Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg tenker ikke at det å ha en reaksjon på uheldig oppførsel er det samme som overvåkning. :) Hvis man sammenligner med "husarrest" (det må ha vært før, nå vil i alle fall mine helst være inne), så er det jo forskjell på at ungene aldri får gå ut kontra at de blir holdt inne en hvis tidsperiode som en reaksjon på en oppførsel.
Jeg tenker i alle fall at overvåkning er når man ikke har noen grunn til det, og noe annet enn en konsekvens. Er litt usikker på om jeg vil kategorisere at jeg feks ser om mine barn er aktive på FB som "overvåkning" - det er jo de selv som har satt innstillingene som gjør at jeg ser det? Litt i grenseland. Samme med at jeg vet når de ser på netflix, jeg har ikke satt innstillingene for å overvåke dem (men i praksis gjør jeg jo det, jeg får informasjon jeg ellers ikke ville ha fått via elektroniske kanaler)
Det er tullete å argumentere sånn, Tussa. Selv om jeg er imot et samfunn der det er greit å overvåke folk, så betyr ikke det at jeg syns din eller min eller andres unger skal dø i en grøft.
Eg syns ikkje det er tullete. Fleire legg jo inn slike tiltak fordi en ser det trengs, enten fordi det er festing, delte bilder, «feil» venner eller kvar det måtte være. En gjer jo ikkje slikt for moro skyld.
Jeg har sjekket gruppechatter på Snapchaten til sønnen (da var han 12 år), og det var for sjekke opp litt i noe ulumskheter som hadde kommet for mitt øre.
Jeg hadde frem til ganske nylig en tanke om at mobilen hans ikke var hans private eie og at jeg hadde all rett til å sjekke den om jeg ville, men jeg har lagt fra meg den tanken nå og jobber heller for at vi skal snakke om hans liv på mobilen/internett.
Han har enn så lenge både den nærmeste familie på Snap og Insta, vet ikke om han kommer til å begrense tilgangen på dette med det første heller.
Jeg kan også innrømme at jeg kunne ønske jeg visste alt som skjer i livet til barna, men jeg skjønner at dette ikke er særlig fruktbart for forholdet mellom meg og barna.
Jeg har en straks 17åring som har en festradius fra Bærum til Skedsmo. Han kjenner utrolig mange folk og forflytter seg raskt ila kort tid. Det gjør han null og niks å komme seg rundt med trikk, bane, buss eller tog.
Jeg har lastet ned Snap kun for å se han. Han liker å ha det sånn selv om han noen ganger skrur av sånn at jeg ikke kan se han. Men vi har en avtale på at han skal ha den på når han er ute i helgene.
Innimellom sender jeg han sms også for å høre at han svarer. Han svarer alltid kjapt. Bare helt kort men det holder.
Bare for 2 måneder siden så så jeg på snap at han var på vei hjem. Sendte sms men han svarte ikke. Stusset over at han ikke kom hjem etter en stund. Så så jeg på snap at han fortsatt var på trikken. Etter en stund så jeg jo at han ikke forflyttet seg. Jeg tenkte tanken på å gå og se etter han men klokka var sent på natta så jeg gjorde det ikke.
Han kan stå lenge og prate med folk så jeg tenkte det.
Under en time etterpå kom det noen brasende inn døra og jeg hørte jentestemme. Stusset på om han turte å ha med en jente hjem og gikk til døra. Der stod han sammen med to ambulansefolk som hadde blitt oppringt fordi han var observert liggende på en trikkeholdeplass.
Tenk om ingen hadde reagert og at han hadde blitt liggende?
Etter det er han helt enig i at jeg får følge med på snap.
Om ikke for moro skyld, så gjør en det fordi det er praktisk. Greit å kunne sjekke hvor alle er, se om ungen kommer tidsnok til skolen, går rett hjem fra skolen, om mannen kommer hjem til middag, o.l., kontroll av bevegelsene til helt normale barn og ungdom, som de i sakene det linkes til. Det er langt unna det du snakker om. Flere her har presisert at det gjelder helt andre regler når det er fare for rus, kriminalitet, selvmord m.m.
Så jo, folk gjør det også uten at det trengs, som en naturlig organisering av hverdagslivet, og det er en skremmende utvikling.
Skal ikke barn få somle på veien hjem? :sjokk:
Mine kan bruke både en og to og rekorden: TRE timer på 1,4 km. Men det er greit. Det er snarveier og «snarveier» som skal utforskes, snøballer skal rulles, nedfallsepler plukkes, naboer besøkes, frosker skal fanges osv osv. Det heter frihet! Det heter barndom! Ja, det kunne være de gikk ned til sjøen, men det vet de at de ikke har lov til. Det kunne hende de gikk over fjellet eller ut på hovedveien, men det vet de er forbudt. Det er vår oppdragelse og vårt nabolag som hindrer dette. Ikke apper og sporing.
Det My sier. Deter jo mange som gjør det fordi det er praktisk, fordi de da kan følge med, - og det ER mange som mener de skal ha kontroll fordi de kan ha det.
Man kan uansett ikke hindre at de deler uheldige bilder eller skriver uheldige meldinger - eller drikker seg dritings. Eller - man kan ikke hindre dette ved å overvåke bevegelsene og handlingene deres med elektroniske duppeditter. Man må snakke med dem, gi dem tillit, gi dem rom, stole på, la dem erfare selv.
Jeg er enig i at spesielle tilfeller gir anledning til å gjøre unntak. Men jeg mener man skal ha høy terskel for å overvåke alt som gjøres. Det er IKKE en OK følelse å vite at man blir overvåket - eller enda verre, å bli det, og å ikke vite det før etterpå.
Tenåringer skal bli voksne mennesker. Jeg tror de må gjøre sine egne erfaringer. De må få dumme seg ut uten at mamma og pappa vet alt de gjør. De må få henge med venner ligge med kjæresten, leve sine egne liv. De MÅ få øve seg.
Selvfølgelig er dette en traumatisk opplevelse, men hvordan er det relatert til overvåkning? At du visste at han sto stille, basert på snapkartet, er jo egentlig irrelevant for det som skjedde.
Jeg synes Tenåringssjokket - dokumentaren var ganske spesiell. Rar familie.
Jeg og mannen har hverandre på Google maps, etter at det var praktisk fordi vi kjørte langturer hver for oss. Vi har beholdt det, men meget sjelden jeg går inn. Vi spurte Junior om han ville bli synlig, men det ville han ikke. Greit for oss.
Helt hypotetisk. Jeg tror ikke han aner at muligheten finnes.
Langt mindre ville han kunne laste ned appen og sette den i bruk. Ikke alle er opptatt av teknologi.
Jeg har ikke inntrykk av at det er vanlig at foreldre driver utvidet tracking av barna sine spesielt eller overvåker mobil, iPad etc.? Vet flere har type Find my phone og har brukt den funksjonen innimellom. Eldste ber meg sjekke SnapMap hvis jeg lurer på hvor hun er og ikke får tak i henne. Mellomste er på Google Maps etter eget ønske. Han har slått den av ved noen anledninger, så han vet utmerket hvordan det funker. Han vil heller at jeg sjekker Maps enn at jeg ringer ham for å høre om han er på vei hjem e.l.
Mannen min blir nesten litt sånn "Hæ?! Funker ikke Maps?!" hvis jeg ringer eller sender en melding om han er på vei hjem :knegg: For han så er det utenkelig å ikke bruke teknologi hvis det gjør forespørselen enklere (IT-nerd). Hadde han plutselig sagt at han egentlig ikke er komfortabel med det lengre pga overvåkning (som er tema her), så hadde jeg sagt ok uten å legge noe overhodet i det.
Personlig så foretrekker jeg også at han heller sjekker Maps enn å ringe meg eller sende melding de gangene jeg er opptatt med noe, hvis det handler om "rekker du hjem til middag kl 18 eller ikke?". Jeg sitter ikke med mobilen i hånden, på bordet e.l. hvis jeg er noe sted (det er det mange som gjør) og jeg sjekker den kun for viktige beskjeder som type veldig syke barn som bør på legevakt. For meg er det veldig uhøflig å la mobilen være et fokus når jeg er opptatt med å samtale med andre, er på konsert, møter e.l.
Kjernen i hvordan det funker for oss er at vi har et fullstendig gjensidig avslappet forhold til det. Som him nevner over her så må man jo kunne bestemme selv om man vil dele den informasjonen om seg.
Og så lurer jeg på om dere som er i mot å sjekke hvor barna er ved hjelp av Maps/SnapMap e.l, råder dere barna til at de heller ikke deler lokasjon med venner på f.eks. SnapMap? Eller er poenget bare at de ikke deler lokasjon med foreldre? Hva hvis barna ønsker det selv? Sier dere da nei, og argumenterer hvorfor de ikke skal det? Hva hvis de fortsatt ønsker det?
Ja, det gjør jeg, av flere grunner. Det ene er samme grunn som at jeg ber dem være forsiktige med å legge ut bilder av sånt som koppene til gjengen minus en på Starbucks, fester ikke alle er invitert på etc. Følelsen det gir når man ser at mange venner er samlet på ett sted uten at en selv er informert eller invitert. En annen grunn er sikkerhet. Det trenger ikke være publisert for omverdenen hvor de befinner seg til enhver tid.
Og barna følger ditt råd? Hadde du nektet barna å følge de på lokasjon om de ønsket det?
For meg personlig er det vært uaktuelt å bruke SnapMap (fordi jeg ikke ser poenget med å dele den infoen med andre enn min mann), men det er ikke det for ungdommen i dag tydeligvis (i hvert fall de som våre barn henger med).
Jeg råder dem (som var det du spurte om), jeg nekter dem ikke. Vi snakker mye om slike ting, jeg sier hva jeg mener, og forklarer hvorfor. Om de følger rådet vet jeg ikke sikkert, men de skjønte i alle fall poenget mitt. De sier at de ikke bruker det, men jeg har ikke gått inn og sjekket. Jeg gir råd og sier min mening om mangt og meget, uten å kreve at de følger mine råd. Ofte er argumentene mine gode nok til at de blir overbevist og følger det, andre ganger er de ikke enige, og gjør de det motsatte. Målet mitt er ikke at de alltid skal følge mine råd, men å gi de litt mer informasjon og synspunkter de kanskje ikke hadde reflektert over, slik at de har bedre grunnlag for å gjøre mer veloverveide valg, framfor å ukritisk følge flokken. Skal de først gjøre noe dumt skal de i alle fall være klar over hva de gjør, og hva som er risikoen med det.
Det eneste jeg nekter dem å bruke/ha/installere på mobilen er anonymapper som Sarahah, Tellonym etc. Det er ikke et råd, det er en regel.
Jeg overvåker til en viss grad Frøkna, jeg kan se hvor mange timer det er siden hun var aktiv på messanger. Årsaken er at hun befinner seg 6 timer etter oss og jeg ser om hun er våken så jeg evt kan ringe henne/sende melding.
Jeg har, etter avtale med Mini tilgang til It's learning, jeg sier i fra til han når jeg går inn, og vi ser gjerne i den sammen for å finne div ting som har med prøver og innleveringer å gjøre.
Ingen annen overvåking enn som så. Det er helt fjernt for meg å tracke unger eller mann, jeg ringer dem og spør hvor de er. Jeg tror jeg hadde blitt mer nervøs av å vite hva og hvor de er til en hver tid, man har jo ikke det hele bildet.
Hæ? Må man gjøre avtale med barna sine for å følge med på it's learning?
Det ser jeg på som en del av oppgaven ved å være forelder. Å følge opp skolegangen deres. Ja, jeg ser hvilke tilbakemeldinger hun får på innleveringer og prøver, jeg ser om hun får fravær eller anmerkninger. Det er ikke overvåkning.
Ein må vel ha tilgang på brukernavnet og passordet til eleven for å få tilgang til dette? I alle fall hos oss. Den tilgangen eg får ved å logge meg på med eigen bruker er svært begrensa.
Eg reknar brukernavnet og passordet til min tenåring som personlig og har ikkje dette. Dersom eg vil ha innsyn må ho logge på for meg. Det har vel skjedd kanskje 3-4 gangar dei siste to åra, og då var det fordi ho ville ha hjelp med leksene.
Jeg har en foreldrepålogging hvor jeg får tilgang til alle tilbakemeldinger på hennes prøver/nnleveringer, oversikt over fravær og eventuelle anmerkninger. Jeg har STOR nytte av det som blir lagt ut der, men jeg logger meg altså på som meg selv.
Det er jo ikke det du gjør som er tullete, men hvordan du antyder at alle andre ville gjort det samme om deres ungdom lå full i grøfta støtt.
Klart det er tullete å argumentere med at de som ikke er enig med deg ikke vet hvordan det er. Like tullete som at jeg skulle sagt at når du velger å behandle 16-åringen som en femåring så får du høste som du sår. Det er jo lite konstruktivt å angripe diskusjonen på den måten.
Jeg vurderte en periode sånn mobilklokke til jentene, men slo det fort fra meg etter å ha satt meg litt inn i det. Jeg fant og ut at jeg vil heller prøve å lære de å ta beskjeder, og gi beskjeder.
Jeg vet at noen av vennene deres har mobilklokker, og noen har mobiltelefon, men jeg har ikke inntrykk av at det er veldig utbredt her i nabolaget. Det virker mer som om foreldrene til barna ringer eller melder hverandre når de lurer på hvor barna er.
Nå er det jo snakk om seksåringer her da. Men jeg synes ikke overvåkning er greit uansett hvor gamle barna er. Med mindre det av en eller annen grunn skulle være ønskelig fra barnets side da.
De årene jeg bodde i England etter at eksen ble arrestert hendte det at jeg brukte en app som gir andre mulighet til å følge bevegelsene dine på et kart. Men dette var jo noe helt annet enn det som det er snakk om her.
Og disse menneskene i artiklene som har blitt nevnt burde kanskje heller jobbe litt med seg selv og det voldsomme kontrollbehovet de virker å ha.
Okey. I dag har jeg en typisk situasjon der beskjeden må sitte, ellers går alt skeis: et barn skal finne et annet barn på en av basene på skolen. De skal sammen finne buss som går i rett retning, de skal kjøpe bussbillett og gå av på riktig sted. Går dette galt så får vi ikke hentet min far på flyplassen, og han greier jo fanden dundre meg ikke å skru på mobilen sin en gang, så vi MÅ være der tidsnok.
Men jeg hadde ikke følt det lettet situasjonen nevneverdig om jeg kunne fulgt dem på et kart. De MÅ lære seg å holde avtaler og ta ansvar.
Ja, det er jo greit for foreldrene å vite hva som skjer tenker jeg.
Nå har vi faktisk en mobiltelefon liggende hjemme som jentene kan bruke om jeg en sjelden gang tar en kjapp tur i butikken. Men det er ikke så ofte den blir brukt.
Jentene "må" jo få egne mobiler etterhvert, men jeg aner ikke når det eventuelt skal bli. :gruble:
Jeg syns dette er en interessant og vanskelig problemstilling. Bruk av overvåkningsapper handler jo dels om kontrollbehov, men kan også handle om en måte å håndtere uro og engstelse.
Vi har felles Find my iPhone. Ett barn er ikke på, det andre er på (med tilbud om å skru av om hen ønsker det). Jeg har dessuten (foreløpig) tilgang på posisjon på Snap. Jeg snakker mye med eldstemann om at han skal være med å styre nivået på å bli sluppet, og at hvis han ønsker at vi ikke skal kunne se hvor han er, så er det selvfølgelig helt greit. Tider skal holdes, uten at jeg følger med på dem. Jeg sjekker heller ikke om mobilen er på skolen eller er der de sier at de skal være.
Når det gjelder mannen er det viktigste for meg at han har på sporing når han er ute og sykler langt, eller løper/går på ski langt inn i skogen eller fjellet. Ikke fordi jeg tror at det forebygger noe, men fordi det kan oppstå situasjoner hvor det er greit å vite hvor den andre er.
Jeg har for øvrig stor forståelse for at de som har vært overvåket/kontrollert har stort behov for å ikke bli sporet. Og det er unektelig en balansegang ift hva som er greit, og hva som ikke er greit. Det aller viktigste, tenker jeg, er at det er både dialog om og full aksept for at noen ikke ønsker å bli sporet. Dessuten må man være bevisst på at det ligger en falsk trygghet i at man (tror man) vet hvor de andre i familien er. Apper kan slutte å virke, eller vise feil posisjon. Plutselig er man utenfor dekning eller uten strøm. Og en app kan aldri erstatte god og åpen dialog.
Mine har selv reflektert over lokasjonsdeling på snap (etter at vi alle ble gjort oppmerksomme på det av jentungen, som er den som følger med her i huset. :knegg: ) og de har tatt ulike valg. Dermed kan vi, hvis det passer sånn, sjekke hvor eldstemann er på snap, og planlegge deretter, men ikke med datteren vår, som har skrudd oss av. Med eldstemann har vi gjort det for eksempel når han sitter, antagelig sovende, på en buss hjem fra Sverige, og vi vil time sånn noenlunde når det blir tid for å kjøre for å hente ham. Ikke ofte, med andre ord.
Jeg tror ungene våre tenker mye mer på dette med overvåking enn det vi gjør, og er nok rett og slett mer innstilt på å leve livet uten "hemmeligheter". De vil måtte regne med at alle kan få vite alt de gjør, alltid, tror jeg.
Mine unger skal forøvrig også lære seg å rekke skolen og gjøre leksene på egenhånd altså, men grunnet spesielle omstendigheter rundt eldstemann legger jeg for tiden litt mer tilrette for ham enn jeg normalt ville gjort for en tiåring og derfor er det greit å minne ham på å gjøre leksene rett og slett fordi et gir ham en så mye bedre dag enn at han sitter og surmuler i 2 timer og virkelig graver seg ned i tunge tanker. Det er ikke bra hverken for ham eller meg. Inntil for et par mnd siden var det finfint nok at han gikk hjem fra skolen og varslet dersom han var gått et annet sted, på den tiden sendte han også på eget initiativ melding om at han var hjemme om han ikke gikk et annet sted. Nå skjer det igrunnen ikke at han går et annet sted, men det skjer at han graver seg ned i sofaen og ikke har det godt. Så nettopp derfor ønsker jeg å få snakket litt med ham og "snudd" ham før de to timene er gått.
Men tankene rundt overvåkning og sporing er absolutt noe jeg tenker og grubler og vil snakke mye emd ungene om i årene som kommer. Ingen har snap og sånn enda hos oss, andreklassingen har ikke telefon enda heller, som en av få i vennekretsen. (men den kommer trolig til bursdagen)
Det er jeg helt enig i - eller kanskje heller: jeg tror absolutt at kontrollbehov ofte kommer av underliggende uro og engstelse. Og uro og engstelse synes jeg man bør jobbe med hos seg selv i stedet for å la det få utløp i kontrollbehov overfor sine nærmeste. Enten det nå er snakk om (store) barn eller partner.
Men det kan jo også være en helt ok måte å løse hverdagens praktiske utfordringer på. Alt etter som.
Det er jo ikke så stor forskjell på om jeg sjekker med moren til kompisen om han er der eller om jeg titter på snapmap. Det er bare to forskjellige måter å sjekke på.
Jeg har jo også tilgang til mannens mobil, uten at det betyr at jeg misbruker det. Men muligheten ligger jo der.
Både og, tenker jeg. Det er ikke alt kontrollbehov som springer ut av uro og engstelse, altså. Noen har bare et voldsomt behov for å ha kontroll på sine nærmeste fordi de oppfatter dem som eiendeler. Men det er selvfølgelig ekstremtilfellene.
Jeg tenker vel at det på dette området, som på veldig mange områder, er viktig at man snakker om det på en åpen og respektfull måte. Men at folk til syvende og sist ikke egentlig har noe med hvordan hver enkelt familie velger å avklare hvor de andre i familien er, og hvor mange beskjed man gir hverandre i løpet av en dag. Forutsatt at det er noe som oppleves som helt greit av de som er en del av dette.
Mannen og jeg snakker ofte sammen flere ganger i løpet av en dag når vi er borte fra hverandre. Vi pleier ofte å avtale å være hverandres vekkeklokke i ukedagene, hvis den ene er på jobbreise (fordi begge to opplever det som hyggelig). Og "toucher inn" flere ganger i løpet av dagen. Ofte bare små, korte samtaler med hverdagsglimt, eller en melding på farten. Og det går begge veier. Ingen av oss MÅ ringe den andre. Av og til er det så hektisk at det rett og slett ikke er tid. Men er det rom og tid for det, så er det hyggelig. Og det er veldig hyggelig med små meldinger og bilder. (Vi bruker ikke Snap, som jeg vet at en del andre par gjør - og det har jo strengt tatt litt den samme fuksjonen.)
Jeg har opplevd å få til dels ganske negative tilbakemeldinger fra andre på dette. Og har tenkt at jeg syns det er litt underlig at andre skal ha meninger om hva vi liker og trives med. Det er som om jeg skulle reagert negativt på det motsatte, dvs at folk velger å ikke snakke sammen eller sende meldinger når de er borte fra hverandre. (Noe jeg tenker må være helt greit - whatever pleases them, lissom.) Hadde det vært mannen min eller jeg som syns det ble for mye, hadde det vært noe helt annet. Da måtte vi gjort noe med det. Men så lenge det oppleves som helt greit for begge to - har andre da noe med det?
Og jeg tenker hele nøkkelen til denne diskusjonen handler om kommunikasjon og om å kjenne etter og være flink til å kommunisere egne behov og grenser. Jeg snakker som sagt mye med barna om dette - man skal bli kjent med egne grenser og oppleve at de respekteres. Og de skal oppleve at jeg ikke snoker i livene deres. Samtidig som de må føle at foreldrene er til stede, ser dem og følger dem opp på en adekvat måte. Og hva som er adekvat finner man egentlig bare ut gjennom åpenhet og dialog.
Jeg har også fått tilgang av ungen til å gå inn på it`s Learining brukeren hans, og gjør det nå og da. Jeg er ikke der ofte, men han forventer tydeligvis at jeg er der ofte nok til å vite når han har prøver.
Her er det åpenbart forskjellig praksis, og sikkert også utfra skoletrinn. For barneskolen har jeg egen bruker, og der ser jeg det jeg skal se.
Ungdomsskolen her har ikke ITS, og jobber med å stable på bena en løsning med Google school eller hva det heter som gjør at vi får egen bruker. Men der har jeg ikke tilgang til noe.
På vgs har foreldre rett til en del innsyn til eleven er 18 år, så hos oss har foresatte egen tilgang til skolearena der vurderinger og fravær, anmerkninger og varselbrev ligger.
Vi har ikke foreldrepålogging til itslearning, av flere årsaker, mest at alt ligger i skolearena. Det er VIKTIG at foreldrepålogginga brukes, ikke elevens, og det langt tidligere enn vgs. Dette fordi at elevens personvern ivaretas og at foreldre ikke har noen rett til å lese alle tekster og innleveringer og dialog eleven har med andre på skolen.
Når jeg tenker etter overvåker mannen meg litt. Han sjekker nemlig sist jeg var aktiv på FB de dagene jeg har fri og han har tenkt å ringe meg. Han vil ikke ringe dersom jeg sover. :knegg: I tillegg har han mulighet til å se hvor elbilen min er, via appen.
Jeg er svært skeptisk til alt som ligner på overvåkning, og at det er "praktisk" fremstår for meg som temmelig bevisstløst til noe som er så etisk problematisk.
Hva som er høna og egget av kontrollbehov, uro og engstelse er nesten umulig å si. Man får kanskje økt kontrollbehov av uro og engstelse, samtidig kontrollbehovet kan gi mer uro og engstelse fordi man vil kontrollere mer og mer, etterhvert som det kanskje er en flik man ikke vet noe om.
Jeg synes virkelig denne tråden har vært overraskende, både når det gjelder respekt for privatlivets fred hos sine nærmeste, at man setter det praktiske foran det etiske langt utover hva jeg mener er akseptabelt og at man argumenterer med stråmenn av alle slag; at dersom man ikke vil overvåke tenåringene sine så mener man det er greit at de DØR I FYLLA eller noe sånt.
Å snakke sammen når man er på reise kan kanskje for noen assosieres som kontrollbehov ut fra en relasjon der samtalene brukes som nettopp kontroll: hvor er du, hva gjør du, hva skal du...? dette er spørsmål som med feil innstilling og galt tonefall kan bli totalt DDR, mens feks min mann og meg ringer hverandre gjerne når jeg er på reise. I perioder reiser jeg 2-3 dager i uken og da er det koselig å snakkes litt. Synes vi. Han sjekker ikke mailen min, leser meldingene mine, tracker meg eller har meg på noe snapkart, han får ta meg på ordet om at jeg har vært der eller der med den eller den.
Ja, jeg reagerer også litt på dette, det er jo mye som hadde vært praktisk på kort sikt, men som ikke er spesielt heldig sett i en større sammenheng, derfor velger vi en litt tyngre løsning. Det hadde også vært praktisk, og mye kjappere om jeg gjorde leksene til ungene for dem. Det funker også som fjell å gi småbarn godteri når de hyler i butikken, for å få dem til å være stille. Men det er ikke nødvendigvis lurt av den grunn.
Lytte ved dører eller lese i dagbøker har også sine praktiske sider. Og barna vil jo også synes at det er helt greit å bli lyttet på, hvis de har vært vant med dette fra de var helt små, det har alltid vært en grei og akseptert praksis i famlien, og alle lytter på alle. De tror det er slik det skal være.
Harriet; jeg er enig i det du skriver. Men tenker du at det gjelder i tilfeller som mitt også; der to ektefeller har lagt hverandre inn på maps pga lange bilturer, ikke fjernet funksjonen og går inn 2 g i halvåret fordi det er praktisk (for eksempel da han måtte ta flybuss istedenfor flytog og jeg skulle hente han 20 min unna og derfor gløttet på hvor han befant seg)?
Jeg ville personlig ha fjernet funksjonen og vil heller ha meldinger eller tlf om hvor folk befinner seg. Jeg mener folk må gjøre det de synes er riktig, men det må skje etter en nøye vurdering der flere sider enn den praktiske er belyst.
Om dere feks har en dårlig periode, du tar en mental og fysisk avstikker en periode og kanskje flørte mye med noen som du tar en kaffe med eller går en tur med eller noe jevnlig. Med overvåkning kan det få enorme og dramatiske konsekvenser - skilsmisse og sokkelleilighet og ungene annenhver uke. Uten overvåkning, et lite blaff av oppmerksomhet, ny giv og god stemning på heimebane.
I mitt forhold hadde det vært fullstendig uakseptabelt å ta en kaffe med en flørt, så det synes jeg var et merkelig eksempel.
Det jeg derimot ikke forstår er hvordan man kan få nok informasjon bare ved å sjekke kartet. Ved å sjekke kartet vet du hvor vedkommende befinner seg, men ikke om det er mye eller lite trafikk, om vedkommende skal innom og handle julegave til deg på veien og liknende. Jeg klarer ikke forstå hvorfor det er mindre praktisk at vedkommende sender en sms "Måtte ta flybuss. Hent meg om 40 minutter". Er dere så travle at dere ikke har tid eller hva er grunnen til det? Personlig hadde jeg blitt utrolig stressa om jeg skulle basert meg på gps-tracking for å vite når middag skulle serveres eller mannen hentes.
Men HV, dette kan du jo si om alt. Som du sier, det er jo ikke noe problem å bruke SMS og telefonsamtaler som sterkt kontrollerende verktøy. At jeg med samtykke sjekket snapmap er ikke nødvendigvis en inngripen i privatlivet, heller ikke at mannen min har lagt inn mitt thumbprint på sin telefon. Det er den dagen det misbrukes at det er invaderende, det har ingenting med teknologien per se å gjøre.
Det handler om å være bevisst på hvilke rettigheter man gir og tar av hverandre. Jeg har massevis av begrensinger for min tenåring - innetid, pengebruk, skjermtid (i teorien :mumle: ), hvor han kan ferdes en lørdag kveld og ikke, minimumsinnsats på skole. Etter hver som han blir eldre, får han mer ansvar. Sånn er det jo også med hvor de er; når de er 2 har man mest lyst å tjore dem fast, når de er 6 vil du alltid vite hvor de er, når de er 14 vil du vite hvem de henger med, når de er 17 vil du vite at de kommer hjem. Hvordan man løser det i familien er da vitterlig en privatsak, så lenge det er rimelig og informert. Det trenger selvsagt ikke å være hverken bevisstløst eller uetisk av den grunn.
Den store forskjellen, i min oppfatning, er at med snapmap o.l. kan man sjekke hvor den andre er hvor ofte som helst, døgnet rundt, og uten at denne er klar over det. Det er det som gir meg en veldig uggen følelse. På samme måte som det vil gi meg en uggen følelse om andre, selv mannen, kunne logge seg på et kamera og se hva jeg driver med hjemme, uten at jeg merket det. Selv om jeg ikke drev med noe snusk, og det hadde vært praktisk om han kunne se om jeg hadde begynt med middagen f.eks.
Men da er det jo bare å skru det av. Jeg har heldigvis en relasjon som gjør at det ville vært helt uproblematisk. Og jeg har en legning som tilsier at det ikke stresser meg i det hele tatt. (Ikke er jeg innom Snap mens jeg er ute på flørt heller, vanligvis :knegg: )
Men min sønn foretrekker helt klart at jeg sjekket snapmap fremfor at jeg ringer ham MIDT i en clash royal-battle.
Hehe. Jeg har faktisk kameraovervåkning av alle som er i fjøset. Og kan med det titte på både mann og barn uten at de vet det. :knegg:
Hender jeg titter innom for å se hvor langt de er kommet.
Jeg blinder faktisk ut kamera om vi skal gjøre ting som er jævlig. Massiv fødselshjelp feks. Bare i tilfelle. Det kan i teorien hackes av andre.
Vi skrur det av når vi har folk utenfor familien i fjøset.
Det var kanskje et dårlig eksempel, men jeg prøvde bare å eksemplifisere at det kan være ting man har lyst til å gjøre, lurt eller ulurt, som må få være privat inntil man har lyst til å eventuelt si noe om det selv. At det kanskje ikke trneger å bety noe som helst, men at det - sett fra overvåkerens synspunkt - virker langt mer urovekkende enn det kanskje er og dermed får mye større følger enn det trenger å ha.
Det mister jo litt sin praktiske funksjon hvis man skrur det av. :knegg: Men det er klart, hvis man bruker det kun i helt spesielle tilfeller, der det er nødvendig å følge med på hvor den andre befinner seg, uten at annen kommunikasjon er mulig eller ønskelig, og ikke bruker det ellers, så er det jo utenfor tema. Da er det jo ikke snakk om å ha muligheten til å ha oversikt over hvor de andre i familien er til enhver tid.
Ungene får sende melding og si hvor de er før de starter clash royal-battlen, hvis de ikke ønsker at jeg skal ringe dem for å spørre. Hvis de er så sløve med å melde fra hvor de er, så får de bare tåle å bli oppringt. Da husker de det kanskje neste gang. De må lære å ta litt ansvar, gi beskjed, holde avtaler, kommunisere rett og slett. Og for å lære det må de øve på det. Igjen og igjen. Selv om de glemmer det av og til. Jeg kan ikke bare trekke på skuldrene og si "ungene bare glemmer å si hvor de er", også installere en overvåkingsapp slik at de skal slippe å lære det.
Jeg sa ikke at det var mine grenser eller noe jeg selv hadde gjort eller akseptert av andre, men eksempelet er helt reellt fra en virkelig person i virkeligheten. Jeg mener at det er masse ting det er greit å ikke vite og at det er fint at folk kan få lov til å presentere seg selv til andre, fremfor å bli overvåket.
Men da skrur jeg jo den bare av? Dette er jo ikke noe vi har pålagt hverandre.
At du personlig ikke vil ha det slik, er jo greit. Det var det at du synes det var bevisstløst at alle som brukte det fordi de syntes det var praktisk jeg reagerte litt på.
Jeg ser hvor prikken flytter på seg. Når han er kommet til punkt x kan jeg for eksempel sette meg i bilen og kjøre. Vi ble enige på tlf om at jeg skulle hente han og det tok ca 70 minutter. Så kom jeg på at jeg kunne sjekke kartet, for å finberegne litt mer. Og valgte det fremfor å sende sms om at han må sende meg sms. Ingen fast løsning hos oss, kun et øyeblikks praktisk funksjon der og da.
Hvilket minner meg om at jeg ikke får tak i mannen i ettermiddag og kanskje han har gått på trening. Men nei, kartet viser at han fremdeles er på jobb gitt.
Det finnes massevis av situasjoner der det ikke er egnet med SMS. Hvis du kjører bil, presenterer i et møte eller spiller Clash Royal, som kjent. :knegg: På de to første vil ikke snapmap gi svar heller, så da er det andre funksjoner som må brukes.
Og sånne teknikker har jeg jo funnet hele tiden. F.eks. med de gamle telefonene fikk man også beskjed om når en SMS var levert. Jeg pleide å sende en SMS til kjæresten med «landet?» mens han var i luften, og så fort han skrudde på mobilen (som jo var det sekundet man landet, da som nå), fikk jeg levert-beskjeden. Så selv om han brukte 15 min på å si «ja», fordi han først skulle høre på talebeskjedene, gå til tax-free, løpe til toget etc, så visste jeg at han hadde landet og omtrent når han var hjemme. Det vil også kunne telle som overvåkning, selv om det bare var en SMS. Igjen, det har ingenting med selve teknologien å gjøre.
Jeg lurer på om man kan trekke litt paralleller til alkohol, jeg? Noen mennesker er jo prinsipielt motstandere av alkohol fordi: misbruksmulighet. Og blir dette egentlig noe av det samme? Ja, kontrollfunksjoner på mobil kan misbrukes, og man bør ha et veldig godt og avklart forhold til hva som er greit og ikke. Men så lenge partene stoler på hverandre, og dessuten føler at de har gjensidig tillit, så ser jeg ikke helt problemet. I det kontrollen handler om tillitsproblematikk, tenker jeg det er viktig å gå noen runder om overvåkning er den beste løsningen.
Nå er jeg foreløpig i den heldige situasjonen at all tracking her i huset rent faktisk handler om det praktiske, og ikke om at vi ikke stoler på hverandre. I den grad det er utrygghet hos meg så handler det primært om at jeg er engstelig for at det skal skje noe med dem, uten at jeg har muligheten til å lokalisere dem. Går noen ut uten mobil, så gir vi beskjed om destinasjon (eller ved trening, antatt rute/runde) og når ca. man kan forvente at den enkelte kommer hjem. Det er omtrent det samme som at jeg alltid sender en melding til foreldrene mine når jeg er ute og reiser, for å si i fra at jeg er trygt fremme. Og at de også har kontaktinformasjon sånn at de kan få tak i meg, hvis de ikke når meg på mobiltelefon. Barna har naturlig nok innetider. Mannen min og jeg forteller hverandre når vi regner med å komme hjem, enten fra jobb eller fra vennetreff. Og er beskjeden at vi ikke helt vet når vi kommer hjem, så er det også greit å vite.
Da er det også mye enklere for meg å ha et avslappet forhold til at alle familiemedlemmene mine rent faktisk har tilgang til min posisjon og også kan komme seg inn på alle mine "duppeditter" ved behov. (BankIDen min eller andre former for elektronisk signatur får de ikke. Den er privat for oss alle sammen.)
Nå syns jeg det hadde vært ganske ugreit om mannen min hadde tatt seg en kaffe med en flirt. Hadde han hatt behov for å ha relasjoner med andre som han ikke ønsket en gang å fortelle meg om hadde det i mine øyne vært et ganske tydelig tegn på at noe ikke var helt på stell i vår relasjon.
At han hadde møtt en venninne til en lunsj, kaffe eller en øl, uten at jeg var med, er selvfølgelig helt greit. Men jeg syns det hadde vært en smule pussig om han overhodet ikke hadde villet fortelle meg at han hadde møtt dem. Da måtte jeg gått skikkelig i meg selv for å finne ut om det var noe med min væremåte som var årsaken til behovet for hemmelighold eller om det var legitimt av meg å stusse over det.
Og så lurer jeg på om noen av dere som er veldig negative til alt av tracking kanskje har noen dårlige erfaringer selv? Eller om dere bare grunnleggende sett er veldig private av natur? Her er vi tre som har nada problemer med å bli tracket, og en som ikke liker det (og som derfor ikke trackes, men heller gir beskjeder om hvor hen skal og er). Og den siste er mye mer introvert og privat enn oss andre ekstroverte delere. Jeg kan ikke tenke meg at mannen min ville tatt seg inn på telefonen min, for å lese e-poster og meldinger. Og hadde han hatt behov for å sjekke hvor jeg var hvert 5. minutt, så hadde han nok enten hatt en drastisk personlighetsforandring, eller så hadde han vært veldig bekymret for noe helt konkret (f.eks at jeg var på vei fra et skummelt sted og han trengte å vite når jeg var trygg).
I mitt forhold overvåker vi ikke hverandre. Eller barna. Vi stoler på hverandre. Jeg anser det som helt absurd å skulle sjekke hverandre for å kunne stole på hverandre.
Vi er ikke særlig naive, og har selvsagt regler og grenser for barna og ungdommene. Tillit er likevel helt avgjørende og bygges ikke ved overvåkning.
Jeg er ikke negativ til alt av tracking, men jeg synes det er uheldig å normalisere overvåkning uten også å være svært bevisst på å være sikre på at ungene forstår og er trygge på at de selv skal kunne bestemme hva andre skal få vite om deres bevegelser, også fremtidige partnere som også gjerne kan bruke det praktiske som argument.
Følelsen av at noen tar seg til rette i ditt liv for å tilfredsstille egne behov, og at de (som du elsker) blir lei seg og mistenkeliggjør det om du ikke ønsker å dele telefon, PC og posisjon er ikke lettvinn å håndtere.
Og, det synes jeg foreldre bør ta på alvor. At de ikke må bidra til å utslette barnets trygghet på å ha rett til privatliv.
Jeg har ingen dårlige erfaringer, nei. Ei heller er jeg skeptisk til teknologiske nyvinninger. Jeg er relativt privat av natur, men det handler ikke om det. Jeg syns det handler om grunnleggende rettigheter, hvordan vi oppdrar barn og at det er veldig lett å si «jeg bryr meg ikke, jrg har ingenting å skjule» helt til det plutselig blir misbrukt en dag, eller mistenksomhet starter å gro på grunn av at man plutselig slår det av eller blir «sett» på et sted man ikke «skulle» være.
Men det er dette som blir så absurd for meg. Jeg har ingen grunn til å tro at mannen min ikke stoler på meg. Og har heller ingen problemer med at han har tilgang til å vite hvor jeg er gjennom Find my iPhone. Mener du helt oppriktig at hvis dere hadde hatt tilgang til å vite de andre familiemedlemmenes GPS-lokasjon betyr det samme som mistillit? Helt uansett?
Og Tally - rettigheten handler vel om å bestemme selv hva man syns er greit å dele og ikke. Teknologi har jo en haug med bugs. Hvis man er et sted man ikke skulle være, så kan det ha helt plausible, tekniske forklaringer. Og hvis den andre ikke stoler på den forklaringen, så er det på tide og ta en runde både med seg selv og den andre. Jeg tenker dessuten det er en stor forskjell på det å kunne skru av deling, uten at det stilles spørsmål ved det. Og det at det mistenkeliggjøres at man skrur av delingen. Noe helt annet er å stappe på hele familien kontinuerlig tracking, og klikke hvis de ikke godtar det.
(Vi bruker ikke Telenorappen. Den ble for mye, selv for en som er så delingsvillig som det jeg i utgangspunktet er.)
[quote=Gaia;4759070]Men det er dette som blir så absurd for meg. Jeg har ingen grunn til å tro at mannen min ikke stoler på meg. Og har heller ingen problemer med at han har tilgang til å vite hvor jeg er gjennom Find my iPhone. Mener du helt oppriktig at hvis dere hadde hatt tilgang til å vite de andre familiemedlemmenes GPS-lokasjon betyr det samme som mistillit? Helt uansett?
Jeg opplever nok ikke at den praktiske nytteverdien er større enn det moralske ubehaget jeg ville opplevd ved å overvåke alle mine til enhver tid.
Dette er jeg helt enig i. Og jeg har som sagt tilbudt den delingsvillige ungen å være litt mindre synlig for oss foreldrene. Jeg sjekker ikke meldinger eller e-poster. Jeg sier i fra hvis det er behov for å sjekke SoMe, og de få gangene det er gjort er det sammen med barna. Retten til å sette egne grenser er utrolig viktig for meg (selv om det kanskje ikke ser sånn ut, delingsvillig som jeg er.) Men delingsviljen min handler nettopp om at jeg kan stole på de jeg deler med ikke misbruker tilliten. Og det er også en del av opplæringspakka. Innimellom kan man stole helt og fullt på andre mennesker, og det er en ganske fin ting det også.
Og sånn til orientering så bruker vi ikke overvåkingsmulighetene så ofte, altså. Stort sett ringer vi eller sender melding. :knegg: (Mannen ringte meg nettopp fordi han lurte på hvor jeg var, det samme gjorde barnet som skulle hentes på trening. Begge kunne ha funnet det ut på annet vis, men det gjorde de ikke.)
Jeg har ingen negative erfaringer med tracking. Det er først og fremst prinsipielt. Jeg er skeptisk til at vi hele tiden skal vite hvor alle er og hva alle gjør, og at samfunnet går mer og mer mot at noen ser deg, uansett. Overvåkingen sniker seg inn overalt, så gradvis at vi ikke ser faresignalene, vi aksepterer det og omfavner det, og tar det også i bruk til egen nytte, helt ukritisk. Jeg er for friheten til å gå egne veier uten at alle er informert. Også for barn. Jeg skal ikke, og vil ikke, vite om alle stedene barna mine har vært når de kommer hjem om kvelden, eller alle omveiene de tok hjem fra skolen. Ja, i tillegg til det jeg har sagt tidligere.
Men så har jeg heller ikke det store behovet for å vite hvor alle er og når de kommer hjem alltid heller. Jeg er ganske avslappet slik. Jeg lager middag når jeg lager den, de som er hjemme spiser, de som ikke er hjemme får spise når de kommer. Jeg antar at ungene kommer seg både til og fra skolen på den tida de skal, og at lekser blir gjort. De har i grunnen veldig mye frihet. De sier stort sett ifra hvor de er, men ikke alltid, og det er ingen krise det heller. De kommer seg til aktivitetene sine i riktig tid, lekser blir gjort og innetider blir overholdt.
Jeg har lest hele tråden og kjenner at jeg nok er litt på den mer ekstreme siden.
Jeg, og mannen, har den oppfatningen at denne typen bruk av teknologi slett ikke er greit. Vi har ikke kjøpt mobilklokke til noen av våre barn, og ikke har vi tenkt å spore telefonene deres heller. Det å "følge med på/overvåke/spore" smaker av kontroll, utilbørlig sådan, for min del. (Med mindre det er helt konkrete grunner til å gjøre det som alt har blitt påpekt i denne tråden.)
Vi må bedrive opplæring, informering, undervisning og trygging, vi snakker og snakker og så må vi krysse fingrene og håpe det holder den dagen de vandrer avgårde. Vår eldste, straks ti år, er ytterst mobil og beveger seg over et stort område. Hun er ikke alltid like flink til å svare når vi ringer eller sender meldinger, så da må vi avfinne oss med å vente på svar. Om det blir for ekstremt, og om hun ikke kommer når hun skal, da får det konsekvenser, men aldri i form av overvåkning.
Det betyr ikke at ikke jeg er urolig. Både for datteren og mannen, som har en jobb som han forsvinner helt i og blir umulig å få tak i. Så da blir jeg sint, sur og sår, tar det opp med ham, og så skjerper han seg en stund. :knegg: Det er jo sånn han er.
Graden av overvåking vi utsettes for til enhver tid skremmer meg, og jeg vil gjerne lære barna mine å leve i det, men jeg kommer aldri til å lære dem å godta det sånn helt uten videre.
Det er noen uker siden jeg så "Tenåringssjokket" på NRK, og jeg må si at jeg i liten grad kjente meg igjen, på tross av at jeg har barn på nøyaktig samme alder som tenåringsbarna der. For det første: Overvåke og forfølge barna sine? I alle dager, hvem gjør sånt? :skeptisk: Jeg har tro på gode den gode samtalen, både når det gjelder rusmiddel, sosiale media etc. Jeg har jobbet med tenåringer i 20 år, og føler at jeg derfor har klart å være i forkant med å ta opp potensielle problemområder med egne barn. Det betyr ikke at jeg ikke hadde funnet noe klanderverdig om jeg hadde hacket meg inn på min sønns messenger-konto (avtale om at noen skulle kjøpe alkohol før han var 18, tipper jeg), men heller risikere at han gjør noe dumt og snakke om det etterpå, enn å snike og lure og skade tilliten i årevis framover.
For det andre: Tenårings-"sjokket". Nei, dame fra Sotra, du har ikke vanskelige tenåringer, du har helt normale tenåringer, og det overrasker meg at du ikke hadde forventet at atferden deres skulle endre seg bittelitt fra 10- årsdagen til 15-årsdagen. At en syttenåring dropper ut av skolen er selvsagt ikke bra, men kjære, vene, jenta har fått seg jobb, og virker da både reflektert og smart (noen ganger mer enn sin mor), så la henne nå få litt tid til å finne ut av hva hun vil gjøre.
Nei, hvis formålet med den dokumentaren var å vise et tenåringssjokk, synes jeg de bommet ganske kraftig.
Jeg har ikke reflektert over det i detalj, men jeg tror jeg er negativ til det meste av tracking, bortsett fra fotlenker hos kriminelle, kanskje? Om jeg er privat av natur? Ja, definitivt, men jeg har også en grunnleggende respekt for andres privatliv, også mine barns, og tracker dem ikke, helt uavhengig av om de selv ville hatt et problematisk forhold til det eller ikke.
Tenåringsmamma-sjokket, er vel det jeg satt igjen med etter å ha sett dokumentaren. :hehehe: Jeg satte meg ned foran TVn i håp om å lære noe jeg ikke visste fra før, men syttenåringer som dropper ut og deres crazy-bananas- mødre, går dessverre ikke inn under den kategorien.
Eg har passordet til apple-id til både mann og barn. Fordi dei vil at eg skal ha det. Fordi dei har ein tendens til både å gløyme det, og rote vekk mobilane sine, medan eg aldri gløymer slikt. Dog har eg aldri vurdert å bruke det til anna enn å lokalisere forlagte mobilar eller hjelpt dei ved oppsett av ny. Sjølvsagt kunne eg overvåka dei, men har aldri følt behovet.
Alle fire er synlege for kvarandre på snapkartet, men det er fordi vi er enige om at det er praktisk reint logistikkmessig, mtp på kvardagslogistikk, og på ingen måte eit krav. Om nokon hadde skrudd det av, hadde det ikkje blitt kommentert. Det er vel helst ungane som vil ha det sånn, fordi dei enklare finn meg dersom dei vil haike med meg heim og eg sit i møter og ikkje kan svare på tlf der og då. Då finn dei meg på kartet og venter på meg der. (Eg jobbar der dei har fritidsaktivitetar), og der er ikkje kollektivtransport.
Elles har eg ikkje tilgang til anna enn dei vil gi meg på SoMe, og eg har aldri sjekka mobilane deira for noko som helst.
Nettopp. Hadde mannen min hatt behov for å sjekke hvor jeg var og hvem jeg snakket med til en hver tid, så er det jo DET som er problemet, ikke om det skjer gjennom snapmap eller privatdetektiv eller nabokjerringa.
Og jeg har mye større problem med at google vet at når jeg setter meg i bilen 16:15 på en fredag i januar, så skal jeg sannsynligvis til Trysil, enn at mannen ser meg på kartet. Likevel lar jeg google maps kjøre i bakgrunnen, fordi jeg rasjonelt ser at nytten av appen for meg er langt større enn den teoretiske muligheten for at noen skal utnytte den private informasjonen. Jeg elsker google maps høyt og inderlig når den forteller meg at jeg skal ta omveien for å spare 40 minutter, og da må jeg tåle at det deles.
Det som også er interessant er hvordan man mener noe om andre. Så lenge man er likeverdige parter som gir samtykke så blir det rart at noen skal kutte ut snapkart fordi andre synes det er galt. Vi har felles familieepost og samme kode på telefonen. Alle barna kan den kode og kan dermed bruke begge voksentelefonene ved behov.
Vi leser hverandres meldinger og e-post. Den som sitter nærmest leser. To samtykkende voksne.
For oss funke det. Men det er forbausende mange (her inne, i det virkelige liv møter jeg sjeden samme reaksjon og set at de fleste er ganske laidback på det) som synes det er helt utrolig sjokkerende og bruker nedsettende ord om slike parforhold.
At noe er rart for deg og utenfor din komfortsone betyr ikke nødvendigvis at det er feil eller galt.
Det brukes jo til dels her også.
Sjokkerende, overvåkning, kontroll, ta seg til rette, moralsk ubehag.
Hvilket jo er rart å bruke der det er samtykkende voksne.
Jeg tenker at mellom likeverdige voksne så stiller det seg litt annerledes enn mellom foreldre og barn, der maktforholdet er helt annerledes. To voksne kan reflektere seg frem til en praktisk ordning de begge syns er ok. For eksempel at de kan bruke snapmap heller enn å ringe/tekste. (Jeg er sånn at jeg misliker veldig å bli oppringt, jeg syns det er masete og invaderende, liker ikke å snakke i mobilen, og det drar meg alltid ut av et eller annet jeg har gående i hodet mitt. SMS gjør litt av det samme, og så er det klønete å skulle stoppe og skrive mens man for eksempel løper til bussen eller har på tykke votter og, etter hvert (:mumle: ) ikke har brillene sine. )
Men i relasjonen med barn er matkforholdene annerledes. Jeg prøvde å tenke meg hvordan jeg ville reagert om mine foreldre hadde proklamert at de ville følge meg via teknologi, for å vite hvor jeg var. Jeg hadde garantert sagt ja, for jeg var en pushover som aldri protesterte på noe som helst (jeg hadde to søsken som på en måte tok hele protestkvoten hjemme, og vel så det, så det var liksom ikke plass til mer). Det hadde virkelig ikke vært bra, og jeg er privat eller autonom eller hva man skal kalle det, og har veldig stort behov for kontroll på "mitt". Jeg hadde følt meg invadert og overvåket og hemmet, men jeg hadde ikke sagt noe. Det hadde absolutt skadet vår relasjon, tror jeg. Jeg får helt hetta om mannen åpner så mye som en vinduskonvolutt til meg, for eksempel, mens han syns det er totalt uproblematisk om jeg gjør det samme for ham.
Så jeg tror ikke alltid det er nok å si "de har gitt meg lov", for det er ikke sikkert det er et oppriktig samtykke.
Floksa: Jeg tenker at dette kommer til an på hva man har opplevd tidligere. Jeg fungerer som deg på dette. Mannen min har meg på "Find my iPhone" og vi har mye tilganger hos hverandre (dog ikke til selve telefonen og e-postene som ligger der, men det er fordi jobbene våre forbyr oss det). Jeg har en snill og grei mann som aldri har forsøkt å kontrollere meg på noe som helst vis, og jeg fungerer på samme måten. Da er det lett å gi hverandre full kontroll.
Og så er det andre som har annen ballast. Som har hatt kjærester eller foreldre som har drevet overvåkning og følt det på kroppen. Da skjønner jeg at man reagerer annerledes.
Og det skjønner jeg jo veldig godt. Men at man har dårlige opplevelser betyr ikke at andres valg er feil. Som det er poengtert her mange ganger kan alt misbrukes.
Det er den jeg svaner litt. Altså at egne følelser ikke kan eller bør være styrende for andre. Jeg synes ikke det er rart eller sært å ikke kunne la partner åpne posten. Jeg forstår det ikke fordi det for meg er helt easypeasy. Men jeg tenker ikke at andre er rare eller har feil reaksjonsmønster fordi det er annet en mitt.
Jeg synes det er helt greit at man i et forhold velger de løsningene som passer best for partene. Jeg synes ikke man skal droppe det fordi andre synes det er galt.
Vi har ingen form for sporing på ungene eller hverandre. Mannen har ikke snap og den ungen jeg faktisk kunne trengt å spore innimellom vil ikke ha meg på snap og det er helt greit. Pga denne tråden måtte jeg sjekke om de ungene jeg har på snap viser posisjonen sin og det viser seg at den ene gjør det, den andre ikke. Jeg gjør det heller ikke, men det er ikke pga ungene eller mannen.
Jeg har vært den som har blitt kontrollert i tidligere forhold, men likevel har jeg ingen problemer med at mannen min har mine passord, leser posten min osv. Han har heller ikke noe problem med at jeg åpner hans post. Mailen hans har jeg aldri hatt noe behov for å sjekke, men jeg kunne gjort det om jeg hadde hatt lyst til det.
...eller så er man bare uenig med deg i hvor (etisk) problematisk det er, i forhold til egne rammer og verdier. Jeg mener jeg er langt fra bevisstløs til problemstillingen selv om vi bruker find my friends og find my iphone hjemme. Vi har snakket om det, blitt enige om hvordan vi forholder oss til det, og kommet til en løsning som passer våre rammer.
For 16-åringen min som har spesielle behov bruker jeg find my iphone - ikke for å vite hvor han er til enhver tid (han fotefølges uansett av 2 voksne, sånn a propos etisk problematisk). Men fordi iphone/ipadene hans er hans språklige hjelpemidler og hvis de ligger igjen et sted vil jeg vite hvor så jeg kan dra og hente dem - fordi det er et evig hassle og ikke minst dyrt å ordne nytt, og fordi han er avhengig av dem for å snakke.
Jeg og samboeren bruker find my friends primært fordi han ofte er ute og løper langturer i gokk, og skulle det skje noe med han er det greit å vite hvor han er. Også kikker jeg på hvordan han ligger an ift henting/komme hjem og sånt. Det er ikke veldig populært å ringe han mens han løper, men han synes det er veldig kjekt at jeg kan sjekke på appen.
Jeg synes også det er greit at han kan sjekke hvor jeg er ift å ha maten klar, hente meg på toget, osv. På lik linje med å bli oppringt/SMS-et (som jeg misliker).
Jeg synes også det er en trygghet at han vet hvor jeg er når jeg er ute og løper, i tilfelle det skulle skje noe med meg langt ute i skaugen.
Find my friends kan forøvrig skrus av uten problemer.
Men kjære vene - min telefon har ikke noen sånn "flørtometer" som sender signal sammen med signalet om hvor jeg er, altså :humre: Hvis det var noe jeg ville skjule var det vel ikke verre enn å skru av sporingen i find my friends-appen, som hos oss ikke er noen big deal. Hadde det vært en big deal hadde vi ikke brukt appen i utgangspunktet. Og skulle jeg glemme å skru av, så himmel og hav. Hvis jeg må juge om hvor jeg har vært ligger problemet der og ikke i at han kunne sett hvor jeg var i appen. Så da vil jeg påstå det er mine handlinger som er grunnen til skilsmisse og sokkelleilighet og hva har du - ikke en app på en telefon.
Ja, jeg vil gjerne at mannen min følger meg på Endomondoen når jeg løper, hvis han trenger å finne ut av hvor jeg er eller om det er lenge til jeg kommer hjem, særlig i skogen. Men han er jo altfor teknisk analfabet til å finne ut av det. :mumle: For å stoppe og ringe/tekste er så utrolig irriterende!
Hvis du leser hva jeg skriver, som vel er den i denne tråden som har sagt at dette har jeg følt (og føler) på kroppen, så er poenget mitt gjennomgående at man må sørge for å være bevisst i hva man gjør og også være bevisst på farene ved det, ikke at man nødvendigvis skal la være.
Det er snakk om å dele en erfaring som kan være til bevisstgjøring og nytte for andre, for selv om partneren din er topp, er det ikke sikkert ungenes partnere er det, og forelderjobben er å ruste ungene til å kunne håndtere også livets skyggesider, ikke bare solsiden.
Om du lar mannen din lese dine meldinger gir jeg jo fullstendig beng i det, jeg bare ville ikke vært spesielt interessert i å kommunisere med deg på et liksom-en-til-en-nivå. :shrug:
Ja, google vet virkelig mer om hvor jeg skal enn mannen. Som ikke har snap og ikke har annen posisjonsdeling aktivert på noe vis. Men google. Jepp, den vet hvor jeg har tenkt meg. Og varsler til og med en time før jeg har tenkt å dra at drar jeg nå er det null kø. Og det vet jeg, for ofte drar jeg da, men nå skal jeg altså jobbe en time til og da vet både jeg og google at, vel, da er det mer biler.
Så ja, google vet. Det er egentlig derved for meg totalt uvesentlig om mannen hadde visst, for google er skumlere. Mannen stoler jeg på
Jeg har større problemer med å se inn i andres ting enn at andre ser inn i mitt. Har alltid syntes det har vært fremmed og ubehagelig å måtte åpne andres post, få vite andres passord for å logge inn i deres greier, lese andres sms, låse meg inn i andres hus osv. Vet det er totalt irrasjonelt, siden jeg jo får beskjed om å gjøre det, men får likevel en ekkel følelse av å snoke i noe jeg ikke har noe med.
På "husets" pc som står på kjøkkenøya og alltid er på bruker jeg og mannen ulik nettleser. Han lar ofte nettleseren sin stå åpen, innlogget på fb, og når han da får meldinger på messenger så spretter jo dialogboksen opp på skjermen. Selv om det er helt harmløse ting som dukker opp der så synes jeg det er ubehagelig å få private meldinger ment for mannen, skrevet av andre, midt i synsfeltet. Selv om mannen ikke har noe imot at jeg leser disse (da hadde han vel sørget for å logge av fb), så vet jo ikke den som sender meldinga at jeg, og hvem som helst andre som måtte bruke pc-en, kan lese dem. Så jeg prøver å unngå å se hva som står i meldingene, og lukker hans nettleser.
Google har ennå ikke kjefta på meg for å ikke rekke bussen hjem, (du hadde jo rukket det om du ikke hadde blitt stående og pludre med kollegaen din, hva snakket dere om egentlig som tok så lang tid?), men forteller meg heller hvilken buss jeg eventuelt i stedet for kan ta om jeg vil.
(Og ja - jeg er klar over at det ikke er den tekniske overvåkninga som har skylda for slikt, jeg vil bare vise hvordan det OGSÅ brukes. Av grunnene jeg har gjentatt til det kjedsommelige.)
Jeg kunne nok fint blitt sur om en voksen i min husholdning greide å skravle seg bort og miste skyssen hjem. Stort sett har vi sjelden mye tid å gå på og når den andre voksne tar slike valg velter hverdagslogistikken og jeg blir sittende å må legge kabalen på nytt og ta den ekstra belastningen. Jeg er gift med en skravler helt uten forståelse for tid.
Man behøver ikke være slem manipulator selv om man kjefter for en mistet buss.
Igjen - kontekst. Og det er her ordene som "kontroll" og "overvåkning" kommer inn. Jeg tror ikke du helt skjønner hva jeg prøver å kommunisere, mulig jeg er uklar, jeg snakker om psykisk vold, ikke en ekteskapelig disputt.
Det er ingen tvil om at mobilen er et sterkt verktøy for misbruk av sosial kontroll. Og jeg hadde reagert ekstremt sterkt på et slikt misbruk, og antagelig ikke orket å ha på noe som helst av slike tjenester resten av livet.
Og jeg synes slike diskusjoner som dette er nyttige og kalibrerende, det er egentlig bare påstanden fra HV om at det nødvendigvis er bevisstløst og uetisk som trigget meg - for det er jeg sterkt uenig i. Men jeg ville ikke hatt det slik som Floksa personlig - mannen har full tilgang til min mobil, men jeg forventer at han ikke leser mine private meldinger eller mail uten tillatelse - eller Høst, det er langt utenfor mine rammer.
Jeg forstår svært godt hva du prøver å kommunisere. Og din historie er selvfølgelig både viktig og alvorlig. Men det betyr ikke at det er slik for alle.
Det jeg tenker på som bevisstløst, det er når folk bruker slike funksjoner uten å gjøre seg noen større tanker rundt det, og tenker at så lenge barna ikke protesterer så er det helt greit å overvåke dem. Særlig når de samtidig sier selv at de "skjønner ikke problemet", som det ble sagt i et tidlig innlegg her. At barn er så vant med at noen følger med på hvert skritt de tar, fra de er helt små, at de ser på det som helt normalt, og ikke engang skjønner at de har et valg, og ikke lærer å ta ansvar for seg selv, fordi det er alltid noen som passer på.
Ja, det KAN være bevisstløst, men det kan også være mange som er helt ukritisk mot alle former for fornuftig bruk av ny teknologi bare fordi den er ny. Det er også bevisstløst. Det er ikke noen automatisk konklusjon man kan dra på andres vegne.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
