... ja, det er faktisk litt festlig å høre på. :bedreviter:
Vi var i går ute med noen venner som ikke har barn. Frivillig barnløse altså. De er nå begynt å nærme seg stadiet for å vurdere å anskaffe seg noen slike små. De er derfor litt nysgjerrige på våre liv som småbarnsforeldre, og synes det er hyggelig å høre små anekdoter om rare ting guttungen sier og gjør. Som småbarnsforeldre flest er vi jo rause til å dele denslags historier.
Vel. Vi satt da i går og diskuterte karrierevalg. Våre venner er ekstremt karrierefokuserte, og har vanvittige lønninger. Jeg fortalte om mine videre planer, som ikke akkurat gjør meg til noen lønnsvinner. De kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg vurderte å hoppe av der jeg er nå, og jeg argumenterte med tidsklemmer og familietid. De forfulgte ikke det noe videre, jeg antar de beholdt fnattet for seg selv. Så kommer vi altså inn på deres ønsker om barn. De forteller at de da ser for seg å fortsette å jobbe som de gjør, men de skal ansette en nanny. De kan godt komme på jobben kl ni om morgenen, slik at de rekker å spise frokost med barnet. Men det er ikke mulig å kunne dra fra jobb før seks - syv om kvelden. Så kan de dra fra jobb, legge barnet, og så dra tilbake på jobb om kvelden. Da kan nannyen passe barnet.
"Ja, skal dere kun tilbringe en time eller to om dagen sammen med barnet da?", lurer jeg. Jo, det var riktig det. For de hadde jo hele helgen sammen! Og barnet kom jo til å bli glad i nannyen, og føle at det hadde trygghet rundt seg i hverdagen. Jeg fortalte at det faktisk kunne skje at de hadde lyst til å være sammen med barnet sitt, at de faktisk kom til å like dette barnet. Men nei, jeg nådde ikke inn. :humre: Jeg vet at det er noen som kommer til å få seg en real overraskelse en dag. Eller hva tror dere? Jeg ser det for meg. En dag bor de i et lite, rødt hus på landet, med egendyrkede grønnsaker og med et livsmotto om at livet i byen er for hardt, og at det er de myke tingene som teller. :fnise:
Det verste er at jeg kjenner meg så godt igjen. Det var ikke måte på hvordan det å få barn ikke skulle endre noe som helst. Akk ja sann. Det ble visst ikke helt som jeg trodde. Ikke visste jeg at barnet skulle bli viktigere enn alt jeg tidligere har hatt kjært.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier og i vennene dine også. Selv om det kanskje ikke blir sånn at de flytter ut på landet og begynner å dyrke grønnsaker så tror jeg nok at det er sannsynlig at de ønsker å gjøre ting annerledes enn hva de ser for seg.
De har jo rett i at barnet kommer til å være glad i nannyen og alt slikt men jeg tror de undervurderer hvor fysisk og psykisk avhengig man blir av å være sammen med barnet sitt, og hvor villig man blir til å gjøre om på jobbelivet for å få det til. At jeg kan få fysisk abstinens når jeg ikke har sett sønnen min på hele dagen kom ganske så uventet på meg ihvertfall.
Skal vedde på at de skifter holdning. Jeg kjenner mange som ikke skulle forandre livet sitt i særlig grad, jeg også. Ja, særlig! :knegg: De er blitt de største hønemødrene av dem alle.
Oj, som jeg kjenner meg igjen i den historien. Jeg var den første i min venneflokk som fikk barn, og de andre skulle ikke ha. Vel de har alle som en med unntak av ei som ikke kunne få. Og de er blitt noen skikkelig hønemødre.
Men som ansatt i barnehage så ser vi dem som leverer ettåringen sin ved åpningstid om morran og som henter når vi stenger. De syns visst det er nok med et par timer pr dag pluss helg. Koselig med barn, men...
Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.
Sånn umiddelbart høres det ut som om de er litt rart skrudd sammen i utgangspunktet, uten at det har noe med deres manglende erfaring med barn og familie å gjøre. Jeg kjenner ingen barnløse, frivillige eller ufrivillige, som har hatt sånne tanker.
Artig å høre barnløses betraktninger rundt dette med barn ja!
Spesiellt artig er det å høre på rosemalingen av barselstiden: alt de skal få tid til, alle prosjekter de skal fullføre, alle aktiviteter de skal være med på. Mange som får seg ett lite sjokk der tror jeg...:knegg:
Har ikke lest svarene, men jeg har en venninne som var like påståelig rundt dette med karriere før hun fikk barn. Jeg himlet med øynene og satt meg til å vente på kamelsvelgingen....den kom aldri. Hun gjennomfører alt som hun sa, og ser gutten sin svært lite vil mange si. Ikke alle som blir like avhengig av barna sine altså..
Det er en bolig for barn med spesielle behov. Et tilrettelagt tilbud på hel- eller deltid. Jeg kjenner jeg blir langt inni margen provosert av smilyen din, og av et par andre holdninger i denne tråden. For de aller fleste foreldre er det å innrømme at man trenger avlastning en høy terskel og tre over. Og en terskel mange ikke klarer gå over med hevet hode - selv om de har all grunn i verden til å gjøre det. Å få et barn med store og spesielle omsorgsbehov er utrolig krevende, både for andre barn i familien, for parforholdet og for storfamilien. For mange er det denne avlastningen som gjør at tiden man tilbringer sammen med barnet blir gode timer og ikke bare stress og noe man gruer seg til.
Og ja, det er faktisk mulig å få barn som har så alvorlige og spesielle diagnoser at de etterhvert ikke kan bo hjemme. Å søke plass på barnebolig er i alle tilfeller jeg har sett noe foreldrene gjør for sent. Fordi de har lyst å klare omsorgen selv, fordi de er redd for holdningene til samfunnet rundt. "Setter du bort barnet ditt? Hvorfor fikk du barn da?". Det er ikke bare bare å ha en femåring hjemme som må ha medisiner annenhver time hele døgnet og må ha våken nattevakt ved senga hver natt. Eller en tolvåring som slår, sparker og biter sine foreldre og søsken, som våkner hver time hele natta gjennom og som når som helst kan gå løs på seg selv med tenner, kniver eller knust glass.
Det er mye man ikke ser, og mye man ikke vet. Og før man vet så synes jeg man skal la være å uttale seg bastant og dømmende.
Er enig med zol.
Har jobbet på en slik bolig selv og snakker av erfaring.
Ingen skal komme å dømme foreldre som har barn med diagnoser som f.eks autisme. Barnebolig(avlastning) kan for mange være redningen for ekteskapet evt familien.Synes også det er en skam at foreldre som har barn med spesielle behov skal måtte kjempe for å få de rettighetene de har krav på (men det er en annen diskusjon)
Hoved diskusjonen har jeg ikke noen sterke meninger om8altså om de kommer til å skifte mening). Synes iallefall det er synd om de faktisk gjennomfører disse planene. Det finnes jo flere eksempler på unger som ikke kjenner foreldrene sine pga at de alltid er på jobb. Det synes jeg er utsigelig trist.
Jeg forstår ikke hvorfor enkelte velger å få barn hvis de ikke har tenkt å tilbringe tid sammen med det/dem?
Men det er nok mange som har måttet svelge en kamel eller 100 i forhold til hvordan man trodde det ville bli. :ja:
Denne gutten bor nå fast i barnebolig. Han er syv år gammel. Og foreldrene, som har fått friske barn, besøker ham der. Det er greit nok at man trenger avlastning for syke barn, men hvor mye avlastning skal man ha. Først går man omkring og ønsker seg barn over alt i verden. Til en ellers perfekt verden. Så viser det seg at det barnet man får ikke er som andre barn. Og videre velger man da å skaffe avlastningshjem HVER helg til barnet. Samt at barnet oppholder seg i barnehage fra tidlig morgen til klokken fem hver ettermiddag. Klokken sju legger så barnet seg.
Det er greit nok at man trenger avlastning, men ille når man velger bort et barn fordi det ikke var slik man forventet. Gutten har det godt i dag med flotte voksne som jobber tett med ham. Han går, spiser selv, og lærer stadig nye ting. Slik jeg ser det ble han valgt bort fordi han ikke var som andre barn.
Allikevel er nok dette til det beste. Han har det godt der han er, har foreldre som har overskudd til ham når de besøker ham, og som i dag er innenforstått med at han har sine begrensninger. Og foreldrene har det også bra. Med to andre flotte gutter.
Man da ikke plass i barnebolig om ikke behovet er et høyst reelt behov. Da er det da ikke snakk å ha det hjemme på ferie, det er snakk om å gi barnet den omsorgen man er i stand til å gi uten å gå rett i veggen selv. Det kan jo være at man har andre barn som også skal tas vare på.
Jeg er glad for at du spesifiserer at dette er slik du ser det. Jeg kan omtrent garantere deg at det ikke er slik foreldrene ser det. Eller de ansatte i barneboligen - og de lenger opp i systemet som har innvilget gutten fulltidsplass. Det stilles krav til omsorgsbehov/omsorgsevne for å få plass. Det er nok oftere at de som kunne trengt full plass får tilbud om halv plass enn at noen får et større tilbud enn de trenger.
Blir bare oppgitt over slike foreldre jeg. Man kan ikke skaffe seg et barn for å bruke nanny til å ta seg av det. Da kan man la vær å få barn, og heller låne tanteunger osv.
Et barn krever foreldre hundre prosent i minst 18 år. Virker som noen ikke kan skjønne det.
De fleste av oss har nok ikke helt klart for oss hva vi går i møte når vi får barn første gangen.
De fleste av oss opplever at det er noe helt annet en vi trodde.
Men det er litt morsomt å høre folk som ikke har barn fortelle hvordan de vil legge opp tilværelsen. I mange tilfeller er det de samme tankene vi selv har hatt, og møtet med virkligheten med barn er gjerne noe helt annet.
Ekstra morsomt er det når de er så skråsikre, og alt man sier blir møtt med noe oppgitte blikk. Heldigvis biter man seg i tungen når hverdagne med barn kommer til de, selv om man har mest lyst til å si: Hva sa jeg.
Noen foreldre klarer å opprettholde det livet de hadde bestemt seg for, og det vil i de fleste tilfelle gå utver barna. En nanny er sikkert kjempefint, men ikke når det skal være en erstatning for foreldrene for at de skal kunne leve akkurat slik de gjorde før de fikk barn.
Når det gjelder barn med spesielle behov er det bare foreldrene som kan finne en løsning som paser for de. I de fleste tilfellene finner de løsninger som egentlig er en stor belastning for de selv.
All ære til de foreldre som faktisk ser at de selv ikke kan gi barnet det tilbudet og omsorgen som barnet trenger og dermed velger barnebolig.
Ikke at det gjør de som velger å ha barnet hjemme til dårlige foreldre altså. De fortjener like stor ære, og sist men ikke minst, bedre støtte fra samfunnet.
Ja, jeg ville også blitt oppgitt over slike foreldre. Mine venner er imidlertid ikke foreldre, så da stiller saken seg helt annerledes. Det er klart de ikke kommer til å ta seg av barnet på den måten. Jeg kjenner min venninne, og vet at hun er myk på bunnen. Hun vet bare ikke hva hun har i vente. Det gjorde ikke jeg heller. Derfor sitter jeg og flirer for meg selv, fordi jeg kjenner meg igjen. Alt kommer til å endre seg. Og det antakeligvis sånn ca på det tidspunktet hvor hun kjenner det første sparket.
:knegg: Kjenner meg igjen i denne historien ja. Vi var også først ut i vår vennekrets (og vi var over 30 (!) ) . Det er MANGE kameler som har blitt svelgt underveis ja.
En av mine venninner som nå venter barn er veldig opptatt av hvordan de skal fordele uken (foreldrene). At hun skal få gå ut så mange kvelder i uken, og han så mange, osv.. Og jeg flirer stille innimeg og vet at det blir laaaangt færre kafeturer og fester enn det hun ser for seg.. Men det nytter liksom ikke å forklare. :fnise:
:confused: Dette forsto jeg ikke hva hadde med denne tråden å gjøre.
Og synes ikke dette var en god sammenligning. Og hva har dette med morskjærlighet å gjøre? Avlastning hadde nok både den ene og andre trengt med en slik gutt regner jeg med.
Å sette andres morskjærligheten/foreldrekjærlighet i tvil fordi de har et enormt krevende barn og trenger avlastning er i overkant drøyt! I tilegg har det helt på sidelinjen av det som diskuteres her (akkurat det er vel ikke uvanlig her på FP).
Jeg har tidligere vært "lille frøken karriere". Jeg var veldig usikker på hvordan jeg selv ville takle å få barn. Jeg var ikke så flink til å være i permisjon. Så etter 8 måneder fikk vi til en ordning sånn at jeg og mannen jobbet 50% hver. Denne gangen gjør vi det samme etter 7 måneder.
Derimot har jeg et STORT behov for å være sammen med barnet mitt. Og går fra jobb hver dag kl 15. Jeg har nok ofret en del når det gjelder karriereutvikling og ikke minst lønn, men det tenker jeg egentlig lite over.
Forøvrig mener jeg at problemstillingen om foreldre som leverer ved åpningstid i barnehagen og henter sekunder før det stenger er noe overdrevent. Slike foreldre finnes helt sikkert, men det er overhodet ikke erfaringen jeg har fra barnehagen til snuppa. Nå har jeg levert rundt kl 9 mens jeg har vært sykemeldt, og ikke sjelden har snuppa vært barn 2 eller 3 på avdelingen. Ikke hentes de særlig sent heller.
Selvfølgelig er det kultursjokk å få barn, men det er forskjell på å ikke klare alt ansvaret for et barn og må ha hjelp(spesielt hvis barnet eller en selv ikke er frisk ), og det å ikke ville ønske å være sammen med barnet fordi jobben er viktigere. Var det så vanskelig å forstå:confused:
Må innrømme at jeg blir litt overrasket over den hoverende holdningen i mange innlegg i denne tråden. En del av dere er litt ovenfra-og-ned, synes jeg, og jeg tror ikke det paret som beskrives i hovedinnlegget er representativt for (frivillig) barnløse. Det er da virkelig ikke spesielt vanskelig å skjønne i forkant at livet blir annerledes når man får barn, og at man som regel vil måtte (og ønske) å prioritere litt annerledes. I mine ører lyder det veldig pussig at dette skal komme som julekvelden på kjerringa for folk flest.
Jeg har barn selv som er psykisk tilbakesatt, og jeg kjenner denne familien godt. Greit nok at dere føler med foreldrene, men jeg har fulgt denne familien fra denne gutten var født, og han var ikke det barnet de ønsket. Hadde de visst at han ville blitt født med en utviklingshemming om man kan kalle autisme det, hadde de tatt abort. Det er mulig det er vanskelig å forstå, men slik er det. Han var ikke det barnet de hadde forventet å få.
For alle dere som har barn med ulike vansker er dette vanskelig å forstå. Det er det for meg også. Jeg kunne ikke forstå at de kunne velge å ikke ville ha ham, til tross for de begrensninger han har. Begrensningene er ikke så store i forhold til det mange andre har å slite med. Jeg har fulgt denne familien siden gutten var født og han hadde det som andre barn inntil han ble så gammel at hans handikap var synlig. Dessverre er det også slik at hans mor nok kunne tenkt seg å hatt ham mer hjemme, mens hans far skammer seg over ham.
Jeg hadde en tremening med down syndrom/psykisk utviklingshemming, hvis far sendte sin sønn bort på institusjon, og guttens søsken og hans mor fikk ikke ha kontakt med ham. Først da faren døde kunne de ta opp kontakten med ham.
Jeg ville ha skilt meg fra en mann som tenkte sånn om sin sønn, men ikke alle gjør det. Og for noen er det dessverre slik at å ha et barn som ikke er som alle andre er en stor skam.
Jeg har en sønn som ikke er som alle andre. Som ikke tør være sammen med andre på sin alder, som ikke makter det å gå på skole, som ikke makter sosiale sammenkomster. Som sliter med kraftig angst, depresjon, pannikkangst, sosial angst, somatisk angst. Hans begrensninger blir også mine begrensninger. Jeg må følge ham over alt hvor han skal, om det så er på butikken for å kjøpe ei eske drops. Vi har sett noe bedring, men så kommer også tilbakefallene. Det begrenser hva slags arbeid jeg skal ha, det begrenser hvem vi kan ha på besøk. Det begrenser hvor vi kan dra, men jeg kunne aldri i livet ha tenkt meg å gitt ham bort. De mener min sønn kan ha en form for autisme, eventuelt asberger. Han er knallgod på enkelte ting, og veldig dårlig på andre. Han krever mye av sine omgivelser. Jeg kan ikke reise bort og overlate ham til andre blant annet. Og uansett hvor mye det jobbes med å forbedre hans livssituasjon vil han mest sannsynlig ikke kunne bli som alle andre. Sånn er det bare. Mange har anbefalt meg å sette ham i barne/ungdomsbolig eller institusjon. Jeg ser de små fremskrittene han gjør og kunne aldri tenkt meg å gjøre det. Men jeg har heller ingen omkring meg som skammer seg over at han er slik han er eller de begrensningene han har.
Den gutten jeg nevnte har ikke så store begrensninger at han ikke kunne ha bodd hjemme, med avlastning. Så hvorfor skal jeg da bifalle at de har valgt ham bort? Jeg kjenner barn som er mye sykere og som bor hjemme hos sine foreldre. Jeg kjenner ei jente som nå er 15 år gammel og som er autist, hun bor også hjemme. Denne gutten jeg kjenner han går på en vanlig skole, med vanlige barn. Hva han lærer er uvisst, men noe går inn. Jeg kjenner de to familiene som hadde ham annenhver helg til avlastning. Han er en flott liten gutt.
Jeg lo gjenkjennende av hovedinnlegget. For jeg husker selv at jeg hadde veldig klare meninger om hvordan ting skulle gjøres når jeg fikk barn. Jeg trodde at ville dra på venneferie i påsken, mens Snupp var hos besteforeldre, at mannen og jeg skulle få vår helg en gang i måneden og at farmor eller mormor selvfølgelig skulle få passe Snupp minst en uke om sommeren. Mamma lo litt av meg når jeg presenterte tankene mine, og sa at hun nok heller trodde at hun kom til å måtte kjempe seg til mormortid med Snupp. Jeg fnøys av henne og mente at der tok hun nok helt feil. Eller. Eh. Det var det visst jeg som gjorde. En helg borte fra Snupp i ny og ne er deilig, men innebærer så enormt med savn at det nesten ikke er verdt det. Det var jeg virkelig ikke forberedt på. :hehehe:
En ting er de vennene som bare er foreløpig barnløse, de setter seg ofte inn i den nye situasjonen deres venner med barn er i og forstår ofte veldig godt mange av sidene av den saken.
En helt annen ting er de frivillig barnløses idéer om hva det er å ha barn, de kan få seg til å si mye rart. Ofte tar jeg meg i å tenke at vi lever i to forskjellige verdener, og jeg kan ikke forklare for dem hvor vakkert det er i denne fordi vi ikke har samme begrepsapparater eller språk engang. :vetikke: Så vi får snakke om noe annet.
Jeg syns det er forskjell på å ha et reelt behov for avlastning, som veldig mange har, og det å ikke ønske å ha barnet fordi det ikke innfrir de forventningene man hadde til det å bli forelder. Der alle andre får friske barn, mens man blir "belemret" med et barn med ulike begrensinger. Det har etter mitt syn i høy grad sammenheng med det å tro at det å ha barn bare er å sette dem bort til en nanny og så kan en selv fortsette å leve livet slik man gjorde før. Med å sette jobb og karriere i første rekke.
Jeg har selv venner som ikke kan forstå at jeg prioriterer barna mine fremfor å dra på byen, på ferieturer osv. Og som ikke kan forstå at det å ha barn koster både økonomisk og tidsmessig. De er ikke noe man bare overlater til andre fordi man heller vil ta vare på karrieren sin.
Det vil alltid være de som ikke takler å få et barn med spesielle behov og som føler en skam. Dermed velger en løsning som for andre virker hårreisende.
På lik linje med at det finnes mnnesker som velger "bort" barna, i den grad at de velgr jobb og seg selv framfor tid med egne barn.
Jeg synes det er helt uproblematisk at folk som ikke en gang har kommet til gravidstadiet i en barnelagingsprosess ikke ser eller vil innrømme at barnet kommer til å kreve mye av dem tidsmessig og følelsesmessig. Mange føler det slik i forkant, og langt de fleste endrer oppfatning underveis – vanligvis så umerkelig at de etter en stund vil blånekte på å noen gang ha tenkt eller sagt noe så vilt i utgangspunktet. :humre:
Vissvass! :himle:
Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor én families problemer i forhold til sin sterkt utviklingshemmede sønn har relevans for denne diskusjonen overhodet.
Jeg er enig med Elinblu. Jeg har møtt på svært få som har hatt denne holdningen til det å bli foreldre. Klart man får et kultursjokk når man får barn, men de fleste har gjort seg opp fornuftige meninger før de får barn.
Delvis enig, men jeg har faktisk det inntrykket av at MANGE, veldig mange barnløse ikke aner hva de går til når de får barn. Nå snakker jeg mest om denne overveldende kjærligheten man får, den går det sjelden an å sette seg inn i før man blir foreldre. Jeg tror mange barnløse ikke er klar over hvor stort fokus barnet kommer til å få i livet deres nettopp pga. denne følelsen, denne overveldende kjærligheten. Jeg fikk litt sjokk selv, for jeg skulle gjøre ditt og datt og iallfall IKKE gjøre ditt og datt når jeg fikk barn. Men jeg "glemte" at det ikke er mulig å sette seg inn i foreldrerollen på mange punkter før man er blitt foreldre. Selv om jeg selvsagt visste at jeg kom til å elske barna mine, ble jeg allikevel overrasket over HVOR overstrømmende disse følelsene er og hvor lammende de kan være, hvor redd man blir, hvor mye "makt" de har over foreldre.
Jeg har svelget så mange kameler at jeg ikke engang kan telle. Jeg har venner uten barn, venner som er førstegangsgravide nå. Noen av dem har VELDIG sterke meninger om hvordan alt skal bli når barnet kommer. Jeg sitter og flirer for meg selv og kan med 120 % sikkerhet si at sånn kommer det ikke til å bli. Men det får de finne ut selv, for jeg vet at det ikke nyttet å si noe til MEG før jeg ble gravid eller da jeg var gravid sist.
Bare sånn i tilfelle; nå snakker jeg mest om ting som "mine barn skal aaldri gå i barnehage, mine barn skal aaaldri se TV, mine barn skal aaaldri få lørdagsgodt, jeg skal aaaldri sitte på sengekanten til barnet har sovnet" osv.
Jeg tror denne tråden har tatt en helt annet vinkling enn det HI skriver om.Hvis jeg har skjønt rett da!? Selv snakker jeg ikke om de som har syke barn. Jeg snakker bare utfra holdningen til å ikke ville prioritere barnet sitt. Men enhver familie må velge å leve sitt liv slik som er best for dem. Men bare de ikke forsømmer barna.
Har ikke NOEN som helst problemer med å skjønne de som har syke barn. Har selv en søster som får hjelp hjemme 3 ganger for dagen på dagtid (ikke kveld, natt, helger), og en mor som har vært virkelig sliten! Og det er steintøft å ha syke barn (eller noen som er nærmt i familien.)
Ville bare oppklare dette, slik at vi ikke har i gang to helt forskjellige diskusjoner her inne.
Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.
.. og jeg har svelget noen, for å si det sånn, som en av de siste i venneflokken som fikk barn.
Men jeg har da fått med meg noen episoder etter det igjen. Stor fornøyelse å høre på vordende førstegangsforeldre om tenkt hverdag! Akkurat som det må ha vært ustyrtelig morsomt å høre på oss før vi fikk barn.
Nå vet jeg ikke om du sikter til meg, men antar det ettersom jeg startet tråden. Da har jeg nemlig formulert meg klønete. Det finnes ikke noe ovenfra-og-ned i mine tanker om dette. Det er godlynt gjenkjennelse. Det er klart det er ting ved foreldretilværelsen jeg har erfart som de ikke har, ettersom jeg har barn. Det er mange ting de fleste ikke klarer å se for seg før de får barn. Esme nevner blant annet dette med den fysiske og psykiske avhengigheten. Hvem klarte vel å forestille seg det før man selv fikk barn? Ikke jeg, i hvert fall. Jeg synes ikke det er farlig å tenke for meg selv "bare vent, så skal du se". Det er ikke noe arroganse i det. Det er heller, som sagt, munter gjenkjennelse.
Til Elinblu: Jeg mener ikke at alle småbarnsforeldre ikke aner hva de går til. Men jeg tror de fleste småbarnsforeldre har opplevd å få uvitende kommentarer om alt fra barneoppdragelse til "jeg skal ikke endre personlighet selv om jeg får barn". Det er helt normalt, tror jeg, at mange har meninger om foreldretilværelsen som ikke nødvendigvis blir fastholdt etter at barna kommer til verden.
Jeg er enig i dette, det er en insinuering om at dersom man får barn så vet man så mye mer enn andre, selv om det eneste man vet er hvordan det var for en selv.
Jeg har ikke forandret så mye syn på dette å få barn, men likevel så er det jo selvklart at man får seg noen overraskelser. Akkurat som å gjøre alt annet for første gang.
Jeg oppfattet Monsoon riktig tror jeg.
Jeg hadde selv mine egne oppfattelser om hvordan det skulle være og vet helt sikkert at jeg fikk mine overraskelser. :fnise:
Jeg ser overhode ikke på det som noe ovenfra-og-ned å tenke mitt når mine venner legger ut om de planene de har når de blir foreldre. Det var det nok mange som gjorde da jeg la ut om mine.
Enig med deg og Elinblu der. Sånn "håhå, bare vent og se"-holdninger er utrolig irriterende (når det sies høyt, folk må jo tenke det de vil), og jeg håper inderlig jeg ikke formidler noe sånt til mine barnløse venninner. Men, det er klart, en sjelden gang kommer det jo noen virkelig hårreisende uttalelser da..
Joda er jo enig i det. Men det er jo ikke det at hun mener hun vet alt og vet best selv om hun mener at de kanskje kommer til å endre planer etter at barnet er født.
Jepp. Jeg får vel også legge til at jeg ikke gir uttrykk for hva jeg tenker. Jeg sitter ikke og himler med øynene, ler eller noe slikt. Dette er jo tanker jeg gjør meg i stillhet.
Min svigerinne var ekstremt bedreviter da hun var barnløs. Så fikk hun barn og hun er faktisk en av de flinkeste mødrene jeg vet om. Ok, litt mer ydmykhet har hun fått til ting som at man kan bli redd og bekymret når barnet har feber osv. Men alt i alt synes jeg at hun er knallflink og har ingen problemer med å prøve å etterfølge hennes eksempel på flere områder.
Når det gjelder foreldre som har barn i barnebolig blir jeg ganske oppgitt av å lese fordømmelse av dem. Det at jeg selv har et barn som krever en del ekstra + en lillebror som er mentalt er en femåring i en noenogtyve år gammel kropp, gjør meg på ingen måte til et sannhetsvitne med rett til å fordømme andre. Det eneste jeg kan si at jeg har litt kjennskap til er den sorgen og smerten som kan ligge bak de valgene man tar. Det kommer ingen fordømmelse herfra, i alle fall.
Nei. Men jeg lurer fortsatt på hvordan man skal vite om man er villig til å omprioritere eller ikke (slik at man vet om man bør forbli barnløs), ettersom såpass mange ombestemmer seg underveis.
Ok... dette er helt på sidelinja, men fy søren så truffet jeg følte meg her.
Å ha et barn med autisme er ikke bare fryd og gammen - det er en jobb som kan være så til de grader tung at det går ut over foreldre og andre søsken.
Selv har jeg en liten gutt som blir tre år i januar. Han er multifunksjonshemmet. På en god dag smiler han og fester blikket. Han kan ikke holde hodet sitt, har ingen viljestyrte bevegelser.
Denne gutten er i barnehage hver dag, på linje med gutten som hadde autisme. I barnehagen får barn med spesielle behov en pedagogisk stimulanse vi som foreldre overhodet ikke har utdannelse og mulighet til å gi dem. De får sosial stimulanse både med andre barn som har spesielle behov og med funksjonsfriske barn.
Mitt barn, og jeg kan tenke meg barnet med autisme er i barnehage også fordi vi som foreldre skal ha en ørliten mulighet til å leve et tilnærmet normalt voksenliv. Det tar på fysisk og psykisk å være forelder til et barn som krever så mye - noen ganger trenger man å være voksen, kollega og føle man lever...
Min sønn er også i en barnebolig - en slik du grøsser slik av, turi. Min sønn er i barneboligen fra tirsdag ettermiddag til torsdag ettermiddag hver uke. Dette er et utrolig hyggelig sted hvor det jobber engasjerte mennsker som tar seg godt av ham. Han får kos, mat, stell og en seng. Jeg opplever at de voksne som tar seg av gutten min faktisk er genuint glade i ham. Er han syk får jeg telefoner og tekstmeldinger - de bryr seg. Barna i barneboligen bryr seg om hverandre og spør etter hverandre. De er på turer og tilstelninger. De har faktisk et godt liv - tro det eller ei.
Uten denne avlastningen - og her må jeg vel også slenge med at jeg er en av de som tydligvis ikke skulle hatt barn og hvis morskjærlighet mangler, - fordi sønnen min også er hos privat avlaster hver andre helg... Anyway - uten denne avlastningen hadde vi som foredre gått rett i veggen og det fort.
Det er denne avlastningen i uka som gjør at vi orker å henge sammen - orker å være en god mamma og pappa for ham. Det er også denne avlastningen som gjør at vi har ork til å ta oss av storebroren hans på en måte som han fortjener.
Så vær så snill... Sett dere litt inn i saker og ting før dere dømmer og grøsser.
Beklager avsporingen... Men jeg ble pokker så provosert her. :unnskyld:
Og for å spore debatten inn igjen - jeg tror nok dette paret vil svelge endel kameler, ja - når verdens nydeligste lille barn ligger der og er deres.
Som du ser så skrev jeg at jeg håper de forblir barnløse. Men heldigvis, så endrer de fleste med en slik holdning meningene sine når de en dag blir foreldre:). Jeg klarer fortsatt ikke å forstå de som ikke vil "endre" på en del "vaner" etter de får barn. Mistenker da at de ser på barn som statussymbol. Vil presisere at jeg ikke mener at jeg ønsker mor tilbake til kjøkkenbenken! Det er ikke det jeg mener mmed å ta seg av barn. Men heller det at man ikke kan gå på byen hver helg, men at man gjør det beste for å forme barnet til å bli et selvstendig menneske (kan utdype dette i det uendelige, men stopper her)
Som jeg har sagt tidligere. Dette gjelder ikke de med syke barn, eller som selv er syk. INGEN kan forvente at noen skal klare å ta seg av et sykt barn uten hjelp!
Inagh, det var et nydelig innlegg. :klem:
Perhonen, jeg synes lite om måten du fremstiller denne familien på. Selv om dere kanskje er gode venner så er det ikke sikkert du vet alt.
Til HI, ja livet med barn ble annerledes enn det jeg hadde trodd, men det kunne jeg jo ikke vite på forhånd. ;) Hvem visste vel det?
Jeg kjenner meg litt igjen i den paret som Monsoon beskriver jeg da. Jeg hadde ikke noen tanke om Nanny og lange arbeidsdager akkurat, men jeg ante heller ikke hvor altomfattende det skulle bli for meg å få barn. Hele tilværelsen, begrepsapparatet og prioriteringslista mi, ble jo alldeles filleristet. Det er så sant som det er sagt: "Det typiske eksempelet på en mindretallsregjering er å ha en baby i huset.".
Etter å ha jobbet ganske tett på unger med autisme, og multihandikappede barn må jeg fullhjertet signere Inaghs meget gode og vakre innlegg og gi en liten "fy på lanken" til turi og Perhonen - ikke uttal dere om ting dere øyensynlig ikke har et fnugg av peiling på!
Hvem i huleste er det som dømmer foreldre som har barn i barnebolig her?
Det var én som ikke visste hva barnebolig er, men som fikk svar på det og dermed endret reaksjonen sin. Så var det Perhonen som snakker om et spesifikt eksempel, hvor hun kjenner familien og derfor vet en hel del om dem. Perhonen har et barn med spesielle behov selv, og det virker som hun følte seg "truet" til å presisere det, fordi så mange var ute etter henne.
Hvem andre snakker vi om? Er det slik fordi man har barn med spesielle behov selv, så evner man ikke å se nyansene i det folk skriver, og derfor tolker alt som kritikk?
Jeg ble faktisk såret av innleggene til Perhonen og turi, rett og slett det traff meg midt i hjertet. Det er ingen enkel avgjørelse å ta i mot så mye avlastning som vi f.eks. gjør. Jeg har i etterkant sett at begge har nyansert innleggene sine, og kommet med mer informasjon - men uansett. Perhonen går ikke i skoene til de foreldrene hun snakker om. Det er bare disse foreldrene som vet hvorfor barnet er i såpass mye avlastining som han er. Mye kan man vite som utenforstående, men man vil aldri lære å kjenne hva den enkelte bærer i hjertet sitt.
En barnebolig kan være til stor og uvurderlig hjelp for oss som har barn med spesielle behov. Jeg blir trist når folk grøsser og tenker "stakkars barn." Det er ikke synd på mitt barn fordi han er i barnebolig to dager i uka, og antakelig kommer til å bo der mer og mer ettersom han vokser til. Det er barneboligen som er med å gi ham et godt liv, for det ville han ikke hatt dersom mannen min og jeg skulle tatt oss av ham uten hjelp...
Så ja - det er lett å se kritikken når slikt blir skrevet, fordi det rører så mye sårt og vondt. Normalt sett blåser jeg en lang masj i hva folk skriver og mener her inne, men akkurat dette, dette ble jeg lei meg av. Det er mye mulig jeg er rar, men det har jeg nå alltid vært...
Selvfølgelig, det gjelder jo alle områder av livet, som påpekt av flere her. Jeg skjønner bare hvorfor man må hovere over det (for det er slik jeg leser flere av innleggene, om de i utgangspunktet var aldri så godmodig ment). Det er jo ikke slik at man blir et klokere menneske over natten når man blir mor, for deretter straks å gi seg til å le ømt av hvor ubeskrivelig dum man var tidligere. (Snarere tvert imot, kanskje? For egen del lurer jeg på om våkenetter og ammetåke har svekket både intelligens og øvrige sjelsevner.) Paret i hovedinnlegget betrakter jeg som ekstreme, og jeg må si meg enig med Hasselnøtt i at det ikke bare er de eventuelle foreldreegenskapene som er litt snåle her.
Modning er jo en prosess som skrider fram gradvis, på alle felter. Jeg har ingen tro på at damen i hovedinnlegget kommer til å forandre seg totalt idet hun kjenner det første sparket - hvorfor i alle dager skulle hun det?
Som jeg skrev tidligere i innlegget du delvis siterte: Det at jeg selv har noe erfaring gjør meg ikke til et sannhetsvitne med rett til å dømme.
Og gi nå beng i å antyde at alle reaksjoner handler om at man tar ting personlig, da. Jeg har ikke barn i barnebolig og skjønner ikke helt at det evt. skulle gjøre mine argumenter mindre verdt om jeg så hadde. Mitt poeng var vel nettopp at selv ikke de som har lignende erfaringer har forutsetninger for å fordømme andre. Og ja. Jeg synes hinting om manglende morskjærlighet og bortsetting av barn som "ikke passer" lukter fordømming lang, lang vei.
Å guri. Nå ble jeg engasjert også. Eller, siden jeg jo har et barn med særskilte behov; i forsvar. :himle:
Egentlig ikke for å forsvare meg, men er det ikke en ørliten forskjell på å ha et multihandikappet barn og et barn hvis eneste handikap er at det er autistisk. Og det er ikke snakk om å ha noe avlastning, men det er snakk om å ikke ha barnet i det hele tatt. Fordi det ikke passer inn med det man forventer seg av det å ha barn.
Jeg har jobbet med barn og familier som virkelig trenger all den hjelp de kan få, og som slett ikke har fått det. Jeg har jobbet med barn og voksne med downs syndrom. Min yngste sønn går på skole med en multihandikappet jente. Hvis foreldre gjør alt de kan for barnet sitt. Og som får god hjelp og avlastning for at barn og foreldre skal få et best mulig liv.
Jeg kjenner mange som kunne trengt mye mer hjelp enn det de får tilbudt. Mange som sliter og er utslitt og som ikke får hjelp til hverken det ene eller det andre. Jeg kjenner familier som virkelig kunne hatt behov for hyppig avlastning.
Og jeg kjenner noen som får alt de måtte ønske seg av hjelp og støtte.
Jeg har valgt å ikke ha avlastning for mitt barn, enda behovet kunne ha vært der. I løpet av en dag på jobb har jeg gjerne 15 oppringinger fra ham. Hvis jeg drar ut en kveld om bare for en times tid er det like mange oppringinger. Men dette er mitt valg. Hadde han hatt et fysisk handikap i tillegg hadde jeg måttet ha mer hjelp. Men å være forelder for et barn med ulike begrensninger er krevende. Allikevel føler jeg at noen tror at når man blir forelder skal livet fortsette slik som før, man skal jobbe som før, leve livet som før.
Jeg har mange ganger lurt på hvorfor mange har fått barn. De har absolutt ikke tid til dem. Og de tror man kan ta igjen den tapte tiden siden. Det kan man ikke. Årene med barna får man aldri tilbake. Det kan faktisk være verdt å sette av litt tid, noen år med dem, fremfor å prioritere eget liv og egne ønsker.
Heldigvis, de aller fleste foreldre er der 100 % for barna sine, i den grad man kan være tilstede for dem.
Men hva var det som traff deg? turi visste ikke hva en barnebolig var for noe, men hadde du lest litt mer, hadde du sett en helt annen reaksjon. Perhonen snakker heller ikke generelt, hun snakker om en familie hun kjenner, og det gjør hun tydelig rede for i innleggene sine. Hun har selv et barn med spesielle behov, så hvorfor i all verden skulle hun se ned på andre i samme situasjon? Hun av alle skjønner jo hvor krevende en slik hverdag er.
Jeg skjønner at tema er følsomt, og jeg tviler ikke et sekund på at det finnes dømmende sjeler der ute, absolutt. Men i denne tråden finner jeg ikke en eneste en, og synes derfor det blir litt feil å starte egne innlegg med kritikk og anklage mot andres oppfatninger og erfaringer.
Det nytter jo ikke å diskutere dette aktuelle paret, for her er informasjonen asymmetrisk. Jeg kjenner henne, vet hvordan hun er, og tror derfor at hun vil forandre oppfatning når hun tar seg tid til å kjenne etter hva det faktisk innebærer å få et barn, at det ikke bare er en forestilling, en visjon. For det er nok slik her, at "man skal jo ha barn", uten at de legger så mange krefter i å tenke over det. Slik var jeg også. Det er det jeg sier igjen og igjen her, at jeg var helt lik. Jeg var også ekstrem før jeg begynte å prøve å få barn. Det var først da jeg (som følge av å være UFB-er) gikk ordentlig i dybden på hva det innebar å skulle være mor at jeg endret holdning til blant annet penger og karriere.
Det du skriver, om å hovere, kjenner jeg meg ikke igjen i, og lar derfor være å kommentere det ytterligere.
Inagh, såvidt jeg kan forstå så tar du nærmest ned stjernene til sønnen din. Dere har et helt annet ståsted enn den familien jeg kjenner. Dere setter tilside egne behov for å være der for barnet deres mest mulig. Og jeg sier ikke at noen barn har vondt av å bo i barnebolig. De blir tatt veldig godt vare på og elsket av alle som jobber med dem. Helt sikkert. Poenget mitt er at det er stor forskjell på å ha behov for hjelp og ta imot hjelp når man trenger det, og å avvise barnet sitt fordi det ikke svarte til forventningene. Fordi det hemmer karriereutviklingen. Det fins heldigvis ikke mange som er slik. Men noen. Og jeg opplever stadig vekk i jobbsammenheng at når vi ringer for å si at de må komme og hente barna fordi de er syke så kommer de ikke. Fordi de har ikke tid. Sikkert mange ganger arbeidsgivere som ikke legger til rette for at man kan ha barn og en karriere heller.
Jeg synes nesten det er forståelig å påstå at man ikke kommer til å forandre livet sitt noe særlig selv om man får barn. Av ren trass nemlig, pga. av de hundrevis av allerede-foreldrene som slenger rundt seg med sine nedlatende, allvitende og bare-vent-og-se holdninger.
Jeg tror kanskje jeg mistolket innlegget ditt, og svarte litt kjapt i sted. Jeg tror ikke det skjer noe mirakuløst med henne idet barnet sparker nei. På samme måte som jeg selvfølgelig ikke tror hun kommer til å flytte på landet og dyrke grønnsakene sine selv. Det var naturligvis satt på spissen, noe jeg trodde var åpenbart. Jeg beklager om jeg var klønete i mine formuleringer.
Du har rett i at det er forskjell. Det er forskjell på funksjonshemminger, på funksjonsnivå og det er store forskjeller innenfor en og samme diagnose. Det er forskjell på hvor problemene utarter seg mest. Det er også store forskjeller på foreldre og hva de makter. Ikke bare av rent fysiske arbeidsoppgaver.
Har de sagt til deg at barnet er i barnebolig fordi det ikke oppfylte forventningene?
Det som traff meg i hjertet var først og fremst den grøssende smilyen ved siden av spørsmålet "hva er en barnebolig." Dette hadde ikke truffet meg i det heletatt hadde ikke spørsmålet hatt den smilyen. Uten smilyen hadde jeg oppfattet det som et nøytralt spørsmål. Med smilyen oser det av en fordom om at dette er et grusomt sted hvor man stuver vekk barn det ikke passer en å ha.
Å snakke om en familie man kjenner er lett... Men hvor godt kjenner man den familien egentlig? Det nevnes også spesifikt i et senere innlegg at barnet "bare har autisme." Autisme er ikke en sekk - det finnes mange ulike autismeformer. Noen barn med autisme er f.eks. våkne hele natta - har man hatt noen netter med nattevåk blir man ganske ødelagt...
Jeg syns det er flott at Perhonen orker å ha barnet sitt hjemme, at hun ikke føler hun behøver avlastning. Det er ikke alle som føler de behvøer dette, noen klarer faktisk fint å sjonglere hverdagen sin på beste måte uten hjelp utenfra.
Andre trenger hjelp, men våger ikke be om dette, da de er redde for reaksjonene utenfra.
Noen av oss stikker fingeren i jorda og innser at de trenger hjelp for å klare hverdagen. Det første spørsmålet vi blir møtt med når vi møter en lege som treffer Lillemann og oss for første gang er som regel: "bor han hjemme ennå?"
Vi har ulike behov for hjelp, og ulike terskler for å ta i mot hjelp. Felles for de fleste av oss er vi faktisk har barnets beste i tankene, uansett hvor mye avlastning vi velger å ha eller ikke.
Ja. De forventet ikke å få et barn med en funksjonshemning. Og faren skammer seg dypt over barnet sitt. Jeg er ikke fullt så sikker på mors følelser, hun er veldig styrt av hva hennes mann sier og mener.
For faren ble gutten en "klamp" om foten, fordi han egentlig ikke ville ha barn, på grunn av at han ville prioritere karrieren sin. De hadde tenkt seg en løsning som hovedinnlegger, der de skulle jobbe som før, ha en nanny som leverte barnet i barnehagen om morran og hentet om kvelden, og så være sammen med barnet i helgene.
De fysiske arbeidsoppgavene med barnet er ikke så tunge. Han gjør det meste av det andre barn gjør. Han har dårligere språk enn jevnaldrende, og lærer ikke på samme måte. Du får heller ikke samme respons. Jeg har hatt en del med ham å gjøre og det å få et smil er helt fantastisk. Han gir generelt liten respons. Ellers kan man vel si at han er høytfungerende. Han har de typiske kjennetegn på autisme, som dårlige sosiale og kommunikative evner.
(noe som vel kan sies om mitt eget barn også. )
Og det er klart at det er sårt når andre forteller om sine fantastiske barn og alt de gjør og oppnår, og en selv vet at slik vil ens eget barn aldri bli. Det er kjempevondt. Hver gang noen spør hvordan går det nå har jeg mest lyst til å la være svare. Og jeg hører at "mitt barn gjør sånn og sånn, og skal begynne der og der, og gjør det så og så godt på skolen", men mitt eget barn egentlig ikke har vært på skolen på fire år.
Så jeg er enig med hovedinnlegger i at å få barn er ikke alltid slik man tror, og man kan måtte gjøre noen omprioriteringer.
Jeg ser at du forsøker å moderere deg og forklare hva du mener. Du klarer nesten å overbevise meg om at vi er på samme planet likevel, også kommer slike utsagn som den setningen jeg har uthevet over her.
Jo det er sikkert milevid forskjell mellom å ha et barn med sterk CP, et barn med downs, et barn med autisme og et barn uten diagnose men med sterke lære- og atferdsvansker. Det er forskjell på barn med CP også. Og forskjell på barn med downs. Det vil aldri være like barn, aldri like familiesituasjoner - men å sette dem opp mot hverandre slik du gjør her gjør meg fysisk uvel.
Har du møtt det fagmiljøet kaller en "tung autist"? Har du snakket med foreldrene? Å være det du kaller "autistisk" er så mangt. Skalaen er lang og bred. Men det er aldri aldri en enkel diagnose. At autisme til tider er en så skjult men samtidig så omfattende og avvisende diagnose gjør den i mange tilfeller vanskeligere å takle for familien enn et barn med en klar diagnose som får medisiner og som alle skjønner at "trenger hjelp".
Ja, jeg skjønner at denne familien du kjenner og snakker om kanskje ikke oppleves som så "rammet" som du mener de burde. Kanskje er ikke denne guttens autisme så tydelig som hos andre. Likevel synes jeg at det menneskesynet og den forståelsen jeg synes å skimte foreksempel i denne setningen er provoserende.
Ja jeg burde kanskje vært mer forståelsesfull. Men jeg har problemer med mennesker som skammer seg over å være i familie med en som ikke er som alle andre. Mennesker med downs som aldri får besøk av "sine" for eksempel.
Og jeg har problemer med å forstå at noen velger bort barnet sitt fordi det er hemmende for karrieren. Jeg forsøker, jeg gjør virkelig det, men må innrømme jeg får det ikke helt til. Og ja, jeg har møtt det fagmiljøet kaller en tung autist, pluss at jeg har en venninne som jobber med såkalte tunge autister. Jeg vet hvor krevende de er. Og det er stor forskjell innad på mennesker med denne diagnosen.
Men greit nok, hvis dere mener at det er riktig å velge bort et barn på grunn av at det ikke passer inn i det bildet en har på hva som er en såkalt vellykket famile så er det ikke mye jeg kan gjøre med det. Jeg forstår godt at folk trenger avlastning, og jeg kan også forstå at folk velger å ta abort på grunn av at de ser at de ikke hverken fysisk eller psykisk er i stand til å ta hånd om et handikappet barn. Men jeg kan ikke forstå at noen gjør det på grunn av at det ikke tar seg ut i deres familie. At man i dag ser på et handikappet barn som en skam.
Jeg tviler på at mange, om noen, her inne synes at slikt er greit. Jeg oppfatter det heller som om folk stiller seg litt tvilende til at verden er så svart-hvit som det du forteller om denne familien. Jeg oppfatter det som om folk spør deg om du virkelig er sikker på at det er karriere og "hva som passer seg" som ligger til grunn, og at man stiller seg litt tvilende til om vennene dine får så mye avlastning for sitt barn hvis det har en diagnose som kan beskrives med et "bare".
Selvsagt kan det hende at det er akkurat slik du beskriver i denne spesifikke saken, og det er i så fall veldig trist både for barnet og for foreldrene, for det kan ikke være greit å ha det slik, men nå er det også en kjennsgjerning at veldig mange foreldre til sterkt funksjonshemmede barn møter mange fordommer og mye idioti fra verden rundt seg, som vi også har hørt eksempler på i denne tråden, og derfor er det ikke så rart at uttalelser av typen "vil bare ha barnet på ferie" og "prioriterer karrieren fremfor barnet" trekkes i tvil eller i alle fall stilles spørsmål ved. Siden de fleste som har inngående kjennskap til hvordan det er å leve med et funksjonshemmed barn vet at det ofte er mer som ligger under det man kan se utenfra.
(Og som sagt: dette er en generell betraktning. Jeg vet selvsagt ikke hva som er fakta i akkurat denne saken – og egentlig synes jeg ikke det er så veldig interessant heller. Jeg foretrekker i grunnen å holde diskusjonen på et litt mer generelt nivå, må jeg innrømme.)
Hvorfor si det på nytt når Teofelia har sagt det så bra.
Jeg snakker ikke bare om det du skriver om denne familien Perhonen. Jeg snakker om den manglende forståelsen jeg synes flere av uttalelsene dine vitner om. På generelt grunnlag.
Jeg tror jeg bare signerer Teofelia helhjertet her.
Og forresten, dersom forholdene er slik for denne gutten som Perhonen beskriver, er det jo fryktelig vondt for alle parter. Man kan nesten spørre seg da om gutten faktisk ikke har det bedre i barneboligen enn han ville hatt det hjemme... :nemlig:
Det var det jeg også tenkte: det må være aldeles grusomt å være foreldre til et barn man ikke klarer å akseptere. I tillegg til at det selvsagt er fælt for gutten å ikke bli akseptert av mamma og pappa. :(
Det er også viktig å huske at foreldre til barn med funksjonshemming skal vare i mange flere år enn andre foreldre. Når mine barn flytter ut i alderen ml 18 oh 20 år, så går de i gang med sitt voksenliv.
Min lillesøster på 34 år bor i bolig, men trenger masse oppfølging av hjelpeverge/foreldrene våre. De vil for alltid ha et "barn" som skal følges opp.
Jeg slenger meg også på det som er sagt tidligere om terskelen for å få barnebolig og avlastning - det er desverre ikke slik (i de fleste kommunene ihvertfall) at dette blir dyttet på familiene. De aller fleste får som oftest mindre hjelp enn hva familien trenger.
Bare en liten kommentar til "autisme-saken" som Perhonen brakte inn:
Jeg ser at du forklarer og utdyper. Jeg er egentlig enig med Teofelia i at jeg nok egentlig foretrekker mer generelle diskusjoner.
Et innspill til deg kan være at kanskje har denne familien gjort noe lurt? De har innsett hvordan dette ville påvirke familien på et tidlig tidspunkt og jobbet konstruktivt for en god løsning for både barnet det gjelder og resten av familien?
Mange foreldre til barn med funksjonshemming ønsker å gjøre det meste selv - både pga. foreldreansvaret og pga. samfunnets forventninger til at den beste løsningen er at man tar seg av barnet selv.
Men - man blir ufattelig utslitt av å ta seg av et barn hele døgnet i mange år på rad. Kanskje er en tidlig etablering av et slikt boforhold med på å gi en god familiehverdag for både gutten det gjelder og for hans søsken og for foreldrene?
Min mor passet søsteren min døgnet rundt i nesten 20 år. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er først nå - 14 år etter - at hun er i ferd med å få tilbake overskuddet sitt. Hun var virkelig totalt utslitt.
Så derfor - når kommunen har innvilget et såpass omfattende hjelpetiltak - synes jeg du skal stole på at fagfolk har jobbet fram den beste løsningen for dette barnet og denne familien, og slutte med å gå rundt og spre rykter (for det er DET dine fordommer blir) om hvor dårlige omsorgspersoner disse foreldrene er. Kanskje er de faktisk det helt motsatte!
Uff, jeg kjenner litt på at jeg ble så inderlig sår i går... Det likner ikke meg i det heletatt - normalt gir jeg en god dag i hva folk mener og skriver.
Jeg håper ikke noen, og da spesielt turi og Perhonen, har tatt seg nær av at jeg ble litt grinete.
Jeg tror det som gjorde at jeg klikket litt, er at jeg fikk kjenne så inderlig på de rundene mannen min og jeg gikk med oss selv før vi tok valget å la Lillemann bo i barnebolig to døgn i uka. Vel - først bodde han der faktisk bare noen timer i uka... til det ble et døgn - og det til slutt var ledelsen der som kom og sa "nå ser vi dere er så dønn slitne, at vi vil gjerne tilby dere to døgn." Når vi da i tillegg har takket ja til å ha ham i avlastning hver andre helg også...
Jeg tror det er derfor jeg klikket, at jeg forsto det slik at det ble stilt sprøsmålstegn med hvordan i all verden noen kunne finne på å sette vekk ungen sin, "bare fordi han var litt anderedes." (Jeg vet jo nå at det slett ikke var slik det var ment.)
Barna våre er det kæreste vi har. Gud hvor mange kameler svelger vi ikke for disse ungene - om de er friske, eller om de er syke, om de har større eller mindre former for spesielle behov... Min kamel var å stikke fingeren i jorda og innse at jeg alene ikke var god nok mamma for gutten min... Jeg og min familie trengte rett og slett hjelp for å klare å gi ham et godt og fullverdig liv, som han fortjener på linje med alle andre barn.
Men som sagt - det likner ikke meg å være så sår, så jeg beklager inderlig om noen har blitt lei seg av hva jeg har skrevet.
Jeg synes ikke du har noe som helst å beklage i denne tråden, Inagh. Du har jo bare vist akkurat hva som var problematisk med Perhonens innlegg, sånn som de var formulert i utgangspunktet, og jeg synes det er helt riktig at det kom tydelig fram. :klemme:
Det er ikke minst din fortjeneste hvis jeg har et minimum av forståelse for hvordan det er å være forelder til et sterkt funksjonshemmed barn. Du skriver så varmt og levende om Vegard – om de gode øyeblikkene, men også om de tunge, og dette har gitt meg og ganske sikkert flere andre her inne også, et veldig sunt innblikk i en annerledes foreldretilværelse.
Selvsagt skal du si fra om hvordan ting ser ut fra din synsvinkel! Hvordan skal man ellers kunne vise folk at det finnes alternative måter å se ting på og at det som vises på utsiden kanskje ikke er den eneste sannhet.
Denne tråden var jo nesten ferdigdiskutert før jeg fant den i dag. Barn med spesielle behov velger jeg å holde meg unna i denne debatten.
Jeg har nok vært blant dem som har tenkt på barn som et nytt tilskudd til hjemmet. Før vi fikk barn selv hadde enkelte i vennekretsen fått sitt første barn og jeg hadde blitt tante til to herlige søsken. På forhånd hadde jeg observert utenfra at forventninger og virkelighet ikke alltid går hånd i hånd, samtidig så jeg at i hvor stor grad babyen (særlig den første) skulle okkupere livet til foreldrene var litt selvvalgt. Som min søster sier: "de som aldri kommer seg ut med barn, var ikke nødvendigvis de letteste å få med seg ut tidligere heller".
Tatt i betraktning mine egne tanker fra før jeg fikk barn, så innvilger jeg meg selv å ha noen "bedrevitende" tanker om de som tror de vet alt om hva som følger livet med barn. Overgangen til barn nr to er nok veldig annerledes enn fra ingen til ett barn, fordi jeg i løpet av de siste tre årene gradvis har gitt slipp på større deler av "det gamle" livet mitt. Som gravid med nr. 2 føler jeg igjen at jeg ikke helt vet hva jeg går til ikke av våkenetter og babyskrik, men av det å forholde seg til 2 barn på en gang - med svært ulike behov.
Kan tilføye at mine forventninger lå langt unna Nanny-tankegangen til Moonsoon si venninne. På den måten var det greit å begynne barnetilværelsen som student, økonomisk er det selvfølgelig helt noe annet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
