Det er mange av oss her inne som har tippa femti og vel så det, og opplever at livet har forandret seg. Ungene har vokst seg til, kanskje til og med flytta ut. Overgangsalderen har meldt seg, eller er på trappene, den andre store hormonforandringen etter puberteten, den som ingen snakker om. Og når ungene er ute av redet, og du sitter der i sofaen og ser bort på din bedre halvdel og tenker; hva nå?
Er det noe du kunne ha tenkt deg å ha visst mer om i denne fasen? Jeg har googla og prøvd å finne bøker som omhandler tiden etter femti, men finner fint lite. Ok, jeg finner bøker som sier noe om overgangsalderen og hva man kan forvente, men jeg etterlyser litteratur om livet etter femti, når man plutselig ser at alle barna har fløyet redet og man sitter igjen med et liv man egentlig ikke kjenner igjen. Der all tid har gått med til jobb og AS Familien, og når alle er borte så er livet plutselig ugjenkjennelig. Der noen faktisk fylles av skrekk ved tanken på at det er så mange år igjen av livet, uten noe å fylle det med.
Spennende tråd. Selv er jeg 51, ungene 17,12og 10 så har nok hjemmeboende barn en stund til.
Har lest litt om det, er det ikke da foreldre får seg hund? :knegg: :
Akkurat rundet 50, et barn har flyttet ut og nr to blir 18 på mandag. Selv har jeg nettopp blitt samboer etter 11 år som herskerinne i egen borg. Med en mann som har en 10-åring 40% av tiden. Så her blir vi ikke barnløse på en stund gitt. Akkurat det var en strek i regningen, strengt tatt. Men hva ofrer man ikke for kjærleiken. :hjerter:
Vi får sånn sett best of both worlds, med annen hver helg uten barn og annen hver med. Og siden i det store perspektivet er ferske kjærester så har vi ikke den angsten med «hva når vi ikke har ungene å vie livet vårt på», som jeg hører en del andre tenker på.
Jeg har ikke lest noe om dette, men føler at utviklingen er adekvat.
Jeg har vokst opp i en Matrialkalsk familie, og har lært og forstått hva livet byr på etter 50 av damene i La Familia.
Nesten alle kvinnene i min familie har vært yrkesaktive, noen i stillinger høyt opp i organisasjonen sin, andre i typiske kvinneyrker.
Jeg har fått sett og lært hvordan kvinner må finne balanse imellom jobb og familie, og det å ta ansvar for både yngre og eldre i familien.
Vi har snakket høyt om kvinnehelse, fra første mens via klimakteriet til livet etter.
Jeg opplever mitt liv etter 50 fullstendig som det jeg er opplært til at det skal være.
Jeg er langtfra 50, men googla nettopp Eli Kari Gjengedal fordi vi gjetta på alderen hennes - og da kom det opp at hun har skrevet en bok om overgangsalderen. :knegg:
Jeg kjente plutselig på det igår når arvingen snakket om muligheten for å ta med seg hesten og studere i Oslo. Da hadde det jamen blitt tomt og jeg måtte så absolutt ha funnet noe annet og brukt fritiden min på.
Når jeg ble 50 fikk jeg en bok som heter «Vi måste prata om 50». Har ikke lest den, men burde sikkert.
Jeg ser dog masse muligheter. Mer tid med mannen, mer hyttekontor, mer ferie utenom skoleferier, stort sett alltid hundevakt (ettersom Herremannen ikke blir med så mye på ferie). Men selvsagt kommer jeg å savne å ha ham boende hjemme.
Jeg har vært i overgangsalderen i nesten 10 år så den har jeg (normalt sett) ganske Gid kontroll på.
Jeg blir 52 i år, begge gutta på 21 og 17 bor hjemme, og vi har en hund. Til høsten begynner jeg på master, fire år på deltid. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg gleder meg også til å kunne gjøre ting med mannen når vi vil, uten å være redd for en 17 åring som er er hjemme alene.
Jeg tror jeg og mannen kommer til å få det helt fint når begge gutta har flyttet ut, selv om det blir rart og tomt. Vi trives godt i hverandres selskap og jeg håper det at vi hadde 13 år bare oss to før vi fikk barn gjør at vi er greit rustet til å bli "alene" igjen.
Når det gjelder kroppen og alt som følger med der så synes jeg det er mye som er rart å kjenne på. Jeg er ikke strålende fornøyd med at hodet mitt som føles litt som maks 35 år, ikke er helt på kroppen som helt klart IKKE er 35 år lenger.
Jeg var forresten ung mamma, og mine barn flytta ut lenge før jeg ble 50, så jeg og mannen har levd alene hjemme i mange år. :knegg:
Jeg ble mormor da jeg var 42 år, noe som helt klart har vært utrolig flott, å bli bestemor som så ung og med et godt overskudd, men samtidig et eget travelt liv som har gjort at jeg ikke er fulltidsmormor.
Jeg er så redd for at jeg blir en dårlig bestemor. Jeg synes ikke det er noe moro med små barn, trivdes aldri med det som mamma heller egentlig. Men jeg blir kanskje klar når det en gang kommer.
Snart 53 år, barna 15 og 16. så det er nok litt å følge opp ennå. Har knapt merket overgangsalder, er i god form, har god råd, prøver å få mannen med på padel eller golf, noen hobbyer må det være bortsett fra hage og vedlikehold av hus. Når er det innafor å la tenåringer være hjemme alene i sentrale strøk? Har så mye jeg vil se og gjøre som jentene ikke er interesserte i.
Jeg er bare 43, men har tenkt en del på dette i det siste. Barna er 15 og 16 de siste årene har det blitt mer fritid på meg. Jeg har fyllt den med å jobbe enda mer. Jobber ca 130% kanskje. Er glad i jobben min, og fikk et lederoppdrag som jeg ikke ønsket meg men jeg tenkte jeg skulle gjøre mitt beste med. Men så fikk jeg trøbbel med søvn og mye hodepine. Gikk til lege og fant ut at blodtrykket var alt for høyt. Det har økt siste året, samtidig med det nye lederoppdraget. Så jeg har lært at jeg kan ikke fylle tiden med bare jobb.
Man blir den aller beste bestemoren man kan. Jeg likte godt å passe og kose da de var babyer og småbarn, men elsker, og har utrolig god kontakt med de nå, de er 8 og 11 år. Selvstendige, fine mennesker man kan ha en direkte relasjon med.
Jeg er 53, gutta er 21 og snart 18. Synes det er rart at de plutselig er store.
Vi har alltid hatt barn i huset.
Da jeg traff mannen var stedatter 9år. Hun var her halve uka så jeg ble kastet rett inn i barnefamilien. Det var alltid masse barn her og når vi fikk gutta fortsatte det med åpent hus.
Stedatter fikk barn tidlig og eldste barnebarn til mannen er snart 10år. De har to til på 4 og 2 år.
Vi prøvde oss på aleneferie i 2019 og så ble svigerfar dement med masse surr og svigermor kom fort etter. Min mor ble også svært syk så vi har brukt masse tid på de eldste de siste 4 årene. Så sånnsett har vi ikke merket noe kjedelige stunder.
Jeg har en ganske lang liste over ting jeg skal gjøre når unga er store. Yngste er 12 og jeg er 46. Overgangsalderen har gjort sitt inntog for lenge siden.
Svigermor er gammel men henne skylder jeg ikke så mye som et kaffebesøk så akkurat det skal hjemmesykepleien få ta seg av.
Jeg skal endelig få tid til å drive med hest, strikke, dyrke enda mer grønnsaker og ha an haug med unyttige dyr :knegg: som ungene må passe mens jeg og mannen kjører Norge på langs via grusveier. Jeg har planen klar der altså!!
Hm, ja jeg blir 49 i år og guttene er straks 18 og 21 og begge er hjemmeboende.
Jeg jobber nok litt lite, men samtidig har jeg et innhold i fridagene som jeg liker Jeg er jo delvis ufør av en grunn, men jeg tror nok det kommer til å bli tomt her uten guttene.
Foreldrene våre blir jo eldre, så kanskje jeg må reise mer hjem, slik min mor reiste mye til oss da guttene var små. Litt spent på den tiden som kommer da, må si det ja.
Tenker det er en mulighet for å gjøre noen nye ting, lære noe nytt eller engasjere seg i en organisasjon eller annet. Det er også noe å tenke på å skape seg noen nettverk for årene som kommer, om man ikke har det allerede. Eventuelt nettverk som er «dine», hvis nettverkene man har bare består av par. (I omgangskretser hvor enslige ikke er «innenfor» kan det være lurt, men ellers også.) Tror det med gode nettverk bare blir viktigere med tanke på å planlegge seniorår. Ha noen interesser, ha noen møteplasser hvor man blir savnet om man ikke kommer.
Jeg tenker det er viktig å ha annet enn AS Familen og jobb også mens ungene bor hjemme. Da blir det ikke så tomt når ungene flyttet ut. Kommer ikke til å sitte å vente på barnebarn, er de like treige som jeg var så kommer jeg sannsynligvis til å vente lenge. :knegg:
Jeg fyller 50 år og har minst 20 år igjen i arbeidslivet.
Jeg har ikke opplevd at det har vært noe vesentlig skille ved 50 år, overgangsalder eller andre "milepæler" i livet. Mine hormoner har behandlet meg pent, så jeg har ikke hatt nevneverdige hormonelle plager ifm overgangsalder, graviditet, barsel eller - etter hva jeg kan huske - pubertet. Av den grunn har jeg heller aldri hatt behov for å søke informasjon om dette temaet. Og vet følgelig svært lite om det.
Jeg ble mormor som 36-åring, og da jeg fylte 50 hadde jeg fremdeles en ung tenåring boende hjemme. Da hun etter noen år kjente på selvstendighetstrangen, flyttet hun på hybel i hjembyen mens hun tok et friår for å jobbe og finne ut av framtidig yrkesvalg. Flyttet hjem igjen første studieår, for så å flytte sammen med kjæreste etterhvert. På den måten ble det en gradvis overgang til det å være uten barn.
Barna har vært, og er, det viktigste i livet mitt, men livet har aldri dreiet seg utelukkende om dem. Jeg har inntil for et par år siden hatt full jobb, - nå jobber jeg 50% - mange interesser og selv etter at sistemann flyttet ut for mange år siden, så opplever jeg fremdeles at døgnet ikke har nok timer og at feriene aldri er lange nok. De to minste barnebarna er 4.5 og 2.5 år, og jeg trør til når jeg har anledning til å passe dem. Men bare én om gangen. Det blir litt for heftig med begge to pluss hunden, gammelhjernen har tross alt sine begrensninger. :D Og tidvis også kroppen med sine gikt-issues.
Det er som sagt ikke vanskelig å få dagene til å gå. Jeg har hund som krever daglige turer, og i sommerhalvåret går vi en del i fjellet. Vi løper 3-4 ganger i uka, jeg strikker, lyttet til lydbok og så blir det mye samvær med familien. Og reiser, da. I år fyller jeg 70, og da er et par av gavene tur til Italia og trening- og løpeferie på Gran Canaria. Og så var jeg nylig i London og løp rundt omkring på egnehånd. Kommer også til å slutte i ordinær stilling pga reglene til KLP når det gjelder utbetaling av pensjon. For ikke å tape for mye framtidig pensjon, så må jeg gå over til å jobbe på kontrakt for pensjonistlønn. Så samme jobb, men ned i lønn. :skeptisk:
Kom plutselig på at det var et markert skille ved 50-årsfeiringen. Det var da jeg sa takk og farvel til alkohol etter litt for mange Kilkennys. Og påfølgende fyllesyke. Jeg bestemte at nok er nok, og i og med at jeg alltid har tålt lite alkohol når det kommer til ettervirkninger, så fant jeg ut at livet er for kort til å sløses bort på selvvalgte dårlige dager. Etter det har det bare blitt smånipp til diverse likører.
30, 40, 50; jeg har aldri hatt noen opplevelse av å føle at jeg står på et bestemt alderstrinn. Disse "å føle seg som er 20-åring" eller hvilken som helst alder egentlig, er ikke noe jeg kan relatere til. Derimot kan jeg føle meg opplagt, sliten, sprek osv. uten at det er direkte aldersbetinget.
Nå er jeg bare i slutten av førtiårene, men eldste i barneflokken er på god vei ut av redet, og det er ikke mange årene til redet er tomt. Jeg må innrømmet at jeg egentlig synes det er veldig deilig å ha mer tid til meg og mitt, og selv om det nok blir en overgang, ser jeg ikke for meg at det blir noe stort problem når barna etterhvert flytter ut for godt.
Jeg er mer spent på hva overgangsalderen har å by på, og hvordan livet uten en syklus vil fortone seg. Jeg føler at hormonene har en helt sinnsykt sterk innvirkning på følelseslivet mitt, og kan ikke la være å undre meg over hvem jeg egentlig er uten alle disse hormonene som får det til å svinge så voldsomt gjennom syklusen. Jeg kan definitivt klare meg godt uten de verste PMS-dagene, når det er som å falle ned i et bunnløst mørkt hull, men hva med de gode dagene og de gode følelsene? Er de også like hormonstyrt, og hvor blir det i så fall av dem når syklusen forsvinner?
Så det er noe jeg kunne tenke meg å høre/lese om; forandrer følelseslivet seg veldig etter overgansalderen for oss som merker svingninger i hormonene så voldsomt på både humør og følelser? Gjør det noe med identitetsfølelsen, følelsen av hvem er JEG?
Tusen takk for fine svar! Og Linella, ditt svar traff meg virkelig. Hvordan blir livet når de rasende hormonene bare forsvinner og du står igjen med det du skal leve med resten av livet? Skjer det en endring i identitetsfølelsen, og vil du kjenne deg igjen etterpå? Eller må du finne deg selv på nytt?
Jeg synes livet etter 50 har vært ganske tøft. Kroppen har gitt meg noen kjipe «skavanker», og hormonene er litt opp og ned, selv om jeg ikke føler overgangsalderen er helt der. Barna bor hjemme, men er på vei ut. Jeg strever både med å gi slipp og med å sette grenser for hva de må/bør fikse selv. I tillegg har jeg startet på en helt ny, og krevende jobbvei. Jeg strever også med å faktisk forstå at jeg har blitt en voksen dame. Jeg føler meg fremdeles mye yngre enn jeg er..
Er straks 51, ungene er nesten 15 og 18 og trenger meg stadig mindre, så i dag har jeg vært på DNT dugnad. Om et år flytter eldste ut. Har lyst å reise mer, trene mer og regner med å måtte bruke tid på foreldre som blir eldre.
Jeg spør om dette fordi jeg tenker å forske på dette fenomenet som er Kvinne, 50+. Ideen har ligget hos meg helt siden en venninne stolt fortalte om yngstemann som skulle flytte for å gå drømmeutdanningen, hvorpå hun sier (med litt panikk i blikket) "Men, hva skal jeg gjøre nå?"
Som jeg sa i HI så har jeg lett etter litteratur om temaet på nett, og funnet fint lite. Det som fascinerer meg er at de gjerne sammenfaller, disse to store endringene som heter overgangsalder og unger som flyr redet (uten at jeg sier at det gjelder alle). Det spørsmålet min venninne stilte er veldig relevant. Man har gjerne styrt AS Familien på beste måte i mange, mange år, stilt opp for unger både her og der med leksehjelp, kjøring hit og dit til aktiviteter, vært på dugnad, hatt verv, i tillegg til at man har egen jobb som krever sitt, og da kan det lett bli noe som tar all tid og som gjør at når man endelig er ferdig med dagens oppgaver så kollapser man i sofaen med et glass vin og en serie.
Hva skjer da. når ungene har flyttet og man sitter der i sofaen med strikketøyet sitt og ser bort på partneren som har vært der i alle år, og lurer på hvem det der egentlig er. Jeg vet at mange her på forumet er kjempeflinke til å ta vare på forholdet og vet at det trenger jobb, men det er også mange der ute som egentlig bare lever parallelt med sin partner og glemmer å sitte oppe i natten med et glass vin og lange samtaler som man gjerne gjorde i begynnelsen.
I min forskning ønsker jeg å fokusere på disse som har mista seg selv litt, og som kanskje trenger en liten push for å klare å se sin egen verdi. Det er dessverre sånn at plagene man har i overgangsalderen får lite oppmerksomhet, og at det nærmest er litt skambelagt. Jeg vil løfte Kvinner 50+ ut av kategorien "kvinner som ikke lenger kan føde barn er ikke så mye verdt" og få dem til å se at de har mange gode, produktive år foran seg og at livet ikke trenger å være over selv om man må forholde seg til en helt ny hverdag.
Jeg kommer til å trenge noen caser, så hvis du har lyst til å være en informant og berike mine undersøkelser med dine erfaringer, tar jeg svært gjerne imot forespørsler på PM. For ikke å bryte forumregler kommer jeg heretter kun til å ta dette pr. direktemelding, men hvis du har lyst til å skrive i tråden er jeg mer enn takknemlig for det.
Jeg ble syk alt i 20-årene og merkbart syk i 30-årene så et anderledesliv har jeg levd lenge. Helsen har begrenset meg i over 10 år alt. Jeg føler jeg har kontroll overgangsalderen med mine elskede plaster.
Nå har vi jo en egen tråd i forumet for opplysning og informering om overgangsplager, der finnes det mye god info for den gjengse forumbruker rundt 50 år. :jupp: Mulig den ligger i et medlemsområde, det husker jeg ikke.
Jeg er muligens litt atypisk siden ungene flyttet ut en god stund før overgangsalder , barnebarna kom, overgangsalder kom tidlig (47-48) og ble unnagjort i løpet av ei langhelg-ish :knegg: uten store verken fysiske, mentale eller eksistensielle problemer.
Du får melde meg om du synes jeg er en mulig informant.
Jeg opplever vel mer fysiske vondere verre enn mentale ting etter fylte 50. Ingen alvorlig fysisk sykdom i bunn, for å klargjøre det. Det at jeg er mye mentalt sliten skyldes helt andre årsaker.
Er dette en stor problemstilling? Er det mange som tenker sånn om seg selv? Trenger kvinner 50+ å løftes ut av noen kategori?
Jeg bare stiller spørsmålene, det er fullt mulig at det er sånn. Jeg er helt enig i at kvinner over 50 ikke er en gruppe som er i søkelyset når det gjelder litteratur/film etc., men betyr det at kvinner over 50 ser seg selv som ikke så mye verdt?
Hadde det vært mer interessant å tilnærme seg problemstillingen mer åpent? Hva tenker kvinner 50+ om seg selv, om livet etc.? Jeg vil tro det er en ganske sammensatt gruppe. Personlig har jeg aldri satt likhetstegn mellom min evne til å få barn og min verdi som menneske. Det har jeg ikke tenkt til å starte med heller :knegg:
Jeg har aldri tenkt det heller. De damene på 50+ jeg har mye med å gjøre på jobb er feks knallsterke faglige kapasiteter samtidig som de har en klokhet ved seg som de yngre ikke helt har ennå. For meg handler situasjonen mer om «hva skal jeg gjøre med livet nå, for min egen del» enn at andre ikke tror jeg kan ting.
Litt usikker på hva du spør om; om det finnes slik litteratur, eller om det kan være behov for (mer av) det?
Det er jo en type litteratur det alltid finnes et visst behov for, kanskje nettopp fordi følelsen er så individuell, og det som finnes derfor bare treffer noen? Jeg kjenner meg ikke umiddelbart igjen i beskrivelsen din, selv om elementer av det er tilstede. Jeg blir nok litt provosert av «jeg skal redde damene på 50»-tilnærmingen. Men min «løsning» eller konklusjon er ikke nødvendigvis det samme som en annens. Så der noen får en «epiphany» av å høre på Dora Thorallsdottir får jeg neller, mens andre syns mine «go-to»-kilder er søvndyssende kjedelige.
Om du er ute etter allerede eksisterende litteratur finner man masse om man søker på «empty nest syndrome» eller «tomt rede», for det er jo en såpass velkjent tilstand at det har et begrep. En bok jeg har tenkt å lese er Guro Hoftuns «Vesle Voksen».
Jeg er 53, helt i starten av en ny karriere, det er spennende og livet er fullt av muligheter. Ingen ting er gitt på forhånd, veien blir til mens jeg går. De store utfordringene mine er fysiske smerter.som begrenser meg, men som jeg nektet at skal få styre meg, og som jeg også nekter å gi opp å bli kvitt. Den andre store utfordringen er aldersdiskrimineringen i arbeidslivet, som nok vil gjøre det unødvendig krevende for meg å få de jobbene jeg nå ønsket, etter å ha vært utenfor arbeidslivet i noen år pga alvorlig psykisk mishandling i den forrige jobben.
Yngste er 14, så det er noen år igjen før redet er tomt. Når det skjer, er jeg forhåpentligvis kommet i full gang med min nye karriere og nye liv. Det er som å være i min andre ungdom, bare mindre fysisk sprek. Jeg har resten av livet foran meg, og jeg ønsker å få mest mulig ut av det, lære mest mulig, utvikle meg mest mulig, leve mest mulig. Og jeg skal gjøre det på mine egne premisser, dvs. jeg skal være tro mot meg selv.
Jeg ble 50 i januar og føler meg ofte som en 19-åring i forkledning - det forventes at jeg skal være dyp og klok men jeg føler meg stort sett fjollete. Har ingen plager av hverken fysisk eller psykisk art men er godt inn i overgangsalderen. Har hatt noen hetetokter og ikke hatt mens på noen måneder men det er jo fint til å leve med.
Stortrives på jobb og har tatt noen grep for å få mer ut av livet så alt er tipptopp for tiden :D Måtte det vare.
Har seks barn, fire har flyttet ut og yngste er ti år så har mange år igjen før redet er tomt.
Har veldig god kontakt med de voksne barna og er mye sammen med dem, særlig to av gutta - finnes ikke noe bedre :hjerter:
Så alt er bra her, det er bare å ta kontakt hvis du vil bruke meg som intervjuobjekt eller noe. :)
Jeg gleder meg skikkelig til å starte med master på deltid til høsten, spesielt siden det er i noe jeg brenner for. Jeg har på en måte ventet på at det skulle komme en master i noe jeg ville lære mer om, ikke bare en master for å bli lektor.
Den gruppa jeg er interessert i henger nok ikke her på forumet, her er det utdannede folk med bein i nesa og god selvinnsikt. Ville likevel høre hva dere tenker, kloke mennesker.
Jeg tenker nok litt at dette er en litt amerikanisert problemstilling som vi kanskje ikke opplever like hardt på kroppen i et litt mer likestilt samfunn som det Norge er?
Jeg har aldri tenkt på at jeg ikke har verdi selv om jeg ikke kan lage flere barn. Vi har ikke stay at home mums-kultur i Norge. Jeg tenker mer på hvordan dagene blir når jeg ikke skal/kan holde oppsikt med ungdommene mer, ikke prate med dem daglig. Jeg er nok ikke så sentimental av meg, så empty nest syndromet er jeg ikke så redd for, og alt nå er det jo helt klart at de trenger meg mye mindre. Noen ganger er det litt sårt at de ikke synes jeg er så kul mer, men stort sett er jeg glad når naturen går sin gang og de blir mer og mer selvstendige, voksne individer.
Jeg tipper denne tråden er årsaken til at jeg får opp et kursforslag på facebook fra en Moder Marit. :nemlig:
Sitat Vi som jobber med Helsecoach online føler en veldig stort etterspørsel til både å kunne få hjelp av en online coach og å kunne jobbe hjemmefra helt online. Vi tilbyr også våre kunder kurs spesielt for kvinner i overgangsalderen og for hormonbalanse.
Jeg er 55, har vært gift med samme mann i 25 år og har en sønn som er utenlandsstudent. Jeg er hjemmeværende. Jeg innrømmer at jeg aldri har tenkt et sekund på at jeg skal være mindre verdt på noen som helst måte. Jeg har gledet meg til denne perioden og trives veldig godt med livet sånn som det er. Man blir på en måte "fri" igjen etter at barn er flyttet ut. Nå har vi fortsatt en hund, så helt fri til å gjøre alt vi vil, er vi ikke, men mye mer enn før. At jeg skal være mindre verdt fordi jeg ikke lenger kan få barn, er veldig fjernt for meg selv om jeg har vært (overutdannet, men dog) stay home mum i mange år. Barnet fikk vi vha. assistert befruktning (ICSI), så jeg vi har vel egentlig aldri kunnet få barn sånn uten hjelp. Er nok i overgangsalderen selv om jeg merker få plager, muligens fordi jeg (i samråd med gynekolog) skal stå på Cerazette i et par måneder til pga. endometriose. Får se om det blir verre til høsten. :krysser:
Jeg har jo aldri kunnet lage barn, og har aldri følt meg verdiløs av den grunnen. Og jeg gleder meg jo egentlig til å kunne bruke mer tid på meg og mitt. Har vært fulltids alenemor i 11 år, og det har ikke vært en dans på roser, og lite tid til meg og mitt. Så jeg synes egentlig bare det er fint. Jeg synes forøvrig det var MYE verre å bli 30 enn både 40 og 50. Jeg trives med å bli eldre. Overgangsalderen er i følge gynekologen et par år borte også.
Men det hadde helt klart vært noe annet om jeg var hjemmeværende og identiteten min var knyttet opp til å være mor og ektefelle.
Jeg har riktignok ikke fyllt 50 enda, men det er ikke så mange år igjen til det skjer.
Det jeg kjenner veldig på for tiden er at jeg ikke er like nødvendig for de rundt meg lenger. Ungene mine klarer seg stort sett selv, og derfor er det mye mindre logistikk som må koordineres med mannen min. Dette er jo på mange måter veldig godt - selvstendige unger har vært noe jeg har ønsket meg. Men det er også litt rart og sårt at jeg ikke "trengs" mer.
Og jeg har ikke funnet helt ut av hva jeg skal bruke all den nye fritiden min på.
Hvem er disse egentlig? De uutdannede uten bein i nesa og med dårlig selvinnsikt? Beklager, men jeg blir litt provosert, og trist?, av noen av formuleringene dine i denne tråden. Det fremstår som nedlatende.
Til det siste: Selv om jeg de siste 20 årene har vært hjemmeværende mor og ektefelle, føler jeg absolutt ikke at det er dette identiteten min er knyttet opp til. Man er da seg selv selv om man ikke jobber??
Altså, jeg har hørt om en del ekteskap som knaker litt i sammenføyningene når ungene flytter ut og man mister det man hadde felles (for noen er jo ungene det man har felles). Men jeg føler virkelig ikke at vi som kvinner har vår identitet knyttet til det å være mor. Så jeg føler det er en litt konstruert problemstilling egentlig. Som vel flere andre i tråden påpeker.
Det gikk litt mot det Karamell skrev om stay at home mums. Da jeg bodde i usa var det flere som var Mamma og Ektefelle - med stor forbokstav. Jeg mener ikke at alle som er hjemmeværende ikke har en egen identitet. Men for min hjemmeværende bestevenninne i usa har det helt klart vært et markant skille nå som ungene er blitt så store at de ikke trenger henne i like stor grad som før. Det var jo det som var hennes jobb, og plutselig har hun «fått sparken». Jeg har en stor del av min identitet knyttet til jobben min, og om jeg plutselig skulle sluttet å jobbe er det klart at det hadde vært en ganske stor endring i hvordan jeg levde livet mitt og i min identitet.
Det var ikke nedlatende ment, på noe som helst vis.
Tok det ikke sånn, altså. Jeg har selv bodd i et stort stay home mum miljø i Tyskland og kjenner ingen som "bare" var og ble definert som mor og ektefelle, så det er mulig det er et amerikansk fenomen.
Nå er jeg jo bare ungdommen med bare førti år å skilte med, men er fortsatt ganske uutdannet og har ikke fått med meg i pensumet til livets harde skole at det er meningen at jeg skal føle meg verdiløs når jeg ikke lenger kan føde barn. :gruble: Mulig jeg misset en time eller to, så klart.
Hos meg flyttet den siste ut rett etter at jeg hadde fylt 50 og det er en større endring i livet å ikke ha hjemmeboende barn enn å ha fylt 50.
Jeg føler ikke at min verdi ligger i å kunne få barn. Jeg sluttet jo også å få barn for 20 år siden, så sånn sett burde jeg ha definert meg som verdiløs for lenge siden.
Selv om mine barn ikke bor hjemme lengre, så har jeg god kontakt med dem og opplever at jeg er viktig i deres liv. Og jeg har heldigvis en mann som jeg trives med og som jeg tror trives med meg.
Overgangsalderen har så langt vært snill med meg. Jeg har dessverre gått en del opp i vekt og det er det ikke så lett å gjøre noe med. Men det er tross alt ett ganske lite problem, så lenge jeg ellers er frisk og i god form.
Jeg føler egentlig at livet blomstrer etter fylte 50 og har ikke noe behov for å styrkes eller reddes på noen som helst måte. Jeg er litt redd for at jeg er i ferd med å bli for gammel på arbeidsmarkedet og at det kan være vanskeligere etterhvert å søke seg videre til andre ting. Men, siden jeg har en jobb som jeg liker veldig godt, så er det strengt tatt ikke en krise om jeg blir i den de 20 årene (++) jeg har igjen i arbeidslivet.
Selv om den er gammel og beskriver en annen tid, så kan jeg bare anbefale Ebba Haslunds "Bare et lite sammenbrudd". En sjelden god beskrivelse av det å føle at man ikke trengs lengre og at den rollen man har fylt oppleves som uviktig av andre.
Jeg synes livet som 50+ har vært strålende så langt og egentlig langt bedre enn livet som småbarnsmor var. Jeg elsker at ungene blir voksne, selvstendige og trenger meg i langt mindre grad enn før. Jeg elsker friheten det gir meg til å jobbe når jeg vil, ta en helt ny utdannelse bare fordi det er det jeg har hatt lyst til hele livet, og generelt leve livet mitt slik jeg har lyst. Jeg er gift på 20. året og opplever vel at ekteskapet også har godt av at vi begge to kan prioritere oss selv i langt større grad enn før. Det høres kanskje rart ut, men det at vi nå kan oppleve mer hver for oss gjør at tiden sammen blir bedre. Alt i alt, livet er riktig bra.
"Empty nest"-syndrome er jo sikkert interessant nok å se nærmere på, og vel det som var utgangspunktet for din venninnes uttalelse, men å generalisere det til "kvinner 50+" virker som en hypotese malt med en i overkant bred pensel.
Jeg er mer interessert i "Pensjonist, hva nå?" kjenner jeg. Det er virkelig noe jeg gruer meg til. Hva skal jeg finne på da? Jeg kommer til å gå på veggen.
Eller, interessert nå, er vel en overdrivelse. Det er jo noen år igjen, men kommer til å gi en større endring i livet enn at barnet flytter ut og jeg kommer i overgangsalderen.
Absolutt. Jeg har jevngamle venninner som er bestemødre og noen som har skolestartere. Og, noen som ikke har fått barn, enten frivillig eller ufrivillig. Alt dette spiller mye større rolle for livet enn alderen.
Å, om jeg bare lever lenge nok til å oppleve at folk rundt meg blir pensjonister! Så de endelig kan få vist meg hvor lett som en plett det er, å fylle dagene med å lese bok og finne hobbyprosjekter på Pinterest! :knegg:
Men sånn ellers, jeg er 42 (barna er 13 og 18 i år), men de fleste av vennene våre nærmer seg, eller har rundet 50. Barna er derimot ikke så mye eldre enn våre, men gamle nok til at mange av dem har flyttet ut. Og jeg synes venninnene mine blomstrer, skal jeg være ærlig. :knegg: De ser mye bedre ut i farvannet rundt 50, med tid og overskudd til seg selv, enn de gjorde for ti år siden, i tidsklemma.
Dog må det sies at jeg merker en litt annen holdning til, og forståelse for, kropp og helse (fysisk og mentalt), nå når det ikke er sånn at de kan ta den like for gitt lenger. I likhet med Karamell, så har jeg levd med skrantende kropp lenge før folk flest.
Jeg ser egentlig litt blandet på det å bli pensjonist.
For meg er det sannsynligvis ca 19 år til. Så det begynner jo å bli en realitet.
Jeg trives med å ha god tid hjemme og tror egentlig at jeg kan få ganske mye tid til å gå med til bøker og hage (om jeg får beholde helsen sånn at jeg kan ha glede av hagen).
Jeg er engasjert i frivillighet, i en organisajon der jeg kan fylle hele dagen om jeg så vil med ulike oppgaver.
Jeg skal bli bestemor. Enten mine døtre vil ha barn eller ikke. Det finnes alltid barn som trenger besteforeldre. Og det gleder jeg meg til.
Jeg tror egentlig at det skal bli fint. I hvert fall om vi fortsetter å være to som har god helse. Men jeg er klar over at mye kan skje. Og jeg vet at jeg kommer til å savne det å jobbe.
Jeg bet meg merke i det siste her, og vil slå et slag for frivillig innsats på et felt som interesserer deg eller som du brenner for.
De fleste av oss har vel hatt våre år med tvangsfrivillighet i form av å stille opp på ungenes fridtidsaktiviteter i en eller annen form.
Nå er kanskje tiden inne for å gjøre noe som er større enn en selv og sine, og som man virkelig har lyst til.
Alle frivillige organisasjoner trenger frivillige som kan stille opp på jevnlig basis, jeg kan i full fart nevne Røde Kors, Bymisjonen og Kreftforeningen som har utrolig mange forskjellige tilbud, Dyrebeskyttelsen, pasientforeninger, ulike telefon/chat for psykisk helse, barn, unge, språktrening med flyktninger og sånn kan jeg fortsette i det uendelige.
Jeg kan love at du vil føle deg nyttig og verdsatt. :hjerter:
Veldig enig med Nextlife. Frivilligheten trenger folk, og det burde være mulig for de fleste å finne noe de kan brenne for. Selv jeg er nyttig nok til å hankes inn til både det ene og det andre, så det er virkelig ikke mye man trenger å kunne stille opp med. Og jeg har blitt kjent med så utrolig mye fine folk!
Jeg har vært delvis pensjonist i 10 åg og 80% pensjonist (ja, jeg har jo sånt pensjonistkort til buss og sånt) i 5-6 år. Nå har jeg nok med 20 % jobb og mor/kone/drifter av AS Hjemmemiljø, men som heltidspensjonist uten hjemmeboende barn bør jeg sikkert melde meg inn i noe. Jeg liker alenetiden min litt i overkant godt, og ser jeg kan bli nokså asosial om jeg ikke inviteres ut på noe.
Egentlig synes jeg at foreldregenerasjonen min, spesielt kvinnene, de som er 70 + og fremdeles har god helse, og god råd, er nokså aktive med trening, turgrupper, teater, reiser og venninner. De enslige mennene er det kanskje verre med.
Jeg er ikke 50 ennå (fyller 48 i år), og barna mine er 10 og snart 12, så et stykke utenfor målgruppen vil jeg tro, men jeg er en av dem som kan bli litt trist/bitter når folk snakker om at de får så mye tid til overs når barna blir større og flytter ut, fordi jeg vet at minst ett av mine barn og trolig begge trenger mye hjelp og oppfølging fra oss også når de blir voksne, på grunn av diagnosene de har. Vi kommer ikke til å ha et vell av fritid eller noen empty nest-opplevelse, selv om de kanskje ikke bor hjemme vil de trenge oss så lenge vi lever. Så mine tanker om tilværelsen 50+ handler mer om å holde seg så frisk og oppegående som mulig i mange, mange år for å kunne være der for barna. Og hverandre, såklart. Eventuell fritid som måtte komme skal jeg ikke ha noen problemer med å bruke kjenner jeg, og hvis det i tillegg betyr mulighet for å reise eller tilbringe mer tid aleine med han jeg er gift med er det utelukkende positivt!
Hvis det er empty nest-greien som er hovedfokus ville jeg kanskje tenkt større aldersspenn? Det er jo ganske mange som ikke har barn på vei ut av huset når de fyller 50, i hvert fall her jeg bor (Oslo-området). Kanskje ikke tenke alder men livssituasjon? Men jeg henger heller ikke helt med på hva du vil, og ble skeptisk til den "Dere er høyt utdannede og oppegående"-kommentaren.
Kan melde meg som ganske lavt utdannet forumbruker, som en motvekt mot hvem det nå er. :humre: Femtiårene er straks over, redet er tomt i teorien men i praksis er Pip her ganske ofte, jobben krever sitt, og frivillig-vervet mitt er ganske omfattende til tider.
Har hatt mange år som alene-boer tidligere i livet, så jeg syns ikke det blir så stor forandring nå, bare tilbake til livet jeg var vant til før. Færre pubturer og mindre sjekking da. :knegg:
Mere spent på pensjonistlivet, og da er det økonomien jeg evt bekymrer meg for.
Jeg skal i hvertfall ikke flytte i leilighet når begge jentene har forlatt redet. Jeg skal beholde stor hage, hus og ikke minst skal jeg ta igjen alle serier jeg ikke har sett, bøker jeg ikke har lest, turer jeg ikke har gått, steder jeg ikke har reist til når jeg bikker både 50 og pensjonist. Jeg tenker også at jeg er heldig og har en veldig spennende og givende jobbsituasjon hvor jeg skal gi alt jeg kan så lenge jeg kan. Alt hvis helsa holder.
Jeg har også vokst opp med sterke kvinner (tidlige enker) og sett hvor rikt man kan leve som moden kvinne. :hjerter:
Jeg bare gleder meg til yngstemann flytter ut til høsten, og gruer meg allerede til han flytter tilbake igjen etter at året på folkehøyskole er over (for det kommer han nok til å gjøre). Jeg har aldri vært en person som har gått all-in når det gjelder ungene, så den der sorgen og savnet skjønner jeg ikke helt. Og ikke føler jeg at jeg har så mye mer fritid heller.
MEN - jeg må innrømme at de siste årene så har jeg begynt å savne eldstemann. Han bor ikke langt unna, men han prioriterer ikke oss, så vi må nesten lokke eller true (neida) for å få møtt han. Jeg synes dagens unge henger altfor mye sammen foreldrene sine, så jeg er jo glad han ikke henger i skjørtene mine, men en gyllen middelvei hadde vært fint. Men jeg nekter å bli en sånn passiv-aggressiv klagende gammel dame som sutrer over at ingen bryr seg, så jeg har sagt rett ut til han at jeg er lei meg for at jeg ser han så lite, og at det må vi gjøre noe med. Og det skjønte han.
Du har helt rett. Jeg bare bruker veldig lang tid på å bestemme meg for hvem som skal få arbeidsinnsatsen min. :knegg:
Jeg jobber allerede frivillig for fotballklubben som ungene var med i, men det er bare noen timer her og der. MEN; i går fikk vi nye naboer. Det har blitt bygd en flyktningebrakke rett ved siden av borettslaget vårt; primært er den tenkt for ukrainere. Et par av leilighetene får sågar solid utsikt til "norsk kultur" aka mor (les: meg) sitter i sofaen mens hun strikker og ser på tv-serier. :sparke: Jeg håper egentlig at jeg kan bidra med noe der. Det vil være så enkelt.
Jeg har alltid følt at det er viktig å ha ting i livet som jeg er opptatt av, og som hverken er knyttet til barn eller partner. Både interesser og engasjement og venner, mener jeg. Det synes jeg jo egentlig alle burde ha; jeg skjønner at ikke alle har tid til så mye av det, men jeg tror jo det blir enda viktigere når man blir eldre og barna trenger mindre oppfølging og etter hvert flytter ut. For ikke å snakke om når man blir pensjonist.
Og hvis man har en partner, tenker jeg det kan være et poeng å snakke litt sammen om hvordan man ser for seg de neste 20 årene. Kanskje man finner på noen morsomme felles prosjekter eller planer? Kanskje det er verdt å tenke over hvordan man organiserer livet og hverdagen, hvis ting i utgangspunktet ble som de ble for å få logistikken til å gå opp?
Kvinner har jo lengre forventet levealder enn menn, og det er dessuten vanligere at vi har partnere som er eldre enn oss, så det er god grunn til å tro at mange av oss kommer til å bli enker etter hvert. Og da vil det være ekstra viktig å ha et nettverk og ting å holde på med som man kan gjøre uten partner.
Det mest vanskelig å bli 50+ er at det er så inni "bruk hvilket ord du vil" vanskelig å gå ned i vekt! Det har vel trolig mest med klimakteriet å gjøre. Ellers strålende å være 50.
Som motvekt (tjobing!) mot det siste der, vil jeg si at det er ikke en livsnødvedighet å gå ned i vekt. Man kan være som man er, og som man blir etterhvert. Innse alderen sin, rett og slett.
Og så er det også sånn at når man blir eldre er ikke nødvendigvis bmi under 25 det man bør strebe etter. Eldre har godt av litt mer polstring av flere årsaker.
Nå er jeg 50 + og singel på 14. året, så problemstillingen er liksom ikke helt der. Men jeg fant jo ut at jeg måtte ha noe å gjøre da jeg ble skilt og hadde "fri" annenhver uke. Så først begynte jeg med hudpleiekurs, og så ble jeg lokalpolitiker, og har jo ikke egentlig hatt fritidsproblemer etter det.
Nå som ungene snart er ute av huset begge to, så har jeg allikevel begynt å innse at jeg kanskje har tid til en kjæreste igjen. Det har ikke vært så lett å skulle innlede noe forhold når en har unger konstant.
Men selv om BMI-en er høy, så virker det ikke som om det er den største hindringen på sjekkefronten da. :sparke:
Det finnes heldigvis plenty menn som synes formfulle kvinner er attraktive (og plenty av kvinner som gir beng i at mannen har vaskeball og ikke vaskebrett. :nemlig: ).
Nå har poden fått lappen og det gjør jo underverker for fritiden min, all den tid han har hatt hobbyer som krever en del kjøring, og en god del kjøring over avstander.
Jeg må si at jeg overhode ikke kjenner på noe empty nest-syndrom, tvert i mot gleder det meg at redet blir ganske tomt. Mye mulig det henger sammen med at jeg har vært 100% alenemor i 11 år og til tider knapt tid til å puste.
Dette kjenner eg meg veldig igjen i. Det har vore intense år med meir eller mindre eneomsorg og dermed så er det en dag en heller kan sjå fram mot, å få igjen litt tid til pust.
Vi er ekstremt privilegerte her på berget, og vi (generalisert) bruker mye tid på oss selv.
Trening, storbyturer, kjærligetsturer, datenights, toppturer, vennefester, venninneturer osv.
Jeg tror vi har godt av, og kan berike oss selv ved å kikke litt ut over egen navlelo og å gjøre noe som, utover å bidra er uegennyttig Noe som kanskje til og med ved første øyekast ikke er 100 prosent comfy.
Jeg må innrømme at jeg har tenkt å bruke masse tid på trening, egenpleie, venninner og kjæreste, med verdens aller beste samvittighet. Fram til nå har det vært fryktelig lite tid til sånn og jeg har hatt mer enn min fair share med å følge opp egne og andres unger, vært
oppmann og klassekontakt i årevis.
Ut over det er jeg selvfølgelig enig i at vi er privilegerte her på berget. Jeg også for alt i verden. Og nå skal jeg omsider bruke litt tid på å nyte det. :nemlig:
Da blir du kasserer i en eller annen organisasjon. Kontakt med medlemmer og andre er det leder, nestleder, sekretær og slikt som håndtere mest.
(Neida, slettes ikke alltid, men jeg har opplevd det ganske ofte.)
Divine: oversikt over lokale muligheter på Røde kors sin lokale side. Hjelpe med hundelufting og stell hos FOD? Hjelpe med stivedlikehold og hytter hos lokalt DNT? Østersrydding?
Det gjelder i særdeleshet for meg også. Jeg har vært ubrukelig og uvirksom mesteparten av mitt liv. Helt ærlig, så er det jo viljen det står på, og jeg både river meg i håret av, og fryder meg over, utfordringene jeg står overfor gjennom de frivillige vervene jeg har. Læringskurven er bratt..! Men så må man jo virkelig ikke jobbe frivillig! Det er.. uhm, frivillig. ;)
.jpg)
.jpg)
