tekniske ting) , og har gitt klar beskjed om det. Vi har selv valgt en lettstelt bolig og har ikke tenkt til å ta på oss stell av et ekstra hus for moro skyld, det får de selv ta ansvar for.
Som nevnt, det er greit dokumentert at har eldre døtre, så får de mindre hjelp fra det offentlige. Behovet oppfattes som større hos dem som bare har sønner.
Det med svigerdatter som gjør mer enn sønn, ser jeg klart og tydelig i min egen generasjon (på min egen bror), når det gjelder familiens sykehjemspasient.
Det ser jeg hos svigerfar også. Han har tre sønner. Svigermor ble syk og døde for 10 år siden. Svigerfar er nå dement og bor i bofellesskap. To av sønnene bor i umiddelbar nærhet og den tredje (min mann) bor i en annen landsdel så vi tar ikke del i det som trengs å gjøres rundt svigerfar. Det er sønnene som tar seg av svigerfars økonomi, men det er svigerdøtrene som handler klær, følger svigerfar til legetimer og passer på at han har alt han trenger.
Mamma bor i en annen landsdel enn jeg og broren min så om/når hun trenger hjelp må hun nok flytte nærmere oss. Broren min er heldigvis en som tar sin del av ansvaret og vel så det så jeg frykter ikke at jeg blir stående med alt, og det er heller ingenting som tyder på at hun vil trenge hjelp med det første.
Det var iallefall ganske tydelig da bestemor ble syk. Mamma var der mye, og organiserte mye. Hun gjorde det nok litt for sin egen del og, men det var nok ganske klart at det ikke var forventet like mye av sønnene. :nemlig:
Vi er tre døtre, og ene søstera mi bor på gården med mamma og pappa. Jeg ca 40 min unna, og andre søster ca 15 min unna. Nå er de 62-67 år, og har ikke noe behov enda. Minste barnebarn er 10 år. Så vi er ferdig med småbarnsalderen når de etter hvert vil trenge oss. :nikker: Tror vi skal samarbeide greit.
Sambo sine foreldre er enda yngre, ikke fylt 60 enda. Men de bor 4-5 t unna oss, men bror til sambo bor samme sted.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
