Candy Darling sa for 6år siden:

Spin-off i emning.

Polyanna sa for 6år siden:

I den tråden ble det diskutert hvorvidt det var blitt tøffere økonomisk for studenter enn det var før, og det har det jo ikke. Men kontrasten har blitt større. Både mellom de som får støtte hjemmefra (og dermed kan unne seg mer luksus) og ikke (og dermed må leve mer slik vi gjorde), og mellom det luksuslivet mange har levd før de flyttet hjemmefra, og den smalhansen det å leve på et studielån er.

Jeg studerte med en gutt fra en av Norges rikeste familier, og det var en selvfølge da at han også levde på bare studielånet (eller, jeg tror han fikk en sum tilsvarende studielånet, med betingelse å spare lånet - det er jo åpenbart det mest økonomiske.), han bodde på samme type trange hybel som resten av oss, levde på matpakke og billigkneip og 10-kroners-øl på kjelleren. Selv om det var noen i klassen vår som hadde finere klær enn andre så følte jeg at forskjellene i studentmassen var relativt små.

Tjorven sa for 6år siden:

:rofl:

Og der kom det tydelig frem at du studerte et annet sted enn meg. Der jeg studerte var det definitivt en del som likte å vise frem hvor absurd mye penger de hadde. (Og selvfølgelig noen rikinger som levde nesten like sparsommelig som meg.)

Polyanna sa for 6år siden:

Ja, godt poeng, der tror jeg definitivt det var forskjell på skoler.

Candy Darling sa for 6år siden:

Jeg studerte også sammen med en fra Bergens fiiineste familier, og han fikk dekket leilighet av foreldrene i sentrum (mens vi andre bodde i kollektiv på Risvollan), spiste middag i Hangaren hver dag og drakk opp resten på Pepsi Max. Ikke så sykt ekstravagant, kanskje, men for oss var det helt sjokkerende uøkonomisk. :knegg:

Floksa sa for 6år siden:

Tråden handler vel ikke om å leve på nudler mens man studerer med de som fortsetter å leve på nudler livet ut......
Hva med å la de som faktisk lever I det livet få definere det, heller enn å fjase om studenttiden. Som i denne saken er fullstendig irrelevant. Å ha det (jævlig) trangt en periode er ikke fattigdom. Det er livet.

My sa for 6år siden:

Polyanna sa for 6år siden:

Nei, det var en avsporing, men kommer man fra en nudelfamilie så var det tidligere (min påstand) lettere å komme gjennom studietiden som "en av gjengen" likevel, fordi det akkurat i de årene var likt for, om ikke alle, så mange. Jeg mener at det hadde en verdi som samfunn, at man i de årene var ganske likestilte, uansett om man kom fra den eller den familien. Det syns jeg er relevant i forhold til HI.

Om man har opplevd å være den som aldri hadde råd til det samme som de andre, alltid, så syns jeg det er synd om ikke det å studere skal kunne bli en "ny start" og en mulighet til å bygge relasjoner på tvers, ikke enda en sementering av å være i en annen "klasse".

Så det er ikke uten relevans til HI, syns jeg.

Floksa sa for 6år siden:

Kommer man fra en nudelfamilie kommer man neppe til å studere.
Det er noe med virkelighetsoppfatningen jeg ikke helt greier å sette fingeren på.

Nenne sa for 6år siden:

Jo, det gjør man! Fordi man har sett at alle vinduskonvolutter er en katastrofe (mest på grunn av elendig økonomisk sans) og skjønner at den eneste måten å ikke ha det sånn på er å studere noe og tjene bra og ha stålkontroll på hva som går inn og ut! :BTDT:

Floksa sa for 6år siden:

www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/gaar-okonomiske-levekaar-i-arv

Teofelia sa for 6år siden:

Statistisk sett, nei. Den viktigste predikatoren for om man tar høyere utdannelse, er om man kommer fra et hjem der minst én av foreldrene har høyere utdanning. Like muligheter til utdanning finnes på papiret, men dessverre ikke i praksis ennå.

Polyanna sa for 6år siden:

Men det er jo ikke 1:1. Lavere sannsynlighet for utdanning reduserer sannsynligheten for at barna tar høy utdanning, men det er ikke sånn at de ALDRI gjør det.

Spesielt tar svært mange barn av innvandrere høy utdanning, på tross av foreldrenes lave utdanning og/eller inntekt.

DERFOR er det et poeng at det er fint om studieårene da er år der man står på relativt like fot med de andre. Man bygger relasjoner i disse årene, relasjoner som varer lenge. Og om Ali med vaskehjelspfar og hjemmemor og Grete med trygdet alenemamma og Ole med børsmeglerpappa kommer på samme studentkjøkken så kanskje de også trener sammen, henger sammen, har kollokvie sammen, holder kontakten inn i arbeidslivet, anbefaler hverandre senere, bidrar inn i hverandres nettverk, osv.

Det monner da, i det minste?

Floksa sa for 6år siden:

Ikke nok til at det har statistisk signifikans....

Jeg gjorde motsatt reise, mine søsken og søskenbarn har 4 doktorgrader og ingen har lavere utdanning enn master. Jeg hoppet av videregående.
Det er ikke særlig mer enn 1:1.

Candy Darling sa for 6år siden:

Ja, det er jo en kjempeviktig faktor for å bryte sirkelen. Nå kommer jo ikke jeg fra noen fattig familie, men ingen av mine foreldre har høyere utdannelse. Nesten alle jeg hang med i studietiden hadde minst én forelder uten universitetsgrad, mange fra gård. Det er seff fordi jeg gikk på videregående der jeg gjorde, da. Og det er så klart ikke statistikk, men det er i hvert fall vanlig nok til å være normalt, selv om det ikke er vanligst.

Og helt enig med Poly, utrolig viktig at det fortsetter å være en arena der det er normalt å leve på marginene.

Polyanna sa for 6år siden:

Jeg forstår ikke hva du mener her egentlig, med 1:1?

Det står ikke noe i lenken din om at det er garantert at du ikke tar utdanning om foreldrene ikke gjør det. Det står bare at det er økt sannsynlighet for at barn av foreldre med lav utdanning havner i en gruppe med lav inntekt. Altså er det ikke 1:1, ikke i det hele tatt.

Men er du uenig i at det er viktig at de lever litt likt i studietiden? Eller mener du at det er helt irrelevant fordi de fattige uansett ikke kommer seg på studier?

Tussa sa for 6år siden:

Det er vel ikkje alltid ein kan blande fattigdom inn i utdanningsnivå? Generelt kan ein sjølvsagt seie at dei med utdanning har bedre råd men på bygdene rundt forbi er det flust av ufaglærte bedriftseigarar, mellomleiarar og sjøfolk som tjene mykje meir enn ein med bachelor/master.

Polyanna sa for 6år siden:

Selv om over en tredjedel av barn i innvandrerfamilier lever i fattigdom («husholdninger med vedvarende lavinntekt»), så er det altså LANGT flere barn av innvandrere som går rett i gang med høyere utdanning, enn norske barn. Og denne trenden øker.

Pelle sa for 6år siden:

Jeg står også frem som en fra en familie som levde under sosialhjelpsgrensen i mange år, uten neon i familien med høyskoleutdanning. Uten Lånekassen hadde det sikkert vært tvilsomt om jeg hadde studert, men den er jo der - og jeg har profesjonsstudium. Og mye bedre råd enn mine foreldre. Så takk til staten:-)

(Og jeg synes aldri studieårene var særlig trange heller)

Polyanna sa for 6år siden:

Ja, Lånekassen!! :hjerter:

Jeg vil tro at innvandrerungdom blir indoktrinert like grundig om verdien av utdanning, av hvor heldig man er som har muligheten, hvor UAKTUELT det er å sose bort muligheten, osv, som det jeg ble, som barn av to foreldre med gode evner, men uten midler til å ta utdanning selv.

Mine barn blir ikke det, fordi jeg tar for gitt at de skjønner det av seg selv. #iddjott

Tallulah sa for 6år siden:

Nei, det er gjort økonomiske undersøkelser blant kunstere f.eks. som viser at svært mange av dem lever under fattigdomsgrensa, men de er også ofte godt utdannet.

Polyanna sa for 6år siden:

Og enkelte kvinnejobber i det offentlige er ikke så godt betalt, og om du da kombinerer det med å bo i storby og være aleneforsørger, så blir det trangt.

Men generelt så øker vel muligheten for anstendig inntekt med utdanning, da, får man vel si. Men ikke så mye.

www.nettavisen.no/na24/skrekktall-om-utdannelse-og-lnn/3240201.html

Tjorven sa for 6år siden:

Jeg kan signere på dette. Jeg er den første i min familie som har fullført videregående/gymnas, og har god utdanning fra en anerkjent høyskole. Ære være lånekassen!

Jeg også syntes jeg hadde relativt godt med penger i studietiden fordi jeg aldri var vant til å få/disponere over mye av verken penger eller ting.

Alternativet mitt til studier var å ta over butikken etter bestefaren min. Dette ble seriøst vurdert, og jeg hadde helt sikkert hatt et godt liv da også. Men garantert jobbet mye mer enn jeg gjør i dag.

Floksa sa for 6år siden:

Det skulle stå n:1 eller hva det nå er.
Personlig erfaring, ingen statistisk relevans.

Det er vel ingen som har hevdet at man aldri kan ta høyere utdanning om man kommer fra dårlige kår. Men å tro at studietiden er varmt felleskap mellom fattig og rik og at alle har like muligheter....
Vel. Det er ikke helt slik.
Jeg har ikke studert (som ung og nå er jeg naturlig nok ikke noen del av noe studiefelleskap). Men som en av disse fattige, uten egentlig håp om endring får jeg vont i magen av denne tråden. Og at man tror man deler et felleskap fordi man har det litt trangt som student. Det er så inderlig naivt.

Lånekassen ja. Den er fin. Men ikke så innmari lett å forstå. Jeg har kun søkt om stipend. Og fullført den utdannelsen jeg søkte om støtte til. Hvordan jeg endte opp med 30.000 i gjeld som betales hver mnd er for meg en gåte. Skal visstnok ettergies når de verifiserer noe, men jeg forstår ikke hva og når. Heldigvis går det greit å betjene stipendet som plutselig ble et lån men egentlig ikke er et lån lell....

Candy Darling sa for 6år siden:

Men mener du virkelig at ikke dine barn skal ha like stor mulighet til å ta høyere utdannelse som barna til lærerne deres, Floksa?

My sa for 6år siden:

Hvordan du får vondt i magen og leser dårlig forståelse for fattigdomsproblemer ut fra dette har jeg problemer med å se. Er det fordi du mener at det ikke har noen betydning, de som har råd kan godt spandere både leilighet og øl på sine egne, fordi forskjellene alltid vil være enorme uansett hva man gjør?

Polyanna sa for 6år siden:

Nei, nå falt jeg helt av.

Nenne sa for 6år siden:

Jeg tror på deg når du sier det, men det er nå rart allikevel at jeg ikke kjenner meg igjen i det hele tatt i det.

Det er mulig Gløshaugen er et spesielt sted og at å ha gått der ikke gir nok utslag i statistikken, men jeg var omgitt av folk der som ikke kom fra akademikerhjem. Vi var mange som var den første i egen familie som tok en høyere utdanning.

Jeg har hatt inntrykk av at den norske befolkningen får større og større andel av folk med universitets- og høgskoleutdanning, men jeg kjenner bare ett eksempel på en familie der bare den ene har utdanning. Kjenner jeg bare unntakene som bekrefter regelen? :confused:

Floksa sa for 6år siden:

Hæ?

Det er vel ikke studiestøtte denne tråden handler om, er det vel.
Men lar den ligge. Den er veldig lik alle de andre trådene om samme tema her inne. Den oser av noe jeg ikke helt greier å sette ord på. Snobbete medfølelse? Jeg vet ikke. Men mange av svarene viser veldig godt at forfatteren overhode ikke har forstått hva langvarig fattigdom er. Og hva det gjør med disse familiene. Og det er jo helt klart noe man bør være glad for.

Input sa for 6år siden:

Altså, rent formelt har de jo det, men statistisk er det ikke sånn. Det er ikke noe man kan se bort fra.

Dette blir veldig rart. Du traff altså de som tok høyere utdanning og hadde foreldre uten utdanning, men du kjenner jo åpenbart ikke alle dem som har foreldre uten utdanning og som ikke selv tar utdanning. Statistisk sett er de i flertall.

Når du skriver at du bare kjenner én familie der en av foreldrene ikke har høyere utdanning, sier jo det veldig mye om hvem du omgås. Det er litt over 1/3 av den voksne befolkningen som har høyere utdanning, og at vi oppfatter det som noe alle har, viser jo med all tydelighet at vi også driver med ghettofisering av oss selv.

Teofelia sa for 6år siden:

Teofelia sa for 6år siden:

Men jeg argumenterer på ingen måte mot viktigheten av måtehold og økonomisk likhet blant studenter altså. Jeg er helt enig at det er en kjempefordel. Også i forhold til rekruttering blant ungdom som kommer fra hjem der foreldrene ikke har utdannelse.

Candy Darling sa for 6år siden:

Jeg forstår heller ingenting om hva vi diskuterer nå, så kanskje greit å la den gå. Jeg trodde du Floksa argumenterte for at barn i fattige familier og/eller barn med foreldre uten høyere utdannelse hadde dårlige sjanser for selv å ta utdannelse. Jeg anser jo deg (gjennom nett) som en ressurssterk forelder på alle måter, selv om dere etter eget utsagn lever under fattigdomsgrensen. Nå ble jeg usikker på om du så på det som et sniper-shot på noe vis, men det var altså ment motsatt.

Men usikker på om vi er på minst 4 forskjellige planeter her nå, altså.

My sa for 6år siden:

Diskusjonen dreier i mange ulike retninger, som i de fleste andre tråder. Det trenger ikke at folk ikke forstår problemstillingen som diskusjonen startet med.

Polyanna sa for 6år siden:

Det hørtes ut som om du mente at barn av fattige foreldre ikke tok utdanning, og det stemmer jo ikke. Jeg ser nå at du svarte på Nenne, som man kunne lese i retning at barn av fattige foreldre nesten tar utdanning mer enn andre, for å unngå fattigdom.

Jeg syns svaret ditt, og ikke minst Floksas, ble for svart-hvitt, for det ble hørendes helt deterministisk ut.

Candy Darling sa for 6år siden:

Og siden Teo nå kom innimellom igjen, så iler jeg til for å si at ja, jeg vet at statistikken er klar, men igjen er det stor forskjell på hva som er vanligst (foreldre med samme utdannelse), og hva som likevel er normalt (at man studerer til tross for at ingen av foreldrene har gjort det).

Polyanna sa for 6år siden:

Takk!

Ble jo bare krøll når jeg prøvde å si det!

Teofelia sa for 6år siden:

Hvorvidt man tar høyere utdanning handler i særlig grad om tre ting, tror jeg:

Hvilke forventninger man opplever som barn; hvis alle forventer at man skal gå på universitetet, er det større sjanse for at det er der man ender opp enn hvis alle forventer at man skal jobbe på fars fiskeskøyte.

Hvor mye foreldrene prioriterer utdanning og hvor viktig de selv syns skolegang er. Jeg overhørte en gang en far (som selv hadde dysleksi og aldri fullførte videregående) si til sin sterkt dyslektiske sønn: "Det er ikke så farlig om du ikke får til dette. Snart er du ferdig på skolen, og da trenger du ikke bruke mer tid på det." Det er opplagt at det vil gi en helt annen form for motivasjon til å jobbe med skolefag enn en forelder som sier "Jeg vet at det er vanskelig, men dette er det viktig at du lærer, så vi må bare jobbe med det til du lærer det". Her kan man selvsagt også trekke inn slike faktorer som hvorvidt man prioriterer lekser fremfor fotballtrening, og en masse andre ting som synliggjør hvor på prioriteringsskalaen man syns at skolearbeid befinner seg.

Og til sist: i hvor stor grad er mor eller far i stand til å hjelpe barnet med skolearbeidet. Jeg innså nettopp, til min store forskrekkelse, at min eldste nå holder på med det høyeste pensumet jeg har hatt i matematikk. Jeg kan rett og slett ikke hjelpe henne med matte lenger. Det er klart at det vil gi henne en faglig ulempe fremfor et barn som har en forelder med mastergrad i matematikk. (Eller, det ville, hvis hun ikke hadde hatt en pappa med bedre kompetanse.)

Maverick sa for 6år siden:

Tenkte bare å nevne at det går fint an å lese denne tråden selv om man er både school dropout og med lav husstandsinntekt og uten mulighet til å for eksempel ta med familien på sydenferier i overskuelig fremtid uten å føle på noe snobbete medfølelse fra de mer velstående tråddeltagerne.

Det må være lov å reflektere rundt temaene selv om man ikke har kan numrene til Intrum Justitia og Kredinor utenat, og selv om man ikke har vært i dialog med namsfogden om tvangssalg.

Nenne sa for 6år siden:

Nei, det var ikke det jeg skrev. Jeg skrev at jeg bare kjenner en familie, der bare den ene har høyere utdanning. Jeg kjenner mange uten høyere utdanning, men da er det begge i paret og mange med høyere utdanning, men igjen begge to. Krake søker make.

nokon sa for 6år siden:

Eg er veldig einig med deg i at det å samanlikne eit sjølvvald og høgst midlertidig studentliv med fattigdom er veldig enkelt. Ikkje minst fordi det er så enkelt å seie at ein er blakk, fordi alle venter på den same utbetalingsdatoen frå Lånekassen og fordi det nesten er litt kult å gå rundt og leite etter den Brunstad puben som har billigst øl, og sitte der og snakke om at ein må leve på havregryn viss ein skal ha råd til røyk. Det er ikkje den kvardagen ein lever i i det heile tatt, når ein er usikker på om ungen har råd til å dra i bursdag, resten av livet.

Det siste du skriv om, sist eg sjekka var det sånn at ein fekk utbetalt lån, som blir gjort om til stipend ved bestått eksamen. Noko er bare lån, men stipendet er lån, fram til eksamen er bestått. Med forbehold om at det er endra - eg har ikkje studert sidan 2010.

nokon sa for 6år siden:

Det er det mange faktorar som speler inn, som ikkje nødvendigvis er negative. Eg har vekse opp med «Tenk på stakkars farfar, då han var ung hadde ikkje oldeforeldrene dine råd til å la han studere, så han måtte jobbe som sjømann frå han var fjorten, medan broren fekk studere». Eg var godt i gang med studiene mine, første gongen eg høyrde ein seie at «Far min er rørlrggar og mor mi er assistent i barnehage og dei har aldri mangla nokonting, så korfor orker du ta opp masse studielån i staden for å jobbe og tene penger?» Det var på ein personalfest med butikk-deltidsjobben eg hadde under studiene. Alle syntes eg var rar som ikkje bare jobba fulltid og tente pengar, i staden for å ta ekstravakter og så vidt klare husleiga. Det er ikkje slik at alle som vel å ikkje studere eller alle som tar yrkesfag gjer det fordi dei ikkje har ressurser til å ta høgare utdanning. Det kan like gjerne vere at miljøpåvirkninga handler om at mange ser at ein kan klare seg heilt fint utan den utdanninga og det studielånet.

Det er jammen ikkje rart, for det er ikkje bare lett for oss andre å forstå kva ein siv.ing. eigentleg driv med. :stuart:

Er du sikker på det siste? Eg har høyrd ei rekke pedagogikkforskarar som vektlegg punkt 1 og 2, men som snarere seier at punkt 3 har langt mindre betydning enn ein skulle tru. Thomas Nordahl er ein av dei, hans forskning viser at holdninger til skule og skulearbeid er veldig sentralt, men ikkje at foreldrene faktisk kan pensumet til barnet. Han viser mellom anna til at andregenerasjons invandrarar frå Kina er ei gruppe som skil seg markant frå andre grupper, ved å ha veldig gode akademiske resultat, sjølv om foreldregenerasjonen har analfabetisme.

Teofelia sa for 6år siden:

Polyanna sa for 6år siden:

Men det er da ingen som har sammenlignet studentfattigdom med langvarig fattigdom? Poenget var at det er fint om studietiden er en tid med små forskjeller på folk.

nokon sa for 6år siden:

Ifølgje han er det i alle fall ikkje nødvendig å uroe seg for at poden passerer deg i matte. :knegg:

gajamor sa for 6år siden:

Vi ligger omtrent på medianinntekten, sparer eller gir bort 30-40%, og føler ikke vi mangler noe som helst. En av de viktigste grunnene til at vi kan leve slik, er at vi har et kjempestort handlingsrom. Hvis det kommer en restskatt på 30 000, så betaler vi den, og slipper å betale ågerrente til staten eller ta opp kredittgjeld. Må vi ha ny bil, så overfører vi penger fra sparekontoen, og slipper å betale renter og avdrag på billån. Når jeg kjøper klær så kan jeg velge kjolen til 1000 kr som vil vare i 10 år, heller enn den til 200 kr som varer ett (jmf Vines theory of economic injustice). Og når ungene skal legges inn på sykehus for fjerde uka det halvåret, så har jeg en type arbeid som kan gjøres via laptop og telefon, så jeg må ikke be om fri fra en sur arbeidsgiver som kan finne på gi meg færre ekstravakter som straff.

Vi bor i et av Norges fattigste nabolag. Skolen gjør en kjempeinnsats for å sørge for at alle ungene får mat og gratis fritidsaktiviteter, men vi merker jo forskjellen fra der vi bodde før. Det er ikke nødvendigvis tingene; flere har fine klær, dyre telefoner, eller nye biler. Men det er følelsen av usikkerhet du merker på mange av naboene, de litt for slitte klærne til ungene, sykler og annet sportsutstyr som ikke repareres eller byttes ut, foreldre som møter dønn utslitte på foreldremøter fordi de nettopp har løpt fra jobb nr. 2, folk som plutselig må gå eller ta buss overalt fordi de ikke har råd til bil nå, etc. Og på tross av alt kommunen og skolen prøver å få til, så ser man det på valgoppslutning og skoleresultater. Og dette er grunnen til at det ikke er så forbaska viktig om man er fattig ved 200 000 eller 700 000. Som samfunn har vi ikke råd til at det blir store forskjeller mellom folk, og utviklingen går i feil retning.

Det er forska mykje på Sogn og Fjordane, nettopp fordi dei har gode skuleresultat, men lavt utdanningsnivå på foreldra. Nynorsken har mykje av æra, men gode haldningar til skule og utdanning er og viktig:
www.utdanningsnytt.no/magasin/2015/mysteriet-i-vestsogn-og-fjordane-er-fylket-som-forundrar-forskarane/

nokon sa for 6år siden:

Dette var interessant. Og særlig det med kjønn og mestringsforventningar. Det er jo spesielt at eit heilt fylke dkom seg ut, når det kjem til jenter si forventning til eigne prestasjoner. Takk for lenke (sjølv om vi har bevega oss eit stykke bort frå tråden sitt opprinnelige tema.

Dette punktet her er i tråd med det eg har høyrd Nordahl forelese om tidlegare. Og det trur eg er veldig viktig å fastlhalde, når vi snakker om fenomen som at økonomi,utdanning, arbeidslivsdeltaking og liknande går i arv. Haldningar er mykje viktigare enn faktiske forhold. Og at det er foreldra sine haldningar til skule, utdanning og arbeidsliv som styrer barna sine prestasjoner, ikkje bare faktiske sosiale og økonomiske forhold, det betyr og at det er gode sjansar for at barn kan jobbe mot andre mål enn det foreldra har gjort. Eg synes det er grunn til optimisme i dette.

Høst sa for 6år siden:

Ikke for å dra dette opp igjen hvis diskusjonen nå har gått i en helt annen retning, men jeg har litt samme følelse tror jeg som den Floksa får. Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle det snobbete medfølelse, men det er noe med det å definere og diskutere noe fra ett utenforperspektiv. For jeg tror, og jeg betviler ikke at det finnes de her inne også som har opplevd reell fattigdom, at idet man sitter foran en pc og diskuterer i slike diskusjoner på ett forum som Foreldreportalen, så har man forlengst forlatt, eller aldri befunnet seg i, den situasjonen vi forsøker å definere og diskutere.

Jeg vokste opp med en bestevenninne hvis liv var at moren måtte på bygda (til oss gjerne) og «låne» brød og melk når faren hadde drukket opp lønna - igjen. Jeg kjente godt til livet hennes da, men jeg vil aldri fullt ut kunne sette meg inn i den verdenen hun levde i. Jeg vil aldri kunne fatte hvorfor hun klarte å skaffe seg en god utdannelse, mens søskenet hennes er fanget i samme helvete som da de vokste opp. Jeg kan tro at jeg forstår, men dette er ikke noe som lar seg forklare med grunner som at «hvis man bare vil nok, så kan man alltids få en utdannelse i Norge» eller «man må bare prioritere» eller lignende. Dette handler om det å bli så preget av en situasjon at noe oppfattes som det «normale» for den som er i situasjonen. Da hjelper det lite om jeg som privilgert definerer situasjonen som unormal. Hvor ovenfra vil ikke det fremstå?

Rett etter at jeg var blitt alenemor for Vesla, husker jeg ett tilfelle hvor jeg akkurat hadde kjøpt leilighet, betalt ei stor regning og hadde 300 på konto to dager før lønning. Jeg sutret til venninnen min nevnt ovenfor om at jeg var blakk og ikke kunne prioritere kafe. Jeg var fattig! (Sagt med sutrestemme, men på det tidspunkt ment litt) Denne aldeles fantastiske venninnen min lo - høyt! Og erklærte bastant at jeg aldri - aldri - kom til å vite hva fattigdom føltes som, hva det luktet eller smakte eller var. Aldri. For uansett hvor lite det var på konto, så hadde jeg en grunnleggende oppfatning av at ting kom til å gå greit, jeg hadde en oppfatning av at jeg hadde «krav» på noe, jeg ville visst hvor jeg skulle gå for å få penger til mat, og jeg ville hatt en holdning og ett språk når jeg gjorde det som satte meg i en helt annen situasjon i møte med det offentlige enn noen reelt fattige ville. Etter hennes mening. Og som hun sa, selv etter år med utdannelse, selv etter å ha fått en god jobb, en familie, så var det noe med det å møte nye situasjoner hvor hun gjerne følte hun sto «med lua i hånda». Og det handler ikke om hva man har eller ikke har på det tidspunkt, men om en følelse og oppfatning man ikke kan endre med utdannelse eller materielle goder.

vixen sa for 6år siden:

Jeg tenker at man kan fint diskutere saker man ikke har følt på kroppen. Utenforskapet blir på et vis forsterket ved at man trekker opp en linje mellom de som vet hvordan det virkelig føles og andre. Men det er en balansegang og det kan av og til være vanskelig. Møter det ofte på jobb og råd og veiledning er fånyttes dersom de som trenger hjelp føler at jeg står uten en forståelse hvordan de virkelig har det. Handler ofte om å få en anerkjennelse av hvor tøft det er og hvor vanskelig det er å ta de rette valgene. En del vokser opp der de blir opplært til at slik er vi og det er ingenting å gjøre med og det er verden som er vanskelig. Så det er heller ikke noe vits i å prøve. Det er ingen jeg blir så imponert over som de som klarer å snu livet til tross for at både foreldre og besteforeldregenerasjonen hadde det knalltøft med både økonomi og rus. Det krever ekstremt mye og de må lære alt selv uten den ballasten som ressursterke jobber knallhardt for å overlevere til barna sine.

him sa for 6år siden:

Dette er jo ikke det samme som at jeg ikke kan se strukturelle omstendigheter, foreslå endringer eller ha gode råd.

Teofelia sa for 6år siden:

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, Høst. Det blir nok litt som når middelaldrende, hvite, hetrofile menn diskuterer rasisme eller trakassering. Uansett hvor gode og ektefølte intensjonene er, så blir diskusjonen alltid liggende på et teoretisk nivå.

My sa for 6år siden:

Hvor langt kommer man, hvis det bare er fattige som skal ha lov til å diskutere fattigdom, siden andre ikke har peiling på hva det dreier seg om?

Teofelia sa for 6år siden:

Det er ikke poenget. Det handler vel mer om å evne å forstå at «dette diskuterer jeg bare i teorien, for jeg har rett og slett ikke erfaringsgrunnlaget til å virkelig forstå».

rine sa for 6år siden:

Jeg har følt på kroppen hvordan det er å ikke ha råd til sydentur med ungene i tja, 5- 6 år. Kan jeg få diskutere, da. :blafre:

Og så må jeg si at da jeg leste boken til Birgit Alm, som vel ikke er en selvbiografi, men som er delvis inspirert av egne erfaringer, lurte jeg veldig på hvorfor hun valgte å studere istedenfor å jobbe. (Vanskelig å få jobb, javel, men hvilkensomhelst jobb må da være bedre enn å studere religion eller noe annet mindre matnyttig som singel alenemor i tredveårene?) Hvis jeg hadde vært alene med ungene, hadde jeg aldri i livet hatt råd til å studere på fulltid, jeg har ikke råd til det selv om jeg har en mann i full jobb en gang.

nokon sa for 6år siden:

Eg blei sittande og tenke på akkurat det, då vi kom inn på den studentdiskusjonen, om ikkje ho var student i boka. Men det er så lenge sidan eg las den.

Likevel, det er akkurat slike eksempler som dette som gjer at eg synest Birgit Alm er ein dårleg talsmann for "fattigdom".

him sa for 6år siden:

Det jeg mener er at i enkelte type diskusjoner så fungerer det ikke at man som deltaker prøver å relatere seg mot innholdet i diskusjonen med sitt eget erfaringsgrunnlag. Men dette er jo bare en - 1 - måte å diskutere på. Tall snakker sitt eget språk og definisjoner og innhold i begreper er også tydeliggjørende. Jeg synes feks det er veldig ryddig å forholde seg til medianinntekten som nettopp det - et forsøk på å definere "normalen". Man kan selvfølgelig oppleve seg som rik med en medianinntekt, og også være rik relativt sett i en skolekrets, men man er ikke definert som rik.

Billa sa for 6år siden:

Nå vet om du om en familie til :værsågod:

Hos oss har jeg universitetsgrad, mens mannen min knapt gjennomførte 1.klasse på vgs. Det finnes heldigvis en hel haug med fine og imponerende egenskaper som ikke handler om hvor lang utdannelse du har.

oslo78 sa for 6år siden:

p3.no/fattig-i-verdens-rikeste-land/

Tjorven sa for 6år siden:

Men dette beskriver jo en helt annen situasjon enn det som betegnes som fattigdom i HI?

My sa for 6år siden:

Ingen tvil om at denne personen havner innenfor alle tenkelige definisjoner av fattigdom nei. Huff, for en trist og vond historie forresten.

oslo78 sa for 6år siden:

Det var derfor jeg la den inn - som en motvekt mot situasjonen i HI. Men så tok livet meg og jeg glemte å skrive kommentar til linken

him sa for 6år siden:

Jeg tenker det "verste" med å være konstant underlegen - og ikke på en selvvalgt måte - gjør noe med en selv. Slik som lave folk alltid tenker på seg selv som minst. Eller overvektige kan tenke på seg selv som de som veier mest - selv i forsamlinger der de ikke gjør det!