I dag koste jeg og snuppa oss på kaffebar.
Jeg med kaffe, hun med en bolle.
På nabobordet satt tydeligvis et foreldrepar og en relativt ung bestemor.
2 unger satt også der, en gutt på ca 3 og en jente på ca 1.
Snuppa er litt urolig skrudd sammen, spør og graver om alt og klarer ikke sitte heeelt stille. Et ganske normalt barn, men litt aktiv.
Plutselig ut av det blå, drar pappaen stolen kraftig bakover inn i stolen til snuppa. Tydelig irritert over hennes tilstedeværelse. :rolleyes:
Jeg ignorer det helt.
Så detter stolen til snuppa litt på tvers, men ikke i gulvet, og ikke til noen særlig sjenanse for de andre.
Da tar hun bestemoren og skikkelig irrettesetter snuppa. Nå må du sitte i ro!
Det samme skjer en gang til, og nå blir hun enda sintere, jeg stirrer henne sint inn i øynene.
Barna satt hele halvtimen helt i ro, puslet litt med noen farger, men spurte aldri om noe. Den lille jenta ville legge en fargeblyant på fatet til sin mor, da rev moren henne skikkelig hardt i armen, men jenta skrek ikke eller noe.
Jeg skjønner virkelig ikke at enkelte ikke kan akseptere at barn faktisk er barn og ikke voksne... :mad:
Du verden! Det skal mye til at jeg snakker til andres unger når foreldrene er i nærheten. Å sitte urolig på stolen på en kafe er definitivt ikke én av de tingene jeg ville ha reagert på. Hadde jenta di løpt rundt og hoiet, revet ned jakker som hang på stolene eller på annen måte sjenert denne familien kunne jeg skjønne at de ville ha sagt fra, men ikke slik du beskriver det nei.
Jøss! MAn henvender seg da ikke til andres små barn på denne måten. OM ditt barn hadde vært hyper så kunne de vel heller henvendt seg til deg som er mamman!! Klart barn sitter urolig på stolen!!
Forresten utrolig at så små barn som de kan sitte rolig så lenge :rolleyes: .. mine gjør ikke det. De løper litt rundt på kafè og det går bra der vi har vært iallefall.. :o
Det var godt at de ikke var på kafe med min snuppe. Jeg synes egentlig at hun oppfører seg helt som barn flest og dermed fullstendig akseptabelt, men det hadde tydeligvis ikke holdt for dem.
Hmm, det skal mye til før jeg tilsnakker andres barn når foreldrene er til stede. Og det høres jo ikke ut som jenta di var spesielt bråkete, og da virket reaksjonen til damen en smule overdrevet.
Men jeg skal gladelig innrømme at jeg i mine barnløse dager, godt kunne tydelig vist min irritasjon over bråkete unger på cafe. Jeg syntes det var svært lite sjarmerende om ikke irriterende med unger som løper rundt, velter stoler, dunker til meg, plukker på ting etc. Kanskje ville jeg sagt noe eller gitt foreldrene ett ultrastygt blikk eller lignende. Men min toleransegrense har økt betraktelig siden jeg selv ble mor, og mange relaterte kameler er forlengst svelget. (Var vel ihvertfall ett punkt som het: "Når jeg får barn skal jeg aldri ta med meg barnet på cafe/restaurant hvis de ikke kan sitte rolig og oppføre seg")
Jeg irriterer meg fortsatt over veldig urolige og bråkete barn. Dvs, jeg forstår godt at barna har lyst til å løpe rundt, men blir litt :eek: da foreldrene ikke bryr seg. Om mine ikke greier å oppføre seg som folk, da går vi heller enn å ødelegge for alle andre som vil kose seg.
Slik jeg leste HI var absolutt ikke hennes datter veldig urolig. :)
Enig i alt dette. Det var veldig ufint av denne bestemora å snakke til jenta, ut fra hvordan situasjonen er beskrevet her.
I langt mer ekstreme situasjoner har jeg flere ganger vært fristet til å si fra (til foreldrene), men det kjennes som et veldig drastisk skritt å ta, så jeg holder tann for tunge. Det forbauser meg hva folk lar ungene holder på med på restaurant - å løpe runde på runde i lokalet og hyle av sine lungers fulle kraft, for eksempel. På en flytur en gang opplevde jeg at en unge satt og sparka meg i ryggen absolutt hele reisen. Det var både ubehagelig og vanvittig irriterende. Jeg prøvde å snu meg og kikke bedende på foreldrene over seteryggen, men de tok ikke hintet, gitt.
Det har jeg også opplevd flere ganger. Da snakker jeg bare pent til barnet og ber dem la være, og det har alltid funka. Sønnen min sparker også i seter sånn nesten helt automatisk og tenker slett ikke over at det er irriterende for dem foran. Jeg stopper han selvfølgelig med en gang jeg ser at han gjør det.
Jeg er enig i at det var totalt unødvendig å snakke direkte til jenta di og det er unødvendig å være sint. Det hadde vært mulig å snakke direkte til deg og på en normalt sivilsert måte. Men, der stopper enigheta mi.
For det første, det er etter din mening at hun ikke var til sjenanse. Men, hun var tydelig til sjenanse siden noen reagerte. ;)
For det andre, nå kan det jo hende at du har veldig høy toleransegrense for urolighet og "støy", så det er ikke lett å bedømme det for oss her. Jeg vil derfor ikke være med å dømme det at de ikke satte pris på uroligheten. Ei heller sette dem i en bås som dårligere og utrivelige foreldre fordi barna deres oppfører seg på cafe. ;)
For det tredje, så er jeg av den oppfatning at cafeturer "krever" at barnet faktisk kan sitte stille og være rolig. Det betyr ikke at jeg er av typen som mener at barn ikke skal høres. Men, man trenger ikke å skulle akseptere at de skal høres i alle sammenhenger. Hos oss anser vi cafeturer som noe som krever at han skal være rolig. Jeg spør derfor om han er i cafemodus eller ikke. Er han det ikke så velger vi å kjøpe oss mat som vi kan ta med oss å sette oss på en benk eller i parken.
Jepp, og noe vi øver på. Det er forskjell på hjemme og borte, og barnehage og restaurant, og lekeland og museum. Jeg har (kanskje litt tvangsmessig) i bakhodet at vi aldri er alene i slike situasjoner, og at ikke mine barn skal ødelegge for andres opplevelser. Det betyr ikke alltid at jeg lykkes altså. :sparke: Men jeg prøver å legge merke til hvordan andre rundt meg opplever ting også, og kommunisere med dem. Eller beklage hvis ting går litt skeis. Funker alltid.
Jeg skjønte det kanskje ville være fånyttes å kjefte tilbake.
Jeg satt og studerte oppførselen til barna en stund, og ikke akkurat helt "fornøyd" med det jeg la merke til.
Jeg tenkte umiddelbart på en av de uttallige skrekkhistoriefamiliene i Jesper Juul sine bøker! Skremt til taushet og til å oppføre seg perfekt utad. Men ikke fullt så fantastisk rent følelses- og utviklingsmessig, går jeg utifra.
Hohoi som dere antar her da. :sjokk: Min gutt sitter rolig når vi er ute og jeg vil ha meg frabedt at dere mener han er kuet av den grunn. :snurt:
Fordi jeg er vant med en unge som sitter i ro, blir jeg "stresset" av unger som er urolige. Jeg vet at unger er forskjellige, men jeg er som sagt ikke vant til at unger er veldig urolige på café. Jeg hadde allikevel aldri irettesatt en unge som oppførte seg som en unge, med mindre den sparket i stolen min eller spyttet softis på meg.
Sjelden det funker å høre om en 2åring er i "kafèmodus" gitt. :knegg:
Jeg synes dog at det er forskjell på om en unge sitter litt urolig på stolen, enn om hun løper vilt rundt. Det er jo ingen forbud mot å ha med barn på kafè akkurat, og når jeg er på kafè, kan det like gjerne være voksne folk som irriterer meg. :himle:
Jeg synes også det avhenger litt av barnets alder.
Jeg jobber selv i en liten kafe og jeg må si jeg ofte blir forskrekka hvordan noen foreldre oppfører seg og hvordan de behandler ungene sine ute blant folk. Noen ganger blir jeg virkelig skremt og sjokkert. Er det ille begynner jeg å rydde bord i nærheten for da skjerper ofte foreldrene seg....Lurer på hvordan de er hjemme når de kan oppføre seg sånn i offentligheten. Noen skulle aldri hatt barn:mad:
Er enig med dette. La barn være barn, men det er et tid og et sted for alt. Dersom barna ikke greier la være springe rundt og bråke så syntes jeg kanskje det er på tiden å komme seg ut til et plass hvor de kan få utfolde seg litt? Men er jo et poeng i at de trenger å øve seg litt på å kunne sitte stille også. Er en fryktlig vanskelig balansegang det der..
Jeg hadde ALDRI irettesatte barn jeg ikke kjente på denne måten, og ihvertfall ikke med foreldrne tilstede!! Nei jeg er mer den "svelge kamelen og gå vekk" typen, om du skjønner..
Mitt eldste barn er rolig og har aldri lagd støy på café. Men det ligger i hans natur å være stillfaren.
Generelt synes jeg slett ikke at små barn kan forventes å sitte like rolig som voksne mennesker på en caféstol.
HI sin jente løp ikke rundt og ropte og rev ned ting.
Så kraftige (og uhøflige) reaksjoner fra de voksne på nabobordet lover ikke godt for deres egen barneoppdragelse synes jeg.
(Og sånn som det blir beskrevet her, er det faktisk som et "skrekkscenarioenefra " J.Juul sine bøker. ;) Det var kun en observasjon)
Som flere har nevnt her, så er det jo forskjellige oppfatninger av hva som er tolererbar oppførsel fra barn når det gjelder urolighet.
Jeg synes egentlig at voksne kan korrigere barn som ikke deres egne også, men når foreldrene er tilstede så er det mest passende å ta det opp med dem.
De gangene jeg har sittet på fly eller lignende og blitt plaget av at et barn har dunket i setet eller lignende så er det jo foreldrene som må følge med, og da har jeg bedt foreldrene om å kontrollere barnet sitt.
Akkurat når det gjelder å "korrigere andres barn", så synes jeg det i mange tilfeller må være greit å henvende seg vennlig direkte til barnet - for eksempel om et barn (som er stort nok til å forstå det, selvsagt) sparker i seteryggen på flyet, så virker det mer naturlig for meg at man ber barnet selv om å være så snill og la det være, enn at man snakker over hodet på ham/henne og henvender seg til foreldrene. (Å kjefte på et fremmed barn synes jeg derimot er en ganske ekstrem reaksjon som bare kan brukes i tilfeller der det virkelig har skjedd noe alvorlig.) Men det er helt sikkert mange foreldre som også ville ta det ille opp om man kom med den typen "irettesettelse".
Dette er jeg helt enig i! Det er et viktig poeng at ulike sosiale sammenhenger fordrer ulik grad av ro og kaos, for at at det skal bli like koselig og vellykket for ALLE.
Synes dessuten det antas litt vel mye om barna det refereres til. Ærlig talt, barn behøver da ikke være offer for grusomme foreldre selv om de sitter rolig på cafe?
Jeg er til en viss grad enig i at voksne må kunne henvende seg til hverandre hvis det er ting en har på hjertet vedr barna, men jeg er den første til å innrømme at jeg bevisst har snakket med barna, SELVOM mor sto i nærheten. Når mamma overser langvarig cherroxsparking i respatexdisk inne på et apotek fullt av kunder, tror jeg ikke HUN er rette adressen for tilsnakk, for å si det sånn.
Foreldre som hardt røsker i egne ungers armer og finner det naturlig å kjefte på andres for bagateller, er om ikke nødvendigvis grusomme så ihvertfall grundig usjarmerende. Slikt lover ikke godt for klimaet i heimen.
Jeg har ingen formening om bakgrunnen for hvorfor mammaen tok tak i armen til datteren sin, og det er jo ikke sikkert at Bestemoren synes forstyrrelsene fra din datter var en bagatell. Ting henger som regel sammen med øyet som ser og øret som hører.
I et lite ubevoktet øyeblikk inne på matbukikken begynte min snuppe på den gang snart 3 år å klå på en pakke med sånn ferskpakket kjøttdeig.
Da sa en mann i fra. Til henne.
Det syns jeg var helt supert! :riktig: Jeg så det nemlig ikke...
Det finnes så inmari mange foreldre der ute som konsekvent aldri snakker til barna sine, så da må noen andre gjøre det da.
Jeg tar i alle fall ikke fem øre for å gjøre det. Og jeg ønsker at andre skal snakke til mine barn.
Gale barn på juletrefest skal, bør og må irettesettes.
Aller helst bør vel foreldrene være våkne nok til å gjøre det selv - men om foreldrene er sløve, er ikke en SlemDameTM å forrakte!
F.eks fant jeg en gang en fireåring i full gang med å slå hodet på min ettåring, og da hadde jeg lite skrupler med å kjefte på den fireåringen. Moren var ikke så veldig langt unna, men hun var såpass langt unna at hun ikke hadde fått det med seg.
Ja herlighet, selvfølgelig kjefter jeg på unger som slår andre unger. Jeg håper også at andre kjefter (ikke hyler og skriker åff kårs, men bruker strengestemmen) hvis mine slår andre.
Hele greia er vel at når noen foreldre er sånn "ingen skal irettesette mine barn, for faen", så kan fort resten av oss slite litt med å bare stå på sidelinjen når vi ser at ikke all oppdragelse faktisk ER oppdragende. Enkelte ganger må kanskje andre gripe inn fordi det ikke skjer noe på foreldrekanten.
Jeg har ingen problemer med at andre sier fra til mine barn i de tilfellene jeg ikke er oppmerksom på hva som skjer. Hvis andre sier fra om noe jeg i utgangspunktet ikke synes gjør noe, ja da får jeg heller tenke gjennom om jeg bør revurdere mitt syn på saken. Det er ikke sikkert at mine grenser for akseptabel oppførsel alltid er "mainstream".
Jeg skal vel innrømme at jeg fortsatt irriterer meg jeg også. Men jeg ser at andre nok kan irritere seg over min 2 åring, selv om jeg virkelig prøver å ha kustus på henne når vi er ute blant folk. I likhet med andre går vi bare på steder som er tilrettelagt for å ha med barn med lekerom/lekekrok etc. Jeg irriterer meg også over foreldre som overhodet ikke prøver å få kontroll.
Det tror jeg kan være en nyttig innstilling. :nikker: Som forelder, og ikke minst også som barn, kan det være greit å bli minnet om at omgivelsene ikke alltid har samme oppfatning som man selv har om hvordan ting er eller bør være. Og så lenge folk ikke går helt over stokk og stein med kjefting, så tåler vel også barn å oppleve at ukjente mennesker rundt dem kan reagere på oppførselen deres? (Det er nok av voksne som blir høyst forurettet når de blir bedt pent om å la være å gjøre noe som plager andre, som å sende tekstmeldinger på kino eller røyke like ved inngangsdøren eller slikt. Og jeg kan ikke bare meg for å tenke at de kanskje burde ha lært da de var små at selv når de selv og moren deres synes at de oppfører seg helt greit, kan det hende de plager andre.)
Jeg syns faktisk det kommer helt an på situasjon, sted og oppførsel.
Jeg kunne nok fint ha snakket til andres barn (og har gjort det), men i den situasjonen som HI beskriver så skjønner jeg at hun ble provosert. Vi velger ofte bort kafésituasjoner nettopp fordi Snupp ofte blir urolig, og når vi først går ut så velger vi steder som er lagt opp for at man skal kunne ta med seg små, energiske barn. Det finnes faktisk en del kafeer som legger opp til at det skal være gøy for små barn å være der (og avslappende for mor og far, fordi man ikke trenger å bekymre seg for at man forstyrrer "tanten" på nabobordet.)
Utrolig godt poeng, som får meg til å revurdere holdningen min om at jeg henvender meg til den aktuelle foreldren når det er noe. Men, selvsagt gjør man det på en høfflig og ordentlig måte.
Curling-mamma er jeg ikke så sikker på, men jeg lurer veldig på de menneskene som ikke har forståelse for at ikke alle synes at avkommet deres alltid er sjarmerende overalt.
Beskrivelsen over er langt over streken, men akkurat som jeg kan huske hvordan det var å være kalv, kan jeg huske hvordan det var å være barnløs kvige og en del barn som jeg syntes tar vel stor plass og foreldre som mener det er en selvfølge at deres avkom kan dominere en hel resturant.
Å si at mennesker som ikke liker skrålete urolige unger ikke skal få gå på kafe blir vel drøyt. Det er vel heldigvis slik at noen serveringsteder har småbarnsfamilier som målgruppe andre ikke. Jeg ser ikke noe poeng i å ha med meg en urolig unge et sted der det ikke er tilrettelagt.
Jeg er klingærn barnehater, jeg synes nemlig barn bør være (mer eller mindre) stille og sitte på stolene sine på cafe og i restauranter. Unger som løper mellom stolene på cafe eller leker på gulvet og under/rundt bordet på restaurant irriterer meg. Ikke alle arenaer er til for unger, og av og til må man tilrettelegge hvor man drar med barn.
Fryktelig uenig og det frister å svare at dette fint kan gjelde folk som har barn som ikke klarer å sitte i ro på stolen sin også... Eller folk med støyende latter. Eller som snakker høyt i mobilen.
Poenget er vel at man bør prøve å ha en viss forståelse av hvorfor ulike mennesker går på kafè, og prøve i det minste å dempe egne særegenheter sånn at man ikke invaderer andre med egen (eller familiens) tilstedeværelse.
Jeg sier altså ikke at ikke nabobordet overdrev i HIs tilfelle, jeg reagerte bare på at så mange hevder at barn liksom har carte blanche til å oppføre seg som det passer. Liker man ikke urolige og viltre unger rundt beina (og i stolryggen eller under bordet), ja da er man rett og slett barnefiendtlig.
Jeg synes vel det er et poeng å tolerere et mangfold av mennesker i ulik alder når man er på café eller andre offentlige steder.
Et barn som sitter på stolen sin (dog urolig) og ikke løper rundt, roper høyt eller river ned ting kan ikke sies å være et uakseptablet innslag i det offentlige rom.
Personlig synes jeg det er vel så irriterende med kjeftende foreldre som urolige barn. Likevel er jeg temmelig svett hvis poden får et utageringsanfall og er heller for mye korrigerende enn for lite.
Slik som HI (helt uhildet, selvsagt) fremstiller situasjonen, synes jeg de andre var temmelig uforskammet. Barn som ikke roper, og holder seg i området rundt bordet, synes jeg er innenfor på de fleste steder.
Dette var vel å tøye det litt langt? :)
At jeg aksepterer at et barn sitter urolig på stolen sin er vel ikke synonymt med at "ALLE arenaer skal være utelukkende til for barnet"...?
Hvorfor det? Nå vet ikke jeg hvor gammelt barnet ditt er, men hvis barnet ditt er så gammelt at det er i stand til å føre en slags samtale, synes jeg også det er gammelt nok til å høre hvordan omverdenen oppfatter det.
Hvis jeg føler for å irettesette et barn, så er det vanligvis fordi barnet har oppført seg upassende, og da spør jeg ikke barnets foreldre om tillatelse til å snakke med barnet først. Et barn er ikke en hund, og barnets foreldre er ikke barnets eiere, og et barn som er så gammelt at man kan snakke med det, har som oftest langt større nytte av å høre reaksjonen direkte fra den som er berørt enn at det blir overlevert til foreldrene som mellommann. "Unnskyld, men kan du be ungen din om å slutte å slå min unge i hode med en spade" er neppe like lærerikt for barnet som å få en passende reaksjon direkte.
Nå har jeg riktig nok høy terskel for å "kjefte" på andres barn, men utenkelig er det ikke for meg. Den eneste gangen jeg kan huske å ha gjort det sånn på helt ordentlig, var da en femåring i nabolaget slo etter en av treåringene i huset vårt med en kjepp. Han fikk så ørene flagret, og jeg har aldri angret på at jeg ikke tok det opp med moren hans først.
Jeg synes også det er veldig greit når andre folk gir Frøkna tilbakemeldinger på oppførselen hennes. Min erfaring er at én kommentar fra en fremmed kan være like effektfult som tusen repetisjoner fra meg. Og selvsagt forventer jeg at folk henvender seg til henne på skikkelig vis, akkurat som jeg forventer at de gjør det samme overfor meg.
Det er vel omtrent like saklig som å si at folk som ikke klarer å få ungene sine (eller seg selv) til å oppføre seg ordentlig på kafé, burde holde seg hjemme og ellers holde kjeft. Jeg har fortsatt, etter 5,5 år som mor, absolutt nulltoleranse for barn som løper rundt på kafeer og roper. Det er aldeles ufyselig oppførsel, synes jeg.
Og jeg sier ikke at hovedinnleggers barn ikke oppførte seg akseptabelt. Det har jeg ingen formening om siden jeg ikke var til stede eller kjenner HIs toleransegrense for uro. Jeg snakker på generelt grunnlag her.
Nja, hvis man er så opptatt av å tolerere mangfoldet hvorfor er man da så rask ute med å fordømme oppførselen til den som snudde seg og snakket til barnet. Og hvorfor er man da så rask ute med å konkludere med at det er en utrivelig familie fordi mammaen irettesatte barne sitt på en annen måte enn man ville ha gjort selv? :rolleyes: Mangfold: ja takk, så lenge alle oppfører seg som meg? :snill:
Man behøver ikke tolerere all oppførsel selv om man tolererer mangfoldet. Jeg har som Teofelia lite til overs for unger som løper rundt og hyler og skriker, forskjellen er vel at jeg liker ikke den type oppførsel noen steder.
Jeg er veldig enig med Siri når hun sier at så lenge barnet sitter i ro på stolen sin, bør man akseptere at de oppfører seg slik barn gjerne gjør - litt urolige, mer høylydte enn voksne osv.
Saken er vel at vi alle har noe vi ikke liker spesielt godt, noen foretrekker barnfrie caféer, andre, som meg, foretrekker pensjonistfrie caféer.
"Man skal ikke plage andre..." osv. Å oppføre seg ubehagelig mot et barn som ikke gjør verre ting enn å sitte urolig på stolen synes jeg er uakseptabel og handler overhodet ikke om mangfold.
Det er greit nok å si at man "bare" krever at alle skal oppføre seg "vennlig og høflig", men man trenger slett ikke å være vrang med vilje for å se at det er forskjellig oppfatning om hva som er "vennlig og høflig" oppførsel. Én forelder kan irettesette barnet sitt på en måte de selv mener er innenfor det akseptable, mens andre foreldre mener at det er for krasst og uhøflig, og på samme måte kan et barns oppførsel vurderes som "alminnelig høflig og innenfor det akseptable" av foreldrene, mens omverdenen vurderer det som "forstyrrende og irriterende".
Jeg tenker mer på fordømmelsen av den andre familien. Dersom damen var uhøfflig når hun snakket til barnet så er jeg selvsagt enig i at det var unødvendig, det skrev jeg da også i mitt første innlegg. Men, det hagglet med fordømmelse av denne familien, og karrakteristikken av de var ikke akkurat til å forståes i den rettning at man satte spesielt stor pris på mangfoldet. ;)
Vi har ikke annet valg enn å forholde oss til hovedinnlegget.
Der står det at damen på nabobordet ikke på en vennlig og høflig, men snarere ur og streng måte irettesatter HIs barn.
Det synes jeg er unødvendig.
Og der ser jeg at vi er enige, så da er det vel ikke grunn til å diskutere det mer.
Når det gjelder karakteristikken og antagelsene, så er jo de selvfølgelig høyst subjektive, og det må være rom for at du og jeg tolker en beskrevet atferd på ulikt vis.
Skilpadda - at grensene mellom uhøflig og høflig, akseptabelt og uakseptabelt varierer fra person til person er en selvfølge.
Men selv om det er slik, må det vel være i orden at jeg sier at "å sette pris på mangfoldet" ikke betyr at man med det må sette pris på uhøflige og uvennlige mennesker.
Hvis jeg ikke kan si det slik, på en enkel og grei måte, uten at det forventes at det skal spesifiserer i det uendelige, blir det unødvendig hardt arbeid å gjøre rede for meningene sine synes jeg.
Det skulle ikke være store kontroverset i at jeg jeg tolker naboborddama som uvennlig. Det tror jeg de fleste som leste HI gjorde.
Veldig enig. Jeg har opplevd søsken som løp etter hverandre, ropte og rev ned ting, og foreldrene synes det er ok oppførsel ute blant folk - fordi de ikke kranglet, lugget og skrek, som var "normalt" der i huset.
Vi har også en treåring i omgangskretsen hvis foreldre har litt den holdningen at hans oppførsel er ute av deres makt eller kontroll. De kan godt sitte og uffe seg over at han er altfor glad i søtsaker, men de sier ikke nei til kake nummer fire og brusglass nummer tre. Om han ikke får mer må vertskapet fjerne kaker, brus og alt han liker. :dåne: Hvis ikke kan han gjerne spise opp en hel skål sjokolade, og de sier ikke noe. (Dvs, de sier ofte "nå er det snart nok", "bare en bit til" osv, men de gjennomfører det ikke.) Det samme gjelder ting (bøker, filmer, pynteting) som han ikke skal røre. Vertskapet må fysisk fjerne det, for foreldrene sier ikke nei til sønnen sin.
Alle som leste HI oppfattet i alle fall at hun tolket familien ved nabobordet som uvennlig. :D Men samtidig stod det også at familien reagerte på hennes (altså HIs) barn, mens hun selv mente at barnet hennes oppførte seg helt greit. Så man kan anta at HI og nabodama hadde rimelig forskjellig oppfatning av hva som er grei oppførsel (kanskje både av voksne og barn). Overskriften var også en ganske krass beskrivelse av de andre foreldrene - selv i irritasjon er det litt voldsomt å antyde at småbarnsforeldre (og besteforeldre) man observerer ikke "tåler" barn. (Jeg mener ikke å anklage HI selv for å "ta feil", jeg er enig i at familien ved nabobordet høres ut til å ha oppført seg unødvendig uvennlig, altså. Men jeg ville ikke sagt fullt så tydelig at "det er da jammen ingen andre som har noe med å irettesette ditt barn!" ut fra en såpass subjektiv beskrivelse.)
Ja, når hun er så liten, så er det vel fint lite "ugagn" hun greier å gjøre overfor fremmede uten at du/dere ser det. :D Det er jo særlig når de er store nok til å løpe rundt og innimellom være utenfor foreldrenes blikk at dette er aktuelt.
I og med at vi ikke var til stede, må velge å tro at HI ikke farer med løgn om vi i det hele tatt skal delta i denne tråden.
Det er klart at "oppføre seg akseptabelt" er et ullent begrep som kan romme så mangt.
Men om fakta stemmer (og det må man vel bare velge å stole på) - så satt jenta på stolen sin, hun ropte ikke og hun rev ikke ned ting.
Med mitt syn på hva som bør tolereres ute blant folk, så kan jeg si med sikkerhet at nabodama reagerte på denne jenta på en unødvendig uvennlig måte.
Og ja - "uvennlig" kan også bety så mangt.
Men igjen, om fakta stemmer; Hun var ikke blid men tvert i mot sur da hun snakket til jenta - ja, da er det å reagere unødvendig humørløst og strengt.
I mine øyne da, vel og merke.
Men det er vel strengt tatt i våre egne øyne vi ser omverdenen på, alle sammen.
Selvsagt. Det skulle bare mangle. Ingenting av det jeg skrev var vel heller i strid med HIs innlegg? Jeg kritiserer ikke henne i det hele tatt, og anklager henne ikke for noe heller.
Nemmen herregud da. Det er jo snakk om tolkninger - øyet som ser - sender og mottaker... alle de teoribegrepene all kommunikasjonslære og logikk terper på.
Jeg kan da heller ikke helt forstå at et barn som sitter "litt urolig" med stumpen på stolen - uten å forlate den - kan være til sjenanse. Ihvertfall ikke nok til at et nabobord forstyrres. Men de ble altså det likevel. Nok til å reagere. Hvorfor det? Det må da kunne gå an å stille seg spørsmålstegn ved om kanskje situasjonen var litt annerledes vurdert helt objektivt uten at man anklager noen for å lyve?
Det er LOV å ha "mammafilter" overfor sitt eget barn. Det skulle bare mangle! Men man må være oppmerksom på det, og være klar over at det er der.
Det kan hende at de på nabobordet var av typen barn skal ikke sees, høres og oppføre seg eksemplarisk i alle sammenhenger etc...
Min tante og hennes datter, min kusine, er sånn. Hennes to barn satt med stooore plastsmekker ved måltidene ved femårsalder, de ble smekket på fingrene hvis de nærmet seg med en pekende finger på bursdagskaken og de har fått generelt så mye kjeft og irettesettelser at spesielt eldste har blitt ganske kuet. Så for meg så høres HI og barnet helt normalt i oppførselen, mens de på nabobordet hadde et unormalt forhold til hvordan barn skal oppføre seg. I min øyne, selvfølgelig. :D
Nei,nei - klart jeg ikke mener at man ikke kan stille spørsmålstegn ved tolkningen av en situasjon.
Mitt poeng var kun at så lenge hun satt på stolen, ikke ropte (etc. etc.) så har ihvertfall jeg alle fakta på bordet for å kunne hevde at hun umulig kunne være til større sjenanse enn man må forvente å støte på når man beveger seg ute i verden.
Jeg synes faktisk ikke at det gjør noe at unger springer litt, jeg, så lenge de ikke hyler og lager direkte bråk.
Forøvrig så må jeg fnise litt, for jeg har en svoger som alltid har ment at unger burde ses men ikke høres. Deres eldste var (er!) en sånn stille og rolig en som aldri gjør noe av seg. Vår eldste er ikke sånn. Hun har alltid fått litt skjeve blikk og en god del irettesettelse opp gjennom årene.
Så fikk de nr to. Og jammen er ikke det et eksemplar som går min eldstemann en god gang når det gjelder både det ene og det andre :knegg:. Jeg er temmelig sikker på at de trodde at det var vi som sviktet i oppdragelsen der de lyktes før de fikk sin minstemann. Nuh tror jeg muligens de ser litt annerledes på det :D.
For å komme tilbake på sporet(?). Jeg er sikker på at det er herlig med "utstopte unger" som sitter stille og spiser middagen sin. Men jeg ser ikke helt problemet med unger som snakker og rører på seg heller, jeg.
Dog velger vi stort sett barnevennlige restauranter når vi går ut.
Og nyyyyyter det når vi er i sydlige strøk, hvor unger faktisk er mer enn velkomne på restauranter. Der vi var sist kom de med leker til ungene, og de fikk bli med ut på kjøkkenet og lage pizza. Et annet sted kom kokken ut hver dag og hilste på ungene, og servitørene tok dem med for å leke, så vi kunne spise i fred. Skulle likt å se noe sånn skje i Norge. Der ville man vel bli kastet ut av både de som drev restauranten, og av gjestene, om man tok med seg barn ut for å spise på en finere restaurant på kveldstid :rolleyes:.
Der vi har reist i pappapermisjoner, har de uten spørsmål kommet og tatt med seg babyen under hele måltidet. En lettere nervøs mamma vokste lang hals. Men det gikk bra med oss, altså.
Jeg innrømmer å ha begrenset erfaring med "syden", men de gangene jeg har vært sydover og spist på restaurant, har jeg lagt merke til to ting: 1) Barn er velkomne på alle resturanter hele kvelden og 2) INGEN barn oppfører seg slik som norske barn på restaurant har en lei tendens til å gjøre; de sitter rolig ved bordet hele måltidet, leser en bok, tegner eller snakker med de andre, men aldri har jeg sett en unge i "syden" springe mellom bordene og definitivt ikke rope og hyle.
Og min erfaring er at veloppdragne barn er velkommen over alt – også i Norge. Og det er grunnen til at vi bestreber oss på å lære ungene våre "restaurantmanerer", så vi kan ta dem med på ordentlige spisesteder når vi føler for det, og ikke være for evig forvist til "barnevennlige" steder.
Jeg har sett begge deler, jeg. På det ene stedet var våre unger de eneste ungene (ikke sydenhotell), og de satt ikke stille gjennom alle måltidene - de sprang ikke rundt og hylte, men de lekte rundt bordene.
Problemet med å ta ungene med på restaurant om kvelden er vel kanskje ikke manerer, men det faktum at om kvelden er mange unger så trøtte at de egentlig ikke egner seg for restaurantbesøk, dessverre :(
Vi har opplevd i Norge at servitører både har flørtet, lekt og invitert med barnet vårt på kjøkkenet for å hente is slik at vi voksne skulle få litt alenetid og fordi de syntes det var hyggelig med barn. Leker har han fått låne også. Han er tre år nå, og vi øver oss på å gå på restaurant når det ikke er altfor mange andre der, og passer på å gå før han kjeder seg så mye at han "tar av". Vi har også med leker, bøker og tegnesaker for å holde ham opptatt.
Det er en grunn til at en del restauranter i "syden" har små lekeplasser. Ingen unger i 1-7 årsalderen sitter stille ved bordet under en flere timers lang middag. Men de trenger ikke hyle og skrike og herje, men å røre på seg litt ser jeg på som helt naturlig for unger i den alderen.
Erkjenner at min sosiale virkelighetsoppfatning kanskje ikke var helt lik nabobordet oppfatning.
Startet egentlig tråden for å lufte om dette er akseptabel irrettesettelse av andres barn?
S ble sår og lei seg av kjeften hun fikk av damen. Hun begynte å gråte skikkelig sårt.
Jeg fortalte S at nabodamen ikke trengte å kjefte slik på henne, og at jeg synes det var dumt. Roste henne for å ha sittet relativt i ro, og vært snill jente. Hvordan ville dere "debriefet" barnet?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
