Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg må si jeg blir helt kvalm av det jeg leser her. Overvåkning, spaning og invadering av barna sine på den måten er etter min mening aldeles forkastelig. Hvordan skal disse ungdommene lære å stole på seg selv, kjenne sine egne grenser, få ha noen private rom, få gjøre noen feil eller finne sin egen vei, når mor logger seg inn, søker opp og leser alt?
Min mor leste i min dagbok (så vidt jeg vet) en eneste gang. Jeg har fremdeles ikke tilgitt henne, og jeg kjenner fremdeles på følelsen av at noen hadde vært inne i mitt aller mest private og grafset rundt i noe som bare var mitt. Det var temmelig ødeleggende for vårt forhold, den manglende respekten for meg og mine grenser la ikke grunnlag for tillit.
Jeg leser ikke min tenårings tekstmeldinger, har ikke tilgang til hennes instagram eller snap, men jeg diskuterer en god del med henne rundt det som foregår i disse kanalene og hittil har hun kommet til oss (om enn kanskje litt sent de første gangene) når det er noe. Hun er midlertidig ute av drift til tider og velger kanskje ikke alltid 100 % riktig og klokt, men hun er 16! , det er greit å lære, det er greit å gjøre feil.
Hva er det som gir dette enorme kontrollbehovet? Er det kompensasjon for manglende nærhet og intimitet/tillit? Er det mangel på innsikt i sosiale medier (men min dagbok var jo ikke et sosialt medium, og det å leses andres dagbok er jo temmelig sidestilt med å lese andres meldinger uten lov) eller er det at man ikke takler at "babyen" er i ferd med å bli sitt eget menneske?
Helt enig med deg. Har skrudd av "finn venner"-funksjon på snap, og liker ikke engang de gps-klokkene en del kjøper til sine førsteklassinger. Ja, ungene mine har tabbet seg ut noen ganger, og jeg har hatt hjertet i halsen noen ganger, og kjent på panikken, når klokka går og de ikke dukker opp, og ingen aner hvor de er. Men de får alltid prøve igjen, og vise at de har tatt lærdom av feilene sine (for så å gjøre nye), og tabbekvota er stor.
Jeg skjønner det når det er mistanke (og mer enn det) om at noe er alvorlig galt, som over i det kriminelle, eller at de er til fare for seg selv e.l., når man har prøvd alle andre måter å kommunisere på. Men her var det jo bare snakk om helt normale tenåringer. Jeg mener at min rolle er ikke å hindre ungene i å gjøre noe dumt eller galt. Min rolle er å ruste dem til å i de fleste tilfeller ta de riktige valgene, men akseptere at de ikke alltid vil gjøre det, og være der for dem hvis de trenger hjelp til å håndtere situasjoner som blir så vanskelig at de ikke greier det selv.
Enig med dere, vi opvervåker ikke 12- åringen og kommmer heller ikke til å gjøre det, og så er jo dette med å vokse opp da og la de bli selvstendige individ.
Jeg tror det er bedre at ungommen vet de kan ringe/komme hjem uansett situasjon for dem selv eller venner.
Men, hva er det som gjør at det bare er kvinner som har det ekstreme kontrollbehovet overfor ungene? Fedrene i denne reportasjen virket jo rimelig rolog og avbalansert i forhold til mødrene. Og de mødrene burde oppsøke hjelp...
Vi har aldri sett noen grunn til å overvåke ungene, så det er en litt fremmed problemstilling. I forbindelse med jobb har jeg hatt mange samtaler med representanter fra forebyggende enhet i politiet og de anser nok sånne som oss som litt sløve foreldre. Jeg tenker likevel at for å få åpenhet i retur av ungdommene, så må vi også stole på dem. Ved klar mistanke om rus, vil det nok fortone seg annerledes.
(Det ville vært litt utfordrende å overvåke studenten som bor 70 mil unna også, forsåvidt. :humre: )
Denne gjorde meg også helt kvalm. "Omtrent en gang hver dag sjekker Sten Johnsen en app som forteller ham - med mellom 10 og 50 meters nøyaktighet - hvor de fleste kvinnene i hans liv befinner seg."
Jeg vet ikke om det er et større kontrollbehov blant kvinner eller et større behov blant foreldre for å kontrollere døtre? Handler det om å ubevisst passe på at de oppfører seg ærbart eller et behov for å beksytte dem mot innbilt fare? Eller er det et element av angst?
Jeg er helt enig i at det er uakseptabelt. Samtidig så synes jeg at det at denne familien forteller om det, og at hun moren jo sier helt klart at det var veldig dumt og ødeleggende, er bra. For det er nok ikke alle som har et like prinsipielt forhold til hvor grensen går for kontroll av barna, og ikke minst tenåringer. En blir redd når gullungen plutselig forandrer seg.
Så jeg synes det er dumt å kritisere denne familien for å faktisk stå fram og være så åpne om hvordan det er å være tenåringsforeldre, hvilket sjokk det kan være når en går gjennom barndommen på skinner, ungene er greie og uproblematiske, og så bang: Så endrer alt seg i tenårene.
Jeg tror jeg hadde slitt litt om en av ungene hadde droppet ut av videregående for å bli youtube"stjerne", altså. Eller medlte seg på Sex on the beach.
Vi er ferdig med 2 av 3 tenåringer, og har aldri hatt behov for å overvåke. Da jeg leste denne tråden måtte jeg sjekke om jeg kan se ungene på snapkartet, og det kan jeg med to av dem. De har selv lagt meg til, det samme gjelder mystory og vlog.
Vi har hatt nedskrevet div. passord til sosiale medier for å kunne ta over kontrollen av kontoen om noe skjer dem. Og da mener jeg at noe skjer som i forsvinning eller død.
Jeg har ører og øyne åpne, vibbene påkoblet, og er generelt føre var på en del ting. Og veldig tydelig på de få grensene vi har. Vi firer ikke på aldersgrenser, for eksempel.
Ellers velger jeg å stole på ungene mine til det motsatte er bevist. Jeg synes, både her på FP og i samfunnet generelt, at mange har en holdning om at tenåringer/ungdommer lurer og lyver, og at det hele tiden skal poengteres at "det er nok mye du ikke vet". Det er ikke min erfaring, verken hjemme eller på jobb. Min erfaring er at ungdom flest er ærlige og redelige, og har stort sett et greit og åpent forhold til foreldrene sine. Og "det en ikke vet" trenger en nødvendigvis ikke vite heller, det er ofte uskyldige, vanlige tenåringsutprøvinger.
:skremt: Herregud. "Det handler om tillit" :tullerdunisse: Den eldste er 18 år - atten! :skingrestemme:
Vi har også muligheten til å gå inn på mobilene til ungene, hvis noe må ordnes (som i repareres), eller i helt spesielle tilfeller. Men vi gjør det ikke for å kontrollere dem eller lese meldingene deres. Juridiske aldersgrenser firer heller ikke vi på. Veiledende aldersgrenser (som spill, filmer, SoMe-brukere etc) vurderer vi for hvert enkelt tilfelle. Det trenger ikke være likt for de tre ulike barna, de har ulik grad av modenhet på hver sine områder.
Jeg reagerer også på den holdningen du beskriver 007, at ungdom lyver og bryter grenser til det motsatte er bevist. Jeg kan ikke forvente at ungdommene skal ha tillit til meg hvis ikke jeg har tillit til dem.
Foreløpig har vi stort sett kontroll på ungene, og har ikke hatt noe behov for overvåkning. Noen av ungene er vel på Finn min iPhone, men litt usikker på hvem, går uansett bare inn dit om noen ikke finner telefonen sin.
Hun på 16 finner vi ikke på snapkartet, mulig han på 14 er der, litt usikker egentlig. Hadde vi hatt ungdommer som hadde vært litt mer utfordrende og hatt i hus, så kunne jeg vel være fristet til å følge med litt, men tror ikke jeg hadde krysset den grensen egentlig. Tillit er en fin ting, og det fungerer godt her i huset, og jeg håper vi kan fortsette med det.
Den var skikkelig skummel. Den appen skal ikke på våre telefoner.
Om det er noe spesielt som skjer så" kvalitetssikrer" vi med andre foreldre. Det er ikke lenge siden eldste og ei venninne skulle være barnevakt her hjemme ( vi var på fest på andre siden av gata ) og venninnen skulle overnatte her. Klart vi snakkes med foreldrene til venninnen i forkant om hva og hvor.
5- åringen her vil jo ga sånn tlf for ei nabojente har det- vi sier konsekvent nei og det holder fint med telefonisk kontakt med andre foreldre om ungene går inn hit eller dit.
Å droppe ut av vgs for å fjase er uansett ikke greit. Da får de ihvertfall finne seg en jobb som ikke er you tube eller PH og lignende.
Enig med røkla her. Vi overvåker ikke våre ungdommer, men fokuserer på å snakke med dem. De har ganske stor frihet så lenge de viser at vi kan stole på dem, og de har en raus tabbekvote så lenge de forteller oss hva som skjer. Det har fungert glimrende så langt, så vi har ingen planer om å endre strategi. Det lengste vi har gått ift å kontrollere om det de sier er sant, er at vi et par ganger har ringt for å sjekke om det er foreldre hjemme ved overnattingsplaner langt hjemmefra.
Bare tanken på å overvåke eldste om hun drar på ferie med en venninne får meg til å grøsse. Hadde noen overvåket en partner på den måten, hadde vi vel bedt vedkommende komme seg unna så fort som mulig.
Jeg synes ikke det er så lett. På trinnet til snuppa (8. klasse) har det vært store problemer med SoMe og politiet er koblet inn. Så jeg føler at jeg må følge litt med, men det er ikke så lett å vite hvor vi skal sette grensa. Men hun er tross alt bare 13 år, og derfra opp til 16 er et stykke.
Hun har flere profiler på Instagram, og jeg følger én av dem. (Det gjør også flere av foreldrene til venninner av henne.) Jeg får ikke følge den «ekstra private», og jeg har sagt det er greit.
Hun beveger seg nær grensa på en del av de tinga hun legger ut, og da prater vi sammen. Jeg nekter henne lite, men ber henne reflektere rundt ting. Hun ser poenget og moderer seg en stund, men hun synes jeg er streng. «Alle andre» har visst foreldre som ikke bryr seg.
Jeg følger ungene på sosiale medier, altså. Ikke den superprivate Instagrambrukeren, vel og merke, men det som ligger høvelig offentlig. Med eldste spesielt hadde vi runder da hun var rundt 12-13 med samtaler og bevisstgjøring rundt bruk av sosiale medier. Hva er greit å legge ut og ikke, hva slags tilbakemeldinger kan man forvente osv. Det ser jeg ikke på som overdreven kontroll, men som oppdragelse. :knegg: Nå når hun er 18 derimot, legger jeg meg ikke borti hva hun poster på Insta. (Nå er det derimot hun som innimellom kommenterer ting jeg deler på Face og mener jeg er lite kritisk og deler for mye ...)
Jeg har fått telefon fra andre foreldre med beskjed om å lese en spesiell chat på snap. Det har jeg gjort, og jeg har også etterpå lest andre chatter, til datterens store fortvilelse. Jeg har beklaget og sagt at jeg føler at jeg MÅ, siden det har kommet frem at hun har brukt snap til å være stygg mot andre. Vi har sagt til henne helt fra hun fikk telefon at det er vi som eier den og skal ha fullt innsyn. Jeg har tidligere også vært nødt til å lese ting som har kommet inn på telefonen, og vært sett det nødvendig å melde videre til skole/foresatte.
Vi har en periode hatt gps-tracking på begge telefonene til ungene, etter tips fra en bekjent. Det føltes ikke helt ok, så det ble avinstallert.
Men når andre voksne du kjenner ber deg om å sjekke SoMe på ungen din pga ufine kommentarer havner det i en annen kategori enn å overvåke 24/7 enn hva og hvor ungen er.
Hadde vi fått høre det hadde jeg glatt sjekket uten skrupler.
Tja - Jeg har to apple id-er. Den ene er min private, den bruker jeg på mine appleting. Den andre er da Knøttets (3 år) ipad, Juniors (8 år) iphone og ipad, Veslas (16 år) iphone og mannens iphone koblet opp mot.
Siden jeg har tilgang på denne appleid-en, har jeg mulighet for å finne ut hvor samtlige devicer er til enhver tid (forutsatt batteri og dekning), jeg kan slette innholdet på de og stenge de. Jeg kan spille lyd på de som gjør at man finner de når mistet.
På småtassene sine devicer har jeg selvsagt full tilgang. Ikke på Veslas (men på mannens, han synes det er kjekt at jeg fikser slike tekniske ting).
Jeg bruker støtt og stadig muligheten til å se hvor de er. Også mannen og Vesla. Hvorfor ikke? De vet om at muligheten er der, de kan også se andre devicer, og de er ikke dummere teknisk enn at de vet hvordan de skal skru det av. Jeg ser ikke problemet. Praktisk å ha, og når Vesla var yngre, greit å sjekke hvor hun var innimellom.
I en periode da hun var yngre satte jeg opp devicene slik at meldinger som gikk ut/kom inn til Veslas telefon, også kom inn til min ipad. Hun var klar over det, og kunne velge å ikke akseptere det, men da ville også telefonen blitt tatt fra henne.
Jeg har vurdert gps-brikke i Juniors skolesekk (han hadde gps-klokke før, men den hadde håpløs batteritid), men ikke funnet den riktige enda - han er en vimsekopp og må innimellom hentes, og vi har stort sett veldig stramme tidsrammer (men det blir bedre over nyttår) så hvis gps-en sier at han er på skolen vil det være enklere å få tak i ham.
Til tross for alt dette, så føler ikke ungene seg overvåket. Det kunne ikke falle meg inn å møte opp noe sted for å vise at jeg "kan det", jeg snoker ikke rundt på tingene deres, jeg kontakter ikke vennene deres. Hvis Vesla ikke var der hun sa hun skulle være, så tok jeg evt det når hun kom hjem.
De er ikke dummere enn at de vet hvordan de skal skru det av nei, og da er det jo greit, så sant det ikke får konsekvenser at de skrur av funksjonen, eller at dette mistenkeliggjøres. Hvordan hadde du reagert om 16-åringen dro på fest, eller på overnatting til en venninne, og du oppdaget at hun plutselig hadde skrudd av sporingsfunksjonen? Hadde du blitt mistenksom? Hadde du bare trukket på skuldrene? Hadde du ikke oppdaget det, fordi det ikke falt deg inn å sjekke hvor hun var, inntil det eventuelt oppstod en situasjon hvor det ble en spesiell grunn til det? For det er jo dette som avgjør om det blir overvåking ut av det eller ikke.
Høst sa:
I en periode da hun var yngre satte jeg opp devicene slik at meldinger som gikk ut/kom inn til Veslas telefon, også kom inn til min ipad. Hun var klar over det, og kunne velge å ikke akseptere det, men da ville også telefonen blitt tatt fra henne.
Jeg ser hvor mine jenter er på snap. Eldste kan velge å skru av, men gjør det ikke, det ligger en trygghet i det for henne også. Vi ønsker å vite hvor hun er og når hun skal komme hjem, det vil også gjelde når hun blir 18, så lenge hun bor hjemme. Det informerer mannen og jeg hverandre om også. Disse tingene snakker vi om, ringes og meldes, vi har kun snapkartet i bakhånd om vi ikke får kontakt innen rimelig tid. Jeg sjekker i blant, for å se om de er kommet hjem, er på toget, er kommet fram dit de skal og sånt. De vet jeg kan se det, de kan se meg. Gjensidig tillit og åpne linjer. Mannen har ikke snap til nå, men ser nytten og tryggheten i det, kommer til å sette det opp i julen for ham.
La meg si det slik - jeg anser det IKKE for å være ett grunnleggende behov eller en "menneskerett" å ha smartelefon. Når jeg betaler alt for den, så setter jeg reglene for den. Ville hun ikke akseptere det, hadde vi noen eldgamle alternativer som fint ville funket til å ringe og sende tekstmelding med. :)
Det var i hennes egen interesse at dette ble gjort, og da kunne vi som foreldre se og dokumentere meldingsutvekslinger uten at man kunne skylde på sletting av meldinger og slikt. Så det var helt greit altså. Men hadde hun nektet, hadde hun ikke hatt iphone. Så enkelt.
Hun er 16, og bor på internat. Jeg skjønner at jeg bare kan drømme om å ha fullstendig oversikt - og ikke vil jeg ha det heller. Hun skrur ikke av funksjonen, fordi hun synes det er trygt at den er på. I tilfelle noe skjer, at hun mister telefonen eller lignende. Hadde hun skrudd den av, eller ønsket å ha egen apple id, så hadde det vært helt greit.
Hvis dette var ment til meg, så se forrige innlegg fra meg. :) Jeg vet hun kan det, og hun vet at hun er gammel nok til at jeg ikke krever at hun har det på. Men hun har det på lell.
Det kan godt tenkes det funker som fjell for dere, men det er mange som har på slikt selv om de egentlig ikke vil, fordi det er noen som vil at de skal ha det. Og det er ikke ok.
Jeg hadde heller ikke ønsket å ha et sånt system i vår familie. Heller ikke om barna syntes det var greit. Det har også litt med trygghet å gjøre, jeg vil heller ikke at andre de måtte ha på snap skal kunne spore dem opp hvor enkelt som helst, så jeg har bedt dem om å ikke ha det på. Vi har snakket en del om dette, og problematisert det med å kunne se hvor alle vennene er til enhver tid. Følelsen du får hvis du ser at "alle" vennene er samlet et sted, og at du ikke er invitert. Det er ikke heldig. I tillegg har det med selvstendighet å gjøre. De skal vite at de alltid kan komme til oss uansett hva det gjelder ja, men av og til må de også oppleve at de ikke vet hvor vi er, eller at vi ikke alltid kan ile til og "redde" dem hvor og når som helst, men at de må ordne opp for seg selv.
Og det er jeg enig i. Som i mye annet er kommunikasjon nøkkelen. For oss fungerer det, og det er ikke overvåking. Vesla synes feks også det er praktisk at jeg har tilgang til kontoen hennes. I teorien kunne jeg skaltet og valtet med stipendet hennes, fulgt med hva hun kjøpte osv, men jeg ville jo aldri gjort det. Jeg sitter heller ikke å følger med på hvor hun er til enhver tid. Jeg KAN se hvor hun er hvis det er behov for det.
Hvorfor? 8-åringen og 3-åringen får ikke skru av på sine devicer (det ville vært idiotisk om de gjorde det, vi har støtt og stadig behov for å finne de når de er rotet bort...), men både mannen og Vesla står helt fritt. Det er PRAKTISK for oss å kunne se hvor de andre er (de kan se devicene også) og det er veldig greit å kunne finne igjen mistede devicer.
I vår familie er vi synlige på snapkartet for hverandre, men ikke nødvendigvis for andre. Er litt delt på den der. Jeg er ikke glad i sporing, samtidig har tenåringen en såpass vid geografisk sirkel, til dels på jobb og med dårlig trafikksikkerhet fra jobb, at jeg synes det er en trygghet å kunne se hvor tlf hennes er. Så vet jeg naturligvis at de som ikke vil bli funnet har sine metoder, akkurat som man i gamle dager kunne angi å være tilstede på en adresse med fasttelefon men hvor nummeret var satt over til et annet sted.
Jeg kan se alle profilene på insta, også de superhemmelige. Om noe er så ille at det ikke tåler dagens lys bør det ikke deles på internett, rett og slett. Det gjelder alt fra festbilder til lettkleddbilder, både av en selv og andre. Privatliv og hemligheter er verken privat eller hemmelig så lenge det er delt på nettet.
Dette har aldri vært noe issue hos oss, heldigvis. Jeg kommenterer aldri på bildene, jeg sjekker ikke aktivt, men jeg kan altså om jeg vil.
Til dags dato har jeg aldri måtte be dem om å slette noe, men vi prater ofte med yngste om hva som er lurt å ikke dele med hvermannsen.
Det ville jeg også. Samtidig så er det så fjernt fir meg at min vil gjøre det, hun er den som rapporterer folk for ufine kommentarer og alltid viser oss det.
Jeg skjønner veldig godt det praktiske, særlig ved å finne forlagte telefoner. Men for min del oppveier det ikke for ulempene, prinsippene og kjepphestene. :knegg:
Ungene må lære seg å aktivt si ifra hvor de drar, og de må lære seg å passe på tingene sine. Ikke venne seg til at det ikke er så nøye, for vi har en app som gjør det for dem. Men det hadde unektelig vært praktisk innimellom ja.
Jeg er litt delt. Det kunne jo unektelig vært praktisk med litt overvåkning ( :humre: ), men vi driver ikke med sånt. Mannen, jeg og minste har finn iphone, men så vidt jeg vet brukes den bare når en dings er borte. Det kan jo hende at mannen bedriver overvåkning av meg, men i såfall får han bare holde på. Minste har vi kontroll på helt uten sjekking av telefon. Snap-kartet er skrudd av hos alle.
Eldste ser ikke alltid verdien i å gå på skolen, så jeg innrømmer at jeg har en app på telefonen der jeg kan sjekke hvilke dingser som er koblet til hjemmenettverket. Hvis noen som ikke skal være der er koblet på kan jeg skru av nettet. Jeg sjekker innimellom hvis jeg mistenker at hun er hjemme, men etter at jeg skrudde av nettet et par ganger har problemet blitt mindre på magisk vis. Det er jo kanskje overvåkning det også, men jeg vil helst at hun går på skolen når hun skal. Og ja, jeg har selvfølgelig snakket med henne om det også, til det kjedsommelige - men det er ikke alltid alt går inn likevel.
Mannen min har Find My iPhone på ungenes telefoner (og min), og funksjonen brukes når de har lagt den fra seg et sted og ikke finner den igjen. Og den ble brukt da vi fikk beskjed om at det var stjålet telefoner fra garderoben på treninga og snuppa ikke svarte da vi ringte henne. Da så vi at telefonen befant seg der hun hadde sagt at hun kom til å være. (Og hun ringte oss opp igjen etter kort tid med beskjed om at hun hadde tatt med bagen inn i treningssalen.)
Jeg er veldig klar over at den funksjonaliteten kan misbrukes, men til nå har det ikke skjedd. Ungene har selv fått være med på å bestemme at den skal være påskrudd.
Det er ikke uproblematisk, men vi har blitt enige om at det er mest praktisk.
Jeg var også ganske sjokkert over den artikkelen.
Men veldig greit at slikt kommer fram og snakkes om.
Jeg bruker ikke snapkartet selv, da jeg ikke har noe behov for at alle, INK ungene skal vite hvor jeg er til enhver tid.
En slik overvåking som beskrives er veldig fremmed for meg. Men skulle behovet komme, som i at vi opplever gjentatt misbruk av tillit eller gjentagende dårlige valg så kan skruen strammes. Eldste prøvde seg på å ikke svare på SMS da han var på fest. En fest som plutselig endret både lokasjon og klientell ifht hva vi hadde sakt ja til. Da fikk han ca tre sekunder til å oppklare.
Siden har han husket å ha lyd på og sjekke telefonen jevnlig.
Vi får tilgang til telefoner om vi ber om det.
Vi har selvfølgelig hadde leie episoder som er ryddet opp i og snakket om. Og sonet for.
Eneste jeg har stålkontroll på en internettet hjemme. Det styres med jernhånd. Ingen har nett om natta. Så da lånte noen den mobile 4G boksen og påførte meg 400 kr ekstra i kostnad :gal:
Og kontoer. Vi har tilgang til kontoene og snakker en del om forbruket. Eldste ville jeg nok ikke rørt pengene til ( som i overført den til enken konto) men 13 åringen er nå under administrasjon og får porsjonert ut pengene sine.
Jeg liker å ha kontroll og kunne nok ønsket meg overvåknings apper. Og nettopp derfor skal vi ikke ha det.
Jeg kunne ikke vært mer enig, HV. Det gjelder ikke bare ungdom heller. Jeg like skeptisk til GPS-sporing av skolebarn.
Det er veldig merkelig at det reflekteres så lite over hva det gjør med samfunnet at det kommer en generasjon som har vokst opp med overvåking som en naturlig del av barndommen. Det er så skummelt at terskelen for å overvåke nærmest er ikke-eksisterende blant norske foreldre.
Fordi jeg syns det er en alvorlig inngripen i privativet å GPS-tracke familiemedlemmer, i stedet for å snakke med dem eller finne seg i at man ikke vet hvor de er. Da snakker jeg selvsagt ikke om å finne igjen telefoner man har forlagt, men for å finne personene som eier dem, slik du sier at du gjør støtt og stadig.
DEt synes jeg blir noe helt annet.
Der jeg virkelig er for GPS- og delvis overvåkning er demente som kan finne på å legge ut på tur på egenhånd ( det er selvopplevd og polititet sa vedkommende burde ha GPS).
Basert på erfaring med bestemoren min som stadig la i vei ut fra sykehjemmet hun bodde på, og som var i fysisk form til å gå flere mil, men som etter kun kort tid glemte bare tid og sted og bare gikk. Noen ganger gikk hun på tog eller langdistansebusser også, og befant seg på helt feil kant av landet. Det skjedde flere ganger og var veldig skummelt for både henne og oss.
Jeg er enig med Tallulah, My og andre som mener at overvåkning av barna og partneren er uaktuelt og en alvorlig inngripen i privatlivet. Nå er det en stund til vi har tenåringer, men jeg kan ikke se at jeg skal endre mening til da. Vi har aldri hatt GPS-klokke eller tracking på mobilen eller noe lignende på noen av barna heller, det har aldri falt meg inn. Jeg og mannen har heldigvis heller aldri behov for å vite hvor den andre er til enhver tid.
Jeg lurer også på om de som har tracking også på mannen med hånden på hjertet kan si at det hadde vært 100% greit og at de ikke hadde lurt på hvorfor eller hatt det minste snev av behov for å spørre om hvorfor om mannen (eller tenåringen) plutselig hadde slått det av eller sagt at han ikke vil trackes mer. Selv om man i teorien er enige om at det er frivillig og greit om det slås av har jeg vanskelig for å tro at det i praksis ikke ville medført noen tanker og spørsmål om hvorfor. Og det vet den andre også at det hadde blitt og derfor blir det faktisk ikke et fullstendig fritt valg likevel.
Det hadde jeg vært helt enig i - dersom de selv ikke hadde ønsket at jeg skulle ha tilgang til gps-tracking av de, og jeg likevel hadde gjort det.
Jeg skal innrømme at jeg ikke har spurt småtassene om hva de tenker om dette. Hovedsakelig fordi jeg bestemmer hva 8-åringen og 3-åringen skal synes er greit her tenker jeg. De drar ikke med seg tingene rundt omkring heller, men om de har de med, er det veldig greit å kunne finne ut hvor de er (8-åringen, 3-åringen er vel aldri helt på egenhånd.... :) )
Mannen og Vesla - vel, igjen, de er klar over at det er på, de er klar over at jeg gjør det ved behov, de vet hvordan de skal slå det av, de vet at de kan unngå det ved å opprette egen apple id. De bryr seg ikke, og de synes det er praktisk ved behov.
Og - støtt og stadig var kanskje en overdrivelse. Mannen hvis han er sent hjemme grunnet middag, Vesla sjeldent nå. Mer før når hun bodde hjemme og hadde innetider og sånt. Også da var det helt innafor og hun var inneforstått med det.
Men jeg er sikkert ikke representativ her - jeg drømmer om muligheten for å operere inn chip i ungene (slik kattene har), sånn at jeg kan finne de hvor som helst når som helst uansett hva! :hyper: En helt idiotisk og tullete frykt for at de skal rote seg bort, bli kidnappet eller lignende. Jeg ville jo aldri gjort det - åpenbart - men å benytte en funksjon på en telefon til å finne telefonen ved behov eller sjekke om mannen er hjemme i løpet av en halvtime, det seg jeg ikke problemet med.
Ja, det blir noe ganske annet enn å overvåke tenåringer. Det samme med småbarn i storbyer, på flyplasser etc. Så lenge man har et bevisst forhold til at det kan være en falsk trygghet.
Jeg tracker ikke min mann, men han har meg liggende i "Find My iPhone". Det er noe jeg har bedt om fordi jeg er litt rotete av meg. Nå er mannen min alt annet enn kontrollerende, og jeg vet jo at ting kan skje. Men foreløpig føles det helt greit.
Det hadde vært helt uproblematisk. Han hadde kommet hjem til kald middag, eller vi måtte ringtes istedetfor å se hvor den andre er i sentrum eller lignende. Mannen kan koble iphone opp mot jobbid-en sin om han så ønsker, men gjør det ikke.
Altså, jeg hadde jo ikke TVUNGET noen til å bli tracket, det får da være grenser. Småtassene gjelder ikke, som nevnt i innlegg over. De får finne seg i det ei stund til. :)
Forresten, sånn overvåkningsmessig - jeg og mannen jobber på samme sted, og har kontor ved siden av hverandre. Som kolleger har vi kalendertilgang til hverandre som forteller meg hvor han er til enhver tid om jeg skulle ønske det. I tillegg til at jeg vet nøyaktig når og med hvem han er på kontoret.
Tro meg, at jeg kan se telefonen hans på my iphone er det minste problemet hans dersom han ikke vil bli overvåket....:lol:
Da syns jeg det er noe du bør jobbe med. Jeg syns faktisk ikke det holder at man har spurt/påstår at det er greit om de skrur det av. Jeg syns rett og slett ikke det er slik man oppdrar barn, og jeg syns ikke det er slik man skal gjøre i et tillitsforhold til andre. Lurer man på om noen rekker middag; da ringer man. Man GPS-tracker ikke kjæresten sin.
Begge gutta er inne på min iTunesbruker, og jeg kan bruke Find My iPhone på minsten hvis jeg vil. Noen ganger gjør jeg det, men den brukes oftest til at jeg må pinge etter mobilen for han. Han surrer den bort hele tiden.
Mine unger har forresten rotet seg bort opptil flere ganger, og har lært utrolig mye på å løse situasjonen på egenhånd. De er ganske løsningsorienterte, og det skal mye til før de får panikk.
Hvis jeg lurer på når mannen kommer hjem så spør jeg han. :enkel: Ingen av oss har iPhone, og jeg har ikke engang sjekket muligheten for en finn-telefon-funksjon på de telefonene vi har.
Men som sagt, har ingen problemer med å se det praktiske i det, så lenge man greier å la være å bruke det til overvåkning, slik som i artikkelen. At man ikke stadig sjekker hvor de andre er, ikke av nødvendighet, men bare fordi man er nysgjerrig og har lyst til å vite. Det synes jeg ikke er greit.
Som sagt, at noen ikke slår av trackingen (eller ikke kobler opp mot annen konto eller hva det skal være) trenger ikke bety at de synes overvåkingen er greit. Det kan like gjerne være at de vet det ville medføre ubehagelige spørsmål og derfor bare velger å la det ligge. Jeg er ikke det minste interessert i å tracke mannen min, men om vi først hadde begynt med det og han så plutselig ville slutte innrømmer jeg glatt at jeg hadde syntes det var mistenkelig.
I tillegg til alt dere nevner over, så stusser jeg litt over de som har elektronisk dørlås, med andre ord overvåkning, på ytterdøra si. Og dermed (kan) sjekke når tid ungene gikk til skolen (under dekning av å sjekke om hen husket å låse føra) og i samme slengen se når kona/mannen går ut og inn av huset. Eller slipper inn andre (dvs har låst opp døra om kvelden når ektefellen ikke er hjemme).
Enda verre med de som har installert kamera hjemme, og kan se hva som skjer i heimen når han selv er borte.
Nommen, det hadde jeg ikke tenkt på! noterer på ønskelisten (Neida....:sparker: )
Men i tillegg til dette da - vi kjører Tesla, og har begge app som kommuniserer med bilen. Selv om mannen min kobler ned telefonen sin, så vil jeg, så lenge han kjører den bilen, kunne se hvor han er, hvor han stanser, farten på bilen, temperatueren i kupeen osv.....:)
Stadig mer i samfunnet gir mulighet for overvåkning. Og det er kjempeviktig å være klar over det. Det betyr IKKE at man ikke skal kunne bruke den nye teknologien til smarte ting, til å gjøre livet lettere, MEN - det betyr også at man være bevisst hva man gjør og hvorfor man gjør det. Jeg gps-merker ikke ungene mine i ørene, og jeg sjekker altså ikke hvor telefonene deres er til enhver tid. Men det er bare litt av hva som er mulig å bruke til å holde oversikt over hvor folk er, hva de gjør osv.
Ja, det som var saken i den artikkelen, og i den andre, som HV linket til i et senere innlegg, var jo noe ganske annet enn muligheten til å finne en forlagt telefon. Barn og ungdom kan også lett samtykke til slike ting, uten å fullt ut forstå hva det er de går med på. De ser mulighetene, men har ikke evnen, erfaringen eller kunnskapen til å se farene og ulempene.
Ja, det har du fått klart fram. Jeg syns allikevel det er rart at du ikke reflekterer mer rundt dette, siden det åpenbart er noe som diskuteres bredt i samfunnet, som også har fått kritikk av Barneombudet og Datatilsynet.
Barnekonvensjonen gir også barn rett til privatliv, noe som med overvåking i stor grad tas fra dem.
Dette handler ikke om "jeg gjør hva som funker for min familie", men om strømninger i samfunnet, og hvor vi ønsker å ende opp. Mer og mer overvåking blir innført under dekke av "det er jo bare å si nei" "det er til ditt beste" "om du ikke gjør noe galt så har du ikke noe å bekymre deg for". Jeg syns rett og slett ikke det er greit. Barn må lære seg å håndtere verden, de må få ta egne valg, og foreldre må lære seg å takle at barn ikke er noe de eier og bestemmer over i ett og alt, men er noen man skal oppdra og utvikle til å bli gode samfunnsborgere med evne til å tenke seg og ta egne avgjørelser.
Poenget her er at du oppfatter det jeg gjør som at jeg overvåker min familie. Det gjør jeg ikke. Hadde jeg ønsket å overvåke de, hadde jeg gjort det, og da hadde jeg utnyttet alle mulighetene jeg har til å gjøre nettopp det. Det gjør jeg ikke. Jeg benytter meg av funksjoner svært mange, og stadig flere, har tilgang til, i form av ny teknologi som er tilgjengelig i telefoner, biler, låssystemer (som jeg ikke har tenkt på før) osv. Netflix kontoen har en separat bruker for oss alle, jeg kan følge med på hva de andre ser på. Det er utallige slike former for "overvåkingsmuligheter" i hverdagen. Og ungene våre kommer til å møte enda flere. Så de må lære seg om den rollen teknologien skal ha i samfunnet. Hvordan vi kan bruke teknologien på en forsvarlig og fornuftig måte, og hvordan den kan gjøre ting lettere for oss. Jeg er avhengig av bilappen vi benytter. Det er uaktuelt å skru av en funksjon som gjør det mulig å finne igjen dyre telefoner når de forlegges. Det er lettvint å se hvor mannen er på veien hjem, heller enn å ringe ham når han ikke har handsfree i bilen han kjører. Jeg er fullstendig klar over hva barnekonvensjonen sier, og i motsetning til hva du synes å tro om meg, så har jeg ingen interesse i å ta fra ungene privatlivet sitt. Overhodet ikke. Men det snakkes om at man sjekker Snapkart osv - det finnes så utrolig mange flere områder hvor man legger igjen spor andre kan se, at dersom snapkartet er det man bekymrer seg for, så tror jeg man bør sette seg inn i alt annet man bruker i løpet av en hverdag. Har man felles handlekort med ektefellen (som vi har) kan jeg se nøyaktig hva han har handlet hvor og når. Fri familie - jeg mottar fakturaen for alle og kan se hvem som har ringt hvor og når. Utallige muligheter.
Så det du sier er at det er like greit å venne ungene til overvåking først som sist? Fordi samfunnet tilbyr utallige muligheter å overvåke andre på så er det helt ok å benytte dem alle?
Det du beskriver handler ikke om å å bruke teknologi på en fornuftig å forsvarlig måte, mener jeg. Jeg syns du går over grensen.
Tror kanskje det var denne setningen som ga inntrykk av overvåkning og manglende refleksjon rundt problemstillingen, sammen med et uttrykt (om enn irrasjonelt) ønske om full kontroll over ungene. Ønske om full kontroll, i kombinasjon med muligheten for full kontroll legger til rette for misbruk hvis man ikke har svært sterk selvkontroll. Valgfrihet for 16-åringen men ikke 8-åringen forsterket inntrykket. Tvungen sporing for 8-åringer hadde også vært helt utenkelig her. Det er ikke veldig lenge siden mine to yngste var 8. Men du har utdypet og begrunnet hva du egentlig mener i senere innlegg, og det bedret inntrykket litt.
Vi har også Tesla, men jeg kjører ikke og har derfor ikke appen for den på telefonen min. Hadde faktisk ikke slått meg at jeg kunne installere den og bruke den til å se hvor mannen er eller hvor lenge det er til han kommer hjem (nå sykler han stort sett til og fra jobb da, men hvis han var ute og kjørte i andre ærend). Tanken er rett og slett helt fremmed for meg, og jeg hadde opplevd det som ubehagelig om jeg av en eller annen grunn ble nødt til å sjekke. Omtrent som å åpne posten hans eller lese e-posten hans, en følelse av å snoke.
Det er mange ting som er både praktisk og som funker, men som likevel ikke er lurt eller bra på lang sikt. Å ha muligheten til å på en enkel måte følge hverandres bevegelser er en av dem, etter min mening.
At jeg skulle overvåket mannen er helt absurd, forresten. Om jeg lurer på når han kommer hjem, ringer jeg eller sender en melding. Og jeg er på linje med flere her som sier at det ville vært mistenkelig om mann eller ungdommer plutselig skrudde av funksjonen dersom de først hadde sagt at det var ok.
Jeg mener det er brudd på barnekonvensjonen å overvåke barna sine. Jeg vil at barna mine skal lære å passe klokken og gå til skolen selv, uten at en fotlenke i form av elektronisk overvåkning tvinger dem til å gjøre det. Straffeloven sier et eller annet om å ikke krenke privatlivets fred, dessuten, alle mennesker har krav på privatliv og personlig sfære.
Hvis man overvåker barn og ungdom gjør de ting fordi de blir styrt utenfra til å gjøre det, ikke fordi de selv har lært og internalisert det å ta gode avgjørelser. Hvis det kun er på grunn av overvåkningen at man klarer å la være å drikke seg dritings, ikke rekke skolen eller havne i feil selskap, så er grunnlaget for å ta kloke avgjørelser altfor tynt!
Jeg mener at å overvåke barn og ungdom ligner på fengselstraff, en type frigangssoning. De kan bevege seg innenfor en kontrollert radius, men ikke utenfor. All kommunikasjon blir overvåket. All sosial omgang blir kontrollert. Du kan ikke velge vekk overvåkningen uten å generere mistanke, noe som igjen kan øke overvåkningen i styrke og frekvens. Det er en skrekkfilm, rett og slett.
Jeg har gutter på 17 og 15. Han på 17 er på snapkartet, og det er jeg også. Av og til er han borte derfra, vanligvis ser jeg han.
Han på 15 er ikke på kartet og det er helt ok. Ingen av dem er på min "finn iphone".
Jeg har tilgang til begge sine bankkontoer og det syns jeg er greit. Mesteparten av pengene kommer fra meg. Jeg kritiserer heller sjelden, men kan benytte anledningen til å diskutere forbruk på ymse innimellom.
Vi har et webkamera på hytta (når den er vinterstengt), og det fotograferer når noe beveger seg. Så hvis mannen drar dit en tur så får jeg vite det (via app). Men det vet jo han. Og det gjelder meg også.
Jeg blir fascinert og litt skremt av historiene i NRK-artikkelen, og tenker og håper at jeg ikke kommer dit med mine barn. Ungene har fått telefon i 9-årsalderen, men vi har ikke sporing på disse. De to som har telefon går rett som det er ut uten å ta den med, et par ganger har vi ringt rundt til venner for å spørre om mellomste er i nærheten. Jeg kan ikke ta for gitt at mine barn aldri vil teste ut grenser, eller finne på litt teite ting. Men jeg går heller ikke ut i fra at de jukser, lyver eller prøver å lure oss med vilje.
Må faktisk tilstå at jeg syntes det var litt ubehagelig å ha besøk av en overnattingsgjest med smartklokke som stadig ringte og klagde over tilværelsen til mammaen sin. Kjente at det ble litt slitsomt for både vertskapet, gjesten og mammaen som ikke var i nærheten og kunne bidra stort. Husets 6-åring ønsker jeg gjerne en slik klokke selv, men jeg synes det er helt passelig med kontroll på hvor hun er når hun forteller hvor hun går - så kan jeg evt. dobbeltsjekke med noen voksne der hun er om hun har kommet fram eller gått hjem.
Jeg tror ikke at flesteparten av de som bruker tilgjengelig sporingsutstyr er onde eller har kjipe hensikter, men jeg synes det er synd at barna ikke lærer seg å ta ansvar selv. Og tror det må være slitsomt å leve med et behov for å vite akkurat hvor ens nærmeste befinner seg til en hver tid.
Jeg kommenterte faktisk nylig til mannen at det egentlig hadde vært helt greit for meg om han kunne spore telefonen min, så visste han om flyet mitt hadde landet og om jeg var på vei med toget og sånt. :knegg: Prinsipielt synes jeg ikke noe om å overvåke kjæresten sin, altså, men sånn i praksis hadde det vært greit for meg spesifikt i dette spesifikke tilfellet. (Må tilføye at vi er ekstremt lite kontrollerende, bekymret og sjalu overfor hverandre.)
Jeg tror jo ellers at vår generasjon har enormt mye høyere kontrollnivå på de små ungene våre enn det som var vanlig før, og da er det kanskje ikke så rart at det får sånne utslag som dette når de blir eldre? Nå er det jo for ganske mange helt utenkelig å ikke vite akkurat hvor unger i barneskolealder er til enhver tid, og jeg tror jo dette mater den naturlige bekymringen mange foreldre har, sånn at de blir mer «hysteriske» enn de ville vært ellers. Og når ungene blir eldre, slutter man jo ikke akkurat å bekymre seg for dem, så hvis man ikke er vant til å legge bånd på seg, kan det vel få sånne utslag som i artikkelen. Jeg tror altså mer det er bevisstløshet (hos foreldrene) enn et «sykelig»*behov for å kontrollere (selv om det i praksis kan se ganske likt ut).
Jeg synes HV har veldig rett i at det virkelig viktige her er at tenåringene skal lære seg å ta ansvar for seg selv. Og så tror jeg tanken på å la dem prøve seg på egen hånd er veldig skummelt for mange foreldre med katastrofetanker og/eller sterkt kontrollbehov. Og der synes jeg mange foreldre burde jobbe med seg selv i stedet for å bare la behovet sitt få fritt utløp. Unger på 15-16-17 år er veldig nær myndige, og med mindre man virkelig har grunn til å være bekymret for spesifikke ting, synes jeg direkte overvåking er en uting. Ikke minst fremmer det neppe den gjensidige tilliten man virkelig trenger i forholdet til tenåringene sine.
Jeg syns du driver med sirkelargumentasjon for å rettferdiggjøre aktiviteten din. Du sier at du ikke overvåker din familie i ett innlegg, men at du "støtt og stadig sjekker hvor de er" gjennom å spore telefonen i et annet. Du syns det var nyttig å sjekke hvor datteren din var da hun var yngre, uten å ringe å spørre. Det er jo nettopp dette som er overvåkning! Så sier du at du ikke benytter mulighetene som finnes til å overvåke, før du beskriver en rekke teknologiske funksjoner du bentytter det av for å nettopp ovevåke. At du ikke sjekker netflix av alle du utallige mulighetene du har, gjør jo ikke at det du faktisk gjør ikke er overvåking! Så prøver du å få det til å dreie seg om snapkart, og at vi heller bør bekymre oss over andre spor. :stuart:
Jeg syns det er fint at vi har mulighet til å GPS-tracke. For eksempel når noen går i fjellet eller skogen og velger å ta med seg en tracker. Eller demente som stikker av. Jeg syns det er greit at man svarer på spørsmål "når er du hjemme i kveld?" "Kan du ikke bare sjekke bilappen, jeg har ikke mulighet til å ta telefonen hvis du ringer?", men jeg syns ikke det er greit å gjøre det til en vane at det er det man gjør. Jeg syns ikke det er greit at man gir ungdommer en smartelefon med forbehold om at da må de godta overvåking. Det er ikke et rettferdig valg, rett og slett.
Våre 8-åringer må være ekstremt forskjellige, for min 8-åring er veldig opptatt av at jeg ikke skal lese meldingene han sender med kompisene sine, og det er helt utenkelig for oss begge at jeg skal bestemme hva han skal synes er greit. Og behovet for å kunne finne igjen forlagte telefoner er heldigvis også helt fraværende. Enten har den falt ned mellom putene i sofaen eller den ligger i bunnen av sekken eller noe liknende. Da er det bare til hans eget beste at han får bruke litt tid på å lete etter den fremfor at jeg skal finne den med en app. Da jeg var 8 sendte jeg lapper i klasserommet med vennene mine og det var utenkelig for oss alle at foreldrene våre skulle lese dem. Nå er disse lappene på mobilene i stedet, og de er selvfølgelig fremdeles ikke ment å leses av foreldre. Og setter jeg gps-tracking på 8-åringen, er det ikke bare ham jeg tracker, men også andres barn, voksne som jobber på skolen hans og eventuelt foreldrene til kompisene hans når han er med dem på ting. Det er virkelig, virkelig ikke greit.
Det er også helt fjernt for meg å skulle gps-tracke 8-åringen eller mannen min. Og jeg skjønner ikke behovet. Snakker man ikke sammen? Hvis ikke, hvordan hjelper GPS-tracking? Hvordan vet du om mannen ikke skal innom et sted på veien, når du ser han er halvveis mellom jobb og hjemme?
Om jeg skulle brukt gps for å vite når jeg skulle lage middag, måtte jeg endten hatt en app som ga meg en alarm når mannen gikk fra jobb (og han måtte ha forbud mot å gå innom steder) eller jeg måtte sittet kontuerlig og sjekket gps-appen for å se når han begynte å bevege seg vekk fra kontoret sitt (og han måtte hatt forbud mot å gå innom steder). Det er utvilsomt mye enklere for ALLE at vi sender en sms ala "Jeg går fra jobb nå, er du på vei hjem? Passer det om middag er klar klokka 17?" Å skulle gps-overvåke partneren sin for å vite når middagen skal være klar høres rett og slett helt fjernt ut.
Kom til å tenke på episoden "Arkangel", "Black Mirror", episode 2 i sesong 4 ... Der en bekymret alenemor tar i bruk den teknologien som finnes for å følge med på datterens bevegelse. Det er sci-fi, men vi er jaggu ikke langt unna i dag.
Jeg har et barn som ødelegger livet sitt. Jeg har lest noen meldinger. Om han ikke tilgir meg så er det greit. Det handler om et helt liv, da blir surheten mot meg en dråpe i havet.
Jeg skjekker også innimellom hva tenåringen driver på med. Sjekker hvilke apper og hvem han snakker med, men er da åpen om det. Og han lar meg sjekke.
Voksne unger som skikker seg vel får ha livet sitt i fred.
Hvis det var snakk om en ungdom som ødela livet sitt ville jeg gjort alt. Overvåket, fotfulgt, sperret inne, whatever it takes. Det er unntakstilstand, og alle midler som kan tenkes å virke vil bli brukt, til man eventuelt ikke greier mer og gir opp.
Normal prøving og feiling i ungdomstida kvalifiserer ikke til så drastiske midler.
Det gjelder et eget sett regler når det er snakk om rus, kriminalitet, selvskading eller fare for selvmord osv. Allikevel ville jeg vært forsiktig og gjerne diskutert det med noen som var kloke og kunnskapsrike, samt med ungdommen selv, for man kan risikere å skyve dem over i en mørk og hemmelig parallelltilværelse, så selv om du selv sitter fornøyd og glad og ser GPS - markøren trippe dit den skal og koselige meldinger gå frem og tilbake, så kan det skje noe ganske annet under overflaten.
Den jevne tenåring er ikke kriminell, ruser seg mindre enn noen gang og oppfører seg stort sett helt greit. De har behov for litt rom og å bli kjent med seg selv i fred.
Jeg ser iallefall veldig tydelig at der normale og fornuftige ungdommer utsettes for urimelig overvåking og grensesetting, så blir det mye unødvendig juging og skjuling. Jeg tror både foreldre og særlig ungdommen ville hatt det mye bedre med mer åpenhet og rom for veiledning.
Jeg synes ikke det er sort eller hvitt, men mye grått i dette landskapet. Det at "Finn iPhone" er slått på betyr ikke at det brukes til overvåking, men det kan brukes til overvåking. Jeg mener at det er mulig å finne ut av hvordan man kan bruke det på positive måter for en familie - sammen, uten at det trenger å være negativt. Her synes jeg at konteksten og bruken er det viktigste, ikke at man enten skal bruke det eller ikke.
Veldig enig!
Hvordan skal de lære å ta kloke valg og bli selvstendige voksne om de ikke lærer å tenke selv og gjøre seg egne (kanskje bitre) erfaringer?
Jepp. Og å tryne i asfalten og få sår på knær og håndbaker, kanskje til og med knuse noen tenner. Da lærer man å gå mer forsiktig neste gang. En lærer ingenting av å bli pakket inn i bomull og bobleplast.
Jeg synes jo generelt at teknologi ikke er et onde eller et gode, det bare er. Så her handler det alt om hvordan man bruker det. Jeg bruker av og til snapmap til å se hvor 14-åringen er, hvis han ikke svarer. Han vet om det, og jeg har sagt hvorfor jeg ønsker å ha ham det. Han ghoster meg innimellom, og det er så klart ok. Og han vet at jeg ikke gjør det for å sjekke ham og fordi jeg tror at han lyver, men for å se om han har dratt fra klatringen enda og jeg skal sette på maten hans, eller om han dro til kompisen eller ikke og dermed spiser middag der (og i ett tilfelle faktisk for å hjelpe ham å finne veien hjem, siden han syklet seg vill :knegg: ). Han vet at jeg ønsker det fordi han er dårlig til å svare på mine urgent meldinger når han spiller, og han vet at han har makten til å si ja eller nei. Og hvis han hadde sagt nei, måtte vi funnet andre løsninger.
Jeg prøvde meg på å installere den Telenor-minfamilie-appen til hele familien, men der var det foten ned fra tenåringen, gitt. :knegg: Og det er nok like greit.
Kom på at jeg har brukt min min telefon en gang når tiåringen ikke var å finne.
JEg kom hjem fra jobb og forventet å finne et barn som gjorde lekser. Fant låst dør. ringte ham. Ingen svar. Ringte kompisen han trolig var hos, ingen svar. ringte mora til nevnte kompis, ingen svar. Jeg fant ikke ungen min noe sted. Sendte mannen i retning nevnte kompis og "finn min telefon" fra nettbrettet til ungen (har ikke tilgang på det hos meg, men hans nettbrett og telefon har jo samme googlekonto) og den viste at han faktisk var hos den kompisen, så da sank i alle fall pulsen til mannen fikk hentet ungen hjem.
Vi brukte den for å finne telefonen han hadde mistet i hunderfossen noen mnd tidligere, derav at jeg kom på muligheten.
Ellers tar jeg bare til meg mange kloke tanker her i tråden, mine unger er akkurat litt yngre enda. (Men nevnte unge svarer ikke på sms eller tar telefonen så jeg vet ikke om han er hjemme....)
Jeg er veldig opptatt av folks rett til privatliv, og for meg er det no-no å bruke tracking Devices overfor både mann og barn.
For meg er det viktig å respektere 16-åringens privatliv. Jeg har oversikt over bankontoen hennes, men sjekker ikke hva hun bruker penger til, men at hun har til det hun trenger.
Jeg sjekker ikke telefonen hennes, ha ikke tilgang på hennes SoMe-konti, jeg bruker ingen sporingsfunksjoner og noen ganger vet jeg ikke hvor hun er. Hun pleierå svare i telefonen eller på messenger - men det er skikkelig flau hvis jeg ringer når hun sitter på toget. Hun får bestemme sin egen frisyre og hva hun skal ha på seg. Jeg sender henne alene til fastlegen. Men hun er pålitelig og grei og har aldri misbrukt tilliten hun får.
Hvis jeg vil vite hvor mannen er i løypa, ringer jeg ham. Hvis han ikke svarer, regner jeg med at han ringer meg tilbake når han kan.
Disclaimer: Når det gjelder ungdom med destruktiv/kriminell adferd, er det klart at det må gjelde helt andre regler.
Jeg så Tenåringssjokket, og ble litt satt ut.
Avsporing om privatliv: Jeg synes det er fryktelig tragisk at det er en liten gjeng barn som vokser opp i sosiale medier - helt uten å vite om det en gang. Jeg snakker om ungene til de største SoMe-aktørene våre. UNgene til de store SoMe-aktørene, som figurerer i alle foreldrenes (oftest mor) SoMe-kanaler, og som brukes som underholdning i tv-serien "Bloggerne". Unger som ikke vet at de har hatt titusenvis av helt ukjente tilskuere - ofte fra før de ble født.
Man lærer seg noen triks etterhvert. Snuppa er heller ikke noe flink til å ta telefonen eller svare på sms. MEN; jeg får nesten alltid umiddelbart svar på Snapchat, så det har jeg lært meg å bruke.
Han har ikke snapchat, og at han ikke svarer på telefon betyr trolig at den ligger i jakkelomma i kjelleren og han hører den derfor ikke i stua.
Jeg skulle bare gjerne visst at han begynte på leksene, for han skal på noe etter middag idag som varer til sånn ca kveldsmat så det er greit at han har gjort lekser, noe han de siste par ukene glatt kan ha la være å begynne på når jeg kommer hjem.
Det er ikke kritisk for min del, det er han som må gjøre lekser sent på kveld og tidlig morgen, men sånn for å gjøre hverdagen hans enklere skulle jeg gjerne fått tak i ham. Men, altså, overvåkning (utenom kamera som jeg kunne snakke gjennom) hadde ikke hjulpet meg, jeg vet 99% sikkert at han er hjemme.... Bare ikke om leksene er gjort, og hans er på papir, ikke ipad, så ikke elektronisk sporbart hverken for meg eller lærer når på døgnet han gjør dem. Søstra derimot får jo tilbakemelding fra lærer kort tid etter at hun trykker "ferdig", og der ser læreren at hun en dag gjorde matte etter leggetid... jadda.)
Da jeg leste den artikkelen i forrige uke tenkte jeg at dette er ekstremvarianten, jeg som mange av dere andre. :jupp:
Her overvåker jeg ikke 16-åringen. Tidligere hadde han meg på snapkartet, men han har vel ikke hatt meg der siste året sånn ca. Det er helt ok. Jeg har bedt ham skru det på ved to anledninger, begge gangene når jeg skulle hente ham et sted som var ukjent for oss begge. Jeg kjørte meg vill og han måtte gå mot meg. :knegg: Men skal inrømme at dersom han hadde hatt det på hadde jeg kunne vært litt roligere fredags og lørdagskveldene/ nettene.
13-åringen ser jeg på kartet. Han er ikke kommet i ungdomsstadiet på samme måte og jeg tror han synes det er greit. Han står selvsagt fritt til å skru det av selv på sin telefon når han blir eldre og sikkert får større egentidbehov.
Finn my iPhone har jeg aldri brukt. Burde hatt "Finn mitt bankkort" på eldste akkurat nå, da. :himle:
Mja. Jeg synes at overvåkning av tenåringer er akkurat det samme som at vi blir overvåket av staten. Det ER praktisk, og som voksne blir vi det hele tiden - dvs staten kan finne ut hvor mine penger er brukt, hvor jeg har vært etc. Jobben kan også (via dørkodene) se hvor jeg har vært. Men det eksisterer jo (både offentlig og på jobb) et regelverk som setter grenser for hvem som kan se på hva når, og hvordan dette blir registrert.
Jeg tenker det blir likt i en familie. Det at man kan overvåke barn/ektefelle/andre tror jeg bare er sånn. Hos oss er det feks slik at min mobil viser når datteren min ser på netflix - tror det er noe auto oppsett mot chromecasten. (bare ment som et eksempel, ikke noe spesielt med akkurat det). Så jeg tenker det blir viktigere og viktigere å kommunisere rundt det man gjør, hvorfor, hva som er ok, hva som ikke er ok.
Dette kan jo være vanskelig for voksne også - mannen min er litt der at har jeg sagt ja en gang, så er det ja for evig og alltid. Ser vi film og jeg sier at det er det samme for meg hva vi ser på kan han godt bare anta at det er slik neste gang vi ser på (selv om jeg da i mellomtiden har funnet en superspennende serie jeg vil se på).
Så ja, jeg tror det må trenes på. Jeg tror ikke det å ikke gjøre det, eller slå av alle innstillinger er veien å gå.
Vi har spurt våre sønner, 18 og 20 år, om vi kan ha dem på «finn venner». Spesielt om dem skal på fest, eller skal på turer. Vi går da ikke inn for å sjekke hvor de er, bare for moro, men for å ha i nødstilfelle, dersom de ikke dukker opp/gir lyd fra seg som avtalt. Dette synes guttene også er fint, og jeg tror de ser på det som en viss trygghet selv.
Det er vel ikke noen regel som nødvendigvis gjelder for alle?
Tror mannen min hadde syntes det var praktisk. Jeg bruker tidvis nettappen vår for å se om han er i nærheten av huset slik at maten kan varmes. Den viser om telefonen er logget på nettet.
Han hadde sluppet MANGE masetelefoner om jeg hadde GPS-tracket han. Noe han sikkert hadde satt pris på.
Men jeg synes ikke det er greit. Så da får han heller bare akseptere at jeg maser på telefonen.
Dette synes jeg er rart. Mannen din er jo voksen, det å respektere at han synes det er greit - og at han foretrekker at du tracker han på GPS - burde bety mer enn hva du synes. Det er jo HAN som er i fokus, han som blir tracket. For meg er det en selvfølge at man kan velge vekk overvåkning (det vil si, jeg er usikker på hvorvidt det blir mulig i fremtiden), men det må også være en selvfølge å velge det. Eller er det jo total umyndiggjøring av voksne. Det at man eier informasjonen om seg selv, gjør jo også at man kan bestemme seg for å dele den.
Jeg vil på ingen måte normalisere overvåkning for mine barn, og heller ikke venne dem til argumentasjon om at «det er jo så praktisk å vite hvor du er til alles beste». Og jeg håper at alle som bruker Finn min Fon og lignende er siperbevisst på å tydeliggjøre ovenfor ungdommen at det er ungdommen (og barnet) og kun den (!!!) som bestemmer om det er ok eller ikke, uten å legge inn føringer.
Angående det å se om barneskolebarn rekker skolen, eller får gjort lekser. Det er jo en del av det å lære å ta ansvar selv tenker jeg. Dersom de kommer for seint til skolen en periode på barneskolen så er det jo strengt tatt ikke så farlig, litt flaut kanskje og dumt for læreren om klassen alltid må vente på samme elev. Men tanken min er at de da lærer at de må sørge for å rekke skolen og få gjort leksene, før de kommer så langt at forsentkomming og ugjorte leksern faktisk får konsekvenser.
Merket for øvrig at et vennepar ble frustrert og bekymret over at barnet ikke kom rett hjem fra skolen da de begynte å gå hjem alene. Hos oss var det ingen hjemme, som kunne savne barnet før etter noen timer. Heldigvis har ingen druknet eller blitt kidnappet på veien og jeg har heller ikke bekymret meg nevneverdig for det.
Verden er jo heldigvis mindre farlig for barn i dag enn tidligere, helt uavhengig av overvåking. Og jeg tror seriøst ikke at snapkart og find my iPhone kan avverge noe som helst.
Jeg er enig. Jeg har aldri hatt som mål å passe på at ungene mine rekker skolen, det må de bare lære seg å passe på selv. Jeg gir dem beskjed om at de har med å passe tiden og komme tidsnok, forsentkomming er ikke ok, og det er min bestemte holdning om saken. Det vet de. Ut over det kan jeg ikke kontrollere dem, men jeg regner med at skolen gir beskjed hvis det er et problem, eventuelt at det blir tatt opp i foreldresamtalen. Hva gjør man egentlig, hvis man ser på appen at ungen tar avstikkere og somler på skoleveien og står i fare for å komme for sent? Kjører og plukker dem opp? Ringer og maser på dem om at de må gå fortere? Snakker med dem om det etter skolen (som om det hjelper, hvis det ikke har nyttet å si ifra tidligere)?
Jeg har ingen apper som sporer noen av kidsa, men jeg tror jeg ser Snuppa på snapkartet. Uansett så har jeg informert mine at jeg kan finne på å kontrollere, spesielt hvilke apper de har lastet ned, da det er noen jeg synes de bør styre unna :nemlig:
Jeg betaler abonnementet, og mobilen er gitt av meg. De er 10 og 13. Men sånn i utgangspunktet prater vi om hva som er greit og ikke, samt at skolen har et stort fokus på nettvett fordi de er har ekstra fokus på ikt.
Fikk nettopp mld fra Snuppa sin ungdomsskole, der det har blitt avslørt prat om bombetrussel på snap i ei gruppe. Jeg skjønner vi ikke kan ha kontroll på alt. Men mine får ikke full frihet heller. Mobil er vel uansett ikke det tryggeste stedet å ha «hemmeligheter». Jeg tror likevel mange foreldre gir opp, fordi de føler de uansett ikke har oversikt. :vetikke:
Vi sporer ikke, men han har oss på snap og insta, han vet også at vi sjekker mobil om vi mistenker at det foregår noe ugreit, foreløbig har han vært veldig åpen selv om han har sett mobbing eller om noen skriver stygge ting. Det har vært mye rart i snapchatgrupper og vi har gitt beskjed til flere foreldre om at de må gå inn å sjekke.
Hos oss må barna fortelle hvor de er om de ikke går hjem etter skolen. Vanligvis skjer dette på SMS eller snap.
Jeg tracker ikke barna sine telefoner, men tror vi har Find my iPhone installert på alle devisene i familien. Har hørt fra andre omgangsvenner at de sjekker om barna kommer frem dit se skal når de tar bussen feks, dette var barn på slutten av ungdomsskolen, jeg syns det var litt utenfor.
Jeg leser ikke meldinger, Facebook etc da mine barn angir at dette er privat, og det lever jeg fint med. Jeg tror ikke økt kontroll vil virke som ønsket for ungdommer på vei utenfor skråplanet.
På kveldene henter jeg som regel eldstemann, for å vite hvor og hvem han oppholder seg.
Etter nokre grove blundertar med alkohol involvert har eg lagt inn krav faktisk om at 16-åringen skal ha på Finn venner om han skal på fest. Dokke som er så negative til dette har ikkje kjørt rundt og rundt og leita etter drita 16-åring som ikkje kunne gjere rede for seg.
.jpg)
