< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Lisa sa for siden:
Det er nok her vi er uenige. Hvordan blir samfunnet lagt opp til at barn og voksene skal være mer og mer fra hverandre? Vi har fortsatt 37.5 timers arbeidsuke i Norge og denne ser ikke ut til å bli utvidet.
Hvis så er tilfelle så er jo dette noe folk velger selv? Hvis man f.eks trener i stedet for å være sammen med familien? Er det det du mener? Det er vel ikke samfunnets feil men hvert enkelt menneske som velger det?
Michayla sa for siden:
Jeg sutrer ikke, bare konstanterte at ingenting er gratis...
Og nei, vi har ikke tid til fritidssysler til ungene pr i dag, men jeg sutrer ikke over det og ungene savner det heller ikke ennå, men synes det er leit at mange har det slik.
Vi har gjort noe med det nå og vi vil få det MYE bedre og slik vi vil ha det.
Eneste jeg har ønske om er at de som er hjemmeværende med omsorg for barn blir belønnet med flere pensjonspoeng, bedre tilbud til foreldre med barn med ekstra behov.
Samt lavere skatt på lønnen for barnefamilier så de kanskje får mulighet til å jobbe redusert.
Vi betaler endel skatt og de pengene vi har igjen å bruke for forsvinner mye ut i avgifter til staten.
Jeg vet vi er priviligerte i dette landet, men mye kunne vært mye bedre enn slik det er i dag på mange områder.
Jeg kan ikke gjøre stort for at folk i andre land skal få det bedre derfor tar jeg ikke det med i denne diskusjonen, men jeg kan jobbe for at vi kan få det enda bedre her vi bor.
Michayla sa for siden:
Signerer..
kie sa for siden:
Jeg har inntrykk av at man før var mer sammen og gjorde hver sine greier, mens man nå er flinkere til å vie hverandre oppmerksomhet når man først er sammen også.
Jeg har inntrykk av at man snakket mer til enn med barna før.
Men når foreldre forteller om noe de, til tross for fremskritt og alle privilegier, opplever som vanskelig og problematisk så synes jeg man bør ta det på alvor. Jeg tror ingen er tjent med et samfunn der folk slutter å si ifra om noe som er vanskelig fordi de er redde for å fremstå som sutrete, noen som har valgt "feil" osv.
Marge sa for siden:
Nei, det er ikke det jeg mener, men for de fleste er det jo lagt opp til at man trenger to inntekter for å betale for seg, og henter man ungene i barnehagen kl 16.15 så er det bare 3 timer til ungene skal i seng. Er jo ikke mange timene i døgnet til rådighet det. Men jeg har ingen annen løsning på det enn at en av foreldrene jobber redusert.
Skremmern sa for siden:
Enig. Diskusjonen har tatt en tragisk vending.
Michayla sa for siden:
Synes du at 2-4 timer er mye å tilbringe sammen med familien pr dag er nok, hvor tiden blir spist opp av henting i barnehage/SFO huslige sysler som matlaging, lekser etc og for mange henting og kjøring til fritidsysler?
Ikke mye man for gjort som familie sammen da nei.
annemede sa for siden:
Innføring av 6-timersdag ville nok løst litt av den dårlige samvittigheten tror jeg.
Michayla sa for siden:
Enig
Lisa sa for siden:
Ok skjønner. Vel jeg jobber 100% men har 6 timer med vesla hver dag så jeg er sikkert heldig. Jeg hadde vel ikke vært fornøyd med å levere klokken 0800 og hente 1630.
Michayla sa for siden:
Jupp-
Lisa sa for siden:
Hvis det ikke funker og blir for travelt så kutter man vel ut fritidssysler? Igjen, det er jo foreldre som må styre dette til det beste for liten og stor.
Marge sa for siden:
Jeg har også mer enn 3 timer om dagen, men det er fordi jeg er student (for tiden i permisjon). Mine unger sovner kl.19 om kvelden, og hadde jeg vært i full jobb, ferdig kl 16 og hentet ungene mine kl 1615, så hadde det ikke vært mye tid igjen. Og derfor kommer jeg nok heller ikke til å jobbe 100% før ungene er myye større.
Michayla sa for siden:
Ja. du er heldig som har så mye tid med din datter.
Marge sa for siden:
Og hvordan klarer du å jobbe 100 % og samtidig få 6 timer om dagen med jenten din? De aller fleste kan ikke velge arbeidstiden sin, men jobber 7-15/8-16/9-17
Lisa sa for siden:
Vi er sammen et par timer før bhagen og 4 timer etter bhagen (hun legger seg i 20 tiden). Jeg har jobb med fleksitid og tar igjen mye jobb hver kveld etter hun har lagt seg. Jeg har også valgt å bo veldig lite men sentralt og veldig nært ved bhagen og jobben min, bruker ikke dyrebar til på å pendle til og fra jobb ....
Marge sa for siden:
Men du forstår vel at de færreste har jobb med fleksitid, og at mange synes at 3 timer samvær med barnet sitt daglig er lite?
Lisa sa for siden:
Vet du, i offentlig sektor, i dep osv så har så og si alle fleksitid i dag så mange har dette gode. (der jeg jobber selv)
Hvordan går det an å jobbe vanlig 37.5 timers uke og kun se barnet 3 timer om dagen? Bruker man en time til og fra jobb da eller? Da mener jeg man velger og prioriterer feil i alle fall.
Milfrid sa for siden:
Jeg er også en sånn kjiiip mamma. Tenkte faktisk å starte en sånn spørretråd om det her, for akkurat det lurer jeg på - hvor mange aktiviteter er ungene her på FP med på?
Selv går vår 7-åring kun i en, og jeg synes det er nok. Ikke fordi vi ikke har tid, men mer hva vi synes hun skal bruke tiden på. Hun er hjemme fra SFO rett før 16 (her vi bor er det kun fire av 45 2-klassinger som ikke går i SFO, så det er der de leker sammen...). Da skal leksene gjøres. Og så skal vi også se noe til henne. Og hun har lyst til å gå på besøk til venninner.
Har ei venninne med en datter som har tre ulike aktivieter, den ene dagen har hun TO aktiviteter, en av aktivitetene er to dager i uka. Synes faktisk det grenser til barnemishandling. Men det er meg...
Ellers må jeg rett og slett innrømme at jeg ikke ønsker å gå hjemme med mine barn, jeg hadde gått på veggen, og det hadde garantert ungene mine også. Mine to har blomstret i barnehagen, og jeg blir faktisk litt provosert av dem som bastant kan si at barnehage er mishandling. Det blir like dumt som at jeg skulle si at det er mishandling å ikke ha barn i barnehage. Ok. For noen barn er ikke barnehage på fulltid det beste. Men for noen barn er heller ikke det å gå hjemme med mor/far det beste....
Unger kan ikke puttes i en sekk. Ikke vi foreldre heller. Jeg er en god mor, jeg er bare ikke en 24/24 mor. Jeg er også Valentina, hun som trenger å bryne toppetasjen for å trives, jeg er Valentina, elskerinnen og bestevennen til min kjære. Skulle jeg gått hjemme fulltid hadde jeg råtnet på rot. Skilsmisse neste.
Jeg beundrer dem som jobber i barnehage, jeg kunne aldri gjort det selv.
Forøvrig synes jeg kronikken var litt out of date (underdrivelse....).
Man blir ikke automatisk en god mor av å gå hjemme, og man er ikke automtisk en dårlig mor av å ha barn i barnehagen. Vi diskuterte dette på jobben nå nylig. Kolleger som hadde vokst opp med hjemmeværende mødre sa at de ikke så mer til mødrene sine enn det deres unger så til dem. De var ute og sprang hele dagen, mødrene hadde fulltidsjobb med hus og hjem. Det er NÅ man kan gå hjemme og sulle med ungene, mens maskinene gjør jobben.... For meg blir det rett og slett for kjedelig. Ungene mine er nydelige, men jeg trenger å omgås mennesker jeg kan kommunisere med på likefot også for å være lykkelig.
Barn er ikke alt, selv om de er en stor del av livet mitt :nemlig:. Kanskje gjør det meg til en dårligere mor i noens øyne, men jeg synes likevel at jeg klarer å gi ungene mine både kjærlighet, omsorg og opplevelser. De opplever bare ikke alt med meg. Men jeg tror heller ikke at jeg nødvendigvis er den beste til absolutt alt heller ;)
Skremmern sa for siden:
Jeg leser stadig vekk slike utsagn, og jeg synes det er trist. Har det virkelig blitt slik? Klarer vi ikke (eller har vi bare mistet troen på) å ta oss av egne barn?
Milfrid sa for siden:
Vi skal få au pair nå, og tro det eller ei, det er for å få MER tid til ungene, og mer tid til ungene sammen som foreldre. Og mer tid sammen som voksne, noe som også er viktig for barna. Vi endte nesten som et nummer i skilsmissestatistikken fordi vi knapt så hverandre. Fordi vi var så opptatt av å være tilstede for barna.... Nå får vi ei i huset som kan hjelpe oss med det praktiske, få levert om morgenen, slik at jeg kan komme tidligere hjem, ei som lager middag, slik at jeg slipper å røre i gryta mens jeg hjelper med lekser, og ei som kan sitte barnevakt etter leggetid, slik at vi ikke trenger å trene på omgang - vi kan til og med trene sammen ;) Vi kan gå på kino sammen. Og så kan vi ta med både henne og ungene når vi skal på helgetur. Så kan vi være sammen med ungene om dagene og ha barnevakt når de sover om kvelden. Både kjærestetur og familietur - alt i ett ;)
Ok, nå har vi ikke fått henne enda, men vi drømmer i alle fall om at det skal bli sånn :p.
Marge sa for siden:
De fleste har ikke fleksitid nei, tenk bare på alle som jobber på sykehus og sykehjem, butikker, service osv. Jeg regner ikke med tiden om morgenen, for da er det bare å kle på seg for å komme seg ut døren, men om ettermiddagen. Som sagt, hadde jeg jobbet til 16, hentet ungene kl 1615, så hadde det bare vært tre timer igjen av ettermiddagen før de skulle i seng. Ikke fordi jeg vil ha de i seng kl 19, men fordi de faktisk ikke klarer å holde seg våkne lenger.
Lisa sa for siden:
Tiden om morgenene er gull verdt, jeg nyter den hver dag. Ikke noe stress, bare hygge. Vi velger hva vi skal ha på oss, går på badet sammen, spiser frokost osv. Jeg går på jobb etter to timers kvalitetstid med ungen, det er en fantastisk god start på dagen. Så denne tiden er i aller høyeste grad med i mine timer.
Marge sa for siden:
Du har EN unge, og fleksitid! Hvis man må rekke barnehagen til kl.7.30 så står ikke jeg opp med ungene kl 05.30 for å ha kvalitetstid og krangle med en tre-åring i trassalderen om hva han skal ha på seg og hva han skal spise til frokost.
Milfrid sa for siden:
Nei, det handler ikke om hva jeg klarer eller har mistet troen på, det handler om hva jeg VIL, hva jeg TRIVES med. Jeg synes ungene mine er verdens nydeligste, jeg elsker å være sammen med dem. Men det gir meg rett og slett ikke nok til at jeg vil gjøre det på fulltid. Og jeg blir ikke lei meg av å tenke på at ungene mine nok får mer utbytte av å være i barnehagen enn å gå hjemme på fulltid med meg.
Mulig det hadde vært annerledes i et samfunn hvor alle gikk hjemme med ungene sine, men slik er det ikke nå! I gode, gamledager da folk var hjemmeværende var de ikke bare hjemmeværende, men hjemmejobbende. Det var ikke bare ungene de tok seg av, det var hus og hjem. DET ER IKKE SÅNN LENGRE!! Nå har vi oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel, støvsuger, våtmopp, tørrmopp, halvfabrikater, biler i fleng.... Å gå hjemme nå er ikke det samme som før (bare spør moren min :knegg:).
Så nei, det er ikke NOK for meg å gå hjemme. Jeg kan ikke leve et liv som er godt opp mot 100% på barnas premisser. Barnehagen er mye bedre der.
Synes jeg.
Og jeg synes det er trist at noen opphøyer "mor" og "far" som det eneste saliggjørende for barn. Jeg føler ikke ungene mine mister noe når de er i barnehagen. Tvert i mot, jeg føler de får noe jeg ikke føler meg i stand til å gi dem. Og jeg føler jeg får mer å gi dem når jeg ikke har dem rundt meg 24/24.
Kanskje er det samfunnets feil at jeg føler det slik. Men det er realiteten okke som. Jeg forsøkte å lulle meg selv inn i å tro at jeg mente det motsatte, at ungene trengte meg og at jeg ønsket å gå mest mulig hjemme. Det gjorde meg svært deprimert og kostet meg nesten ekteskapet....
Nå har ungene to lykkelige foreldre som jobber, og har overskudd til dem. Man er ikke nødvendigvis en god og tilstedeværende mor fordi om man er hjemme....
Lisa sa for siden:
Kunne ønske jeg ikke hadde vært så trøtt for dette skulle jeg ha likt å diskutert med deg ...
Du spør "har det virkelig blitt slik"? Igjen, med bakgrunn i "gode gamledager" da det ikke var slik? Det er vel det du mener. Fordi mor da ikke var likestilt og gikk hjemme og passet barn?
Jo jeg tror vi klarer å ta oss av egne barn men kvinner er nå likestilte og da kan vi jo både ta oss av egne barn og jobbe kan vi ikke? Jeg blåser også på "vondtet" til datteren min Skremmern. Jeg ble vel bare for provosert av ditt tidligere innlegg til engang å svare. Men nok om det, håper å komme tilbake til nettopp dette spørsmålet i morgen kanskje ...
Lisa sa for siden:
Ja og jeg har VALGT en unge og jobb med fleksitid slik at jeg kan ha et fint liv og ikke bruke tiden min til å klage på tidsklemme og ikke føle at jeg strekker til. Ikke tro noe annet :)
Marge sa for siden:
Å gå hjemme på heltid er heller ikke min drøm, og mange barn har godt av å være i barnehage ja, men mange barn har også altfor lange dager i barnehagen. Og mange ønsker å være mer hjemme, men har ikke råd til det.
Marge sa for siden:
Men det er her jeg mener at noe er galt med samfunnet, hvis det er tilrettelagt slik at man ikke har tid til å ha 4 barn. Og du kan ikke forvente at alle kan finne seg en jobb med fleksitid, da hadde det ikke vært så mange ansatte å oppspore på legevakten hvis ungen din blir syk.
Lisa sa for siden:
Vel jeg mener fortsatt samfunnet her er meget godt tilrettelagt for barnefamilier så lenge vi får beholde 37.5 timers uken i Norge.
I morgen legges statsbudsjettet frem, jeg tipper det i år også er småbarnsforeldre som blir budsjettets vinner. Jeg har nok av barnløse venner i 30 årene som hver gang statsbudsjettet legges frem klager og syter over all prioriteringen som blir gitt til barnefamilier! HELT RIKTIG mener jeg :)
Hvis det er slik at familier ikke bruker nok tid sammen så mener jeg det er aktivitetsnivået som bør reduseres. Jeg tror det har mye med prioriteringer innefor husets fire vegger å gjøre.
Marge sa for siden:
Men du innrømmet jo vitterlig i sted, at 3 timer om dagen er for lite samvær... Du kan ikke bruke ditt utgangspunkt som en mal for alle andre småbarnsfamilier.
Lisa sa for siden:
Ja for all del. 3 timer om dagen er lite men så kjenner jeg ingen som lever i en slik situasjon. De jeg kjenner som jobber vanlig arbeidsuke ser mer av ungene sine en det. Mulig forskjellen her er at der du bor bruker folk mye tid hver dag til pendling til fra hjem, bhange og jobb?? Ikke vet jeg. Men tro ikke at jeg ikke har betalt en høy personlig pris for å ha den situasjonen jeg har. Det er mye man må ofre for å finne "tid" i hverdagen.
Marge sa for siden:
De fleste jeg kjenner jobber til kl 16 om dagen, og er vel ikke mye pendling hvis man da henter barnet kl 1615.
Michayla sa for siden:
Min mann jobber nå i offentlig sektor og de har fikk innført 30 minutters fleksitid og denne må de jobbe inn igjen PÅ jobben.
Altså de kan ikke ta med jobben hjem.
Denne fleksitiden bruker han opp på ettermiddagen slik at han og jeg kan overlappe hverandre på ettermiddagen når jeg må på jobb.
Han må slutte tidligere på jobb for at jeg skal rekke min.
Min mann leverer minsten 07.30 og henter han 16.00 (pga han må jobbe inn fleksitiden sin) så han er ofte ikke hjemme før 16.30 når jeg ikke skal på jobb.
Så er det full rulle frem til leggetid kl 19.00
Ikke alle er heldige å ha kort vei til jobb og barnehage/skole ha fleksitid etc..
Nå er vi heldige som får han han hjemme 3 og 4 uker i strekk uten å jobbe, da blir det bedret tid som familie.
Da jobber ikke jeg mens han er på jobb (2 uker i strekk) og jeg kan jobbe litt når han er hjemme så jeg kommer meg litt ut og får brukt hodet mitt.
Michayla sa for siden:
Alle jeg kjenner gjør og det så sant de ikke er hjemme i fødselspermisjon.
løve70 sa for siden:
Det har vel ingenting med hva man klarer, det er vel snarere slik at mennesker er veldig forskjellige og velger den løsningen som passer best for dem. Jeg kunne heller aldri tenkt meg å vært hjemme utover permisjonstiden (ihvertfall ikke på fulltid). Det er ikek dermed sagt at jeg ikke hadde klart å ta meg av mitt eget barn. Om jeg, eller LøveMannen, måtte hadde vi selvfølgelig klart å være hjemme med LilleVenn og fått det til å fungere helt fint. Men for oss er ikke det den optimale løsningen....
Jeg tror ikke det er bra for ungene heller om mamma eller pappa er hjemme fordi de 'må' og ikke fordi det er noe de ønsker.
løve70 sa for siden:
Det er vel også en mulighet at begge jobber litt redusert?
bina sa for siden:
Fleksitid, ja, men ikke uten videre mulighet til å ta med seg jobb hjem. Vi har f.eks. kjernetid (nå jobber jeg privat, ikke offentlig, men tror det er ganske vanlig) fra 9 - 15. Kan flekse fra 7-9 om morgenen og 15-17 på ettermiddagen. EN dag kan jeg jobbe 9-15, men gjør jeg det hver dag så havner jeg jo 2 timer på minus hver dag. Til slutt vil jeg bli trukket i lønn...
Jeg har heller ikke betalt lunsj, så jeg jobber 8-16 for det aller meste. Når man står opp om morgenen så er det gjerne opp 06:30 eller deromkring, opp med unger, frokost og matpakker, og ut av døra før 07:30. Jeg regner ikke de 45 minuttene med ungene som å være sammen, for det er bare rutine og hver og en kler på seg selv og spiser sin frokost.
Og ja, så er det transport. Og levering på SFO og i barnehage. Det er så vidt jeg er på jobb til 8 hvis vi starter 07:30. Tilsvarende hjemover - henter i bhg og på SFO, og er hjemme ca kl 17. Og klokka 19:30 - 20 er det natta.
Så joda, hvis vi regner med de 45 minuttene om morgenen så er vi sammen 3-4 timer om dag på ukedagene.
bina sa for siden:
Jeg vet ikke hvor gammelt barnet ditt er, men får en ide om barnehagebarn.
Jeg har en på skolen, og de begynner 08:30. Så hvis vi skulle hatt 2 timers kos på morgenen så måtte vi stått opp klokka 06... og i såfall måtte ungene i seng ENDA tidligere enn nå.
Marge sa for siden:
Hvis man har råd til det ja, er ikke alle som tjener så bra og det er dyrt å ha 3 unger i barnehage og sfo.
Skremmern sa for siden:
Jeg synes du motsier deg selv her. Hvordan kan man med viten og vilje sette barn til verden, for så å ikke ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg sier ikke dette for å kritisere, altså, jeg skjønner bare ikke tankegangen. Nå ser vi også bort ifra jobb og lån og alt annet, vi snakker om å ønske. Hvordan har du det i helgene, da? Tripper du, og gleder deg til ukestart?
Jeg opplever også urolige dager, dager hvor jeg drømmer om et liv med reising og late dager sammen med mannen, dager hvor jeg blir sliten av å være så kreativ. Men det opplevde jeg periodevis på jobb også, stunder hvor jeg drømte om noe annet. Alle opplever å bli sliten og lei, men når man får barn blir man foreldre på fulltid, og jeg evner veldig godt å ta meg av egne barn uten å gå på veggen. Men det er kanskje ikke alle som klarer det?
Skremmern sa for siden:
Selvsagt blir du provosert av mitt tidligere innlegg, du føler deg truffet, hva?
Jeg driter i gamle dager, jeg blir bare mildt sagt oppgitt over foreldre som klager over ettåringen som kjeder seg hjemme, og som MÅ i barnehage.
Kråka sa for siden:
Sier meg helt enig med Skremmeren jeg. :riktig:
Lisa sa for siden:
Jeg følte meg overhode ikke truffet i det hele tatt. Ble bare forbauset over hvor virklighetsfjernt det du sa var og synes det er trist når man er så ensidig og vet så lite om å ha barn i bhagen. Det går jo helt tydlig frem at du ønsker deg tilbake til "gode gamledager" og du sier selv du forstår hva denne kvinnen vil frem til, ergo du deler helt sikkert mye av synet hennes.
For meg ville det være "absurd" å hode en 4 åring hjemme fra barnehagen.
Men hva tror du svaret er da? Kan du svare på det? Hvorfor har det blitt slik at kvinner ønsker å jobbe hvis det ikke er pga likestillingsaspektet og at kvinner i større grad også mener de er verdige nok til å forsørge selv selv? Hva er svaret ditt?
Lisa sa for siden:
Yes hun er barnehage barn! Jeg vet det er luksus i forhold til skolebarn men jeg vil fortsatt velge å bo rett ved skolen og jobb slik at vi ikke bruker unødvendig tid til reising hver dag.
Kråka sa for siden:
lisa: man kan ha barnehageplass til en 4 åring, men ikke full tid. Min 5 åring går 3 dager i uken og de to andre dagene er vi i åpen barnehage og da er jeg sammen med dem. Jeg er veldig mye i den barnehagen med 120 barn og jeg ser da godt hvor slitsomt mange av de ungene har det. Spesielt de som kommer 06.45 og blir hentet 17. Jeg vil ha mest mulig våkentid med mine egne, og har vært heldig som kunne være hjemme.
Lisa sa for siden:
Hakk i plata macy, dette har vi vært gjennom utallige ganger før. Jeg snakker ikke om barn som er i bhagen fra 0645 - 1700. Jeg tror det er ytterst få barn som er det. (Det er ulovlig i vår bydel).
Hvor mange barnehager har 120 barn? Det har jeg aldri vært borti.
Jeg har sagt det før og sier det igjen. Hvis din erfaring med bhager er basert på dette eksemplet som du hele tiden bruker så forstår jeg nok dine valg. De bhagene rundt oss har 3 avdelinger og har en helt annen hverdag en de bhagene du hele tiden referer til.
Kråka sa for siden:
lisa: Det er 4 avdelinger med tilsammen 120 barn. Ikke alle er der på likt selvsagt. Men en avdeling kan ha 42 unger på en dag. Min egen gutt går ikke i denne barnehagen, han går i en kortidsbarnehage med bare 18 unger. Du vet kanskje ikke at det faktisk er veldig mange barn som går fra 06.45-17.00 hver dag hele uken. Hvorfor kan vi ikke få snakke om dem? Har de en verdig hverdag? Hvordan blir livet deres etter barnehage slutt? Selv om du kanskje ikke ofrer dem en tanke, så gjør jeg det. ;)
Lisa sa for siden:
Det blir for dumt Macy. I Oslo kommune har du ikke lov engang å ha barnet i bhagen i så mange timer hver dag så hvis du baserer ditt skrekksyn på barnehager på disse få tilfellene så deg om det.
Kan jeg spørre om du hater skoler like mye som bhager? Skal du undervise barna dine hjemme?
bina sa for siden:
Lisa: verden er større enn din bydel. Hos oss er regelen maks 10 timer i barnehagen pr. dag. Altså ett helt kvarter mindre enn det du her fremhever som ulovlig, usannsynlig og urealistisk.
Lisa sa for siden:
Så du sier at mange barn er i barnehagen 50 timer per uke?
Olympia sa for siden:
Men selv om det er lov så er det vel ikke til å stikke under en stol at de allerfleste barna ikke sitter der fra barnehagen åpner til den stenger?
Sitron sa for siden:
Alle barnehagene jeg har hatt mine barn i har hatt 9 timers dag som maks. Noe mer har vært ulovlig.
Skremmern sa for siden:
Vel, det "virkelighetsfjerne" innlegget du refererer til, handler utelukkende om å forstå at det finnes noen som ønsker å være hjemme, og det helt uten skjulte motiver som å snylte på staten, urtydde homofile, true likestillingen eller annet. Jeg savner gode artikler fra "normale", allminnelige hjemmeværende, dvs tanker og holdninger til måten man oppdrar og ser barn, uten de ekstreme ytterpunktene. Innlegget over handler heller ikke om slemme karrierekvinner og menn som driter i ungene sine. Jeg setter ganske enkelt spørsmålstegn ved tankegangen til Valentina, til dels for å prøve å forstå den, og dels for å lære henne om andre.
Du tillegger meg meninger jeg ikke har, Lisa, og det vil jeg ha meg frabedt. Jeg synes det er ganske trist at det ikke skal gå an å snakke om den hjemmeværende sin rolle, uten at likestillingen skal bringes på bane. Den har overhodet ingenting med saken å gjøre, da det er revnende likegyldig hvilken forelder som er hjemme, det idéelle er kanskje å bytte litt på det.
Jeg har riktignok et ønske om å se barna mine så mye som mulig, og jeg elsker å tilbringe tid sammen med dem. Skal man leve slik, må man prioritere litt annerledes, ettersom alt koster det samme for vår familie som for familier hvor begge er i full jobb. Vi får ingenting ekstra, men har kanskje vært flinkere å planlegge i forkant. Perioden barna er små raser fort forbi, så det er snakk om en liten del av et langt liv, hvor man nedprioriterer jobb for å ta seg av barn. Jeg insinuerer ikke at alle MÅ gjøre det slik, men jeg er uenig i argumentasjonen hvor man gjerne finner på å "skylde" på barna, at ettåringer MÅ i barnehage. Jeg sier fremdeles ikke at det er feil å tenke at ettåringen må i barnehage, jeg er bare uenig. Det er tydelig at vi som diskuterer ser og oppfatter barn på forskjellige måter, og jeg tror jo selvsagt at mine tolkninger er riktige. (Og jada, barn er forskjellige, men enkelte behov er felles for de alle.)
bina sa for siden:
Men dette er en lokal bestemmelse, og andre steder har de andre grenser.
Lisa sa for siden:
Jeg tillegger deg ikke noen andre meninger en de som helt tydlig fremgår av innlegget ditt tidligere i tråden Skremmeren.
Jeg spør igjen hva du tror (til det spørsmålet du selv stilte om hvorfor det har blitt sånn)?
Lisa sa for siden:
Og spørmålet var om det er vanlig at barn derfor er der fra bhagen åpner til den stenger?
Lisa sa for siden:
Faktum er at arbeidsuken i Norge ikke har blitt utvidet, den er fortsatt på 37.5 timer. Hvis folk da har barna sine i barnehagen i 45-50 timer per uke så er det ikke samfunnet det er noe galt med men foreldrene.
[color=#000000][/color]
Nå må jeg stenge FP slik at jeg får gjort noe på jobben i dag!
[font=Arial][/font]
Sitron sa for siden:
Selvsagt, jeg sier bare at slik er det ganske mange steder. Denne diskusjonen er forresten blitt omtrent som special olympics.
Skremmern sa for siden:
Ja, særlig. Du skriver at jeg ønsker meg tilbake til gamle dager, og da må du neste vise meg hvor jeg skriver det. Jeg har heller ikke sagt at det er noe galt med at kvinner og menn ønsker å jobbe, Lisa. Jeg etterlyser en debatt hvor vi snakker om barn og familie, om behov og ønsker - en debatt hvor man kan snakke om hjemmeværende, uten at det blir oppfattet som en trussel for likestillingen ettersom det er sannsynlig at det er kvinnen som MÅ være hjemme. Jeg har snakket om hjemmeværende foreldre som evner å gi barna en spennende og aktiv hverdag, og jeg savner uttalelser fra samfunnsorienterte mennesker som mener de egner seg bedre som omsorgspersoner for sine barn, enn ansatte i barnehagen.
Jeg skjønner ikke helt hva som er så virelighetsfjernt eller truende med mine synspunkter og spørsmål, men det er nå så.
bina sa for siden:
Lisa - arbeidsuken er på 37,5 timer. Som med ubetalt lunsj betyr 8 timer om dag. Som igjen tilsvarer 40 timer tilbragt på jobben pr. uke. Selv med kort reiseavstand vil barnet fort tilbringe 45 timer i uka i barnehagen, siden foreldrene altså må levere barnet før sin egen arbeidstid begynner, og hente etter at deres egen arbeidstid er slutt. Og i tillegg kommer altså reisetiden.
Det å ha 2 minutters reiseavstand er snarere unntaket enn regelen. Mange har en halvtime hver vei, uten at det anses som ekstremt. Noen har kanskje 45 minutter - eller mer. Og så kan vi begynne å summere, da, så kanskje du skjønner at folk som har reiseavstand til jobben sin, og som jobber full dag, har ubetalt lunsj og ikke anledning til å jobbe hjemmefra på kveldstid - faktisk må ha ungene i barnehagen i både 9 og 10 timer om dag.
Olympia sa for siden:
Og hvis man synes det er et veldig stort problem så bør man tilrettelegge hverdagen slik at man ikke trenger å gjøre noe man ikke føler er bra for sitt barn. Man kan flytte, man kan finne seg en annen jobb og/eller trappe ned jobbinga. Hadde jeg måttet ha ungene 10 timer i barnehagen hver dag, så hadde jeg gått til radikale forandringer for å få slutt på det. Det er mulig- men da er det sikkert andre ting i hverdagen som blir mere negativ enn de var før. Man må veie ting opp mot hverandre.
løve70 sa for siden:
Men det er vel det samme om en jobber f.eks 60 % eller om begge jobber 80%?
Olympia sa for siden:
dobbelpost.
bina sa for siden:
Men det er jo slett ikke sikkert at de som har ungene i barnehagen 10 timer om dag syns det er et problem. Jeg prøvde bare å forklare for Lisa at det finnes folk som har et annet liv enn henne, og at det finnes barnehager hvor barna får være 10 timer om dag. Mange barn går mer enn 8 timer om dag i barnehagen. Og dermed får foreldrene lite tid med dem.
Og forøvrig: helt enig med deg. Hvis jeg måtte ha ungene i barnehagen 10 timer om dag ville jeg også gjort radikale forandringer.
bina sa for siden:
Kommer an på lønna, det.
Hvis den ene tjener 250.000 og den andre tjener 500.000 sier det seg selv at det er mer lønnsomt om den med lavest inntekt heller jobber 60 % enn at begge går ned til 80 %.
Marge sa for siden:
Jada det er det, du har helt rett i det.
Olympia sa for siden:
Du har rett, det blir to forskjellige diskusjoner. En om hvorvidt det er bra eller ikke å ha barn i barnehagen hver dag i 9-10 timer, og den andre diskusjonen går på det å klage at man ikke får hverdagen til å gå opp. Det har vært litt av begge deler her i tråden.
Hvis man føler at det er bra for barnet å være i barnehagen så lenge og er fornøyd med det, så er jo alt såre vel. (Diskusjonen om hvor bra det egentlig er må forskerne ta seg av, jeg vet ikke noe om langtidsvirkningen og stressnivå av å være barnehagebarn med lange dager).
Om man ikke er fornøyd så går det for de fleste (jeg skriver ikke ALLE ;) ) an å gjøre noe med situasjonen. Men da må man også akseptere at andre områder blir forandret også, som f.eks. inntekten.
Kråka sa for siden:
Jeg lurer litt på hvorfor det høres så negativt ut å bringe kvinnene tilbake til kjøkkenet. Den uttalelsen der er helt på tryne. Hvem lager maten i huset ellers? Vi må spise alle sammen og maten kommer ikke svevende av seg selv. Hvem lager maten i barnehagen? Jo, de som jobber der. Er de tilbake til kjøkkenbenken da? Eller er det bare greit at de kan smøre skiver til andre barn, men ikke til sine egne? Hvis man står på kjøkkenet og lager mat til sin familie så havner man 50 år tilbake i tid, man er kvinneundertrykt og det som verre er?? Jeg lager alt av mat her i huset. Hvis jeg ikke laget mat til mine unger, hvem skulle gjort det? Jo, sambo lager mat noen ganger han også, men det blir mest meg. Vi må slutte med å si at kvinnene havner tilbake til kjøkkenbenken hvis de skal jobbe mindre eller ikke jobbe. Alle må ha mat uansett, og vi drar ikke på restaurant til hvert måltid heller.
løve70 sa for siden:
Selvfølgelig. Og da er det SÅÅÅÅ mye lettere at kvinnen jobber litt mer redusert fordi hun tjener jo minst..........Og vips der var lønnsforskjellen enda større.
kie sa for siden:
Men er det nødvendigvis riktig å skyve alle problemstillinger i forhold til samfunnsutviklingen ned på individnivå bestandig?
Røverdatter sa for siden:
I alle dager. :tullerdunisse:
Dette handler da virkelig ikke om hvem som skal lage maten? Det går faktisk utmerket godt an å lage sunn mat hver eneste dag mens man jobber 100%. Både for menn og kvinner.
'
Uttrykket du åpenbart ikke forstår, er et allment bilde på 50-tallets idealkvinne - en hjemmeværende mor som hadde sin arbeidsplass i hjemmet og som ikke trengte noe særlig ytre stimuli for å være lykkelig. Det skulle være nok å få være så heldig å ha hus, hjem, mann og barn å ta vare på. Dette var selv på 50-tallet et fåtall kvinner forunt, men har blitt stående som et allment bilde på 50-tallskvinnen likevel. Når noen bruker uttrykket "tilbake til kjøkkenbenken", så ligger det i uttrykket at kvinner ikke skal delta i yrkesliv og samfunnsliv på lik linje med mannen. At kvinnen skal kjenne sin plass som er i hjemmet og utelukkende bruke tiden sin på familiære omsorgsoppgaver og stell av hjemmet. Ikke fordi hun har lyst, men fordi det er hennes allmenne plikt. Det er et uttrykk som gjør opprør mot gammeldagse konvensjoner som fratar kvinner deres valgfrihet i forhold til hvordan de vil leve livet sitt. Det handler ingenting om hvem som skal lage middag, eller hvorvidt man skal spise på restaurant. :hehehe:
Kråka sa for siden:
Jo jeg tolker det slik. Å lage mat er en drittjobb, å være hjemmeværende er en drittjobb, for slik var det i gamle dager. :dåner:
Røverdatter sa for siden:
Da har du ikke forstått at det i virkeligheten handler om at kvinner skal ha samme valgfrihet og like muligheter som menn. At det handler om skjevheter som i ytterste konsekvens er diskriminerende for kvinner, og samfunnsmekanismer som fratar kvinner medbestemmelse i sitt eget liv.
Kråka sa for siden:
Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.:jupp:
kie sa for siden:
Nettopp. Og i den sammenheng synes jeg det er på sin plass å diskutere om samfunnet per i dag muliggjør dette på en måte som også tar hensyn til omsorgsoppgavene i forbindelse med det å ha barn.
Røverdatter sa for siden:
Det er jo helt greit hvis kvinnen ønsker det selv. Nå er det altså valgfriheten kvinner flest krever, og jeg og flere med meg syns absolutt ikke at det å gå gravid og føde veier opp for å ikke kunne velge hva jeg vil gjøre med mitt eget liv. Det vil sånn jeg ser det bare være tilfredsstillende for dem som ikke ønsker annet enn å stell hus, barn og hjem. Det rammer med andre ord en stor gruppe kvinner som ønsker å kombinere morsrollen med yrkesrollen. To roller som svært mange evner å kombinere på en utmerket måte. Det at du personlig ønsker å ta vare på ditt eget avkom som du kaller det, og at det betyr å være sammen med dem hele tiden, det er ikke ensbetydende med at det er riktig for alle andre kvinner i Norge.
løve70 sa for siden:
Det er vel heller ingen som nekter henne å gjøre det? Såfremt hun da selvfølgelig sørger for å ha en mann med samme oppfatning, eller har sørget for å ordne seg økonomisk på en annen måte før hun får barn...
gajamor sa for siden:
Du skjønner ikke at ikke alle liker å være hjemmeværende med barn, jeg skjønner ikke at ikke alle elsker matematikk og ser logikken i algebra. Folk er forskjellige. Noe er medfødt, noe er miljø, men alle kan ikke trives med det samme arbeidet. Jeg syns det er fryktelig kjedelig å aktivisere småbarn, men kan gjerne undervise 15-åringer i matematikk. For deg er det kanskje omvendt. Hvorfor skal du presse meg inn i din rolle?
Jeg klarer fint å ta meg av barnet mitt, men jeg trives ikke med den jobben. Derfor har jeg ansatt kompetente fagfolk til å gjøre det for meg. Du syns kanskje det høres kaldt og kynisk ut, men for meg og mitt barn er det den beste løsningen. Hvis det neste barnet ikke er en person som trives i barnehagen, gjør vi det anderledes. Da kan f.eks. min mann være hjemme med ham/henne i en periode. Jeg syns det viktigste er å legge til rette for mine barn og min familie, ikke å følge opp firkantete prinsipper.
Barna mine MÅ ikke i barnehagen, men for den ettårige personen jeg bor sammen med er det et strålende sted å være.
Jenta mi var forresten førstemann i barnehagen i dag. Hun våknet kl 0510, og godtok å kose en liten stund. Hun har ikke noe språk ennå, så hun vinker når hun vil dra i barnehagen. Kl 0630 begynte hun å vinke. Kl 07 vinket hun mens hun sto ved døra og hylte. Kl 0715 hoppet hun opp og ned på hodet til mannen i senga mens hun vinket med begge hendene. Kl 0730 (da barnehagen åpnet) stormet hun inn døra uten å se seg tilbake.
Vi henter henne ikke før kl 16, for da blir hun sur hele kvelden og godt utover morgendagen. Så for utenforstående er vi sånne fryktelige foreldre som leverer først og henter sist, og lar barna være nesten 9 timer i barnehagen og vansmekte.
Kråka sa for siden:
Hvorfor blir hun sur resten av kvelden hvis du henter før? Og hvordan er helgene? Blir det dryge timer sammen? Innrømmer at jeg er sjokkert over 9 timers dagen ja. Og hun er bare 1 år? :eek:
Milfrid sa for siden:
Hvordan jeg klan få barn uten å ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg forstår ikke helt problemstillingen. Jeg tror rett og slett ikke det er verken til barnas beste eller mitt beste å være rundt meg 24 timer i døgnet. Jeg tror de har godt av å gå i barnehage. Jeg tror jeg blir en bedre mor av å ikke tilbringe all min tid sammen med dem. Jeg tror rett og slett ikke at MOR nødvendigvis er alt det barna trenger.
Du lurer på om jeg på slutten av helgen gleder meg til mandagen? Det er ikke sånn at jeg ikke orker å være sammen med ungene mine 24 t i strekk, det er bare slik at jeg ikke har lyst til å være sammen med den 24/24 syv dager i uka, 12 mnd i året. Jeg storkoser meg i helgen, men synes det er kjekt å gå på jobb på mandagen. Like kjekt som jeg synes det er å ta helg på fredagen.
Og ja, man blir foreldre på fulltid når man får barn, men man trenger ikke nødvendigvis å være rundt barna hele døgnet av den grunn.....
Jeg tar meg godt av mine barn, og jeg gir dem det jeg tror de trenger. Og det er etter MIN oppfatning ikke at mor er tilstede 24 t i døgnet. Jeg har innsett at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet fordi jeg jobber og har barn i barnehage, rett og slett fordi ungene har elsket å være der. Den dårlige samvittigheten jeg har hatt har vært knyttet til det du sier om at jeg har fått barn (nei, jeg har ikke satt dem til verden), og at jeg burde være mest mulig sammen med dem. Men så innser jeg at de ikke har samme behov!
Når eldstemann kommer hjem fra skolen vil hun heller springe ut og leke med venninnene enn å være hjemme med meg :rolleyes:. Når jeg går tidlig i barnehagen for å hente minstemann så må jeg stå en god halvtime og se på at han leker, mens han knapt enser meg. Og så må jeg si at "nå går vi, minstemann".
Jeg tror en del foreldre gjør seg viktigere enn de egentlig er. Unger trenger kjærlighet, omsorg, forutsigbarhet, fravære av stress. Man trenger ikke å være innen en armlengdes avstand fra dem døgnet rundt for å gi dem dette!
Jeg trenger variasjon for å trives. Jeg liker å reise bort uten unger, jeg liker å reise bort sammen med unger. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å reise bort mens ungene er hos besteforeldrene, jeg vet at de har det kjempefint der! Men det er også kjekt å ta med ungene og dele opplevelsene med dem. Og man trenger ikke bare å dra på "barneferier", unger kan ha det gøy feks i en storby også. Det handler om kompromiser!
Du styrer forøvrig elegant unna å kommentere min påstand om at mødre i gode, gamle dager ikke nødvendigvis var mer tilstede for sine barn enn det utearbeidende kvinner er nå. Kvinner jobbet før også, men de hadde sitt arbeid i hjemmet, og det bestod av LANGT mer enn å leke med barna....
Du & jeg må bli enige om å være uenige ;)
Milfrid sa for siden:
Vel, jeg har heller ikke båret noen baby i magen i ni måneder, men det har aldri falt meg inn at det var synd på meg av den grunn :snill:
Ut over det synes jeg innlegget ditt var... spesielt er kanskje ordet jeg leter etter.
bina sa for siden:
Valentina: jeg skal ikke snakke for Skremmeren, for det klarer hun utmerket selv. :D
Men - det jeg tenker: hvorfor vil man ha barn hvis man ikke anser seg selv som en kompetent omsorgsperson? Sagt på en annen måte: hvorfor skal akkurat JEG ha barn, hvis noen andre er bedre rustet til å ta seg av dem?
Og helt ærlig - når jeg leser hva du skriver om at barna dine ikke enser deg og ikke ønsker å være sammen med deg (foretrekker venner og har ikke tid til å være med hjem fra barnehage) - da blir jeg overbevist om at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg er en så uviktig person i mine barns liv at de foretrekker vennene og barnehagen, da har jeg mislyktes som mor. Da kunne jeg like godt latt være å få barn.
Mine barn er sterkt knyttet til både meg og mannen. Selv om de har det gøy i barnehagen er det aldri noen tvil om at de skal være med hjem. De løper oss i møte når de blir hentet i barnehage / SFO og viser tydelig at de ønsker å være med oss.
Jeg ønsker ikke å være en av mange likeverdige omsorgspersoner for barna mine. Jeg ønsker ikke å være på linje med barnehageansatte og lærere og SFO-personale. Jeg ønsker å være hakket viktigere for barna. Og barna mine er også hakket viktigere enn både jobben, kollegene, venner og øvrig slekt og familie. Sånn har vi det. Vi er en familie som liker å tilbringe tid sammen.
bina sa for siden:
Men hvorfor i all verden får dere barn da? Hvis det er en jobb du ikke trives med, og du foretrekker å ansette folk for å ta seg av barnet?
Er det bare et statussymbol? Barn er noe man må ha?
Hvis noen hadde anskaffet seg en hund på de premissene ville jeg meldt dem til dyrevernsnemnda.
Milfrid sa for siden:
Akkurat det er jo faktisk et dillema. Og det handler jo også om hvem som kan og ikke kan jobbe redusert. Og hvem som har lyst. Men det må jo bli en diskusjon i det enkelte hjem.
Her i heimen tjener jeg minst og jobber redusert. Enkelt og greit fordi jeg synes det er ok å jobbe redusert, men selvfølgelig også fordi jeg har men mann som har en jobb der "redusert" ikke er et alternati, da må han finne en annen jobb. Og det vil ikke han, fordi han trives, og det vil ikke jeg, fordi jeg nyter godt av kronene han drar inn ;)
Så ja, økonomi spiller (dessverre for noen) en rolle når man bestemmer hvem som jobber redusert. Både fordi høyere lønn ofte innebærer mindre fleksibilitet, og fordi familien selvfølgelig vil merke på pungen at den som tjener mest går ned i stilling.
nolo sa for siden:
Jeg er, uten å ha truffet Valentina personlig, ikke et sekund i tvil om at hun og mannen er de viktigste personene i barna deres sine liv.
Vi skal være veldig glade for at barna ikke enser oss når vi går, og at de har lyst til å være med venner. Da er de trygge og sosiale vesener.
Jeg syns det er merkelig å påstå at man har mislyktes som mor dersom man ikke er den foretrukne hele tiden.
bina sa for siden:
Jeg kjenner ikke Valentina, og uttaler meg ikke om henne, men hvordan jeg ville opplevd det hvis barna mine ikke markerte forskjell mellom meg og de ansatte i barnehagen.
Det kan like så godt være at barna mangler røtter og tilhørighet, når de aksepterer alle både faste og tilfeldige omsorgspersoner på lik linje.
Chanett sa for siden:
Jeg må innrømme at valgfriheten jeg nå har som kvinne kun er verdt noe om jeg velger jobb og ikke å være hjemme. Slik føles det i alle fall ofte når jeg diskuterer med folk. For at valgfriheten skal være reel må det faktisk bli akseptert å si at jeg vil være hjemme og oppdra barna mine selv.
Milfrid sa for siden:
Du leser meg som fanden leser bibelen! :snill:
Jeg - eller vi - har et veldig nært og godt forhold til våre barn, takk, og den dagen det blir unormalt at skoleunger foretrekker å leke med venninner, eller barnehageunger føler for å "leke ferdig" når de blir avbrutt i leken, den dagen skal jeg heller revurdere mine omsorgsvner. Jeg var da vitterlig ute store deler av dagen da jeg var unge selv - med hjemmeværende mor - for ikke så alt for lenge siden. Det betydde ikke at jeg ikke likte å være sammen med min mor, det betydde bare at det var mye kjekkere å leke med barbie og snakke om guttene i klassen med venninner ;) .
Og takk, jeg ser meg selv som en meget kompetent omsorgsperson, dog ikke den eneste kompetente omsorgspersonen for mine barn. Jeg ser at besteforeldre også har en rolle, at det er viktig at de knytter seg til kontaktpersonen i barnehagen.
Du føler at jeg ikke ser meg som en kompetent omsorgsperson iom at jeg ikke føler for å være sammen med ungene mine døgnet rundt, mens jeg tror du overvurderer morsrollen om du tror det nødvendigvis er det beste for alle unger å henge i skjørtene på mamma. Vi er rett og slett ikke enige.
Jeg elsker mine unger, jeg stortrives sammen med dem, men jeg stortrives også uten dem. Og jeg blir ikke deprimert av å tenke på at de har det gøy uten meg heller :rolleyes:. Det gir meg overhode ikke dårlig samvittighet, eller svekker min selvtillit som mor. Jeg vet at jeg er en kjempegod mor, det ser jeg hver dag i mine trygge, sosiale, glade og lykkelige barn :nemlig:.
God helg! Nå tar jeg høstferie. Sammen med ungene mine ;)
Milfrid sa for siden:
Hva i alle dager? Hvordan klarte du å lese det ut av det jeg skrev?
Det der gidder jeg rett og slett ikke kommentere en gang, tror jeg, for det blir for dumt.
bina sa for siden:
Det er jo det du skriver, Valentina.
Når barna ikke lengre bryr seg om hvilke omsorgspersoner som tar seg av dem så syns jeg at det burde begynne å ringe i en eller annen alarmklokke. Da er ikke barna trygge og glade lengre, da mangler de tilknytning.
nolo sa for siden:
Det er da vel bare en fordel at barna kaster seg inn i leken når de kommer i barnehagen. Det virker ikke som en plausibel tolkning at de da mangler tilknytning.:confused:
Røverdatter sa for siden:
Her tenker jeg helt motsatt av deg. Jeg mener at barnets følelse av trygghet i sosiale settinger avspeiles i evne til å knytte seg til andre omsorgspersoner. Og hvis jeg hadde tenkt som deg så hadde jeg ikke hatt hjerte og samvittighet til å gå fra barnet mitt i barnehagen eller hos andre hun er glad i. Jeg mener bestemt at min datter trives så godt i barnehagen, at hun aldri til dags dato har grått fordi jeg har gått og at hun ofte klager over at jeg henter henne for tidlig nettopp fordi hun er trygg på de menneskene som finnes i barnehagen og at hun er glad for å være der. Selvsagt er jeg selv også trygg på dem og har en stor tro på at barnehagen er godt sted for henne å være. Uten den troen ville jeg utvilsomt valgt å være hjemme med henne fremfor å jobbe.
Sitron sa for siden:
Fader for en diskusjon. :himle:
him sa for siden:
Bina, snakket vel om når de ble hentet?Bina, hvis man tolker det Valentina skriver helt bokstavelig kan det lese det slik du gjør. Nå kan ikke jeg tenke meg i min villeste fantasi at det virkelig er slik.
Jeg er heller ikke helt enig med deg at barna nødvendigvis må være glade for at de skal være knyttet til foreldrene, ofte er det jo stikk motsatt, det at man er nær noen (barn og voksne) gjør at man også tør å vise de "negative" sidene av personligheten sin. Slik at barn som blir plaget på skolen og alltid må være på vakt kan slappe av hjemme og være sure og tverre. Det ligger ofte i den menneskelige natur at vi ikke liker kjeft og konflinkter, stadig kritikk kan føre til at man anstrenger seg for å være ekstra grei og snill, og det bare er sammen med dem man stoler ubetinget på at man kan være "seg selv"
Milfrid sa for siden:
Er det det jeg skriver :confused: Så vidt jeg ser skriver jeg ikke et ord om omsorgspersoner, jeg sier at ungen min LEKER. Vanligvis sammen med andre unger? Har du i det hele tatt vært i en barnehage?? Det er liksom ikke sånn at ungene sitter på fanget til noen voksne dagen lang....
Min sønn sier hei, før han springer videre for å rutsje på rutsjebanen, sykle videre på sykkelen, leke vider med toget, u name it. En eller annen gøy aktivitet. Som han altså ikke nødvendigvis avbryter momentant. Når jeg tenker meg om så var vi tre mødre som stod og så på barna våre i en god halvtime her forleden. Det må være i vår barnehage de har plassert alle ungene med tilknytningsforstyrrelse, gitt :snill:.
Det du tar som tegn på manglende tilknytning tar jeg som et tegn på at han koser seg der han er, ikke på dårlig tilknytning. Han protesterte heftig den første uka han ble levert og måtta ha tilvenning, han som de fleste andre.
Hadde han derimot stått og hengt i porten og ventet på meg og kastet seg i armene mine med tårer i øynene, DA hadde jeg blitt bekymret for om barnehage var tingen for ham. Det at ungen trives i barnehagen tar jeg i grunnen tvert i mot som tegn på at jeg har en trygg gutt som finner seg til rette og takler nye situasjoner, og som vet at mamma kommer tilbake igjen når dagen er slutt.
Du er jammen ikke verst som klarer å gi ungen min diagnonse manglende tilknytning basert på at han ikke øyeblikkelig river seg løs fra leken i det jeg gjør entre :snill:. Du bør google tilknytningsforstyrrelse, tror jeg, for det virker ikke helt som om du vet hva det er...
PS! det hender faktisk en gang i mellom at jeg får en unge i armene umiddelbart etter at jeg kommer også. Men det hender ALDRI at han står i porten og gråter etter meg. Det er det faktisk unger som gjør. Det synes JEG er trist. Når jeg ser unger som bæres hylende ut av barnehagen tenker jeg ikke at de har det fælt hjemme, bare at de har hatt det veldig kjekt akkurat i det de ble hentet. Vi har nok forskjellig syn på ting og tang, du og jeg...
Milfrid sa for siden:
:nemlig:
Mitt innlegg var satt på spissen for å illustrere at min sønn hadde det fint i barnehagen. Jeg lurer på hva Bina hadde sagt om jeg skrev at min eldste datter pleide å si at hun ikke ville bli hentet før barnehagen sluttet. Etter først å ha insistert på at hun ikke ville i barnehagen før vi gikk :knegg: . Samme ungen som illskrek hvis jeg haddde et annet barn enn henne på fanget.
Og akkurat det med å vise følelser hjemme som man ikke viser ute er også et godt tegn på at man vet hvor man hører hjemme. Vår lille propell er en engel hos besteforeldre og tanter og onkler, får aldri trassanfallene sine der. Men han får dem hjemme, og han får dem når vi er til stede, selv om andre er der.
Jeg må bare le av Binas forsøk på å redusere unger som trives i barnehagen til å være unger som mangler tilknytning til foreldrene. Jeg har gått på kurs i teamet, og jeg føler meg rimelig trygg på at ungene mine ikke snerter diagnosen en gang ;).
Men nå må jeg sette fra meg pc'en, for min tilknytningsforstyrrede minstemann sutrer ved siden av og vil på død og liv sitte på fanget ;)
Michayla sa for siden:
Ja, jeg fikk mye pes og nedlatende ord da jeg gikk hjemme i 7 år.
Jeg var lat, stakkars barn som blir understimulerte etc.
Hjemmeværende de sitter på ræv å ser på glamour og lar ungene seile sin egen sjø...
...ja for de vet jo hva jeg gjør 24 timer i døgnet og kjenner utviklingen til mine barn...not.
Nå som jeg jobber er pipa en annen lyd, men de blir forferdet at jeg ikke er ferdig med noen utdannelse.
Skal jeg være helt ærlig så var drømmen min å gifte meg, få barn og stelle hjemme med mann og barn og etterhvert når ungene blir større å få en deltidsjobb.
Vi fikk det til i 7 år. Men det var tøft.
Men jeg storkoste meg.
Jeg er dritt lei av de nedlatende blikkene og kommentarene at jeg ikke er god nok og ikke bidrar til samfunnkassa, kun bruker..
Flere hjemmeværende jeg kjenner opplever også dette og det er lite hyggelig.
Og det er heller ikke bare lavtlønnende som velger å være hjemme utover det første året.
Jeg jobbet før jeg fikk unger, og jobber nå, pokker meg ta, hvis jeg ønsker å være hjemme så må jeg da for pokker få lov til det uten å få kastet etter meg at jeg ikke kjemper for likestilling, er dum, lat og at ungene mine lider..
Jeg kommer til å jobbe resten av livet så lenge helsen holder å gir penger tilbake til samfunnet da. Så jeg koser meg hjemme med god samvittighet mens ungene er små.
At jeg ikke får noe særlig pensjonspoeng den tiden jeg er hjemme, javel.
Det var verdt det og det var VÅRT valg.
gajamor sa for siden:
Hun blir sur fordi hun har det så morsomt. Hvis du er ute på byen med venninnene og mannen din ringte og forlangte at du skulle komme hjem kl 22, hadde du likt det?
I helgene sørger vi for å møte andre folk. Hvis vi bare blir hjemme kjeder hun seg. Så vi besøker som oftest besteforeldrene hver helg, pluss at vi drar i barnehagen og leiker i sandkassa.
Hun er bare ett år, men har vært ekstremt sosial siden hun ble født. Hvis vi hadde folk på barselsvisitt nektet hun å sove før de gikk. Det er bare slik hun er, så vi legger tilrette for at hun skal ha det best mulig.
gajamor sa for siden:
Så man skal bare få barn hvis man ønsker å ha dem rundt seg hele tiden? Da hadde det ikke vært mange fødsler i Norge, gitt. Jeg elsker dattra mi, og vi har det veldig fint sammen når vi er sammen. Vi har også fine liv når vi ikke er sammen. På akkurat samme måte som jeg og mannen; vi har det veldig bra sammen, men vi ønsker ikke å være sammen hver dag, døgnet rundt.
Og det at dattra mi skal ha tilknytningsproblemer fordi hun er en trygg person som liker å leike med andre barn og ikke er avhengig av å henge i skjørtene til mamma hele tiden? :lol:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.