I forbindelse med julekalenderdiskusjonen og noen samtaler jeg har hatt med folk i det siste om oppdragelse og sånn har jeg gjort meg noen tanker.
Jeg har kommet frem til at det er egenskaper eller adferd som jeg er utrolig redd for at ungen min skal få. Jeg er feks helt panisk redd for at hun skal bli ubehjelpelig og uselvstendig. Jeg synes et er utrolig dårlig med folk som ikke er dugandes. Da jeg gikk på folkehøyskole møtte jeg folk på 19-20 år som ikke kunne vaske gulv, skifte på senga eller koke kaffe. Så utrolig pinlig!!! Hadde jeg hatt et barn som ikke kunne slike ting i tjueårsalderen ville jeg følt at jeg var en veldig mislykket forelder.
Jeg er også redd for at Poden skal bli uselvstendig. Også håper jeg virkelig, virkelig at han lærer å stå opp for seg selv.
Jeg ønsker veldig at han ikke skal bli en sau.
Jeg vil at han skal ha egne meninger, og argumentere for dem. Om det så er imot det jeg mener så får det så være. Barn, ungdom som snakker foreldrene etter munnen er ikke bra.
Også er jeg redd for at han skal bli en av de "tøffe gutta", samtidig er jeg redd for at han skal bli for lite tøff. Jeg er egentlig redd for alt merker jeg.:knegg:
Jeg er ikke så redd for at de ikke skal bli praktisk anlagt. Jeg ser jo at de alt nå er fullt igang med å tilegne seg grunnleggende egenskaper, så de kan ta vare på seg selv og kanskje noen rundt seg også.
Det jeg derimot er mye mer redd for er at de skal havne i dårlig selskap. Har selv sett fra min oppvekst at selv de beste forutsetninger ikke kan være en forsikring mot slikt. Så jeg er rett og slett redd for at de skal bli narkomane o.l med alt som hører til. :grøss:
Ellers så er jeg redd for at de velger partnere som ikke er greie med dem :grøss nr 2:
Det må være fryktelig å stå på sidelinjen og ikke virkelig kunne redde de fra slikt.
Håper de blir sterke kvinner som blir lykklige i sine valg:nemlig:
Jeg vil at mine unger skal være trygge på seg selv og sine evner, at de tør å benytte seg av mulighetene livet gir og at de blir selvstendige, tenkende voksne. Følgelig er jeg redd for at de ikke blir det.
Tafatt, tror jeg. Jeg blir rent ulykkelig av å møte mennesker som ikke evner å gjøre noe med sin situasjon, til tross for at de gjerne vil. Mennesker som har vært i samme jobb i ti år, og som har drømt om å slutte like lenge, for eksempel. Eller som gjerne skulle tatt en utdannelse, men som ikke tør å gå uten inntekt. Som ønsker å reise jorden rundt, men som ikke vet hvordan man går frem for å gjøre det. Å ikke klare å realisere noen av sine drømmer må være forferdelig. Så jeg håper sønnen min får nok mot til å klare å gjøre det han ønsker her i livet.
Jeg har ikke tenkt over at jeg er så redd for noe. Men jeg blir utrolig glad når jeg hører fra barnehagen at min datter er empatisk, positiv, har egne meninger, sosial og sprer glede rundt seg :rørt:
Jeg ønsker ikke å få en arrogant datter, som sitter på sin høye hest og ser ned på andre.
aC du får sagt det du.
I tillegg er jeg redd de skal bli for materalistiske, og jeg er redd de skal bli for tøffe...eller for myke.
Fy søren det er overload i hodet mitt når det kommer til sånne ting :redd:
Jeg håper ikke de blir uselvstendige eller tiltaksløse. Jeg har et håp om at de skal bli så godt rustet at de vil klare å finne en vei ut, uansett hvilken situasjon de skulle havne i.
Jeg tenker ofte på hvem jeg hadde "turd" å reise på tur med når jeg vurderer disse tingene. Hvem hadde freaket ut, og hvem hadde tatt kontrollen hvis jeg f.eks skulle ha blitt syk og ikke kunne ordnet opp selv når vi var på tur i utlandet. Noen setter seg ned og håper at ting ordner seg, mens andre er på ballen og fikser opp fra første stund. Jeg håper at barna mine havner i siste kategori.
Når du spør hva jeg er redd for, så tenker jeg med en gang i retning det jeg ikke har kontroll over.
Selvstendige barn vil jeg selvfølgelig gjerne ha, men det kan jeg ordne gjennom oppdragelsen, så jeg er ikke redd for å få uselvstendige barn.
Det er verre med vennepåvirkning. Man kan selvfølgelig jobbe med å lære barna å stå for sine meninger, og å lære dem empati. Men etter hvert skjønner man at ens egne meninger ikke alltid rekker like langt, og ettersom barna blir eldre, er det stadig mindre man har kontroll over.
Jeg jobber med holdninger. Men konkret er jeg for tiden mest redd for at datteren min skal bli en sånn ekkel "klassedronning" som styrer de andre jentene med jernhånd. Ikke at det er noen tegn til det, men... jeg har sett hvor stor skade sånt kan gjøre i guttenes klasser.
Jeg kan ikke koke kaffe og jeg er snart 30! :humre:
Jeg sier til barna mine dem må være seg selv. Er veldig opptatt av at dem skal klare seg og skal være sterk. Jeg tror jeg hadde fått helt fnatt hvis jeg ungene mine skulle være reddhare og likegyldige personer.
Og kanskje blitt slike som blir misunt på alt og alle som har det litt bedre enn dem selv! grøss
Eg er mest redd for at dei skal havne i feil miljø og "flippe" ut, tenker da på narotika og andre kriminelle ting.
Andre ting er eg ikkje så redd for men håpar sjølvsagt at dei blir sjølvstendige, empatiske og klarer seg fint på egne bein. Men der føler eg at eg har meir innvirkning så det føles ikkje så skremmande.
Min største frykt har med adhd en til eldstejenten å gjøre. Nå er hun snart 11 år, og hun er utrolig selvstendig og veldig flink til å hjelpe til hjemme. Men hun har ikke de samme sosiale antennene som andre barn har, og jeg er redd for at hun kan havne i feilt miljø, eller enda verre at hun begynner med stoff som selvmedisinering.
Nå tror jeg selvsagt ikke at det vil skje, men det er den store skrekken.
Jeg er redd for at han ikke skal bli empatisk og ikke bry seg om sine medmennesker. Dette fordi det er verdier som er veldig viktige for meg.
Jeg er og redd for at han ikke skal tørre å ta sine egne valg, ikke være selvstendig og ikke ha god selvtillit. Jeg har ikke så god selvtillit selv og er redd for å overføre det til ham. Faren har derimot veldig god selvtillit, så han får ta seg av den biten av oppdragelsen. :knegg:
Aller mest er jeg redd for at han skal havne i feil miljø, med narkotika og lignende....
Jeg er kanskje mest redd for at de ikke skal få den selvtilliten som trengs for å ha tro på seg selv og egne meninger. Viktigheten av å tørre å si NEI håper jeg at jeg klarer å formidle til dem.
Storebror lar seg litt for lett lede/påvirke av venner, og jeg er dermed redd for at han skal få venner i feil miljø.
Jentene er mer bestemte og egenrådige enn sin storebror, men jeg tenker mye på hvilken påvirkning de utsettes for når det kommer til f.eks utseende, og alle krav de utsettes for.
Jeg er dessverre ganske overbevist om at min eldste kommer til å få dårlig selvbilde. Han er på mange måter prikk lik sin mor, og er allerede noe selvdestruktiv i tankegangen. Ergo er jeg redd for at han skal oppdage alt for sent hvor fantastisk han er. :sukk:
Det tror jeg også.
Og jeg tror det vi frykter mest (i første omgang, mens han er liten) er at han skal bli mobbet.
Både mannen og jeg ble mobbet som små, og det er noe vi inderlig håper gutten vår skal slippe.
Jeg er mest redd for at de skal få lav selvfølelse. Tror at det fører mye negativt med seg.
Jeg er også redd for at de skal bli arrogante og lite empatiske. Prøver å lære dem empati daglig.
Noe annet som jeg tror er viktig i et barns liv, er å se at problemer kan løses. Problemer oppstår,- man reiser seg og løser problemene, og går videre. Også det å be om hjelp fra andre, er viktig.
Det praktiske er selvfølgelig også viktig, men jeg tror ikke at de dør eller lider veldig hvis de ikke kan koke poteter eller strikke når de blir store. Da synes jeg indre utvikling er mye, mye viktigere. De andre tingene tror jeg kommer etterhvert, så lenge man ikke skjemmer bort, eller overbeskytter barna.:)
Jeg er redd for forskjellige ting etterhvert som tiden går, men jeg har ikke noe som peker seg særskilt ut. Da de var babyer var jeg redd de bare skulle dø, jeg er enda ikke helt trygg på lillesøster. Hun har fått en del småsår, finnes ikke redd, hjernerystelse har hun også skaffet seg.
Følger godt med nå som storesøster har begynt på skolen, og hjertet sank litt i livet på meg da hun ikke trivdes på skolen til å begynne med, men nå storkoser hun seg og da er det også glemt. :)
Akkurat nå er jeg litt bekymret for at det blir for lite voksenkontakt for ungene, får håpe det også går over.
Jeg har mange ønsker for fremtiden hans, og jeg håper så inderlig at han vil bli lykkelig, og få det godt i voksenlivet.
Jeg håper han tør å være seg selv.
Jeg håper han slipper å måtte bære tunge bører på sine skuldre.
Jeg håper han vil ha bena godt plantet på jorden, og at han vil fortsette å være jordnær, varm og omsorgsfull.
Jeg håper også han vil fortsette å være den han er.
En vakker gutt med et stort hjerte.
Det jeg er mest redd for er vel at han ikke kommer til å vise andre mennesker den respekt de fortjener, at han får dårlig utviklede sosiale antenner og blir uselvstendig. Det at han er tilfreds med segselv og livet sitt står øverst på listen!
Jeg er redd for at de i tenårene skal være så redde for å være utenfor at de lar seg dra med på ting de ikke selv egentlig er klare for eller har lyst til og at det evnt. skal gi problemer senere.
Som voksne er jeg redd for at de ikke skal være alt de kan være. At små rariteter eller stort potensiale innenfor ett eller annet ikke virkelig skal komme til uttrykk fordi de er blitt konforme.
Jeg er mest redd for at de skal gå på en sosial smell hvor de ikke forstår spillereglene godt nok sånn at de føler seg satt på sidelinjen ( utestengt og mobbet) og dermed muligens vil komme til å oppsøke uheldige miljøer for å få aksept. Narkotika er den verste frykten.
Jeg er redd hun skal bli en motormunn som meg, det unner jeg henne ikke.
Jeg er redd for at hun skal bli sosialt utilpass, og føle seg utenfor. Jeg er redd hun gir opp for lett, og er for sårbar.
Alt i alt er jeg mest redd for at hun skal arve mine værste sider og mine sårheter. Heldigvis tror jeg at vi makter å gi henne såpass selvfølelse at det nok ikke skjer.
Jeg synes det er voldsomt å kreve at de skal være lykkelige. Jeg kjenner ingen som er konstant lykkelige. Men jeg kjenner veldig mange som stort sett har det godt, er harmonisk med seg selv og andre osv. Alle har gode og dårlige perioder, men jeg tror kanskje å ønske at de skal ha det godt er mer enn nok. Dessuten mener jeg kanskje "lykkelig" er et litt passiviserende valg. Som å ønske at de skal vinne i lotto, på en måte. Det er jo ikke noe man selv kan påvirke, for samme hvor dyktig eller lite dyktig man er kan man være lykkelig eller dypt ulykkelig. Det er liksom ikke noen prestasjon og ikke noe man kan påvirke selv i særlig grad.
Jeg er og redd for at de ikke skal bli lykkelige, skjønt det er jo ingen som er lykkelige hele tiden. Men det å få oppleve lykke og generelt være tilfreds med livet det håper jeg. Jeg er dessuten redd for at de ikke skal "ta i et tak". Jeg misliker når folk er tiltaksløse og uten iver.
Jeg er enig med Mim, lykkelig er temmelig definisjonsløst, og jeg tror på mange måter det er enklere å kreve eller ønske seg konkrete ting fra barn. Eksempelvis, forskjellen mellom: "Dere må rydde etter dere!" og "Du må legge legoen inn i esken igjen nå, fordi jeg ser at du har sluttet å leke med den." Jeg tror det blir det samme med å ønske seg en fremtid for barna, et konkret mål som Mim beskriver blir lettere å oppfylle for barna og lettere målbar også for de voksne.
Hvis jeg skulle ønske meg en fremtid for barna mine, så tror jeg det å låne Bob Dylans ord, er det som best beskriver det for meg.
May God bless and keep you always,
May your wishes all come true,
May you always do for others
And let others do for you.
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung,
May you stay forever young,
Forever young, forever young,
May you stay forever young.
May you grow up to be righteous,
May you grow up to be true,
May you always know the truth
And see the lights surrounding you.
May you always be courageous,
Stand upright and be strong,
May you stay forever young,
Forever young, forever young,
May you stay forever young.
May your hands always be busy,
May your feet always be swift,
May you have a strong foundation
When the winds of changes shift.
May your heart always be joyful,
May your song always be sung,
May you stay forever young,
Forever young, forever young,
May you stay forever young.
Hæ? Hva er lykkelig om ikke lykkelig, liksom? Altså at de skal være lykkelig~lig a2 1 heldig; gledelig; gagnlig den l-e vinner / ha en l- hånd med det en gjør / en l- start2 som kjenner lykke; glad, som er preget av lykke et l- menneske / et langt og l- liv / være l- over utfallet / prise seg l- være glad og takknemligKan man forlange av et menneske at de skal være preget av lykke, være glade og takknemlige hele tiden? Aldri oppleve noe trist, gå uskadet og uberørt gjennom verden. Ikke se sorg, sult eller nød, og i så fall tydeligvis ikke la seg berøre av det. Kjenne på at de skuffer sin mor om de ikke er happyhappyhappy?
Jeg synes i hvertfall det er helt umulig å skulle kreve det av et annet menneske. Jeg tror snarere man skal kreve av dem at de blir i stand til å takle å IKKE være lykkelige.
Jeg er lykkelig, det betyr ikke at jeg befinner meg i en euforisk tilstand hvor alt er fryd og gammen. Jeg har gode og mindre gode dager, men på det jevner er lykkefaktoren høy. Jeg har en flott mann, jeg har tre flotte unger, vi har mange gode stunder sammen, god økonomi, ett godt hjem, familie og venner som vi setter pris på og som setter pris på oss. Jeg trives ikke fantastisk i jobben, men jeg har flotte kollegaer og det gjør arbeidsdagen god. Jeg har en kropp som ikke er på lag med meg, men den duger stortsett og jeg kunne jo vært mye sykere. Vi reiser vi voksne alene og hele familien og trives godt sammen.
Slik jeg ser det er jeg fornøyd og lykkelig. Ikke kontunierlig, bevares, men på det jevne. Jeg lar meg berøre av ting som er vondt, jeg engasjerer meg for andre, men likevel synes jeg at lykkefaktoren er høy i livet mitt og det er jeg takknemmelig for.
Jeg synes ikke at man må påberobe seg 100% suksessfaktor for å si at man er lykkelig. Lykjke kommer i blaff, som mennesker, i ting man gjør og gjennom det å være sammen med mennesker som gir deg noe godt.
Men det er jo mange som har det som deg (flott mann, flotte barn, god økonomi og grei jobb) som ikke er lykkelige? Folk som er deprimerte og suicidale har også ofte flotte folk rundt seg. Jeg tror at lykke er noe som ikke kan "tvinges frem" av en ytre "setting" - uansett hvor flott den "settingen" er.
Tja. Diskusjonen dreide seg vel forsåvidt om egenskaper og adferd, ikke følelser. Og jeg står for at det er skikkelig hardt psykisk press overfor barn å avkreve dem lykke. det er jo kjempefint at dere er skikkelig lykkelige, men hva om et av barna dine ikke er det, da er de jo skikkelig mislykkede, er de ikke? Ikke bare har de det dårlig, de har skuffet deg også?
Jesper Juul har advart sterkt mot å kreve at ungene skal være lykkelige, og jeg er helt enig. Jeg ønsker et dugandes barn som er sterk nok til å håndtere opp og ned i livet.
Jeg tror at det å være lykkelig også kan være en egenskap. Du vet. Å se om glasset er halv-fullt eller halv-tomt. Det er tragisk mange som går gjennom livet uten å evne å verdsette det de har før de har mistet det.
Jeg tror at lykke er mindre avhengig av ytre omstendigheter enn det vi ofte tror.
Livet må ikke gå på skinner for at jeg skal kunne være lykkelig. Jeg kan ha dager som er ganske grå og triste, men allikevel klare å oppleve glimt av ren lykke.
For meg er ikke det å ha en flott mann som jeg trives med en ytre setting. For meg er ikke det å ha gode kollegaer som setter pris på meg en ytre setting. Det er mellommennesklige verdier, ikke stafasje. Jeg ser ikke på det å ha en kropp som fungerer greit eller å ha mange gode stunder og glede sammen med vår lille familie som en ytre setting.
Om jeg dro frem den flotte bilden (som jeg ikke har), det flotte huset (som jeg har, men jeg la vekt på ett hjem. Ett hjem er ikke ett hus.) de veloppdrgne barna i de vakre klærne (de kan oppføre seg, men de er heldigvis tre livlige individer) hadde jeg kun sett på ytre rammer. Men jeg gjør ikke det fordi jeg vet at utsida kan skinne selv om man er ulykkelig. Lykke er noe man er ikke har.
For meg er lykke en egenskap. En evne til å se at man har det godt og sette pris på det. Hva Jesper Juul mener er revnende likegyldig for meg så lenge jeg vet hva jeg mener.
Og jeg sa ikke at jeg er skikkelig lykkelig. Hvor tar du det ordet fra? Jeg sa at lykkefaktoren i mitt liv er høy på tross av det som ikke går på skinner.
Jeg synes at det er trist at noen tror at alt må stemme 100% i livet før man tør å si at man er lykkelig. Også tror jeg mange ikke tør å si at de er lykkelige av frykt for at andre skal tro at de mener at de er perfekte og at alt er 100%.
Beklager, feil ordbruk. La meg reformulere meg: Jeg mener at en flott mann og flotte barn er faktorer utenfor en selv og har ingenting med om folk er lykkelige eller ikke. Det jeg prøver å poengtere er at det er mange folk som ikke er lykkelige, selv om de er omgitt av hyggelige folk, i nære og fjerne relasjoner. Man kan utmerket godt være bånn ulykkelig selv om barna ens er de flotteste i hele verden.
Jeg er redd for at ungene mine skal bli rusmisbrukere, mobbeofre, anorektikere eller få andre psykiske plager. Ellers får de bli akkurat som de vil, så lenge de ikke bleker håret helt blondt. Jeg er vel i likhet med de fleste redd for at de ikke skal bli lykkelige.
Ja, men nå skrev jo Berglijot om relasjonene til de man har rundt seg? Og de er jo ikke noe bare utenfor en selv, men noe man i høyeste grad er en del av og påvirkes av?
Jeg tror at folk blir påvirket av alt som skjer rundt seg, men jeg tror ikke det er det som er avgjørende for hvilken sinnstemning man er i. Jeg tror feks ikke at det at man har flotte barn garanterer for lykke.
Jeg snakker om hvordan man har det sammen. At jeg trives godt med mannen min, altså har en god og trygg relasjon til ham. Jeg snakker om mellommennesklige verdier. Om mine foreldre som har stilt opp for meg hele livet og som jeg koser meg glugg ihjel med. Les, vi har det godt sammen. Jeg tror du leser noe annet enn hva jeg sier.
Hva legger du i flotte barn, da? For meg er det en trygghet som gir meg lykkefølelse når jeg ser at ungene har det godt. At de trives i eget selskap. At de tilegner seg ny kunnskap med glede. At de har tillit til andre mennesker, både andre voksne og venner. At de ser sine sterke sider og vet å bruke dem. At de vet at de ikke kan være best i alt, men at man kan prøve på ting man ikke tror man mestrer.
Jeg snakker om hva det gir meg og hva jeg legger i tingene. At andre mener annet er helt greit så lenge de er voksne nok til å ha respekt for meg og mine meninger.
Him: dem låta av Dylan treffer en nerve hos meg, en av mine yndlingssanger!
Jeg forlanger ikke at barna skal være lykkelige hele tiden, jeg håper bare de blir lykkelige i sine valg. Det er ikke for meg det samme som å forvente de skal gå gjennom livet forskånet for alt vondt, det vet jeg at ikke går an. Å bli forskånet for alt vondt er nødvendigvis ikke noe man blir lykkelig av heller. Jeg ser bare hvor mye de store valgene i livet ofte kan avgjøre for hvordan livet vil bli. Jeg håper disse valgene vil gi dem mange gode dager.
Det er ingenting som garanterer lykke. Hverken materielle eller relasjonelle faktorer. Fint hus er materielt. Ville et mindre hus, et styggere hus eller en leilighet gjort noe med lykken din? Er lykke indrestyrt eller styrt av fargekodet familie, pene gardiner og en lekker bil? Måten du formulerer deg på, Berglijot, får deg til å virke overfladisk og krampaktig fasadefokusert. Du mener sikkert ikke det, men det er slik det du skriver virker. Sånn femtitallshusmor med valium og gin innabords og et stivt smil. "Happyhappyhappy"
Lykke er etter min mening et ekstremt krav. Å kunne se lyst og positivt på livet, derimot, det er jo noe man kan ha god bruk for. Det kan læres. Lykkefølelse kan ikke læres. Å kreve lykke er også en svært egoistisk ting, for det gjør det enkelt for foreldre. "Jeg vil jo bare at du skal være lykkelig", er det en replikk som åpner opp for at man kan innrømme at man IKKE er lykkelig? Hvor ulykkelige er ikke fjortiser innimellom? Blir du skuffet over at de ikke kan være happy hele tiden?
Hårfarge er irrelevant, og jeg synes det er viktigere med dygd, vidd og evne til å kunne ta vare på seg selv og andre.
At du misforstår meg får være ditt problem. Jeg kan leve med at du ikke forstår meg i og med at du er et menneske som ikke betyr noe i mitt liv. Jeg lurer dog på om det er mine formuleringer i denne tråden eller generelt du reagerer på.
Og jeg håper at du er så humørfull at du forsto at jeg spøket med hårfargen? Viss ikke synes jeg virkelig synd på deg.
Men det å se at man har flotte barn og klare å glede seg over det kan være en god egenskap å ha. Lykke har mye med hvordan man forholder seg til resten av verden. Og leser jeg Berglijot rett her så er det nettopp dette hun ønsker for sine barn. At de skal evne å forholde seg til sine omgivelser på en god måte og å endre det som ikke funker for dem.
Og for å presisere; Jeg snakker selvsagt ikke i forhold til psykiske problemer som depresjon etc. Det blir noe annet.
Jeg er mest redd for at han skal bli for opptatt av materielle goder, fasade, status, tittel og penger. Jeg håper inderlig han finner noen å dele livet med som vil dele det med ham i et lite rekkehus med stearinlys og støvete hyller, og at jeg slipper å besøke ham i noe som er helt strøkent på utsiden.
Videre er jeg selvsagt redd for dårlig selskap og at han skal bli mobbet. Jeg håper også at han skal bli selvstendig og selvhjulpen. Jeg hadde forresten en venninne jeg lærte å bruke kaffetrakteren da hun var 20. Hun fylte bare vann i kanna, men av en eller annen grunn ble det ikke kaffe av det.
Denne tråden gir meg en ekkel følelse av at det har skjedd noe i en annen tråd her som jeg ikke har fått med meg. Er Berglijot virkelig så vanskelig å forstå? Eller er det hun sier så fryktelig galt?
Jeg er redd for at barna mine skal bli rusmisbrukere, kriminelle eller få en alvorlig sykdom.
Jeg oppdrar de med et håp om at de skal bli så trygge på seg selv at de tør tro på seg selv og følge egne drømmer. Jeg håper de skal bli harmoniske og empatiske, samtidig som de makter å sette grenser for seg selv så andre ikke utnytter dem.
Jeg ønsker at de skal våge å møte alle følelser, gode som vonde. Så ønsker jeg at de skal våge å møte motgang og hindringer i livet på en sunn og god måte.
Jeg håper og tror at barna mine vil tørre å vise seg svake, i like stor grad som de tør å vise seg sterke. Begge deler er en kunst.
Jeg håper selvsagt at mine barn skal bli lykkelige.
Jeg er ikke så redd for at ungene mine ikke skal være praktisk anlagte på alle områder. Det emste kan læres, og det har ofte med motivasjon å gjøre. Jeg var nok ganske ubehjelpelig på mange områder da jeg flyttet hjemmefra, men du verden hva man lærer seg.
Jeg er aller mest redd for at ungene mine ikke skal utvikle et positivt selvbilde. Jeg ønsker aller mest av alt at de skal ha tro på seg selv og kunne ta egne valg. Jeg er ikke fullt så redd for at mine unger ikke skal utvikle empati, ikke fordi det ikke er viktig, men fordi jeg ikke tror de er typen til å mangle empati. Slik jeg ser mine barn, er det aller viktigste tro på seg selv og trygghet i forhold til hve, man er, hva man står for og i forhold til omgivelsene.
Det er mye jeg håper og ikke håper for barna mine. Jeg vil at de skal være trygge, empatiske, reflekterte, sjølstendige +++.
Knerten er så liten at jeg ikke vet så mye om hvem han er ennå.
Lillemor ser ut til å være en følsom og kanskje litt sårbar jente. Hun har høye topper der hun stråler og er full av energi, men hun blir fort såret og skuffet. Jeg må tilstå at jeg er litt redd dette skal vedvare. Hun vil som alle andre møte utfordringer og motgang i livet, og jeg vil ikke at hun skal møte det med "stakkars meg". Misforstå meg rett, hun skal sjølsagt få sørge, være lei seg, frustrert ol., men jeg vil ikke at hun skal resignere og "sutre". :vanskelig å forklare:
Det er da heldigvis flere enn deg som har det bra, men jeg tror altså ikke at det er en egenskap. Jeg vet ikke hvordan jeg skal trenge gjennom fasaden, men jeg kan jo forsøke:
Eksempel på ulike egenskaper, både positive og negative:
dyktig
real
feig
ærlig
flink
besluttsom
selvstendig
lat
rotete
Eksempel på ulike følelser, både positive og negative:
rasende
glad
lykkelig
frustrert
trist
blid
furten
gretten
jublende
Jeg er ikke så redd for at sønnen min ikke skal ha grei selvtillit og sånne ting, det tar jeg nesten for gitt at han får, vi har mange barn i slekten og de er nå helt normale, harmoniske barn med god selvtillit.
Det jeg er aller mest redd for er faktisk at han blir religiøs, det være seg alternativmedisiner eller kristen eller hva som helst. Jeg hadde syntes oppriktig at det hadde vært trist for jeg tror personlig og i all ærlighet at livet er bedre når man ikke er religiøs. (Og jeg er klar over at mange andre har nøyaktig det motsatte standpunktet og det er greit, dette er hva jeg synes).
Jeg er redd for at de skal bli mobbet, at de skal klare seg dårlig i sosiale sammenhenger, at de ikke har det som skal til av intiativ og mot for å realisere seg selv. Det er jo bare eldste som er gammel nok til å kunne gi en indikasjon på hvilken vei dette går, og det ser heldigvis bra ut!
Og så er jeg redd for at de finner seg partnere som ikke er greie med dem.
For mine barn velger jeg da Den Perfekte Miks av egenskaper, slik at de så ofte som mulig ender opp på den positive siden av de sistnevnte følelsene ...
Neida, jeg er enig med Mim og Juul (selv om jeg syns tonen ble unødvendig sint mot Bergljot), man bør fokusere på egenskaper fordi disse faktisk kan påvirkes av vilje, trening og innsats.
Jeg ser ikke helt at det skal være noen motsetning, jeg. Og jeg tror heller ikke at man enten er sånn eller slik hele tiden og ikke kan påvirke det.
Jeg tror at mange kunne ha følt mer lykke. Eller tilfredshet, om du vil. Dersom de f.eks. sluttet å marinere seg selv i egen misnøye og selvmedlidenhet. Og nei, jeg sier ikke at dette er forbudte følelser som man aldri skal kjenne på. Men det er dette med marineringen. Det er dette med å stadig skulle dra frem det man synes er negativt. Det er dette med å ikke klare å glede seg over noe som er bra, fordi man alltid skal hente frem det man ikke liker istedet.
Jeg tror vi alle kan være sånn innimellom. Og at det i og for seg er greit. Jeg tror også at man kan bli stuck i "marinaden".
Men jeg tror at man ofte selv kan ta seg selv litt i nakken og skjerpe seg. Jeg tror at dersom man koser nok med misnøye, så påvirker det faktisk hvor lykkelig/tilfreds man går gjennom livet.
Jeg tror at mange godt kunne øvet på å glede seg over det positive istedet for å f.eks. imøtegå ethvert kompliment med "Ja, men..." der de drar frem noe negativt som liksom skal nulle ut det positive de fikk ros for.
Og selvsagt skal man ikke nekte folk å ha en dårlig dag eller reagere på vonde ting som skjer dem. Men hva med de som nærmest insisterer på å gjøre både seg selv og andre miserable? Noen kaller slike folk for "energityver". Jeg er overbevist om at det ikke bare er de rundt som føler seg tappet av det de driver med. Jeg tror det må være ganske slitsomt å være den som gjør det også, jeg.
Det er klart vi kan "krangle" i evigheter om det er egenskap, følelse eller kompentanse. Men det kan da ikke være galt å ønske for sine barn at de skal bli lykkelige? At de skal ta valg de vil trives med og at de skal ha evnen til å lande på beina og oppleve at livet er mer positivt enn negativt? At de selv i sine mørkeste stunder skal ha gleden av å ha en bit optimisme i bagasjen? At de skal evne å sette pris på de gode dagene og se det gode på de onde dagene? At de kanskje skal kunne ha dager da de gråter og gråter og gråter, så det kjennes ut som om hjertet skal revne. Og så allikevel, rett før de sovner, kjenne litt på at det var godt å få gråte? At det er godt og søvndyssende? At de uansett hvor mørkt ting kan se ut, allikevel er for nysgjerrig på hva som venter rundt neste sving til å ville avslutte livet sitt?
Lykke er kanskje "bare" en følelse. Men jeg tror det er mange faktorer og egenskaper som fører frem til dem. Gode faktorer som jeg ikke ser det gale i å ønske for sine barn.
Kjære Siri:
Jeg trodde først du spøkte, men da du nevnte det for andre gang, ble jeg oppriktig forbløffet:
Du kan da ikke helt ærlig mene at noe av det verste skulle være om ungene farget håret helt blondt?
Hva er grunnen til det?
Jeg kunne ikke i min villeste fantasi blitt hverken dypt fortvilet, veldig sjokkert eller indignert om Poden som 14-15-åring kom hjem med lilla eller grønt hår en dag.
For meg var håret en del av min identitet, og er det forsåvidt fremdeles, og min stadige forandring av farge og frisyrer var viktig for meg i min søken etter denne identiten.
Om håret har så veldig godt av det, er selvfølgelig en annen sak, og det ville jeg nok fortalt ham, på bakgrunn av egen dyrkjøpt erfaring.
Men det kunne ikke ramle meg inn å nekte min sønn det jeg selv var så opptatt av.
Akkurat hårfarge skader tross alt hverken ham eller noen andre.
Forklar gjerne, jeg spør ikke for å angripe deg på noen måte, men fordi jeg ble genuint nysgjerrig på bakgrunnen for dette.
Men dette mener jeg ike har noe som helst med barna i seg selv å gjøre, dette har med hvordan man oppfatter barna sine. Altså en egenskap som kommer innenifra seg selv. Det er alltid mulig å se positive aspekter ved tilværelsen. Tenk på meg, nå har jeg vært syk i snart 14 dager og sitter oppe midt på natten fordi at jeg har hodepine, men det er positive sider ved dette også: Jeg raser ned i vekt. For å siterer det gamle norske ordtaket: "Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som betyr noe." Og derfor mener jeg at det er irrellevant å ta med "ytre faktorer" som mann og barn, når man skal beskrive hvor lykkelig man er.
Men da kan man jo også ønske seg masse penger til ungene? Jeg regner med at de fleste er enige om at det er lettere å være lykkelig hvis man har penger enn om man ikke har noen og lever i fattigdom. Hvor lykkelig ville jeg ha vært hvis jeg satt på et fortau i byen her uten ben, i minus fem grader og med en hatt foran meg?
Veldig enig. Man bør vektlegge de tingene man faktisk kan endre. Hvis man for eksempel er trist og lei seg bør man ikke fokusere på at dette er "feil følelser" og man burde egentlig være glad fordi man har så flotte barn. Man bør heller fokusere på helt enkle og gjennomførbare ting. Ta vekt som et eksempel, er det ikke bedre å fokusere på at man skal gå en tur hver dag, heller enn å si til seg selv at "det gjør jo ikke noe om jeg er overvektig for jeg er jo frisk og sunn, det er bare sutring fra min side at jeg er misfornøyd med meg selv"? Det første beskriver et konkret og gjennomførbart mål, mens det andre er et pålegg til en selv om å inneha en bestemt sinnstilstand. Jeg mener altså at man skal endre følelsene sine gjennom handlinger, ikke gjennom følelsesmessig argumentasjon.
[CENTER]Gi meg forstand til å akseptere de ting jeg ikke kan endre;
mot til å endre de ting jeg kan endre;
og visdom til å se forskjellen.
[/CENTER]
Jeg tror selvsagt ikke at du er misunnelig, bare vanskelig og kanskje ikke særlig dyktig til å se at en sak ikke er ensidig og at man kan oppfatte ting ulikt. JEG ser nemlig på lykkelighet som en egenskap, og at du ikke gjør det er helt greit for meg. Så pass raus er faktisk jeg. :nemlig:
Så du mener at man ikke kan trene seg opp til å bli fornøyd med det man har? Til å ikke hige etter mer for å ha det godt? Til å tillate seg å si at den innsatsen jeg har gjort nå er topp (jeg duger fordi jeg har gjort de grepene som jeg kan), og jeg kan tillate meg å si at selv om ikke alt er perfekt i livet mitt så er jeg lykkelig?
Jeg har et inderlig ønske om at barna mine skal ha/utvikle en hard panne og et mykt hjerte... så jeg er vel da redd for at de ikke skal ha indre styrke og empati.
Jeg merker at jeg allerede nå er veldig opptatt av å stimulere sønnen min til å være sterk i seg selv, tørre å stå for den han er og det han liker... ikke bare følge mengden liksom.
Kan bare signere disse. Pluss enda flere :sjefsbekymrer: :knegg:
Er også veldig redd for at de også skal rote seg borti narkotika og alkoholmisbruk, slik faren deres gjorde. Trøster meg med at de har et helt annet utgangspunkt enn han hadde, i tillegg til at jeg har pratet mye med dem om akkurat det.
(Faren deres fikk dessuten beroligende piller av farmoren sin allerede som 11-åring så grunnlaget der ble jo lagt tidlig :sjokk: )
Dette kan for meg være én måte å være lykkelig på.
Jeg syns ellers ikke at det er så vanskelig å forstå hva Berglijot mener, og syns heller ikke at det er et umenneskelig krav - eller ønske (hun krever det vel strengt tatt ikke). Ingen kan vel eie definisjonen av det å være lykkelig? Slik jeg ser det er lykkefølelse en subjektiv greie som det ikke er så merkelig å håpe på at ens barn skal få være så heldige å kjenne.
Er det egentlig "evne til å føle lykke" du snakker om som en egenskap, kanskje, og ikke "det å være lykkelig"? Det høres kanskje ut som veldig flisespikkete (:eek: ), men det er veldig stor forskjell, synes jeg (og virker det som om mange andre også synes). Det er mange som er ulykkelige eller mistilpass eller deprimert relativt uavhengig av hvor gode forholdene rundt dem er (selv om følelser naturligvis ikke oppstår i et vakuum), og jeg håper også for sønnen min at han vil bli i stand til å ha det bra, i stand til å være lykkelig.
Jeg tror slett ikke nødvendigvis det at noen ikke er lykkelig betyr at de ikke "har funnet en plass i livet som de trives med", som du formulerte det tidligere, men heller at det å kunne kalle seg lykkelig forutsetter en kombinasjon av ytre forhold og personlighetstrekk. (Og noen vil kanskje aldri definere seg som generelt "lykkelig", selv om de har det like godt som noen andre som kaller seg lykkelig - man legger ulike ting i ord og man opplever situasjoner forskjellig og stiller forskjellige krav til seg selv og verden; det betyr ikke nødvendigvis at man hverken er ulykkelig eller vrang.)
Min største frykt er vel at døtrene mine skal bli noen Paris-bimboer hvis største lykke er en liten hund i veska. Med meg som mor er det neppe noen stor fare for at det skal gå så galt. :knegg:
Det jeg vel egentlig tenker på, for å gjøre det litt mer saklig, er at jeg ønsker at de skal bli selvstendige, ta egne valg, ville noe og være rustet til å møte livet på godt og vondt.
Når det gjelder lykkebegrepet synes jeg det er vanskelig. Lykke er et flerdimensjonalt begrep i min verden. Deler av det tillegges en indre følelse som vanskelig lar seg styre, som overhodet ikke har noe med ytre omstendigheter som familie, barn, venner og jobb. En annen del tillegges evnen til å håndtere livet etterhvert som det kommer uten å alltid ønske seg noe annet, å slå seg til ro med sin egen situasjon, tenke positivt og optimistisk og ikke minst å ta tak i sitt eget liv ut ifra de rammer man har. Klarer man det er man i hvert fall nærmere å føle seg lykkelig, tror jeg.
Jo, det er jeg sikker på man kan. :D Jeg mente bare blant annet at folk legger ulike ting i ordet, og at det at en person ikke vil definere seg selv som lykkelig ikke nødvendigvis betyr at vedkommende er for vrang til å ville gjøre en innsats for å være lykkelig (for å si det veldig presist og forståelig :rolleyes: ), det kan være fordi vedkommende legger noe annet i begrepet.
etter å ha lest tråden så langt vil jeg føye til at jeg er redd for at ungene mine ikke skal akseptere at det er ulike måter å definere hva som er et godt liv for hver enkelt. At det er ulike oppfatninger av hva lykke er, og når det skal være lov til å bruke det. Lykke er en individuell opplevelse, følelse eller egenskap. Kall det hva dere vil, men hver og en må selv få beskive sin måte å være lykkelige på. Og jeg har vanselig for å tro at foreldre krever at ungene skal være lykkelige.
Lykke og livskvalitet er vel to begreper som er like vanskelig å definere og konkretisere. Å være lykkelig er jo ikke bare en følelse. Som det sto i definisjonen, så kan man "ha et lykkelig liv". Hva det innebærer er jo høyst individuelt. Akkurat som hva som gir livskvalitet er helt individuelt. (Og jeg tror disse to henger veldig sammen.) Og jeg oppfatter ikke Berglijot på den måten som Mim fremstiller det. Jeg oppfatter Berglijot som en som har sin oppfatning av hva det vil si å være lykkelig, og ikke som at hun ligger et stort uoverkommelig diffust krav på ungene sine. Jeg leser det heller ikke som overfladisk, og er veldig uenig i Mim sin tolkning. Men jeg ser hva Mim og Him sier. Og de har jo forsåvidt rett i at man ikke skal forlange at ungene skal være lykkelig hele tiden. Jeg synes det er veldig tydelig at man snakker om forskjellige ting.
I denne tråden skulle vi si noe om hva vi er redd for at ungene skal bli? Menes da da helt presist hvilke egenskaper de skal få?
Det kan da ikke være noe spesielt uvanlig at man ønsker at barna skal bli lykkelige... uavhengig av om man definerer det som en egenskap eller en følelse.
Det siste jeg vil for mine barn er at de skal bli ulykkelige. Ettersom jeg elsker dem så uendelig høyt og ønsker dem det aller beste i livet, håper jeg at de i størst mulig del av livene sine er nærmere lykkelig enn ulykkelig. Jeg krever det ikke av dem, men jeg ønsker det for dem... og jeg gjør nå, i deres tidlige fase av livet så godt jeg kan for å legge et godt grunnlag for det.
Det jeg bekymrer meg for med knerten og barna vi skal få er:
at de skal rote seg bort i usunne miljøer med narkotika, kriminalitet osv.
at de finner seg partnere som ikke respekterer og elsker de like høyt som de fortjener
at de kommer på utsiden sosialt sett, og blir mobbet e.l.
at de mistrives på skolen
at de skal velge "feil" utdanning/arbeid (ikke i forhold til hva vi synes, for det betyr ikke noe) men i forhold til hva de liker å drive med
+++ sikkert en hel haug av andre ting, men vi skal selvsagt gjøre vårt beste for å utruste de med det beste vi har av livsglede, selvtillit, empati og sosiale antenner
Ikke jeg heller! Drikker ikke så mye kaffe, så da gidder jeg ikke å lære meg. Da vil jeg sikkert ende opp med å drikke mer kaffe.
Selvsagt var det en spøk. Jeg skjønner etter å ha pådratt meg røde prikker og diverse at dette ovehodet ikke var på sin plass å spøke med, så jeg må bare beklage og sørge for å trå mer varsomt ved neste korsvei. :flau:
Jeg ønsker for mine barn at de skal få et godt og sterkt selvbilde, selvfølelse og en stor dose selvtillit. Min angst er at de ikke skal bare følge med strømmen og ikke tørre å si hva de egentlig mener, eller å si nei til ting som er uheldige, som f.eks. narkotika, eller alkohol i altfor ung alder (les 12-13 år).
Prikketerskelen har vel aldri vært så fryktelig høy her? :) Det er bra, så blir det ikke så farlig de gangene noen får en rød prikk. (Men det var jo litt komisk i denne sammenhengen. :humre: )
Er vel mye av det samme.
Jeg er redd for at han skal bli selvsentrert og egositisk. At han ikke lærer seg å sette andres behov foran sine egne i blant. I tillegg er jeg redd for at han ikke skal tørre å stå for egne valg og bare sulle rundt gjennom livet.
..jeg frykter ikke for at han ikke skal lære seg elementære ting som husstell etc - her i huset er mor altfor lat til å gjøre det for han :sparke:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
