Fakse sa for 6år siden:

Morgenbladet har fått oversatt denne franske tegneserien, og spør om det samme gjelder i Norge, eller om vi er kommet lengre? Hvordan er det hos oss damene på FP? Gjelder den hos deg - og gjelder den hos de rundt deg, i den grad det er noen du har tilstrekkelig innsikt i livene til for å kunne uttale deg?

Maverick sa for 6år siden:

Den gjelder hos meg, (i tillegg til at jeg tar det meste av det daglige husarbeidet), og hos veldig mange rundt meg. Men jeg kjenner heldigvis også mange menn som tar sin del av den mentale belastningen.

(Og nei, det er ikke noe martyrsk over det, før pipinga om det setter i gang, det er bare slik verden er akkurat nå.)

Myria sa for 6år siden:

Den gjelder hos oss og de aller fleste andre vi kjenner. Vi deler på det faktiske arbeidet, men det er jeg som planlegger og har oversikt og kontroll.

emm sa for 6år siden:

Mannen min tar del i alt som må gjøres hjemme. Problemet her er hva vi anser for ryddig. :knegg: Han tåler godt litt rot, jeg gjør ikke det. Det gjenspeiler veldig hvordan det er hjemme hos våre respektive foreldre også, så slike ting er vel ofte noe vi bærer med oss. :nemlig:
MEN, jeg har mange venninner som dessverre har det ganske likt som i tegneserien.

Toffskij sa for 6år siden:

Vi deler på både mental belastning og fysisk arbeid. Heldigvis. Men jeg vet jo at det er annerledes hos mange.

Gaia sa for 6år siden:

Dette er handler vel om "det tredje skiftet" og om mor som har ansvar for å drifte familien, selv om far er med å utfører.

Vi er relativt likestilt hjemme. Dvs. at mannen nok vil påstå at han gjør mer enn halvparten av husarbeidet, hvilket i realiteten betyr at vi gjør omtrent like mye. Jeg blander meg ikke inn i hans greier, som er alt som har med klesvask å gjøre, samt at han tar ansvar for å støvsuge hvis det er behov for det. Jeg har ansvar for mat og matlaging (med unntak av matbokser - der deler vi ansvaret), alt av innkjøp og oversikt over hva som trengs av klær og utstyr. Jeg har også hovedansvar for å holde oversikt over familieøkonomien, og er den som legger inn regninger i nettbanken og sørger for at vi får mest mulig inn som e-faktura eller avtalegiro. Ellers har jeg oversikt over familielogistikken, mens vi deler på utføringen.

Mannen er også flink til å overflaterydde, men dybderyddingen er det jeg som tar meg av. Han lager bunker, jeg sørger for at de forsvinner. Selv om jeg nok overflaterydder mye mindre enn ham.

Jeg tror det som skiller meg fra en del andre damer er at når jeg oppfatter noe som mannens ansvar, så forventer jeg at han ber meg om hjelp hvis det er behov for det. Ellers regner jeg med at han gjør det meste. Jeg rydder jevnlig bort klær, og kan finne på å sette på og henge opp en maskin i ny og ne, men jeg tenker at klær ikke er noe jeg skal tenke på. Det samme gjelder støvsuging. Han klager innimellom på at jeg må bli spurt for å hjelpe til med klær og støvsuging. Da minner jeg ham på at han må bli spurt for å gjøre noe innenfor de områdene som er mitt ansvar. Og så er han nok veldig stolt av hvor mye han gjør hjemme og hvor huslig han er, fordi det ikke er så vanlig med menn som gjør så mye som ham. :knegg:

Det som er fint med en slik arbeidsdeling er at barna ser at det å holde orden hjemme handler ikke om kjønn. Og eldste (som er gutt) er også mye flinkere til å gjøre en innsats hjemme, uten å bli spurt, enn det yngste er.

My sa for 6år siden:

Jeg tror det er ganske jevnt fordelt hos oss, men på ulike områder. Vi gjør begge omtrent like mye i huset, uten at noen av oss må få beskjed, og har omtrent samme terskel når det gjelder rot. Men mannen gjør minst like mye som meg. Når det gjelder mental belastning av å holde kontroll på alt som er nødvendig så har jeg oversikt over det som gjelder ungene, behov for klær og utstyr, aktiviteter (med unntak av fotballen til guttungen, der mannen er trener), lekser og skole, foreldresamtaler, lege- tannlege- optikeravtaler etc, mens mannen har mer oversikt over det nødvendige i og rundt huset, som når noe må handles, skiftes, ryddes (altså grov- eller dybderydding) eller vedlikeholdes, i tillegg til alt som gjelder fotball for guttungen.

Størst er vel skjevfordelingen rundt ferier, feiringer og høytider, som jul, 17.mai, bursdager, sommerferien o.l., der jeg tar så og si alt av planlegging og organisering, og mannen ikke aner hvilken ende han skulle begynt i, og når det gjelder større arbeid på huset, der det er nødvendig med anbud, kontakt med håndtverkere, naboer, evt ekstra opplåning, byggesaksbehandling og generell oppfølging, der mannen tar så og si alt, og jeg ikke vet hvilken ende jeg skulle begynt i.

Men denne skjevheten er periodevis og midlertidig, og summa summarum tror jeg det blir ganske likt, og mengden frustrasjoner forbundet med dette er ganske minimal.

Neket sa for 6år siden:

Tja. Det gjelder jo hos meg også, men jeg ser ikke på det som noen belastning. :humre: Hvis noe glipper, ja - så glipper det da. Sånn er livet. Man dør ikke av å ha glemt gymtøy eller komme en halvtime forsent på trening. Eller av et håndkle som ligger på gulvet.

Nå er min mann ukependler - så det er jo ikke så rart det er jeg som har best oversikt.

Erica sa for 6år siden:

Jeg mener selv at jeg er ganske flink til å ikke sette meg i denne "tar ansvar for alt" posisjonen, og ser at hjemme hos oss er både arbeid og ansvar mer likestilt enn i veldig mange andre hjem. Men fortsatt er det slik at når det kommer til planlegging rundt jul for eksempel så faller det meste på meg. jeg har forsøkt å forklare mannen det som denne fine tegneserien viser, men han skjønner det ikke, for han gjør jo halvparten som han sier selv.

Bluen sa for 6år siden:

Det er i svært stor grad sånn hjemme hos oss - enda jeg har en mann som er oppdratt av ekte 68-ere som var svært politisk bevisste da barna bodde hjemme.

Blå sa for 6år siden:

Jeg kjenner meg helt klart igjen i dette. Både mannen og jeg er oppdratt veldig tradisjonelt og selv om vi begge har kommet oss veldig på de 25 årene vi har bodd sammen så henger det mye igjen.

Han gjør husarbeid, og oppfatter absolutt det som en del av sitt ansvar. Men han gjør veldig lite av planlegging, har aldri hatt oversikt over hva jentene har og trenger og tar lite ansvar for det sosiale. At jeg gjør så mye mer av den mentale planleggingen hos oss er delvis fordi det er ting jeg liker å gjøre og delvis fordi det er blitt slik og vi klarer ikke å snu det.

Men ja, jeg synes at det er anstrengende at det alltid er mitt ansvar at ting blir gjort, at vi har middagsgjester av og til, at vi reiser på ferie, at jentene får klær og utstyr de trenger og at mannen må fortelles at lillesøster trenger treningsbukser og at når de først har en ukes ferie når bare de to er hjemme så kan de kanskje gjøre noe med det. For å bruke et eksempel.

mkj sa for 6år siden:

Det er ikke sånn hos oss, heller motsatt.

Ru sa for 6år siden:

Det er til dels slik her hjemme, ja.
Jeg tror det handler vel så mye om at mannen vet at jeg har kontroll på mye og derfor ikke trenger å tenke selv. :gal:
Han synes selv han er veldig flink siden han lager mesteparten av maten. Jeg synes jo kanskje at selv om det er verdt en god del, så hjelper det ikke så mye når det ikke gjøres så mye annet - uten at jeg må be om det.

Darth sa for 6år siden:

Det er jeg som husker for alle i familien, det kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Ellers så kan jeg nok like gjerne være den som sier "si fra hvis du trenger hjelp" som den som gjør det. (Og helt ærlig, ofte når jeg sier "si fra hvis du trenger hjelp", så vil jeg egentlig ikke gjøre noe. Hvis jeg vil gjøre noe, eller hjelpe til, så gjør jeg bare det, i stedet for å sette meg til å vente på å bli spurt.)

Frk_Fryd sa for 6år siden:

Det gjelder for oss også. Det vil si, han tar den mentale belastningen rundt type vedlikehold av hus og bil, men jeg vil påstå at den generelle logistikken rundt en familie er vesentlig større.
Dette blir spesielt tydelig rundt ferier og høytider, samt når det er ting rundt ungene som er "utenfor det normale", sykdom og oppfølging etc.

Bluen sa for 6år siden:

Jeg blir sur hvis mannen min spør om jeg trenger hjelp. Vel, det har strengt tatt bare skjedd én gang - da jeg påpekte at vi pleide å dele på henting, bringing og handling/matlaging, mens det nå har glidd over i at jeg gjør alt dette. "Si fra hvis du trenger hjelp" tolker jeg som at alt dette i utgangspunktet er mitt ansvar, mens at han edelt tilbyr å bistå meg litt utenfor sitt mandat. :sur:

Bokormen sa for 6år siden:

Da ungene var små delte vi mye mer likt på det meste enn vi gjør nå. Han jobber nok en 10 timer mer enn meg i uka, begynner senere og jobber ofte sent og i helga. Ergo faller det meste av både morgenen og ettermiddagskabalen på meg slik det er for tiden. Heldigvis er ungene store, det kjedeligste er de dagene hvor det går i ett fra 6.30 til 21 eller enda senere. Bare denne uka her har det vært tre treninger og to foreldremøter som har begynt før mannen er ferdig på jobb, det går ikke på vilje, men ugunstig arbeidstid.

Han kan dog godt ha middag ferdig til vi kommer hjem fra kjørekaoset, det går ikke på det, men ja, jeg kan bli lei av å måtte ha overordnet ansvar for klesvask, handling, bursdagsgaver, møter, kjøring og atter kjøring. Helt uten at jeg vil si mannen er en slabbedask. (Og ja, jeg vet at det går an å bytte jobb - jeg tenker jo at det er noe en bør vurdere om den tar for stor plass i livet egentlig.)

Pelen sa for 6år siden:

Gjelder ikke hos oss. Min mann har nesten mer kontroll på ting som skal gjøres og tar mer intitativ enn hva jeg gjør til å gjøre ting hjemme. Jeg har dog mer kontroll på avtaler som gjelder Herremannen. Han gjør nok på grensen mer ting hjemme også. Vi har fordelt hovedansvaret på en del ting og det fungerer bra.

En årsak til dette hos oss er at han var alenepappa i 5 år før jeg traff ham.

Molly sa for 6år siden:

Den mentale belastningen har vært min i alle år. Det er jeg som har ansvar for at logistikken fungerer, at barna har hatt nok klær i riktige størrelser til riktig tid, at passende gaver er innkjøpt til barnebursdager, det er jeg som er kontaktpunket for foreldrene til barnas venner, lærere etc.
Nå når barna har blitt store så synes jeg belastningen er mindre. Det handler nok ikke så mye om at mannen tar mer ansvar, heller at barna tar ansvar selv.

Mannen min er veldig flink til å ta unna forefallende husarbeid. Det er han som støvsuger og tørker støv, og det er han som blir frustrert over rotete kjøkkenbenk og rydder den. Men det er i hovedsak overfladisk rengjøring, så grundig vask og støvtørking under/bak ting må jeg ta.
Og han har 100% ansvar for bil, sykler og annet sportsutstyr, der er jeg fullstendig ubrukelig.

Timar sa for 6år siden:

Akkurat sånn!!

Og mannen påstår hardnakket at han gjør mer enn halvparten av husarbeidet. Som betyr at han har gjort noe av den lille delen av totalen han faktisk har sett. :gaah:

Mex sa for 6år siden:

:dulte:
Samme her.

Blondie sa for 6år siden:

Nja, vi er nok ganske likestilte både i teori og utførelse. Utfordringen er, som flere her påpeker, at vi har svært ulik toleranse for rot og for hva som oppfattes som rent nok. Jeg er kontrollfrik til fingerspissene, så jeg synes ofte det er lettest å bare gjøre ting selv. :knegg:

Matlaging har han full kontroll over, jeg bistår noen ganger med planlegging og innkjøp.

Input sa for 6år siden:

Vi handler mat fra kolonial, og det er mitt ansvar å huske på. Jeg føler noen ganger irritasjon, men innser at det er sånn fordi det er bare meg det er viktig for. Han går gjerne på butikken hver dag og planlegger gjerne middag fra dag til dag. Sånn bortsett fra det er han minst like flink som meg. Vi har ikke vært samboere så lenge, så jeg ennå ikke blitt helt vant til det. Eks-mannen min var fullstendig motsatt. Samboeren min tar også ansvar for ting som å huske svømmetøy, tannlegetimer og lekser for barnet mitt. Jeg har vært syk noen dager nå, og da har alt som trenger å gjøres og huskes blitt ordnet.

frukt sa for 6år siden:

Nå er jo jeg helt alene så jeg har jo ikke noen å dele ansvaret med. Men jeg har inntrykk av at det er sånn i mange hjem.

My sa for 6år siden:

Det komiske er at det stort sett er jeg som lager maten, så når mannen handler inn til middag "for noen dager framover" så handler han liksom aldri inn en komplett middag med alle nødvendige ingredienser. Han kjøper kanskje en pakke med kyllingfileter, noe laks og et par pakker kjøttdeig, også står jeg der da og lurer, Jaha? :undrer: Kjøttdeig? Og hva tenkte du at jeg skulle lage av den da? Har vi noen grønnsaker? Tenkte du at vi skulle ha en slags saus, eventuelt hva? Ris? Pasta? Så en litt pussig og dårlig kombinasjon at det ofte er han som handler inn, og jeg som lager maten. Men det har vel med hva vi liker å gjøre. Jeg kan virkelig ikke fordra å handle mat, eller å planlegge middager for flere dager framover. Men jeg har ikke noe i mot å lage maten, når jeg først har matvarene i hus, og vet hva jeg skal lage. Mannen derimot, har ingenting imot å handle mat, særlig på nett. Men han er heller ikke særlig god på planlegging, så det må alltids justeres med litt etterinnkjøp.

Fjols sa for 6år siden:

Da barna var yngre så var det nok mer slik som det ble portrettert i tegneserien, men det nå tror jeg faktisk det er mer balansert. Vi deler på det meste, men har så klart ulike ansvarsområder, det fungerer godt.

Vi lager handleliste sammen hver søndag, handler sammen hver mandag etter jobb og han lager middag hver dag. Jeg kommer til dekket bord hver eneste dag, da er det på sin plass at jeg tar oppvasken. Han passer på yttertøy til barna, mens jeg passer på at de vanlige klærne passer. Han har det økonomiske ansvaret i familien, jeg deltar, men betaler sjelden regninger selv.

Input sa for 6år siden:

Det der er veldig som oss, My. Jeg lager middag i snitt to - tre ganger i mnd og nesten utelukkende når han er borte. Samboeren liker å lage mat. Heldigvis klarer jeg å handle inn alt vi trenger da. :knegg:

Tussa sa for 6år siden:

Eg anbefale å bli skilt :knegg: Magisk nok klarer menn som MÅ ta ansvar å få barn i barnehagen, at badedrakta er med til svømmetimen, at kidsa kjem påkledd i bursdagsselskap og at regningane blir betalt. Muligens er ikkje barnet alltid i barnehagen i det som er idealtid, badedrakta blir kanskje liggande ei veke i en bag og surne, strømpebuksa matche kanskje ikkje kjolen til vesla og det blir kanskje eit purregebyr eller to. Men det går bra.

My sa for 6år siden:

Ja, når det gjelder regninger og økonomi så er det mannen som tar ansvar hos oss da. Der har han stålkontroll, for han er det mer som en interesse i seg selv, det med penger, økonomi, forretninger, inntekter, kostnader og den slags. Mens jeg, derimot, må nærmest betegnes som "økonomisk tilbakestående".

Elise sa for 6år siden:

Vi har det ikke så veldig sånn hos oss, det kommer nok av at jeg er litt lat og lite arbeidsom i forhold til de fleste andre damer. Jeg har nok likevel et litt mer overordnet syn på ting som tannlege, hvem som trenger hva av klær, bursdager, osv.

zinatara sa for 6år siden:

Jeg må innrømme at akkurat når det gjelder planlegging og oversikt, så er det jeg som står for mesteparten av det. Og det er jo frustrerende at dette arbeidet er så lite synlig og dermed noe man får lite annerkjennelse for. For det vises jo bare når noen ikke gjør det. Men noe av det kunne nok kanskje også blitt gjort noenlunde like bra på sparket. Og jeg føler at mannen er god på å se husarbeid ellers og han gjør mange ting som jeg ikke føler jeg har god kompetanse på. Jeg tror heller ikke at han ikke hadde klart disse tingene om jeg ikke var her.

Det som frustrerer meg mer er en forventning fra svigerfamilien om at det er kvinnene som har det sosiale ansvaret. Det er jeg ikke vant til fra min egen familie. Jeg synes det er helt merkelig at de må ringe eller sende melding til meg for å avtale besøk eller selskaper. Det er jeg som får beskjed om at de vil at vi skal ha med noe mat eller spørsmål om hva ungene ønsker seg. Mens mannen som de faktisk er i slekt med bortimot aldri blir kontaktet. Kun dersom de skal ha ham til å hjelpe til med noe fysisk arbeid.

Jeg hater å stå på butikken og lure på hva vi skal ha til middag, så der har jeg innført felles middagsplanlegging på søndagen. Har litt faste regler som at kosemat skal være i helga, fisk minst to ganger i uka og rask middag på T-dagene når det er mye aktivitet. Så får ungene komme med innspill og mannen må komme med forslag og vi skriver på tavla hva vi skal ha resten av uka.

mkj sa for 6år siden:

Vi har litt motsatte roller, jeg jobber mest og tjener mest. Han handler, lager mat og følger opp lekser. Jeg er nok den som henter og bringer mest, så fremt det ikke er for tidlig på ettermiddagen.

Vasking gjør ingen av oss i utide.

ingling sa for 6år siden:

Veldig kjent, ja. Jeg merker at mannen min har begynt å tenke mer på sånne ting som skal planlegges det siste året hvor jeg har vært mye syk og hatt tung belastning til tider, og ser jo at selv om han ikke planlegger med samme tidshorisont, går jo ting rundt likevel. Så det er en miks av strukturelle årsaker og personlighetstyper som ligger bak hos oss, tror jeg. Han gjør like mye praktisk husarbeid som meg og har bedre oversikt over fellesøkonomien, men jeg planlegger og administrerer litt i overkant mye. Jeg synes imidlertid vi beveger oss i riktig retning ved at jeg slipper litt mer taket og han ser litt mer selv, så det er håp. :nemlig:

løve70 sa for 6år siden:

Kjent her også, men egentlig er det ikke noe problem. Mannen er jo vant til at jeg i perioder reiser mye, og da må han jo ta kontrollen hjemme på egenhånd. Det hender da at ting går i glemmeboken, men det orker jeg rett og slett ikke stresse med. Har vi store 'eventer' som skal planlegges, pleier vi å gjøre det sammen (ferie, jul, julefest ++).

tink sa for 6år siden:

Ja og nei. Jeg er logistikksjef for bursdager, kjøring, legetimer, trening og så videre. Ingen rydder særlig. Eller mannen maser og jeg blir sur. Ingen følger opp... Mannen bruker å fikse bursdagsgaver da, og handler og lager det meste av hverdagsmaten, men i det siste har det visst sklidd litt ut det også.

nolo sa for 6år siden:

Jeg hadde definitivt den største mentale belastningen da jeg var gift. Jeg husker en kollega spurte meg et snaut år etter at jeg ble alene om det ikke var fryktelig strevsomt å administrere tre unger alene, og jeg svarte som sant var at, nei, det var jeg vant til. Husarbeid og 'sin del' av henting/bringing var null problem, men det var jeg som hadde oversikten.

Simone sa for 6år siden:

Det er litt delt her....Når det gjeld innkjøp av klær er det eg som tar både den mentale belastninga med å holde oversikt over kva som trengs og eg som gjer dei faktiske innkjøpa.
Når det gjeld husarbeid er vi rimelig likestilte både når det gjeld mental belastning og utføring. Vi er eigentlig ganske sløve der begge to.
Men det er eg som må hugse alle bursdagar og feriar og planleggingdagar. Der er han heilt elendig. Han har ikkje noko forhold til tid og datoar i det heile tatt. I går hadde han kasta seks yoghurtbeger som stod i kjøleskapet fordi han trudde dei hadde gått ut på dato. Det stor 23.mars på dei, men i hans hode var vi no komt til april....

Minerva sa for 6år siden:

Absolutt mye kjent her, og så fin og tankevekkende den var!

Det går litt i perioder, da. Den som har en god periode, har lite belastning på jobb , har mest overskudd drar lasset. Vi er gode på å ha våre ansvarsområder. Jeg er god til å sette på vask, begge henger opp, og han er best på å brette sammen og legge på plass. Mens jeg har kontroll på lillesøsters tannlege, har han ansvar for storebrors regulering og hudlege. Osv.

Tja, eller bare å gi slipp? Mitt inntrykk er at mange venninner MÅ ha kontrollen. Da nytter det jo ikke å komme etterpå og fortelle hvor sliten man er...

Mei sa for 6år siden:

Vi har det ikke sånn. Jeg står riktignok for mer koordinering rundt spesielle happenings (bursdag, høytider etc) men det går opp i opp med at han nok gjør mer husarbeid i hverdagen. Vi har ingen mine/dine oppgaver. Vi gjør det som må gjøres (og har ganske lik terskel for hva det er). Han jobber turnus, det har både pluss- og minussider.

rine sa for 6år siden:

Hvis det er slik at den mentale belastningen er større hos kvinner, burde vel sykefraværet vært høyt i alle land hvor det bor kvinner som er i jobb.

Gri sa for 6år siden:

Sånn er det her også.

Skilpadda sa for 6år siden:

Jeg vil si jeg har mesteparten av denne typen mental belastning i familien, men mannen har den på en del områder, så det er ikke helt ensidig.

ingling sa for 6år siden:

Etter litt tenking og gode innspill: han planlegger og utfører en rekke ting jeg sjelden tenker på i forhold til bil, vedlikehold/oppussing av hus og hage, så det er nok ikke så skjevt fordelt likevel.

007 sa for 6år siden:

Dette var velkjent, men mer før enn nå. Vi har alltid vært likestilt på husarbeid, i alle fall nesten, mannen har nok til tider gjort mer enn meg. Men det meste av logistikken og planleggingen var min jobb, fordi jeg tok den rollen og holdt på den. Etter hvert som vi fikk flere barn og jeg fikk en mer krevende jobb måtte jeg overlate mer til mannen, og jeg måtte senke kravene på hva jeg mente var god nok kvalitet på det meste.
Fremdeles har nok jeg mest ansvar for alt fra legetimer til hva som trengs av alt fra skokrem til stretchlaken, men belastningen er mye mer delt nå enn tidligere. Ungene har i tillegg blitt så store at de tar mer ansvar for seg selv, sine ting og sine liv, og det gjør jo alt lettere.

Teflona sa for 6år siden:

Her gjør vi nok like mye hver og jeg legger meg ikke bort i handling og matlaging i ukedagene. Jeg har litt mer oversikt over avtaler, tror jeg. Eneste er dersom en av oss reiser bort noen dager, da gjør han ikke noe i forkant, mens jeg feks passer på å ha tomme skittentøyskurver, for jeg har ansvar for klesvask.

Polyanna sa for 6år siden:

Med unntak av jula, egentlig ikke. Vi har noen områder der den ene har mer overblikk, for meg blant annet barnas helse, for han barnas idrettsaktiviteter og en stor grad av mathandling. Resten deler vi egentlig både ansvarsfølelse og gjennomføring på, tror jeg.

Jula løser vi med regneark med ALLE oppgaver skrevet opp. Det gjenbrukes fra år til år, så det er ikke så mye mentalt styr med å holde orden på alt.

Floksa sa for 6år siden:

Å gi slipp på den "belastningen" innebærer å akseptere at hans måte å gjøre det på er bra nok. Og det gjør jeg. Jeg tar de tingene som er viktige for meg, som jeg må ha stålkontroll på for å slappe av. Også deler vi på resten. Det betyr at han husker legetimer, votter i sekken og skidag. Ingen plukker opp håndklær fra gulvet og ingen vasker opp
Med to mannehjerner i samme husholdning fordeler det seg ganske greit.

Floksa sa for 6år siden:

Han holder i tillegg orden på biler, oljeskift, ved, vedlikehold av hus etc.

Nessie sa for 6år siden:

Kjenner meg også igjen. Mest i det å rydde det man ser, som betyr å plukke opp det som ligger på gulvet, istedet for å bare tråkke over :gal Og jeg sier ifra innimellom, men da føler jeg at jeg maser.. og har lite lyst være maskjerring.

Totalt deler vi på det meste. Men jeg gjør helt klart mer husarbeid enn han. Og så gjør han utendørs arbeid mer enn meg. Men han ser nok ikke alt jeg gjør inne, egentlig.

Polyanna sa for 6år siden:

Jeg har alt som gjelder vedlikehold av hus og hytte, da. Ikke nødvendigvis utførelsen, men planlegging, valg, innhenting av tilbud om vi skal sette noe ut, prosjektledelse, etc. Jeg tror huset kunne falt ned rundt ham. :gaah:

venla sa for 6år siden:

Spot on for min del. Men jeg har nok høyere terskel for rot, så løser det med å gjøre det meste selv i tillegg til organisering og planlegging i Familien AS :sparke:

Fersken sa for 6år siden:

Nja, det er ikke helt slik hos oss. Han har oversikten over klærne til ungene, det er han som bruker to timer på å rydde stuebordet, ser når det må vaskes og maser på oss andre om å rydde.

Jeg er sjåføren, sekretæren og kokken.

Siden jul har jeg med vilje unnlatt å gjøre et par ting for å se hva som (ikke) hender. En der jeg ikke har organisert venneselskap for et av barna, men sitter på hendene mine og ser om mannen tar initiativet. Vi er enige hvordan det skal være, men en må organisere det. Skulle ha skjedd i januar, enda ikke noe som skjer. Det andre er er oppussingen av gangen. Tidligere oppussingsprosjekter har jeg vært prosjektleder, prosjektkontroller og avtaleansvarlig, men nå har jeg latt ham styre på. Ting har skjedd, men det er dårlig med planlegging og veldig etter innfallsmetoden. Mye skulle hatt slik og sånn, men å planlegge slik at vi får materialet hjem? Har enda ikke skjedd.

Vianne Rocher sa for 6år siden:

Akkurat sånn ja.

ming sa for 6år siden:

Vi deler ganske greit på husarbeid (hvis vi teller kjøring av unger som husarbeid, hvis ikke gjør nok jeg mest), men ja, det er jeg som planlegger jul, barnebursdag, sommerferie, påskerebus, 17.mai, konfirmasjon og barnedåp.

Vi har konfirmasjon til våren, og så langt har jeg meldt opp ungen til konfirmasjonskurs, plukket riktig dag for seremoni, skrevet gjesteliste, bestilt invitasjoner, skrevet invitasjoner, planlagt mat, planlagt innkjøp, skrevet kakeliste og satt bort noe av kakebakingen. Han har tenkt på å skrive en sang og lage et bildeshow ... Og han syns selv han er helt med!

Vi hadde en runde på dette i går, etter å ha lest HI, og han, som men flest, tror jeg, opplever at jeg VIL ha det sånn. At det er samfunnets forventninger til meg som gjør at jeg ikke klarer å sitte på gjerdet til han kommer på at det snart er insert høytid, er ikke hans feil.

Jeg skriver middagslister, ukeshandlelister, ser at vi må ta en sjau i boden, maler kjøkken, ser at sykkelen til minsten er for liten. Han kjører på butikken, bærer varer, blir motvillig med på bodsjau, kjører og kjøper den sykkelen og hjelper meg med maskering. I hans verden er det å gjøre like mye, tror jeg.

Det var verre da de to store var små, forresten. Hvis jeg skulle avgårde på noe, var det en selvfølge at ungene var med, hvis han skulle ut, var det en selvfølge at de var hjemme med meg. Han holdt på med hobby to kvelder i uka + noe kveldsjobbing, men kunne ikke la meg dra ut før legging en gang i uka. Nå kjenner jeg at jeg vekket noe gammelt grums her. :knegg: Da vi gikk tredjemann noen år seinere, endret det seg heldigvis.

Linella sa for 6år siden:

Tidligere var det jeg som hadde kontroll over det meste, selv om mannen alltid har bidratt med husarbeid uten at jeg trenger å be ham om det. De siste par årene har jeg nådd grensen for min kapasitet, og måttet innse at jeg ikke kan ha full kontroll over alt hjemme dersom jeg skal klare å stå i full jobb.

Bokormen sa for 6år siden:

En av forskjellene for mannen min og jeg (uten at dette er ment som noe "menn er slik, damer er sånn"-innlegg,) er at han er mye flinkere enn meg til å bare fokusere på ting der og da. Hvis vi skal ha middagsgjester etter jobb går jeg og tenker på dette hele dagen. Han gjør ikke det. Jeg er håpløs, før bursdager bruker jeg kanskje ei uke på på planlegging og unødig grubling, selv om selve handlingen og bakingen kanskje ikke tar mer enn 3-4 timer reelt.

gajamor sa for 6år siden:

Jeg er en bedre adm. dir. enn husbonden. Derfor tar han 90 % av hverdagslivet (rydding, vasking, matlaging, kjøring av unger, vanlige legetimer, etc), mens jeg organiserer de lange linjene, tar hånd om økonomien, etc. Konkret betyr det f.eks. at jeg tar storhandelen og lager middagslister, mens han lager middagene. Jeg tar møtene med sykehuset der vi blir enige om operasjoner og opptrening, han følger ungen til fysioterapien de neste 14 ukene.

For at man skal kunne være sykemeldt, så må man være i jobb. Norge ligger høyere enn de fleste andre land når det gjelder andel kvinner i jobb: ourworldindata.org/female-labor-force-participation-key-facts

I Japan forlater visst 70% av kvinnene yrkeslivet når de får sitt første barn: www.vg.no/nyheter/meninger/likestilling/verdien-av-kvinner-i-arbeid/a/23737171/

Input sa for 6år siden:

Er det nødvendigvis slik at man må bli sykemeldt hvis man har høyere mental belastning enn partner? :confused:

Karamell sa for 6år siden:

Vi har det sånn med hvem som har ansvaret for å huske på alle ting og ha kontrollen. Jeg har oversikt over nesten alle områder. Men selve utførelsen er lik, noen ganger i pluss for mannen. Jeg har vært syk over lengre tid.

Palmen sa for 6år siden:

Jeg tar barnebursdager, høytider og barnas klær. Alt annet føler jeg vi deler på. Mannen min har vært hjemme i en periode og i den perioden overtok han veldig mye av det mentale ansvaret. Det funker for oss begge.

Tjorven sa for 6år siden:

Mannen min gjør en større del av det praktiske husarbeidet enn meg. Men jeg har oversikt og kontroll på en helt annen måte enn ham.

Han gjør det han blir bedt om, men han ser ikke hva som trengs å gjøres. Altså - jeg trenger jo ikke si hver dag at han har ansvar for å lage matpakker. Han vet at det er hans oppgave hver dag.

Appelsin sa for 6år siden:

Det er akkurat sånn her. Selv da jeg var temmelig syk ble det ingen særlig endring.
Det er litt deprimerende at noen kan lage en så gjenkjennelig strek, for det kan virke som den eneste løsningen for min del er å bo alene med barna, uten forventninger, mer behagelig bare av den grunn, resten av livet.

Appelsin sa for 6år siden:

Ingen som ville si noe etter meg nei?:knegg:

Jeg kan jo supplere med at jeg føler jeg er kommet til bunnen av verktøyskrinet.
Det har ikke hjulpet å snakke, tilsynelatende konstruktivt, det har ikke hjulpet å bli rimelig invalidisert først av hyperemesis, siden av alvorlig depresjon. Det har heller ikke hjulpet at han hadde stadig større fødselspermisjon, siste gang også med to måneder ulønnet permisjon. Det virker fullstendig innebygd å ta minst mulig ansvar på hjemmefronten. Selv når det har vært rimelig fritt fram,
i tilfelle jeg nå var kontrollerende og hersesyk.

Vianne Rocher sa for 6år siden:

Appelsin: :klemme:

Jeg er som sagt den ansvarlige for «alt» i vårt hus, og hovedgrunnen er jo jobben mannen min har. Den er altoppslukende og spiser av fritid og hverdag på en helt annen måte enn min. Jeg har for lenge siden gått med på at han skal få velge den jobben og ha en slik karriere, selv om det er klart at belastningen som den er i dag hadde jeg vel ikke forutsett, men det er sånn det må være for oss.

Fintdethei! sa for 6år siden:

Det hadde verken blitt ferier, jul, bursdag, konfirmasjon eller noe om ikke jeg hadde planlagt. Det er jeg veldig, veldig sikker på...

Esme sa for 6år siden:

Jojo men jeg har jo samme jobb som mannen din og jeg gjør jo nesten halvparten hjemme, og for ofte så gjør jeg halvparten.

Jeg sier jo til mannen min at jeg strever fordi mine mannlige kolleger har jo svært ofte koner som godtar at de «bare må slippe». Det er pinadø alltid kvinnene det går ut over, uansett om man er den med heftig jobb eller den som ikke har det.

Esme sa for 6år siden:

Han har vel alltid vært sånn? For dere er vel kanskje en løsning å få inn tiltak som sparer deg, som vaskehjelp etc?

Appelsin sa for 6år siden:

Vi har hatt vaskehjelp lenge. Kunne tilføyd flere ting fra verktøykassen også. Jeg er som sagt ferdig med å være kreativ (ikke at hyperemesis og depresjon var bevisst kreativitet), så alternativene er å godta det, eller å slutte med "å dele".

Polyanna sa for 6år siden:

Vanskelig å akspetere at "sånn er ham bare", skjønner jeg godt. :klemme: Han er jo en voksen mann som jeg antar fungerer i jobb og klarer å ta ansvar når han vil, så det er umulig å ikke tenke at det er viljen det står på, og at å ikke respektere deg er et valg han tar.

Nessie sa for 6år siden:

Mulig det er sånn. Men som Tussa sier, noen ganger tvinger det seg frem. Jeg hadde full kontroll i vår familie med ex. Da jeg flytta var jeg skeptisk om han ville klare få med seg alt, ha kontroll, kjøpe bursdagsgaver, kjøpe det som trengs av klær etc. Men det har gått helt strålende. :jupp: Hjemmet er dog kanskje ikke like ryddig som da jeg bodde der, men det var min «standard».

Tussa sa for 6år siden:

Trur du oppriktig talt at mannen din hadde satt seg i en situasjon at klokka 16:50 på julaften spurte han ungane om dei skulle varme en grandis?

Pebbles sa for 6år siden:

Vi eier den praktiske hverdagen i like stor grad og har heldigvis aldri blitt spurt om jeg «trenger hjelp» med hus og barn. Vi kan begge reise bort noen dager uten at den som reiser bort kjenner behov for å tilrettelegge noe på hjemmebane før avreise. At mange har det slik som tegneserien viser, er virkelig noe å belyse. Det er veldig slitsomt å ha ansvar for et så stort og omfattende område alene.

Pebbles sa for 6år siden:

Jeg har forøvrig også en mann med en jobb dom er, eller kan være, altoppslukende. Han føler naturlig ansvar for hus hjem likevel. Det betyr bare at stadig vekk blir ikke alt praktisk gjort akkurat når det ideelt sett burde bli gjort. Men vi kjenner begge like stor bevissthet rundt å planlegge om/når det da bør gjøres og å finne løsninger.

Fintdethei! sa for 6år siden:

Om jeg hadde vært hjemme, så ikke helt utenkelig, nei. Om jeg ikke hadde vært hjemme, da tenkes det kanskje litt mer. Jeg skrev ut fra at jeg er hjemme, og det går visst automatikk i at jeg har full kontroll på alle praktikaliteter.

rine sa for 6år siden:

Ikke nødvendigvis, men altfor ofte.

Niobe sa for 6år siden:

Jeg tror vi deler den mentale belastningen for Familien AS ganske likt. Ingen av oss er uunværlige, ingenting står og faller med en av oss. Men vi har hver våre områder vi tar oss av, og det at vi utfyller hverandre, både praktisk og mentalt, er vår store styrke. Det har hvert fall blitt det, forskjellene mellom oss opplevdes mer frustrerende i starten.

Anne C sa for 6år siden:

Jeg synes vi deler ganske likt, men vi gjør helt ulike ting. Han lager alt av mat, jeg rydder og ordner. Jeg har vel kanskje det siste overblikket over ting som skal skje, men det er fordi jeg skriver det opp i planneren min. Vi er like sløve og like med begge to. Den eneste gangen jeg har følt på at jeg syntes han gjorde lite var når han gikk arbeidsledig. Han stod opp sammen med oss og lagde matpakker og sendte unger på skolen. Men etter det gjorde han ikke så mye som jeg så liksom, men jeg har ikke vært arbeidsledig og kan ikke helt sette meg inn i det. Han hadde det skikkelig dritt, så jeg har aldri sagt noe om det. Jeg hadde det forøvrig dritt da jeg og, men det syntes heller ikke at jeg kunne si noe om.

Det kan godt hende han tenkte det samme om meg når jeg gikk hjemme med unger, at jeg burde ha gjort mer hjemme, men han sa aldri noe om det.

Appelsin sa for 6år siden:

Det kommer vel også litt an på sykepengerettighetene man har i det aktuelle landet?

rine sa for 6år siden:

Selvsagt. I land med gode sykepengerettigheter har man mulighet til å kjenne mer på den mentale belastningen og melde seg syk når man føler at den blir for stor.

Input sa for 6år siden:

Men betyr det at den ikke finnes i land med dårligere sykepengerettigheter? Eller mener du at den ikke finnes i det hele tatt?

rine sa for 6år siden:

Jeg tror absolutt at den finnes, men at vi i steden for å løse det på hjemmebane, ved hjelp av en god samtale eller ti, eller ved å senke skuldrene litt og tenke "bra nok", opprettholdes den fordi vi vet at vi har et sikkerhetsnett som tar imot oss når vi føler at det blir for mye.

Blånn sa for 6år siden:

Tegneserien treffer ganske godt hos oss og det gjør meg sur. Uten at jeg har klart å gjøre noe med det. :gaah: Det er også mine aktiviteter som kommer sist i køen. Det prøver jeg å gjøre noe med nå. Men, selv nå når jeg skulle til London var det mitt ansvar å oppdatere kalenderen med kamper, korpsseminar og diverse. Står det ikke i kalenderen finnes det ikke... Jeg så dog at minsten hadde på seg uniformen på konserten og mellomste har fått sang og kjeks på senga i dag.

Floksa sa for 6år siden:

Man kan også bruke det til egen fordel. I en del år organiserte jeg skiturer nesten hver søndag. Jeg sto sågar opp tidlig for å stelle fjøs, mens mannen sov slik at vi kom avgårde tidlig. Jeg er ikke engang veldig glad i å gå på ski :dåne:

Nå gjør jeg ikke det lenger. Og nei. Vi går ikke lenger på ski på søndager i særlig grad. Men vi er alltid klare og i tide til ting jeg ønsker å gjøre med familien. Kino. Bading. Sykkelturer (som jeg liker). Mannen min elsker (tanken på) familieskiturer på søndager men evner ikke å organisere dem vinn-vinn :glis:

Pelen sa for 6år siden:

Har dere felles kalender emd resten av familien? Vi har flere kalendere som vi deler. En for fellestiltak som heter Familie, en som heter Herremannen, en som heter Pelen og en som heter Pelenmannen. I tillegg har jeg og Pelenmannen en felles som ikke Herremannen ser og jeg har en privat (som ikke brukes mye, men f.eks. til overraskelser, julegaver etc). I tillegg har jeg en jobb som synkroniseres med kalenderen på jobb. Da har alle oversikt og Herremannen er også mye inne i kalenderen (han har skolering der) så alle har oversikten.

Når har keg en mann som organiserer mye og tar veldig mye av den mentale belastningen, men til dere som ikke gjør det, del kalender i mobilen.

Floksa sa for 6år siden:

Jeg tror rine har litt rett. Dersom arbeidsbelastningen er for stor (mental eller fysisk) så bør vi ha et ansvar for å senke den. Jeg synes tegneserien er teit.

Niobe sa for 6år siden:

Ja, vi har en felles kalender hvor begge kan legge inn hendelser. Det er veldig praktisk.

Isolde sa for 6år siden:

Jeg har absolutt den største mentale belastningen. Vi har jobbet mye de siste årene med å prøve å fordele dette men ikke lykkes helt. Vi bruker kalendere, minimerer hvilke krav vi har til oss selv. Få aktiviteter, mindre arbeid, lite krav til ryddighet, kastet mye for at det skal være mindre å rydde på osv. Men like vel slites jeg ut hele tiden.

Vi har to barn med spesielle behov, jeg er spesialpedagog. Det er naturlig at jeg er med på alle møter, oppfølginger, møter og at det er jeg gikk ned til 80% stilling med hjelpestønad og omsorgslønn. Spesielt siden mannen og eldste sønnen som sliter mest ikke går så godt overens i perioder. Nå har vi pleiepenger og jeg har måtte tatt dette også da det er jeg som er best egnet til å møte gutten når han trenger det. Mannen kan gjøre der verre dessverre. Det er en stor belastning for meg å ta dette hver dag, uke etter uke. Men hva gjør man ikke.

Mannen tarmer eller mindre all støvsuging, all klesvask, henter og leverer, jobber lange dager og reiser med jobben og sover som en baby på natten men er ikke halvparten så utslitt som meg som var første gang på jobb på 4mnd denne uken.

Lavender sa for 6år siden:

Vi deler kalender, og mye er blitt bedre etter det. Mannen tar ansvar for barnas avtaler. Vi deler hendelser som feiring og ymse treff. Jeg er ikke fornøyd med hans løsning av oppgaven, men det kan jeg ikke tenke på. Det kommer seg med deling av ansvar i forbindelse med jul og 17. Mai også. Jeg lærer å gi han hovedansvar, senker krav til resultat og aksepterer at alt tar lengre tid. Det er nesten som vanlig hjemme selv om jeg er borte to eller fem dager.

GydaG sa for 6år siden:

Vel, jeg lå i sengen på ahus denne uka og svarte på mannens oppringning for 4. gang i løpet av morgenstellet, fordi han ikke klarte å få tre barn levert på respektive skoler og BHG med alt det innebærer.
Og i løpet av to dager hadde jeg to oppringninger fra skole og BHG.
Jeg erindrer at jeg brølte i morfinrusen, men husker ikke helt hva som gjorde at det tippet over for meg.
Og vi HAR kalender på tlf begge to, men det hjelper jo ikke når han velger å ikke se på hva som skjer. :gaah:

Niobe sa for 6år siden:

Jeg tenker at menn (eller damer) som gjør seg så hjelpeløse ikke bør få svar på telefonoppringningene sine...

GydaG sa for 6år siden:

Er i utgangspunktet enig, men vi har ett barn med ADHD som trenger rutinene sine, og ett barn med begynnende skolevegring, og når sistnevnte står og hylgråter i bakgrunnen er det vanskelig å la være å svare.
Selv om svarene mine ble varianter av « og hva tenker du jeg kan bidra med herfra???»

Anne C sa for 6år siden:

Vi har ikke felles kalender, jeg er skikkelig dårlig på sånn digital kalender. Jeg vil ha det på papir. Mannen er enda mindre glad i det enn meg. Men vi har kontroll likevel.

gajamor sa for 6år siden:

Jeg har vært fullstendig gjennomført på at jeg ikke har ansvaret for hverdagsoppringninger fra barnehage/skole. Det er far som har ansvar for regnklær, matpakker, etc, og det er ham de må prøve å få tak i. Svarer ikke han, så skal jeg ordne opp, men bare som 2. linje. Dette er forklart med teskje på alle oppstartssamtaler, skrevet inn i alle protokoller, notert på alle skjemaer, etc. Likevel har vi en innkjøringsperiode hver bidige gang vi skifter skole/barnehage, eller hver gang en ny person på opplæringsstedet får beskjed om å "ringe foreldrene til XXX". Jeg tror jeg har opplevd 1 gang at en ny lærer/assistent har ringt far først, og ikke meg. Det hjalp litt i barnehagen den gangen de ringte om skiftetøy, og jeg forklarte at akkurat nå står jeg midt i Europa, minst 2 timers flytur unna, og jeg kommer ikke hjem før på fredag. Har dere prøvd å ringe faren til ungene? Han er hjemme - 200 meter unna barnehagen?

Blondie sa for 6år siden:

Jeg tenker også i utgangspunktet det, men jeg skjønner jo at man i mange tilfeller velger å svare likevel. Det er jo gjerne barna det går ut over hvis man skal prøve å oppdra partneren sin. Jeg hadde nok hatt større problemer med å godta at partneren (i mine øyne) respekterte meg så lite at ikke engang sykehusinnleggelse kunne gi meg ro.

Polyanna sa for 6år siden:

Et område der jeg er 100 % ansvarlig er hunden. Det var avklart på forhånd, da, men det ble litt komisk da jeg var på reise og mannen ringte meg, satte meg på høyttaler og ba meg gi bikkja beskjed om å komme tilbake med skoen hans sporenstreks. :haha:

Maverick sa for 6år siden:

Det står ikke i tegneserien at belastningen er for stor, men at den er ujevnt fordelt. Mener du at det automatisk er den med størst belastning som også har et ansvar for å sørge for at den som ikke tar sin del av belastningen skal gjøre det?

Floksa sa for 6år siden:

Man har vel kun ansvar for seg selv i så måte.
Det er så mange såre tær her at jeg skal la være å utdype.

Niobe sa for 6år siden:

Ja, men rent fornuftsmessig: I hvor stor grad går det faktisk ut over barna om man ikke tar telefonen i slike situasjoner? Jeg tenker at om man holder egen dårlig samvittighet utenfor regnskapet, så er det reelle skadepotensialet minimalt. Ingen hadde lidd overlast.

Og i det lange løp, så hadde barna antagelig vært tjent med at begge foreldrene kan håndtere slike situasjoner. Og far hadde vel i større grad hatt fokuset på barnas ve og vel om han ikke ringte partneren fire ganger i situasjonens forløp?

Men med egen samvittighet med i regnskapet, så forstår jeg også at det likevel blir til at man tar telefonen, altså. Noen ganger burde man gjerne skru den av og frata seg selv muligheten til å være tilgjengelig. Man er ikke uunværlig.

Maverick sa for 6år siden:

En del av oss har ansvar for flere enn seg selv.

Hadde vært fint om du hadde klart å forklare hva du mener i stedet for å feige ut og skylde på andres såre tær, da.

Appelsin sa for 6år siden:

Ut i fra det jeg siterer med mer, skjønner jeg at du synes at tegneserien er teit. Du har ikke kjent dette på kroppen.
Hvis jeg hadde hatt en mann som faktisk tok ansvar for vedlikehold av hus og biler, og ingen av oss var interessert i å ha det littegranne ryddig, så skulle vi søren meg ha danset lykkelige inn i solnedgangen og ledd høyt av sikkert en haug teite tegneserier.