LilleRosin sa for 17år siden:

Dersom mitt barn hadde oppnådd den største lykke ved å være en dritt ovenfor andre mennesker, da hadde ikke mitt mål vært at barnet mitt var lykkelig.

Røverdatter sa for 17år siden:

Nå er jeg litt ambivalent i forhold til hva jeg tror om hvor lykkelig en ikke-empatisk, trygdesvindlende tyv er. Men hvis jeg nå avler en lykkelig idiot (uten selvinnsikt etter min mening) så vil jeg på vegne av meg selv være lei for det, og det vil være noe av det verste som kan skje i forhold til de ønskene jeg har for mitt barn. Ikke fordi jeg taper ansikt utad (som jeg tror Bina vil mene), men fordi jeg ikke liker mennesker som tråkker på andre og driter i samfunnet. Det må være utrolig trist å ikke like sitt eget barn. Klart jeg er redd for at det skal bli sånn. Det er som jeg skrev tidligere ikke lite arbeid man legger i oppdragelse og sosialisering, og det hadde vært grusomt å se at min iherdige innsats hadde vært feilslått. Jeg valgte selv å bringe barn inn i mitt liv og inn i samfunnet, da er det min plikt å gjøre mitt beste i å skape en god samfunnsborger. En trygdesvindlende tyv er ikke en god samfunnsborger, og jeg mener jeg har forutsetninger til å lære mitt barn å oppføre seg på en måte som gagner samfunnet fremfor å snylte på det. Jeg syns ikke det at ungen er lykkelig oppveier den skaden hn gjør på samfunnet og ikke minst den skaden hn gjør på andre mennesker.

Nå snakker jeg ut fra min situasjon og min unge.

m^2 sa for 17år siden:

Jeg var litt forvirret ut fra de varierende svarene, som du skjønte ;)
Det viktigste er vel at HAN skal være lykkelig? For hans del?
Og da er jo redselen for at han skal bli noe annet enn jeg ønsker (en å være stolt av/en som bidrar i samfunnet/en som er empatisk) noe man har på egne vegne? Trur eg.

Nettopp! Han kan være en bra mann uten å være lykkelig, og han kan være en lykkelig mann uten å være en bra mann.

Mange skriver at de er redd for at barna skal bli slik eller sånn, fordi de ikke ville være stolte av dem, ville blitt skuffet over dem, ikke ville vite av dem? (setter på spissen) osv. Men hva hvis barnet er lykkelig med det livet?

Skilpadda sa for 17år siden:

Som jeg har sagt mange ganger tidligere i tråden: At HAN er lykkelig, er selvsagt viktig, men at han er en anstendig person er OGSÅ viktig. Og ingen av delene er viktige primært fordi det gjør meg glad eller stolt. Ønsket om at poden skal bli en skikkelig person handler ikke primært om at jeg skal være stolt av ham. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne gjenta det for å forklare hva jeg mener? :undrer: Jeg har prøvd å si det flere ganger i løpet av diskusjonen. Det er ikke på egne vegne jeg ønsker det, men kanskje på vegne av "verden" eller "samfunnet" eller noe slikt. Og sett fra mitt ståsted er det i hvert fall minst like mye på hans vegne som på mine egne - jeg synes selvrespekt er en utrolig verdifull ting å ha, og ønsker at han skal kunne respektere seg selv. Jeg tror heller ikke jeg har sagt noe i tråden om at jeg ønsker å kunne være "stolt" av ham - det er klart jeg ønsker det, men det er ikke det som er poenget her, og jeg vil ikke bruke det som argument overfor ham når det gjelder hvordan han skal leve.

Hva spør du egentlig om? :undrer: Jeg vil synes det er vondt og trist om sønnen min blir en fæl fyr, selv om han selv er lykkelig med det livet. Det at han selv er lykkelig, er ikke "nok" for meg. Var det det du lurte på?

m^2 sa for 17år siden:

Ja, jo, jeg tror det. Ikke du personlig da, men det forklarer litt mer andre svar her inne for meg. :)

Skilpadda sa for 17år siden:

Det var ikke meningen å høres så grinete ut, m^3. :) Jeg var egentlig bare litt oppgitt på egne vegne fordi jeg ikke helt synes jeg greier å forklare godt nok hva jeg mener om saken, og ikke har annet å komme med enn det jeg allerede har sagt før. Skjønner godt at det ikke går å holde fra hverandre hva alle de ulike personene i tråden har sagt i løpet av diskusjonen.