Bluen sa for 3mnd siden:

Han er 11. Og dattera I. er som min eldste, 18.

Input sa for 3mnd siden:

Eller så er hun faktisk like drittsekk som faren og bifaller vold som metode i barneoppdragelsen.

Blondie sa for 3mnd siden:

Utrolig tøft å lese den artikkelen. :sukk:

Storm sa for 3mnd siden:

Jeg følger moren på Instagram og hun postet i går at hun hadde fått 36 røde roser fra mannen på deres 36-års bryllupsdag. Sterk kontrast til Aftenposten-artikkelen og det er vanskelig å forstå hvorfor hun ikke har brutt ut ennå.

Wix sa for 3mnd siden:

Forskning tyder på at det er veldig uvanlig at både mor og far utøver vold begge to. Så det mest sannsynlige her er at mor sitter i det samme grepet. Det er klart hun burde tatt med seg barna og forlatt fyren, men det er veldig lett for oss å si. Hun har nok helt sikkert vurdert dette opp og ned og i mente, men det kan være aspekter av denne situasjonen vi ikke vet eller tenker på. For eksempel er det jo det at dersom man bryter med en voldelig mann så kan det jo hende at barna må ha samvær med den voldelige mannen - og da er du ikke der en gang til å beskytte barna og du har null info om hva som foregår der. I tillegg er hun helt sikkert glad i noen sider ved han også, og han sier sikkert unnskyld og kjøper roser og da er det lett å ta tak i det håpet istedet for å starte på den tunge og usikre veien ut av forholdet. Det er ikke en gang sikkert det blir mindre vold av å gå. www.forskersonen.no/margunn-bjornholt-vold-vold-i-naere-relasjoner/det-er-ikke-alltid-det-hjelper-a-ga-fra-en-voldelig-partner/2326858

Tallulah sa for 3mnd siden:

Jeg tror ikke det trenger å være enten eller. Jeg tror det er veldig lett å rettferdiggjøre for seg selv at «det ikke er så ille» når man er i en slik situasjon. Så man må ikke være kuet eller bifallende som eneste alternativer.

Og om man er kuet kan man være kjærlig med barna i smug. Jeg leser denne artikkelen som at det ikke har skjedd.

Filifjonka sa for 3mnd siden:

Om det er uvanlig at begge foreldre utøver vold, så tror jeg ikke det er uvanlig at den ene parten ser volden skje uten å gripe inn, glatter over og later som ingenting. Og det selv om ikke vedkommende selv er utsatt for vold eller trusler om vold.

Niobe sa for 3mnd siden:

Det er ikke uvanlig, nei. Og enten det er bevisst eller ubevisst, så kondisjoneres man til å oppleve det som normalt. Og så bagatelliserer man og lurer seg selv: «Det er ikke så ille, det skjer ikke så ofte, det har vært bedre denne uka», osv osv. Og plutselig har det gått 36 år. Det går an å forstå at det skjer, selv om det ikke er greit. Men å ikke støtte barna når de står frem, det er mye verre å forstå.

Og jeg tror også hun lar seg sjarmere av de fleste sidene av ham. As one does. Min mann gir meg ikke roser på bryllupsdagen. Men han ville aldri lagt hånd på meg eller ungene. Jeg er mest på sistnevnte.

Niobe sa for 3mnd siden:

Det skjer også, ja. Om det er sjelden at begge foreldrene er voldsutøvere, så kan de likevel støtte hverandre. Og utøve vold på hver sin måte, den ene både fysisk og psykisk, og den andre «bare» psykisk.

Blondie sa for 3mnd siden:

Det er vel også en form for psykisk vold å bagatellisere hendelsene og aktivt ta parti med voldsutøveren.

My sa for 3mnd siden:

Ja, vi vet jo egentlig ingenting. Kan hende det kostet henne enormt å si "ikke så hardt Gjert", den gangen, og at hun fikk et h.. etterpå for å ha irettesatt han foran sønnen, og at hun visste at det bare ville eskalere om hun prøvde å gå i mellom. Eller at hun bagatelliserer og unnskylder, og er for feig til å gripe inn og gjøre noe. Eller at hun synes håndteringen var på sin plass, men kanskje litt overdrevet akkurat den gangen. Eller at hun er likegyldig og bare ikke bryr seg. Det kan vi ikke vite.

Uansett hva som er hennes greie så er det han som har gjort dette, og som har påført barna disse traumene. Selvsagt burde mor grepet inn, men å si at hennes svik er like ille, og til og med verre enn hans, uten at man vet noen verdens ting om hennes situasjon, det synes jeg er ganske unødvendig. Her er det faren som har mishandlet barna, og etterhvert hatt dem i en ekstra hard skvis, ved å i tillegg være treneren deres, som de er avhengig av, og ved at de har blitt ganske offentlig kjente personer, slik at skandalen og konsekvensene ved å ta et oppgjør blir enda større enn i en mer anonym familie, der far bare er far. Hva mor har gjort (eller unnlatt å gjøre) kan muligens ha sin forklaring, som det er vanskelig for oss å sette oss inn i. Det han har gjort er det ingen unnskyldning for, og det er ingenting som kan bortforklares. Ikke at han er vokst opp uten far, ingenting.

Jeg blir ellers også bekymret for hvordan dette har skadet barna og påvirker deres evner som omsorgspersoner igjen, og forplanter seg videre. I intervjuet sier sønnen selv at han ikke har fått behandling, men har stadig en egen terapi gående i hodet, at han er "urolig", har "kort lunte" og blir roligere av alkohol. Urovekkende.

Maverick sa for 3mnd siden:

Litt spesielt å lese her at man mener at moren har vært verre mot barna sine enn faren. Det er ikke hun som har tatt kvelertak, det er ikke hun som har spylt en unge i dusjen, det er ikke hun som har slått til ungene igjen og igjen, det er ikke hun som har tvunget dem i geledd og alle disse andre svært troverdige tingene som den eldste sønnen beskriver. Hun har ikke reddet dem, og hennes halvhjertede forsøk på å gå mellom er helt forferdelig patetisk å lese om - men ingen av barna har så vidt jeg kan se beskrevet henne som den aktive parten i hverken fysisk eller psykisk voldsutøvelse, utenom mangel på avverging. Samtidig er det ikke spesielt vanskelig å se for seg at hun er svært kraftig manipulert og kontrollert, og bor altså da fortsatt hos denne mannen sammen med barn.

Det var nesten et litta hint av "kvinne er kvinne verst", og det er ganske lavt nivå, og viser lite forståelse for hvor føkka man kan bli av å bli utsatt for psykisk terror i lang tid.

Jeg mener ikke at all feig, unnvikende oppførsel som tilrettelegger for vold kan unnskyldes med at man antagelig er utsatt for det samme selv. Men vi trenger ikke gå dit at vi legger mer skyld på de som ikke stopper voldsutøvelsen, enn de som utøver vold.

Niobe sa for 3mnd siden:

Om hun kjenner på noe som helst ansvar, skvis, dårlig samvittighet, kvaler, så er hvert fall bryllupsrose-skryt på sosiale medier fullstendig umusikalsk. Det er støtte til Gjert.

Jeg er enig i at «verre» og «mer skyld» er å dra det langt, men jeg kan også bli irritert av at man har en tendens til å tro at mødre er så uskyldige.

Maverick sa for 3mnd siden:

Det er for øvrig heller ikke spesielt uvanlig i en sosiopats verktøykasse å straffe partner ved å straffe barn. Om man går mellom og forsvarer barnet, så blir partneren sint på deg siden du setter spørsmålstegn ved hans/hennes gudsposisjon, og tar hevn på deg på måten det gjør vondest - ved å straffe barnet enda hardere ved neste anledning. Det fører igjen til at man kan bli forsiktig med å gå mellom for å ikke å eskalere voldsutøvelsen. Man kan finne på å ikke tørre å forlate hjemmet fordi man ikke har midlene, reellt eller innbilt, til å fjerne barna fra partneren man er redd for skal skade dem alvorlig for å hevne seg på at du har forlatt ham/henne. Virkelighetsbildene forskyves og all selvtillit forvitrer. Man har jo ikke giftet seg eller blitt sammen med en sosiopat - han/hun var supersjarmerende og tøff og modig og så ble det litt etter litt en annen virkelighet som man var fanget i, og antagelig har skyld i selv.

Niobe sa for 3mnd siden:

Nei, vi vet jo ingenting om hva som stemmer i dette tilfellet. Og det finnes like mange fasiter som det finnes situasjoner, samme hva som er vanlig eller uvanlig. Hun var invitert i bryllupet til J og E, og mannen var ikke. Det sier noe.

Men jeg holder fast på at det som regel kuttes mer slack for mødre, og oftere antas at de gjorde alt de kunne og var uskyldige medofre. Fordi de er mødre.

Maverick sa for 3mnd siden:

Tja, det kan nok godt hende. Og noen ganger så blir mødre dømt mye hardere for å ikke stoppe vold, enn de som utøver volden. Som her. Fordi de er mødre.

Man må sette riktig hale på riktig gris. Ikke tro at mødre ikke utøver vold. Og heller ikke tro at det er noen andre enn den som utøver volden som har hovedansvaret for at vold utøves.

safran sa for 3mnd siden:

Jeg kjøpte abonnement på Aftenposten for å få lese hele intervjuet, og det traff meg rett i fleisen. Jeg kjente meg sånn igjen at det gjorde vondt. Han beskriver mekanismene slik jeg opplevde det, bare at det var jeg som yngst som ringte til min eldre søster for å redde meg når han klikka. Og det å aldri oppleve støtte fra moren, men i stedet få en innstendig bønn fra henne om ikke å protestere, for da får hun det verre senere. Det er også vold.

En mann som utøver vold mot barna sine, gjør det også mot sin partner. Så at Tone er redd for mannen er svært sannsynlig, og antagelig også har funnet ut hvilken reaksjon fra henne som gir minst bølger i vannet for dem alle. Voldsmekanismer i familier er innfløkte. Men det frikjenner henne virkelig ikke fra å beskytte barna sine. Hun burde vært medtiltalt.

Niobe sa for 3mnd siden:

Det er jeg enig i.

Niobe sa for 3mnd siden:

Det er ikke nødvendigvis sånn at en mann som banker barna sine, også banker kona. Det er ikke alltid sånn at han banker alle barna, heller, bare for å gjøre det ekstra komplisert å eksistere.

safran sa for 3mnd siden:

Og vold er mer enn "banking".

Floksa sa for 3mnd siden:

Dette!
«Vi» vet ingen ting om hva mor lever med. Og å spekulere i det er en uting.
Hun er ikke tiltalt, så noen har gjort en vurdering av det og konkludert med at hun ikke er en del av det. Det er alt vi trenger å vite.

Zulu sa for 3mnd siden:

Eller et desperat forsøk på å vise omverden at det er bedre nå, at alt er fint, at han har sluttet nå. Hun har fortsatt en mindreårig boende hjemme.

Input sa for 3mnd siden:

Eller så har hun ikke kontroll selv på hva som legges ut i sosiale medier.

Det er dumt å spekulere. Og jeg er veldig enig i det som sies om at kvinner dømmes hardere. Men det er også slik at kvinner dømmes mildere fordi man har vanskeligere for å se for seg en voldsutøvende mor enn en far, og lettere bortforklarer det med at hun også blir utsatt for vold. Det er også skummelt.

Bokormen sa for 3mnd siden:

Vi hadde et tilfelle i familien hvor mor mishandlet barna, og der ble far dømt hardt for å ikke å ha grepet inn. Den dag i dag treffer jeg med jevne mellomrom folk som forsvarer henne, ikke helt tror at hun kunne slå og mishandle barna, og om noe skjedde så var det sykdommen, det var ikke henne som person. Jeg forstår godt at det er enda vanskeligere for menn å stå fram med mishandling i hjemmet. Og helt uten å forsvare det å ikke gripe inn så tror jeg ikke vi som ikke har opplevd det kan være i nærheten av å forstå mekanismene som gjør at en ikke klarer å bryte ut.

Niobe sa for 3mnd siden:

Jeg mener virkelig ikke å spekulere, tillegge, forsvare eller klandre noen for noe som helst. Jeg er nok preget av å være drittlei og skuffet av foreldregenerasjonen generelt, og er sånn sett glad for alle som klarer å stå frem og får lov til å fortelle hvor bedritne foreldre som finnes.

Polyanna sa for 3mnd siden:

Jeg tenker at det ikke er riktig å tenke at voldsofre agerer med fornuft og rasjonalitet. Vold gjør at du agerer med på instinkt enn på fornuft. Du blir «trent» til å agere slik at voldsutøver ikke skal bli sint. Det er ikke en rasjonelle for-og-mot-vurdering, det er ren refleks. Og ofte en av grunnene til at voldsofre ikke drar. Klart, det er også rasjonelt farlig å dra fra en voldelig partner, men også om det kan gjøres trygt, så er alle instinkter tunet inn på å «ikke gjøre ham forbanna», og da blir det å reise, helt utenkelig.

Og så er «vold i nære relasjoner» en kategori for seg selv, med god grunn. Det er vold fra noen du også er glad i, som også er glad i deg. Som også er en du står nær. Som Henrik sier i intervjuer: han savner også faren sin. Det virker helt sprøtt, men er ganske vanlig.

Litt Ref Høibys eks, som de første dagene etter hendelsen dro til leiligheten med ham, snakket med ex-svigermor og på mange måter fortsatte i relasjonen. Til hun nå fink besøksforbud. Der virker merkelig, men er vanlig, tror jeg.

Maverick sa for 3mnd siden:

Ja. Det er jeg helt med på. Og jeg har et håp om at Ingebrigtsen-barnas historiefortelling åpner noen øyne her og der og kan gjøre det lettere å gjenkjenne denne dynamikken fremover. Jeg har ikke sett denne serien på NRK, men leste en kommentar om at når man ser den etter å ha lest beretningene, opplever man situasjonene helt forskjellig. Og at kanskje litt kollektiv trening av evnen til å oppdage slikt kan gjøre livet lettere for noen barn i de neste generasjonene. Og partnere.

zinatara sa for 3mnd siden:

Jeg lurer på om nettopp det at de har så mange barn i veldig stort aldersspenn kan være en måte å kontrollere henne på. Og så tror jeg man skal være oppmerksom på at det er handlingen å gå som gjerne er den mest risikable. Det er gjerne da kvinner og barn ender opp med å bli drept. Da kan det nok ofte føles enklere å bli. Selv om mange "små" traumer over tid gjerne blir verre enn det ene store.

Dersom det ikke var mekanismer som fikk voldsoffer til å bli, enten det er fysisk eller mentale, så hadde ikke folk blitt i sånne forhold. Og ting vi tenker er selvsagt, som omsorgsfordeling er ikke like selvsagt når du gjerne har blitt manipulert til å tro at du aldri kommer til å se barna dine igjen dersom du går.

Tallulah sa for 3mnd siden:

Igjen; skulle ønske vi sluttet å snakke i absolutter. Manipulert vs med på det, gå vs bli osv.

Jeg har vokst opp i en liknende situasjon, og det er veldig mye en forelder kan gjøre som ikke innebærer å sette seg selv i livsfare ved å gå, eller gå i mellom. Det er den beskrevne mangelen på omsorg og omtanke jeg reagerer på her, også etter at alt dette har kommet frem.

nokon sa for 3mnd siden:

Eg trur det er heilt umogleg å førestille seg korleis det er å leve under eit slikt regime, viss ein ikkje har opplevd det. Det er enormt mange kvinner som ikkje klarer reagere adekvat overfor voldelege menn, enten det er dei sjølv eller barna eller begge som blir utsett for vold. Det er ganske sterke og komplekse mekanismer som slår inn og som gjer at ein blir fanga i ein heilt forskrudd familiedynamikk.

For meg blir det veldig feil å forsvare Tone med at ho er eit offer. Men det blir like feil å klandre henne for at ho er så passiv som ho er. Begge deler blir for enkelt. Det er ei smørje av makt, manipulering, kontroll, frykt, avhengigheit, skuldkjensler ... you name it.

Eg håper alle involverte får den hjelpa dei treng. Og at foreldelsfristen kan diskuterast. Det tar i snitt 17 år for ein person å tørre å fortelje om ein del av dei tinga som Kristoffer beskriv i intervjuet. Og då burde foreldelsefristen vore det dobbelte. Minst.

Input sa for 3mnd siden:

Det burde ikke være noen foreldelsesfrist på vold i nære relasjoner. Særlig ikke mot barn.

Blondie sa for 3mnd siden:

Nei, det er jo en skandale at det er gjeldende praksis.

Karamell sa for 3mnd siden:

Jeg tror det er mye sant i denne kommentaren om hvorfor konflikten ble tvunget ut i offentligheten etter bruddet med trenerfaren.

www.aftenposten.no/sport/meninger/i/o3kwQ7/gjert-ingebrigtsen-nektet-aa-gi-seg

Apple sa for 3mnd siden:

Jeg får ikke lest kommentaren i Aftenposten, men Tone har vært gift med Gjert siden hun var 18 år. Det er hele voksenlivet og det får meg til å tenke på hva dette gjør med et menneske, hvordan bildet av volden blir og grenser forskyves.

Det er veldig bra at det kommer frem sånne saker slik at vi får øynene opp for hva som skjer mange barn, partnere og andre i nære relasjoner.

Og foreldelsesfrist på 10 år er jo fryktelig.

GinaK sa for 3mnd siden:

Det han sier om moren sin har jeg også ment i alle år.
Hun er sikkert like feig som min mor var.
Nå er min mor døde så jeg prøver alt jeg kan å ikke være bitter. Det er uansett for sent.
Min mor dro Gråtekortet, som jeg kaller det. Hver gang vi kom innpå oppveksten vår så begynte hun å gråte og klarte ikke å snakke om det. Så jeg har egentlig aldri hørt historien fra Hennes side/hennes unnskyldning..

Jeg har lest artikkelen og gjenkjente mye. Det kan virke rart for andre at familien fungerer i alle år til tross av det de skjulte.
Jeg ante ikke at det ikke var normalt å få fik, ris på rumpa ved å ligge over fanget med bar rompe og jeg fikk også like mye juling som broren min. Vi stod timesvis i et hjørne på rommet og fikk gå når faren vår fant ut at det var nok.
Faren vår lesset på mat på tallerken, middag, og vi fikk ikke gå ifra før vi hadde spist opp.

Jeg var 12 år før jeg snakkethøyt om hvordan vi hadde det hjemme. Ble virkelig forundret da jeg skjønte at ingen hadde det sånn. Så barn er utrolig trofaste mot sine.

Vet ikke helt hva de vil ha ut av dette. Er det penger/erstatning? Uansett hjelper ikke det en dritt for jævlig barndom og oppvekst.

Jeg har brukt hele mitt voksne liv på å være sterk, bite tenne sammen og se fremover og ikke dyrke historien min. Ingen bryr seg egentlig om det og skulle jeg latt være å jobbe og "gått på Nav så hadde det bare vært enda værre med dårlig råd oppå det hele.

Lhi-My sa for 3mnd siden:

Jeg synes det er enormt langt over streken å antyde at andre voldsofre står fram med historien sin fordi de vil ha erstatning. Det var vel i utgangspunktet ikke de som ønsket å snakke om dette heller. Det kan umulig være enkelt å stå i en slik situasjon når man er offentlige personer og ALLE snakker om og mener noe om din vonde historie.

Jeg tror man skal være ytterst forsiktig med å tenke at man forstår hvordan andre har det fordi man selv har hatt en tøff oppvekst. Kanskje forstår man litt og ja, jeg vil tro man skjønner mer enn de som ikke har opplevd slikt, men det er likevel viktig å huske at egne historier ikke nødvendigvis er de samme som andres. Det var en generell kommentar til mange innlegg her, og ikke myntet på noen spesiell.

nokon sa for 3mnd siden:

Det der med erstatning er ein så drøy påstand at eg bare sitter og måper!

Heilt sidan bryllupet til Jakob har eg tenkt at det må vere noko alvorleg som ligg bak og at Gjert-Narve-supportarane har gjort det veldig vanskeleg for brødrene å navigere i dette. Det er Gjert som har pressa konflikta ut i det offentlege rommet.

Historia om Kristoffer som løper ned bakken med balltre og henter søstera er for øvrig godt kjend på ryktebørsen blant Sandnes-folk. Han blei observert og ryktet har gått sidan brødrene braut med faren. Eg skjønner at han vel å fortelje sin versjon, når den historia allereie er ganske offentleg i ein del kretser.

Karamell sa for 3mnd siden:

Jeg må gjenta denne, tror jeg. Jeg tror ikke det handlet om erstatning!!

Karamell sa for 3mnd siden:

Dette med søsteren og håndkleet var kjent for meg også, her i Trøndelag. Men ja, jeg hørte det fra en fra Sandnes.

Chablis sa for 3mnd siden:

Tror ikke det jeg akkurat leste ,du tror det handler om erstatning? Det er skikkelig drøyt å antyde det.

Zulu sa for 3mnd siden:

Den ligger bak betalingsmur.

Blondie sa for 3mnd siden:

De er offentlige personer alle sammen og de skjønte det ville bli spekulasjoner når de tok avstand fra faren. Jeg er helt sikker på st de bille foretrukket å ikke dra det frem.
Det var vel politiet som startet etterforskning etter opplysningene som kom frem også. Erstatning vil jeg se for meg havner helt nederst på prioriteringslista til disse barna.

My sa for 3mnd siden:

Det er vel kort oppsummert her (lite utrdag fra kommentaren):

Jeg tror heller ikke det handler om erstatning, men om ikke å la dette bildet stå uimotsagt, og få formidle sin side av historien. Særlig siden veldig mange av de som uttalte seg, i kommentarfelt og andre steder, ga helhjertet støtte til Gjert, og omtalte sønnene nærmest som utakknemlige drittunger.

Tallulah sa for 3mnd siden:

Ja, og at han, som ikke er en av løpesøsknene, også støtter oppom historien, slik at man ikke kan argumentere med at "jammen, det var en trenerstil".

My sa for 3mnd siden:

Forsåvidt, men han var også den første Gjert var trener for. Selv om han sluttet, på grunn av alle anfallene de ikke fant ut av (som i ettertid har vist seg trolig å være panikkangst).

Tallulah sa for 3mnd siden:

Joda, men han forteller her om episoder fra før skolealder, der faren klemmer hodet til lillebroren mot gulvet med foten, samt episoder som ikke er knyttet til trening. Og i og med at han sluttet før han "ble noe" så kan man ikke dra utakknemlig/bortskjemt/"han er jo bare uortodoks i trenerstilen"-kortet, syns jeg.

Karamell sa for 3mnd siden:

Ja, og treåringen i dusjen kan heller ikke knyttes til treninerstil.
i dag leste jeg et sted (TV2?) at søsteren ble tvunget med i serien Team Ingebrigtsen.

My sa for 3mnd siden:

Karamell sa for 3mnd siden:

Ja, det er jeg klar over, alt fra Aftenposten er vel det omtrent?

Den halndler om at løpesønnene på en måte blir tvunget til å gi sin side av historien etter at Gjert nekter å tre tilbake som trener (For Nordås), og forteller en helt annen historie i podkasten til Raja og psykologkonen enn den virkeigheten som barna har levd under. Sønnenes uttalelse kom få dager etter den podkasten og må sees i direkte sammenheng.

Input sa for 3mnd siden:

Men altså, hvorfor er det ikke greit om de ønsker erstatning? Økonomisk erstatning er da helt vanlig - er det virkelig slik at det er galt om barn som har vokst opp med vold også ønsker det?

Jeg reagerte også på den opprinnelige kommentaren altså, men jeg synes også fokuset etterpå er litt rart.

Karamell sa for 3mnd siden:

Min reaksjon går på at de søker oppmerksomheten (kun) for å få erstatning, ikke at det er galt om de skulle få det. Jeg synes det er rart å trekke den konklusjonen at vi som reagerte mener det ut fra det som er skrevet.

him sa for 3mnd siden:

LaBanga sa for 3mnd siden:

Nå har NRK avpublisert serien: www.nrk.no/rogaland/nrk-avpubliserer-team-ingebrigtsen-1.17031916

Niobe sa for 3mnd siden:

Det er selvsagt helt greit at voldsofre å ønske erstatning. Det er veldig ugreit å antyde at det handler om grådighet eller ulegitime motiv. Jeg reagerer veldig på kommentaren, også den delen om NAV. Ikke alle voldsofre har et valg.

him sa for 3mnd siden:

Jeg leser nok GinaK litt anderledes enn flere her :) Jeg tror jo hun har et godt (men hardt) poeng i at det ikke blir så mye bedre for en selv om man får erstatning eller man "gir opp" fordi man ikke makter mer.

Jeg opplever i alle fall ikke kommentaren som nedsettende. Men jeg også mener at det hadde vært lurere å fortelle dette til psykolog enn til avisen. Dette sier jeg ikke for at jeg dømmer han, eller fordi jeg mener det er "moralsk" galt. Men fordi jeg tror det hadde vært et bedre valg for hans del

Personlig har jeg fortalt en god del private ting i min blogg, til venner og mer perifert familie. Det er ofte nødvendig å snakke om ting (altså - det aller beste er jo om man ikke har noe å snakke om ... men). Men for sin egen del bør man vurdere publikum - hvis man kan. (Det er jo mange ganger folk ikke velger selv)

ElinM sa for 3mnd siden:

Ja, her er du inne på noe vesentlig. Jeg har, som.tidligere nevnt her inne , vært utsatt for psykisk vold på jobb. Nevnt som en digresjon, det er mange likhetstrekk mellom dette og psykisk vold i nære relasjoner, både hvordan det utføres og de psykiske påkjenningene og skadene som oppstår.

Mye handler om løgn, manipulasjon, ansvarsfraskrivelse. Det siste er en grunnleggende faktor for at noen utøver psykisk vold, vil jeg påstå, og da legges jo all skyld over på offeret. Både når volden utøves, og i møte med alle andre. Derfor er det å bli trodd, helt grunnleggende for offeret.

Å bli ustatt for psykisk vold innebærer å miste kontroll ikle bare over eget liv, men som regel også over selv. Man fratas muligheten til å være sitt autentiske selv, man mister seg seg selv. Det er noe av det verste et menneske kan utsettes for, og det å bli trodd handler om å ta tilbake eierskapet til seg selv og sin egen historie. Å eie seg seg og sin egen historie er helt grunnleggende for et menneske helse og velvære.

For mange vil en dom i rettssystemet, som plasserer ansvar og skyld der det hører hjemme, være et viktig skritt for å bearbeide, legge det vonde bak seg og komme seg videre i livet. Erstatning vil nok helst bety noe kun i de tilfeller der det økonomiske tapet pga volden har vært stor.

Niobe sa for 3mnd siden:

Jeg er veldig takknemlig for at de orker å fortelle offentlig. Selv om jeg ser at kostnaden er vemmelig stor. Nettopp fordi det er dem, og fordi historien er som den er. Veldig ofte dreier det seg mer om en kamp mot systemet, om svikt i barnevernet, for eksempel. Her rettes fokuset endelig på foreldre som har hatt forutsetninger for å være bedre foreldre, men som ikke har vært det likevel. Noen har bedritne og traumatiske barndommer, som har vært milevis unna barnevernsoppmerksomhet. I ryddige middelklasse-rammer, med foreldre som så ypperlige ut, fra utsiden. Ingen åpenbar svikt, ingen substansmisbruk, ingen manglende klær, alltid på foreldremøter, samfunnsstøtter og deltakere. Det handler ikke om at ingen så, at ingen reagerte, men at det faktisk, for de fleste, ikke var noe å se. Det er foreldrenes svikt, og ingen andres. Er det nok til å så frem om, når man i folks øyne har fått alt man har trengt, og gjerne mere til? Nei, tolker jeg av enkelte her? Men hvorfor ikke? Hvorfor skal ikke vite at de foreldrene, og de historiene også finnes, og hvor godt man må se etter for å oppdage dem? Jeg er veldig glad for at fire så profilerte brødre orker å stå i det. Jeg hadde aldri klart det.

Input sa for 3mnd siden:

Hva mener du med gi opp her?

Å få erstatning kan jo for eksempel bety forskjell på mulighet til å få behandling eller ikke, det handler om anerkjennelse, en form for oppreisning. Jeg synes det er veldig rart å mene at det ikke blir bedre om man får erstatning. At det ikke gjør alt bra er sikkert riktig, men ingenting blir bedre? Da lurer jeg på hvordan du måler "bedre".

Også tror jeg det er bra for oss alle - samfunnet som helhet - at de står frem. Det er også et poeng å få lov til å fortelle sin historie, fremfor å ha en historie som ikke kan fortelles. Veldig enig med det Niobe skriver.

Niobe sa for 3mnd siden:

Jeg er veldig enig med Input. Å skulle definere hva en erstatning betyr eller ikke betyr for andre, det blir veldig merkelig. For noen er det den eneste formen for ansvarsplassering man kan få, og det tror jeg betyr veldig mye for mange.

him sa for 3mnd siden:

Jeg opplever ikke at jeg har argumentert mot at folk bør få erstatning? Jeg sier at jeg tror mange har for store forhåpninger om hva erstatningen blir å gjøre for de :)

Jeg sa ikke "ingenting blir bedre", jeg sa: "at det ikke blir så mye bedre". Jeg tror at mange ofte har urealistiske forventinger til hva ytre ting (som for eksempel en erstatning) kan gjøre for en. Dette er en helt generell betraktning, og jeg mener ikke mer enn at vi alle har lett for å sette håpe på at ytre endringer skaper mer indre endringer enn de i realiteten gjør.

Tallulah sa for 3mnd siden:

Det tror jeg er feil. Prosessen med å søke erstatning er både vond og vanskelig, og jeg tror veldig få voldsofre virkelig tror at selve erstatningen i seg selv gjør underverker. Men erstatning kan gi følelse av å bli hørt, og det kan gjøre det lettere å søke behandling, som er kostbart. Det offentlige har så lange køer at det er i realiteten ikke-eksisterende for de aller fleste.