Syntes det er merkelig og en smule irriterende. Jeg er alene med barn, student og har IKKE masse penger. Alle venninnene mine er i forhold, jobber osv. Jeg har ingen venninner som er "en selvfølge" at skal få julegave. Ingen faste liksom da.
De dukker opp med julegaver og det er jo en koselig tanke i utgangspunktet sikkert.. men jeg har ikke råd til mer enn nærmeste familie om jeg og P skal overleve januar. :rolleyes:
Jeg syntes det er litt uhøflig nesten jeg.. de forventer jo helt klart noe igjen. Men er det ikke en smule tankeløst når de vet at jeg ikke har masse penger?
Dette ødelegger en del av julestemningen for meg. Føler jeg må stresse veldig for å få mest mulig julegaver ut av minst mulig osv. :(
Jeg trodde det var normalt å avtale å bytte julegaver jeg?
Nei man forventer ikke nødvendigvis noe igjen.
Jeg avtaler som regel med venner på forhånd, men forventer aldri noe igjen.
MEN skjønner deg veldig godt, ville ha gitt noe tilbake... men det burde ikke være en selvføge.
Gi ett kort, en pepperkake du har skrevet på eller laget litt ekstra spessiell ( med "glassrute" el.) med en personlig melding.. ja, noe med en tanke bak. Gaver fra venner burde treffe mest i hjertet, ikke i det "materalistiske senter".
Jeg spør aldri om å få gi gave.
Jeg gir fordi jeg har lyst til å gi og forventer ingenting tilbake.
Heldigvis har jeg venner som sier ifra hvis de føler på dette.
Har ei venninne vi har avtale om å fortsette å gi til hverandre når vi ble voksne og det løftet ble gitt da vi var ungdommer, så den holder vi på.
Jeg gir til samme personer hvert år (venninner) og får aldri noe igjen.
Gjør meg ingenting.
Hadde de blitt sur eller lei seg for at jeg gjør det så ville jeg blitt lei meg.
Gir jo for å glede og ikke lage problemer og dårlig samvittighet for den som får gaven.
Julen handler om å gi og glede andre og ikke om å få.
Var en gang hvor en av mine venninner sa at hun synes at det var kjempekoselig med en liten gave, men at hun hadde nok å handle til.
Svarte at det visste jeg godt og at jeg ga fordi jeg hadde lyst og at jeg ikke skulle ha noe igjen. Men en klem burde jeg vel få sa jeg.. Og det fikk jeg gitt ;) Hehe.
Gled deg over gavene du og kan du ikke gi, så gir du ikke.
Fortsetter du med det så ser du fort om de gir fordi de vil eller fordi de venter noe tilbake.
Det merker du neste år eller året etter der ;)
Kan du fortelle dem at du er alene og har dårlig råd, og at du derfor bare kommer til å gi gaver til ungene dine og foreldrene dine i år, eller noe sånt? Så har du iallefall gjort det klart for dem hva du kommer til å gjøre, og det blir opp til dem hva DE gjør.
Jeg har vært singel og barnløs og hatt venner med barn. Jeg har selvsagt gitt gaver til unger og ikke ventet noe tilbake.
Jeg gir sjelden gaver til venner med barn. Ungene tar da over som motakere. Om jeg gir noe til voksne er det fordi jeg kommer over noe som "ER" den personen. Gjerne en morsomhet.
At det er frekt å gi noe uten avtale synes jeg er en trist utvikling. Da gir en ikke da bytter man. Når mennesker sitter og snikåpner pakker for å kjøpe tilsvarende gaver tilbake blir for teit.
Jeg er i så fall veldig frekk forresten, for jeg har tenkt å lage en pakke til en gammel dame jeg kjenner. Hun er snill med mammaen min og glad i meg og datteren min. Julegaver mellom oss er ikke et tema, men i år så får hun en liten pakke. Så nær jul at det ikke er snakk om noen gjengave.
Gaven består av en hjemmelaget engel og hjemmelaget såpe. Laget av Mazungen. Damen er en barnehagepioner og jeg vet hun er glad i engler og setter pris på de små ting.
En eller annen samfunssviter (husker ikke hvem) har sagt noe sånt som at "there is noe such thing as a free gift". En form for gjenytelse forventes alltid. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig og håper det er mulig å gi en gave uten å forvente en tilbake. Man kan jo si at det som forventes til bake er vennskap og godhet - en annen type gave. Men det er jo utvilsomt slik at mange mener det bør være gjensidighet i gavegiving (og dette er definitivt ikke noe nytt fenomen).
Jeg ville nok også blitt litt frustrert hvis mine venner begynte å gi meg og barna julegaver (vi gjør i utgangspunktet ikke det). Jeg ville følt at jeg måtte gi noe tilbake og synes jeg har nok å kjøpe til som det er. Selvfølgelig ville mine venner insistere på at det ikke var nødvendig, men for min egen stolthets skyld, ville jeg ønsket å gi noe tilbake. Ellers ville gavene hvert år minne meg på hvordan jeg ikke klarte/ønsket å møte generøsiteten med tilsvarende generøsitet. Så det å gi en gave i ren godhet uten å forvente noe tilbake, kan fort ha den utilsiktede effekt at den skaper dårlig samvittighet og frustrasjon hos mottakeren. Og da bør man kanskje revurdere hvor god og uselvisk gaven er.
Så mitt svar er Ja, man bør kanskje avtale hvis man skal begynne å gi gaver til folk man ikke har en opplagt gaverelasjon til - med mindre det er helt spesielle ting/anledninger og ikke noe man har tenkt å gjøre til en vane.
Så snille venner du har som vil gi deg gave uten å avtale, da regner jeg med at dem ikke forventer noe i retur derfor dem ikke gjør noe avtale med dere.
For min del har det ingenting med å forvente gave tilbake å gjøre, men rett og slett at jeg som en person som liker å GI får dårlig samvittighet når jeg IKKE gir. Det er ytterst få ting her i livet jeg har dårlig samvittighet for, men når det gjelder å gjøre gjengjeld og ikke ha muligheten til det, da gnager det i magen. Jeg har aldri forventet gaver i retur av noen og kan gladelig gi til andre uten å bry meg det spor om å få noe igjen.
Så jeg er altså god på å gi, men skikkelig dårlig på å få uten å gi i retur. Derfor mener jeg at det er respektløst å komme med overraskelser i en tid der det er vanlig å bytte gaver. Siden det for meg betyr mye å kunne gi i julen, så sitter jeg altså der med bismak i munnen når jeg får uten å kunne gi.
Hvis man mottar gave fra noen uten at gavebytte er avtalt, har man ingen moralsk plikt til å gi gave tilbake. Det kan jo godt hende at de virkelig ønsker å gi deg noe, uten at de forventer noe i retur.
Jeg gir gaver til de jeg har lyst å gi en julegave til. Forventer overhodet ikke noe igjen, men noen føler jeg for å gi en julegave fordi jeg setter pris på dem. Gir julegaver til noen av kollegaene mine som jeg synes har vært så oppmuntrende og gode å ha i løpet av året. Forventer ingenting tilbake.
Jeg kan ikke huske å noen gang ha avtalt å gi gave til noen. :undrer: Eller kanskje på ungdomsskolen, med noen ikke altfor nære klassevenninner. Jeg synes det virker kunstig og rart som voksen å skulle spørre noen om vi skal gi hverandre julegaver - men jeg ser absolutt poenget, altså, og ville sikkert synes det var helt OK og veldig hyggelig om noen andre spurte meg om det.
Forventer man å få noe igjen? Det gjør ikke jeg, i hvert fall, i de tilfellene jeg har gitt gave "uten avtale". Derimot synes jeg av og til at de uavtalte gavene kan være morsommere å gi, det er jo faktisk en gave, og ikke bare en avtale om å bytte penger i en eller annen form.
Veldig godt skrevet! En uventet gave har aldri gitt meg noen glede, bare frustrasjon over at jeg må sette himmel og jord i bevegelse for å rekke å kjøpe noe å gi til vedkommende. En sms med "god jul", eller et enkelt julekort fra noen jeg ikke har hørt fra på en stund derimot, det varmer.
Men Sitronen, gir du uten at mottager gir noe igjen?
I så tilfelle har jo din mottager samme problem?
Å kunne glede seg over en uventet gave, og si takk for den er en god egenskap.
Jeg regner faktisk meg at dersom noen gir meg en gave, gjør de de fordi de har lyst og ikke fordi de forventer å få en gave igjen.
Så dersom jeg fant noe jeg syntes ville passet utrolig godt til deg, og hadde fryktelig lyst til å gi det til deg i gave, så hadde det vært frekt? Jeg synes det er sårende å si at dette er frekt. Ja, det er nesten litt frekt ... ;)
Jeg skjønner hva du mener. Julegaver er en litt "privat" ting.
Men vi er ulike og ulike grenser.
Det er ikke alltid lett å forstå hverandre om slike ting fordi det er da ingen som sier at de ikke vil ha gaver.
Og i hvertfall ikke me begrunnelsen av at jeg må kjøpe noe igjen.
Jeg har fått gaver uten at jeg har tenkt tanken på å kjøpe til personen jeg har fått fra. Jeg har syns det har vært litt leit med en gang, at jeg ikke har gave igjen. Men så har jeg tenkt at giveren sikkert ikke har forventet å få noe tilbake, i og med at hn kommer innom på kvelden lille julaften.
Flere ganger har jeg hatt lyst til å overraske noen med en uventet gave, fordi jeg ønsker å glede. Så har jeg latt være, fordi jeg har vært redd de skulle føle at de måtte gi noe igjen. Dumt at vi er sånn, det er nemlig veldig koselig å glede noen uten tanke om å få noe igjen.
Det er jo nettopp koselig å gi uten å forvente å få noe tilbake fordi en selv sitter med alle kortene på hånden. Sosiologen Marcel Mauss har skrevet en hel bok om dette (Gaven). Man kan ikke takke nei til en gave (det er i hvert fall frekt), og den moralske plikten man har til å motta en gave innebærer mye mer enn det å gi. Å gi og motta en gave er komplekse sosiale mekanismer som krever mye kulturell kompetanse å håndtere og varierer fra situasjon til situasjon. Det finnes ikke bare én standard for hva som er moralsk riktig, men mange ulike ut fra sammenhengen gaven gies/mottas i.
Hvis jeg visste at du følte på den måten, så hadde det vel vært litt slemt av meg. Men jeg synes ikke jeg mangler empati selv om jeg fram til nå godt kunne ha funnet på å gi deg en uventet julegave. Jeg klarer ikke helt å se forskjellen på en julegave og andre typer gaver.
Enig med Divine. Man kan ikke vite på forhånd at noen har et så spesielt forhold til julegaver kontra andre gaver, og det har ikke noe med mangel på empati å gjøre, synes jeg.
JEg syns ikke det er nødvendig å avtale å gi gaver til hverandre. Jeg prøver å lære min 12 åring at man skal gi gaver fordi man ønsker det, ikke fordi man har en avtale om det. Hun har egentlig lyst til å gi til flere venninner enn hun har avtalt å gi til og jeg sier at det syns jeg da hun skal gjøre.
I fjor ga jeg gaver til noen venninner fordi jeg hadde lyst. Fikk gaver tilbake av noen av de, men forventet absolutt ikke det. Har ikke engang tenkt på at de ikke ga tilbake. I år valgte jeg å ikke kjøpe til de, men har likevel fått av noen av de. Jeg håper ikke de tenker på det.
Det må jeg si meg enig i. Hvorfor i all verden skulle man ikke bli glad når noen tydeligvis har tenkt på deg og ønsker å gi deg en gave? I alle fall når den kommer uventet. Da er det jo et tegn på ekte giverglede og ikke en "plikt" eller en avtale.
Jeg reagerer på samme måte. Jeg gir da ikke gaver for å få noe igjen? Å se på en uventet gave som en byrde og ikke som et kompliment og en fin gest blir en så negativ vinkling at jeg ikke helt klarer sette meg inn i tankegangen bak engang.
Hvis jeg er ute på tur og plutselig kjøper en gave til en venninne fordi jeg fant noe som passet, så er det noe helt annet enn å kjøpe en julegave. Det er utrolig mange sosiale normer knyttet opp til akkurat julegaver (hvem gir man til, hva gir man, når gir man det, hvordan skal det pakkes inn, hva skal stå på merkelappen osv.).
Det var nå en fryktelig trist innstilling. Jeg kan forstå at man føler at man burde gitt noe tilbake, kanskje, men å ikke bli glad for gaven i seg selv?
Man gjør visst det. :sur:
Her ramlet det inn intet mindre enn fem av klassekameratene til eldstejenta med julegaver og da synes jeg liksom valget er soleklart. Det nytter ikke å fortelle åtteåringer at jeg synes slik materialisme er noe herk.
Hvis jeg får gaver av venninner jeg ikke har kjøpt til, så føler jeg meg forsåvidt ikke ille berørt. Det er bare to av venninnene mine jeg kjøper virkelig ordentlige gaver til, resten får noe hjemmelaget eller en symbolsk "Takk for året som var"-gave. Noen får jeg gave igjen fra, andre ikke - jeg tenker hvertfall ikke over det hvis jeg ikke får.
Generelt blir jeg litt oppgitt av hele pakkehysteriet i jula, folk blir jo helt lobotomert så fort det nærmer seg desember.
(Hva? Penger i januar? Det er det da ingen som har? = sitat fra min søster :rolleyes:)
Jeg hadde heller blitt rørt om jeg fikk en uventet gave, men ikke dermed sagt at jeg hadde følt meg forpliktet til å gi tilbake. Det hendte i fjor, jeg ga ikke tilbake, men ved en annen anledning gjorde jeg det for nettopp å glede henne tilbake :)
Er det virkelig det? Hvem man gir til kan jeg se at spiller rolle (og selv foretrekker jeg å gi "gjensidige" gaver, og gaver til noenlunde samme verdi), men er det virkelig veldig viktig hvordan de er pakket inn og hva det står på merkelappen? Det tror jeg aldri jeg har hørt før.
Til hvem er nok vesentlig, men jeg kan ikke si at jeg var klar over at det fantes normer og regler for hvordan den skulle pakkes inn og hva som står på kortet.
De fleste av mine gaver har de ansatte i butikkene de er kjøpt pakket inn.
Jeg synes det er veldig rart å gi gaver uten å ha avtalt det på forhånd eller at man har gitt hverandre i så lang tid at det ville vært naturlig å avtale å ikke gi mer.
Jeg har heller ikke hørt om disse strenge normene gajamor. Jeg gir gaver til de jeg føler for å gi gave til - som et tegn på at jeg setter pris på dem.
Den siste kan jeg være enig i. Har man gitt gaver til hverandre fast i mange år så er det kanskje rart å ikke kjøpe et år. Da ville jeg nok fortalt hvorfor.
På seg selv kjenner man andre. Det tenker jeg når jeg leser denne tråden.
Folk som får uventede gaver og som opplever det som uhøflig og frekt fordi de er sikker på at giveren forventer gave tilbake, tenker antakelig sånn selv hvis de gir bort gaver. De gir ikke bort noe uten å forvente å få noe igjen.
Ganske trist.
Det heter faktisk "There's no such thing as a free lunch", og har ingenting med spontane gaver å gjøre.
Det ser jeg også på som en selvfølge, jeg har selv gjort det i år til en venninne. Har alltid kjøpt til alle barna hennes, fra nå av kjøper jeg kun til fadderbarnet mitt, rett og slett fordi jeg har så mange å kjøpe til totalt sett.
Kunne ikke bare latt være, uten å si noe. Vi ble enig om å gjøre det sånn, hun hadde tenkt på det selv.
Mulig jeg er litt for strengt oppdratt hjemmefra ;) Jeg har ihvertfall alltid fått innprentet dette med at man MÅ gi noe tilbake hvis man får noe, og det nytter ikke bare å legge ting i en plastikkpose og si værsågod.
På samme måten er jeg vant til at man aldri gjør noen en tjeneste som de ikke har mulighet til å gjøre gjengjeld til. Hvis tanta mi hjelper meg med å vaske vinduer, så hinter hun gjerne om at hun kunne tenkt seg en boks med sirupssnipper når jeg baker til jul. Det er et ønske hun vet er enkelt for meg å oppfylle, og så slipper jeg å føle at jeg står i gjeld.
I min verden er det ikke det minste frekt å gi en gave sånn helt utav det blå, men jeg hadde muligens kjøpt noe i retur uten at det hadde medført stress og gråe hår. Jeg hadde sikkert ikke lagt ned så mye penger i gaven, bare ønsket å gi noe for å glede henne i retur.
Det er mulig noen har sagt det om lunsj, men at det også er sagt om gaver, vet jeg. Det er skrevet uttallige bøker og artikler om temaet av sosiologer og antropologer.
Jeg undres litt over at folk i denne tråden står så knallhardt på at de er utelukkende uegenyttige og uselviske når de gir gaver og ikke evner å sette seg inne i situasjonen at folk synes det er vanskelig å motta når de ikke kan gi tilbake. "Jeg forlanger å gi deg denne uselviske gaven uten at du trenger (eller ha muligheten til) å gi meg noe tilbake, og hvis du ikke utelukkende blir fylt av glede og takknemlighet, så er du frekk." Pussig holdning.
Det var det at mottaker syns det er frekt at en mottar gave uten avtale først, jeg reagerte på. At noen syns det er ubehagelig å motta og ikke gi, har jeg skjønt, selv om jeg ikke opplever det som pinlig selv.
Jeg avtaler ikke å gi gave til folk, nei. Det hadde jeg funnet mye mer ubehagelig enn å motta gave fra en jeg sjøl ikke hadde kjøpt til. "Du, skal vi kjøpe gaver til hverandre?". Det gjorde vi på barne- og ungdomskolen, ikke nå.
Det var min assosiasjon også. :humre: Men jeg kan jo se for meg at det går an å avtale sånt som voksne mennesker også. Kanskje til og med som en slags metadiskusjon? Noe i retning av "Jeg synes det er veldig hyggelig å gi julegaver til vennene mine, men jeg kjenner mange som synes at dette blir bare stress og mas, så jeg har lært meg å spørre pent på forhånd: hva er din holdning til dette?" Sånn for å unngå den typen sårede følelser og høyt blodtrykk som jeg aner ut fra denne tråden.
Men det er klart at det er masse uskrevne regler og forventinger og følelser på kryss og tvers knyttet til gavegiving. Jeg synes sjelden det er vanskelig å ta imot gaver, men ganske ofte går jeg rundt og grubler på om det er riktig å gi gaver til folk jeg egentlig har lyst til å gi noe til, eller om det på noen måte blir vanskelig eller pinlig for dem. Jeg er også kjent for å overtenke ganske kraftig når det gjelder priskategori og sånt på gavene jeg gir, samtidig som jeg blir blid og glad for det aller meste jeg får selv, og vi skal snakke om påfallende avvik i den ene eller andre retningen før jeg skjenker prisen en tanke.
Altså tror jeg andre går rundt og tenker på ting jeg ikke går rundt og tenker på selv. Og denne tråden kan vel tyde på at jeg gjør rett i det. :himle:
Det hørtes, ikke overraskende, veldig kjent ut. :knegg: (Pluss det ekstra nivået som oppstår dersom jeg får en gave og straks lurer på om giveren dermed havner i den leie situasjonen at h*n bekymrer seg over om dette ble pinlig for meg. Det vil jeg jo helst ikke utsette vennene mine for.)
Du går jo faktisk rundt og tenker på dem selv, da, bare at du gjør det på et metaplan. :humre: (Det er der den mest interessante tenkningen foregår uansett, er det ikke?)
Det var først og fremst det første sitatet jeg tenkte på, men jeg ser at Anne M har spesifisert etterpå, og dermed ikke hevder det jeg leste henne som. ;) Mulig jeg var for krass i min diskusjonsiver her jeg surrer rundt mellom chutney-koking og barnegråt.
Jeg har aldri avtalt å gi gaver til noen, men jeg har avtalt med de fleste av vennene våre å ikke gi gaver i forbindelse med jul. De fleste jeg kjenner har mer enn nok med familie og er lei julestresset.
Denne tråden oppsummerer hvorfor jeg synes hele gaveopplegget i denne tiden er så sabla vanskelig. Noen blir sure for noe, andre blir sure for noe annet, men heldigvis finnes det også de som ikke blir sure for noe, og bare smiler og river opp papiret. : pusterut :
Her synes jeg at det var mange som tolker mye mer inn i ting enn man hverken trenger eller bør. Jeg har lest Mauss, men jeg nekter å føle at han eller befolkningen på Trobrianderøyene (var det ikke det de het) skal få styre mitt liv.
For å svare til hovedinnlegger. Ja, jeg synes at man kan gi gaver uten å avtale. Jeg skjønner at jeg har et annet forhold til julegaver enn mange andre her. Det er jo nettopp til jul at man kan tillate seg å gi små oppmerksomheter som det kanskje ville ha følges rart å komme med resten av året. Jeg flyttet i høst og fikk god hjelp av venninner. Jeg har tillatt meg å gi dem julegaver i år, som takk for hjelpen og synes at det var mer naturlig enn å gi dem noe der og da.
Jeg har gitt julegaver uten å få noe igjen og jeg har fått julegaver uten å gi noe igjen og jeg syntes at begge deler var helt naturlig og hyggelig.
Grow up, get a life og slutt å analysere alt i hjel.
Jøss - det var voldsomt. Føler meg god voksen med et fint liv men er over gjennomsnittlig interessert i temaet gaver. Det må vel være lov å få bidra i tråden med mine selv om de er av mer analytisk art? Det er jo nettopp det at det er rom for slikt jeg setter så pris på ved dette forumet, og jeg syntes denne diskusjonen er spennende. Noen kan noe om språk, andre om medisin osv - jeg kan noe om samfunn og deltar med min bakgrunn. Eller er det bare følelser som er interessant i denne sammenhengen?
At Mauss sitt essay om gaven har hatt en innflytelse på økonomisk antropologi og sosiologi langt utover enn analysen av melanesisk etnografi (som var hans utgangspunkt for å si noe mer generelt om gaveutveksling), er det vel forøvrig liten tvil om.
Jeg har fått mange flotte gaver fra min svoger, pakket inn i Klassekampen og tapet med fryseteip. Er det ikke tanken (eller innholdet) som teller altså? :gruble:
Det synes jeg er en direkte tragisk tankegang, rett og slett. :(
Jeg er glad for at ingen i min omgangskrets tenker slik, og skulle noen gjøre det, er jeg lykkelig uvitende. Jeg verdsetter menneskene rundt meg, og gjør gjerne ting for dem fordi jeg kan, ikke fordi jeg forventer noe i retur.
Jeg begriper ikke at det ikke er en sjel her som fatter at det ikke har noenting med hva DU forventer i retur eller ikke. Snakk om egoisme på høyt plan.
Jeg gjør i hvert fall det. Gir bort gaver uten å avtale på forhånd. Ærlig talt, jeg gir fordi jeg ønsker å gi, ikke som ledd i et større puslespill hvor jeg forlanger noe tilbake.
Jeg syns at det ofte blir alt for mye planlegging. Som den familien som var på TV for en stund siden, hvor det var avtalt mellom alle de voksne som skulle feire jul sammen (søsken, svigers, besteforeldre) at alle skulle kjøpe gave til bare EN annen voksen, og da til kroner 500. Rett og slett idiotisk. Da kan man like godt droppe hele greia. Syns jeg.
Det handler jo ikke om å gi folk alt de ønsker seg, ei heller om den ultimate julegaven. Det handler om å gi en oppmerksomhet. Som like godt kan være hjemmelagde marsipanfigurer som noe flott og fint til nøyaktig 500 kroner. Det er tanken, og hilsenen, som teller. Det at den andre har tenkt på deg.
Jeg har en kollega som jeg for flere år siden begynte å gi en liten hilsen til hver jul. Jeg får aldri noe tilbake, og "gaven" har ingen stor verdi. Men det hører liksom med. Han får ganske enkelt en marsipangris - og han vet at han får det. Han elsker marsipan. :D
Jeg gir smågaver til noen iblant. De kunne jeg like gjerne gitt i november som i desember, men det er bare en liten gest. Forventer ingenting tilbake og pleier å gjøre oppmerksom på det. (av typen: det er bare en pitteliten ting og jeg vet jo at vi ikke har noen avtale om gave, men jeg tenkte bare sånn på deg da jeg fant den) eller noe i den duren.
Det skyldes bare forskjellig tankegang, rett og slett. I min bok vil det aldri være egoistisk å gi noen en gave. At mottager er uten evne til å sette pris på gaven, får stå for deres egen regning.
Jeg synes det er utrolig kjekt å overraske noen med en gave som ikke er avtalt på forhånd, for da blir det faktisk en gave, og ikke bare bytting av penger.
Samtidig så synes jeg det er vanskelig å motta en julegave av noen jeg ikke har kjøpt til. Da overanalyserer jeg og får dårlig samvittighet. Burde jeg ha kjøpt noe?
Vi gir julegaver til mindre og mindre folk hver år. Altså vi avtaler at vi ikke skal gi noe til hverandre. For det er bare bytting av penger, og jeg ser ikke helt vitsen. Barna gir vi til da, og det er kjekt. Jeg er så imot det gavehysteriet. Jula skal være kos, punktum. :jupp:
Jo, det har det. Man er uten evne til å glede seg over gaven hvis man stresser og tenker at man MÅ kjøpe noe i retur. Da har man misforstått konseptet.
Jeg skjønner hva du mener, Sitron. Synes det er litt vanskelig selv, og blir alltid forlegen og vet aldri helt hva jeg skal si eller gjøre når jeg får en gave, og vil veldig gjerne gjøre noe/gi noe i gjengjeld.
Dog er ikke dette de snille folka som gir meg gaver sitt problem, det er mitt. Ergo er det bare noe jeg må lære meg.
Vi gir julegaver til en del vi får en del hjelp av ifbm bedrift, uten at det dermed er bedriftsgaver.. Det er personlige gaver, som viser at vi setter pris på all hjelp vi får. Ikke alle tar seg betalt for alt, vi får låne en del ting vi enda ikke har kjøpt selv, og vi får også hjelp til f.eks. barnepass da vi ikke har noe familie i nærheten.
Men selv om vi gir gaver, forventer ikke vi noe igjen, dette er like mye en takkegave som en julegave.
Jeg stresser aldri og føler aldri at jeg MÅ noe. Men jeg ØNSKER derimot å helst GI i julen. Dermed blir jeg faktisk lei meg over at jeg gjerne ikke får gjort det. Og som HI sier; det er ikke alltid man har like god råd og det er faktisk ikke noe morsomt når man vil så gjerne og den ene med den andre leverer julegaver. Da følger det med en bismak med det hele, fordi for meg så handler julen om å gi, ikke å få.
Jeg tror jeg skjønner hva du mener, Sitron, og jeg skjønner godt den der med at du blir lei deg over å bli satt i en situasjon der du ikke får gjort gjengjeld. (Har jeg forstått deg riktig da?) Men jeg synes likevel det var vel krasst av deg å si at man er lite empatisk dersom man gir deg en "spontan" julegave - det går jo begge veier, det kravet om å prøve å forstå andres ønske om å gi. Dersom noen andre har glede av å prøve å glede deg med en gave, synes jeg det er lite forståelsesfullt av deg å påstå at de er lite forståelsesfulle og uempatiske. Det ble en veldig sammennøstet setning, men det får stå sin prøve - det med gaver er jo tosidig, sett fra begge sider, så det blir gjerne litt frem-og-tilbake.
Jeg kan gjerne strekke meg til at dersom man vil gi noen en julegave (og ikke har gitt dem det før), bør man kanskje gjøre det i såpass god tid at vedkommende rekker å gjøre gjengjeld uten å stresse voldsomt, hvis h*n ønsker det selv. (Men en blomst eller en boks kaker eller et litt "påkostet" julekort synes jeg man kan komme med uansett - det er for meg noe litt annet enn innpakkede julegaver. Jeg er sånn sett enig i at julegaver er noe litt annet enn andre gaver.)
Jeg har da ikke vatt i hjernet, jeg har sagt meg enig med deg, jeg vil helst vite hvem som gir meg gaver avtalt på forhånd, så jeg ikke står tomhendt hvis noen kommer uanmeldt. Jeg har også gjort avtaler med andre om å IKKE gi gaver mer, pga økonomi. Det synes alle jeg kjenner er helt greit, jeg vet ikke om noen som ville synes det er greit at jeg kom med gave uanmeldt uten at de hadde en til meg.
Jeg sier til meg selv, at dersom noen venner dukker opp på døren rett før jul, og har med gave (uten at vi pleier å utveksle julegaver), så får det gå på deres regning at jeg ikke har gave å gi tilbake. Det eneste problemet er at jeg da begynner å tenke på at de kanskje tror at jeg synes det er pinlig at jeg ikke har gave å gi i retur. :knegg:
Jeg vil ikke være den første som gir presang til venninner etc, nettopp fordi jeg ikke vil at mottakeren skal føle seg forpliktet til å komme opp med noe til meg. Jeg har kjøpt endel generiske presanger som jeg kan overrekke ved behov, dersom noen skulle overøse meg.
Jeg ser altså an om jeg får noe først... selv om jeg vet det KAN få meg til å fremstå som noe ussel og gjerrig ... :knegg:
Jeg har forresten kjøpt en t-skjorte til en venninne som er ganske fin - men jeg kommer til å gjøre oppmerksom på at det er spesielle omstendigheter som gjør at hun får den, og at hun kan se langt etter en burstapresang i januar ...
Men Sitron, du har jo lov å tenke sjæl du også? Ikke sant? Hvis du har folk i din nærhet som du ønsker å gi gave til, så gi da vel! Ikke vent å se om du får noe fra dem først. For det er jo det du gjør. Ønsket ditt om å gi dukker først opp når du får fra den andre.
Jeg er en sånn som blir litt stresset over uventede julegaver, og som gjerne skynder meg å finne noe jeg kan gi tilbake dersom det dukker opp noe jeg ikke har planlagt skal dukke opp. Men det betyr ikke at jeg syns det er frekt å gi folk gaver som ikke er avtalt eller at jeg ikke blir glad for gaven. En uventet gave er ikke det samme som en uønsket gave. Jeg skjønner godt at det kan være ubehagelig å ikke gi noe tilbake pga. dårlig råd, julen er jo en tid da det går mye penger og det kan man gjerne tenke på om man forventer gavebytte med venninner uten at det er avtalt.
Jeg syns det blir sagt mange ting i denne tråden som er litt trist å lese. Jeg er for eksempel en sånn som alltid har med meg en flaske vin, blomster eller noe annet når vi er bedt bort i middagsbesøk eller selskap. Jeg gjør det fordi jeg syns det er hyggelig å gi andre gaver og fordi jeg vil vise at jeg setter pris på invitasjonen. Ikke fordi jeg forventer en hel masse tilbake.
Det er trist å lese at noen syns det er frekt å gi andre gaver fordi de da plikter å gi noe tilbake. Det sier litt om hva slagt syn enkelte har på det å få og gi gaver. Hva med å være litt mindre mistenksomme til at andre har baktanker.
Jeg syns det tristeste var å lese at man ikke gjør andre tjenester de ikke har mulighet til å gjengjelde. Hvis man kan hjelpe så hjelper man. Det er jeg opplært til og det gjør jeg bare.
Enig. Jeg var også sjokkert over det, såpass sjokkert at jeg lenge lurte på om det var seriøst eller bare tull. Man hjelper hvis man kan, og man gir gaver fra hjertet. Enkelt og greit.
Jeg gir kun til familiemedlemmer i julen. Det er nok kjøpepress fra handelsstanden, jeg nekter å gi etter.
Vel, det er ikke sant. I dag kjøpte jeg fire flasker vin og 20 griseflax. De ble fordelt på tre stk barnehageansatte (en setting der det ikke er forventet at de gir tilbake) og så brøt jeg faktisk med meg selv og ga til resepsjonisten på skolen. Makan til positiv dame skal man lete lenge etter og er man sur, så er det bare å gå til henne, for man kan ikke la vær å bli blid av "sprudletheten" hennes. Anyway; å gi er gøy, men jeg gidder ikke gi bare fordi at det er jul. Jeg foretrekker generelt oppmerksomhetsgaver spredd utover hele året.
Vi gjør som regel avtaler, både med familie og venner.
OM det skulle dukke opp noen med gave, uten at jeg har kjøpt så er det nok litt.. "ubehagelig" synes jeg, men samtidig ikke noe å gjøre med.
Jeg har iallefall ikke smågaver liggende på lur sånn just in case.
:ja:
Jeg og :D
Jeg liker å gi oppmuntringsgaver sånn helt uten videre. Men jeg liker som regel å kjøpe/gi til bursedag og jul også. Jeg koser meg når jeg velger ut ting til folk.
Men Sitron... har DU vatt i hodet, tro? Du gjør jo akkurat det samme selv. Ved å gi en flaske vin til resepsjonisten på skolen. Kanskje hun følte seg ille berørt og beklemt og flau over at hun ikke hadde noe til deg?
Hvis noen virkelig føler at de har lyst til å gi deg noe, skal de så ikke få lov fordi du ikke hadde tenkt på det først? Hvorfor skal du være den som skal ha lov til å gi?
Jeg føler ikke helt dere leser det jeg skriver. Disse forventer helt tydelig noe tilbake.
Og gavene var stortsett ikke til meg, men til Poden. De er liksom fra barna til venninnene mine som jeg treffer to ganger i året og som mitt barin ikke kjenner engang. Det er andre jeg heller ville kjøpt noe til før de, for å si det sånn.
Jeg vil heller ikke ha noe uten å kunne gi tilbake, og når de så klart forventer det, ja da syntes jeg faktisk det må gå ann å si at det er frekt/lite betenksomt. De er VELDIG klare over at jeg ikke har masse penger akkurat nå.
På lik linje som at noen her reagerer på at jeg betegner det som frekt så reagerer jeg litt på at så få har forståelse for at det føles nedverdigene å komme til kort her pga økonomi. Jeg er rett og slett også litt drittlei av at jula dreier seg om å kjøpe, kjøpe,kjøpe.
Fikk forresten en overraskende gave av en venninne i fjor. Hun PRESISERTE at hun IKKE skulle ha noe igjen, men at hun bare hadde lyst til å gi noe (vi kjøper små ting til hverandre i ny og ne). Det var hyggelig gjort syntes jeg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
