Sånn litt på siden av den forrige tråden jeg startet her, ang vekt, så sitter jeg og tenker på noe...
I mange forskjellige situasjoner, både på nett og rl, så kommer man borti diskusjoner når det gjelder andre menneskers vekt. Det være seg overvekt og undervekt.
Det som slår meg, er at det veldig ofte er helt ok å snakke om at noen er undervektige/tynne, mens det å nevne overvekt, er helt horribelt...
Det å være undervektig er liksom ikke noe å klage på, så derfor kan det diskuteres, og kommenteres, fritt, mens overvekt er noe folk sliter med, og skal derfor ikke nevnes, i frykt for å såre noen...
Men er det nå slik at undervekt er en bagatell? Er det slik at undervekt alltid kan rettes på, om man selv vil?
Jeg har gjennom hele livet vært altfor tynn. Radmager, og som ei fjøl, uansett hvilken vinkel man ser meg fra. Og jeg har, i alle år, fått høre at jeg er radmager, nesten som et skjelett, at det skrangler når jeg går, etc. Men i tilfeller hvor jeg har gitt uttrykk for min misnøye med slike kommentarer, så himler forlk med øynene, og jeg får høre at jeg ikke har noe å klage over, og at jeg må tenke på de som har for mye...
For all del, jeg skjønner at de med for mye sliter med det, men burde ikke folk også skjønne at undervekt er et problem?
Nå er jo jeg, selv om mange av dere ikke tror på det, ikke tilhenger av å diskutere andre folks vekt og utseende, ihvertfall ikke fordomsfullt, men når det først nevnes, så er jeg en smule forundret over at man blir hudflettet om man nevner andres overvekt, men om man nevner andres undervekt, så er det den undervektige som nesten hudflettes, fordi at h*n reagerer på kommentarer...
Jeg er selv overvektig, men er alikevell enig med deg om at det å være undervektig kan være et vel så stort problem:)
kan tenke meg at det er verre å legge på seg (Hvis man rett å slett bare er veldig tynn) enn det er å "ta av" når en er kraftig/overvektig:)
Selv vet jeg hva som må til å her er det bare viljen det står på... så jeg har meg selv å takke..hehe
Selvsagt burde de skjønne det og jeg nevner som oftest i slike diskusjoner at det faktisk må være like ille å være på andre enden av skalaen. Men iom at det er en del av det syke idealet man får presentert gjennom diverse media, så antar jeg at folk syns det er helt greit.
Jeg så en MEGET tynn dame i dag. Hun var så tynn at man kunne plassert en svær stokk mellom beina hennes og den ville likevel ikke berørt lårene. Jeg må innrømme at jeg da syns at jeg var heldigere stilt enn henne som overvektig. Min overvekt er såvidt jeg vet latskaps/kostholdsrelatert og kan gjøres noe med (hadde det ikke vært for latskapen) mens de fleste som er sykelig undervektige ikke har like "lett" for å fikse sitt problem.
Så ja, alle burde skjønne at det å være undervektig også kan oppleves som et stort problem for de det gjelder.
Det er selvsagt ikke noe bedre å kommentere folk som er undervektige. Jeg skjønner ikke hvorfor andre menneskers vekt er noe å fokusere på i det hele tatt?! Noen er overvektige, noen er undervektige. Det kan være vanskelig å gjøre noe med begge problemer.
Men nå tegnes bildet litt klarere for meg, holdningen din i den andre tråden er ikke tilfeldig.
Min mor hadde en stoffskiftesykdom som gjorde at hun raste ned i vekt. På det minste veide dama, som var 1.60 høy, 36 kg. Hun så ut som et levende skjelett.
Folk sendte henne stygge blikk, leger som ikke kjente henne påsto rett ut at mor led av anorexi, "Det var jo bare å ta seg sjøl i nakken og begynne å spise." Hun slet med å finne klær som passet til kroppen...
Jeg vet at dette slet utrolig på henne psykisk. Og ja - hun følte det var lov å kritisere folk som er sykelig tynne, mens man ikke kunne si et ord til folk som lider av sykelig overvekt...
Jeg tror derfor, ut fra mors erfaringer, at begge deler kan være like vondt for den det gjelder. :nemlig:
Det er helt klart at det er enkelte som sliter med undervekt, og for dem er det et reelt problem.
Men samtidig så kan en ikke unngå å tenke på alle de som velger å være så tynne, eller ønsker å bli så tynne.
Det er den slutningen folk trekker, tror jeg, når de komenterer undervekt. Og da er det en litt annen situasjon en når det er en overvekt som det jo ikke er mange som velger frivillig, eller streber mot.
Jeg trenger ikke bli fortalt at jeg er tjukk, det vet jeg veldig veldig godt. Å si det blir da rimelig bortkastet
Sånn litt på sidelinjen: jeg funderer vel så mye på undervektiges kosthold som overvektiges. Det er ikke alle undervektige som er så veldig sunn, selv om de er tynn.
Selv er jeg akkurat passe og har sluppet fordommer både den ene og den andre veien. For det er jo det det er snakk om, ikke sant? Andres fordommer mot andres utseende?
Slik kvinneidealet er i dag, så skal vi jo alle være tynn som ei flis, radmager, skranglete som et skjelett og hva_har_du. Overvektige skal ikke spise i offentlighet og, gud forby, i alle fall ikke spise usunn mat. Mens tynne mennesker gjerne kan spise og drikke hva de vil uten at folk reagerer.
Jeg tror det er lettere å være tynn enn tjukk. Jeg tror det er mer fordommer mot ovevektige og flere slemme kommentarer enn det undervektige opplever. Jeg tror også det er mye uvitenhet blandt folk. Også hos meg.
Jeg skjønner ikke helt at det ene må utelukke det andre. Det er vel ikke greit at noen diskrimineres eller mobbes, eller at problemer bagatelliseres, uansett om det gjelder overvekt, undervekt eller lang nese? For meg er det ikke greit å kalle en tynn person "anorektisk" eller et "skjelett" uten videre. På samme måte som jeg ikke synes det er greit å stemple overvektige som hiver i seg mat som overspisere eller fråtsere. Jeg vet ikke om det er stor faktisk forskjell på hva undervektige og overvektige får av kommentarer ifht kropp. Dersom undervektige får flere direkte kommentarer, antar jeg at det er som følge av at man drister seg til å kommentere det fordi undervekt er nærmere "idealet" i samfunnet, og større grad kan symbolisere en viss styrke og handlekraft. Trist er det uansett.
Min mor har alltid slitt med å holde vekta oppe, og blir veldig såret når andre kommenterer hvor tynn hun er (noe som skjer i tide og utide). Hun har masse komplekser og ønsker å gå opp i vekt uten særlig hell. Man skal passe seg for å kommentere andres utseende uansett hvilken vei vekta går.
Må likevel legge til at jeg syns det var stas å gå gravid (tross mange plager) og at jeg var stolt av magen min.
Jeg synes det generelt er ufint å kommentere andres kropp, i alle fall i negativ retning, og at det er like uhøflig å si at noen er for tynne som å si at de er for tjukke. Og jeg tror sikkert det kan være like vanskelig å gjøre noe med egen undervekt som med egen overvekt.
Jeg tror kanskje en av grunnene til at mange ser ut til å føle at det er "fritt frem" å kommentere at folk er tynne, er at de tenker seg - mer eller mindre ubevisst - at siden "alle" ønsker å være tynne, så er sikkert de tynne menneskene veldig fornøyd med hvordan de ser ut, og dermed tar de seg slett ikke nær av at man kommenterer det, for de har så mye selvtillit å gå på (den snille versjonen) eller eventuelt trenger de å jekkes ned noen hakk (den slemme versjonen). (Og i tilfelle det skulle være nødvendig å påpeke det, så tror jeg ingen av delene er sant.)
Den siste delen av den setningen din vet jeg likevel ikke om jeg forstår eller er enig i. Jeg tror ikke jeg har sett noen her "hudflette" undervektige som har reagert på omtale av egen eller andres undervekt.
Ja, desverre er det mer fordommer mot overvekt, og derfor blir man ikke tatt på alvor om man som undervektig klager på sin egen undervekt. Idealet er jo en radmager kropp, så man burde jo være glad man har det fra naturens side, så man slipper kjempe for det...
Sier man at man desperat prøver å få på noen kilo ekstra, så blir man jo sett rart på.
Den siste setningen var ikke myntet på diskusjoner her inne, men på et generellt grunnlag. Jeg har, blant annet, opplevd å få direkte kjeft av kollegaer for at jeg har ytret min misnøye med min undervekt.
Mye sant her.
Og det vet jeg selv iom. at jeg alltid har vært undervektig.
Jeg begynnte på barneskolen med å ha to stilongser og gjerne en tynn bukse under jeansen for å se mer normal ut, og mange lag med topper, osv. Det er svært lite gøy å være så tynn at alle ser på deg og komenterer det hele tiden. Å bli kalt "skjelettet" "røntgenbildet" "synålen" ol. er fryktelig ukult.
Når man faktisk ikke klarer å legge på seg, uansett hva man gjør/spiser, så er det ikke så gøy å høre at man sikkert har anorexia, eller slanker seg.
Jeg sliter enda med det, jeg har et ganske ok forhold til det nå, men å være nesten 1.80 høy og slite med å holde seg over 50 kg. er ikke en ønskelig situasjon.
Jeg får fortsatt høre hvor mager jeg er, og at nå må jeg for all del ikke gå ned mer i vekt. Men hallo?! Jeg gjør da ikke det med vilje!
Jeg er møkk lei komentarer, det er sikkert.
Det å ikke klare å legge på seg er slett ingen drømmesituasjon. De som misunner disse menneskene deres tynne kropp vet rett og slett ikke hva de snakker om! Like lite som de som fordømmer overvektige og sier at "det er da bare å ta seg sammen", vet hva de snakker om.
Det er alltid lett å stå utenfor og mene noe om hva andre burde gjøre med sin situasjon. Det er også lett å si at de som ikke klarer å legge på seg fornærmer de overvektige ved å nevne sitt problem. Det samme gjelder holdninger som formidler at tynne mennesker enten er heldige eller anorektiske.
Uvitenhet eller mangel på innlevelse og empati er symptomatisk for veldig mange som selv ikke kjenner disse problemene på kroppen...
Udervektig er tabu mens overvekt diskuterest heftig.
Og det er jo bare å slanke seg...
Dette sier min bestamor bestanig til meg.
Jeg har bestandig vært "rund" for det om jeg trente fotball hverdag. De sier jeg har tung beinbyggning. Men vi har jo sameblod og folket mitt er jo ikke så store som oftest og ikke av de letteste sånn sett.
Svigerinnen min har betandig vært syltynn, og min bestemor "tone hun er sunn hun for hun er tynn, mens du er usunn for du er tykk"
Altså er ikke bare bestemor som har den oppfatninga..
Og joda det er bare å slanke seg, når man spiser sunt, og trener ofte og man ikke går ned i vekt. Da blir man lei og gir f.
Men jeg vil jo ned i vekt, for helsa sin skyld.
Men når jeg gjør alt "rett" og enda ikke går ned så må det jo være en feil med meg hehe
Jeg er usikker på om jeg egentlig kan si noe om undervekt og overvekt mot hverandre, men jeg kan jo kommentere at stavekontrollen min tok overvekt, men ikke undervekt. ;)
Jeg er litt av den oppfatning (utfra de erfaringene jeg har) av at det er mer akseptabelt å kommentere vekten til dem som er undervektige, fremfor dem som er overvektige. Det er ikke pent å kommentere vekten til folk, men det virker som at det er større sperrer på å kommentere vekten direkte til folk som er overvektige kontra dem som er undervektige. Det virker som at det er underforstått at dem som er overvektige må jo ha et problem, mens dem som er undervektige, dem gjør det med vilje, - de er forstyrrende mennesker, som ønsker å være en del av medias syke ideal, - og ergo er med på å opprettholde det.
Jeg for min del tror nok både de med for få kilo og de med for mange vil oppleve folk som på død og liv måå kommentere.
Jeg var før jeg ble 30 år veldig tynn. Før jeg fikk andremnn var jeg undervektig og det er ikke kult å få de kommentarene man som undrrvektig får. Men i mange tilfeller tror jeg ikke det er så vondt ment som det føles, men har også opplevd de so er ute etter å såre.
Dette er noen kilo siden, og jeg har fått noen ekstra kilo nå, men er langt unna overvekt enda. Alikevel har jeg familie som må kommenterer det.
I sommer tok jeg igjen, og var nok litt spydig.
(men det overfor en søster som kun driker kadde og har gått fra 9 kilo til litt over 50 kg, som er 1,74 høy)
" en tynn kropp, er ikke nødvendigvis en sunn kropp"
Det kom i "diskusjon om hvem som sulle gå og låse opp et klasserom, og jeg s at jeg kune gå for jeg var yngst. Vi hadde alle løpt mye fram og tilbake den dagen og hun hintet m at min vekt kunne gjøre det slitsomt for meg. Kan ta med at jeg er 1.70 høy og nå ligger og vaker rett oppunder 70 kilo. Ikke akkurat overvektig med andre ord.
Jeg har stort sett vært normalvektig som voksen, men har hatt perioder både som undervektig og overvektig. Da jeg var i slutten av tenårene, var jeg undervektig. Vel og merke frivillig - hadde slanket meg så tynn som mulig, og mistet mensen i et halvt års tid.
Aldri har jeg følt meg så lite vel med kroppen min som da. Jeg kjente med hele meg at det slett ikke var bra, og det føltes usunt.
Selv nå - på mitt største, med over 20 kilo overvekt - føler jeg meg langt bedre enn jeg gjorde med 10 kilo for lite på kroppen.
Så jeg kaster aldri misunnelige blikk på folk som - frivillig eller ufrivillig - er for tynne. Og jeg kan godt skjønne at det oppleves som et problem.
Samtidig er det slik at selv om både overvekt og undervekt kan føles som et problem for den det gjelder, opplever ofte overvektige dobbel problematikk i det at samfunnet fordømmer overvekt.
Nei, man bør ikke kommentere folks utseende uansett. Men jeg må ærlig innrømme at jeg foretrekker å få kommentarer på de radmagre ribbeina mine framfor den breie ræva...
Å gud. Det minner meg om at bestemoren min ga meg Nutrilett-pulver, fordi jeg var den tykkeste av barnebarna.
Det var utrolig fælt og nedverdigende. :sukk:
Jeg hadde Nutrilettpakken lenge liggende fremme på leksepulten min for å minne meg selv om at jeg var "alt for tjukk" og holde meg selv nede. Dette hadde jeg helt glemt.
Jeg er for tykk, men jeg har jo også vært normalvektig og til og med på god vei til å bli for tynn....
Komentarer plager meg ikke så mye, jeg er min egen værste kritiker uansett. Familien min ser stygt på meg om jeg spiser et de setter frem når jeg er på besøk, men det var ikke det jeg skulle si.
Det jeg har opplevd er jo hvor forskjellig folk møter meg avhengig av vekt. Det er krenkende. Det samme mennesket møter meg gjerne vidt forskjellig når jeg er 20 kilo lettere. Da mister jeg litt respekten for dem. Langt bedre med en komentar enn holdninger som skinner gjennom.
At noen som tidligere har vært direkte utrivelig plutselig blir hyggelig når du går ned i vekt er pussig.
Det har jeg også merket! Jeg blir faktisk behandlet HELT annerledes nå enn da jeg veide over 50 kg mer. Nå er jeg nesten såkalt "normalvektig", og folk smiler og er hyggelige, mens da jeg var sykelig overvektig merket jeg blikkene haroveralt, spesielt i butikker. I klesbutikker ble jeg tidligere behandlet som en spedalsk, var nesten som om de ikke kunne få Michelindama raskt nok ut derfra, jeg skremte vel bort de andre kundene må vite. Mens nå kommer de bort med EN gang og vil vise meg ditt og datt i den og den størrelsen, alltid blide og smilende. Noe av det sitter nok i mitt eget hode, men langt ifra alt. Overvektige BLIR ofte behandlet som dritt i det offentlige, og av folk generelt.
Jeg tror det er mye lettere å være undervektig, siden det faktisk er idealet for mange. Nå spørs det jo HVOR undervektig man er, og folk har jo selvsagt fordommer mot de som ser anorektiske ut. Men det å være tynn, veldig tynn, har "alltid" vært idealet og et tegn på sunnhet og viljestyrke mens overvekt har vært og er et tegn på latskap, dumhet og dårlig viljestyrke.
Nja, ikke alltid det. Jeg skal love deg at en småspist undervektig/slank får skulende og megetsigende blikk dersom de spiser seg en salat til lunsj, eller har liten apetitt en dag. Og har man dårlig apetitt som slank/tynn/undervektig, så oppfordrer alle en til å spise "for du trenger litt kjøtt på beina dine, du er jo så tynn". Og spiser en godt en dag, så "er det så kjekt å se at du spiser så masse". Hva man enn gjør, så er noen opptatt av hva en spiser og hvor mye en spiser, og forteller det til en, - det er fryktelig slitsomt og frustrerende i lengden.
Nja, det å være tynn og veldig tynn er vel også likefullt forbundet med sykelighet og det å være kontrollfreak og ha dårlig selvbilde.
Jeg kjenner jeg blir mer og mer arg på folks kommentarer om andres kropper og matinntak. Jeg har alltid vært slank (i et par perioder på kanten til for tynn) frem til jeg fikk barn. Likevel har jeg alltid fått kommentarer på matinntak og kroppsform fra mine foreldre og andre i familien. Det være seg hvis jeg spiste for lite eller hvis jeg en sjelden gang kjøpte meg noe godteri. I sistnevnte tilfelle fikk jeg beskjed om å passe linjene. Min mor har alltid slanket seg og snakket om vekt. Hele tiden. Hun gjør det fremdeles. Jeg gikk på pulverkur som femtenåring, etter oppfordring fra henne. Hallo?! Jeg hadde ikke ett gram overflødig fett på kroppen!
Jeg skal ha meg frabedt at noen kommenterer mine barns kropp eller matinntak så de hører det. Jeg må stadig irettesette besteforeldre på begge sider, for de kommenterer det stort sett hver eneste gang vi treffes. ("Ååååå, så flink du er til å spise!" eller "Nå må du spise opp alt!" eller "så proposjonerte og fine de er i kroppen!" til oss i deres nærvær.) Sånt skal de skånes for! De skal ikke ha noe kroppspress.
Tja, jeg vet faktisk ikke helt. Undervekt - selv av den ekstreme, sykelige typen, nyter nok kanskje likevel litt større respekt, tror jeg. Det vitner i manges øyne om en imponerende selvbeherskelse, mens overvekt ifølge mange bærer bud om det stikk motsatte.
Jeg synes ikke folk har noe med å kommentere andres kropp, men må innrømme at jeg en sjelden gang gjør det sjøl. Og da går det helt klart på "har du slanket deg?" og aldri "har du lagt på deg?" Jeg kan til og med slenge på et "så flink du har vært". :rødme: Det er godt ment - bare se på alle de hyggelige kommentarene f.eks. Iset har fått i sin tråd her inne. :nikker: Det er en vanskelig balansegang, dette, synes jeg. Egentlig burde man kanskje holde kjeft uansett?
Nettopp. Selvsagt blir man også sett på som syk og anorektisk om man er veldig undervektig, men om man setter undervekt og overvekt opp mot hverandre er det jo ingen tvil om hvilken gruppe av de to som blir sett mest ned på av samfunnet generelt.
Når jeg leser hva enkelte bestemødre og annen familie har gjort og gjør mot familien sin her i tråden, blir jeg rasende. Fy fader!
Tviler du virkelig på det? Det er klart at det på mange måter er mer "godtatt" å nevne undervekt enn overvekt til folk, men du skulle visst hva jeg har fått høre om kroppen min opp gjennom årene da jeg var veldig overvektig. Det var ikke måte på hva folk mente og sa rett ut om hvordan jeg så ut og hva jeg skulle gjøre for å bli kvitt kiloene. Folk er motbydelig ærlige.
Jeg er enig med Elinblu her. Er du undervektig så tenker ikke folk nødvendigvis dårlig om deg. Som overvektig tror jeg fort man blir stemplet som lat og usunn, og man er ikke sterk. Jeg tror ikke undervektige blir stigmatisert på samme måte. Jeg tror ikke en undervektig vil risikere avslag på jobbsøknad fordi man er "redd for mange sykemeldinger", "hun er sikkert treg" osv. (Jeg tuller ikke her altså. Jeg fikk tips av en som jobber med rekruttering om å legge ved bilde av meg selv på jobbsøknaden, for å vise at jeg ikke var feit eller noe slikt. :rolleyes:)
Helt normale mennesker med alkohol innabords. Voksne mennesker som drikker blir som barn. Det er helt sykt. Nå har jeg riktignok fått flest kommentarer fra såkalte oppegående edru folk, men det er vel fordi jeg så og si aldri har gått ut på byen som overvektig. Kan tenke meg kommentarene hadde haglet da ja. Fulle folk er motbydelig ærlige til tider.
Jeg respektere at undervektige opplever sin undervekt som like problematisk som jeg opplever min overvekt. Og jeg aksepterer og respekterer at det er like vanskelig å gjøre noe med undervekt som overvekt.
Jeg mener at ingen bør kommentere, tenke sitt eller dømme andre ut fra den kroppen de har. Uansett hvilken størrelse eller fasong denne kroppen har.
Men, jeg aksepterer ikke at undervektige påberoper seg å ha et like stort problem i forhold til folks meninger og oppfatninger og hvordan de blir behanldet og dømt. Iset forklarer den delen veldig godt.
Nja, jeg synes helt vanlige "normale" folk kan være like motbydelige. De sier det bare ikke rett ut. Sier du nei takk til et kakestykke, så får man automatisk kommentaren. Åja, du slanker deg!. Svarer du nei på det spørsmålet så ser det ut som om folk har ramlet ned fra månen. Det slår dem ikke at jeg som feit kan si nei takk til kake fordi kaken ikke frister meg :snill:
Nei nei nei, var ikke sånn jeg mente det. Men, jeg personlig opplever mye oftere kommentarer og underforliggende fordømming fra folk rundt meg. Det er ikke ofte jeg har fått slike direkte kommentarer som dere skriver om. Klønete formulert av meg.
Når "normalen" for fotomodeller er å veie 50 kg og være 1.80 høy, er det vanskelig å forestille seg at det er en undervekt som er plagsom for andre. Det er nok lettere å komme med kommentarer til undervektige, nettopp fordi man ikke tror det er et problem. Man tror kanskje rett og slett tror de sliter for å holde seg så tynne (det hører man jo at modellene gjør). Jeg tror at grunnen til at det er mer akseptert å kommentere undervekt, er at det er mer akseptert å være undervektig. Overvekt blir sett på som et problem, og da er man mer forsiktig.
Uansett er det en uting å kommentere folks kropp og utseende på en negativ måte!
Det det dreier seg om, er jo ikke vekten i seg selv, men hvordan man oppfatter sin egen situasjon, og da tror jeg nok at en undervektig kan oppfatte problemet like stort som en overvektig, og det må man få lov til å gjøre...
Jeg tror ut fra egne opplevelser at det er langt mer enn bare hvordan man oppfatter sin egen situasjon. Når hele samfunnet rundt deg oppfatter din situasjon som negativ, så tror jeg at det gjør langt mer med din personlige oppfatning av deg selv også.
Jo, helt klart. Jeg tenkte mer enkeltsituasjoner når jeg svarte her, men selvfølgelig, helheten blir nok annerledes, siden overvektige desverre er mer uglesett i dagens samfunn.
Som sagt jeg aksepterer at det er like vanskelig for en undervektig å være undervektig som det er for en overvektig å være overvektig. Jeg forstår og aksepterer at man har problemer med selvbildet og at man ønsker å gjøre noe med situasjonen og at det kan være like vanskelig og for noen kanskje mer vanskelig å gjøre noe med undervekten.
Men, undervektige blir ikke dømt på samme måte som overvektige gjør. Jeg opplever at folk blir overrasket hvis jeg er flink til noe og gubevaremegvel dersom jeg skulle vise antydninger til smarthet. Fordommene vi overvektige møter er faktisk at vi ikke kan være normalt smarte. Derfor mener jeg at undervektige ikke kan påberope seg samme eller like stort problem med samfunnet. En overvektig person er en lite lur og ekstremt lat person, men null selvkontroll og impulskontroll. En undervektig person blir ofte sett på som et sunt og aktivt menneske med stålkontroll. Okey - det er fordommer eller konklusjoner trukket på tynt og dårlig grunnlag. Men, ikke den verste måten å bli "stemplet" på. Skjønner du hva jeg mener?
Som jeg sa i forrige innlegg, så tenkte jeg mer enkelthendelser, og hvordan det arter seg for begge parter, men når jeg nå tenker helhet, så ser jeg så absolutt ditt poeng.
Folk kan være motbydelig ekle om det gjelder å mobbe tykke, tynne, røykere, lav, høy eller hva som helst annet. Ofte så blir nok tykke mennesker mye mer "skånet" enn det tynne mennesker blir. Når det gjelder fete mennesker, så snakker folk til andre om det, når det gjelder tynne mennesker, så får de ofte høre det mer direkte(og det ofte av tykke mennesker!).
Det skal ikke være lett, og folk blir jo "mobbet" for alt mulig. Det er ikke bare, bare å holde seg innenfor den såkalte normalen. For hva pokker er normalt:klørmegihodet:
Jeg hater røyk, men ikke nødvendigvis røykere. Jeg kjenner røykere som er verdens fineste mennesker. Og ett som jeg ikke liker i det hele tatt. Svigermor, selvsagt. :knegg: Men hun er en ekstrem røyker også, da.
Det er ikke bra å kommentere andres utseende åkke som - overvekt/undervekt eller hva det måtte være av avvik fra "normalen". Jeg fatter ikke at folk får seg til å gjøre det.
Jeg har inntrykk av at det er mere akseptert å være undervektig enn overvektig. Jeg lurer på om Esme og Muadmannen har grunnet på samme måte om undervektige barn har foreldre som rører seg mye/lite som de har gjort i forhold til overvektige barn? (Jmfr tråden "Trist observasjon..")
Jeg har vært undervektig, og fikk stadig skikkelig kjipe kommentarer på det. (Nå var jeg aldri sykelig tynn, men det var det tydeligvis mange som mente allikevel.) Selv om "modellooken" er radmager, er fortsatt diskusjonsfora og IRLdiskusjoner fulle av kommentarer fra menn og gutter, som jo er de man brydde seg om hva mente på den tiden jeg var veeeldig tynn, som gikk på at det var finest med litt "kjøtt på bena", former og så videre.
Så har jeg prøvd å veie ganske mye mer enn idealet, og fikk morsomt nok hauger med kommentarer om at nå så jeg "endelig" frisk ut, svigers og deres foreldre igjen var jo overlykkelige. Allikevel var det et eller annet i hodet mitt som sa at jeg ikke så bra ut, selv om omverdenen generelt (de som ytret seg ihvertfall) sa at jeg gjorde det.
Det blir aldri bra, gjør det vel? :sukk:
Ang. kommentarer om andres utseende, er det vanskelig. Når jeg kjenner overvektige som virkelig har VILLET gå ned i vekt, som har jobbet hardt for det, ser jeg ikke noe galt i å si at de har vært flinke, at de ser flotte ut. Å anbefale noen å slanke seg, derimot? Å si at noen ikke ser bra ut fordi de ikke lever opp til et medieskapt skjønnhetsideal? Lavmål.
Det blir noe annet mener jeg enn å kommentere vekta/utseendet i negativ betydning - som var det jeg mente da jeg skrev om å uttale seg om andres utseende. Jeg kommenterer jo positivt når noen har klippet seg også.
Pappan min er svært overvektig (173 cm og over 150 kg) og har fått klar beskjed om at han ikke får jobb pga vekta si. ( bla. i butikker, salg osv.) Hadde han veid 50 kg tviler jeg på at han hadde blitt møtt på den måten.
Jeg er ikke så glad i at gud og hverman skal komentere hvor flink jeg er. Så å si alle som er store og slanker seg får komentarer, men de færreste går bort og sier til en som er tynn og legger på seg at de har vært flinke og legge på seg. Man komenterer kanskje på at de ser godt ut, men ikke på at de legger på seg.
Å legge på seg er noe som ansees som umiddelbart.
At feite folk skånes mer enn tynne synes jeg er en fasinerende påstand. VI lever i forskjellige verdener for min skyld.
Mine overvekt-skolekamerater fikk aldri kommentarer direkte slik jeg fikk fordi jeg var undervektig. Men de ble desto mer pratet om bak ryggen deres.
Jeg hørte slik som; ææææsj, du har såå tynne lår, det ser ekkelt ut. Du må legge på deg. Og selvfølgelig at gutter ikke liker jenter som ikke har former og litt kjøtt på beina. Det førte til overspising og fetekurer fra jeg begynte på ungdomskolen, og et påfølgende usunt kosthold som var svært vanskelig å snu da jeg ikke kunne spise hva jeg ville mer uten å legge på meg mer enn jeg skulle.
Jeg har hørt ekle kommentarer, utidig mas om spising fra kjente og ukjente og en mye mer rett fram-holdning enn det overvektige fikk. Men jeg synes ikke noe om å sammenligne, det er da vanskelig på forskjellige måter.
Det er nok tilfelle, men det som er interessant er å se på hvilke områder overvektige og undervektige blir møtt ulikt, og hvilke mennesker det er som har hvilke fordommer.
Å bli møtt som overvkektig med avsky og fordømmelse må være fryktelig vanskelig, men det er jammen ikke kult å bli møtt med misunnelse og fordømmelse heller. Misunnelige mennesker kan komme med ganske slemme stikk, og har man et lavt selvbilde, så tror jeg disse stikkene gjør like vondt for dem som er undervektige som dem som er overvektige.
Det er ikke kult å bli diskvalifisert fra en jobb pga overvekt, men det er heller ikke kult å bli diskvalifisert fra en jobb fordi arbeidsgiver lurer på om en er i stand til å sitte oppreist en hel arbeidsdag. Jeg ser selvsagt at det er et større problem for overvektige generelt sett i samfunnet, fordi det er flest (og mange) overvektige, og fordi det også derfor er flere som har fokus på det og mener noe om det, samt måten overvekt behandles i samfunnet og media (og holdningen som mange beskriver om at fete er late og tynne er flinke).
Men selv om jeg ser dette, så vil jeg gjerne fortelle litt om hva som kan være problematisk for en undervektig:
Hyggelige kommentarer i den generelle gaten som; Uff, kvinner uten former er ikke fint, skranglete rekel av et menneske, det blir jo som å ligge med en skjærefjøl, æsj så tynn, beinrangel, osv. Er vondt for undervektige å høre. Samme med alle oppmutringene til overvektige som går i gaten: Ekte kvinner har former, herregud, det er jo ingen som vil ha disse tynne ekle jentene osv. Og så kommer belastningen med at alle følger med på kroppen ens, kommenterer hele tiden, ser etter tegn på om en har gått ned i vekt, "omsorgsfullt" bryr seg med en bekymret rynke sammen med kommentarer om at det ikke er sunt å være så tynn, ei heller er det egentlig fint. Æsj, jeg kan se kragebeinet ditt stikke ut, du har ikke rumpe, bare en rygg med hull i :hysterisk morsom:
Og så har man den vennligsinnede mobbingen der folk sier "hei tjukken", noe som kan være greit om en har et ok selvbilde og en god dag, men som oftest blir en ekstra dråpe i begeret sammen med all den andre opptattheten andre har av kroppen ens som de kommenterer hele tiden. Og så er det det at andre alltid legger merke til hva en spiser, og kommenterer uansett, at en må spise mer (sammen med diverse andre kommentarer om at en trenger å legge på seg og at det ikke er så fint å være så tynn), eller at det er kjekt at en spiser (sammen med akkurat de samme kommentarene, for de slipper man ikke unna uansett hva en gjør).
Og så til slutt så har man den sosialt aksepterte formen for mobbing; man gjør narr av modellene. De er så tynne og ekle osv (dere har sikkert hørt alt der selv, så der trenger jeg ikke fylle på) da er det ikke kult å sitte å høre på dette som undervektig (særlig ikke når modellene som omtales til og med har høyere BMI enn en selv, og til og med mer former). Og så er det historiene som blir fortalt i sosiale settinger, " XXX som er samboer med YYY, er blitt så tynn, helt skrapet, og hun ser virkelig syk, ut stakkars jeg synes så synd på både henne og mannen, vi traff dem og da ... og hun skulle jo virkelig ikke kledd seg ... ja, dere skulle sett altså, -hun var nesten like tynn som Desembermamma her ... " :rolleyes:
I tillegg, så finner noen på at de har lyst til å løfte deg opp for å se om du faktisk er så lett som du ser ut som, noen lurer på om du orker å kjøre en biltur på noen timer fordi man ikke kan sitte oppreist så lenge, for man må jo være svak som så tynn, noen ønsker å servere masse kaker hver gang de ser en fordi det er deres ansvar å fete den tynne opp, noen synes ikke så tynne skal få lov til å bli gravide, osv, osv. Det er utrolig vanskelig å ha kroppen sin i fred som undervektig.
Jeg har vært veldig tynn hele livet mitt, jeg har jevnt sett lagt på en BMI på 17, men har også en periode etter storebror ble født vært nede i 13 (39 kg og 169 cm høy). Jeg har hatt komplekser for kroppen min og hatet all oppmerksomheten rundt den, jeg ville bare være i fred. Men nå er jeg forbi det heldigvis. Jeg har en BMI på 18, og selv om jeg fortsatt er tynn, så er jeg fornøyd, og takler kommetarer av den typen oppe ganske greit, - dvs om jeg i det hele tatt reagerer så blir jeg jeg blir sint i stedet for sår. Og det er egentlig veldig godt å få det ut istedet for å la det gå inn. Det er ingen i familien min og vennene mine som kommenterer vekten min lengre, for jeg svarer ganske avvisende om noen prøver seg.
:nemlig: Jeg leste en artikkel hvor to damer med spiseforstyrrelser sto fram. Den ene var tvangsspiser og overvektig, den andre var anorektiker og ekstremt tynn. Selv når de sa rett ut til folk at de var syke, fikk anorektikeren spørsmål om hva hun gjorde for å bli så tynn. Hun sa at uansett hvor mye hun la ut om hvor fæl sykdommen var, så var det alltid noen som sto og så på henne med stjerner i øynene. Overspiseren hadde (naturligvis) aldri opplevd noe slikt.
Jeg kjenner meg også igjen i det Desembermamma skriver, selv om jeg aldri har vært SÅ tynn (og skranglete).. ;)
Jeg syntes ikke det var så gøy de periodene jeg var ekstremt tynn, og faktisk hadde vært ganske syk/deprimert/hadde et veldig sykt barn, å få høre:
"Nei, nå er du altfor tynn".
"Nei, nå må du ikke bli tynnere!"
"Nei, nå er det bare skinn og bein!"
"Det er ikke fint å være så tynn."
"En kan jo stikke seg på de knoklene dine nå! Hahahaha!"
Det var overhodet ikke snakk om noen bevisst handling fra min side at jeg hadde blitt så tynn (har veid 47 kg et par ganger, og med min høyde er ikke det stort), og jeg opplevde det utrolig ufint og invaderende med sånne kommentarer. Jeg kan ikke se for meg at de samme menneskene ville kommentert ekstra polstring her og der til meg nå, og heller ikke om jeg hadde blitt skikkelig tjukk. Men tynne mennesker er det ofte veldig fritt fram å si sånt til.
Det er veldig ufint å komme med slike kommentarer som DM og Maximillia snakker om her, og jeg skjønner godt at det føles vondt og virker nedbrytende, særlig om man i utgangspunktet har dårlig selvfølelse. Det er både ubetenksomt og uhøflig å snakke på den måten, og det er klart at det blir ikke noe bedre av å få høre at kanskje overvektige har det verre - det skulle ikke være nødvendig at noen skulle bli dårlig behandlet eller latterliggjort på grunn av kroppen sin.
Det er vel ofte sånn at når det er en slags felles bevissthet om at én gruppe er - tja - "offer", eller "diskriminert" eller "undertrykt" eller noe annet negativt, så er alle "vi snille" enige om at vi må være snille og PK og prøve å snu trenden. Og da slår det innimellom veldig uheldig ut for dem som er i den motsatte gruppen. For eksempel er det mange som er bevisste på at det er viktig å fortelle jenter at de er flinke og tøffe og kan gjøre hva de vil, og å legge opp til å gjøre arbeidslivet mer attraktivt for damer - og det kan til dels gjøres på måter som går ut over gutter og menn. Særlig hvis man ikke er helt bevisst på å høre etter hva man faktisk sier. (Det er mye mer PK/akseptabelt å snakke om ting som jenter/damer er flinkere til, enn om ting som gutter/menn er flinkere til.)
Ja, det med kvinner/menn og jenter/gutter er et veldig godt eksempel. Jeg oppfatter det også som mye mer PK å snakke om ting som jenter/damer er flinke til.
Maximilla og Skilpadda: Jeg ser ikke helt hva dere mener; er det tradisjonelle egenskaper? Eller, jeg tror jeg skjønner hva dere mener, men ser det ikke helt igjen i mine omgivelser tror jeg. Jeg for min del opplever at det er mest PK å snakke om hva det motsatte kjønn er flink til på tross av sitt kjønn. Kvinner som lykkes i arbeidslivet ved hjelp av tradisjonelle manlige egenskaper, og menn som er så flinke hjemme og i barselpermisjon og sånn. Satt på spissen da.
Jeg mener f.eks. at jeg opplever det som generelt mye mer akseptert å si at jenter er mye flinkere til å kommunisere enn gutter enn å si at gutter er mye flinkere til å programmere enn jenter. Hvis noen sier det siste, pleier nesten alltid noen å protestere eller komme med moteksempler eller omformulere så det ikke blir så generaliserende - mens den første påstanden oftest får stå uimotsagt. (Tilfeldige eksempler, og dette er ikke noe forsøk fra min side på å si hvilken påstand som er mest sann.)
Men det samme gjelder jo stygge kommentarer om/til oss som er overvektige. Når man påpeker at det er stygt eller at man bør gjøre noe med det, ligger det da også en idé under om at dette er et eget valg, og at man burde velge annerledes. Om man forteller noen at "du burde ikke være så tynn, for det er ikke pent/sunt" eller "du burde ikke være så tykk, for det er ikke pent/sunt" blir da mye av det samme. (Eller, det er sikkert flere som tror at man er "for" tynn med vilje - men poenget om at det er et enkelt valg å gjøre noe med det er jo likevel det samme.)
Men får ikke så ofte komentarer som feit, men blikk og kroppspråk er vanligere.
Poenget at det å være "tynn " er noe positivt som en kan komentere på. Også når det blir for mye av en god ting.
Å være feit er så negativt at folk sjelden sier det. Det er nemlig for stygt å si. Feite folk komenteres om bak ryggen sjelden direkte med mindre det er direkte hetsing.
De velmenende komentareene kommer da i forbindelse med slanking. De kan ofte være mere krenkende enn støttende.
Å være tjukk er ofte synonymt med stygg og dum.
Poenget mitt var å påpeke at jeg personlig finner mye mere indikasjon om negative holdninger til oss fatsoer her enn i den andre tråden.
Det er vel temmelig bortkastet å bli fortalt at man er (for) tynn også, de fleste er vel fullt klar over det selv.
Og hvis du leser denne tråden så skjønner jeg ikke hvordan du kan tolke alle kommentarer tynne folk (bl.a. Desembermamma) får som positive.
Hva er du ikke enig i? Jeg forstår den med at mange oppfatter det å være tynn som udelt positiv, og at kommentarer om at folk er tynne dermed ofte er ment positivt (selv om de ikke trenger være ønsket eller velkommen hos dem som får dem), men å si til noen at de er så tynne at de er stygge, eller at de absolutt burde legge på seg, synes jeg er i akkurat samme gate som å si det tilsvarende til noen som er overvektig. I begge tilfeller er man for det første frekk og slem, og for det andre påstår man indirekte at dette med under-/overvekt er noe man selv enkelt kan gjøre noe med.
Eh, nei!? Den logikken der holder ikke altså. Det er jo ingen god ting å bli undervektig. Det blir det samme som at for meg så er det bra å legge på meg, ergo blir jeg glad for at folk synes jeg har lagt på meg, ergo bør du også synes det er bra at folk kommenterer at du har lagt på deg. Det fungerer jo ikke sånn.
Den forskjellen har jeg også tenkt over, men mener du at det er verre å forholde seg til blikk og kroppspråk siden du formulerer det slik?
Jeg tror ganske sikkert man som overvektig får mer negativ oppmerksomhet enn som undervektig, men at denne oftest består i "blikk og kroppsspråk". Det kan godt hende at den negative oppmerksomheten tynne får i større grad er eksplisitte kommentarer, fordi så mange har mye mindre skrupler med å si direkte til noen at de er tynne enn at de er tykke.
Hvem som har det "verst" synes jeg det er veldig lite konstruktivt å diskutere - egentlig burde vi da kunne greie å gjøre felles sak og si at det er slemt og unødvendig å kommentere folk på denne måten og komme med sårende kommentarer om kroppen til folk? :gruppeklem og avsynging av Kum Ba Yah, My Lord:
Ja, det er det inntrykket jeg også har.
Helt enig, det er det jeg også mener, det er derfor jeg ble så overrasket over formuleringen til Bundburry, men ville forhøre meg om jeg missforstod først før jeg kommenterte akkurat det.
:happydance:"Vi er ikke like, la oss være glad for det." :rairai:
(Jeg trodde disse to til høyre sang så fint og var glade, men nå ser jeg at den ene får litt for mye å drikke, stakkar, og går i dørken. Det var for øvrig en dårlig illustrasjon, ettersom figurene både er like og dessuten temmelig runde begge to. Bananen til venstre får representere de tynne.)
Uten å ha noe som helst hold i denne påstanden, men kan det være slik at dere som er veldig slanke får kommentarer som det henvises til over pga ren misunnelse? Jeg fikk en liten aha-opplevelse da en venninne gikk ned mange kg i vekt. Et par av de andre venninnene, også litt overvektige, kom med kommentarer som " nei, nå har du gått ned alt for mye, pass på så du ikke mister formene osv osv. Jenta som hadde gått ned, var på ingen måte blitt mager. I dag har minst to av dem gått ned mange kg selv, og ordet "for tynn", har aldri blitt tatt i deres munn om seg selv.
Jeg har samme inntrykk at det er mye mer akseptert å være undervektig enn overvektig i samfunnet, og det gjelder også barn. Dette selv om det er antakelig er sunnere for et barn å være lubben enn å være undervektig.
Når det gjelder de barna som jeg har grunnet på så var det utfra hvem jeg får til henvisning når det gjelder plager som smerter i knær og ankler. Det er jo stort sett overvektige barn som sliter med dette, så det er de som kommer med denne problemstillingen, selv om jeg har en god del barn ellers med andre problemstillinger. Med denne problemstillingen er det jo overvekten som er problemet, leddene til barnet er overbelastet og da må man få bygget opp mer muskler, dvs få barnet til å bruke kroppen mer. Turer i ulendt terreng er det aller beste, men det krever ofte at foreldrene bidrar.
Det var også en kommentar på dette med kosthold, siden det var snakk om snopspising. Jeg tror ikke at overvektige barn spiser så mye mer usunt enn andre, eller spiser så veldig mye mer snop. Jeg tror grunnen er at de ofte er mindre aktive.
Det finnes alltid unntak, alltid finnes det lubne barn i aktive familier, men det er ikke noe problem, for da har de jo helsegevinsten i å bevege seg, det er jo det som er det viktige, og jeg var en sånn unge selv. Noen barn er tynne for de er urokråker og aktiviserer seg selv uavhengig av familien. Noen barn er makelige, og er født inn i en makelig familie, og i de tilfellene dette gir dem plager og man ønsker å aktivisere dem så er det vanskelig å få det til, og deprimerende ofte er ikke foreldrene interessert i å bidra.
Kommentaren min var ikke ment sånn anklagende "har du et overvektig barn, så er du lat", om det var det du lurte på.
Signerer denne. Jeg synes det er en uting å kommentere andres utseende jeg, det er alt for mye fokus på utseende i denne verden.
Jeg er sånn midt-på-treet at jeg så godt som aldri får kommentarer på utseende, bortsett fra da jeg var gravid. Og jeg avskydde det. Det spilte ingen rolle om det var ment positivt eller negativt, jeg bare avskydde at folk skulle kommentere min kropp som om de hadde noe som helst med det. Jeg syntes på en måte at det var en insinuasjon om at mitt utseende skulle bifalles eller ei av andre, vanskelig å forklare, men jeg ble utrolig provosert.
Så jeg skjønner godt at alle som får mye kommentarer på utseende blir drit lei.
Det synes jeg er ganske naturlig at de ikke gjør. Det er vel gjerne en hyppigere grunn til overvekt enn undervekt. Jeg har derimot ofte lurt på om folk har undret på om jeg som barn/og min sønn er feilernært og/eller om jeg har gjort noe i graviditeten som gjør at han er så tynn.
Da jeg som liten var spisevegrer fikk min mor beskjed om at det var hun som stresset for mye og maste på meg mat. Folk vil vel alltid se etter/undre seg over feil hos foreldrene dersom barn er utenom "normalen".
Min sønn på seks år er tynn. Nesten på grensa til spinkel. Han spiser godt til de fleste måltider og er veldig aktiv, og pussig nok var jeg sånn jeg også som barn. Det er det ingen som skulle tro når de ser meg nå. Folk tror vel jeg spiser all maten hans.
Folk ser ut til å forvente at jeg har lubne unger, og klarer visst ikke helt å forestille seg at jeg faktisk gir barna mine både sunn og næringsrik mat.
Det handler jo i grunnen bare om respekt. Man kommenterer ikke hvordan folk ser ut uansett. Hva man tenker er en ting, men man viser det ikke.
Noen klarer rett og slett ikke legge på seg, og det må være akkurat like ille som å ikke klare og gå ned i vekt.
Jeg tror forskjellen ligger mye i at til undervektige så har folk lavere grense for å komme med kommentarer (stort sett, ikke alltid ;) ) Men, vi som er overvektige tror jeg møter flere fordommer. Hva som er verst skal vel ikke jeg som er overvektig begi meg ut på en diskusjon på, det er mulig jeg har en smule forutinntatte og fargede meninger akkurat på det punktet :D
Men, at andre skal ha behov for å mene noe om andres kropp og på toppen av alt tro at de har rett til å ytre de meningene er for meg helt hinsides all fornuft.
Dette med å ikke skulle kommentere ja...det er en situasjon jeg synes er kinkig, og det er hvis en overvektig person synlig har slanket seg. Skal man da kommentere, eller skal man holde munn...
Jeg har vært borti tilfeller hvor jeg i ettertid har fått høre at en person var dødelig fornærmet på meg, siden jeg ikke hadde kommentert at hun hadde slanket seg...
Hvis du ikke kjenner personen godt nok er det kanskje best å ikke si noe. Jeg blir kjempeglad når noen kommenterer vekttapet mitt, for jeg er stolt og fornøyd over det. Men alle de som kjenner meg vet hvordan synet mitt er på det, derfor har de fleste ingen skrupler med å kommentere det. Jeg må ærlig innrømme at dersom jeg treffer igjen en person jeg ikke har sett på over ett år, og personen overhodet ikke nevner at jeg faktisk har halvert meg selv siden sist, tenker jeg "er hun/han blind eller?". Men det er jo MINE (teite) tanker om den saken, og jeg skjønner jo at noen rett og slett synes det er et ikke-tema. Sur hadde jeg aldri blitt, herlighet.
Det varierer vel med personen, vil jeg tro. (Jeg har hørt rykter om at også overvektige kan være forskjellige på enkelte områder. :nemlig: ) Personlig blir jeg alltid veldig glad hvis noen ser/kommenterer at jeg har slanket meg, på samme måte som jeg blir glad hvis noen ser/kommenterer at jeg har farget håret eller pyntet meg. Når jeg har gjort en aktiv innsats og er fornøyd med resultatet, synes jeg det er hyggelig at andre sier fra at de også ser det. :) Men jeg er forholdsvis lite sår på det med min egen overvekt, det er mulig det spiller rolle også - som man ser, er det i alle fall fullt mulig å ikke ønske å få dette kommentert.
Du kan alltid si "Du ser virkelig flott ut for tiden!" eller "Du har jammen fått en lekker figur i det siste" eller "Du er veldig pen". Jeg kan ikke forestille meg at noen vil ha problemer med å høre slikt. Du trenger ikke kommentere at vedkommende har blitt tynnere hvis du er i tvil, men jeg tror de fleste vil sette pris på et kompliment som ikke antyder at det var noe galt med utseende før.
Jeg ville blitt skuffet om mine beste venner ikke hadde kommenterte det hvis jeg hadde slanket meg påfallende mye. Og jeg ville syntes det var utrolig unaturlig å la noe slikt passere i stillhet, hadde jeg opplevd at en venninne hadde gått fra tykk til slank.
Jeg har en kusine som nå har slanket seg 20kilo. Hun elsker at folk sier at hun er blitt så slank,sprek og flott. Hun forteller at det har vært utrolig oppmuntrende i den tøffe prossessen det er å slanke seg. Det hjalp henne slik at hun ikke gav opp. Som hun selv sa:"Hvem vil vel ikke ha komplimenter for noe man har jobbet så hardt for"?
Så jeg blir veldig usikker hvis en ikke skal kunne gi komplimenter til dem som har vært så flinke:confused:
