Jeg er på hytta - burger’n er spist, cideren er åpna, det er fyr i ovnen, og skuldrene er så senka som de kan få blitt. Deilig, deilig, vi har gleda oss alle tre i familien til å komme på hytta, Guttungen, Ernie og Inagh.
Jeg jobber i lag med tre andre damer - to norske, som til stadighet drar - på hytta. I dag skulle jeg altså på hytta, og mens jeg sto på badet og skifta bleier på en småtass, prata jeg om den forestående turen med min tredje kollega, som sto med en annen småtass i samme ærend. Kollegaen min er ei aldeles nydelig, fantastisk morsom dame fra Somalia.
Jeg la nå i vei om hyttetur, da det kom, oppriktig undrende: «Hva i all verden er det med dere nordmenn og hytta! Hva er i veien med å være hjemme!?»
Hun holdt på å le seg i hjel mens hun undra seg, for dette med hytte, det framstår som komplett galskap og helt uforståelig for henne.
Så ja - hva er det med oss nordmenn og hytta? :humre:
For meg er det avkobling og det å komme bort fra hverdagen og alle "plikter" som er der. Hjemme er det alltid noe som bør gjøres. På hytten gjør det ikke så mye om det som burde gjøres blir ugjort. Det er også mye enklere å ha gjester/venner på besøk på hytten, ting trenger ikke å være perfekt der og det er helt naturlig at alle hjelper til med matlaging osv.
Jeg stiller meg nesten på samme sted som din kollega. Er ikke vant med hytte, har tilbragt svært få netter på en hytte. Muligens 10.
Så er spent på svarene. :humre:
Jeg har hørt samme spørsmål stilt av min kenyanske kollega. Min irakiske tidligere kollega hadde lurt på det samme, helt til hun var med noen norske venner på hytta deres. Nå er hun og mannen på utkikk etter hyttetomt. :knegg:
Jeg har ikke hytte, men har vært på utallige hytteturer, og skjønner absolutt greia. Nemlig alt det Pelen sier. Og det var det samme min irakiske kollega erfarte. Roen.
Jeg har spurt meg selv om det samme. Jeg har gode minner fra hytteturene da jeg var liten, men fra jeg var rundt 14-15 mistet jeg interessen og har ikke fått den igjen siden. Både jeg og mannen har familiehytter vi kan bruke, men vi er aldri på noen av dem. Jeg ser virkelig ikke poenget med å gjøre akkurat det samme jeg gjør hjemme, bare et annet (ofte mindre og mer primitivt) sted.
Jeg har ofte lurt på det samme. Men nå har jeg et særdeles avslappet forhold til hva jeg må og burde gjøre hjemme, så jeg trenger ikke å reise vekk for å slappe totalt av uten å føle press.
Jeg er vokst opp med hytte, kos og friluftsliv. Men her på Østlandet er det uaktuelt. Vi kjørte kl 15 fredag for et par uker siden, en time på to mil, kø fra veien her vi bor. Det frister ikke. Det er køer i alle retninger, barna har undervisning til kl 14:15 fredager.
Jeg er ikke spesielt glad i konseptet "hytta". Som barne var fjellhytte forbundet med skiturer eller slalom og jeg ville helst lese bok. Sjøhytta var bedre og det var tross alt vestlandet og ikke sol hver dag. :knegg:
Som voksen har jeg eid sjøhytta med båt og som ikke båtvante opplevde jeg det som stress at vi skulle ut i den båten som JEG var den som var mest vant med båt. Ungene likte heller ikke å være der, de kjedet seg mye. Vi var med de på brygga og gikk på turer, men det ble mye kjedeseg-tid der.
Jeg er litt på lag med kollegaen, kjenner jeg. :knegg: Mannens familie har en gammel hytte/sæter i Østerdalen, av primitiv sort. Da jeg var der sist, i ca. 16 timer, var det 12 år siden sist. Og jeg hadde med meg sykkel og sykla 5 mil til toget for å unnslippe så fort som overhodet mulig. :sparke: De delene av året da det ikke er svart av mygg, er det kuldegrader om nettene. Inne.
For oss er hyttelivet fullstendig avslapping og fri fra alle burder. Vi står mye på ski, så fra desember til godt ut i april består helgene av ski på dagtid og TV/bok/stearinlys/støle lår på kveldstid. Vår, sommer og høst går vi en del dagsturer i fjellet, eller slækking i sofaen langt borte fra hverdagen. Det eneste negative med hyttelivet er at vi må måke snø om vinteren.
Fjellhytter på begge sider av familien her. Eg forstår ikkje opplegget, må eg innrømme. Dei snakkar om å kople av der oppe. Men det dei i realiteten gjer, er å jobbe med eitt eller anna mesteparten av tida. Måking, maling, pussing, vehogst. Eg koplar utmerka godt av utan sånt. Særleg vår og sommar forstår eg lite av hytte-greiene. Det byrjar endelig å bli fint her nede, så pakkar ein sakene sine og forsvinner opp på fjellet der det er ein tanke meir ustadig vær, alltid meir vind, og 5-10 grader lavare enn her heime. Om vinteren er det ok å komme seg til fjells for å sjå sola nokre timar. Men da er det typisk så kaldt at det ikkje er mogleg for frostbogar som meg å vere ute.
Eg finner ikkje roen på hytta. Det er eit mas om at ein skal ut. Det skal gåast visst langt, og om ikkje må ein iallfall baske i snøen i tilsvarande mange timar. Og ein skal ete ute i kulden så sant det ikkje regnar og haglar eller at det er vind over 15m/s. Dessutan er det forventningen om at det er så kos. Eg går med skuldrene oppunder øyrene frå start til slutt, uansett kor trivelig vertskapet er.
Eg kunne tenkt meg hytte eller leilighet ved sjøen, men det er særs lite aktuelt innan rimelig avstand herfra.
Det kostar jo ein del med hytte. Me likar å reise for pengane me har "til overs".
Mannen ymta på å kjøpe hytte ein gong. Eg gav han da ei liste over alle uferdige prosjekt i heimen (henge opp bilder, male tak, få lys ute etc), og sa at me kunne diskutere det den dag alle desse små-jobbane er unnagjort. Han har ikkje tatt det opp fleire gonger. Men lista over mindre prosjekt blir stadig lenger.
Vi har aldr hatt tilgang til familiehytte, og det er like greit for den hadde ikke blitt brukt av oss. Jeg hadde ikke funnet roen på familiehytte, jeg vil ha mitt eget. Mine ting, mitt rot, mine vaner. Det som skal gjøres blir gjort når vi gidder, ikke fordi andre mener at vi må.
Jeg er heller ikke fan av å tilbringe hyttehelger sammen med storfamilien, det blir for urolig. For oss holder det med kjernefamilien, i den grad ungdommene gidder å bli med.
Vi trives godt hjemme også, og enkelte helger blir det mer stress å dra enn å være hjemme. Når hverdagen er travel hoper det seg opp med alt fra husarbeid til klesvask, så enkelte helger prioriterer vi å være hjemme og komme a jour i stedet for å reise på fjellet.
Jeg tenkte det samme hele barndommen, og godt inn i voksenlivet. Men det er fordi mine foreldres hytte er et laftet klaustrofobi-bur, som verken hadde strøm, innlagt vann eller et toalett man foretrakk over kronisk forstoppelse. Hva i alle dager kan være avslappende med det? Koselig? Trivelig? Jeg forstår det ikke den dag i dag.
Men så har jeg oppdaget at det finnes hytter med moderne fasiliteter. Og når hyttelivet ikke fremstår som en kamp for overlevelse, så kan jeg forstå appellen. Det er fint med en avkobling fra hverdagen. Og det hadde nok vært enda bedre om vi eide noen av disse hyttene selv, men da hadde nok det ekstra huslånet tatt bort noe av sjarmen...
Jeg er også her. At man klarer å dra bort og la være å tenke på det, men ikke klarer å la det være om man er hjemme, er helt uforståelig for meg.
Svigerforeldrene mine har en fin hytte, og det er ikke så ille å være der. Jeg trives heldigvis godt med å gå i fjellet, men jeg virkelig hater å gå på ski. Om vinteren er det ikke noe annet å gjøre der. Jeg synes de har valgt en kjip plassering for den hytta. :sparke:
Jeg fikk genser av mine friluftsglade familiemedlemmer i fjor... "Ut på tur alltid sur". Jeg har lært meg at jeg kan slappe av hjemme, uten måer eller burder.
Jeg skjønner det heller ikke. Er selv vokst opp uten hytte, og var sjeleglad for det, særlig som tenåring. "Alle" vennene mine med hytte ble tvunget med dit i helgene og var sure for det, mens jeg fikk slappe av hjemme. Ungene mine opplever akkurat det samme nå. :knegg:
Jeg har nok et ganske avslappet forhold til hva som må gjøres hjemme, for jeg føler aldri stress i helgene på grunn av egne eller andres forventninger til hvordan hus og hjem skal være, og har dermed heller ikke noe behov for å dra bort for å slappe av.
Elsker Are Kalvø! :knegg: Og kjenner meg også igjen i dette med at hytta = jobb hele tida. Særlig med storfamiliehytte, der minst annethvert besøk består i en dugnad.
Har også lurt på hva det er med folk og hytta si.
Naboer her på hver side er såogsi alltid borte i helgene og alle ferier og kommer sent hjem på søndager. Fint for oss som bor tett og har det stille og rolig hjemme i helger og ferier uten noe innsyn.
Vi er mye hjemme og trives sånn.
Jeg har løst dette enkelt ved å ikke trenge å ha det perfekt hjemme, ikke la det gjøre så mye at ting er ugjort hjemme og la det være naturlig at alle hjemper til hjemme:D
Skuldrene mine senkes så snart vi sitter i bilen med hytta som mål. At mannen, hjemmeboende barn, hund OG katt elsker å være på hytta er jo også et pluss. Vi har hytta i en fjell-/alpinlandsby, og har mange hyttenaboer vi trives med å være sammen med. På hytta trenger man ikke å avtale besøk. Der rusler man bort til naboen og slår av en prat uten å forvente avansert bevertning.
Ikke vokst opp med hytte. Har ikke hytte. Ønsker meg ikke hytte. Drar gjerne på fjellet, men da leier vi velutstyrt hytte eller helst; bor på hotell! Vi bor ved sjøen i andres sommerparadis, men reiser alltid til sør-Europa to-tre uker om sommeren.
Jeg har aldri skjønt greia med hytte.
Kanskje handler det om at evnen til å slappe av hjemme er temmelig velutviklet her og at ansvar for vedlikehold av bygninger er sånt som teller negativt på stressmålestokken min.
Skulle jeg hatt hytte hadde jeg ønsket perfekt beliggenhet ved sjøen, båtplass og badeplass, samt vaktmester og gartner.
For oss er hytta ferie. Det har vi noe vi sjelden har hjemme. God tid. Uten folk tett på som man har på hotell og med naturen rett utenfor døra.
Vi bor også på «hytta» hele sommeren (vi ligger på setra med kuene) men det blir noe annet. Der kom det fort oppvaskmaskin og vi har vanndo og dusj. Og nett. Men ikke TV. Men det er at annet (og godt) liv det også. Ungene elsker det.
Familien har en hytte, ikke jeg.
Er sjelden der, det er ikke så langt å kjøre men det mangler de fasilitetene som jeg kunne tenke meg for å være der lenge. Det blir bare ikke sånn.
Jeg kunne ikke tenke meg hytte tror jeg, har mer enn nok annet. Men det er fint å dra på hytteturer innimellom.
Vi hadde aldri kjøpt hytte, men vi arvet et gammelt småbruk ved sjøen. Mannen elsker stedet. Hans bestefar vokste opp der og han føler stor tilhørighet til stedet. Jeg synes kanskje at vi kunne brukt penger og tid på andre ting, men trives der jeg også. Spesielt da vi bodde i rekkehus i byen så var det deilig å komme dit hvor det var så stille og rolig. Lukt av sjø og med bærbusker, epletrær og beitende kviger utenfor døra. Men det er fem bygninger og mye jobb og mye penger. Og det er bare vårt sånn at det er våre ting og tannkosten står klar. Det er fem soverom i huset så vi har god plass til å ta imot besøk.
Jeg er vokst opp uten familiehytte, men har vært mye på hytte allikevel.
Å ha egen hytte syns jeg virker kjedelig, og mye jobb. Å dra på DNT sine hytter derimot er avkobling for meg. :jupp:
Jeg har aldri hatt noe ønske om å kjøpe hytte. Primitive hytter er ikke kos for meg.
Nå har jeg hytte pga mannen min. Hytta er like velutstyrt som huset vårt og like stor. Jeg slapper av på en helt annen måte der enn hjemme, og elsker å sitte ved spisebordet og se utover havet, i all slags vær.
Dele hytte med andre er ikke avslappende i det hele tatt, da må man ta hensyn hele tiden og vaske seg ut av hytta hver gang. Det er bare stress i mine øye.
Jeg savner fjell/skoghytte å bruke om høst/vinter (vi har sommerhus ved sjøen). Vi hadde bruksrett til fjellhytte da jeg var barn, da den ble avhendet var jeg i forhold hvor hans familie hadde hytte. Jeg mistenker at jeg ville fått lov til å låne den hvis jeg spurte eks-svigermor pent, men det føles unaturlig. For meg handler det om stillhet, ro, natur og ikke minst manglende dårlig samvittighet for ting jeg burde gjøre. Nå gjelder jo ikke det alle hytter, da... Hytter må også vedlikeholdes eller kan innebære tidkrevende prosjekter. :blunke:
Særlig yngste ønsker seg hytte på fjellet, nær vennene. Den skal være gammeldags og koselig. Jeg som er alene har nok med stor enebolig som må vedlikeholdes og trenger ikke mer. Vi hadde neppe rukket å brukt den så ofte heller. Da er det bedre å leie hytte noen helger i året.
Selv om jeg elsker hytteturer og absolutt skjønner greia, så har jeg aldri hatt noe ønske å ha hytte selv. Som millact har jeg nok med huset som må vedlikeholdes, og ville heller ikke hatt tid til å bruke den ofte nok til at det ville vært verdt det for vår del, akkurat i den (cup-)fasen av livet vi er i nå.
Det jeg liker særlig godt med hytteturer er muligheten til å ha naturen tett innpå, og gå ut døra og være rett i den. Jeg liker best hytter som ligger noe skjermet til, i fjellområder, og ville ikke hatt hytte ved sjøen eller i hyttefelt nær alpinanlegg. Jeg er også glad i det enkle, primitive friluftslivet, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva jeg liker med det. Vi har også lav terskel for å akseptere rot og at alt ikke er perfekt hjemme, men det er likevel alltid noe man føler man burde gjøre, også er alle mer opptatt med sitt, på hver sin kant. Vi er ikke sammen på samme måte hjemme som vi er når vi er på hyttetur (eller telttur, for den saks skyld), hvor vi ikke dras i så mange retninger. Ungene får gjenoppdage at de faktisk har det ganske gøy sammen også, og ikke bare med venner. Det er ikke noe de prioriterer hjemme, hvor de er mer opptatt med egne aktiviteter og venner på hver sin kant.
Vi har et sted helt nede ved sjøen som jeg elsker å være på selv om det er veldig aktivt der med trehugging og bygging og vedlikeholdsting. Trenger ikke å ta med med noe klær eller toalettsaker har alt jeg trenger der ute.
Er ikke så viktig med fjellhytte, mor har en stor hytte med «alt» og det blir liksom ikke at vi drar dit, det blir tungtviny når man må ta med seg alt.
Vi hadde tilgang på en leilighet på fjellet for et par år siden. Da var vi der annenhver helg, og trengte aldri å ta med noe særlig fordi vi hadde det vi trengte der. Det var utrolig deilig. Vi er flinkere til å være sammen når vi er på ferie, og vi ønsker oss en leilighet som er bare vår. Hytte vil jeg ikke ha, har mer enn nok å drive med i huset vårt.
Enig. For meg høres det rart ut at det er enklere å la være å gjøre noe på hytta enn hjemme, og enklere å ha besøk. Jeg later meg hjemme så godt jeg klarer, og om folk kommer på besøk føler jeg ikke at det må være så ryddig. Hvorfor skal antall kvadratmeter på der en befinner seg avgjøre hvor senkede skuldre man har? :undrer:
Jeg skjønner greia med å ha hytte nær skogen/på fjellet/ved sjøen hvis man bor i en liten leilighet midt i byen, men avslappingsargumentasjonen forstår jeg ikke helt.
Jeg kan også forstå behovet for å komme seg bort fra folk hvis man bor tett, men veldig mange av de jeg kjenner som har hytte har jo hytte i hyttefelt der naboen har sin hytte like i nærheten. :knegg:
Jeg trodde lenge at jeg ikke var et hyttemenneske, men det er jeg visst. Det er ikke noe mer hokuspokus enn at man setter hjernen i feriemodus, tror jeg. Også liker jeg å sitte ute i solen og se på sjøen om sommeren, og å stå på ski om vinteren. Også drar vi alle sammen, og er sammen, i stedet for at poden skal møte kompisen lørdag, jentungen skal ha overnatting fredag, mor skal på byen og far på løpetur.
Det er jo strengt tatt ganske mye man drar til en storby for å gjøre som man like gjerne kunne gjort der man bor, hvis det er sånn man skal se på det. Det handler minst like mye om å komme seg bort rent fysisk. :humre:
Vi har både hytte til fjells og ved sjøen og ELSKER å dra begge stedene. Vi går langrenn, står slalom, kjører båt, bader, står vannski .... og elsker det alle mann.
Vi er i snitt borte annenhver helg eller mer. Vi kommer oss mer ut, har lavere skuldre, ikke så mange plikter som henger over oss.
Helgene hjemme koker bort i giddaløshet, dårlig samvittighet for alt vi burde ha gjort. Vi har generelt mer energi på hyttene. Det hjelper også på at de begge ligger mer naturskjønt enn hjemmet vårt og bare det i seg selv gir mer energi.
Jeg har vokst opp med hytter og syntes av og til det var kjipt å gå glipp av enkelte fester. Jeg ser veldig verdien av det nå som barna har kommet i alderen «henge-ute» eller kjede seg i helgene.
Vi prøver å bære flinke å møte hyttevenner i helgen, invitere med oss vennepar (lavterskel og null stress mennesker) eller at ett av barna får ha med venn/venninne.
Jeg elsker hyttelivet hakket mer enn min mann og drar gjerne alene med barna.
Vi har alt av toalettsaker, kosemetikk, ekstra klær etc. på begge hyttene slik at vi stengt tatt kun kan sette oss i bilen og dra på impuls.
Jeg kunne skrevet det samme.
Akkurat nå er jeg glad for at skuldre ikke henger ved ørene hjemme i eget hus. Økonomien hadde ikke hatt det bra om jeg måtte kjøpe hytte for å klare å senke dem.
Jeg har aldri ønsket meg egen hytte, men har leid og lånt eller vært med når ønsket og muligheten har vært der. En tidligere arbeidsgiver hadde en fantastisk hytte på Hvaler, jeg elsket å være der. Nå har vi hytte i hjembygda til Mutter'n, men den ble skaffet fordi det var måten å kunne tilbringe den tiden vi ønsker der uten å bo hos andre i uker om gangen. Den er egentlig et vanlig bolighus med vanlige fasiliteter og vi har bodd der et år selv også.
For ikke å glemme at man får ENDA et sted å holde i orden, vaske, rydde og tørke støv på. Og å vaske seg ut av på søndagen.
For vi er ikke helt der som familien til en klassekompis av minsten.
Da de begynte i 1.klasse fikk vi veldig god kontakt med mamman til en som ofte var hos oss. Husker at mamman sa at til jul så skulle hun ringe til et firma på Hafjell som kjøpte inn alt av mat, hentet juletre og pyntet klart til de kom opp.
Jeg elsker hytten vår. For oss var det viktig å ikke være del av en familiehytte, kun oss som eiere. Det har vi ikke angret på en dag.
På hytten er vi mye mer sammen som familie, enn vi er hjemme. Vi kunne helt sikkert satt oss ned og spilt kort hjemme også, men det gjør vi ikke.
Når vi har venner med, så er det venner som bidrar til matlaging, rydding etc p en helt annen måte enn hjemme. "Vertskaprollen" er minimal for vår del (men så inviterer vi bare med folk som tar i et tak også).
Det er deilig å slippe å tenke på dugnader, bursdagsbesøk, ukehandling og håndballkamper. Det kan man sikkert legge helt bort i eget hjem også, men jeg synes slike ting fort sniker seg inn også i helgene.
Jeg tror ikke man trenger å ha skuldrene oppunder ørene for å sette pris på det?
Jeg vet ikke om de har det i Somalia, med i sørlige Afrika har mange en "cattle post". Det er typisk land som tilhører stammen din, hvor du har en liten hytte og kanskje noen husdyr. Dit reiser man i helgene og i ferier og henger med familien. Det er ganske likt norsk hyttekultur faktisk. :knegg: Man reiser på landet til et sted med enklere standard, tilbringer tid i naturen og med familien.
Jeg tror jeg har en romantisk idé om at jeg er et hyttemenneske, mer enn jeg faktisk er det. Jeg trives ikke så godt med veldig innholdsløse dager, og kjeder meg lett. Samtidig er jeg ikke særlig glad i vedlikehold og har valgt vekk hus til fordel for leilighet delvis på grunn av det. Vi har en hytte nå, men jeg merker at vi velger den bort til fordel for turer til andre byer. Vi skal si opp kontrakten på denne (åremål), og vi har fundert mye på om vi skal skaffe oss en ny. I utganspunktet har jeg tenkt at vi skulle det, men nå er jeg usikker. Jeg liker å være steder jeg ikke er avhengig av bil, og jeg liker at det er et kulturtilbud og andre ting i nærheten der man kan møte folk. Samtidig savner jeg å kunne gå ut og ha en villere naturopplevelse rett utenfor døra.
Om vi skulle hatt en hytte må den være i et annet land, og nær et tettsted tror jeg. Vi vurderer kolonihage, men jeg er faktisk litt i tvil om det også. Er det egentlig så stas å sitte i en hage 20 minutter unna der man bor? :gruble:
Jojo, men man kan reise på storbyferie ganske mange ganger i året for det en hytte koster. Og så er det gjerne litt andre ting å se på i Berlin enn i Bergen også. :nemlig:
Når vi reiser på ferie eller tur er jo også bare det å komme oss vekk, få et avbrekk fra hverdagen og være sammen som en familie nesten like viktig som reisemålet i seg selv. Regner med det er litt det samme med hytta for folk, bare mye mer lavterskel. Så selv om jeg ikke vil ha hytte selv har jeg ingen problemer med å se den verdien. Jeg skjønner ikke engang at det er så vanskelig å sette seg inn i det, selv om man har andre interesser selv.
Jeg er ikke spesiellt opptatt av hytte. Vi har ikke egen, men foreldrene mine har to, og vi er nesten aldri der. Vi er mer på sommerhytta enn fjellhytta.
Jeg liker det i teorien, men i praksis så blir det pes. Og jeg er dritgod på å slappe av hjemme. Kidsa mine er luksusdyr og liker basseng og wifi og sånt, noe det er på sommerhytta, men ikke på fjellet, så det blir ofte med tanken. Mannen min er utlending og skjønner absolutt ikke greia med primitiv fjellhytte. Før hadde foreldrene mine leilighet på spa-hotell på fjellet, den likte han bedre. :humre: Men den er solgt.
Jeg forstår at andre synes hytte er flott, jeg er bare ikke sånn selv. Foretrekker å reise. Vi har arvet et sommersted som er helt nydelig og idyllisk med strandlinje og greier, ikke langt å kjøre dit og med brygge og sengeplass til ørten. Vi bruker det likevel ikke så mye, og har alltid dårlig samvittighet for at vi ikke er der oftere. Vi er heldigvis flere som eier det sammen, det betyr av vi deler på utgifter og praktisk arbeid, det er gull. Vi ville aldri orket å eie noe slikt alene. Nå har det stor verdi for meg i og med at det er et samlingssted for storfamilien og med bilder av mine forfedre på veggen i stuen, men jeg ville altså aldri valgt å kjøpe noen hytte selv.
Jeg tror jeg mangler gleden ved å ha og å eie. Jeg liker best å leie og lease og bytte og dele. Eier vår egen bolig da, men det var egentlig ikke mitt valg.
For meg var det stor forskjell når jeg fikk mitt eget sted der jeg har alt av klær og ting og tang. Vi har hytte ved sjøen nær byen og kan dra dit etter jobb en vanlig hverdag også. Der (eller her, er på hytten nå) har vi ofte besøk og her har jeg som jeg skrev lavere krav på meg selv. Ettersom venner ofte er på besøk her på sommeren så spør de hva festkalender ta ned til maten og de får ofte hjelpe til med matlaging og dekking av bord etc. Det skjer ikke ofte hjemme. Da er bordet dekket og maten stort sett klar når gjestene kommer.
På fjellet har vi en ny hytte som foreløpig ikke trenger noe vedlikehold. Vi betaler for måking. Ikke noe som må gjøres mer enn å slappe av og gå eller stå på ski eller gå en tur. Ingen av våre nærmeste venner har egen hytte på fjellet så når de blir med oss tar de med mat til en middag. Utrolig befriende, hjemme er det alltid noen prosjekter som er på gang eller et skap som burde ryddes, gress som burde klippes osv osv.
Vi har også hytte ved sjøen og det er en veldig idyllisk plass med egen strandlinje, naust etc. I tillegg så er det veldig nært der vi bor, så det er jo litt annerledes enn manges «reise til hytta»-prosjekt da vi jo kan dra i bursdager og være med på fotballtreninger selv om vi er på hytta. Det er mannen sin familiehytte (vi kjøpte den av hans besteforeldre) og jeg vet ikke om vi hadde hatt hytte hvis det ikke var for at akkurat denne måtte vi ha.
Vi har alle fasiliteter, inkl oppvaskmaskin/vaskemaskin. Og veldig god plass.
En ting vi ikke opplever hjemme, men på hytta, er besøk fra huselgen Helga og kalven hennes - de kommer en gang om dagen, sånn ca, for å spise nedfallsepler under tuntreet. :hjerter:
Vi kjøpte egen fjellhytte for snart et tiår siden, og jeg elsker den intenst. Jeg er vokst opp helt uten hytteliv, mannen er vokst opp med absolutt alle ferier på en bitteliten hytte uten et snev av noe som ligner på fasiliteter, og kompromisset vårt ble en fullstandard hytte i "hans" området. Vi bruker hytta mye, ungene elsker å være der og det gir meg ro i sjela å komme opp dit.
For oss betyr hytte tid til hverandre, uten å tenke på alt som "burde, skulle, må" fikses. Det betyr at vi kommer oss rett ut på snaufjellet hele året og det betyr senkede skulde, lange fellesmåltider og tid til å lese en hel bok, strikke ferdig et plagg og alt det som hverdagen hjemme er alt for hakkete til å få roen til.
Jeg er av slekta som elsker langrenn og skikkelige fjellturer. Og jeg syns at egen hytte er noe helt annet enn felleshytte man må rydde ut av og vaske før man drar fra.
Det å ha et feriested er jo ganske vanlig i mange kulturer, da. Den norske måten å bruke hytta på reflekterer jo den norske folkesjela, men det er ikke sånn at det ikke er vanlig i andre land å ha et "sted" man reiser til i helger og ferier.
Jeg tolker denne tråden som at en stor del av "den norske folkesjela" i våre dager betyr at vi har brakt så mye stress, kav og krav til at alt skal holde en høy standard inn i livene våre aka. hjemmene våre, at de har blitt et symbol nettopp dette. Og derfor trenger vi et annet sted å dra til for å slappe av og for å invitere mennesker hjem til. Litt trist, egentlig. Selv om det selvsagt har kommet opp mange argumenter for å ha hytte i tråden som jeg fullt ut forstår, og som ikke er litt triste på samme måte som akkurat dette ene.
Vi har jo hytte vi også, men det er for å oppleve noe helt annet(varme) enn hjemme. Å ha hytte hjemme er bortkastete penger fordi vi har skogen som nærmeste nabo, skiløyper 100 m unna og slalåmbakke i gåavstand. Da trenger jeg ikke bytte stue for å gjøre det samme bare for å få til å slappe av.
Å ha hytte på fjellet hvis man har byliv som dagligdags eller hytte ved sjøen hvis man bor på Voss eller familiehytte eller....skjønner jeg godt. Det er kun det at man ikke kan slappe av hjemme jeg synes er dumt. Det er jo leit om man ikke kan slappe av i eget hjem og en holdning det går an å gjøre noe med hvis man vil.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg levde et fullverdig liv før jeg fikk hytte, også, og hvis vi hadde kvittet oss med den (på fjellet), hadde jeg vent meg til det temmelig fort. Det er jo ikke det samme som at man har glede av det når man har det.
Vi bor på fjellet med skogen som nærmeste nabo og skiløyper rett utfor døra og slalombakke rett borti her. Men vi har hytte ved sjøen så da gir det mening.
Jeg er ikke en av dem som ikke klarer å slappe av hjemme uten hytte altså. Tror det er litt misforstått i denne tråden. Tror det i større grad handler om å reise bort sammen, få andre opplevelser og prioritere tid på en annen måte. Jeg kan klare å gjøre det samme hjemme som på hytta men det er mer hverdagsliv hjemme.
Tja, jeg tenker at det at man slapper bedre av på hytta ikke er det samme som å si at man har så mye stress i hverdagen at man trenger ei hytte for å greie å slappe av. At jeg koser meg på tur betyr ikke at jeg må gå på tur for å greie å kose meg. At jeg synes livet mitt berikes av en god konsert betyr ikke at jeg er avhengig av gode konserter for å føle at jeg har et fullverdig liv.
Jeg synes dere leser litt vel mye ut av at folk senker skuldrene på hytta.
Jeg vil som sagt ikke ha hytte selv, men jeg synes ikke det er trist at folk slapper av og koser seg mer på hytta enn hjemme. Det betyr selvsagt ikke at de har det fælt hjemme, med høye skuldre og stress. Jeg tror det er sunt med avbrekk fra hverdagen i blant, enten man drar på hytta, på en hotellweekend, telttur, besøker noen, løper maraton eller unner seg en spa-behandling av og til. Det får fokuset vekk fra de dagligdagse pliktene og bekymringene, og gir ny energi. Det er ikke verre enn det.
Kjenner noen som bor i distrikts-Norge og har "hytte" på Grünerløkka. Noe slikt kunne jeg tenkt meg, hvis jeg skulle på hyttekjøret. Eller kanskje i et annet land. København, for eksempel.
Vet ikke om det er grunnlag for å generalisere «nordmenn og hytte». De fleste av oss har vel ikke det, men de som har det, vil ofte snakke om det hver gang de skal eller har vært, og derfor gis det kanskje et inntrykk av at alle har?
Vokst opp med felleshytte, og den ble solgt fordi alle ville ha lave skuldre, og ingen orket måer og burder av maur i hytteveggen, slå grasset, tømme dass, ordne vann og mus på loftet.
Kikker på hytter på Finn av og til, og kommer alltid til at vi har nok med et hus å vaske og vedlikeholde. Og alle timene i bil, til og fra, som avholder oss fra i særlig grad å bruke firmabytta.
Jeg synes selvsagt ikke det er trist at folk har det bra på hytta. Det var mer et bilde av skuldre oppunder ører som jeg tenker på som trist.
Jeg synes kanskje jeg hører mer om alt som må og bør gjøres på hyttene og hvor slitsomt det er enn kos, sånn utenfor Fp.
Jeg hører også mye sukk og stønn fra ungdommer som forbanner hytteliv.
Den frie disponible tiden som ikke er organisert blir tilbragt på hytte og en del opplever at det er godt å kunne bare henge med venner også.
Det er ikke hyttespesifikk problematikk, men mer generelt i forhold til å ikke ha ubunden tid hjemme.
Om man ikke nødvendigvis har "skuldre oppunder ørene" så har vel de aller fleste diverse plikter og gjøremål knyttet til hus og hjem, jobb, barn med fritidsaktiviteter etc i hverdagen, som det er godt å ta fri fra av og til. Det kan man selvsagt gjøre hjemme også, men er lettere hvis man befinner seg et annet sted. Fortsatt ikke trist, men helt normalt.
Noen er selvsagt så stressa at de får store problemer av det, men man trenger ikke være der for å få en følelse av å senke skuldrene når man kommer på hytta. Og for de som er der er det selvsagt godt å ha ei hytte man kan dra til for å koble av, men det er vel andre ting enn hytte som er nødvendig for å løse det problemet. Og jeg tror ikke det er tilfelle for alle hyttefolka her som sier de slapper av på en annen måte på hytta enn hjemme. For det er ikke det samme som at man må på hytta for å slappe av.
Jeg tenker at det er litt betegnende for personligheten? problematiseringsevne? hvis man tolker "jeg senker skuldrene når jeg er på hytta" som "jeg har skuldrene oppunder ørene til enhver tid hvis jeg ikke er på hytta". :humre: Det er absolutt ikke det samme.
Jeg senker skuldrene når jeg får et glass rødvin i hånden på fredagskvelden. Det betyr ikke at jeg er en alkis som teller timene til neste gang jeg kan drikke. Det er hundre andre ting som også får meg til å senke skuldrene. Og det er jo ikke alkoholen som får meg til å senke dem, men følelsen av at nå er det helg, nå har jeg fri, nå kan jeg slappe av. Samme er det med hytta. Hvis jeg ikke drar på hytta, finner jeg andre ro-triggere. Løpetur, fredagsfilm, noen har sikkert gullrekka. Samesame but different.
Det er det vel ikke noen som har sagt sånn direkte, men for egen del så er jeg glad at jeg har evnen til å slappe av i eget hjem og invitere folk på besøk uten at jeg trenger å rydde og vaske fra gulv til tak eller lage flott middag.Jeg tolker flere av innleggene i denne tråden som at det er lettere å slappe av, invitere folk hjem til seg etc. på hytta enn hjemme.
Det er koselig med hytte, men jeg tror også det er noe med det at noen jobber veldig mye for å ha råd til å ha den hytta som de så trenger å slappe av på. Selv er jeg vokst opp med familiehytte, men det er ikke superviktig for meg. Fint å ha, men går like fint å slappe av hjemme også.
At folk har andre krav eller forventninger til standard hjemme enn på hyttetur er vel heller ikke nytt, uforståelig eller (bør være) vanskelig å forestille seg. Selv uten å overdrive det til at folk må "vaske fra gulv til tak" for å ta imot besøk hjemme. Det blir rett og slett en litt annen stemning.
Fordi man rusler rundt i ullundertøy f.eks? Det gjør jeg aldri med gjester hjemme. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi det aldri skjer. Jeg opplever det som litt mer laidback på hytten, uten at det betyr at jeg er superstresset og har høye standarder for besøk hjemme.
At man har en uformell hyttekultur her til landet burde vel ikke komme som noen overraskelse. Det er jo noe av det som definerer norsk hyttekultur, og som andre betegner som spesielt for oss.
Nei hvorfor? Hvorfor blir det en annen stemning når man kommer inn i en kirke? Et galleri? En pub? På en utkledningsfest, sammenlignet med en pyntefest? Hvorfor er det en annen stemning på Peppes enn på en Michelinrestaurant, man spiser bare mat begge steder? Det har vel med folks forventninger og innstilling å gjøre, antar jeg. Eller kultur, om du vil.
Jeg har ikke opplevd at skille på stemning går mellom hvorvidt man er i hytte eller hus, men mer på folkene som er tilstede.
Å komme på besøk i en fullt utstyrt hytte er ganske likt det å besøke folk i hus synes jeg.
Å besøke folk i spartanske hytter med utedo og manglende vann er litt annerledes, men jeg synes ikke manglende vannklosett bidrar til stemningen.
At beliggenhet kan påvirke stemning er jeg med på, men å besøke hus ved sjøen og hytte ved sjøen er ganske likt synes jeg.
Jeg er nok ikke så vant til at folk har ulik bruk av ullundertøy hjemme og på hytte, med mindre man bruker det fordi hytta er kald.
Jeg opplever ofte at folk går i ullundertøy hjemme også. Der er det kanskje litt ulik kultur?
Hva mener du med urban hyttekultur? Hytter i urbane strøk, eller hytter som brukes av folk som bor i urbane strøk?
"Det enkle liv på hytta" er ikke en ny (ny, som vår generasjon) oppfinnelse altså, men omtrent det som definerer etterkrigstidas hyttetradisjon.
Endringen er størst i at det enkle liv er redefinert fra å nærmest eksotifisere kroppsarbeid og lite fasiliteter, til å være et liv fritt for forpliktelser.
Mine oldeforeldre hadde sommerhus fra trettitallet, og jeg tror de kunne sagt de samme tingene som folk sier om hytta si i dag. De hadde riktignok større "forpliktelser" der i form av å ha kjøkkenhage og fisket mye, men det var aktiviteter knyttet til stor glede og noe de likte å gjøre. Sommerhuset hadde plass til tre familier, og det var alltid mye besøk der, både når mine besteforeldre var små, foreldrene mine var små og da jeg var liten selv. Siden fasilitetene var enkle (utedo og bare kaldt vann) var det begrenset hvor formelle vi kunne være, med sveisen uvasket på snei. Og den mentaliteten lever fortsatt. Noen har fremdeles enkle fasiliteter, andre har fulle fasiliteter, men syns det er digg å vase rundt i ullstillongsen. Selvsagt kan man gjøre det hjemme også, men gjør det kanskje ikke når man har gjester.
Det er ingen ny konstruksjon å ha ulik grad av formalitet på et feriested og et bosted.
Ja, jeg lurte også, for mitt møte med hytteturer (ikke oppvokst med hytte) var i tenårene gjennom min beste venninne. Vi bodde på bygda, hun bodde på gård. Hytta vi brukte mest var egentlig setra som hørte til gården, og vi kunne gå dit derfra (tok ca en time). I tillegg hadde de bygget ei anna hytte, i en fjelldal ved et vann. På hytta eller setra gikk vi tur, fisket, slappet av, gikk rundt i stillongs uten sminke, og selv da hadde vi en annen ro på hytta enn hjemme (og på den hadde vi ikke all verdens plikter), og kom fort i "hyttemodus". Begge hyttene var av den enkle sorten, uten strøm og med utedo.
Men jeg vet ikke om dette regnes som urban eller rural hyttekultur, men vi kom definitivt i en annen, og mer avslappet stemning.
Med urban hyttekultur tenkte jeg på det å bo urbant og ha hytte mer perifert, hvor selve stedet man har hytte er roligere og annerledes.
Som besøkende vil jeg selvsagt merke forskjell på en leilighet på St.Hanshaugen og en hytte på en øde øy. Denne forskjellen er mindre synes jeg om hytta ligger i tettbygd hyttefelt med alle tilbud utenfor døra eller om folk i nabolaget mitt har hytte noen kilometer herfra. Stemningen er ikke nevneverdig annerledes og stedet er heller ikke så forskjellig. Det blir en annen bygning rett og slett. Denne forskjellen kan nok oppleves større for dem som eier bygget enn man opplever av stemning som besøkende.
Jeg er ganske jevnlig på hyttebesøk, men synes nok ikke hytte utgjør så stor forskjell på stemningen i hyggelig lag.
Jeg har sittet timesvis i kø mellom Oslo S og Sundvollen en fredag ettermiddag/kveld i tett snøvær. Da lurte jeg nok på hva som gjorde at folk orket å sitte i timesvis i kø i uvær for å komme på hytte en helg.
Hadde jeg hatt en ålreit bolig i Oslo hadde jeg nok foretrukket den i det været og med den trafikken framfor å sitte i endeløs kø i snøstorm.
Hyttetur kan jo være veldig fint for å komme seg bort og være uforstyrret et sted. Det er vel mest det å være uforstyrret jeg synes er fint med hytteturer tror jeg, primitivt liv har jeg ikke mye sansen for. Jeg ville ikke hatt hytte selv. Tilgang på hytte er fint av og til, sånn at man kan få seg en tur til et fint sted. Men å ha ei hytte som krever vedlikehold og som gjør at man føler man må benytte den ville jeg ikke hatt. Vedlikehold er stress nok til at det faller ut på nei-siden hos meg. Og så vil jeg gjerne reise flere steder enn på hytta. Jeg ser også at de barna rundt oss som er mye på hytta faller litt ut av det sosiale nettverket fordi de er så mye borte. Jeg tenker det er godt for unger å være i nærmiljøet mye. Legg på vakt mange helger og bruksnytten ville blitt liten for min del.
Jeg synes ikke det er noe forskjell på å besøke folk på hytte og hjemme nødvendigvis. Det kommer an på folk og forventning. Jeg har både tatt imot og vært på besøk i ullundertøy, for meg er det helt normal adferd. Det som spille en rolle er om menneskene man besøker er på vei til noe annet eller om de faktisk slapper av selv.
Det er dette jeg ikke skjønner. Jeg kan godt gå i ullundertøy hjemme også, selv om jeg får gjester, i alle fall om det er folk jeg kjenner. (Nå er jeg ikke en person som vaser rundt i stillongs, men gjerne en slaskete joggebukse, og det er vel omtrent det samme?) Hvis jeg ikke kjenner personene så godt, ville jeg mest sannsynlig slengt på meg meg noe klær på hytta også.
Jeg skjønner argumentet med å komme seg bort, altså, jeg er jo på mange måter en introvert person, men for meg ville det vært esseisielt å komme meg bort til et sted der det ikke var så mange andre. Å tilbringe fredags ettermiddag i kø for å omsider komme til et hyttefelt på Kvamskogen eller på Geilo med omtrent de sammen folkene som jeg har rundt meg i rekkehuset i byen? Det utgår med høye kneløft i lave fjellsko. :nemlig:
Det tenker jeg er en fin selverkjennelse og en god grunn til å ikke kjøpe hytte. Alt for mange eier hytter de ikke bruker. Om man ikke har så rikelig med penger at hyttedriften ikke merkes i lommeboken, så skjønner jeg ikke hvorfor de ikke selger unna en eiendom som ikke blir brukt.
Vi tilhører de som ofte tilbringer fredagettermiddagen i noe kø for å komme oss til fjells. Målet i vinterhalvåret er en skihelg, noe vi går glipp av om vi er hjemme. Det blir ikke til at vi står opp i otta lørdag og søndag for å ta dagsturer, noe vi erfarte de årene vi ikke hadde tilgang til krypinn i fjellheimen.
Jeg er forresten oppvokst med campingvogn-foreldre, så vi dro på camping (fast plass) nesten hver helg. Det blir jo mye av det samme fenomenet. Det å være mye utendørs er et stikkord, litt annen mat, andre folk etc. Berikende på sitt vis. Selv om man også har det fint hjemme.
Akkurat den køståingen fryktet vi også, men med litt planlegging og fleksible jobber så er det mulig å unngå de fleste helger. Om man ikke kjøper hytte i hyttefelt i Myrkdalen eller på Geilo, så kan man også få nesten nabo/bekjentskapsfrie soner ;) Og kanskje litt østlandsvær på kjøpet. Bare det er en superbonus i seg selv!
Da jeg hadde hytte tilgjengelig senket jeg skuldrene der fordi telefonen min ikke hadde dekning (selv om jeg vet at jeg kan slå den av), fordi jeg liker å stirre inn i peisen og ikke TV-en (selv om jeg vet at jeg kan slå av TV-en) og fordi det kunne være helt, helt stille der.
Og så liker jeg skog/fjell/sjø/naturen tett innpå. (Selv om jeg har marka rett ved huset mitt og bruker den aktivt.)
Helt på ordentlig. Jeg nyter å være i transit, uavhengig av vær- og føreforhold. Burde bodd i en bil eller en båt egentlig, men det blir så vanskeligere skolekretser. :skuffet:
Jeg vil ikke si at det bare er et osloproblem, det er kø fra Oslo til/fra sørlandet i helgene hele sommeren og sen vår/tidlig høst. Da blir det et problem for alle som bor på den strekningen.
.jpg)
.jpg)
