Pappa: Det er mange barn der ute som trenger foreldre vet du. Når jeg for en time siden hadde fått beskjed om at jeg muligens ikke kunne få egne barn. (noe som ikke stemte) Stakkar pappa som egentlig bare er god, unnskyldte seg veldig da jeg brøt ut i enda mere krampegråt.
Eller på jobben da en kunde pekte på magen min og ropte utover hele butikken: Næmen, harru knulla? Eller sjefen min under personalmøte med rundt 100 tilstedeværende: Var det planlagt eller?
Jeg blir helt sjokkert over hva folk kan få seg til å si, som dere forteller om! Mine kommentarer er jo bare barnemat, men her kommer de læll:
"Har du fått i deg noe du ikke har spist?" ja he he tørr latter
"Var det planlagt?" Ja - i 3 år...
"En liten Jesus ja" (termin like før jul) Ja he he tørr latter
Alle fra samme person på jobben, som jeg virkelig trodde hadde bedre humor!
Men den som tok kaka var her om dagen i lunsjen, da jeg satt sammen med blant annet personalsjefen (nyansatt, dame nær 60) og driftssjefen (mann, over 60). Først fikk personalsjefen meg til å se rødt, men kommentaren husker jeg ikke fordi den neste fra Mann 60+ fikk meg til å se enda mer rødt: "Man blir ikke ansatt for å få barn!" Da var det ikke meg vi snakket om, men ei i firmaet som nettopp var kommet tilbake fra permisjon, men som skal ut i ny permisjon nesten med en gang. illsint rødstrømpe
Min nevø på 9 år sa til meg da jeg var 5-6 mnd på vei: "Tante X, jeg trodde du hadde blitt feit jeg, men så kom jeg på at du er jo gravid!" Jeg måtte le litt, men tenkte at han bør nok legge av seg slike kommentarer snart, ellers vil han nok få sterkere reaksjoner. Det er ikke så sjarmerende når han blir en 18-20 år... Jeg fortalte til søsteren min, hans mor, hva han hadde sagt, og hun ble flau på hans vegne... :)
Ettersom jeg har blitt graivd med prev.midler begge gangene, begynte jeg å erte gubben litt på slutten av siste svagerskapet, med at vi sikkert ender opp med en eller to til, minst, før jeg kommer i overgansalderen, og dette klarte jeg å vrenge ut av meg til hans mor (som er ribba for den typen galgenhumor jeg har vokst opp med), hvorpå hun vrenger tilbake at "det er vel ikke om å gjøre å få så mange unger man kan, vel? !?"
:dåne:
Denne kommentaren er så ekkel at jeg nesten ikke klarer å fortelle det.
Det verste er at den kom fra min like ekle svigerfar. Vi fortalte at vi ventet barn,han henveder seg til mannen min og sier. "Jasså,du har fått klysa til å henge" :kvalm:
Ja det er flere ganger jeg har hatt lyst å gjøre det med svigerfar. Min veninne har en sønn med en afrikaner. Vet du ,han kalte ungen for "bakgårdsmiks" :sjokk: Han er virkelig ikke helt god.
Ja- er det ikke rart hva andre mener at de har noe med!!??
Ei venninne "jobba" litt for å få til nr 2. Ei godt voksen dame hun jobbet sammen med sa hver gang de var på jobb sammen: "Nå A- Kommer ikke nr 2 snart?" "Dere må da få en til snart!" osv. En dag rant begeret over for venninna mi. Hun svarte dama (som er litt prippen og ordentlig) som følger: "Joda- vi pu... hver kveld vi, men det blir da fa.. ikke noe likevel!!"
Damen stilte ikke sp.mål om saken etter det! :D
Uff, så mange usmaklige kommentarer mange får, spesielt dere med adopterte barn! Jeg blir litt matt her jeg. Jeg forstår også at dere tar dere nær av lite gjennomtenkte kommentarer i prøvetiden, den kan være tøff nok uten at noen slenger med leppa.
Men mange av de kommentarene som dere skriver synes jeg bare er sjarmerende. :o En kollega av meg plystrer spontant på sangen "nei så tjukk du har blitt" når han ser meg. Det er nesten så heiet har blitt erstattet med den melodien, eller en strofe fra "ikke mere pudding tjukken" :knegg:
Broren min kaller meg opprdettsannlegget, de på jobb kommenterer størrelsen på magen min med ujevne mellomrom, mange spør etter termindatoen, og tidligere var det mange som var sikre på at det var to der inne, og at det er en jente til siden magen ser sånn og sånn ut. Til tross for ultralyd som viser en guttebaby. Joda, jeg får vel høre alle klisjeene, og det synes jeg er koselig!
Jeg fikk ikke høre så mye sånt da jeg gikk gravid med Lille, men en kommentar glemmer jeg aldri. Jeg traff kusinen til sambo på senteret, en dag jeg følte meg litt fin og hadde på meg en fin kjole. Hun syntes visst det var helt okei å fortelle meg hvor tynn og stygg jeg var blitt, at jeg så ut som et skjelett etc. Nei, man ser sikkert ikke så fin ut etter å ha spydd x antall ganger hver eneste helvetes dag de fire første mnd i svangerskapet, og gått ned 6-8 sårt tiltrengte kg, men kanskje litt unødvendig å kommentere det. :snill:
Et par uker eller mnd traff jeg min kusine på butikken, som utbrøt: Oi! Du ser sliten ut!
Takk skal du faen meg ha.
Noen MÅ kommentere slikt, og det synes jeg er unødvendig. Har et par damer på jobb som alltid forteller folk hvor trøtt, sliten, dratt, osv de ser ut, gravid eller ikke.
Jeg kom forresten på en. Da jeg var gravid med Lille var jeg 100% sykemeldt fra uke 7 eller 8 pga ekstrem kvalme og ekstremt mye oppkast, noe som varte til uke 15-16 ca. Jeg var innom min daværende jobb for å levere en sykemelding, og fikk en litt hånlig: "eh, er man ikke bare litt kvalm om morgenen da, siden det heter morgenkvalme?", fra assisterende sjef.
Hun var visst også veldig flink til å himle med øynene og høylytt fortelle de andre ansatte hvilken holdning hun hadde til det at jeg var så dårlig.
Vel, den samme personen ble gravid et par mnd etter Lille var født, og ble innlagt pga hyperemesis. Karma er en fin ting. :snill:
Hadde jeg møtt henne da, skulle jeg ledd henne høyt opp i fjeset.
Det var egentlig få kommentarer jeg ble såret av, i allefall har jeg fortrengt de.
Det som derimot irriterte meg noe helt for jæ***** var alle de som knapt nok hadde lagt på seg et gram, mage.. nei det var bare en bitteliten kul foran osv osv.
Jeg ble stor som et hus med minsten, og ingen så ut til å skjønne at for mye fostervann og en unge som lå på tvers får magen til å bli enda større.
Greit nok at man fortrenger mye fra tiden, men ikke søren om ALLE bare blir lekkert gravide med en bitteliten mage og ikke et gram ekstra.
Jeg ble temmelig lei av at en (litt perifer) kollega hilste meg med "Hei, tjukka!" hver gang jeg møtte ham, gjennom hele svangerskapet. I ettertid er jeg litt sur på meg selv over at jeg ikke ringte kona hans og sladret. (Det hører med til historien at jeg er 20–25 kg overvektig i utgangspunktet …)
Ellers hadde jeg en nyyyydelig opplevelse da jeg var omlag 7 måneder på vei med Frøkna: en sånn lykkelig dag der man kommer på hva man skal si der og da – og ikke om kvelden etter at man har lagt seg.
Jeg møtte en bekjent fra studietiden, som jeg ikke hadde sett på lenge, og hans første hilsen var: "Hei, Teofelia! Du har jammen lagt på deg siden sist!" Jeg svarte, med et medsigende blikk på fyrens anseelige pondus: "Sant nok, men jeg tror jammen du har termin før meg." :slem:
Imma: Han må være hjerneskadet. Eller kanskje ha en slags tourettes? Det er virkelig den mest usmakelige jeg har hørt på lenge! :sjokk:
LilleLeo: :slem: Mohaha, sier jeg bare.
En eksvenninne av meg hadde overhodet ingen forståelse av at det kan være tøft å være gravid. Jeg slet med bekkenløsning, en fryktelig fødsel og en slitsom start på barseltiden. Hun var litt sånn: "skikkelig ekkelt med folk som legger så innmari på seg, herregud, man trenger jo ikke å spise alt man ser, bare fordi man er gravid. 5-6 kilo synes jeg er passe. :nemlig:" Og insinuerte at jeg var lat som "feiget ut" med hasteKS, osv. Men mohaha, hun endte med hasteKS hun også, gitt...:slem: Og plutselig så var man ikke så lat og det var ingen feig løsning allikevel. Gitt. Det er ikke uten grunn at hun er en eksvenninne.
Er dere ikke fornøyd med de to dere har?
Hva svarer man, nei vi håper vi får en nå som svarer til forventningene.:tulleru:
At dere gidder starte på nytt,dere blir jo aldri ferdige med barn. Det var også en gjenganger. Jeg håper jeg aldri blir ferdig med mine barn. :rolleyes:
Åja! :rørt: Min kjære søster kom med en tilsvarende hver eneste gang vi møttes fra jeg var 3 mnd på vei: Vet du, du er like stor som *** var da hun fødte! Til slutt sa jeg: Nå igjen? Jøss, hun økte jammen de siste timene.
Ellers skjønner jeg at det er lett å gå i baret, altså, og jeg har sikkert såret eller fornærmet noen uten å ville det selv. Jeg kommer på én misforståelse: Da jeg ble gravid med nr. 2 var jeg på fest med en jeg ikke kjenner særlig godt, men som jeg vet har forsøkt å bli gravid en stund. Hun kom bort til meg og gratulerte, og siden jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle takle det, klappet jeg meg på magen og sa: - Ja, det er rart hvor fort det vises nå andre gangen. Hun ble litt trang i blikket og sa: - Det gikk fort andre gangen, ja? Ja, det er jo noen som har lettere for å bli gravid enn andre.
Det tok akkurat så lang tid å oppfatte at hun hadde misforstått at hun hadde gått videre, og jeg sto og fiskegapte litt. Det er litt trist å tenke på at hun kanskje ble såret, og tror til dags dato at jeg var en gni-det-inn-supergravid. :sukk:
Men det er du ikke! Naboen in derimot, som visste at vi slet, sa jo så elegant: "Ja, vi prikket inn terminen på akkurat den måneden vi ønsket. Og ja, den satt på første forsøk denne gangen også. "
Da drakk jeg meg god og full, ja. :selvmedlidende: Tok med meg en flaske rødvin ut på verandaen og satt der til det var tomt. :moden:
Har fått endel klisjeer servert jeg også... :rolleyes:
*Hvorfor skulle dere ha en til, dere har jo både gutt og jente fra før? (fra flere faktisk)
*Tre måneder til termin? Du kan jo ikke bli større nå! (kassadama på rema)
*Herregud så diger mage, hvor mange er det egentlig der inne? (jada, flere med denne også gitt)
*Her må vi forte oss ser jeg (bibliotekaren når jeg spør om bøker om svangerskap og fødsel 3 mnd før termin)
*Dere trenger jo ikke å befolke ***** alene da (nabo og jordmor som selv har 3 barn)
*Du kan jo ikke dra hjem nå vel? (søt gammel mann ved sykehusets utgang 1 uke før fødsel)
Ellers har jeg jo fått alle tenkelige råd når det gjelder å bli kvitt kvalme og bekkenplager, for jeg har jo ikke allerede prøvd alt selv, jeg nyter å ha det slik jeg! :rolleyes:
Jeg kom forresten på en ganske søt kommentar fra da jeg gikk gravid med Lillemann. Da jeg var 6 mnd på vei, ble arbeidsplassen min lagt ned. Jeg var ikke synlig lei meg, da jeg hadde tjent opp rettigheter til fødselspermisjon med full lønn, og jeg fikk jo dagpenger mens jeg ventet på at Lillemann skulle se dagens lys. Jeg var derfor ganske så fornøyd med å tusle hjemme og kose meg med Storebror som tross alt bare var 1 1/2 år den gang.
Men hva som dengang var Aetat ville jo ha sitt. Jeg kunne jo ikke bare gå slik og heve dagpenger, må vite. Etter 4-5 uker ble jeg kalt inn til jobbsøkekurs. På slutten av kurset måtte jeg fram til kursholderen og levere bevis på at jeg hadde søkt minst 10 jobber. Ellers ville jeg miste retten til dagpengene.
Jobbsøkekurset var hyggelig det, for all del... Og jeg hadde da, snill pike som jeg var, funnet 10 x barnehagejobb og søkt disse. Pliktoppfyllende (og noe full av galgenhumor) troppet jeg opp ved kursets ende og leverte fra meg lista over arbeisplassene jeg hadde søkt.
Damen fra Aetat tok i mot lista. Tittet på den... Tittet på min da 7 mnd gamle digre gravide mage... Tittet på meg, og så utbrøt hun vantro: "Og du tror du får jobb med den magan der!?!"
Jeg tenker det har mye med hvem som kommer med kommentarene, og da tenker jeg på "uskyldige klisjéer ; er det noen jeg kjenner godt tåler jeg det sikkert bedre enn fra noen som er nokså perifere. Det samme gjelder litt det med at folk kommer spontant bort for å kjenne på en gravid-mage: jeg tåler ikke at hvem som helst "plukker" på magen min...
Fikk et par kommentarer på NAV i dag, da jeg skulle ha hjelp til å få oversikt over alle skjemaene som skal fylles ut.
Jeg skjønner ikke hvorfor du stresser med dette nå i starten på svangerskapet...
Jeg svarer jo som sant er at jeg har termin om 8 uker og føler at det begynner å haste litt.
Damen ler litt og ber om å få se terminbekreftelsen. :råll:
Jeg viser frem, og hun utbryter bestyrtet, men jeg hadde en dame her inne nylig som skulle ha i juli, og hun var i alle fall 3 ganger så stor som du er.
Jaha? Tenker jeg..
Damen innser at hun nok har sagt noe litt rart, og ror seg i land med at pengene mine nok kommer til å bli forsinket, siden jeg teknisk sett har mindre enn 8 uker igjen til termin. Forøvrig så kunne hun ikke svare meg på noen av spørsmålene jeg hadde og skjemaveldet er utsatt til torsdag. frustrert
En annen klassiker er "hvor har du gjemt den ungen da?" (jada jeg har bitteliten mage, men og så da? Kan det ikke bo en unge der for det liksom? )
Og er du sikker på at den lille vokser som den skal, du har jo så liten mage.. Har du sjekket at hun ikke blir altfor liten? knurr
:lol:
Joda, den fikk jeg også - til og med av min egen søster!
Hun sa noe sånt som "Også du som er så ung da!"
Da måtte jeg minne henne på at jeg var 27 - like gammel som hun selv var da hun var gravid... :knegg:
På sykehuset ble det også endel overraskede fjes da de oppdaget hvor gammel jeg egentlig var - jeg får vel ta det som en kompliment. :humre:
Kom også på noe når det gjelder alder. Jeg var faktisk 30 år da jeg ble gravid med storebror, noe min bestemor syntes var ALT for ungt. Jeg burde vente flere år til før vi begynte med barn. Hun glemte visst at hun selv var ca 22 år da hun fikk første barnet :knegg:
Har ikke hørt så mye dumt mens jeg har vært gravid, men følgende dialog utspant seg mellom meg og nabodamen et par dager etter at jeg hadde en MA.
Nabodame: Hei du. Ja, jeg hørte du mistet. Så trist. Hadde du utskrapning?
Jeg (litt paff): Eh, nei, heldigvis ikke. Jeg mistet mens jeg lå på sykehuset og ventet på utskraping, så jeg slapp, takk og lov.
Nabodame: Hva? Men du skulle jo ha bedt om utskraping, for da blir du så mye lettere gravid igjen!
Jeg (enda mer paff): Eh, nei takk. Utskraping er jo ikke noe man ØNSKER da. Det er jo et inngrep ...
Nabodame: Nei, ring til sykehuset og be om utskraping. Det burde de da kunne ha gitt deg med en gang!
rart med det. :blinke: Men jeg skjønner fortsatt ikke hva i alle dager du skulle ha insistert på å skrape ut? Folkeskikken, så du kom på hennes nivå? :vetikke:
Jeg var så heldig at jeg fikk en i dag, jeg. :snill:
Malin og jeg var på ferja til byen, for å ha en kosedag med Iset og vesla hennes. Jeg hadde sminket meg og fikset håret, og følte meg ganske så fresh, for første gang på mange uker. Så treffer jeg en bekjent.
Hvor lenge har du igjen?
Fire uker, svarer jeg. Ja, jeg ser jo at det nærmer seg, for du jo hovnet så sinnsykt opp i ansiktet.
Jeg hadde rent fortrengt hvordan det var på jobben da jeg var gravid sist. Jeg jobbet på barneskole sammen med masse damer på 40+. De så magen min som en invitasjon til å kaste seg over meg i pauser og friminutt for å fortelle meg om sine horrible fødselsopplevelser, jeg var helt skjelven når jeg kom hjem enkelte dager av å høre om revninger, totalrupturer, betennelser, 38 timer med veer og hva_har_du.
det var vakkert. :rørt:
Jeg prøver virkelig å prøve å styre meg og ikke kaste meg over gravide for å fortelle dem om min kjipe fødsel.
Jeg forteller gjerne om min fødsel, men jeg syntes det var helt fantastisk, og historien blir deretter. Og avslutter med å si at jeg glatt kunne født hver uke. :D
Ah. Stas. Det er sånne historier vi som har hatt rier i 18 timer for så å ende opp med et komplisert hastesnitt med påfølgende infeksjoner og ti dagers opphold på barsel elsker å høre. :nemlig:
Helt på siden: Jeg ble klappet på magen av en "dørseøger" fra Lyse sist uke, da hun skulle forklare at hun og typen ikke hadde behov for barnekanaler på tv, for de hadde ikke "sånne" mageklapp. :sur:
Og vi som hadde et helt greit svangerskap og ok fødsel simpelthen elsker å høre at da vet vi i grunnen ikke hvordan det er å få barn og at vi ikke har noe å bidra med når det kommer til fødselserfaringer. :dulte:
Jeg tenker det samme som din svigermor jeg da. Om vår situasjon altså. Ungene skal slippe SFO når jeg er hjemme siden de ikke er så glade i å være der. :gleder meg:
(guttungen må slutte siden han er for gammel til SFO til høsten)
"Sååååå liiiiiiiiten mage du har!! Sikker på det er noe inni der??!" :snurt: Virkelig noe man trenger å høre når man har opplevd en MA noen få måneder tidligere :nemlig:
Jeg velger å helgardere meg ettersom jeg hadde en tøff barseltid da tvillingene ble født for 5 år siden. Jeg unner meg rett og slett den luksusen det for meg er med muligheten til full plass på SFO (der kommer de til å gå uansett i årene som kommer, da jeg har tenkt meg tilbake på jobb om det ikke skulle skje noe uforutsett). I hvert fall i begynnelsen og om enn bare for min egen peace-of-mind. Ser jeg etter hvert at ting går på skinner er det jo bare en mnd oppsigelsestid/endringsvarsel til brøkplass!
I følge et par barneskolelærere jeg kjenner godt, så er SFO vanligvis barnets viktigste arena for å få nye venner i første klasse, så det å frata dem den muligheten, virker veldig lite gunstig. (Bare sånn hvis du trenger et argument overfor svigermor annet enn "jeg vil gjerne ha mulighet til å slappe av etter fødsel", som for øvrig burde være et helt legitimt argument i seg selv, all den tid du har termin i september.)
Enig. Hun er imidlertid barneskolelærer selv, men barn av en annen generasjon, så jeg tror nok aldri vi kommer til å se på dette på samme måte. For øvrig har jeg ingen problemer med å stå for at jeg vil ha et sikkerhetsnett for meg selv kommende høst. :)
Dette er mitt hovedargument i tillegg til det helt legitime ønsket om å ha tid til å hente meg inn, få sovet litt og faktisk være en ok mamma til en jente som kommer til å få mange omveltninger i den nærmeste tiden. Innen jul har vi flyttet, hun har begynt på en annen skole enn den hun regnet med, hun skal få søsken og verden ser annerledes ut enn hun er vant til. Hun trenger en mamma som er helt tilstede og har overskudd, ikke en som prøver å være sammen med henne flest mulig timer for timeantallets skyld. Hun trenger å bygge opp et nytt nettverk, og det er jo av hensyn til henne. Og klart jeg er redd for å få en like tøff start på barseltiden denne gangen også, og da trenger jeg hvertfall tid og ro rundt meg. Den lille ternger å få alenetid og i det hele tatt. Jeg føler dette er en veldig riktig beslutning i fht familien som helhet, ikke ut fra latskap, eller manglende ønske om å være sammen med den vordende storesøster, men for å gi oss alle sammen en god start og best mulig tid sammen.
Da jeg var gravid jobbet jeg på en avdeling med en sekretær hvis yndlingstema var kompliserte svangerskap og kreft. I perioder kunne jeg knapt prate med henne, jeg ble så deprimert, helt uavhengig av om jeg var gravid eller ikke.
Da jeg var gravid, var utsagn av typen "ja, i mitt første svangerskap var det sånn og sånn og sånn... jaja. Ja, nå døde jo det barnet da".
Jaja. Oppkvikkende.
Videre må jeg også referere samtalen jeg hadde med en mannlig kollega om kvelden den dagen jeg dro hjem fra jobb fordi jeg begynte å blø da jeg var gravid sist (da det ble en SA):
Han (litt småflau): "Hvordan går det?"
Jeg: "Bokstavelig talt rett i dass"
Han: "Eh..."
Rajraj; jeg antar at de som har hatt greie svangerksap og ukompliserte fødsler innbyr til en slags pisking fra kvinnefellesskapet, du skal ha straff, du skal lide, og hvis du ikke gjør det gjennom eget svangerskap og egen fødsel, skal du gjøre det gjennom at de onde kvinnene følger etter deg og forteller om revning, fister, tre døgn i rier, klipping, feilsying, betente sår, å ikke kunne sitte på 4 mnd, ødelagt sexliv, mager som aldri blir seg selv igjen, eller brystvorter fulle av sårskorper og unger som skriker og skriker og skriker...:gal:
Så det er i grunnen bare en fordeling av alt ondt i verden, antar jeg.
Eg hadde ein grusom urtekaria og angioødem i dei første 6-7 månadane i begge svangerskap. Det gav meg intens kløe 24/7 og migrerande hevelsar, inkl. indre organ, underhud og særleg i ansiktet. Ein medstudent kommenterte ein dag at det barnet kunne umulig vere friskt sånn som eg såg ut.
Ja, eg er enig i det, men eg trur neppe det er like gjennomtenkt alltid.
Eg har også sagt utrulig teite ting og sjølv år etterpå er eg frista til å bite av meg tunga i skam over at det er mulig å vere så taktlaus. Og det er virkelig ikkje med viten og vilje. Eg lovar! Enkelte situasjonar og enkelte menneske gjer meg sosialt klønete.
he he ja det kom kommentarer men den jeg husker best og som ble sagt flest ganger var " HAH! du er så stor at du kommer til å føde en unge, med hund og hushjelp!"
Sånne kommentarer pleier lett å gå inn det ene øret og ut av det andre hos meg, jeg pleier sjelden å legge det på minnet.
Men jeg vet at det var endel slitsomme kommentarer om hvor enorm stor jeg var nå sist, jeg visste det jo godt selv.
Syntes heller ikke det var så hyggelig med maset om kjønn siden vi skulle ha tre jenter. Som når folk kom med kommentarer om at det ofte ble tatt feil på ultralyd og at det helt sikkert kom en liten gutt allikevel. Jaja.
Seff. Summen av dårlig helse og kjipe erfaringer er konstant. :nikker:
Historiene har imidlertid stilnet litt etter at jeg fikk tilbake bekkenløsnig og etterhvert -låsning og mistanke om skiveutglidning seks måneder etter fødsel. Og når det ble så ille at jeg ikke kunne gå oppreist fikk jeg til og med anerkjennende nikk og klapp på skulderen.
Blir helt sjokkert over enkelte kommentarer enkelte har fått servert.
Tror jeg har sluppet unna det meste jeg. Får høre at "åh, skal du ha i april, trodde ikke du skulle ha før på sensommeren jeg". Jeg er glad magen ikke er større enn den er, den er stor nok til å være i veien. Ellers er folk hyggelig og skryter av min lille mage. Da blire jeg litt sånn. :o
Jeg har en idiotkommentar fra en lege til en venn av meg. Hun har, pent sagt, hatt et helvetesvangerskap med innleggelser, behov for sterke smertestillende, farlig høyt blodtrykk, sengeliggende etc.
"Ja, det er jo bare helt vanlige svangerskapsplager som alle får." :gal:
Ja, da var du en ordentlig kvinne, man er ikke en skikkelig kvinne uten en god porsjon lidelse! Bibelens ord, vettu, med smerte skal du føde ditt barn og har du ikke nok smerte til å tilferdsstille kvinnefellesskapet, så danser vi rundt deg til du får det! :heksedans:
Da jeg gikk med lillemor spurte svigerinna mi om jeg var sikker på at det var en unge der inne ettersom jeg hadde så liten mage. Vi gikk gravide sammen og hun var stor...
Den morsomste kommentaren i det siste svangerskapet, var det Frøkna som leverte: "Kanskje det er en bløtkake."
Ah! En klassiker. :nemlig:
Jeg fikk den ganske ofte i fjor høst, da jeg helt seriøst holdt på å gå inn i psykose etter å ikke ha hatt fire timer sammenhengende søvn én gang på 12 måneder, blitt vekket annen hver time hver natt i et år, for deretter å bli holdt våken hver natt i tre måneder mellom kl. 2–5, samtidig som jeg jobbet full stilling i ny jobb: "Jojo, men det er jo slikt som alle småbarnsforeldre går gjennom." :gal:
Teo: det er fabelaktig. Og ikke minst; løgn! Det er ikke vanlig å sove så lite som dere gjorde. Men selvsagt, mye bedre å enten normalisere det (og gjøre seg selv til en liksom-helt) eller bagatellisere det (og gjøre seg selv til en drittsekk) enn å oppføre seg som et menenske og si "stakkars dere". :nemlig:
Hehe, minstemann hadde en kongekommentar nå like etter at søsteren min fikk nr to. Vi skulle på sykehuset og besøke dem, og jeg forsøkte å snakke med ham om det som hadde skjedd og om babyen som hadde vært i magen, men som nå var kommet ut. Så jeg spurte ham om han husket hva som hadde vært i magen til tante x.
"Kanskje egg og bacon, mamma?"
Han er fryktelig glad i egg og bacon, vår minstemann, :knegg:.
Dummeste med førstemann; vi ankommer fødestuen og blir tatt imot av en barnepleier. Jeg sier at jeg tror jeg har rier, men litt usikker. Hun spør hvor langt jeg er på vei og jeg forteller at det er termindag. Så ser hun på meg engang til og sier: Er du helt sikker på det? Det ser ut som du har 2-3 mnd igjen til termin.. Jadahså
Når mellombror meldte sin ankomst gikk det veldig fort i svingene. Måtte igjenom legevakten for å komme opp på barsel og ble plassert i en rullestol, for sykepleier der kunne se at jeg allerede hadde pressrier. Kom opp på barsel og ble møtt av en barnepleier igjen (eldre dame som burde kunne yrket sitt). Jeg sier at dette barnet kommer nå, så jeg må inn på fødestue med engang. Da ser hun medlidende på min mann og sier: stakkars deg, dette må være førstemann det?Nei, sier min mann, og hun hadde styrtfødsel sist gang, så vi bør inn på fødestuen nå.
Da sukker oppgitt hun, rister på hodet og geleider oss elegant inn på venterommet og forsvinner for å drikke resten av kaffen sin.
Mannen løper inn på pauserrommet, for jeg ligger lilla i tryne og presser for harde livet, fullt påkledd på en slags båresak som stod der.
Da blir hun enda mere oppgitt og gir klar bekjed om å slutte å mase :dåne: Heldigvis var min forrige jordmor der og kjente igjen mannen.
Skal si barnepleier var blek om nebbet 10 min etterpå når mellombror lå på brystet mitt.
Hun sa litt tamt: jeg er ikke vant til at det fødende kan snakke selv når de har pressrier..
:humre: Akkurat den fikk min søster nemlig servert da hun satt på sykehuset, en uke før termin, og ventet på å bli skrevet inn, og ventet og ventet og ventet til det endelig kom noen bort og spurte:
"Hva er det du er her for da?"
"Nei, jeg hadde vel tenkt jeg skulle føde da, " sa min søster.
"Føde? Neida lille venn, du skal ikke føde på noen måneder enda du, vel?"
Nei, da hadde hun vel fått vannavgang og rier sånn helt uten grunn, da...
Jeg vet ikke egentlig om jeg syns kommentaren var teit, morsom eller en kombinasjon, men rett etter at det ble offisielt på jobben at jeg var gravid med Snupp så banket tre av gutta jeg jobbet sammen med på kontordøren min. De hadde lagt ansiktet i alvorlige folder og kom med følgende utspill: "Nå har vi drøftet dette grundig og vi har kommet frem til at du nok har p*lt." Og så gikk de igjen. Jeg ble fullstendig satt ut av kommentaren og så nok ut som en middels moden tomat der jeg satt og gapte som en fisk.
(Og så må jeg legge til at disse tre egentlig er ganske morsomme og som oftest intelligente spilloppmakere, og to av dem har barn, så jeg tror egentlig de bare syns det var rasende festlig å se reaksjonen min.)
Ei jeg jobber med hadde en kommentar i samme sjanger da jeg fortalte at jeg var gravid. "Jøss! Har mannen din tid til å p*le, så mye som han jobber?" :knegg:
Å, Gaia, du minner meg på da jeg var gravid med Store: Jeg var lærervikar i 7. ,der det bla gikk en gutt med Tourettes. Tourettes i kombo med superpubertet er tjolabing, kan jeg love, og da han så magen min så gikk det helt i ball for ham, for han koblet magen med hva jeg måtte ha gjort og ble et eneste lite talekor av "pulepulepulepule" mens han rødmet, jeg rødmet mens jeg knakk sammen og klassen vekselsvis rødmet og lo.
Gaia sin minner om sønnen til venninna mi. Han var vel 6-7 år da han fikk vite at han skulle bli storebror. Han var kjempeglad, men etter å ha tenkt en stund utbrøt han: "æsj har du og mamma gjort DET". :fnis:
Så fryktelig slemme kommentarer har jeg ikke fått, men et par mer eller mindre flaue har det blitt.
Vi hadde elektriker hos oss da jeg gikk gravid med Rusket. Han hadde pause i arbeidet på noen uker, og i mellomtiden fødte jeg. Følgende samtale utspant seg.
Elektriker: Ja, nå er det like før.
Rosin: ??
Elektriker: Ja, du føder snart eller?
Rosin: Åh, nei, jeg har født for 2 uker siden.
Pinlig pause, vi går hver til vårt, og neste gang vi møtes sier han "Ja, jeg ser jo du er mye tynnere nå" :knegg:
Det er flere som synes det.
Min... hva skal jeg si... lett fremmedengstelige svigermor og jeg hadde en slags diskusjon om hvorvidt det var grunn til bekymring eller ikke at innvandrere (muslimer, fortrinnsvis) fikk så mange barn. Hvorpå hun til slutt sier "jaja, det er jo godt du og XX står på som en slags motvekt".
:gal:
:LilleRosin - til kamp mot den muslimske fare:
:knegg: Jeg syns kommentaren var skrekkelig pinlig der og da, men i etterkant så pleier jeg å gjenfortelle den med et flir. (Jeg tror for øvrig det har mye å si hvem det er som kommer med slike kommentarer og i hvilken setting. Jeg kan tenke meg andre som jeg hadde fått litt grøsninger av hvis de hadde sagt det samme.) Mim: kommentaren til tourettesgutten var jo skrekkelig søt, da.