Jeg kom til å tenke på det i Harrytråden, da Mor til 4 fortalte at hun samlet på Reborn-dukker.
Dukker har nemlig alltid vært min store skrekk, jeg har vært mer eller mindre hysterisk for mekaniske dukker siden jeg var liten:
Venninnene mine hadde dukker som kunne gå, gråte eller snakke, men jeg fikk den store skjelven og kunne nesten ikke være i samme rom som disse dukkene.
Buktalerdukker er noe av det absolutt verste, og veldig livaktige dukker, som Reborn.
Er heller ikke overvettes begeistret for porselensdukkene som "alle" samlet på rundt nittitallet.
Og klovnedukker kommer aldri inn i mitt hus!
Noe av det skyldes nok skrekkfilmer, men ikke utelukkende, for denne frykten har jeg hatt fra jeg var så liten at jeg aldri hadde sett en eneste film av noe slag.
På grunn av dette har jeg i tenårene bevisst unngått filmer som Childs Play og Dolly Dearest, og Malstrøm har jeg heldigvis bare hørt om. :skremt:
Så, mitt spørsmål er:
Hva skremmer deg og hvorfor?
Det eneste jeg kan komme på i farten som jeg er heelt irrasjonelt LIVREDD, er veps :rødme:
Jeg hoier, fekter og løper - ser smart ut midt i Storgata på en lørdag at ei dame på 40 løper som ei skrekkslagen høne.
Jeg forsøkt etter beste evne å skjerpe meg når ungene er med, men det er ikke alltid det går. De hadde jo ikke akkurat behøvd å få samme skrekken.
Sist sommer nå var deilig, for tror jeg så 2 veps på hele sommeren :salig:
Er veldig redd kveps etter å ha blitt angripe av ein sverm jordkveps som barn. Hadde totalt 14 stikk på armar og ansikt. Kan tru eg fekk panikk da det sat fast ein diger kveps på lillebrors lubne arm i sommar. Skrekk og gru. Sto rett opp og ned og hylte. Ikkje særleg rasjonelt:rolleyes:
Får regelrette angstreaksjonar av oppkast. Dette er ingen fobi. Det er angst. Kroppen reagerer på ein veldig primitiv måte - eg fryser fast nesten utan evne til å handle eller reagere, sliter med å puste og får etterkvart trang til å flykte. Dette er truleg pga. smertefulle angioødem som oftast følger når eg kastar opp. Sjølv om folk kastar opp pga. fyll, så reagerer eg sånn til tross for at det er liten risiko for smitte (anna enn sjølvpåført smitte da). Mannen her i heimen har eineansvar for barn under omgangssjuke, stakkars.
Men jeg er mørkeredd..
Og jeg får litt problemer når jeg stikker tærne under dusjen eller senga. Jeg klarer ikke å stå slik at deler av føttene min går under senga. :flau:
Jeg må alltid se hva jeg drikker! Titter oppi glasset som om jeg var en tulling..
Veps, å grøss og gru.. Alt som kryper, flyr eller åler seg fram..
Bade utendørs.. Jeg er livredd tang og sjøgress.
Klovner og ballonger. Klarer det bare ikke. Har blitt bedre i forhold til ballonger, må nesten det siden barna liker det. Men overlater til andre å blåse de opp.
Svømme i ukjente vann. Stranda går greit, der jeg ser stein og tang. Fikk bena borti bunnen en gang på hytta og holdt regelrett på å drukne på 1 meters dyp. Heldigvis var det en som rodde ved siden av.
Veps, jeg får hattifnatten av det. Hysterisk, kavende og fektende kvinne. Edderkopper er jeg ikke så ille med lengre, ikke etter vi bodde i et edderkopphus.
Jeg er ekstremt mørkeredd og ekstremt redd for edderkopper. Særlig mørkeredselen er totalt irrasjonell - jeg aner ikke hva jeg egentlig er redd for i mørket. Jeg vet bare at det er skrekkelig å ferdes ute alene i mørket. Sammen med andre går det bedre, for da kan jeg skravle og skravle.
Veps og bier. Jeg blir nok minst like hysterisk som noen av dere andre her. Fekter med armer, roper, skriker, og blir den for nærgående, så kan jeg sette i å gråte. :flau: Samme med edderkopper. Makter dem bare ikke. Jeg har fortrengt mesteparten av det halve året vi bodde i en pitteliten kjellerleilighet med bare trepanel på veggene. :grøsser:
Ellers kjenner jeg at jeg blir litt småuggen av veldig gamle mennesker. :flau: (VELDIG gamle, ikke sånn 60-70, men sånne som kanskje sitter i rullestol, bruker bleier, er demente, osv.) Det sier seg selv at jeg aldri kunne jobbet på aldershjem. Jeg drømmer om å bli jordmor, og må da gjennom sykepleien. Har gått noen runder med meg selv og kommet frem til at jeg skal klare å komme gjennom den perioden hvor man må jobbe med eldre. Jeg MÅ jo bare... Men unngår det hvis jeg kan. Den frykten bunner rett og slett i at jeg er livredd for å ende opp slik selv. Det må være så fryktelig ydmykende og bli byttet bleie på av noen som kunne vært barnebarnet ditt.
Jeg er veldig mørkeredd. Når jeg er alene hjemme om kvelden må jeg kikke under sengen, i skap etc før jeg legger meg. Jeg aner ikke hva det er jeg tror gjemmer seg i huset. Monstre kanskje? :p
Jeg er mørkredd.. og nå så innihampen! En gang jeg skulle gå fra ei hytte på fjellet sammen med eksen, var det bekmørkt. Vi gikk med lommelykter, men jeg var så redd at jeg trodde hjertet skulle stoppe. Alt lignet jo på troll og hekser og demoner.:nemlig:
Også er jeg redd for at bena skal stikke utfor dyna..:flau:
Og livredd for edderkopper i eget hus. Ute er det greit, for der hører de hjemme.
Og kan ikke bade i sjø eller hav, for aner jo ikke hva som er under meg...
Orm. Når vi er på hytta til svigermor, der det er en del orm, går jeg konstant med "ormeradaren" på, noe som er slitsomt i lengden. På denne måten ser jeg dem som er der, men også dem som ikke er der. :knegg: De (tross alt) sjeldne gangene jeg har sett orm, blir jeg helt hysterisk. Jeg var godt voksen første gang jeg så orm i levende live, og jeg hadde inntil da et håp om at jeg kom til å bli kvitt fobien - at ormen på en måte ble avmystifisert - når jeg først så en. Tvert imot. Jeg mistet helt fatningen! Det var virkelig en "ute av meg selv-opplevelse".
Ormefobi er kanskje ikke så irrasjonell, for ormen er jo der. En annen frykt jeg har, som er noe mer irrasjonell, er frykten for mørke vinduer, dvs. vinduer med gardiner fratrukket når det er mørkt ute. Da får jeg følelsen av at det står en gal øksemorder eller et annet skrekkvesen utenfor, og venter bare på å se et grotesk tryne åpenbare seg.
Jeg har høydeskrekk. Såpass plagsomt at jeg får problemer med pust og syn og sånt, og ikke skal jeg særlig høyt opp heller. Verst er lange skråninger som ender i havet. :angst:
Jeg har også sprøyteskrekk, men den jobber jeg med. Det har blitt litt bedre etter at jeg begynte å gi blod, men jeg blir aldri helt fortrolig med å ha en nål i armen som tapper blod.
Ellers tror jeg ikke det er noe? Jo. Jeg har frykt for å se folk pelle buser eller bite negler. Og det ser jeg stort sett hver dag, det er ikke grenser for hva folk får seg til å gjøre på kollektive transportmidler. :skremt:
Jeg har høydeskrekk, og den er så ille at jeg får pustevansker. Har også vannskrekk, og der er det knyttet til det å ikke se bunnen. Dessuten er jeg husredd. Ikke egentlig spesielt mørkeredd, men mer redd for tomme bygninger. Det å plutselig oppdage at jeg er sistemann igjen på jobben fremkaller akutt behov for å komme meg av gårde. Jeg har også store problemer med å være førstemann som låser meg inn. Husredselen er den jeg merker mest i hverdagen, for både høyder og vann er jo noe man kan unnlate å oppsøke.
Jeg oppfatter det ikke selv som merkelig (men klart irrasjonelt), og det er en viss frykt for lange kjellerganger. Der er det kriker og kroker, massevis av dører, det lukter vondt, lyset kan gå - det er i det hele tatt ordentlig ekkelt. Loft, derimot, er bare kos.
Har lest gjennom tråden i håp om at jeg deler min irrasjonelle frykt med noen, men neida... :sukk: Den er nok for dum! Jeg er altså livredd for varulver. Ikke vanlige ulver, men varulver. Det kommer nok fra min første erfaring med skrekkfilmer når jeg var 11-12 år gammel og jeg og to venninner satt barnevakt og så "The Howling". For meg er dette en reell frykt, samtidig som jeg vet at varulver ikke eksisterer.
Pga. dette tør jeg ikke gå i skogen alene, enten det er kveld, natt eller midt på dagen. Er det litt tåke får jeg enda mere noia. Å kjøre på en skogsvei i mørket er det aller verste. Jeg venter på at en flokk varulver skal plutselig løpe ut i veien og omringe bilen, for så å rive av taket på bilen for å få tak i meg. Får hjertebank av bare tanken når jeg kjører etter mørkets frembrudd.
Sover heller ikke med tærne utenfor dynen. Vet ikke helt hva jeg frykter, men det har noe med hender som kommer fra under sengen å gjøre...
Samme her! Jeg er noe alldeles sinnsykt redd for veps. Og er ikke helt god når de kommer i nærheten. En gang slo jeg til en litt nærgående veps, sånn at den traff eldstemann og stakk henne. Noen som tror jeg følte meg som en god mor da... :flau:. Jeg har også sprayet vilt om meg med innsektsmiddel og truffet alle andre enn vepsen. Jeg mister fullstendig hodet hvis det kommer veps litt for nørma.
Det er ganske pinlig når ungen din sier til deg "bare sitt helt stille du mamma, veps er ikke farlig!".... Huff :rødme:.
Jeg VET jo at veps ikke er farlige, og at det verste som kan skje er at de stikker. Vet til og med at det ikke er det mest smertefulle i verden (jeg har blitt stukket en gang). Men det nytte ikke. Jeg synes bare at veps er det ekleste som finnes.
Edderkopper derimot gjør meg ingenting, de synes jeg ikke er ekle en gang.
Jeg har en komplett og fullstendig irrasjonell frykt for å drukne i ei myr! :flau:
Tror nok det henger sammen med at jeg har et snev av klaustrofobi, og den måten å dø på må være noe av det mest klaustrofobiske som finnes.
Ellers har jeg fobi mot edderkopper, noe jeg jobber for å bli kvitt, da det tusser av dem i kjelleren hos oss, og mamma ikke kan bli hyserisk når hun ser en.
Slanger er jeg redd, men det plager meg ikke, da de er enklere å unngå.
Jeg har ikke høydeskrekk selv, men på barnas vegne. De skal ikke høyt over bakken eller nærme en kant før det prikker i huden min, og pulsen går hurtig.
Jeg er livredd for tang - jeg kunne helt klart drukna om jeg hadde kommet borti tang jeg ikke var klar over... (jeg har kommet så langt at jeg nå kan ta på tang som har kommet opp på stranda, men tang som flyter i sjøen, eller står på bunnen.. :livredd:
Eh, og så er jeg livredd ulver. Altså slike gigantiske fæle ulver som er i skrekkfilmer. Der jeg bodde før kunne jeg høre dem utafor huset, og at de forsøkte å komme seg inn i kjelleren min... Grøss.
Nå, har jeg bare denne frykten av og til - siden jeg har tenkt på den i dag, så må jeg nesten bare innrømme at den nok helt sikkert kommer til å komme i kveld også - og jeg er alene med ungene!
Etter å ha vært ihuga x-files fan, så må jeg desverre også si at jeg faktisk sjekker doen før jeg setter meg der. Og jeg unngår å se i speilet om jeg er på badet/toalettet om natta.
(og det er ikke snakk om at jentungen får dukker ala Amazing Amanda - der har jeg blitt skadet av Childs play osv... av og til blir jeg livredd jentungens helt ordinære dukker og må legge de på et annet rom.)
Jeg er husredd. Veldig irrasjonelt med tanke på at jeg gladelig kan gå i skogen, i storbyer og alt sånn midt om natta - men i mitt eget hjem alene? kjempeskummelt.
Ellers er jeg redd for paraplyer. Ikke sammenslåtte paraplyer, men paraplyer som er oppslått og hvor eieren av paraplyen er akkurat i den høyden at piggene på paraplyen i min øyenhøyde. Ser for meg at plutselig en dag henger øyeeplet mitt på en slik spiss...
Snegler. :( Da Iberiasneglen fant hagen min sluttet jeg å bruke den. Jeg, som elsket å styre i hagen, har ikke gjort hagearbeid de siste to årene. Og vi er nå blitt enige om at vi, når vi selger huset, ikke kommer til å kjøpe ny bolig med særlig hage. Jeg takler ikke sneglene. Virkelig ikke. Jeg klarer heller ikke å prate om de. Jeg blir dårlig når noen forteller om måter å bli kvitt de på. Jeg velger å forholde meg til problemet ved å ikke ha hage.
Ellers deler jeg redselen for å sove med tærne utenfor dynen. Den er jo litt pussig i grunn.
Jeg trodde jeg var den eneste..Jeg får helt fnatt..
Også hvis jeg går forbi ytterdøra. hvor vi har et lite vindu. Da frykter jeg alltid at noen skal plaffe meg ned med et automavåpen :grøss:
Jeg blir nesten litt rørt av å lese denne tråden.. Det er flere som meg.
Jeg fortsetter listen min med å si at jeg er redd for å gå ned åpne trapper. De trappene som noen kan ta tak i beina mine gjennom trinnene.. :skremt:
Jeg liker ikke høyder.. Men det er kanskje i kke irrasjonelt.. Bare når jeg står på en krakk.
I en barnebursdag når jeg var liten, så tok de bind for øynene mine, og løftet meg mens jeg stod på en planke. Så bad de meg om å hoppe. Jeg trodde jeg var kjempehøyt oppe, så jeg holdt på å dø og da hylgrina jeg.
( det var riktig nok ikke høyt, og det var gress under.. Men.. :sparke: )
Jeg klarer ikke å ta på meg en sko/ støvel som har stått ute eller borte en stund uten å sjekke nedi. Så på australsk dokumentar om hvor mange som døde av edderkopp bitt på den måten :dåne: Den skulle jeg aldri ha sett..
Jeg klarer ikke å spise andres mat eller drikke fra deres glass. Selv ikke mannens.. Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for, men man vet jo aldri :sparke:
Ta i ting uten hansker feks, ved el. kommer ikke på tale.
Spise mat som kan være gått ut på dato eller muligens ha blitt laget i ekle omgivelser. Feks, grille pølser på en pinne .
Utedoer.. Må ikke nevne hvorfor engang tror jeg. Rotter, ormer.. for å ikke snakke om ekle grisemenn som jeg har hørt kan stå nedi der. :nemlig:
Enda synes jeg det er ekkelt å sitte på vanlig do inne, etter at naturfagslæreren min sa at rotter kom opp oftere enn vi trodde. :eek: ( i et svakt øyeblikk, kan jeg være redd for dodraugen.. Men kommer alltid fram til at jeg er for stor for den lille hullet der nede :rødme:
Den glemte jeg.. Det skal ikke mye til før jeg får helt fnatt om noen klemmer meg veldig lenge eller sånt.
Begravd levende og absolutt noe jeg er redd for.
Jeg kan bare ikke lese slike tråder.. Jeg har aldri vært særlig redd klovner og dokker, men nå er jeg jammen ikke sikker :dåne:
Ja, du bør kanskje ikke komme inn og lese på denne tråden mer.
Er det ikke dette som kalles suggesjon?
Forøvrig så kan jeg signere mye av det du lister opp... Åpne trapper ned i mørke kjellere. :iiik:Ser for meg varulvene og monsterhendene står og sikler etter mine blekfete ankler når jeg er på vei opp eller ned. Jeg løper alltid fort opp og er dødsglad når jeg overlevde turen uten å bli bitt. :lettet:
Er jeg hjemme alene tør jeg ikke sitte på kanten av sengen når jeg kveldsammer. Da må jeg ha beina oppi sengen. Er så redd noen skal ligge under og ta tak i anklene mine.
Og så får jeg helt grøsninger av matrester. En ting er mine egne, men jeg syntes det er helt forferdelig når jeg rydder av bordet og må tømme/skylle andres fat med matrester på. Jeg står omtrent og brekker meg og har helt skrekk for å få restene på fingrene.
Selvfølgelig er det ikke irrasjonelt å være vettskremt for slanger. :snurt:
Jeg jobber med det. Ser alt jeg kommer over av filmer, dokumentarer og greier. Kvinner meg opp til en tur på Reptilparken for å holde en.
Bauche, du og jeg. :dulte: Så det heter husredd? Merkelige greier. Jeg elsker mørket, jeg elsker å være ute om natten og greier, men hjemme? Pulsen når nye høyder stadig vekk. Sære greier.
Noe så teit! Jeg finnes ikke redd for hverken veps eller edderkopper, men synes (pappa)STANKELBEIN er skumle. De flyr liksom så ukontrollert omkring og risikerer å kræsje i meg sånn helt plutselig.
Sambo må ta dem forsiktig ut for meg, og IKKE skade dem på noe vis. De mister jo så lett bena sine :( og skal ikke lide på grunn av en mine (mange) hang ups...
Ja! Jeg bader kun i sjøen dersom jeg kan klatre uti over svaberg (uten slepi og ekkel grønske), og da må det være såpass dypt at det ikke er sjangs for at jeg kommer borti eventuelle ting på bunnen. Dette er på en god dag. På deårlige dager bader jeg ikke i sjøen med mindre det er sandstrand og -bunn. Skogstjern er helt utelukket.
Jeg også. :sparke:
Jeg også. Og jeg takler ikke å sitte med føttene på gulvet foran sofaen dersom det er kveld. Åpne trapper er også pyton. Og bare vinduer når det er mørkt. Særlig vinduer ved siden av ytterdøren.
Og så er jeg husredd. Det har blitt litt bedre med åra, men tidligere kunne jeg skremme vettet av meg selv ved tanken på at det var noen i huset. Ofte gikk jeg gjennom huset med kniv for å sjekke at alt var som det skulle være. Boden våget jeg meg ikke inn i, den bare låste jeg. :flau:
Jeg har også en komplett og fullstendig irrasjonell frykt, og den er mot føtter. JEg klarer fint å se på dem på avstand, men jeg får helt fnatt om mannen sitter ved siden av meg uten sokker. Barneføtter går bra. :o
Åh, nå kom jeg på at jeg hater flyvemaur! :sjokk: Jeg får helt angst av å måtte gå ute den ene dagen i året. De er så dumme og setter seg fast overalt.
Og så er jeg redd for kyr. Jeg ble jaget av en gal ku en gang, så frykten er altså ikke irrasjonell. :overlegen:
Yes! Sånn er jeg også! Kanskje det er relatert til frykten for mørke vinduer? :p Det er mulig det stammer fra da jeg var liten, og morfaren min pleide å stå under trappa og - nettopp - ta tak i beina mine gjennom trinnene, liksom for å være morsom. Han levde hele livet uvitende om hvilke traumer han påførte sitt eldste barnebarn. :knegg:
Som mange andre er jeg også redd for høyder - og dybder. Dette har jeg hørt henger sammen, og det er kanskje ikke så rart. Det er jo på en måte to sider av samme sak.
En ikke så veldig irrasjonell frykt, og høyst farlig en..
Sitte på med andre :skremt: Spesielt de som tar deg med på en seightsing :svelger tungt: Eller roper Taxi-grønt, og faktisk gasser inn i et kryss :iiik:
De er verst :nemlig:
Jeg ville ikke nevne navn, men.. hvis skoen trykker, AC. ;)
Jeg minns et eller annet med grønt hvertfall, mens det vitterlig var gult :nemlig:
Er ikke så lett å huske når livet passerer i revy :knegg:
Tja, jeg har høydeskrekk og er redd for edderkopper.
Også får jeg gåsehud og grøsser langt inn når noen bretter en bok for langt ut og det knekker i permene. Får faktisk gåsehud og grøsser når jeg skriver om det.
Jeg er litt mørkredd og så er jeg skrekkelig redd for haier. Jeg blir uvel bare av å se dem på TV eller i blader, og jeg liker ikke å bade i havet på grunn av dem. Selv når jeg bader i Oslofjorden tenker jeg på hai. Global oppvarming, ikke sant? :nemlig:
Jeg syns det er ufattelig ekkelt å bade der det er skikkelig dypt, sånn at det bare er mørke under meg.
Hadde visst mer på lager, jeg! På jobb har jeg kontor ved siden av etasjens toaletter, og ser derfor hvem som kommer og går for å gjøre sine nødvendige ærender. Jeg sliter skikkelig med å gå på do når jeg vet at noen jeg kjenner har vært der før meg. Det er ok med nærmeste familie, selvsagt, men arbeidskolleger sliter jeg veldig med. Jeg kobler automatisk lukter og andre "spor" til bestemte personer som man skal ha et profesjonelt forhold til, f.eks. sjefen, og det er temmelig ubehagelig!:iiik:
Jeg liker heller ikke å være eneste kunde i en butikk, spesielt hvis butikken er liten og jeg vet at ekspeditøren er oppmerksom på meg. Jeg foretrekker å få rusle rundt i fred, og derfor ender jeg ofte opp i de store kjedebutikkene. Ekstraservice - vik fra meg!:neglebit:
Jeg har faktisk klappet en hai i New Orleans. To ganger. :kry: Første gangen ble nemlig ikke bildet som dokumenterte det hele noe av. Så jeg måte til pers neste gang vi var der også.
Første gangen brukte jeg så lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle gjøre det at damen som satt der og passet på ropte frem en fem år gammel gutt og sa "Come on son, let's show the lady how it's done". Hun forsikret meg også om at de ikke kom til å la den bite meg; "Could you imagine the paperwork?" :knegg:
Fordi spøkelser og skumle vesner kan komme ut av speilet. :nemlig: Og tenk så skummelt om man ser i speilet etter å ha vasket ansiktet på kvelden, og så står det noen bak deg når du egentlig skulle vært alene... (Mulig jeg ikke bør se flere skumle filmer)
Er det ingen andre enn meg som er seriøst redd tannlegen? :eek:
Vi snakker ikke en sånn "æsj, det er så kjipt/dyrt/vondt"-redd tannlegen, men skjelvende leppe og underkjeve, tårer og angst. :sparke:
Jeg er egentlig en veldig pragmatisk person, men hos tannlegen forsvinner alle rasjonelle tanker.
Jeg liker det ikke fordi når vi var små og drev med spiritisme så var en a greiee å stå foran speilet i et mørkt rommed bare et steainlys og si "bloodymary" 21 ganger. Da skulle det visstnok skje noe.
Jeg tenker alltid at jeg kan få øye på en øksemorder bak meg eller noe.
Er det stygt å le av andres irrasjonelle frykter? Dere kan få le av slangefobiene mine så mye dere vil hvis jeg bare kan få fnise littegrann av speilgreiene.
Jeg liker heller ikke klovner.. ser ingenting koselig med dem..
Å så får jeg angst av marihøner... etter å ha vært i Hirtshals en sommer det var tørt i Danmark.. Syke syke mengder med marihøner å veps hadde trukket mot kysten.. å det var belegg på alle vinduer av veps å marihøner..:eek:
Skogstjern, tenk om nøkken kom å tok meg?
Høyde"skrekk" Jeg er ikke redd, men får en dragning mot stupet og føler at jeg må hoppe, derfor holder jeg meg langt unna slike steder. Prøvde meg på Grand Canyon, gubben måtte holde meg GODT fast.
Eiffeltårnet var kult, for der er det gitter helt opp til taket, sto klistret inntil gitteret jeg å så utover......
Hater å ha tærne på utsiden av dyna....
Hater rester.
Gubben kan spise rester etter middagen, men det må spises opp samme dag, lengre skal det ikke stå i kjøleskapet. Jeg takler ikke å varme opp rester å spise.
Får jeg vite at det jeg har spist er rester, så brekker jeg meg.
Slim takler jeg SVÆRT dårlig, dermed takler jeg sæd like dårlig. Kondom er et MUST.
Voksnes tær.....men har kommet over litt av ekkelheten etter jeg begynte å jobbe med eldre. Må jeg så må jeg, men liker det svæært dårlig.
Og så HATER jeg amerikanske veps, de røde svære på nesten 5 cm lange.
Fader å de er hissige, løp rundt i hagen med det udyret etter meg KUN pga at jeg tok et uskyldig bildet av den..
Skal aldri ta bilde av en veps igjen....
På min skole trengte vi bare si "Svarte madam" 12 ganger. Ikke nødvendig med stearinlys en gang. :knegg:
Jeg har fobi mot rotter, mus og slanger.
Jeg er redd veps også, men det synes jeg ikke er irrasjonelt. Det ER jo styggvondt når de stikker. :glemmer ikke så lett:
Jeg er også redd for huggorm. Har aldri sett det, men skrekken er så ille at vi måtte la være å kjøpe en hytte fordi jeg var hellig overbevist om at det var huggorm i området.
Jeg tar ikke blodprøver i armen, og det er litt kinkig siden jeg tar blodprøver minst hver 3. måned.
Jeg kjører helst ikke buss, og å gå alene inn på en vanlig rutebuss er helt frykteligt.
Panter ikke flasker i butikker som jeg går i til vanlig.
Liker ikke klovner, eller voksne folk som har kledd seg ut, sminket til det uigjenkjennelige eller har masker.
Liker ikke å ha ansvaret for andres barn i nærheten av vann. Var ganske aktiv når vi hadde med 24 barn på pilketur med barnehagen!! Da satt jeg ikke i ro.
Ormer og slanger er jeg livredd. Klarer ikke å se det i blader,på tv el. mamma ringer og gir beskjed hvis hun har sett det i en vis eller et program ol.
Da jeg var liten så lekte vi masse i skogen. Lekte med alt mulig, og bestefar viste meg en huggorm og sa at den måtte jeg aldri,aldri finne på å leke med. Etter den dagen har jeg hatt frykt for de krypene,så stor at jeg aldri tørr reise til slike land der vi kan risikere å møte slangetemmere på gaten en gang.
Jeg tørr heller ikke gå forbi en kirkegård når det er mørkt.
Flått glemte jeg ja - de er til og med verre enn veps, for man merker dem jo ikke. Vepsen summer i det minste den. De andre ekle krypene kommer jo bare krypende uten en lyd! ÆSJ ÆSJ ÆSJ jeg grøsser bare ved tanken!!
Jeg er også redd for hai. Jeg går sjelden eller aldri lenger ut enn til brysthøyde når jeg bader i sørligere strøk. Jeg liker heller ikke fisk, maneter, tang og tare, blekkspruter... En annen nevnte undervannsskrekk - det er en god beskrivelse. I tillegg har jeg et snev av vanlig vannskrekk, jeg får hetta om noen skal lekedytte meg under vann e.l. Jeg liker heller ikke å bli sprutet på når det sprutes slik at jeg får vann i ansiktet.
Det er jo en meget sunn og rasjonell fryk spør du meg. Man har et kjempeansvar når man jobber med barn, og barn og vann er pr. definisjon skummelt. Jeg er heller ikke glad i å gå med barn langs veldig trafikkerte veier. Jeg tror den frykten der er sunn, jeg! Det gjør at man er ekstra skjerpet og våken.
Det jeg vel er aller, aller mest redd for er å sitte i en bil som kjører av veien og ender i/under vann. Det har jeg alltid vært redd for og frykten ble ikke akkurat mindre etter at jeg fikk barn. Den frykten er så sterk at jeg alltid sitter og er redd når vi kjører langs steder hvor det kan være en ørliten mulighet for at det kan skje.
Jeg er heller ikke videre glad i tunneler eller broer. :nope:
Vi har familie i Øvre Årdal og en gang vi skulle i dåp der bodde vi på hotellet som ligger på Tangen en helg. Jeg hater den strekningen mellom Øvre og Tangen. Enten er det kun et stakkarslig autovern mellom veien og skråningen ned til fjorden eller så er det tunnell.
Det er når man klapper haier man står i fare for å bli spist. Ikke når man svømmer i Oslo-fjorden. :knegg:
Jeg er også redd hai. Når folk forteller meg om utenlandsferiene sine, klarer jeg ikke å konsentrere meg om annet enn hvorvidt det er hai der, om de møtte på en og om de var redd.
Venninnen min er redd for Hufsa. Jeg ga henne en Mummikopp med Hufsamotiv slik at hun kan bedrive litt eksponeringsterapi for seg selv. Kanskje det kan være noe for deg? tipser
Jeg er ikke særlig glad i katter, de gir meg ubehag. Noe av det verste jeg vet er når de kommer katter inn på rommet der jeg sover, f.eks. om vi sover borte et sted der det er katter eller har vinduet åpnet i 1. etasje. :grøsse:
Jeg hater ballonger. Er livredd for at de skal sprekke. Ballongene til ungene sniker jeg ut eller i søpla ved første anledning. Selv når ballongene er ganske slunkne tør jeg ikke å sette noe skarpt i dem, av frykt for "smellet". :himle:
Stankelbein og edderkopper. Jeg takler dem ikke, hverken levende eller døde.
Jeg syns mus er skikkelig skumle. De ser så små og søte ut, men de har hoggtenner, og kan sikkert spise meg opp hvis jeg snur ryggen til. Det er nesten så jeg hører at de ler høyt og skingrende.
:knegg: Forrige gang vi skulle til Hellas googlet jeg og fant ut at det var observert hai i middelhavet, og hvor det var. Jeg svømte frem og tilbake inni ei lita vik med hodet langt over vann og myste på alle skygger jeg trodde kanskje kunne være en hai.
De haiene i New Orleans var bare babyer, kanskje metern lange. De kunne nok ha jafset til seg en hånd, men ikke goflet i seg hele meg.
Jeg er forresten som Glitter når det gjelder brennmanet.
Det er ufattelig irriterende å ikke kunne kose seg i vannet uten å tenke på ekle brennmaneter. Kommer jeg borti noe mens jeg svømmer, tang og tare, whatever, hopper jeg himmelhøyt og har skikkelig hjertebank lenge etterpå. :knegg:
Oj, ja - det her jeg helt glemt! innser at jeg er temmelig nevrotisk
Da jeg var gravid med prinsen jobbet jeg i skoleverket - bla på SFO. Det var vinterferie og jeg var 7 mnd på vei. Bekkenløsning hadde jeg også. SFO skulle på aketur og et klokt hode fant den "perfekte" oppgaven til meg: Blåse opp ballonger til kommende dags karneval :grøss: Jeg gjorde det, men måtte ha på radioen så høyt at evt smell ble overdøvet.
Holdt på å glemme en vesentlig frykt jeg har.
Tuneller. Hater, hater, hater dem.
Livredd det skje en bilulykke inni dem eller at det begynner å brenne mens vi er innestengt der.
For å ikke snakke om Undervannstuneller.
Vi må kjøre igjennom trekantsambandet på Vestlandet for å komme til svigerfamilien og jeg får høy puls hver gang og er helt stiv i kroppen under hele ferden.
Gruer meg i alle timene vi kjører før vi kommer dit.
Synes det var skrekkelig dårlig gjort at de sluttet med ferjene altså.
Brann er og min store angst.
Jeg drar ut alle elektriske apparater, sjekker at alle lys er slukket, går ikke fra eller sovner fra noe som står på. Jeg har ikke en god natt før allt dette er sjekket.
Batteriladere skal være under oppsyn... ja.....
Brannvesenet skremte nemlig livskiten av meg da jeg var på brannøvelse på brannstasjonen med personalet da jeg jobbet i barnehagen.
Ballonger er heller ikke kult... jeg er så skvetten..
Gå i mørket i skogen er tortur. På gata går greit, men da jogger jeg nesten istedet for å gå.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
