Jeg håper at det er lov til å bruke FP til faglige problemstillinger på jobben. Jeg skal i gang med et prosjekt hvor vi skal se på årsaken til at familier har 2 eller flere biler, og forsøke å finne ut hva som kan motivere dem til å droppe bil nr 2. Vi som skal se på dette er diverse transportetater i fellesskap.
Nå er vi helt i startfasen, og ønsker rett og slett litt idémyldring for å forstå fenomenet "mange biler". Det er en kjensgjerning at bil er dyrt, men allikevel velger ganske mange familier i Norge å ha to (eller flere) biler. Hva er det som gjør at dette er et valg man tar? Hvis du er i en familie med flere en én bil: Hva skal skje for at dere skal kutte ned på antall biler?
Jeg ser helt klart at dette kan ha en sammenheng med kollektivtilbudet hvor man bor, så man må gjerne si noe om dette hvis man svarer i tråden. Vi skal selvsagt gjøre dette gjennom mer formaliserte prosesser også, men jeg vil bare kickstarte hodet mitt litt.
(I dag leste jeg i Aftenposten om en dame som bodde på Majorstuen, jobbet i sentrum og som kjørte bil til jobb. Det er et handlingsmønster jeg rett og slett ikke kan forstå, men forsøk gjerne å forklare hvis du har det på samme måten.)
Kan bare svare for egen del. Vi gikk fra to biler til én bil for litt over fire år siden. Årsaken var at mannen min byttet jobb til en med gangavstand (3,2 km). Vi bor veldig sentralt i Norges tredje største byområde, men likevel kan vi ikke basere oss på kun kollektivtransport til jobb bortsett fra hvis man jobber i sentrum, noe han nå gjør.
Det var veldig kjekt å selge den ene bilen. Det er deilig å kun ha ansvar for en bil. Jeg liker ikke å eie for mange ting. Ting skal ha plass og vedlikehold og koster penger. Så motivasjonen vår var stor, selv om mange av våre venner ikke fattet valget vårt. Ja, det ble litt mer stress om ettermiddagene og det krevde mer planlegging i starten. Men vi trengte på dette tidspunktet ikke kjøre ungene på aktiviteter som tar ti min med bil og én time hver vei med buss. Og nei, vi kan ikke lenger gjøre sånn at mannen tar storhandel og jeg besøker ei venninne samme ettermiddag. Det er litt dumt, men likevel verdt det.
Når jeg tenker på det, er det i realiteten utopi å besøke familie og venninner en stund etter middag på en hverdag uten bil. Det kjenner jeg ingen som gjør. Kollektivtransporten er ikke i nærheten av å være sånn at det ville vært mulig.
Jeg kan starte?
Jeg kjører sjelden, men det er utrolig digg å kunne kjøre når jeg vil. Den frihetsfølelsen er verdt ganske mye for meg.
Vi hadde en bil lenge. Men etter en opplevelse i går kveld, kommer det til å sitte langt inne å selge ene bilen. Vi kommer også til å beholde to biler i overskuelig fremtid (minst 5 år). Etter det er jeg mer usikker, åpen for andre løsninger. Samtidig så tenker jeg det er viktig at barna får mengdetrening på kjøring, så inntil de er i jobb og har egen bil, kommer vi nok til å ha (minst) to biler.
Det er unektelig luksus å ha to biler stående 90 % (?) av tiden. Selv sykler jeg til jobb, guttungen tar kollektivt og mannen har reisejobb hvor han blir transportert av jobben.
Men klart, blir økonomien mer anstrengt, så kanskje vi bare beholder en bil?
Hva som skal til for å gå over til kollektivt? Det må bli dyrere å kjøre egen bil enn å ta kollektivt.
Nå er det billigere for en familie på fire, å kjøre gjennom bompengeringen og parkere (i Bergen) en lørdag enn å ta buss/bane (enkeltbillett).
I tillegg til at det er helt hinsides tidkrevende å reise kollektivt (by sentralt på østlandet), og at jeg og mannen alltid har jobbet en mil fra hjemmet i hver vår retning, så er det en forutsetning for å kunne ha et normalt sosialt liv for min familie.
Det kan nok være greit at noen som ikke bor i Oslo selv gjør denne undersøkelsen. :knegg: Det er feks 2,5 km til min datters skole. Til skolebussen er det over 1 km å gå. Når hun starter vgs er det 5 km til skolen. Bussen går da en melkerute slik at hun må sitte på bussen i ca 45 min. før hun bytter buss og sitter 15 min. til. Skal jeg besøke søsteren min som bor 2 mil fra meg, må jeg gå over 5 km tilsammmen om jeg benytter kollektivt. Nærmeste butikk er 2 km unna, og det finnes ingen kollektiv-mulighet som er fornuftig ift tidsbruk. And I could go on and on. Jeg har rett og slett ikke tid til å ikke ha egen bil når alle små ærend ville blitt som en lite ekspedisjon.
Det siste halvåret har jeg pendlet 16mil om dagen. Og prisen på togbillett er ca dobbelt som mye som å kjøre elbil.
Vi har to biler, ettersom vi bor relativt desentraliser i en nabokommune til en by et stykke nede på lista over norges største byer (9. plass i 2019 sier google, men så mister de litt kommuner igjen nå ved nyttår, og krymper noen tusen innbyggere...) Det går jo for all del kollektivtransport, men ikke på oslo-nivå. Vi bruker biler for å kjøre ungene på trening (der er ikke kollektiv et relevant alternativ) og for å handle (for all del, vi kan gå til nærbutikken som er bare halvannen km hjemmefra, men skal vi noe annet enn kiwi er det ikke gangavstand) og besøke familie. Det hender noen dager at bare ene bilen er i bruk dersom mannen har hjemmekontor og det ikke er en av de dagene da ungene skal på aktiviteter i hver sin ende av kommunen samtidig, men de aller fleste hverdager er begge bilene i bruk, i helgen brukes bare en.
De jeg ser rundt oss som har bare en bil, er enten de med bare en med sertifikat og den andre går til jobb, eller noen pensjonister. Ellers har folk to biler. Trolig mye av samme grunn som oss.
For vår del er det utopisk å kun ha en bil så lenge arvingen bor hjemme. Hun er avhengig av bil både til stallen og til jobb. Vi bor egentlig ganske så sentralt i norges 3. største tettsted, men kollektivtilbudet er dårlig og dermed ikke et alternativ selv om både Løvemannen og jeg bor ganske nærme jobb (mindre enn 5 km). Vi har derimot bestemt oss for å klare oss med 2 biler, selv om det av og til kan være en utfordring.....
Vi bor i Oslo og har to biler. Vi trenger ikke lenger to biler men er ikke enige om hvilken vi skal selge dermed beholder vi begge enn så lenge. Kollektivtilbudet og reisevanene våre tilsier at en bil er tilstrekkelig nå som barna er store/større.
Interessant tråd. Jeg tror det ville være lettere for oss å leve uten vår eneste (19 år gamle) bil enn det er for flere her å leve uten bil nummer 2. Tankevekkende at det fungerer så dårlig med kollektivt også i forholdsvis store byer. Jeg kjører kanskje 1-2 ganger i måneden selv, og mannen et par ganger i uka.
Vi har bevisst valgt bare å ha 1 bil, og jeg kjenner nesten ingen som har gjort det samme valget. Heller ikke i Oslo, så lenge de har flere barn og en ganske aktiv livsstil.
Første forutsetning er selvsagt at ikke begge trenger bil på dagtid, til og fra jobb. Noen steder i Norge trenger mange det. I Oslo trenger de færreste det.
Ellers må jeg innrømme at jeg synes det virker som de fleste jeg kjenner som har to biler, gjør det fordi det er lettvint? De slipper koordinere bruken av bilen de har? Dersom barna skal to forskjellige steder på samme tid, slipper de organisere det på annet vis. De kan dra på hytta til ulike tider. Barn som har sertifikat kan låne en bil ganske lett. Jeg synes ikke så mange av disse grunnene er veldig gode, og tenker at mange kan gjøre organisatoriske grep som gjør at de unngår to biler om de vil.
Bosted: tettsted oppi skogen, med 2000 innbyggere ish. Har barneskole, barnehage og Rema 1000 i 2km gåavstand fra hjemmet.
Bysentrum 9 km unna (tannlege, lege). Går buss 1x i timen på dagtid i uka. Ingen buss i helgene.
Ungdomsskole: 7 km unna, til dette tettstedet går det kun skolebusse i skoletiden. Så om man skal være med venner må man bli kjørt.
Jobb: vi jobber to mil i hver vår retning fra bostedet.
Sjekket vy appen om jeg kunne tatt kollektivt, da sier den 47 min men at det er for liten overgangstid, så man må bok vente på neste tog da tar der 1t 47 min
For mannen min sier vy appen at han hadde brukt 1t og 14 min til jobb, men her advarer også vy om tidsnød.
Aktiviteter for ungene: kjøre land og stand rundt på skirenn. Da er det ofte at man skal noe samtidig i helger i hver sin retning og da er det ikke noe busstilbud her.
Vi er også der at vi vurderer å kvitte oss med bil nr 1, så derfor trenger jeg rett og slett litt mer forståelse for problemstillingen. Derav denne tråden.
Jeg kjører tilnærmet ikke bil i vinterhalvåret. Vår, sommer og høst bruker vi bilen for å komme oss til golfbaner og på hytta.
Vi har to biler, den ene står mye på denne tiden av året, mye mindre i sommerhalvåret.
Jeg er villig til å betale ganske mye for den friheten det gir med to biler. jeg reiser kollektivt til jobb, men har mye i privatlivet som jeg rett og slett ikke hadde hatt kapasitet til å følge opp uten bil. Syke foreldre på sykehjem - som bor 28 km unna - fire bytter med kollektiv og 9 minutters gange i ene enden, totalt 1t 30 minutter en vei, gjør det ganske umulig for meg å besøke dem uten bil. Vi kunne kanskje klart oss i hverdagen med en bil, men vi har familie som ikke bor på sykehjem også som vi ønsker å ha jevnlig kontakt med og vi har mange aktiviteter på hvert vårt hold som gjør at vi trenger å kjøre hver vår vei flere ganger i uken.
Jeg liker veldig godt rabattordningen ruter har nå - det gjør det mye mer lønnsomt for meg å velge kollektivt, selv om jeg reiser til jobb 3 g/uke. Jeg bor utenfor Oslo, og betaler for to soner når jeg reiser kollektivt.
For 2 år siden besvimte mannen min uten at legen kunne finne noen grunn, så han fikk derfor midlertidig kjøreforbud i 6 mnd, så da fikk vi testet hvordan det var med 1 sjåfør (vi behold bil nr 2 siden dette var midlertidig). Det var utrolig krevende, all kjøring og handling falt på meg. Og jeg ble veldig klar over alt man skaffer "på veien" når man er ute med bilen, kjøper mat, kjøper klær/utstyr, man bytter kanskje en vare og henter en pakke osv. Så man må ta med seg at det ikke er bare persontrafikk bilen brukes til, men alle mulige andre ærender. Om det fantes gode nok løsninger for varelevering, hadde det lettet noe, men godt levert kjører seg alltid fast i snøen og post nord sender julegavene mine til feil sted i landet, så det er nok ikke rett rundt hjørnet.
Vi har 5 km til skole og butikk, vi kjører ungene både til vennebesøk og fritidsaktiviteter, eneste kollektivtilbud er skolebussen, så 1 bil skjer ikke før vi begge er pensjonister. Skal kjøpe elsykkel til våren, den vil kunne ta noe persontrafikk, og hadde vi bodd mer sentralt kunne nok elsykkel erstattet bilen i deler av året.
Vi bodde i Oslo tidligere og syklet ungene til barnehage og handlet med sykkelvogn, tok banen til byen, stranda og skiløypa, men det er en annen verden her ute i periferien.
Vi har én bil, og ingen planer om å skaffe nr 2. Ja, det krever litt planlegging til tider, særlig da Ville fortsatt gikk på korps, men vi pleide å avtale samkjøring med andre som skulle på samme øvelser.
Hos oss har kollektivtilbudet blitt bra i retning av byene. Det hjelper likevel lite hvis man ikke lærer barna å bruke det, i stedet for å kjøre dem overalt. Da Ville gikk på konfirmasjonskurs, gikk hun sammen med to venninner fra nabolaget. Bussen går direkte, med 5-10 minutter å gå i hver ende, og kurset startet midt i ettermiddagsrushet. Likevel endte det med at de andre foreldrene ville kjøre og hente jentene hver kurskveld...
Det er mange steder det ikke er grunnlag for så godt kollektivtilbud. Men jeg har inntrykk av at for mange er det en tanke om at man skal kunne rekke alt, og kunne gjøre hva man vil akkurat når man vil, som fører til at man blir avhengig av å kjøre.
Dette er interessant. Vi opplever noe av det samme, og er det som får meg til å stille spørsmål om hvor reell problemstillingen er. For den føles helt reell for de foreldrene som velger å kjøre, selv om jeg ikke forstår hvorfor de velger det. Jeg mener at tenåringer kan å ta kollektivtransport (selvsagt gitt at det er et relativt høyfrekvent tilbud) hvis de bare trenger å ha med en moderat mengde utstyr. Men jeg ser jo at mange rundt meg velger å kjøre. Jeg føler meg kjip når jeg avviser å samkjøre og heller oppfordrer til at de reiser sammen.
(I min verden er det ingen ekstrakostnader knyttet til en ekstra tur ettersom alle fire familiemedlemmer er utstyrt med månedskort som uansett brukes hver dag for å komme seg på jobb/skole.)
Jeg er enig med deg, celebelen, i at ungene må lære seg å bruke kollektivtilbudet som finnes. Vi bodde inntil nylig i en kommune hvor det var ganske bra kollektivtilbud ut og inn mot Oslo, men hvor det å reise på kryss og tvers i kommunen, krever mye tid og flere bytter. Fir svært mange barn er det ikke et reelt alternativ å reise kollektivt 1 time hver vei for å delta på aktiviteter etter skoletid.
Pøbelprinsessen gikk på videregående i Oslo, vi bor i nabokommune. Null problem å reise kollektivt daglig.
Må legge til etter å ha lest Tjorvens innlegg. Fra der vi bodde før til den lokale skøytebanen (der naboungene spiller bandy) tar det 1 time kollektivt fra vår tidligere adresse, men 19 min gange en vei uten bytte av kollektivmiddel, litt kortere tid, men med 7 min gange i hver ende, ved bruk av to kollektivmiddel. Bandy krever mye utstyr også, så tung bag. Det tar 7 min med bil.
Til en av de populære fotballarenaen der mange av ungene i nabolaget spiller, tar det min 36 min å reise kollektivt, men opptil en time etter 20.00- med tre bytter av transportmiddel, og 7 min gange i ene enden, 5 min i andre. Det tar 8 minutter med bil.
Jeg skjønner jo at folk kjører. Ungene skal jo gjøre lekser, spise og legge seg og sånn også.
Til kulturskolen var det greit å reise kollektivt, da - fordi det var i kommunesenteret og kun krevde noen stopp med tog eller buss.
dette er i en av landet største og mest tett befolkede kommuner.
Så det er ikke så rart at folk velger å kjøre og hente mange steder, synes jeg
Vi har to biler nå, men hadde en bil fra januar til august. Og da en EL-bil av gammel modell, som ikke er så glad i kaldvær. Så vi måtte innimellom låne bil av foreldrene mine, hvis vi skulle lenger enn i området her.
Vi bor 2 km fra barne/ungdomsskolen og 4 km fra videregående. Til sentrum er det 3 km. Skal vi ha noe mer enn cubus og matbutikker, så må vi til en av nabo-kommunene, og det er 15 km til det ene (hvor sykehuset også er), og 32 km til det andre.
Det går noen busser her, men jeg tror ikke vi på fornuftig vis hadde kommet oss hjemmefra og feks til sykehuset kollektivt.
Hadde ikke kommet oss til feks ridesenteret, kulturskolen etc. uten bil.
Nå som samboeren ikke jobber lenger, og får taxi til dialyse, så er muligens ikke behovet for to biler så stort, men det er radig med el-bilen, også får diesel-bilen stå så mye som mulig. Å ha bare el-bilen går ikke, for vi får ikke alle inn i bilen, haha.
De aller, aller fleste rundt oss har to biler. De som har en bil, da er det pensjonister.
Da vi bodde i Oslo hadde vi bare en bil, og jeg tror jeg kjørte selv veldig sjelden de årene vi bodde der. Jeg tok heller t-banen. Da hadde vi "matebuss" rett utenfor stuedøra, og det var heller ikke langt å gå til senteret og ta t-banen hit eller dit. Men vi brukte bilen på mathandel og slike ting. Men i Oslo kunne jeg greid meg uten bil, nå er det jo hjemkjøring av matvarer og sånn også.
Jeg bor i Bergen, i en av bydelene Sør for byen. Har et par km til bybanestopp, så buss er kollektivalternativet.
Jeg bruker et drøyt kvarter på å kjøre til jobb og ca 1 time kollektivt.
Mannen er mye på farten i sin jobb, og det er praktisk med egen bil.
Mellomste jobber på et sted med dårlig bussforbindelse på kveldstid, og yngste trener på en bane som også har begrenset bussforbindelse på kveld og helg.
I tillegg har vi hytte på fjellet, og ønsker en solid god vinterbil.
Våre biler er i bruk mange ganger om dagen.
Vi hadde helt sikkert klart oss med bare en bil, men vi hadde brukt ekstremt mye mer tid på transport. Vi snakket tilsammen mange timer ekstra hver dag.
Jeg er veldig glad for friheten 2 biler gir oss, og det vil sitte langt inne å justere ned til 1 bil slik vi har det nå. For at det skulle være et reelt (frivillig)alternativ måtte vi antakeligvis ha flyttet eller byttet jobb og evt fotballklubb for minstemann.
I de periodene vi har hatt to biler har hverdagslogistikken vært betraktelig enklere.
De årene vi hadde små barnehagebarn kunne jeg gå til jobb på under en halvtime, men da måtte mannen både hente og levere. Ni timer i barnehagen er lenge for en liten knott. Hvis jeg skulle ta kollektivt og levere/hente i barnehagen måtte vi ha tatt bussen halvannen time før jeg skulle være på jobb, og trillet vogn en halvtimes tid i hver retning. (Barnehagen var noen km unna der vi bodde.) Utenfor sentrumskjernen er det langt mellom holdeplassene. Buss på morgenen 6.30 for å rekke jobb til 08, da hadde vi vært i barnehagen litt over 07, og jeg måtte gå et par km til jobben derfra. Hvis jeg da jobbet til 16 var det samme halvtime å gå til barnehagen, og da gikk vel neste buss vi kunne ta hjem 17.30. I praksis hadde vi vært ute av huset ca 06.15 - 17.50. Med bil kunne jeg da hvis mannen var borte reise 7.30 og være hjemme 16.30. Stort sett kunne en av oss levere og den andre hente, så barnehagedagen kanskje ble 7 timer i stedet for 9.
Da ungene ble større og den biten med barnehage og henting utgikk ble det lettere, men vi har hatt mange varianter av å kjøre og hente hverandre på jobb, og mye "vente i en halvtime i bilen" fordi den enes jobb og ungenes treninger ikke er ferdige samtidig. Hadde vi hatt to biler hadde vi i langt større grad praktisert at den som var ferdig på jobb først dro hjem og laget middag f.eks. Nå er ungene mer eller mindre voksne, så hvis mannen er ferdig på jobb en time etter meg kan jeg faktisk stikke på biblioteket eller ta en kaffe i sentrum mens jeg venter, det letter ting betraktelig! :)
Jeg har bil, men bruker den ikke veldig mye. Jeg har ikke voldsomt stort behov for egen bil, men har fortsatt et år igjen med øvelseskjøring før alle mine ungdommer har førerkort.
Jeg bor nært Oslo, og kommer langt med kollektivt. Har månedskort og reiser mest kollektivt. Øver stadig på å handle på vei hjem fra toget. Jeg kjører ikke veldig mye rundt på ungdommen heller, han er flink til å ta bussen dit han skal.
Bor nært flyplassen også, det er vesentlig kortere med tog enn bil dit.
Jeg vurderer stadig å leie ut bilen, den har gir og er godt egnet til å øvelseskjøre. Jeg er tilhenger av delingsøkonomi i så måte.
Har kjæreste, han har også egen bil. Vi har snakket om å kvitte oss med en bil når vi flytter sammen, men da er vi ikke enige om hvem sin bil som er best egnet, til tross for at bilene er nokså like.
2 biler, bor i Bergen i en bydel med god bussdekning. Mann jobber på andre siden av byen, og kollektiv ville tatt votter og vår. Jeg kan strengt tatt ta bussen, men siden vi har 2 biler og gratis parkering på jobb, så blir valget enkelt. Det blir mye mer fritid igjen. Mannen jobber til kveld et par dager i uken, og da er det veldig tungvint å ikke ha bil.
Ungdommene tar bussen, men 16-åringen henter vi ofte dersom klokken er over 21. Dette ene og alene pga mye ungdomsgreier på bussterminalen, det føles ikke trygt å ta bussen seint.
Jeg hadde en samtale med en mor jeg stod sammen med i fotballkiosken i fjor, der hun snakket om at det ble så mye kjøring, etter at laget til hennes sønn ble slått sammen med laget til min sønn (opprinnelig to klubber i samme bydel, men et stykke fra hverandre), siden det var trening på de to respektive fotballbanene annenhver gang, og det da ble lenger reiseveg til den ene. Jeg lurte på hvorfor han ikke bare kunne ta buss (den går ofte, og stopper rett ved fotballbana). Hun svarte da at joooo, hun hadde jo tenkt litt på det at det hadde gått an, han hadde jo begynt å ta buss alene og det gikk jo greit, i alle fall hvis han slapp å bytte buss i sentrum (han var 16 år). Men at det hadde vært bedre om de var flere sammen, for det kunne være litt kjipt for han om han var den eneste som kom med buss, mens alle de andre ble kjørt. Min reaksjon var vel omtrent slik. :blinke: Så det er litt ymse holdninger ute og går ja, selv blant de som har alle muligheter når det gjelder kollektivtransport. Føler at det er litt kulturen blant fotballforeldre her, fotballungene kjøres overalt. Mens f.eks i Kulturskolen er det en helt annen praksis, jentungen hadde øving på en helt annen kant av byen, såpass tidlig at vi uansett ikke kunne kjørt, men det var aldri noe problem å ta buss, selv om det tar ca 45 min til sammen, med bytte i byen, og det gjaldt alle hun gikk sammen med, også de som var mye yngre enn henne, i barneskolealder. Fikk hun tilbud om å bli kjørt eller hentet, fordi noen hadde et ærend i samme område, takket hun ofte nei, fordi hun heller ville ta buss med vennene sine.
Anyway, vi har klart oss med en bil i alle år, men vi har også prioritert å bo sentralt. I byen er det såpass god kollektivdekning og såpass korte avstander at det meste gjøres med buss, på sykkel eller til fots. Både jeg og mannen går eller sykler til jobb, ungdommene går eller busser til skolen. Også har vi ivret for samkjøring når det gjelder skyss av barn til bursdager, kamper o.l., vi har alltid fylt opp bilen når vi har kjørt, og har lav terskel for å spørre om våre kan få sitte på med andre, hvis det kolliderer. Det mener jeg er greit så lenge det går begge veier.
Jeg skjønner også at folk kjører, men det at man transporterer barna med bil betyr jo virkelig ikke at man må ha to biler? De færreste har mer enn 3 barn og det er jo ikke slik at alle barn skal noe samtidig hele tiden. Noen har jo også et yngre barn man uansett må være hjemme med. Vi transporterer tidvis barn hele kvelden vi, men ikke med mer enn 1 bil. De gangene noe krasjer, må det løses på andre måter. Det går selvsagt ikke an overalt, men den del steder går det an.
Vi flyttet fra Europeisk storby til sentralt i Oslo for 8,5 år siden. Vi hadde alltid hatt (firma)bil - bare én - jeg kjører ikke- og tenkte det var en selvfølge å ha det også i Oslo. Vi har til og med parkeringsplass. Vi hadde bil de to første årene, men fant etterhvert ut at den var overflødig. Det er masser av kollektivtransport rett borti gaten, butikker og restauranter innen gåavstand, svært gode muligheter til å bestille hjemlevering av diverse og i tillegg bra tilgang på leiebiler for når det trengs. Jeg savner dog by/Vybiltilbudet med timesleie hvor vi kunne sette fra oss leiebilen et annet sted enn vi plukket den opp og betale bare per minutt. Vi kvittet oss altså med bilen for over 5 år siden og har ikke angret på det. Jeg innrømmer at det blir flere turer bare i nabolaget i stedet for litt lenger unna, men det føles ikke som noe offer. Jeg kjenner bare to andre familier med tilsvarende bosituasjon som ikke har bil, og de andre skjønner ikke hvordan vi klarer oss uten bilen. Prøv, sier jeg!
Dette var altså om å gå fra en til ingen bil, men argumentene blir jo de samme som å redusere fra 2 til 1 tenker jeg.
Her vi bor går buss og tog mellom nord og sør, sentrum er ikke så lange strekket. Bebyggelse og da skoler, barnehager, idrettshall, svømmehall og korpsets øvingssted ligger ikke langs dette strekket, men fordelt mer oppi områdene der folk bor. Hvis et barn i gata her skal på svømmetrening måtte de ha gått ned til sentrum, gjennom der (mye parkeringsområder og butikker) og så opp på andre siden av sentrum, det er en 3-4 km hvor det meste av strekket er uten fortau på trafikkerte veier. Hvis jeg skal ta buss til det kjøpesenteret må jeg gå i alle fall 2 km og kan ta buss 800 meter eller noe. :hehehe:
Det er mye av den samme problemstillingen rundt skolen her. Veldig mange bor i grei gangavstand, 1-2 km til skolen, men det er ikke fortau. Det blir en dårlig sirkel, jeg innrømmer å ha vært av dem som av og til da har kjørt til skolen fordi jeg ikke ville at ungene skulle gå i mørket på glatta siden det er så mye biler, brudd på vikeplikt og kaos i de travleste tidene. Og da ble vi en av de som bidro til for mye biler i gatene.
Jeg er ikke noe glad i kjøre bil, jeg går relativt ofte, og hadde gladelig brukt kollektivt om det hadde fungert i praksis.
Noen "samler" på biler. Min far har to jaguarer, og en hybrid som er hverdagsbilen.
Selv valgte jeg å klare meg uten bil da den forrige måtte skrotes. Bor sentralt med forholdsvis godt kollektivtilbud, og har mulighet til å låne bil ved behov. Motivasjonen er å spare penger, få litt mer hverdagstrim, og ikke minst miljøet. Vil tro at motivasjonen for å bare ha en bil er mye det samme.
Har jeg bil blir det til at jeg bruker den selv på korte turer der jeg like godt kunne syklet.
Vi klarte oss lenge meg en bil, selv med 2 voksne og 3 unger med svært innfløkt og omfattende fritids-logistikk. Det gikk, fordi mannen min er såpass gjerrig, og jeg såpass opptatt av miljø, at vi strakk oss ganske langt. Det ble mange planlegginger typ "hvis du kjører ham dit, så løper jeg rett dit fra jobb og henter bilen, så kan du løpe deg en tur og ta banen hjem og følge henne til dit hun skal, så kommer jeg og henter dere begge der". :knegg:
Det røk da vi ble 3 voksne med lappen. En som dro overalt med den enorme baggen sin på egenhånd, og to som måtte kjøres. Da kjøpte vi en bitteliten elbil, som nå har blitt hovedbil.
Så kom vi ut av pandemien og på vei inn i empty nester, med bare en hjemme, og han skal ikke kjøres noe sted, og begge bilene står bare der, den lille kjøres et par ganger i uka. Så nå står det bare på at vi ikke tar oss råd til å veksle inn de to til en mellomstor bil som dekker sånn noenlunde behovene vi har.
Jeg tror vi trenger å knekke litt dyden på det med bildeling. Jeg vil helst ha en liten elbil til hverdags, og så bruke bildeling til de få gangene man trenger en stor bil. Mannen min klarer ikke helt å få hodet rundt det med EGEN BIL. Det er nok en vanesak.
Vi leier av og til ut storebilen, men den begynner å hangle såpass at det er ikke helt bare-bare, det heller.
Da barna var små, så må jeg si at det var FANTASTISK å ha bil (da hadde vi bare en, da). Kjørte til barnehagen på 5 min, videre til jobb på 7, og samme hjem igjen. Gratis parkering på jobb. Hemningsløs luksus, som gjorde småbarnslivet SÅ mye lettere. Ville gjort det samme om igjen.
Nå gjør det ikke noe at det tar 35 min til jobb med bane og gåing. Men i småbarnsårene var den tiden mye viktigere.
Nå har jeg lest samme artikkel som Tjorven, og lurer på om folk vet hva det egentlig koster å kjøre bil? Det er selvsagt mulig de har gratis parkering i jobben, og slipper å betale det selv, men det er ikke akkurat gratis å bruke bilen heller.
Jeg jobber i Oslo sentrum, og har kolleger som bor over hele byen (og i nabokommunene). Alle kommer seg til og fra jobb uten bil.
Bil 1, blir stort sett brukt da mann er på reisejobb 14 dager i slengen. Den blir også brukt som arbeidsbil de 3 ukene han jobber for seg selv utenom turnusen.
Bil 2, min bil, jeg bruker den til/fra jobb, handling, trening, etc.
Bil 3, ungdommens investering. Han har venner i en annen bygd uten særlig kollektivtilbud.
Motivasjon for å redusere antall biler må være at mann får seg jobb lokalt og at vi kan samkjøre. Tviler sterkt på at poden er villig å gi fra seg bilen han har inverstert i.
Kollektivtilbudet på kryss og tvers i byen er elendig, samtidig med at været er ganske guffent stort sett året rundt. Jeg tror jeg ville spart tid på å gå til jobb enn å ta bussen for å si det sånn.
Vi har bare en bil. Forklaringen er enkel, det er bare en av oss som har førerkort. Bor i samme by som Hyacinth, men bor på andre siden av byen og her er det god dekning på kollektivtrafikk. Jeg bruker buss til kontoret, den bruker ca 5 minutter mer enn om jeg kjører og månedskortet koster mye mindre enn å parkere på jobb. Ungene tar buss om de skal ut av nærområdet, som f.eks tenåringen må når hun skal til skolen. Yngste har gåavstand til fotballen. Bilen brukes da ikke hver dag, men vi har ikke klart oss uten den tror jeg.
Vi har åtte biler på fem førerkort.
Motivasjon for å redusere?
Usikker. Her finnes ingen alternativ transport men klart ungene greier seg fint med en hver. Dog er de i ymse stand og varierer hvor kjørbare de er. Så om de hadde en hver som var driftssikker nok kunne vi greid oss med seks biler.
Vi har bare en bil, så jeg kan ikke svare på hvorfor vi kunne trengt to. Henting av ungdom som er ute om kvelden så de slipper gå alene det ganske øde strekket fra offentlig transport en er grunn til at jeg ønsker bil. Besøk hos foreldre som trenger oppfølging er en annen.
Det burde i hvert fall være ganske mye å gå på i Oslo, synes jeg. Vi har ikke hatt bil på, tja, 15 år – vi har brukt kollektivbil når vi har trengt det, og hatt stor glede av å kunne velge bil etter formål. Vi har to barn som begge har gått på diverse aktiviteter, og vi har bodd først litt sånn halvsentralt i Oslo, og helsentralt de siste tre-ish årene – vi ville aldri flyttet et sted som ikke hadde godt kollektivtilbud. Ungene lærte å ta kollektivtransport alene ganske tidlig, og vi har ikke snyltet utilbørlig på samkjøringsordninger da yngste spilte håndball (vi tok vår tørn med kollektivbil). Til sykehus og legevakt og slikt har vi tatt taxi når det var mest praktisk.
Det har vært en fryd å slippe alt styret og kostnadene man har med bilhold. 10/10.
Vi bor i Oslo, har to biler på tre førerkort, og kommer nok til å beholde begge så lenge vi har barn som ønsker/trenger å låne bil av oss. Elbilen er hverdagsbilen. Dieseldroget er langdistansebilen. Mannen min bruker MYE bil i jobben, selv om han gjerne tar kollektivt hvis det er praktisk gjennomførbart. Siden han ofte stikker av med den ene bilen noen dager hver uke, gjør det hverdagen enklere for meg å ha en bil tilgjengelig hjemme.
Vi har en hytte som det virkelig ikke er mulig å komme til uten bil, så det har også noe å si for valget om to biler.
Nå holder vi på med omfattende renovering, og jeg fatter ikke helt hvordan vi skulle klart oss uten bil. Vi kalles inn til møter med fagfolk på fagfolkenes kontor stadig vekk. Det er rørleggerbutikk, kjøkkeenbutikk, det er hos han som selger trapper osv. Vi må ut og se på parkett, på fliser, på lamper og må til stadighet innom huset som renoveres for møter/avgjøre ting. Vi låner parkettprøver, tar dem med til trappebutikk og leverer tilbake igjen. Så er det innom en annen butikk for å finne håndtak til bademøbler. Så til Bohus, Møbelringen etc etc.
Ok, dette er et luksusproblem. Men det hadde ikke latt seg gjøre uten bil.
Vi har 2 biler og kunne ikke klart oss uten. Vi hadde bare 1 bil da vi flyttet fra en by til bygda, og oppdaget at det var svært vanskelig å klare seg med bare 1 bil.
Vi har heldigvis gåavstand til butikk og skole, men yngste som spiller fotball har halvparten av treningen sin i nabobygda, og her er det ingen buss som koordinerer med trening.
Jeg tar en del tog til jobb i vinterhalvåret, men første bussen som går om morgenen går akkurat samtidig som toget går 20 min lenger sør. Så jeg må kjøre bil for å kunne ta tog.
Ungene har venner som ikke bor like sentralt som vi bor, og må kjøres og hentes en god del. Det går ikke buss der vennene bor (Det går skolebuss noen steder, men de fleste har faktisk drosjetilbud til skolen).
Det går noe buss, 1 gang i timen morgen og ettermiddag, ellers annen hver time.
Så hva skal til for at vi kvitter oss med en bil? Vi må rett og slett flytte til en by hvor det faktisk finnes et reelt kollektivt tilbud.
Vi deler en e-Golf. Skulle gjerne hatt bil to om og hvis,
Jeg er for gnien
Mangler hytte
Har ikke så mye behov for bil til aktiviteter
Har ikke så mye behov for bil til familebesøk usentralt
Har ikke bilordning som sponser bil i jobb
Får ikke parkere gratis på jobb
Det er uutholdelige køer i Oslo
Jeg jobber ikke skift
Jeg bruker bildedeling
Jeg bor i en litt perifer bydel av Bergen og har bare én bil fordi jeg er eneste voksen I huset.
Men da vi var to og hadde tre barn, hadde vi to biler.
Det var mye logistikk og suboptimal kollektivtransport som lå bak. Jobbet begge 2 mil hjemmefra, kunne ikke reise kollektivt hele veien, men litt, kunne ikke levere barn i bhg kollektivt og samtidig ha en fornuftig arbeidsdag osv.
Vi kunne klart oss med bare én bil, men måtte brukt mye mer tid på å planlegge, snakke om hvordan vi skulle løse ulike situasjoner, få hjelp av andre og sannsynligvis akseptere langt høyere forekomst av krisetrøtte barn og altfor sein middag i hverdagen.
Og ja, mannen hadde vakter, i helg og natt, mens jeg jobbet "vanlig".
Vi bor på bygda uten kollektivtilbud og vi har 2 bilar i heimen fordelt på 3 (og av og til 6 når studentane er heime) førarkort. Min motivasjon for å ha berre en bil måtte ha vore økonomisk, at vi solgte den eine og brukte pengane på typ safari for heile familien, et oppussingsprosjekt eller lignande. Å strekke egen mangel på komfort kunne eg nok ha gjort om det var noko eg virkelig, virkelig hadde ønska meg for pengane. Brutalt ærlig :knegg:
Jeg er alene med 2 unger, så vi har selvsagt bare en bil. Vi må nesten ha bil for her er det lite kollektivtrafikk. Et eksempel er at storebror måtte dra til nærmeste by(9 mil unna) for å trekke visdomstenner. da måtte han ta buss kl 6 om morran, gå å trø til han hadde time kl 12, gå å trø til bussen gikk hjem kl 15.30. Det er ganske lenge.
Jeg har vokst opp på samme plass jeg bor på, og vi hadde bare en bil. Det gikk fordi pappa kunne ta buss til jobb, mens mamma kjørte. Det er jo egentlig ikke store avstander her, men det er mye vær rett og slett.
Bil nummer to hos oss er bobil og ikke aktuell å droppe.
Vi har gangavstand til jobb, både mannen og jeg, og barnet kan gå til aktiviteter. Vi har en bil kun til komfortabel komfort i hverdagen. Vi er nok en av de familien som i bunn og grunn kunne klart oss veldig godt uten bil, men liker uavhengigheten bilen gir oss.
Vi har kun en bil,, og bruken må jo tidvis planlegges, slik apan har vært inne på. Vi bor i en stor kommune med masse kollektiv, men det går ikke på tvers av kommunen! I helgen var vi på besøk hos et vennepar 9 km unna i samme kommune og tok buss dit. 25 min å gå til bussentralen, 15 min buss og 10-15 min å gå til huset. Bil tar 12 minutter. Hadde jeg jobbet der vi dro på besøk, så ville jeg jo klart foretrukket bil (sykling er ikke min greie).
Har vurdert bil nr 2 når barn får lappen, men blir nok ikke det, pga kostnad.
Vi fikk bil nr 2 når barn nr 2 begynte i barnehagen, fordi det å levere i barnehagen med sykkel ikke gikk på vinteren, og jeg jobbet da langt unna og måtte bruke bil til og fra hver dag pga lang reisetid med kollektiv. Tanken var å kvitte oss med bil nr 2 når vi ikke trengte å levere og hente barn på sfo.
Siden har vi flyttet både privat og min jobb har byttet addresse og mannen min har byttet arbeidsgiver flere ganger. Barna et blitt store og en av de har tilogmed lappen selv. Vi har fortsatt 2 biler .... det er veldig enkelt at vi ikke trenger å planlegge og koordinere ærende på fritiden mellom oss. Mannen min sykler eller tar kollektivt til og fra jobb, jeg kunne også gjort det, ville bare brukt 5 min mer tid enn med bil. Hovedgrunn for å ha 2 biler nå er at vi snart er 4 stk i hustanden med lappen og vi ser for oss at kanskje bytte de 2 bilene inn i 1 ny om et år eller 2. Bil nr 2 blir stort sett brukt av mannen min til å kjøre på trening, eller handle eller på hytteturer. Bil nr 1 brukes av meg til jobb, handling og til fritidsakriviteter for yngstesønn ( og han har mye utstyr)
Vi har to biler men bare ett førerkort. :knegg: Bil nr 2 er den gamle bilen jeg stadig vurderer å selge, men eldste bruker den til øvelseskjøring, hun vil ha manuelt gir, og den nye bilen er elbil. Så vi trenger jo bare en bil, men det hadde absolutt vært praktisk hvis mannen hadde lappen. Mest så han kunne hentet meg hvis jeg har drukket vin. :knegg:
Jeg bor alene med hund, har ett barn hjemme annen hver uke og ett studentbarn som er hjemme i feriene. Minstemann øvelseskjører for tiden, eldste har førerkort.
Det er ikke aktuelt å være uten bil, da jeg har hytte som ligger for langt fra kollektivtransportmuligheter og har kjæreste som bor en halvtimes kjøretur unna.
Jeg har fri bruk av kollektivtransport i Oslo dekket av jobben, og bruker kollektivtransport når det er hensiktsmessig med tanke på parkeringsmuligheter, -kostnader og tidsbruk. Likevel velger jeg oftest bil når jeg skal på tvers av Oslo, for det er tungvint og tidkrevende å reise kollektivt da.
Vi bor i Oslo og hadde egen bil fra Hiawata var ute av det første babysetet til nå nylig (nå er han 19). Jeg har hatt lyst til kvitte meg med den de siste 10 årene omtrent, men siden det er biler som ikke har kostet oss noe har vi brukt dem opp. Nå bruker vil leiebil når vi trenger.
Jeg tror det er mye vane, og jeg tror også noen har et litt urealistisk bilde av hvor godt kollektivtrafikken må være før den er god nok. Det tar tid reise rundt i Oslo med kollektiv også, altså. Men det er en vane, og man må gjøre et mentalt skifte til å se på tiden på transport som kvalitetstid til lesing, lytting, skravling etc.
F.eks så har jeg 5 km til jobb. Tar 15 min å sykle, og rundt 45 med kollektivtransport. Jeg må også gå bortimot en km i hver ende, om jeg ikke skal kjøre to-tre busser.
Jeg kjenner ingen i Oslo (bortsett fra dere i denne tråden) med to biler, og absolutt flest uten bil i det hele tatt.
Jeg bruker 45 -60 min på å reise kollektivt til jobb, og synes det er helt innafor. Jeg jobber i Oslo sentrum og det er bra tilbud fra her vi bor og inn dit. Det er alt det andre i livet som gjøre at jeg vil ha bil.
Vi bor i Stor-Oslo og har helt bevisst valgte å klare oss med bare én bil, men hadde vanskelig klart oss uten bil i det hele tatt uten å enten endre en god del i livene våre og det har vi rett og slett ikke lyst til. Mannen tar kollektiv til/fra jobb og bruker ca 35 minutter fra dør til dør. Det vi bruker bil mest til er handling, besøk og ikke minst barna. De kunne neppe vært speidere uten at vi hadde bil da det krever kjøring til øde steder, speiderhytte, leir osv. Vi ville måtte drive utstrakt snylting på andre speidere for kjøring til/fra dette uten å bidra selv og det hadde sittet ekstremt langt inne så alternativet ville da være at slike fritidsaktiviteter var utelukket. Eldstemann tar kollektiv til sin fritidsaktivitet. Uten bil ville det dessuten vært veldig mye vanskeligere å besøke familie langt unna.
Dette synes jeg er trist å lese. På fotballaget til min sønn er det spillere med foreldre som aldri kjører (har ikke bil og/eller førerkort, frivillig eller selvvalgt, har ikke tid/mulighet, helse, lyst, eller hva nå grunnen er, det bryr jeg meg ikke om), og en av dem sitter alltid på med oss til kamp o.l. Alltid gjort. Noen ganger er det selvsagt flere som sitter på også, men han er fast. Det hadde vært veldig synd om foreldrene til denne spilleren hadde tenkt slik, og at han ikke fikk gå på fotball fordi det satt så langt inne for dem å drive med "utstrakt snylting". Særlig når jeg vet hvor mye fotballen betyr for sønnen deres. Og ikke minst med tanke på at det overhodet ikke er noe problem for oss at han sitter på, når vi uansett skal kjøre. Hvis vi av en eller annen grunn ikke kan kjøre sender vi ut en melding i appen og spør om vår sønn og lagkameraten kan få sitte på med noen andre, og det ordner seg alltid.
Nei, alle kunne ikke tenkt sånn (før noen rekker å skrive det), men at noen baserer seg på skyss med andre, framfor å nekte barnet sitt å delta på aktiviteten synes jeg bare er positivt, og i enkelte tilfeller er det også utrolig viktig.
En liten avsporing der altså, men jeg måtte bare kommentere det.
Jeg er jo enig med deg, og vi har selv kjørt andre barn fast til og fra fritidsaktiviteter fordi foreldrene ikke har bil og jeg har aldri tenkt på det som snylting, men det hadde likevel føltes litt sånn for egen del hvis jeg var på den andre siden. Snylting var nok et dårlig ordvalg, men jeg tror uansett det er naturlig for de fleste å tenke at man både gir og tar.
I Groruddalen er det nå i desember kuttet i flere bussruter. Hjelper ikke sette inn rosa busser for de eldre når folk skal levere og hente i bhg feks.
Ruter har glemt det bor folk øst for hestejordet på Stovner feks. Alle bor ikke i nærheten av t-banen i Oslo. Google det så kommer Det flere leserinnlegg.
Vært endel om dette i media og Facebook blant annet.
Vi har tre biler, fem førerkort, men kun tre som har legitimt behov for bil. Vi tre jobber og siden vi bor slik til at kollektivtilbudet begrenser seg til skolebuss morgen og ettermiddag, er det helt nødvendig med bil. Det er 17 km til kommunesenteret, 3 km til en liten butikk med melk og brød, men alt annet må vi da til sentrum for. Det hadde ikke vært mulig å bo her uten bil og det er heller ikke mulig å samkjøre til jobb grunnet ulike retninger og ulike arbeidstider. Skulle vi hatt kun en bil, måtte vi flyttet.
Vi har én bil, men også kun ett førerkort i heimen. Jeg kan tenke meg at bilen står på gårdsplassen eller i garasjen 90% av måneden, og mannen kjører arbeidsbil hver dag.
Bilen blir stort sett brukt til ukehandling.
Ungene sykler eller går, om de skal ut. Det samkjøres til fotball langt unna, ellers møtes ungene og samsykler til trening.
Det er noe av det beste med å bo her, syns jeg.
Jeg har alltid gått til jobb, men fra i høst så fikk jeg 150 meters gåvei.
Vi hadde ikke klart oss uten 2 biler da gutta var små for x jobba turnus og dro til alle døgnets tider.
Vi hadde ikke klart det med min forrige jobb heller da kollektivt ville tatt 1,5 time mot 15 min.
Hadde vi fortsatt vært sammen så kunne vi nok klart oss med en. Men vi ville nok hatt 2. Igjen siden x brått blir borte i 2 uker og må ha bil.
Vi har i flere år tenkt å gå fra to til en bil, men har ikke fått surra oss til det.
Grunner til at det ville gått fint med bare en bil:
-samkjøring med andre til/fra ungenes idrett (og de går på det samme, det hjelper stort)
-mulighet til å låne bil av familie som bor nær oss
-en av oss voksne har gangavstand til jobb
Siden vi har vært trege med å ordne det har vi i mellomtiden leid bort den ene bilen i ny og ne til en vi kjenner som ikke har bil, så det har føltes godt. :jupp:
Vi har to biler og er avhengig av det i jobb begge to. Vi kan samkjøre noe, men å ta kollektivt til jobben vår er ikke praktisk på noen som helst måte.
På skolen jeg jobber har de tatt bort det kollektive tilbudet, så nå er det enda mer kronglete å komme seg dit enn det var for alle egentlig. Den eneste muligheten for at vi kunne klart oss med en bil er hvis jeg begynner å jobbe her vi bor og ikke i nabokommunen som jeg gjør nå. Men jeg har kommet dit i livet mitt at jeg ikke har noen interesse av å bytte jobb til annet sted bare for å gjøre akkurat det samme jeg gjør nå. Planen er dog å prøve meg på noe annet når jeg får tatt masteren jeg holder på med, det gir meg litt andre muligheter enn skole. Men det er ikke dermed sagt at vi klarer oss med en bil, vi bor ikke sentralt nok til at jeg med enkelthet kan komme meg dit jeg vil uten bil.
Vi har to biler.
Bor relativt sentralt på Østlandet (drøyt 20 minutter med tog til Oslo S), pluss 5 km til togstasjonen. Hadde vi kun skullet transportere oss fra huset og til Oslo S kunne vi klart oss med 1 bil. Men kollektivtilbudet til annet enn toget er null. Faktisk null, det er INGEN bussrute som går noe annet sted enn ned til toget fra her vi bor.
Så: jeg har 35 km til jobb. Med bil: en drøy halvtime (mange småveier)
Jeg har to ulike arbeidssteder, og jeg må ofte begge steder i løpet av en dag.
Med kollektivtransport: 1 time og 53 minutter, ifg VY. Kostnad: 207,- en vei til det ene stedet.
1 time og 22 minutter, 178,- til det andre kontoret.
Mellom de to arbeidsstedene: 15 minutter med bil, 52 minutter med kollektiv transport.
Mannen kunne tatt toget til jobb, og gjør det ofte. Men vi har barn som går på ymse fritidsaktiviteter.
Mandag og tirsdag skal et barn kjøres. Tar 17 minutter med bil hver vei med bil 1 time og 3 minutter med kollektivt hver vei.
Onsdag og torsdag skal barn kjøres til aktivitet som tar 7 minutter med bil hver vei. 27 minutter hver vei med kollektivt.
Sånn kunne jeg egentlig bare fortsatt. Pluss gjerne på at det er få avganger, sånn at eventuelt å klare seg uten bil vil føre til potensielt mye tid som går til å vente på tog og buss som ikke korresponderer.
Vi har alltid hatt to biler. En stor og en liten, nå har vi to elbibiler, en bitteliten og en stor. Bor i by midt i landet, men ikke i sentrum.
Årsakene er listet muligens litt tilfeldig rekkefølge under her:
Hadde hver vår bil når vi møttes, og har byttet ut en av dem med ujevne mellomrom, og fortsatt derfor med en hver. Tradisjon nærmest.
Jeg jobber slik at det må bussbytte og det vil vel ta en time hver vei med bussene. Mannen gjorde også det, men nå had e nettopp flyttet, og han har strengt tatt direktebuss utenfor døren begge steder, men er på mye kundebesøk ...
Vi er nå fire personer med førerkort i husstanden.
Jeg jobber deltid og bruker ofte fridager på handling, frisør, lege, fysio, kiropraktor etc. Friheten med å kjøre selv er noe jeg ikke lett vil gi fra meg.
Vi har råd til å a to biler.
Det som skal til for at vi går ned til en bil er nok at jeg slutter å jobbe helt og at vi samtidig flytter til sentrum, :knegg: Ikke med det første.
I helgen var jeg i Bergen, bydel syd. Å bo fem minutter unna bybanen tror jeg hadde gjort at jeg ikke hadde trengt bil dersom lege/sykehus hadde befunnet seg på den linjen. (Sykehus gjør jo ikke det i Bergen).
På den annen side, så går jo bybanen i Bergen ganske sakte. Der er t-banen i Oslo helt suveren. Det er plass til masse folk, går relativt fort og havner sjelden i trafikkork.
Vi bor perifert og jobber enda mer perifert i hver vår retning. Vi trenger 2 biler for å komme oss til og fra jobb. Jeg kan ta buss og bruke 1,5 time ekstra i reising daglig, til mannens jobb går det ikke buss i det hele tatt.
Mindre enn to biler hadde ikke gått, det kollektive er altfor dårlig til det. Å bruke en halv dag for å få levert og henter barn hadde vært helt uaktuelt rett og slett. Det største barnet hadde også slitt med å komme seg til og fra jobb.
Vi har to biler, tre sjåfører. Vi kunne fint hatt en bil - kanskje til og med ingen. Årsaken til at bil nummer to kom var fordi jeg fikk jobb hvor det innebar en del kjøring (krav om bil i arbeidskontrakt ) og mannen jobbet på utsiden av byen med latterlig dårlig kollektivtilbud. Nå ser verden annerledes ut. Jeg har samme jobb, men vi har nå firmabiler til kjøring+jeg sykler på sommeren, mannen jobber nært hjemmet. Tenåringen kjører den gamle bilen.
Jeg er demotivert for kollektiv for turen som tar 17 min med bil bruker 45 min med buss.- når bil nummer to takker for seg (12 år gammel elbil) blir den ikke byttet ut.
Å kjøre fra Majorstua til sentrum er helt vanvittig i mine øyne. Det er jo godt innenfor gangavstand. :sjokk: Jeg synes også det er rart at barn ikke kan gå 2,5 km til skolen, men her vi bor kommer foreldre i harnisk når ungdommene deres har fått anmerkning for å komme for seint på skolen når bussen er forsinket. At ungdom på ungdomsskolen skal gå maks 1,5 km for å komme seg på skolen, er helt utenkelig for dem. For noen uker siden var det kaos fordi de nye el-bussene ikke klarte å kjøre i -12 grader. Da fortalte barnehagen at mange foreldre ikke hadde hentet barna sine før 45 minutter etter at barnehagen stengte. De velger altså heller å hente 45 minutter for seint og stå utendørs i kulden og vente på bussen, enn å gå 1,5 km fra t-banen. :dåne:
Vi har én bil, og den kjøpte vi da Lillesøster ble født. Da ble det for vanskelig å basere oss på kollektivt til svigerforeldrene mine, som bor 50 minutter herfra med bil. Når hun er blitt stor nok til at hun ikke plutselig må tisse, sovner på bussen eller må legge seg 18:30, kommer vi til å kvitte oss med bilen igjen. Vi bruker aldri bilen innad i Oslo, så den står for det meste i garasjen.
Jeg kjenner heller ingen som har to biler i Oslo, men nesten alle småbarnsforeldre jeg kjenner har én bil og minst én longtail el-sykkel. :knegg:
Vi er 3, straks 4 sjåfører her i huset. Vi bor i utkanten av byen, og jeg må ta 3 busser for å komme meg til jobb. Det tar fort 45-60 min med buss, mot 15 med bil. Vi la en plan for å kvitte oss med en bil i høst, men innså at da går ikke livet opp. Det er alt for mye logistikk med kjøring til og fra jobb, trening, fritidsaktiviteter, handling m.m.
Hos oss så koker det ned til at så lenge vi bor her vi bor, og jobber der vi jobber så må vi ha hver vår bil.
I tillegg har 21 åringe som bor hjemme også egen bil. Minsten som blir 18 år i mars har lettmotorsykkel. Så vi har kanskje litt i overkant av kjøretøyer i familien akkurat nå så lenge begge bor hjemme.
Joda, men her snakker jeg om når jeg ville vært villig til å bytte ut bilen med kollektivt, og da skulle det ikke vært bytter. I min verden. ;) Jeg snakker jo helt teoretisk, jeg bor ikke i Bergen en gang. :knegg:
Vi hadde to biler når vi hadde to voksne og to barn, etterhvert tre barn og jobber på ulike steder og fritidsaktiviteter her og der, kun av enkelhet for å slippe planlegge så mye og for å få logistikken til å gli. Etterhvert hadde vi faktisk 4 biler og 3 førerkort i familien, når vi telte med min veteranbil og sønnen sin bil. Men så døde den ene bilen vår av alderdom, og nå har vi bare en bil, og sønnen har sin. Men vi har flyttet mer sentralt og har kortere vei på jobb, kombinert med at vi bare har ett barn boende hjemme. Mannen har helt panikk av og til for at han føler at han ikke kan «dra på noe» med bilen, for da må vi klare oss uten. Jeg mener at vi greier oss helt fint en helg eller noe uten bilen.
Det som hadde gjort det bedre å klare seg med EN bil, tidligere var: MYE bedre sykkelveier og billigere el-sykler, og kanskje litt billigere lokal-buss og gode bussruter. Nå skal det også komme en tjeneste her i byen som kjører barn på fritidsaktiviteter, og det er så genialt at jeg nesten ikke får sagt det. Det hjelper også.
Min opplevelse er at så lenge banen går ofte nok, så er man villig til å bytte, her i Bergen sør i det minste. Hilsen tidligere bybanependler. Fra bane til buss er en helt annen historie.
Jeg har valgt jobb og bosted slik at jeg kan sykle/jogge.
Da de tre unga var yngre og hjemmeboende hadde vi en bil. Som regel gikk, jogget eller syklet de til trening og skole. Vi voksne tok buss eller kollektivt til jobben. Skulle de lenger av gårde til kamper eller stevner avtalte vi samkjøring med andre. Det samme hvis det var avtalt aktiviteter. Nå, uten hjemmeboende barn, har vi to biler. Min er 32 år år gammel og står mesteparten av tiden i en garasje på hytteøya og brukes av og til av andre trengende. Her sørpå brukes bilen til kjøring ved storhandel, jakt og besøk til folk som har bosatt seg et sted kollektivtransport er umulig. Jeg kjører så og si aldri. Helten litt mer.
Min motivasjon til å bruke kollektivtransport er at det er inni hampen kjedelig å kjøre når jeg kan sitte på buss, tog e.l. og lese eller se på verden eller...
For oss er det to forhold - det ene er kollektivtrafikk med få avganger, det andre er forholdene for myke trafikanter, slik som fortau, gatebelysning, fartsgrenser, brøyting og strøing.
Vi bor på bygda og har minimum 4 km reisevei uansett hva vi skal. Jeg pendler 5 mil hver vei til jobb. Vi klarte oss med en bil i mange år da barna var små. Mannen jobber turnus, og vi kunne låne mine foreldres ekstrabil i perioder.
Når barna (3 stk) vokste til og måtte kjøres på alle mulige aktiviteter, skaffet vi bil nr 2. Vi kunne i teorien klart oss med en bil ennå, men det hadde krevd svært mye logistikkarbeid, samt at mannen blir veldig isolert på dagtid i sine friperioder.
Det er jo klart stor forskjell på hvor sentralt man bor og hvilket kollektivtilbud man har. Men, jeg opplever at ganske mange som bor sentralt overvurderer hvor stort bilbehov de har.
Vi bor forholdsvis sentralt i Bergen. Sånn at vi kan gå til sentrum om vi må, men det tar 45 minutter, så jeg gjør det sjelden. Mannen, som er mer glad i å gå enn meg går 4 km til og fra jobb hver dag. Jeg tar bussen omtrent samme avstand. Men, vi har så god bussforbindelse at vi bare kan gå til busstoppet og satse på at det kommer en buss snart.
Vi har bare ett sertifikat (meg) og hadde bil så lenge vi hadde barn på barneskolen. Da opplevde jeg at det var såpass stort bilbehov, både med de gangene vi måtte hente i barnehage og på skole med kort tid mellom og med kjøring til besteforeldre og til aktiviteter. Det er også ganske styrete med bildelingsbil om man må ha to bilseter.
Etter at jentene ble større har vi klart oss med bildeling. Det var en liten overgang for meg, som var litt godt vant med å bare hoppe i en bil om det var noe. Men, det har gått seg veldig til og nå kunne jeg ikke tenke meg å gå tilbake til å ha ansvar for en bil, med alt det det medfører av verkstedsbesøk og utgifter.
Men, igjen, vi bor sånn til at vi har minst 20 bildelingsbiler i kort gangavstand. Og arbeidet med at vi må gå og hente og levere biler oppveies av at vi alltid har mange nye biler å velge mellom og at vi (les jeg), slipper å forholde oss til vedlikehold av bil.
Det går litt på hvor man bor. Men, vi har også bevisst bosatt oss slik at vi kan ta buss og også kjøpt hytte i et område der det er greit å komme med kollektiv. Så det ligger bevisste valg bak å kunne leve såpass uavhengig av bil.
Jeg tenker at den beste måten å motivere familier fra å droppe bil nr 2 må være å forbedre kollektivtilbudet. Og tror at det at det går buss ofte er viktigere enn at den koster lite. Dersom mange tar en rimelig buss så får man jo også bedre inntektsgrunnlag enn om få tar en dyr buss.
Vi er fire stk over 18 år i husholdningen. Alle har hver sin bil. Her vi bor er det et must. Kollektivtilbudet er helt elendig. Hovedveien i området er en europavei uten gangfelt(eller i hvert fall alt for lite gangfelt), så det er livsfarlig å ferdes for mye til fots eller på sykkel.
Det er bare en km til nærmeste butikk. Skal jeg til sentrum er det fem km. Det ville tatt ca 10 minutter med buss. Men skal jeg ta buss til sentrum må jeg ut på en skikkelig mjølkerute som tar ca tre kvarter.
Ja, det koster å ha bil. Men det koster veldig mye med kollektivt også. I hvert fall i forhold til hva du faktisk får for pengene her vi bor.
Ungdommene har ansvar for egen bil, de har kjøpt de selv og må stå for drivstoff og andre løpende utgifter selv. De får litt hjelp hvis det plutselig trengs noen reparasjoner eller lignende. Nettopp fordi det er et nødvendig onde å ha bil her vi bor.
I tillegg jobber mannen skift, så han kan ikke under noen omstendighet ta kollektivt til jobb. Selv om det faktisk går buss til akkurat der han jobber. Så han MÅ kjøre på grunn av arbeidstider. Så en bil er alltid bundet opp når han er på jobb.
Ja, samme her. :jupp: Jeg har så seriøst ikke lyst på bil, og liker overhodet ikke å kjøre. Personlig vil jeg heller stå på bussen i 30 minutter enn å kjøre bil i 10. Mye heller. Så det er klart dette henger sammen med preferanser og vaner, ikke bare åpenbart rasjonelle vurderinger. (Vi hadde bil i noen år fra vi fikk barn, men vi brukte den nesten aldri, så vi kvittet oss med den. Siden den gang har vi vært med i bildelingsklubb, men det er ikke hvert år vi faktisk benytter oss av det.)
Selvsagt har de fleste (alle?) steder i Norge dårligere kollektivtilbud enn Oslo sentrum. (Jeg jobber også midt i sentrum og kunne ikke parkert bilen her, hvis jeg hadde hatt en, så å kjøre til jobb har aldri vært aktuelt.) Men også i Oslo er det mange som fint kunne brukt kollektiv til mye av det de bruker bil til, uten at det hadde gått sterkt ut over livskvaliteten deres. Jeg blir litt trist og litt indignert over å høre (som her i tråden) om folk som kjører 16-åringer på trening så de skal slippe noe så skummelt som å skifte buss i sentrum (noe Datteren gjorde fra hun var åtte :knegg: ). Det må de jo lære seg å gjøre! Både lære det rent praktiske, altså hvordan man gjør det, og å lære seg at dette er en helt rimelig og forventet ting å gjøre. Jeg husker at flere av Datterens skolekamerater på ungdomsskolen knapt noen gang hadde reist med t-banen, selv om de bodde like ved banen og skolen lå et par kvartaler fra Majorstuen.
Ja, jeg tror de aller aller fleste her, i rettferdighetens navn, kan busse på kryss og tvers, inkludert bytte i sentrum, fra de er MYE yngre enn 16. Når de er 16 har de jo dessuten kommet i en alder hvor de fyker byen rundt på elsparkesykler, har venner og kjærester på andre skoler, drar på hjemme-alene-fester i andre bydeler og snart skal begynne på VGS, og med den rette motivasjonen er svært så mobile. Så jeg ble veldig paff av uttalelsen. Men generelt virker det som om folk bare tar det for gitt at fotball=kjøring, og er innstilt på det. Jeg ble også paff første året datteren min skulle delta på hovedcupen i Skandia Cup (også fotball), som foregår på ukedager første uka i sommerferien, her i byen. De deltar vel der fra det året de fyller 12 eller 13 tror jeg (for de yngre foregår cupen på helg). Fra oss til arenaen er det ca 6 km, det går buss som stopper rett ved anlegget, ett bytte i sentrum. Foreldregruppa på FB begynte da helt seriøst å diskutere å sette opp en turnus for hvem som skulle ta fri fra jobb :what: for å kjøre jentene til kamp de ulike dagene. Det virket som en helt fremmed tanke for mange, da jeg ytret at min plan var at min datter skulle komme seg dit på egenhånd.
Dette var aldri en problemstilling i Kulturskolen. Mulig noe av grunnen til det er at svært mange der (i alle fall på sirkusgruppa til jentungen) til vanlig gikk på ymse privatskoler, Steiner- eller internasjonal skole, og var derfor vant med å busse til motsatt kant av byen med diverse bytter for å komme seg på skolen, fra de var ganske små. De var i alle fall et hestehode foran fotballspillerne hva selvstendighet angikk, hvordan det nå hadde seg.
Jeg er bare nysgjerrig på noe: Dere som sier dere ikke liker å kjøre bil, er det fordi dere er litt engstelige i trafikken? Jeg spør av oppriktig interesse, altså, absolutt ikke for å dømme. Jeg har bare tenkt på det noen ganger. Og det som er min teori er at man kanskje føler seg usikre i trafikken fordi man ikke er så vant til det.
Eller er det andre grunner? Kjedelig, for eksempel? Noe annet?
Jeg er helt enig i at barn bør kunne lære seg å bruke kollektivtransport fra relativt ung alder.
Mine begynte å ta buss alene til kulturskole i byen (i min arbeidstid) rundt 13 år, og vokste veldig på det. Også en fordel å kunne finne veien i egen by - jeg hadde ikke tenkt på at eldste ikke visste hva Festplassen eller Den blå steinen var, og i hvert fall ikke visste hvor de var, så hull i grunnopplæringen fra foreldrene der :lol:
En del kjøring har gått på å få barn i tide mellom skole og korpsøving og jobb, f.eks. Stå der etter første bussmed sekk, trombonebag, øsregn og 27 minutter til neste buss når det er 17 til øving går bra liksom, men er ikke holdbart x 2 per uke hele året. Så da har jeg hjulpet til med bil.
Jeg tok lappen når jeg var 32, det er 20 år siden. Før det klarte jeg meg helt fint uten førerkort, mannen var sjåføren min når jeg trengte det. Men så flyttet vi ut av Oslo, og alt ble straks mye mer knotete uten å kunne kjøre bil selv. Spesielt etter at vi fikk barn.
Ja, det med at Datteren måtte bytte mellom minst to befordringsmidler for å komme seg til og fra skolen (og for å besøke venner) gjorde jo at det ble veldig mye trening på å reise kollektivt. :nikker: (Og det at vi fulgte henne på bane, buss og trikk fra barnehagen av gjorde overgangen til å reise alene mye greiere enn hvis hun skulle gått fra å bli kjørt til å plutselig håndtere kollektivtrafikken på egen hånd.)
Forresten har skyss (buss her) mange gode kampanjer som går på å velge buss framfor privatbil, som peker f.eks. på alt man slipper å tenke på når man tar buss.
Jeg kan trekke fram:
måking/skrape is
lure på dekktrykk og bekymre seg for føret
man kan sove
og strikke
eller møte noen man ikke har sett på lenge
slipper å stresse med parkering
busstoppene i byen ligger sentralt (jeg kjenner en del som tviholder på bil fordi tidsklemma, men som må parkere nokså langt fra kontoret, så det henger ikke på greip for meg at bil lønner seg så mye når bussene vedkommende kunne tatt passerer 8 meter fra kontoret med god hyppighet i rushtiden)
Jeg kjører riktignok ikke bil (har ikke førerkort), men mannen min liker det overhodet ikke. Det handler ikke om at han er engstelig, men at han er særdeles utålmodig og kø gir han lopper. I tillegg synes han det er kjedelig å kjøre langt, han blir sliten i øynene og sliten i hodet og får vondt i kroppen, og har lyst til å gjøre andre ting, som å scrolle på mobilen eller sove. Han reiser heller ikke kollektivt veldig ofte da, han foretrekker å sykle, og har gå- eller sykkelavstand til jobb.
Alt, egentlig. :knegg: Det går årevis mellom hver gang jeg kjører, og jeg er klart mer engstelig og synes det er klart mer krevende/slitsomt enn det som ville vært tilfelle om jeg kjørte hver dag. Men også det at å kjøre, spesielt i byen, gjør at jeg må fokusere på trafikken i stedet for å f.eks. slappe av og høre på lydbok eller musikk, eller pusle med ting på telefonen, eller snakke med den jeg reiser sammen med. Eller sove. :jupp:
Og selvsagt har det mye med vane å gjøre, som jeg sa. På samme måte tror jeg jo at mange som synes det er slitsomt eller upraktisk å reise kollektivt, delvis synes det fordi de ikke er vant til det. Det faller meg liksom aldri inn å vurdere at det er upraktisk å gå til en bussholdeplass og vente på en buss, like lite som, tja, som at jeg ikke synes det er upraktisk å gå og handle på en butikk, eller å skrelle gulrøtter til middag. Hvis man aldri pleier å handle, eller aldri lager mat, så synes man disse tingene er mye mer tidkrevende og tar mye mer mental kapasitet enn det som er tilfelle hvis man gjør det daglig. Og det samme gjelder å ta buss eller t-bane når man skal et sted. (Og igjen snakker jeg om steder der det finnes et dekkende kollektivtilbud.)
Her er jeg litt også. Jeg har kjørt bil til hytten to ganger denne måneden. og sitter absolutt og irriterer meg over all den gode strikketiden jeg kaster bort på å kjøre en bil hele den tiden.
Og jeg er glad for at mine barn er vant til å bruke kollektiv og skaffe seg oversikt over hvordan de skal komme seg til og fra ting. Selv om jeg har kjørt og hentet når det har vært virkelig behov.
Litt av alt. Jeg tok lappen ganske sent, og liker ikke å kjøre bil. Jeg er ganske trygg i bytrafikk, både som bilkjører, syklist og fotgjenger, men liker ikke landeveier. Men så tenker jeg at det er ikke noe jeg har voldsomt behov for å bli veldig sikker på heller. Jeg trenger det ikke.
Vi har to biler. En elbil som jeg kjører og en bensinbil som kjæresten bruker. Vi kunne nok klart oss med en bil, men da måtte kjæresten brukt den. Dårlig med kollektivt fra oss til jobb. For min del er det godt dekket med kollektivt til jobb, men det er jeg som kjøper mat, også har jeg ofte forskjellige ting jeg skal som gjør at bil er tidsbesparende. Jeg bruker kollektivt når det passer, ellers bruker jeg min lille elbil.
Jeg elsker å kjøre bil! Men ikke på vinterføre eller i Oslo. :knegg: Jeg haaaater å sitte på. Jeg blir så lett bilsyk hvis jeg ikke følger med på veien. Så jeg kan ikke strikke, hekle, lese eller se på telefonen som jeg ellers kunne brukt tiden på. Så jeg får litt mark og synes det er ganske slitsomt å sitte på over lang tid.
Samme gjelder for kollektivt. Jeg MÅ kunne se veien. Og blir lett kvalm av andres lukt fra mat, parfyme og hvahardu. Og da får jeg angst for å BLI dårlig, også har vi det gående. Jeg toget til jobb i 3/4 år. Jeg tror det bidro til at jeg ble syk faktisk. Det er ikke noe for meg. Jeg blir så stressa av så mye folk. Og utpå landet her, så var ikke VY all verdens til å stole på heller.
Vi hadde en bil de første 20 årene vi var to med førerkort, men for ett par år siden flyttet jobben til mannen, og han gikk fra ca 15-30 reisevei med buss & gange til ett område der kollektivt ikke funker. Tror han måtte ha byttet buss 3 ganger og brukt 2+ timer uten bil.
Og jeg kommer meg ingen steder uten bil, og har inntil nylig hatt transport/oppfølging av unger med div behov daglig så da blir det bare sånn.
Men vi bor jo «på landet» om man ser på kollektivtilbudet.
Vi hadde ikke bil før for litt over ti år siden, da hadde vi fått barn nummer to, hadde barnehage litt langt unna og begynte å kjenne på at det ble tungvint der vi hadde flyttet til (før det bodde vi i Oslo, ikke sentrum men bra kollektivt og barnehage i trilleavstand). Da tok mannen lappen, vi kjøpte bil, og to år etterpå tok jeg også lappen. Bil nummer to fikk vi etter noen år, en pitteliten elbil som nå er oppgradert til en litt større elbil siden vi trengte mer rekkevidde. Vi har barn som av ulike behov må kjøres til skolen, og som grunnet det samme ikke går på samme skole, men i helt ulike retninger. I tillegg ligger jobben min sånn til at hvis jeg tar kollektivt går det minst en time totalt, og da har jeg heller ikke mulighet for å "rykke ut" hvis noe skjer med barna, som har vært aktuelt flere ganger. Bil tar mye kortere tid. Så vi har to, og kommer til å fortsette med det så lenge barna bor hjemme i hvert fall. Så motivasjon for å droppe bil nummer to finnes i grunnen ikke her, og det finnes ikke så mange løsninger på vår situasjon som kan fikses i et sånt prosjekt som du skisserer, i hvert fall. Det er litt livet sjøl, liksom.
Jeg elsker forøvrig å kjøre bil, er så fornøyd med at jeg tok lappen rett etter fylte 40.
Det Skilpadda sa. Jeg innrømmer gjerne at jeg har blitt mer engstelig med åra - egentlig uten grunn, for jeg klarer meg i praksis bra i trafikken. Det hender dog at jeg gruer meg veldig til å parkere. :sparke: I tillegg ville jeg ha tapt masse arbeidstid ved å kjøre til jobb, f.eks., for jeg jobber både på toget og når jeg går. Å kjøre bil kan være både kjedelig og stressende. Jeg er nok litt av typen som neppe ville tatt lappen hvis jeg ikke hadde gjort det som 18-åring. Da hadde jeg en kjæreste på landet, og fetteren hans var sjåførlærer.
Når jeg leser denne tråden, er jeg i grunnen litt glad for at jeg ikke liker å kjøre bil. Det gir meg mye ekstra hverdagsmosjon. Jeg trenger sjelden å kjøre, og trives godt med å finne andre løsninger. Vi bor midt i smørøyet av kollektivtrafikken og har alt vi trenger av butikker og fritidstilbud i gangavstand, i tillegg til masse barnehager og skoler, innenfor en drøy km i ulike retninger. Jeg sykler hele året, og det er jeg som handler inn mesteparten av matvarene, f.eks. Innenfor den samme kilometerens radius har vi godt over 10 matbutikker. Da er det enkelt å handle uten bil. Det blir mest kjøring til bortekamper, men vi samkjører en del.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
