Kråka sa for 17år siden:

:lol: Måtte le litt av denne. Jeg sammenligner ikke meg selv med en 1 åring. Hvis jeg vil hjem kl. 22 så går jeg hjem. Du er ikke nødt til å hente kl. 16 vet du. De fleste barnehager er åpne til 17, siden dattera di er så supersosial.

Kråka sa for 17år siden:

Det var et svar på at menn og kvinner faktisk er forskjellige, og at vi nesten må bare godta det.

Bokormen sa for 17år siden:

:himle:

Det er fullt mulig å både følge opp barna sine bra, ha mye tid sammen med dem, og ha både jobb og et liv utenom. Jeg har mye mer tålmodighet og overskudd til barna om jeg studerer eller jobber sammenliknet med da jeg går hjemme.

Billa sa for 17år siden:

Seriøst? Hvorfor det høres negativt ut å bringe kvinnene tilbake til kjøkkenbenken?

HVORFOR DET HØRES NEGATIVT UT Å BRINGE KVINNENE TILBAKE TIL KJØKKENBENKEN?

Neisj... for familiene ville jo sulte hvis ikke kvinnene fant sin rette plass...

:skratte:

...beklager...

Kråka sa for 17år siden:

Men en mann kan godt stå på kjøkkenet også. Og de fleste kvinner står på et kjøkken hver dag uansett. Det er ikke negativt for meg, og jeg ser ikke ned på noen som står ved kjøkkenbenken. :riktig:

Billa sa for 17år siden:

Are you for real?

:dåne:

Bokormen sa for 17år siden:

Heldigvis hadde aldri mannen her i huset godtatt at jeg skulle ha førsteretten på å være hjemme med ungene. Faktisk tenker jeg helt omvendt av deg - siden det er vi som er gravide og ammer, og vanligvis er hjemme store deler av det første året, er det desto større grunn til at pappaen er den som ev. skal redusere på jobbingen senere. :) En skulle tro det var heldig for hele familien om pappaen kunne ha en dag i uka sammen med ettåringen, for eksempel.

Kråka sa for 17år siden:

Jeg har aldri sagt at ikke menn kan passe de små. Jeg sier at kvinner og menn bør kunne redusere sine jobber mens ungene er små. Noen er enige med meg, andre ikke.

nolo sa for 17år siden:

Du sa vitterlig at kvinner bør få være hjemme og passe sitt avkom så lenge de ønsker.

Kråka sa for 17år siden:

Ja hvis de ønsker, men menn kan også hvis de vil.

Billa sa for 17år siden:

Men kjære, snakk om å overtolke! Siden mine barn er blåkopier av Valentinas er vel også jeg da en mislykket mor etter denne standarden... Og venninnen min som har barnehagebarn som henger ved porten og venter på mamma i timesvis har lykkes? Siden barnet så tydelig viser at det bare vil være med mamma mener jeg? Jeg har til og med reist fra SFO UTEN Storesøster jeg, for å hente Lillebror først. Hun hadde det så gøy.

Nei, jeg ser det hvertfall ikke sånn. Og jeg ser det ikke som noen falitterklærlng at JEG ikke er den morsomste lekekameraten for min 6-åring. Jeg er skikkelig dårlig på slengtau, og ser ikke helt for meg Storesøster og jeg som lusker rundt som "tyver" i nabolaget med lommelykt og pappbriller...

Jeg orker ikke være så kjempeopptatt av at JEG må være VIKTIGST. Hvordan barna mine har det og ikke minst fungerer i hverdagen er viktigere.

Irma sa for 17år siden:

Jeg blir nesten lam i kjeften (les:fingrene) av å lese det du skriver macy. Du har holdninger som heldigvis begynner å bli dinosauriske. Som mann ville jeg blitt svært fornærmet av å lese alt du lirer ut av deg. Jeg antar at du ville fått et stort sjokk dersom du besøkte vårt hjem og fikk se hva menn i dag faktisk kan klare å bidra med.

Macy:

Jeg er litt usikker på om jeg skal: :dåne: eller :rofl:

nolo sa for 17år siden:

Begge to så lenge de ønsker? Det høres bra ut.:glis:

kie sa for 17år siden:

Jeg tenker at et barn som klarer å fortsatt konsentrere seg om leken dersom den er spennende selv om moren er kommet for å hente kanskje ikke er så redd for at mor skal stikke av? Jeg tror det å ikke komme løpende med en gang like gjerne kan være et tegn på at barnet er trygg på at mamma (eller pappa) ikke går fra dem og derfor ikke er noen de trenger å tviholde fast i.

Forøvrig sendte jeg sønnen min til avlastning denne helgen. Det var faktisk litt deilig. Det ville det selvsagt ikke vært dersom jeg ikke var sikker på at han har det kjempefint der og gleder seg til hver gang han skal dra. Selv gleder jeg meg til noen netters sammenhengende søvn og at "kloa" i musklene mellom skulderbladene skal slippe litt taket. Og så gleder jeg meg til han kommer hjem igjen.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg har ingen problemer med å godta at menn og kvinner er forskjellige, og det tviler jeg på at særlig mange andre her har heller. Men jeg kan ikke se at dette er relevant for diskusjonen i det hele tatt. Var det et argument for noe, eller kanskje et argument mot noe, eller bare et utsagn du plutselig følte for å komme med?

Kråka sa for 17år siden:

Hva du mener om meg får være din sak. Jeg vet jeg har mange med meg som ønsker å jobbe redusert, eller jeg kjenner også de som ikke vil jobbe i det hele tatt mens ungene er små. Jeg ver utmerket godt at menn kan vaske, rydde, tørke støv, passe unger og alt det der. Det var ikke det vi diskuterte.

Kråka sa for 17år siden:

Jeg kom med den uttalelsen angående diskusjon av likestilling og kvinner tilbake til kjøkkenbenken osv. Føler ikke det blir slik mange fryker, at kvinner kun står ved kjøkkenbenken. Omsorgsarbeid ved egne barn bør bli belønnet på lik linje med all annet omsorgsarbeid.

Skilpadda sa for 17år siden:

Ja, jeg så det, og jeg skjønte ikke hva den uttalelsen hadde med saken å gjøre. Å påpeke at vi "nesten bare må godta" at menn og kvinner er forskjellige, får det til å høres ut som om det er noen som ikke godtar det (dessuten får det det til å høres ut som om du mener den forskjellen er relevant for diskusjonen).

Irma sa for 17år siden:

Jeg har selv jobbet redusert, mannen min også forsåvidt, hva har det med saken å gjøre? :undrer: Jeg kommenterte din uttalelse om at du ikke kunne skjønne hva som var galt med "kvinner tilbake til kjøkkenbenken", og din undring rundt hvem som skulle lage mat dersom ikke kvinnen gjorde det. Så jo, det var det vi diskuterte - og det var du som faktisk bragte temaet på banen.

Jeg er også en av de mange som innser at det er forskjell på kvinner og menn. Når man har klart å lage barn, er det også ganske åpenbart at man har oppdaget at det finnes forskjeller. :humre:

Michayla sa for 17år siden:

Jeg har det omvendet.....

Kommer utslitt hjem fra jobben, nei da har jeg ikke mye ekstra....

Godt at folk er forskjellig.

Røverdatter sa for 17år siden:

Siden det var mitt svar du siterte i innlegget ditt så må jeg bare påpeke at jeg er klar over at kvinner og menn er forskjellige. Igjen viser du at du åpenbart ikke forstår hva dette handler om. Kvinner skal ikke behandles på en måte som begrenser dem selv om de kan bære frem barn.

Dette har du i grunnen ikke sagt tydelig i dine tidligere innlegg og hvis det var det du ville frem til i de to andre innleggene jeg har sitert, så syns jeg du formulerer deg særdeles klønete. Jeg tror ikke det var mange som forsto at du mente at kvinner og menn bør kunne redusere sine jobber mens ungene er små i det fantastiske innlegget ditt om hvorfor det er teit å bruke uttrykket "bringe kvinnen tilbake til kjøkkenet", ei heller i det enda mer fantastiske innlegget om hvor urettferdig verden er og at den er det fordi menn ikke kan føde.

Kråka sa for 17år siden:

Jeg er en dårlig skriver, sorry. Bør ta meg et norsk kurs tror jeg. ;)

Irma sa for 17år siden:

Det heter norskkurs tror jeg. For øvrig synes jeg ikke norsken din er spesielt dårlig, jeg tror ikke du trenger norskkurs. For meg virker det som om du har litt problemer med å forsvare/forklare de friske utspillene du kommer med, at det kanskje er der skoen trykker. :vetikke:

safran sa for 17år siden:

Eventuelt et norskkurs. Bare siden vi snakker om det.

Kråka sa for 17år siden:

Jeg får ikke frem det jeg mener, og noen vrir og vender på det meste jeg skriver også. Jeg er ikke god på å formulere meg skriftlig. Skal huske norskkurs til neste gang. :)

Michayla sa for 17år siden:

Jeg klarer i hvertfall fint å forstå hva du mener:dulte:

Kråka sa for 17år siden:

Tusen takk. Ville prikket deg, men fikk ikke. :highfive:

him sa for 17år siden:

Jeg er enig med macy at hvis vi skal ha reelle valg så må omsorgsarbeid for egne barn belønnes. Jeg synes selvfølgelig at det er flott at kvinner er ute i arbeidslivet, men valgfrihet er det ikke, hvis man ikke også kan velge å være hjemmeværende en periode.

Norge er unikt, vi har det allerede bedre enn de fleste (alle unntatt Island?) land i Europa. Jeg synes alikevel ikke det er noen grunn til å hvile på lauvbærene.

Jeg er igjen enig med macy. Hun har en måte å formulere seg på som gjør at holdningene hennes virker krassere enn de i realiteten er. Det er faktisk dårlig norsk. Språk er i alll hovedsak kommunikasjon - ikke rettskrivning og kommaregler. Jeg synes også det er synd hvis dere som diskuterer med macy ikke greier å se gjennom formuleringsevnene.

nolo sa for 17år siden:

Men noen ganger er det ikke dårlig språk, det er rett og slett meninger og holdninger som er vidt forskjellige fra mine, og som jeg diskuterer. Når Macy skriver noe som motsier det hun har skrevet tidligere, er det etter min mening greit å spørre om hva hun egentlig mener, og jeg tror det er meningene som er vanskelige å forsvare, uansett språkføring.

Irma sa for 17år siden:

Da konstaterer jeg bare at vi er uenige. Når Macy snakker om å ta et norskkurs, så tenker jeg automatisk på å lære norsk rettskriving og gode formuleringer. Man lærer ikke spesielt mye kommunikasjons- og diskusjonsteknikk på et norskkurs. Jeg blir nysgjerrig på hvilke formuleringsevner du mener vi ikke klarer å se igjennom, jeg synes Macy er og alltid har vært ganske klar og god i sine formuleringer. Det er innholdet i formuleringene og holdningene de gjenspeiler jeg reagerer på. Jeg har vært i diskusjon med mange som skriver forholdsvis dårlig norsk, men som allikevel greit gjør seg forstått. Da snakker vi om kommunikasjon - ikke norsk språk etter min mening. Man kan ikke skrive på den måten Macy gjør; "Hva er så galt med kvinnen tilbake til kjøkkenbenken? Hvem ellers skal lage mat?" og så etterpå forvente at leserne skal forstå at hun egentlig synes menn kan være flinke til å ta seg av husholdningen. Jeg synes holdningene som kommer fram i hennes innlegg er svært mannsdiskriminerende, og det gjør at jeg begynner å tenke at vi kanskje bør tenke på å finne et annet begrep enn "feminisme" når vi snakker om likestilling i samfunnet. Det er søren meg mye mannsdiskriminering ute og går, det har jeg erfart etter å ha vært et par år på kvinnedominerte fora.

Irma sa for 17år siden:

Hvorfor skrive en halv A4-side når nolo kan skrive det helt fint på et par linjer. :humre:

him sa for 17år siden:

Jeg oppfatter det stikk motsatt. Når noen driver å motsier seg selv, så oppfatter jeg dem som dårlige i å kommunisere. (Hva er ellers grunnen til at de sier mot seg selv?)

Irma: Jeg tror Macy sier hun trenger et norskkurs fordi hun opplever at folk leser andre ting inn i det hun skriver enn det hun mener å skrive, jeg tror ikke hun mente at hun trenge skrive- og komma-regler.

Nåja. Min personlige mening om arbeidslivet og barn er at det skulle være bedre tilrettelagt for å trappe ned noen hakk når barna var små uten å melde seg helt ut. Men det er min personlige mening basert på mitt personlige liv. Jeg har klart å skaffe meg en jobb for 80% jobb ofte betyr 100% på 80% av tiden. Eventuelt betyr det at man ikke får noe å gjøre. Det er ingen som teller timer på min jobb, de teller resultater. Hadde jeg vært sykepleier, jobber i industrien, vært lærer hadde jeg kanskje sett helt andre utfordringer med arbeidslivet.

kie sa for 17år siden:

Jeg tenker vel mer på det macy beskriver som en viktig funksjon hun har i sin familie og noe som er en klar fordel ved at hun er hjemme. Jeg er fullstendig klar over at kvinner i full jobb også klarer å lage middag. Men det er kanskje ikke nødvendig å dra frem dette hver gang en hjemmeværende sier noe som "Dette er min jobb og den er jeg stolt av. Familien nyter godt av min innsats hver eneste dag og jeg opplever jobben min som meningsfull og viktig."

Jeg tror kanskje macy ikke klargjør nok at hun snakker om seg selv. Hun snakker kanskje om de argumentene hun har selv for å ikke være redd for å "gå tilbake til kjøkkenbenken". Gode begrunnelser for hvorfor hun og hennes innsats er viktig i hennes familie, slik de har valgt å leve.

Problemet dukker jo opp når vi får høre bruddstykker av en tankerekke og kanskje attpåtil er litt i forsvar av typen "Så du mener at barna mine ikke får mat fordi jeg jobber?!" Kanskje fordi det er nettopp den type kommentarer mange kvinner fikk da de valgte annerledes enn tidligere generasjoner. Det virker veldig velkjent og vi assosierer med fortidens kvinnekamp og hersketeknikker.

Men det vil ikke si at det er det macy mener eller driver med.

Og jeg skulle ønske at vi som velger forskjellig kunne gå såpass ut av forsvarsposisjon at vi klarer å anerkjenne hverandre og de valgene vi ikke har tatt selv.

Kråka sa for 17år siden:

Herlig at dere diskuterer meg og min skrivemåte. :stolt:

kie sa for 17år siden:

Du får se på det som et ønske om å forstå. ;)

Kråka sa for 17år siden:

:lol: Altså jeg mener ikke yrkeskvinner ikke kan lage mat til sine små, jeg mente at det ikke må høres negativt ut å få kvinner tilbake til kjøkkenbenken setningen. Alle spiser jo hver dag, og om det er moren eller faren, praktikanten eller bestemor/far som lager den er akkurat det samme. De som jobber i barnehage lager jo mat eller finner frem matpakkene der. Hører ikke noe om at kvinner er tilbake til kjøkkenbenken der, for da er de jo på jobb. Er de hjemme derimot, ja da er man plutselig satt 50 år tilbake i tid og har det akkurat som oldemødrene våre hadde det. Jeg føler ikke at det er slik for meg, men kanskje andre føler det slik hvis de er hjemme? Uansett så tror jeg ikke vi blir enige her, for vi er så forskjellige alle sammen. Noen vil jobbe mye selv med barn, og da får vi respektere dem, og forvente respekt tilbake selv om vi er hjemme. :)

him sa for 17år siden:

Beklager Macy. :sorry: Det var jeg som begynte og det var dumt.

Skilpadda sa for 17år siden:

Men hvis noen er dårlige til å kommunisere, er det da enda mer grunn til å be dem presisere hva de egentlig mener, siden det er lett for at man ikke skjønner hva de mener? :undrer: Jeg skjønner ikke hvordan du kan mene det stikk motsatte av nolo her - mener du virkelig at dersom noen motsier seg selv, så er det absolutt ikke greit å spørre dem om hva de egentlig mener? (Vi trenger ikke diskutere Macy, altså; ta det gjerne som et generelt spørsmål.)

Kråka sa for 17år siden:

Neida, det er ikke dumt. Ble ikke sur jeg. Jeg leser selv mine egne innlegg etterpå og ser selv hvor rotete jeg skriver. Jeg skal skjerpe meg og prøve å skrive mer forståelig heretter. :D

him sa for 17år siden:

Jo, det er selvfølgelig helt greit.

Det du påpeker i svaret mitt er jo et kroneksempel på dårlig kommunikasjon. Jeg svarte bare på denne av det jeg siterte nolo på: og jeg tror det er meningene som er vanskelige å forsvare, uansett språkføring. Og jeg oppfatter det i alle fall som om hva som faktisk er de konkrete meningene til folk blir ullne når de motsier seg selv.

Skremmern sa for 17år siden:

Ok, da forstår jeg ditt ståsted bedre. Det er jo ingen tvil om at mennesker er forskjellige, og man kan jo si heldigvis for det. Jeg har forresten aldri tvilt på dine følelser overfor ditt barn, selvfølgelig elsker du barnet ditt. Det er ikke det dette handler om, så la oss styre unna sammenligninger og dårlig samvittighet.

Jeg er en av de som foretrekker å være sammen med barna. Jeg er kanskje priviligert, men jeg har ikke noe problem med å skape variasjon i hverdagen, til tross for at jeg til tider vasser i barn. Jeg går ikke på veggen av frustrasjon, og jeg føler absolutt at jeg klarer å realiserer meg selv til tross for at jeg på nåværende tidspunkt ikke jobber utenfor hjemmet. Det virker nesten som det har oppstått et motsetningsforhold her. Man er enten på jobb, er sosial og "realiserer" seg selv, eller så er man hjemmeværende med alle de frustrasjoner det innebærer. Det er disse store motsetningene jeg vil til livs, og jeg synes faktisk at vi er godt på vei i denne tråden, Valentina, blant annet fordi du slipper meg litt inni ditt hode, og jeg slipper deg inni mitt.

Du skriver litt om din egen situasjon, at barna dine er aktive og sosiale og at de aller helst foretrekker leken sammen med andre barn fremfor tid sammen med deg.

Det er slike ting jeg stusser på. For den gjengse oppfatning er kanskje at veldig selvstendige barn = trygge barn. Du skriver jo ganske mye om akkurat det. Du ønsker ikke å tilbringe all din tid sammen med dem, du blir til og med en bedre mor hvis dere er borte fra hverandre. Dette er altså noe du velger, for jeg spurte deg om akkurat det, og du svarte at du ikke ønsker å tilbringe mer tid sammen med dem enn det du gjør på nåværende tidspunkt. Jeg tenker da at barna dine egentlig ikke velger andre fremfor deg, det er en situasjon de har blitt gradvis tilvennet. De fleste barn er jo urolige og triste ved f.eks.tilvenningsperioden i barnehagen, mest fordi det er noe nytt og litt skummelt, og fordi det innebærer tid borte fra favorittpersonene sine. Mange barn sliter lenge, og gråter ofte ved levering. Men med tiden blir det "bedre", det er mindre tårer for alle, og skulle det blir litt gråt, opphører den raskere enn før, ettersom rutinen begynner å bli kjent. Har barnet blitt tryggere siden det ikke gråter lenger, eller har det bare tilpasset seg omgivelsene og sin nye hverdag?

Jeg har også uthevet en setning i innlegget ditt, hvor du skriver at foreldre gjør seg viktigere enn det de egentlig er. Jeg har en helt annen oppfatning, nemlig at foreldrene (omsorgspersonene) er det aller, aller viktigste for akkurat sitt barn (da snakker jeg om familier hvor foreldrene er tilstede). Ingen kan erstatte nettopp deg og den innvirkningen du har på ditt barn. Den kjærligheten er unik.

Selvstendighet kan oppnås på flere måter, enten ved å skyve barnet fra seg slik at det vennes til å være borte fra sine omsorgspersoner, eller ved å skape de trygge, solide rammene i barnets grunnleggende år, slik at de ikke mangler nærhet, tid og kontakt med foreldrene sine. Det er kanskje noen som mener at man på den måten gjør barnet avhengig av foreldrene, og det er kanskje sant i mange tilfeller, men er det nødvendigvis negativt? Skal ikke barnet være avhengig og tilknyttet sine foreldre? Det betyr jo ikke at barna ikke evner å gjøre noe selv, eller at de blir puslete og svake, det betyr bare at de oppnår selvstendighet og en tryggehet for omgivelsene på egne premisser. De gir gradvis mer slipp etterhvert som de blir tryggere og rikere på erfaringer. De skyves ikke inn i uvante situasjoner.

For det er jo et veldig stort fokus på at barn er forskjellige og at de utvikler seg i forskjellig tempo, men det er likevel mange ting som forventes av de. Sitter f.eks. fireåringen mye på fanget istedetfor å kaste seg inn i leken med de andre barna, er han automatisk utrygg og har lav selvtillit, så man vil gjerne pushe litt på, oppfordre han til å bli med, noe som betyr at de voksne styrer utviklingen i stedet for å la barnet vente og finne ut av det selv. Mye skjer på de voksnes premisser, og etter at vi har lagt styringen, setter vi normen.

Teofelia sa for 17år siden:

Jeg har ingen problemer med å være hjemme sammen med Frøkna når hun har tilgang på lekekamerater, men hun blir veldig slitsom å ha i hus når hun bare har pappaen og meg til selskap; det merket vi godt i sommer da vi var hjemme i hele juli da barnehagen var stengt og alle ungene i nabolaget var bortreist. Hadde ingen av ungene i nabolaget gått i barnehage, hadde jeg sett mye mindre mørkt på en tilværelse som hjemmeværende.

Kråka sa for 17år siden:

Teofelia: Mulig mange misforstod meg i at jeg utheva det som ble skrevet i den kronikken. Det var ikke mine egne ord som stod der, jeg bare utheva dem for å sette søkelys på det hun skrev. Jeg skrev under at jeg var enig i hennes utsagn. Det er nok en smule overdrivelse å si at det er psykisk overgrep, men jeg mener det er for lenge for alle unger en 10 timers dag fra 1 års alder. Jeg vet også at det er satt i gang en forskning som skal forske på barnehagebarn, om det er bra eller dårlig med for mange timer. Dette hadde de oppe i nyhetene for ikke så lenge siden. Det er veldig bra de forsker litt på dette også, og ikke bare på alt som er bra. :riktig:

Teofelia sa for 17år siden:

Michayla sa for 17år siden:

Godt skrevet.

bina sa for 17år siden:

Hvis du hadde skrevet det ville jeg sagt at ungen var en helt normal unge som ikke ønsker å avslutte ting.

Og det er godt mulig du satte ting på spissen, men da må du kanskje også forvente å få svar deretter? Altså ut i fra hva du selv forteller? Du beskrev at barna dine foretrakk venner og barnehage fremfor deg. Punktum. Det syns jeg var et dårlig tegn.

Blå sa for 17år siden:

For å gå tilbake til kronikken, som jeg nå bare såvidt husker.

Etter min mening har Norge en svært familievennlig politikk. Vi har et utdanningssystem og et jobbmarked, som i veldig stor grad legger vekt på at det skal være mulig å kombinere familie med utdanning og jobb. Vi har svært generøse permisjonsordninger og et godt tilbud til de som ønsker å være hjemme med barn (åpne barnehager og kontantstøtte).

Vi har en kultur der det faktisk er mulig å velge hva man ønsker å gjøre etter at man har fått barn. Selv om vi liker å pepre hverandre litt her, så mener jeg fremdeles at Norge er et av de landene i verden der mødre og fedre har størst frihet til å velge sitt eget liv og det de selv mener er familiens beste.

De fleste har en økonomi som gjør dem i stand til å ta de valgene de ønsker. Før noen begynner å pepre meg med alt det jeg ikke vet om økonomisk situasjon så vil jeg gjerne legge til at dette er noe jeg har innsett etter at vi har levd et år på en inntekt. Og da mener jeg helt reelt på en helt vanlig offentlig inntekt (min), med huslån og det hele. Min mann ble gående uten inntekt et år. Han jobbet fulltid med å etablere eget firma, han hadde ikke arbeidsledighetstrygd og vi hadde to barn i barnehage. Dersom det går, så kan jeg ikke se at det ikke går dersom man har kontantstøtte i tillegg.

Jeg nekter å gå med på at vi kan diskutere dette uten å skjelne til hvordan det er i andre land eller har vært her i landet tidligere. Det har aldri vært så lett å selv styre hvordan man ønsker å ha sitt familieliv som det det er i Norge i dag og det er jeg takknemmelig for.

Teofelia sa for 17år siden:

Nemlig! :nemlig:

Olympia sa for 17år siden:

Flott sagt, Blå! De fleste i Norge (så å si alle) kan prioritere slik at de får den hverdagen de selv ønsker. Jeg er ganske lei den stadige klagingen over hvor lite staten legger til rette for de som ønsker mer tid med barna. Folk vil ha i pose og sekk og er ikke villig til å forandre på noe selv for å få det til. :kjepphest:

bina sa for 17år siden:

Jeg er både enig og uenig. Enig i at det er lett å kombinere jobb og barn / familie.Men ikke enig i at valgfriheten av den grunn er så stor.

Det å være hjemme med barn er nærmest "uglesett". Stadig får vi høre hvordan undervisningsminister og andre hevder at foreldre ikke er i stand til å ta vare på barna like godt som barnehagene. (Ta vare på i vid betydning). Stadig får vi høre fra lærere at de ser så STOR forskjell på barn som har gått i barnehage og de som ikke har det - og oppfordringen er klar og entydig: få ungene i barnehage før du ødelegger dem selv. Nesten alle problemer et barn står overfor (talevansker, hørselsproblemer, atferdsvansker, sykdom, skilsmisse, spiseforstyrrelser, osv) - løses selvsagt ved å sende barnet i barnehagen eller på SFO.

Det er i dag ikke et reelt valg, all den tid vi blir fortalt fra myndigheter og andre at barnehage er det eneste som er bra for barna. Og at vi kvinner må ha jobb for å fremme likestillingen.

Det er heller ikke et reelt valg å være hjemme med barn av økonomiske årsaker. Ja, man kan klare det for et år, som dere har gjort. Men tenk på fremtiden. De som velger å være hjemme med barna sine taper pensjonsopptjening. Er de hjemme lenge nok (flere barn, for eksempel) går det hardt ut over pensjonen. Videre - de fleste av oss velger å ta utdanning, og pådrar oss studielån. Lånet i seg selv er en belastning selv når man ikke har inntekt (det skal jo betales før eller senere). Dessuten "forfaller" utdanningen, og man blir mindre attraktiv i arbeidsmarkedet. Det å "bare" ha gått hjemme i 5 år er ikke akkurat jubel-punktet på CV-en.

De som går hjemme sakker dermed akterut på arbeidsmarkedet, lønnsmessig og i forhold til pensjon. Dette i tillegg til å bli uglesett.

Så nei, det er ikke mye reelt valg.

Teofelia sa for 17år siden:

Slik jeg ser det, kan du velge å være hjemme med barna dine i flere år, med de udiskutable fordelene dette vil ha for en mor eller far som ønsker å tilbringe så mye tid med ungene som mulig, men med den ulempen at økonomien blir dårligere og at man risikerer å bli mindre attraktiv på arbeidsmarkedet etter noen år. Eller man kan velge å jobbe deltid, og ha fordelen av å både se ungene mye og tjene en del penger. Ulempen er at man ikke nødvendigvis kan velge og vrake i jobber og at det også har en del langtidsulemper i form av pensjon osv. Eller man kan velge å jobbe fullt, noe som gir store fordeler i forhold til økonomi og karriere, men som betyr at man får tilbringe langt færre timer i uken med barna sine enn de som er hjemme på hel- eller halvtid.

På hvilken måte er dette ikke reelle valg? Hva slags eventyrtilværelse forventer du, hvis du tror at de valgene du tar ikke vil gi noen konsekvenser av det ene eller det andre slaget? "Jeg vil være hjemme med barna mine på fulltid, men jeg vil ikke tape økonomisk på det og det skal ikke ha noen karrieremessige konsekvenser for meg?" Dog ikke! Det hadde vært like saklig om jeg hevdet at som fulltidsarbeidende yrkeskvinne og skattebetaler burde jeg ha rett til å se ungene mine hele døgnet selv om jeg jobber åtte timer hver dag. Nope! Det går bare ikke i hop.

De som velger å være hjemme med ungene betaler for dette med dårligere råd og eventuelt tap av sosial status. De som velger å jobbe fulltid og ha en god inntekt betaler for dette ved å se ungene sine mindre. Hvor mye man verdsetter gevinsten og hvor mye man synes at kostnaden svir, er selvsagt veldig individuelt, men det er en kostnad for alle, enten de velger slik eller slik, og ingen småbarnsforeldre får både i pose og sekk.

Skilpadda sa for 17år siden:

Nettopp! At ikke alle alternativene er like attraktive på alle måter, betyr ikke at valget ikke er reelt. Det er som å si at man ikke har et "reelt" valg når det gjelder yrkesvalg, ettersom noen yrker gjør at man tjener mye mindre enn andre.

Hvis det i praksis hadde vært umulig å overleve dersom man valgte å være hjemme noen år, kan jeg være enig i at det ikke er et reelt valg. Men at man generelt sett ender opp med mer penger ved å være yrkesaktiv enn ved å ikke være det - det skulle da egentlig bare mangle?

Toffskij sa for 17år siden:

Applaus for Teofelia!

Blå sa for 17år siden:

Bina: nettopp det med økonomien og fremtiden er jo det argumentet som vi gjerne har brukt som en fordel med å være i jobb mens man har barn. Det blir som oftest avvist med at "det er så mye verd å være hjemme" og "vi er ikke så opptatt av penger". Selvfølgelig ofrer man noe økonomisk ved å ikke være i jobb. Mener du at det ikke på noen måte burde lønne seg å jobbe? Riktignok er jeg tilhenger av prinsippet med borgerlønn, men så langt som det ville jeg aldri ha trukket det.

Jeg klarer ikke å se at det at man ofrer noe økonomisk ved å gå hjemme betyr at man ikke har muligheten til å velge det. Og dersom du sammenligner med tidligere tiders kvinner og kvinner og menn i de fleste andre land, som i veldig liten grad har muligheten til å velge om de vil jobbe eller gå hjemme eller kombinere det, så holder jeg fast ved at vi er svært priviligerte i Norge i dag og at det er få land som så til de grader er villige til å bruke av statens ressurser nettopp for å opprettholde familien som Norge er.

løve70 sa for 17år siden:

:tilber::tilber:

kie sa for 17år siden:

Men er det riktig at den innsatsen foreldre som er hjemme eller deltidsarbeidende med små barn skal undervurderes så til de grader i forhold til yrkesaktivitet? Det er vel der noen reagerer?

Jeg synes det blir for enkelt å si "du har valgt det selv" når man får et problem presentert fra noen som virkelig synes dette er vanskelig. Enten det er å være hjemme og ikke få anerkjennelse for den kompetansen og erfaringen det gir, eller det er å jobbe fullt og kjenne på hvordan slitet overskygger det meste annet av viktige år som ikke kommer tilbake. Begge deler satt på spissen, men allikevel.

Jeg er ikke så sikker på at det er riktig å privatisere slike problemer i så stor grad som man gjør. Når såpass mange sliter så bør man vel kanskje se litt på om rammebetingelsene kan endres til det bedre? Uansett hvordan man kommer ut i "lidelseskonkurransen".

Om vi er "best i klassen" på dette, så hvorfor er det så galt om noen påpeker at vi kan bli enda bedre?

Som tidligere sitert i dette innlegget:

Dette utsagnet jeg veldig enig i. Jeg synes at vi kvinner gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å ikke vise hverandre såpass solidaritet at vi tar de av oss som synes noe er vanskelig på alvor, men hele tiden skal henvise til "eget valg" og kalle det sutring.

kie sa for 17år siden:

Og er det riktig at den eneste løsningen på et problem skal være "Så velg noe annet, da. Sutrekjerring!"

Er det riktig at fulltidsarbeidende foreldre som sliter med å få ting til å gå i hop skal måtte velge bort yrkesliv, muligheten for å forsørge seg selv uavhengig av en mann/kone osv. som løsning på problemene? Er det så uhørt at de ønsker å forbedre vilkårene for nettopp fulltidsarbeidende foreldre?

Eller hva med de som virkelig mener det er det beste for akkurat deres familie at man venter noen år med barnehage?

Er det riktig å imøtekomme påpeking av problemer med "take it or leave it"-meldinger? Hva er så fryktelig galt med å ville gjøre et alternativ bedre fremfor å velge det bort?

kie sa for 17år siden:

Og så må jeg innrømme at jeg lurer på hvor mange av de som kjempet for likestilling, arbeidsmiljølov, minstelønn osv. som ble beskyldt for å "sutre".

Jeg lurer på hvor mange av de kvinnene som ble trakassert i mannsdominerte yrker og tok opp det som et problem, som ble kalt sutrete og fikk beskjed om at de hadde valgt det selv. Jeg er ikke så sikker på om de fikk særlig mye støtte fra sine medsøstre heller.

Jeg synes at å avfeie påpeking av problemer som sutring og "du har valgt det selv" er en ekstremt lite konstruktiv måte å forholde seg til folk som ønsker forbedringer i samfunnet.

Jeg er enig i at det er ulemper med alle valg. Men jeg er ikke enig i at man bare skal akseptere og slå seg til ro med det bestandig. Jeg tror ikke noe på at alle de som påpeker ting som har forbedringspotensiale er naive og/eller kravstore sutrekjerringer som vil ha både pose og sekk. Jeg tror de rett og slett vil ha forbedringer. Forbedringer som en gang i fremtiden kanskje vil ses på som en selvfølge. Akkurat som de forbedringene som er gjort før vår tid.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg synes absolutt det skal være "lov" til å komme med forslag og ønsker om hvordan ting kan være bedre. Selvsagt. Men jeg synes faktisk det er sutrete å påstå at man ikke har reell valgfrihet fordi det ikke har samme status å være hjemmeværende som yrkesaktiv, eller fordi det å være hjemmeværende er dårligere betalt. Jeg mener ikke at alle som sier at ting kunne være bedre, eller alle som påpeker at deres egen situasjon er problematisk, er sutrete, men akkurat den reaksjonen på akkurat den uttalelsen synes jeg er sutrete.

Jeg synes også det er synd om diskusjonen skulle gli ut i stillingskrig mellom "take it or leave it" og "staten burde betale full lønn resten av livet til alle som vil være hjemme". Og jeg vil gjerne høre hva f.eks. du synes kan gjøres for å bedre situasjonen for dem som trenger en forbedring. Har du noen konkrete ideer?

Skilpadda sa for 17år siden:

Er det noen som har avfeid dette som sutring her, forresten? Du har brukt det ordet så mange ganger i de siste innleggene at jeg antok du mer eller mindre siterte noen, men jeg er ikke sikker på hvem.

Teofelia sa for 17år siden:

Man får jo penger og pensjonspoeng for å være hjemme med små barn i dag. Det er jo der kontantstøtten kommer inn. Selvsagt lønner det seg ikke økonomisk for folk flest å leve på kontantstøtte i forhold til å jobbe, og det skulle jammen bare mangle.

Hva ville motivasjonen være for at folk skulle gå ut i arbeidslivet (og bidra økonomisk til fellesskapet), hvis det lønner seg mer å være hjemme ved at man får både pengene og fulltidssamværet med barna? Uansett hvor god råd vi har i Norge i dag, så har vi ikke råd til å premiere småbarnsforeldre med at de som velger å gå hjemme skal få det samme i trygd og pensjonsopptjening som det en vanlig lønnsmottager får i lønn. Da tror jeg vi ville tømme både arbeidsmarkedet for folk og statskassa for penger fortere enn svint.

kie sa for 17år siden:

Nettopp.
Jeg synes det er viktig at det er rom for å ønske og gjøre forbedringer.

Det jeg mener er viktig er bl.a. at man på en eller annen måte anerkjenner den kompetansen og de erfaringene man får som hjemmeværende. Jeg synes det er urimelig at mange års erfaring som hjemmeværende kun skal være "et hull i CV'en".

Ellers synes jeg SV's 6-timersdag høres spennende ut.

Som sykepleier vet jeg jo at det er en del problemer knyttet til ufrivillig deltid. Mange mister rett og slett muligheten til å forsørge seg selv. De må delvis forsørges av en mann. Samtidig synes jeg at yrker som på grunn av arbeidsbelastning eller arbeidstider er så tøffe at nesten ingen som har familie orker å jobbe 100% i dem bør evalueres med tanke på hvor mange timer en 100% stilling egentlig skal bestå av.

Men før man kan begynne å finne løsninger synes jeg det er viktig at man lytter til de som kjenner problemene på kroppen og tar dem på alvor.

kie sa for 17år siden:

Nå argumenterer du litt i forhold til hva du tror jeg mener. ;)

Jeg tenker mer på anerkjennelsen av at den jobben mange hjemmeværende gjør for sine barn, for lokalmiljøet og ved å spare partnerens arbeidsplass for utgifter på grunn av barns sykdom etc.

Mange hjemmearbeidende gjør at maskineriet i samfunnet glir lettere. Det kan være å følge med i nabolaget. Skape et oppholdssted for barnets klassekamerater etter skolen. osv.

Jeg synes det er utrolig synd at man så lettvint kan påstå at de bare går der hjemme og ikke bidrar til samfunnet, for det gjør mange av dem så absolutt. Problemet er bare at så lenge bidraget ikke er lønnet, så virker det som om det heller ikke teller. Og det synes jeg er feil. Man vekter lønnet arbeid med bly på en side av vektskåla og tror at all den ulønnede innsatsen mange gjør bare er luft.

Blå sa for 17år siden:

Kie. Nå vet jeg at jeg er vanskelig, men jeg sier det likevel.

Jeg vil ikke ha noen spesiell stor respekt for hjemmeværende fordi de gjør så mye for lokalsamfunnet før jeg faktisk opplever at de gjør det. Nå har jeg få hjemmeværende rundt meg, men jeg har aldri opplevd, hverken med hjemmeværende eller med deltidsarbeidende at de har vært noe innstilt på å ta mer ansvar for velforeninger, foreldrearbeidsutvalg eller annet. Såvidt jeg kan se er det travle foreldre til mange barn med fulltidsjobber eller alenemoren, også i fulltidsjobb, som ofte tar mest ansvar.

Med andre ord. Jeg har stor respekt for den som er villig til å ta et ansvar for nærmiljøet og samfunnet rundt seg. Men jeg vil ikke si at dette er noe som hjemmeværende gjør mer enn andre før jeg faktisk ser det.

Teofelia sa for 17år siden:

Billa sa for 17år siden:

Men altså, det å være hjemme med barn ER et hull i CV'n med tanke på de aller fleste oppgaver i arbeidslivet. Jeg er veldig spent på hvilken ekstra og relevant ERFARING det å være hjemme med små barn gir kontra det å være småbarnsforelder i jobb (heltid/deltid) med normal arbeidstid. Jeg mener ikke på noen måte å si at det ikke er et VIKTIG arbeid, men hvordan det for arbeidsgiver skal være ett fett om du har vært hjemme eller i relevant jobb sliter jeg litt med å forstå. Egne tester på intervju kanskje?

SVs 6-timersmodell er gjennomført som prosjekt flere steder i Norge, og ved hvertfall en bedrift ønsket ikke de ansatte å beholde ordningen fordi den medførte mindre arbeidete TIMER, men MER ugunstid arbeidsTID. En slik løsning er nemlig ikke bare "gå hjem 14 i stedet for 16".
Alle arbeidstakerorganisasjoner VET at dette også innebærer at de ansatte må være med på å "gi" noe. Tanken bak en slik ordning er ikke er ikke bare at alle skal ha 100% lønn for 80% arbeid.

Jeg er dessuten enig med flere i at hvis man velger å ikke delta i yrkeslivet, så kan man ikke forvente at staten skal kompensere for evt tapte utgifter. Det å ta seg av min familie er MITT hovedansvar. Leverstandard og stillingsbrøk legges derfor deretter. Jeg oppfatter det ikke slik at at det bugner over av ubetalt samfunnsarbeid i alle de tusen hjem som har hjemmeværende voksne. Hvem skal dessuten kompensere samboeren min og meg ekstra for å BÅDE være i 100% jobb, ha Storesøsters venner på besøk, stille opp på dugnad, være "nabokjerring bak gardina" og måke for naboen.

Det er ikke tvil om at å velge vekk arbeidslivet for å tilbringe mer tid med barna er verdifullt for den familen det gjelder. Hvor nyttig og verdifullt det er for oss andre i lokalmiljøet, tja...

Kråka sa for 17år siden:

Litt trist at du opplever det. Her jeg bor er det omvendt, heldigvis. Oss hjemmeværende stiller opp hvor det måtte være. Vi drar ungene med oss på basarer, dugnader i nærmiljø, åpen barnehage, all-idrett, grillturer i skogen med pølser og brød, lager pinnebrød på bål osv. Dette gjør selvsagt de yrkesaktive også da ( håper jeg ) Jeg stiller også opp for en gutt som har foreldre offshore og i omsorgen (omsorgsarbeider ) Jeg kan ikke bare sitte på rumpa og se at ungene leker selv. Det går ikke. Jeg MÅ arrangere meg, og gjør det så godt jeg kan. Å bruke naturen er det kjekkeste og morsomste de vet, så vi er mye ute når jeg passer han. Hvis SFO er stengt, så passer jeg gjerne ungene ( andres unger ) til foreldrene kommer hjem fra jobb.

Nå snakker jeg bare om meg selv, men vi er flere hjemmeværende her og vi gjør ting for at andre foreldre, yrkesaktive skal få sin kabal til å gå opp. Man trenger ikke kveldsåpen barnehage hvis venner og familie stiller opp. Det bør vi som gjør dette bli litt mer belønnet for. Ønsker ikke flere tusen kroner utbetalt, men gjerne at det viser på en CV at jeg har vært en flink mamma som har stillt opp for ungene mine, og andres. :riktig: Eller at en CV med et hull på mange år faktisk ikke gjør noe.

Tallulah sa for 17år siden:

Det er jo ingeting i veien for at man skriver dette på CVen sin da. Om det er relevant for jobben du evt. søker, er en annen sak.

Kråka sa for 17år siden:

Ja jeg vil jo ta dette med når jeg skal søke jobber igjen. Tror ikke jeg vil stå arbeidsledig den dagen jeg børster støv av CV`n min. :knegg:

kie sa for 17år siden:

Jaja. Jeg er jo så naiv at jeg tror vi i samfunnet har både oppgaver og behov som ikke er organisert etter verv også, jeg da. Oppgaver som mange fulltidsarbeidende foreldre og deres barn nyter godt av men tydeligvis ikke ser/verdsetter, men ofte like fullt nyter godt av at noen gjør.

Hjemmeværende som har åpent hus for barn etter skolen. Som stiller hvis det er noe ekstra. Som passer barn for sin yrkesaktive nabo når h*n ikke rekker SFO. Som er en tilgjengelig voksenperson i nabolaget. osv. Vi vet jo hvordan f.eks. natteravnenes tilstedeværelse påvirker. Tror vi virkelig ikke at det har noe å si at det er noen voksne tilstede ellers også?

Jeg synes det er ganske utrolig at man i en situasjon kan peke ut de som velger noe annet enn seg selv og påstå at "de bidrar ikke". Faktisk synes jeg det sier litt om innsikten i forhold til andres situasjon/funksjon osv. Dette går selvsagt også begge veier og gjelder like mye de som påstår at utearbeidende ikke gir barna sine omsorg. Begge deler blir like småarrogant i mine øyne.

Når det gjelder CV'en og hullet i den, så kan jeg ikke forestille meg at noen ville ha stilt seg like tvilende til erfaring og kompetanse dersom årene ble brukt på å jobbe i barnehage. Hvorfor verdsettes omsorg i det offentliges regi så fullstendig annerledes enn omsorg til familiemedlemmer?

gajamor sa for 17år siden:

Så det dere egentlig vil er å få skryt for det dere gjør? Men det har jo ingenting med hvordan det offentlige legger til rette for økonomiske ordninger (kontantstøtte, pensjonspoeng osv.) å gjøre, det går jo på holdningene i samfunnet. Jeg har aldri sett at hjemmeværende stiller opp for andres barn på den måten dere beskriver. Det er godt mulig det skjer, men jeg har ikke sett det. Så hvis dere vil at innsatsen deres skal bli satt pris på kan det kanskje være en ide å tydeliggjøre den?

kie sa for 17år siden:

Dere?

Må nødvendigvis alle argumenter være personlig motivert?

Jeg har vært både hjemmearbeidende, i fulltidsutdanning, i jobb osv. Som regel i kombinasjoner. Uansett hvilken situasjon jeg selv har vært i, har jeg alltid syntes at jobben hjemmearbeidende gjør blir undervurdert.

Marge sa for 17år siden:

Jeg er ikke hjemmeværende, men har svangerskapspermisjon med minstemann. Og har brukt hittil, 4 mnd av min permisjon på å hjelpe venner som ikke har fått barnehageplass til sine små. Innsatsen min er ikke så veldig synlig for andre, men betyr mye for de jeg hjelper.

Teofelia sa for 17år siden:

Da jeg søkte på min nåværende jobb var det for eksempel relevant at jeg har hatt flere ubetalte styreverv i ideelle organisasjoner, der jeg har drevet med økonomi og markedsføring. Derimot ville fem års erfaring som fulltidsarbeidende frisør eller trailersjåfør gitt liten uttelling.

Hvis man søker jobb i en barnehage, vil jeg tro at det å ha vært hjemmeværende i flere år med fem unger ikke vil være uvesentlig. Søker man jobb som kirurg eller bibliotekar, er det neppe en veldig relevant praksis.

kie sa for 17år siden:

Jeg tok mitt funksjonshemmede barn ut av barnehagen da det viste seg at de ikke ga ham det han trengte. Jeg leste spes.ped., bestilte private veiledningstimer hos logoped og jobbet med det han trengte å jobbe med (i det offentlige ble han stående i logopedkø noen år til...)

Både helsestasjonen, PPT og BUP kunne se virkelig gode resultater av arbeidet jeg la ned i de årene fremfor å overlate ham til en barnehage som verken hadde kompetanse eller ressurser til å ta seg skikkelig av ham. Faktisk ble BUP overrasket over hvor godt han fungerte i forhold til sitt utgangspunkt da de utredet ham.

Ellers var jeg den som hjalp til når kabalen ikke gikk opp for andre. Syke barn, en nabo som ikke rakk å hente, telefoner som man ikke kunne bruke særlig tid på i arbeidstiden og der det var telefonkø osv.

Min mann var også hjemme en periode. Da stilte han opp for et familiemedlem som ikke hadde fått barnehageplass til sitt barn i det året som gikk frem til neste inntak. I tillegg var det som regel nabobarn på besøk etter skoletid. Lufte en hund som er alene hele dagen. Gjøre noen småoppgaver i nærbutikken bare fordi man ser at det trengs. Fikse porten til barnehagen i nærmiljøet. Oppdage, fikse og si ifra om potensielt farlig slitasjedefekt på lekeapparater i utemiljøet.

Være en pådriver for å få slutt på mobbing som foregår både på skole og fritid. Både ved å være tilstede og faktisk se det som skjer, korrigere ungene, skape hyggeligere ting å gjøre sammen (pepperkakebaking etc.) og å samarbeide med de barnas foreldre. Det var mye mobbing som foregikk i de timene mellom skoleslutt og hjemkomsten av foreldrene som mange foreldre ikke ante om. De hjemmeværende gjorde en kjempeinnsats i forhold til dette. Fordi de var tilstede, kunne gripe inn, kunne fortelle barnas foreldre hva deres lille prins eller prinsesse hadde vært med på slik at foreldrene som ikke hadde vært der også fikk mulighet for å snakke med barna sine om dette.

Osv.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg synes alt dette høres veldig flott ut, og ville helt klart satt pris på det om noen gjorde det. Når du sier at mange fulltidsarbeidende "tydeligvis" ikke verdsetter at dette gjøres, høres det ut for meg som om du snakker om dem i denne diskusjonen som sier at de ikke har egen erfaring med hjemmeværende som yter noe spesielt i nærmiljøet eller skolen - stemmer det? For det at noen sier at "jeg kjenner ingen hjemmeværende som gjør slikt" betyr jo ikke at man ikke synes "slikt" er bra, det kan jo bare rett og slett bety at det ikke er noen hjemmeværende i deres nærmiljø som stiller opp på denne måten.

Jeg synes ikke det er mange her som har gjort det. Det er mulig du snakker om andre sammenhenger.

Nei, det håper jeg da ikke.

Skilpadda sa for 17år siden:

Og Kie, jeg synes du og mannen din har gjort (og gjør) en fabelaktig innsats i forhold til barn, familie og venner. Hvis noen sier om dere at dere ikke "bidrar", så faller det på sin egen urimelighet. Og jeg tviler jo ikke på at det finnes mange andre (både hjemmeværende og utearbeidende) som bidrar masse til folk rundt seg, både når det gjelder ting som kunne vært regnet om til økonomisk innsats - omsorgsarbeid, barnevakt - og annet.

Men jeg er ikke helt sikker på hva diskusjonen egentlig dreier seg om på det nåværende tidspunktet. Dreier det seg om hvorvidt det burde være bedre støtteordninger til foreldre med barn med spesielle behov, eller utvidet kontantstøtte til alle som ønsker det, eller mer pensjonsopptjening for privat omsorgsarbeid, eller øket "status" for det å ta vare på barn og andre familiemedlemmer?

him sa for 17år siden:

Blå: Du kan ikke argumentere med at vi har det bedre i Norge enn i resten av Europa. Det vil si: Du kan det, men da må du også åpne for at man i debatter om likestilling sier at i og med at det står bedre til med likestillingen i Norge enn i de fleste andre land (igjen: tror det er bedre på Island) så er det ingen vits å diskutere at det er færre kvinnelige en mannlige ledere etc

Jeg tror det som de på den "hjemmeværende siden" ønsker å diskutere er det som tilsvarer det berømmelige "glasstaket" i arbeidslivet. I teorien er det ingenting som hindrer kvinner i å bli ledere, men i praksis er ting anderledes. Jeg tenker også på en smarting (men jeg har greid å glemme nicket! :stønn: ) som her på FP lanserte begrepet "glassveggen" om dette med at menn ikke går inn i en mer aktiv rolle når det gjelder omsorgsoppgaver i hjemmet.

Jeg tror det er det de på den "hjemmeværende siden" prøver å påpeke: at selv om det i teorien er lite som hindrer de som virkelig vil være hjemme eksisterer det et "glasskille". Jeg vet at jeg selv spør meg: Hvordan vil det være å komme inn igjen i arbeidslivet hvis jeg tar meg en slik pause? Hvilken arbeidsgiver vil verdsette det at jeg har valgt å være hjemmeværende i en periode. Jeg kan ikke tenke meg noen. (Og her er det fullt mulig det er jeg som har et problem)

Og jeg tror at dette er et problem fordi at samfunnet rundt oss premierer arbeidslivet veldig høyt. Jeg leste en plass at de mente et fenomen som "boreout" (folk sitter på jobben og gjør ingenting og blir utslitt av det) er like vanlig som "burnout", men ingen snakker om det fordi det er ingen status i begrepet.

kie sa for 17år siden:

Nei. Jeg skrev og redigerte mens jeg var litt til og fra her, så det ble litt krassere formulert enn det var ment. Men jeg tror ikke at så mange i dette nærmiljøet heller legger merke til fordelene ved at noen velger å være hjemme. Jeg tror det generelt sett er vanskelig å få forståelse for at man utfører en jobb som også de utenfor familien nyter godt av så lenge dette ikke er en %-stilling, et organisert verv etc.

Jeg tror ikke så mange av de foreldrene som har barn lekende på lekeplassen her er klar over at huskestativet var i ferd med å rase sammen pga. slitasjedefekt i festene. Jeg tror ikke at så mange merker seg at porten til barnehagen er fikset. Og jeg er ikke så sikker på at så mange er klar over den innsatsen og tilstedeværelsen som ligger bak det at man fikk bukt med mobbing på skoleveien og i timene før foreldrene kom hjem fra jobb.

I tillegg kommer jo selvsagt innsats man gjør innen egen familie. At min mann stilte opp for den som ikke hadde barnehageplass gjorde det mulig for et foreldrepar å både jobbe fullt, og å kunne jobbe overtid. I tillegg til at man sparte en del i forhold til fravær pga. syke barn (mannen min passet barnet som regel da også), følging til helsestasjon og legekontroll. Tannlegetimer for barnet osv. Barnet fikk en myk overgang fra permisjon til full barnehageplass.

Jeg tror ikke så mange tenker over det når de regner på det og kommer frem til at de hjemmeværende ikke bidrar til fellesskapet. Men det er vel ikke til å komme utenom at mange menn gjennom tidene har kunnet påta seg høye stillinger med stort ansvar på grunn av at de har hatt en kone som har vært villig til å være bakkemannskap for dem. Allikevel regnes ikke kvinnenes innsats som verdifull. Hun har jo "bare gått hjemme".

Dette blir klønete, men det jeg vil frem til er at det er ganske mye "usynlig" arbeid som gjøres rundt omkring og som også bør anerkjennes som et bidrag.

Det er mulig jeg er påvirket av å selv ha vært så heldig å ha en mann som var villig til å være "bakkemannskap" og dermed muliggjorde min egen utdanning. Da det var en mann som gjorde det var det visst veldig imponerende. Misforstå meg rett; jeg synes også at han gjorde en kjempeinnsats som var avgjørende. Allikevel er det ikke få menn som har kommet seg gjennom et høyere studie på samme måte. Men da blir kvinnens innsats plutselig usynlig.

Kanskje er det noe av de samme mekanismene som ligger bak som gjorde at sykepleiere før i tiden ikke fikk lønn? Man antar at dette er noe de fra naturens side er kallet til å gjøre og derfor er det en selvfølge at de ikke kommer her og påstår at deres arbeid skal ha en verdi?

kie sa for 17år siden:

Takk.

Om diskusjonen, så tror jeg ikke jeg er helt sikker selv heller. Men jeg stusser selvsagt litt over at verdien på arbeidet man gjør skal avgjøres av om mottaker er egen familie eller andres familie. At man i en setting skjønner at man får noe for det man gir, mens det i en annen setting ses på nærmest som veldedighet.

Om jeg er på jobb, er min kompetanse og min tjeneste verdt rundt 320 000,- i året.

Om jeg privat bruker like mange timer i uken på å ta vare på noen som ellers ville hatt krav på hjelp fra det offentlige, så kan jeg toppen motta en symbolsk sum i omsorgslønn.

Men det viktigste er vel for meg at jeg i en setting regnes som bidragsyter og i en annen setting regnes som kun mottaker. Det virker som om det er gjennom det offentlige eller et annet "byttesystem" (du passer på mine og jeg passer på dine) at omsorg blir verdifullt. Selv om det man faktisk gjør er likt.

Og, for ordens skyld; jeg tror ikke at man skal betale hjemmeværende 300 000,- i året etc. Jeg synes bare at misforholdet blir litt vel stort og at de som gjør ulønnet arbeid blir for usynlige og lite verdsatt.

Skilpadda sa for 17år siden:

Det er et urimelig misforhold, det er jeg enig i.

Billa sa for 17år siden:

Relevansen til barnehage er selvsagt tilstede. Samtidig skal man vokte seg vel for å tro at det å oppdra egne barn gjør en automatisk kvalifisert til å ta seg av andres barn i en mer pedagogisk setting.

Billa sa for 17år siden:

Dessverre så er det ikke mange med samme omsorgsevne og evne til uselviskhet. Jeg er skikkelig imponert :applaus:

kie sa for 17år siden:

Mannen er nok den flinkeste her i gården.

I vårt tilfelle har det også (etter hvert som barna og familiens behov endret seg) vært en liten kamp om å få de valgmulighetene som andre har, siden vi har et barn som krever en del ekstra og siden kommunen sparer mye på at en av oss er hjemme. SFO-plass til det funksjonshemmede barnet er for eksempel noe som ikke akkurat kom over natten og uten protester.

Så det er mulig jeg er litt påvirket av det også når jeg ikke kjenner meg så godt igjen i valgfriheten mange skriver om. :tilstår:

allium sa for 17år siden:

Relatert kronikk i Dagbladet idag:

www.dagbladet.no/kultur/2007/10/10/514600.html

bina sa for 17år siden:

Jeg merket meg spesielt dette avsnittet:

Jeg syns vinklingen i artikkelen er interessant. Og det er "noe" her som gir en slags gjenlyd for meg. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det.