Spinoff fra denne tråden. Er du bedre på skriftlig enn muntlig kommunikasjon?
Uten å avsløre for mye om mine evner, kan jeg si at jeg foretrekker å formulere meg skriftlig. Nå har det seg dessverre slik at man sjelden kan ta muntlige konfrontasjoner skriftlig, så da lurer jeg på hva dere tenker om de som stammer og stotrer, og ikke helt får ordene frem. Har de mindre å fare med enn de som formulerer seg tydelig og korrekt? De som ikke lider av etterpåklokskapens "jeg skulle ha sagt DET i stedet"?
Jeg er mye flinkere til å uttrykke meg skriftlig enn muntlig.
Om jeg er sliten eller trøtt, stammer jeg. Blir jeg sinna, begynner jeg å grine. Jeg er elendig på small-talk med mindre jeg møter personer som kemien stemmer overens med.
Det er en grunn til at jeg liker meg på forum. :knegg:
Jeg for min del er mye flinkere muntlig enn skriftlig. Jeg syns av og til det er vanskeligere å få frem hva jeg mener skriftlig, mye lettere å si ting.
Jeg er ikke så veldig redd for konfrontasjoner muntlig, syns det er mye lettere enn å skulle gjort det skriftlig.
Hva jeg tenker om folk som stotrer og stammer; Nei ikke annet enn at jeg faktisk syns litt synd i dem for det kan ikke være noe særlig å ha det sånn. Som regel er det jo slik at man kanskje kjenner dem litt på forhånd, særlig om det er snakk om jobbsammenheng sånn at man vet litt om dem og hva de har å fare med.
Jeg er fantastisk både skriftlig og muntlig. :stolt:
Høhø. Nei. Det hadde vært fint med en rettetast i muntlig kommunikasjon også, gitt. Jeg stammer og snøvler, og det i klin edru tilstand. Gi meg et par øl derimot, eller et par glass vin, så skal du få høre masse superinteressante, velartikulerte små anekdoter! :flau:
Jeg er flinkere til å snakke enn til å skrive. Er av typen som ikke frykter muntlige eksamener fordi jeg som oftest får bedre uttelling der enn ved skriftlig vurdering. Samtidig har jeg studert lenge nok til å få rikelig med skrivetrening og får tilbakemeldinger på at jeg har en veldig muntlig skrivestil, i noen tilfeller - som på forum - er jo det en fordel.
Når det gjelder andre som ikke formulerer seg like godt, så er det like stor forskjell på talevansker og muntlig slurv som det er på skrivefeil som skyldes skrivevansker og skriftlig slurv som dialekt, vill bruk av fonter og så videre. Ettersom jeg er svært taletrengt og lite sjenert av meg kan jeg ha problemer med å sette meg inn i hvordan det kan være for folk som er svært annerledes enn meg, men jeg er nok så sikker på at jeg kan se forbi uttrykk og inn til innholdet. Det er alltid meninger og innhold som er viktigst for meg - selv om hemmende talefeil kan komme i veien.
Jeg er en ganske "treig" person, og det tar ganske lang tid fra en tanke dannes til den klarer å komme på trykk, eller kan uttales, derfor egner jeg meg best skriftlig, med mindre det er eksamen, der er muntlig favoritt.
Jeg skriver bedre enn jeg snakker, helt definitivt. Det er ikke dermed sagt at jeg stotrer og stammer og er sky og sjenert IRL, men jeg kan godt finne på å lytte mye mer enn jeg snakker. Men når jeg først snakker, er jeg svært så tydelig, vil jeg si. :humre:
Jeg har ofte fått tilbakemelding på at jeg snakker tydelig og er flink til å forklare når jeg underviser. På det mer private plan tror jeg også at jeg er ganske flink til å formidle det jeg vil, jeg har i alle fall fått høre det flere ganger. Men egentlig føler jeg selv at jeg ofte er flinkere til å lytte enn til å snakke. Småsnakk er jeg ikke alltid så flink med, da må jeg være spesielt opplagt.
En som er flink til å snakke er Elinblu! Hun imponerte meg den gangen jeg traff henne. :nikker: (og det er et oppriktig ment kompliment, mener ikke si hun er ei "jabbsjur" :knegg: ).
Utrykker meg forskjellig skriftlig og muntlig, det er ofte jeg tenker best når jeg skriver, men må nok beskrives som en eh....verbal person
( jeg veit at det er folk som får ukontrolerte latteranfall uten å vite hvorfor rundt om kring i verden akkurat nå det er kansje en liten underdrivelse å forsiktig antyde en viss verbal legning)
Jeg snakker forholdsvis greit med andre, men er det et tema som engasjerer meg, og gjerne med personer jeg bryr meg om, snakker jeg på nivå med en treåring.
Når eg først er varm i trøya er eg betre på å uttrykke meg munnleg enn skriftleg, og då særskilt når det gjeld tema eg brenn for- kjenner meg trygg på. Eg tenker kjapt medan eg snakkar, så eg er ikkje alltid så enkel å stoppe når eg først er i gang med ei argumentasjonsrekke. :knegg: Men i sosiale settingar der eg er litt sjenert vert eg gjerne litt taus og tilbakeholden.
Tja, det er vel egentlig hipp som happ, tror jeg. :gruble: Har egentlig ikke tenkt så mye over det, men det er jo ganske lett å ordlegge seg muntlig siden jeg kan ta i bruk fakter og tonefall. Jeg er også forholdsvis skravlete, men tror nok jeg klarer å få fram poengene mine skriftlig også.
Akkurat slik har jeg det også. Jeg elsker å diskutere, god på smalltalk og har alltid en kommentar på lur. På nett, er jeg halve meg når det kommer til kommunikasjon. Kanskje like greit. :knegg:
Stamming og stotring ser jeg på som et handikap. Folk som bruker et halvt år på å tenke ut noe fornuftig, lar jeg meg lett irritere over, det samme med dem som aldri kommer til saken.
Jeg er en sann mester i small-talk. Mannen min blir sjokkert hver eneste gang vi er i selskap og jeg kan alt om alle når vi kommer hjem :p
Egentlig, når jeg tenker meg om, er jeg kanskje ikke så god til small-talk, hvis jeg glir over i big-talk med alle :gruble:
Jeg er nok morsommere når jeg får tenkt meg om (joho! Veldig morsom, forattetenk! :trasser: ). Jeg er helt patologisk dårlig på å fortelle vitser og historier, f.eks.
Ellers er det ikke noe galt med talegavene mine, tror jeg. Ei heller frekvensen. :humre: Man er da ikke bergenser og selger for ingenting.
Som aC blir jeg også fantastisk når jeg synker litt dypere i glasset. Og en strålende (støyende) sanger. :stolt: Når skulle vi teste hypotesen igjen, aC? :glis:
Jeg er en muntlig person på alle måter. Skravla går til tider vel mye, men har mye lettere for å få sakt det jeg mener sånn enn skriftlig.
Snakke i store forsamlinger gjør jeg ofte, og har ingen problemer med det om jeg har tenkt godt igennom hva jeg skal si.
Jeg kan streve med å få skrevet det jeg vil. Muntlig er jeg derimot kjempeflink og har vel tenkt to-tre ganger i mitt liv "bare jeg hadde sagt det og det" for jeg er sinnsykt rappkjefta og er ofte like forbauset som de andre over det som kommer ramlende ut noen ganger. :)
Det kommer helt an på.
Jeg misliker smalltalk og pjatt, men liker meg veldig godt på en talerstol eller lignende.
Trives veldig godt med å utrykke meg både muntlig og skriftlig egentlig, så lenge jeg slipper unna smalltalken da. :knegg:
Kjenner meg så igjen der. Har det akurrat på samme måte og det er mange mange ganger jeg bare sletter og ikke skriver det jeg vil skrive. Mye lettere med muntlig.
Jeg foretrekker å skrive foran å snakke, men det over her (om å snakke til forsamlinger) er jeg hjertens enig i. Smalltalk er pyton, jeg kan det bare ikke! Jeg har problemer med å høre på folk som stammer, og det er fordi jeg gjorde det selv som barn og slet voldsomt med det. Det har ingen sammenheng med om de har mindre å fare med eller ikke, bare så det er sagt.
Jeg er flinkere skriftlig enn muntlig, men jeg har blitt flinkere til å ta og holde ordet etter hvert som jeg har blitt eldre, og jeg har sjelden problemer med å holde oppe min ende av praten hvis det er noe som engasjerer meg (eller jeg har fått et par øl i meg :knegg: ). Jeg er ikke redd for å snakke i forsamlinger, men har ikke en jobb der dette er noe jeg gjør ofte, så jeg har ikke så mye trening i det, og kan nok snuble litt i ordene om jeg blir nervøs. Skal jeg snakke foran mange, vil jeg uansett stort sett forberede meg skriftlig, så det vil jo bli en slags mellomting. (Men det gikk greit å improvisere en tale i svigermors 60-årsdag - rødvin hjelper jo alltid. :humre: ) Smalltalk er ikke helt min greie, men jeg takler det i korte perioder av gangen. Og best trives jeg i mindre grupper, i likhet med Tinetoff (og gjerne sammen med Tinetoff - eller Esme - også :D).
Til det andre spørsmålet vil jeg vel si at jeg ikke synes det trekker veldig ned om folk stammer og stotrer litt, så lenge det som faktisk kommer ut gir mening. (Og jeg kan bli ganske oppgitt og irritert over folk som snakker veldig mye og flytende og "glatt", uten at det kommer ut et eneste ord det er verdt å høre på.) Jeg kan nok være mer "forgiving" på klønethet muntlig enn skriftlig - om det er fordi jeg er mer klønete muntlig enn skriftlig selv, eller fordi man muntlig får et litt bredere inntrykk av folk enn bare akkurat ordene som kommer ut, det er jeg ikke sikker på.
Jeg kan snakke, men jeg er ikke fryktelig rappkjefta og slagferdig. Slagene tar litt tid, og sånn sett er det lettere å formulere seg skriftlig når jeg har fått tygd sammen de knusende svara.
Jeg er heller ingen small-talker. Snakker jeg med folk jeg liker går det stort sett greit. Er det noen jeg misliker, gjør jeg alt jeg kan for å komme meg bort. Og så kan jeg noen koder og miljø, som gjør at jeg kan snakke i enkelte grupper (gamlehjem, fiskebruk, universitetskantine).
Og det andre spørsmålet - jeg tror det skinner godt igjennom hva slags menneske man er selv om det stotres og stammes. Jeg tenker ikke noe spesielt om det. Unntaket må være foredragsholdere. Da lurer jeg på hvorfor vedkommede gjør det.
Jeg snakker vel omtrent på samme nivå som jeg skriver, tenker jeg. Og jeg tenker absolutt ikke dårlig om dem som stammer eller stotrer.
Jeg kan dog irritere meg over utstrakt bruk av intetsigende småord, som liksom, på en måte eller andre tilsvarende.
Jeg er nok bedre til å diskutere skriftlig siden jeg får muligheten til å sortere tanker og lage velformulerte svar. Når jeg diskuterer muntlig så blir jeg ofte så ivrig at jeg ikke får sagt det jeg skal, glemmer essensen og ender opp med noe rart som jeg nesten ikke forstår selv en gang.
Å snakke vanlig med folk er jeg ganske flink til, og jeg er en skikkelig skravlebøtte når jeg er blant kjente. Med ukjente trenger jeg litt tid før jeg prater fritt. Jeg hater egentlig smalltalk, men jeg er ganske god på det også hvis den jeg prater med er god på det. Hvis det er feil kjemi så blir jeg usikker og stotrete.
Jeg syns ikke det er skummelt å snakke i forsamlinger og har min andel av seminarinnlegg og kurs bak meg. Det forutsetter selvsagt at det er et tema jeg kan. Hvis det er i jobbsammenheng er det jo herlig å ha ordet helt alene og fortelle i vei om tingene jeg jobber med og brenner for hver dag.
Jeg bruker forresten alle disse småordene som dere misliker så mye. Liksom, da og ikke sant er typiske uttrykk jeg kan bruke gjentatte ganger i løpet av en samtale. I tillegg banner jeg en hel del hvis jeg blir ivrig og pratsom. Men jeg tror jeg har ganske godt ordforråd og at det iallefall finnes noen som liker å snakke med meg.
En av grunnene til at jeg har mer "overbærenhet" med folk som stammer når de snakker enn folk som gjør det når de skriver, er vel at skriftlig har man muligheten til å tenke seg om og rette opp, så jeg vet at det folk velger å sende fra seg, har de kunnet lese gjennom og vurdere en gang til før de sender. Men muntlig har man for det første kortere tid på seg, og for det andre er det alltid første versjon som kommer ut - og når man selv hører at man sier noe teit, er det som kjent for sent å gjøre noe med det. Så man må forvente (og helst godta) adskillig mer rot og mindre gjennomtenkte formuleringer muntlig enn skriftlig.
:eek: Nå skvatt jeg skikkelig her og trodde jeg hadde lest feil, men tusen takk for komplimenten. Jeg følte at jeg hadde god kjemi med deg, noba, selv om jeg absolutt ser muligheten av at jeg kan ha overkjørt de andre en smule. :o
Hvor god jeg er muntlig, kommer nok mye an på dagsformen. Jeg kan være litt stor i kjeften under de rette omstendigheter, men hvis jeg mistrives kan jeg også være heller mutt. Jeg har alltid sett på meg sjøl som en typisk skriftlig person. Lenge trodde jeg at jeg var ganske stillferdig, men med åra har jeg fått selvinnsikt nok til å forkaste den teorien. Muntlige eksamener og den slags pleide å gå greit i den tida da slikt var aktuelt.
Hm. Jeg har det problemet at jeg snakker fort, og tidvis veldig fort. Blir jeg engasjert er det vanskelig å holde tempoet nede, samme hvor mye jeg har tenkt på det på forhånd. Også sluker jeg nok litt stavelser her og der. :sparke:
Men når det er [stryk]sagt[/stryk] skrevet, så er jeg egentlig ganske rappkjeftet, særlig om jeg er i det rette humøret. Verbale comebacks bruker ikke være noe problem, i hvert fall. :D (Et under at jeg overlevde ungdomsskolen, spebygd som jeg er. Det hjalp å løpe fort).
Jeg må presisere at jeg er kjent som "Hun som snakker hull i hodet på folk", omtrent, men dette gjelder bare folk jeg føler meg trygg sammen med og trives med. Jeg snakker gjerne mye, fort og lenge med andre også, men der kan jeg stotre og stamme en del mer.
Jeg er flinkere muntlig enn skriftlig. Har det i kjeften ja :knegg: Det sier iallefall min mor :rolleyes: Det vises veldig godt på muntlige eksamener også, går opp 2-3 karakterer ift den skriftlige delen, så jeg er veldig glad i muntlige eksamener :p
Jeg er flinkere til å formulere meg muntlig enn skriftlig. Klarer meg bra skriftlig, men føler at muntlig er jeg sterkere på. Jeg har også fått tilbakemeldinger på at jeg er flink til å uttrykke meg muntlig.
Jeg snakker bedre enn jeg skriver. Det er allikevel ting som jeg synes er vanskelig å snakke om, på enkelte emner "forsvinner" bare ordene og det opplever jeg som veldig trist. Jeg gråter ikke, eller noe slikt, jeg har bare ikke ord som kan beskrive hvordan jeg har det.
Ja, jeg glemte den andre delen av spørsmålet. Nei, jeg har ingen negative fordommer mot folk som stotrer og stammer. Men jeg opplever i enkelte sammenhenger at jeg har vanskeligere for å forstå folk som er dårlig for å uttrykke seg - dette gjelder spesielt folk som har en annen erfaringsbakgrunn enn meg selv.
Skvatt du? Nei jeg mener det. Det er nemlig den type setting hvor jeg føler meg en smule utilpass og lett blir sjenert og litt stille. En gjeng jeg har blitt godt kjent med på nettet som jeg plutselig skal treffe ansikt til ansikt skremmer meg litt, men du var så flink til å holde samtalen i gang og involvere og engasjere alle (absolutt ikke overkjøre). Og du klarte til og med å snakke om annet enn forumet som vi hadde til felles. Også er du flink til å synge. :knegg:
Definitivt bedre skriftlig. Jobben min er veldig innadvendt, og jeg jobber med skriftspråk hele dagen på ulike måter. Enkelte arbeidsdager snakker jeg knapt nok med noen. Har aldri likt å snakke i telefon, og heldigvis slipper jeg det i jobben min. Dagsformen påvirker hvordan jeg fungerer muntlig; enkelte ganger oppfattes jeg kanskje som tilnærmet intelligent, interessant og velartikulert, mens jeg andre ganger føler at jeg framstår som dum, døll og stotrende, og med et svært begrenset vokabular. Sånn sett tror jeg nok at arbeidstypen og -formen min ikke akkurat er med på å utvikle den muntlige siden av meg i positiv retning, men det får så være.
Jeg innrømmer gjerne at jeg nok er mye mer velformulert skriftlig enn muntlig.
Jeg bruker gjerne tid på å tenke på hva det er jeg vil si, og vil gjerne formulere det best mulig, så jeg er vel av den stille sorten som ikke sier så mye før jeg har blitt "husvarm".
De som kjenner meg, dog, sier at jeg er utfordrende og interessant å snakke med, men dette er som sagt mennesker som kjenner meg og utfordrer meg også.
Jeg har støtt på mennesker som rett og slett har så lite interesasante ting på hjertet at jeg stort sett blir sittende og smile og nikke som et annet fe.
For å svare på Skremmerns spørsmål:
Jeg kan skille mellom dem som virkelig har problem med stamming og dem som snakker slik av gammel uvane.
En venn av meg kan bruke oseaner av tid på å få frem en setning, men det er meg knekkende likegyldig fordi han pleier å ha interessante ting på hjertet når han først får dem frem.
I den andre enden av skalaen finnes mennesker som stadig brekker opp setningene sine med "eeehm" og "æææh" mens de tenker ut neste halvdel av setningen, og det kan bli fryktelig irriterende for min del og fullstendig ta fokus vekk fra samtaleemnet.
Jeg prøver å være åpensinnet og tolerant, men det er slett ikke alltid jeg lykkes. :knegg:
Jeg kan snakke. I jobben min snakker jeg mye, sikkert for mye innimellom, og jeg er glad i å sitte og la drøsen gå i godt lag, men jeg blir ofte en lytter hvis det er mange på banen samtidig. Inntil jeg blir engasjert, da legger jeg inn et ekstra gir.:o
På tomannshånd er det ikke grenser for hvor mye jeg kan skravle hvis tonen er god.
Av og til hender det dog at jeg føler meg utsnakket eller ikke syns jeg har noe å melde, da kan jeg være nokså innesluttet.
Jeg stammer og har gjort dette hele livet og det har gjort det slik at jeg er flinkest til å få frem det jeg mener når jeg skriver.
Jeg har ikke problemer med å snakke med enkeltpersoner etc, men snakke foran flere mennesker kommer aldri på tale.
Ordene stokker seg og kommer ikke ut når jeg snakker.
Utrolig frustrerende.
Men er blitt MYE bedre enn jeg var.
Er jo flink til å "snakke for meg" men klarer å få med meg mer når jeg skriver det ned. Jeg korter mye ned på ting når jeg snakker for å slippe å stamme for mye.
Jeg har vel mest kjent for å snakke veldig fort, og mye.
Jeg er veldig sjenert da, så med nye folk trenger jeg litt tid før jeg blir varm i trøya.
Men sammen med kjente så er jeg vel mer "rappkjefta", kjappe kommentarer er aldri et problem. Og det er høyst sjelden at jeg tenker "jeg skulle sagt det eller det".
Men samtidig så er det enkelte ganger lettere å formulere seg skriftlig, hvis det er vanskelige temaer. Jeg er nå i hvertfall "drillet" på skriftlig kommunikasjon.
Jeg får høre hele tiden at jeg "kan snakke for meg", og flere av mine venninner spør meg hva enkelte ord betyr.
Jeg har et til tider for bredt ordforråd, har jeg skjønt.
Jeg er latere når jeg skriver, men om jeg VIL, kan jeg kanskje klare å matche mine muntlige ferdigheter.
Både og. I lag med folk eg er trygg på kan eg fleipe og skravle i veg. Plasser meg saman med folk eg ikkje kjenner, og eg kjem ikkje på eit einaste vettugt ord. Men du verden kor mykje festlege og slagkraftige replikkar eg har etterpå, inne i hovudet mitt på vegen heim.
At andre stotrar og stammar gjer meg absolutt ingenting, men det hender eg blir litt påverka av det og stammar litt sjølv og. Forhåpentlegvis er det ingen som trur eg gjer narr av dei, for det er absolutt ikkje årsaka.
Ja, men jeg er ikke så flink til å tenke over det. Jeg snakker i vei på "mitt språk", bruker ord som faller MEG naturlig å bruke, men må til tider modifisere meg litt. Og det hender det at folk sier i fra om til meg. Og da tar jeg det, selvfølgelig.
Ja, jeg har vært nødt til å moderere meg, jeg også: Jeg har fått høre at da jeg var yngre, snakket jeg som en fremmedordbok. Det var ikke alltid at mine jevnaldrende klarte å henge med i svingene og jeg ble nok sett på som ganske pretensiøs. :o
Min 16-åring opplever det samme.
Hun er ikke fullt så lat som meg når det gjelder å skrive, og det er liksom ikke måte på hvor levende hun både snakker og skriver. Ekstremt, til tider. :nemlig:
Og andre synes hun kan være "rar".
Og alle vi som svarer i denne tråden har heldigvis selvtilliten i orden, siden overskriften setter som forutsetning at "du er flink til å skrive".
Jeg har med årene måtte lære meg å takle nervøsiteten min når jeg begynner å snakke i forskjellige sammenhenger - er jeg nervøs snakker jeg fryktelig fort, og det hele blir uklart. Litt problematisk kan det være når jeg holder foredrag, men nå er jeg så klar over det at jeg forhåpentligvis har blitt bedre.
Og så har jeg vært toastmaster et par ganger - både for et par hundre stykker, og litt mindre (80?) i bryllup. Det er en utfordring å skulle være morsom på kommando (ligger vel en viss forventning om det), men fy flate for kick når et par hundre mennesker brøler av latter når det er tenkt at de skal. (Håper forresten at jeg aldri skal gjøre en sånn greie igjen. Det var fryktelig i forkant, og tenk om alle "vitsene" hadde falt blaute til jorden? :rødme:)
Selv når du forsøker å være morsom (hvis det er det du gjør, da)? Kan jeg spørre om hvorfor du blir flau? En ting er å skli på bananskall som ufrivillig morsom (som forøvrig ikke er spesielt morsomt, men et klassisk eksempel).
Jeg er totalt uforberedt, hver eneste gang. Jeg skvetter til, oppdager liksom sånn plutselig selv at det jeg sa var morsomt, og blir vel egentlig flau av min egen reaksjon på det.
Jeg er ofte sånn, at jeg ikke helt har fått med meg hva jeg har sagt, før jeg har sagt det, liksom. Jeg snakker vel i takt med det jeg tenker...:o
Jeg må forresten moderere meg selv, etter at selvtilliten kicket tilbake. Stort sett er jeg flink til å snakke for meg, men blir veldig flau når andre ikke ler av de tingene jeg synes er hylende festlige, og det skjer merkelig nok titt og ofte. Folk har for dårlig humor.
I forhold til hvordan jeg dømmer andre på deres taleførhet? Tja. Her er jeg nok mer opptatt av hva som sies enn hvordan det sies, men man det kommer også an på settingen. I sosiale situasjoner krever jeg hverken velartikulerthet (heter det det? Neppe.) eller et syngende tonefall, men i offentlige og profesjonelle sammenhenger dømmer jeg ganske kvasst et mumlende og monotont menneske med dårlig ordforråd. Ja, jeg GJØR det,tenk!
He,he. Dette fikk meg til å tenke på prikkedebatten, da jeg var den eneste på hele FP som syntes at jeg selv var rasende festlig...:humre:
Ellers er jeg ikke snauere enn at jeg stadig ler godt av egne morsomheter i lystig lag.
Jeg er ganske god på begge deler, tror jeg. Uten at det er noe galt med dem som blablabla...
Jeg tror nok er jeg flinkest muntlig og IRL, jeg snakker noen ganger mye og noen ganger lite, litt ettersom. I likhet med og gjerne sammen med, Toffen, Esme og Skilpadda, stortrives jeg i smågrupper på 3-5. Ikke at det er noe galt med en tosom kveld, men det er så inderlig fint å la ordet veksle, få pauser, merke hvordan samtalen bukter og vender seg fra det ene til det andre. I motsetning til de gretne grumfene på NM, så elsker jeg avsporinger.
Jeg er av heldiggrisene som blir velformulert og kjølig når jeg blir sint, og kan komme med noen infame bemerkninger. Jeg sliter ikke med å holde taler eller innlegg, bli intervjuet eller ha eksamen. Men jeg liker forum fordi det er ro og rekkefølge der.
Åh nei, det var sant. Jeg er jo ikke invitert til de selv engang. :rødme: Hvilket er et greit signal på at jeg selv kanskje ikke alltid klarer å holde meg kald og behersket når jeg blir forbanna.
Jada, jeg er ganske god på gale, rare, skrudde og ikke helt psykisk friske personer. :knegg: Jeg har en egen magnet på raringer. Også snakker jeg med dem. Og de snakker masse med meg.
Neida, jeg tror nå helt normalt sammenskrudde folk også liker å være sammen med meg. men de løper ikke bort til meg i det de ser meg for å fortelle om ganske private ting uten oppvarming.
All sympati.
Jeg har alltid fryktet å være en slik persom som alle gale og halvgale kommer styrtende til for å prate tullball i det uendelige.
Feig som jeg er, kikker jeg på skotuppene mine når jeg er i faresonen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
