Hadde akkurat fortalt svigermor at jeg var gravid, hun trodde ikke på det, jeg hadde jo ikke vært hos legen. 2 dager etterpå lurte hun på om jeg hadde fått mensen enda. :rolleyes:
Jeg ble like skuffet hver gang folk sa til meg : det er vel jenten denne gangen.
Det kommenterte de med både nr¨. 2 og nr. 3, vi hadde bestemt oss for 3 barn, ikke for at vi prøvde på jenten.
Vi har 3 flotte gutter vi,og syns vi er veldig heldige !
Ellers var det mange som skulle stryke meg på magen,og det hatet jeg,hvorfor skal liksom alle ta på magen min fordet at jeg er gravid ?
Jeg synes i grunnen jeg fikk mest teite kommentarer mens vi strevde og strevde med å bli gravide med nummer 2. "Dere har ikke tenkt på en til, da?", "Stakkars Lille, det er trist for henne å være enebarn", "Å få bare en er jo uansvarlig, de blir jo så bortskjemte!", "Man bør få barn så tett som mulig, ellers har de jo ingen glede av hverandre", "Dere burde jo fått en for lengst, for får dere en nå vil de jo bli to enebarn.", "Nei, du har vel ikke tid til flere barn du, det er jo bare karriere med deg, det er vel så du knapt ser den ungen du har".
Og :blabla:
Så altså: Ikke en, ikke mange, ikke altfor tett, ikke for langt fra hverandre, ikke for mye oppmerksomhet, ikke for lite, ikke bare gutter, ikke bare jenter, og :gaah: de er aldri fornøyd, er de vel?
Nå har ikke jeg vært gravid i tradisjonell forstand, men mens vi ventet på førstemann var der et par-tre som følte for å trøste(?) oss med å si at ting i retning av "bare vent, du skal se du blir gravid snart, jeg kjenner noen (som kjenner noen....) som ble gravid like etter at de hadde adoptert!".
Tilsvarende fikk jeg spørsmål om jeg virkelig våget å adoptere, for det er jo mange adopterte barn som har fysiske og psykiske skader ... Og ei venninne lurte på om jeg kunne be om å få en jente, for det var mye søtere med innvandrerjenter enn innvandrergutter....
For å ikke snakke om de som lurte på om vi ikke heller ville ha fra Europa, så vi slapp å få en svart unge :snill:.
Men heldigvis, 99,9% av kommentarene vi fikk var koselige. Men det er jo dessverre ikke dem man husker best :(.
Vi strevde også med å få barn, og fikk til stadihet høre "når skal dere få barn da". Etter at førstemann kom, begynte neste runde, slik som du opplevde: "nå må dere lage søsken, ellers blir det for langt sprang i mellom".
Sambo stoppet kjeften på ei som gnålte om søsken til førstemann, for han sa bare "det er ikke bestandig like enkelt å bli gravid".
Da vi ventet nr 2 så sa en nabo: Gratulerer men enda kan det gå galt. Jeg mistet da jeg var 16 uker på vei.
En annen nabo sa: Dette må da være prøverør?
En tredje dame sa: Det var utrolig egoistisk av oss å vente i hele 10 år med nr 2. Hun skulle visst hvorfor vi ventet:mad:
Da jeg gikk med krykker og var lagt inn pga preeklampsi så stakk en tidligere eldre kollega innom og sa: Da jeg ventet sistemann så gikk jeg rett fra vakt og til føden. Da steg blodtrykket mitt.
En siste som jeg husker godt er: Å da kan vi ikke møtes så ofte da. Ikke noen gratulasjoner fra vedkommede eller noe sånnt.
Først giftet vi oss. Uten å ha kunngjort planer om familieforøkning. "Skal dere bare gifte dere uten å ha noen grunn?" (Ja)
Så annonserte vi graviditet et snaut halvår senere. "Åh, var det planlagt?" (Ja, det var det, tenk!)
Så fortalte vi at vi hadde hatt en tidlig spontanabort et drøyt år senere. "Å, så leit - skal dere prøve igjen snart?" (Jada, når du har gått hjem, så vi blir alene.)
Så var vi igjen gravide. "Dere skal vel ha en jente denne gangen?" (Nei). Deretter, etter at Lillebror var født: "Dere må vel prøve en gang til?" (Nei).
Så skulle vi ha et ikke planlagt barn nr 3. "Du ønsker deg vel jente, du sier det bare ikke, for at ikke noen skal se at du blir skuffet?!" (Nei, ønsket meg gutt.)
For ikke å snakke om klassikeren: "Det er vel ikke så farlig om dere ikke får barnevakt til tre, dere som ikke er vant til å ha det til to!" (Ehhh, neida.)
En uke etter at Bonus ble født:"Dere må vel prøve igjen, så dere får ei jente og?" (Neida, vi er godt fornøyde nå.)
"Jammen, det kan jo hende dere blir overrasket om noen år?" (Neida, vi har allerede fått en overraskelse, vi!)
Nei, mim, de blir aldri forøyde. Men det kan man bli selv. Ignorance is bliss.
Siste gangen jeg var gravid fikk jeg mange negative kommentarer. Alle de HI ramser opp og mange fler...
Og det med at folk skal stryke på magen fordi den strutter irriterte meg grenseløst, gir vel ingen rett til å beføle kroppen min fordi om magen står ut og det bor noen inni der... Ingen som stryker folk som har fått silikonbryster (uten å spørre) regner jeg med? Ikke sånn helt uoppfordret i kassakø i allefall... Åh, det var plagsomt innimellom...
Den mest urteite kommentaren var fra fastlegen etter 1. svangerskapskontroll (gyn.kontroll). "Neimen, du er jo ikke gravid du. Ikkeno foster her". (noe som ble motbevist noen timer etter på UL).
Ellers så har jeg vært ganske forskånet mot rare meninger om min egen graviditet.
Første gang: Kan ikke huske noe spesielt, annet enn at jeg fikk mange kommentarer som gikk på magestørrelsen. (Den har alltid vært veldig "rett fram", og påkalt mange kommentarer om antall barn der inne osv.)
Andre gang: "Ja, nå håper dere vel på jenta?" "Ja, nå er det vel jenta som kommer!" osv. osv.
Tredje gang: "Ja, nå håper dere vel på jenta?" "Ja, nå er det vel jenta som kommer!" osv. osv.
Fjerde gang: "Ja, nå håper dere vel på jenta?" "Ja, nå er det vel jenta som kommer!" osv. osv.
Ikke direkte det der med at innvandrerjenter er søtere, men at brune jenter har det lettere enn brune gutter. Og da vi glad og lykkelignervøse fortalte at vi holdt på å bli vurdert for et barn med helseanmerkninger, sa den kameraten av mannen som jeg liker aller best:rolleyes: at det ville han aldri gjort, for da kunne ikke barnet bli god i fotball. Vent på en frisk.
Og da jeg var gravid: Å, er du ikke glad du endelig skal få din egen.
"Vet du, jeg har ikke vært dårlig en eneste gang, jeg." :blond: Sagt av kollega til en utspydd og utslitt undertegnede, som klarte å karre seg på jobb for en gangs skyld. Joda, tusen takk for den, nå fikk du meg til å føle meg så utrolig mye bedre. :snill:
Og fra moren min like etter vi fikk eldstejenta: "Vi er jo mange som lurer på hvordan det blir for deg å være mor som bare har hatt deg selv å tenke på så lenge."
Ja, når man er barnløs fram til 34 blir man en superegoist som ikke er i stand til å ta seg av andre enn seg selv. :mad:
Å, jeg fikk råd om å enten stille i adopsjonskø eller kjøpe hund, for noen kjente noen som ble gravide da de gjorde det. Eller så kan man bare slappe av. :snill:
Jo, takk. Tilsvarande har eg også fått. Det er verkeleg triveleg å høyre slikt når ein spyr på åttande månaden... :snill:
Eller den som eg fekk slengt i ansiktet då eg glad og lukkeleg, etter 4 års prøving og fleire mista barn undervegs, endeleg kunne fortelje at no var eg gravid og alt såg berre bra ut; "Termin til hausten? Hadde det ikkje vore betre til våren då?" :nemlig:
En gang jeg fikk spørsmål om jeg ikke ville ha egne barn så svarte jeg "øøø, nei, da må jeg jo ha sex først! :eek:".
Og en fin kommentar til de som sier "bare vent, du blir nok snart gravid" så har jeg noen ganger svart "nei det tviler jeg på, for jeg bruker p-piller nettopp så jeg skal slippe å bli det!." :D Byttet forresten gynekolog da jeg som lykkelig nybakt mamma til minstemann fikk spørsmål om jeg ville på liste for prøverør, så jeg slapp å adoptere nr to...
Og til dem som lurer på om jeg vil ha egne barn, så parkeres de greit med motspørsmålet "egne barn, nå forstår jeg ikke helt hva du mener?". Det er nesten litt deilig å se dem svette mens de prøver å ro seg ut av den :rolleyes:.
Å herregud, den tror jeg er det besteverste kommentaren hittil. At folk ikke tenker før de åpner kjeften og lar tulletankene komme ut?
Jepp, bare bittelitt. :nikker:
Jeg fikk også spørsmål om hvorfor jeg måtte være sykemeldt hele dagen, jeg var jo bare kvalm om morgenen. Jeg så nok litt sånn :confused: ut, for kommentaren som fulgte var at "Jammen, det heter jo morgenkvalme!?" Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine, men valgte det første.
Jaaa, det fikk jeg også høre flere ganger. (Jeg driter vel i hva man kaller det, samme pokker ligger jeg her og spyr dag ut og dag inn, sykdom, graviditet, whatever, jeg gir nå vel f*!)
Og:
Tips nr 1: Spis en kjeks på morgenen før du står opp. Det hjelper garantert. Tips nr 2: Drikk Cola, det hjelper mot kvalme.
Tips nr 3: Du må komme deg ut litt og få frisk luft.
Tips nr 4: Magnetarmbånd er virkelig bra mot kvalme.
osv.
osv.
Tips nr 947: Ingefærtabletter hjelper alle!
Tips nr 948: Cola og Mariekjeks er tingen.
Tips nr 949: Er du sikker på at du har prøvd kjeks på morgenen?
:gaah:
Ok, sikkert gode og velmente tips, men jeg ble sprø av at hver eneste person jeg snakket med var skråsikker på at de hadde løsningen på kvalmen. Det er jo bare å spise kjeks my ass. :mumle:
Svigerfars kone sa; jeg trodde da virkelig dere skulle vente med å bli gravide til etter R var ferdig utdannet (han var ferdig i mai, barnet kom i august).
Du trenger da vitterligen ikke befolke hele verden alene, jeg skulle ha nr tre, og dette ble uttalt av ei med to barn.
Eller sjefen min som sa, herregud du blir jo virkelig helt grønn i ansiktet du når du er gravid og kvalm, jeg skal iallefall aldri bli gravid hvis jeg blir seende ut som deg!
Jeg begynte etterhvert å avskjære tipsforsøkene etter "Har du prøvd..." med "JA. Jeg har prøvd. Jeg har prøvd ALT faktisk."
Min kjære mor kom faktisk med ditt tips nr. 1 flere ganger, og ble like overrasket hver gang over at det ikke hjalp, for det hjalp jo henne da hun var gravid og litt kvalm de første 12 ukene.
Muskat: Ja, hva får folk til å tro at man virkelig ikke har prøvd det mest tenkelige og utenkelige for å få kontroll på kvalmen, når man har vært kvalm i en tre-fire-fem måneder? Vikarlegen min sa til meg da jeg var 22 uker og fortsatt like kvalm at det eneste han trodde ville hjelpe mot kvalmen nå var en fødsel, og det ville han anbefale meg å vente 18 uker med. Endelig en som var ærlig med meg og ikke lot som om det ville gå over neste dag eller neste uke.
:knegg: "sa hun mens hun serverte en av sine kulinariske opplevelser da eller" (Ikke at det har noe med saken å gjøre, men jeg kan ikke lese om Mims svigermor uten å tenke på mishandlet mat)
VI har jo bare to - de er ifg folk "passe tett", så det eneste jeg ble lei av var alle de som var så skråsikre på at vi kom til å få ett barn til nå når nummer to også var gutt.
Enig Bauche.Når Mim skriver om svigermoren sin, ser jeg kun for meg henne smuspisende på ustekt sjokoladefondant.
Jeg har fire barn, veldig spredt alder.Det er 16 år melom første og siste i flokken.
Den absolutt verste kommentaren ever var fra min usympatiske eks til mine barn .
" Ja hun mora deres er jo så gammel og ikke skjønner jeg hvorfor de handler inn så mye til den ungen.Kommer sikkert til å bli døfødt" :eek: (jeg var 38 år)
Ja det var noen barn som måtte beroliges kan man si.
Ellers har jeg osgå fått dosen min om at man ikke behøver å befolke verden helt alene etc.
Nå begynner du jammen å bli tjukk, gitt! hehe (sjarmerende kollega med dårlig fantasi og/eller korttidsminne)
Hvor stor har du tenkt å bli, egentlig? (eh, omtrent som ... så? :blånn: )
Dessuten er det påfallende mange ikke-sylslanke 45-åringer som åpenbart kun la på seg et par-tre kilo da de var gravide, og ble nesten sykelig tynne etterpå. Jajamen.
Da jeg gikk med førstemann fikk jeg mange kommentrarer på alder, var 23 da han ble født. Det var ganske sårende. Han var svært etterlengtet og planlagt.
Med nr. 2 gikk kommentarene på hvor svær jeg var og det klassiske " nå kommer jenta skal dere se" :knegg:
Med nr. 3 gikk det MYE på magestrørrelse. Jeg var enorm, la på meg 20 kg og disse satt kun på magen. At ungene mine ligger på tvers til uke 38 gjør jo heller ikke magen mindre.
Husker en fremmed dame ropte etter meg i byen : "du får gutt !" det samme ropte en annen etter meg da jeg var ute å gikk tur helt mot slutten. Husker også mange hviskende kommentarer på stranda ukene før fødsel. "stakkar, hun er jo enorm" "sikkert tvillinger" " se så mye strekkmerker" "...g med to fra før av da" Selvfølgelig fikk jeg mengder av den vanlige "nå kommer jenta" kommentaren. Jeg var helt sikker på at det var Aksel som var i magen, selv om jeg tok grundig feil der da ;)
Nr 1: Fortalte til mamma at jeg var gravid og fikk tilbake: "Skal du ta abort?" Eh, nei. "Skal du gifte deg da?" Eh, nei.
Mammas fine kommentarer til min bestemor: "xx ble bare gravid for å få penger".
Hvis jeg spiste noe i det hele tatt mens jeg gikk gravid fikk jeg kommentarer på at du er gravid ja (ja man må være gravid for å spise et skolebrød en sjelden gang i blandt)
Nr 2. Rett etter hun var født fikk jeg da høre at det var synd på oss som fikk jente nr 2.
Nr 3 husker jeg ikke så mye av, men fikk noen kommentarer på at vi sikkert ønsket oss gutt nå. Fikk også kommentarer på at dette måtte vel være sistemann.
Før jeg ble gravid med nr 4 nå fikk jeg beskjed av min "kjære" bror at jeg trenger ikke få barn med alle jeg er sammen med. :snill: Nei faen, da skulle jeg hatt en del unger burde jeg svart. Det er sånt man kommer på etterpå.
Min eks var også så grei å informere meg om at hvis jeg ble gravid med min samboer så ble jeg offesielt sett på som en hore. Bra for han som er sammen med ei som etter hans definisjon er hore (og det måtte jeg fortelle han, hun hadde unnlatt å fortelle hvor mange fedre hun hadde til barna sine) :knegg:
En kollega av meg svarte følgende da han fikk en kommentar på at de hadde fått gutt nr tre;
Ja det ble jo litt vanskelig det, men vi måtte jo bare ta han med oss hjem...
Etter tildelingen, da jeg gikk rundt med verdens bredeste smil og viste frem bildene vi hadde fått til alle jeg traff, fikk jeg høre:
- Dere er veldig snille.
Snille?! Jeg følte meg som verdens heldigste menneske, og fortalte dette. Hvorpå hun utdypet:
- Jammen, dere har jo ingen garanti for at det ikke er noe i veien med barnet. Det kan jo ha ADHD!
Ja, for denne garantien har man jo hvis man føder sitt barn selv. :snill:
Ellers fikk jeg stort sett bare positive kommentarer gjennom den lange adopsjonsprosessen. Noen litt dumme, men åpenbart velmente. Det er (naturlig nok) mange som ikke kjenner til adopsjonsprosessen, og jeg syntes det var viktig å møte uvitende spørsmål (nesten uansett hvor "dumme") med et smil og forklaringer snarere enn å bli snurt.
Selvsagt. Det er det fødselsattesten er til. :nemlig: Og toårskontrollen er siste sjans til å levere dem fra seg hvis man er misfornøyd. (Dere får jo veldig kort tid på dere, da, siden Ulrikke allerede er nesten to?)
"Det er jo litt trist for dem da, at de aldri kan bli ekte søsken, siden de ikke har samme far!"
Jeg hadde syns det var langt tristere om de hadde samme far, jeg. Stælken har minimal kontakt med sin far, som i tillegg til å være en umoden slask som ikke bryr seg, er rusmisbruker.
I det landet våre barn er fra har man et oppfølgingsmøte ca en uke etter overtakelsen. Da skal man snakke om hvordan det har gått den uka man har hatt barnet, og helt til slutt får man spørsmålet "har dere fremdeles lyst til å adoptere barnet?" Som om man vil drømme om å levere det fra seg!?! :eek:
:hjerter:
Men akkurat den kommentaren om at man ikke vet hva man går til når man adopterer må jeg flire kraftig av, for det er vel få mennesker som får så utfyllende papirer på ungene sine som det vi får. Hakket mer inngående en en ultralyd vil jeg tro ;)
Hehe, enda et spørsmål vi har fått, gjerne mens ungene hører på: Er de ekte søsken? Jada, de er ekte søsken. Jammen har de samme foreldre? Jada, vi er foreldre til dem begge to. Jammen har de samme biologiske foreldre? Det er da man forsøker å gi et rolig svar, mens man egentlig har lyst til å frese "er det virkelig noe du synes du har noe med??".
Og så har man dem som setter seg ned på huk foran dem og sier "Så heldig du er som har fått komme til Norge. Se her har du 20 kr"....
Milfrid: Det minner meg om en kollega jeg hadde en gang som ofte ble spurt hvor hun kom fra, og folk ble alltid enten litt fornærmet eller litt flaue når hun svarte "Drammen" (eller hvor det nå var) - for det var jo ikke det de lurte på, selv om hun i likhet med sin far var født og oppvokst der. Det de egentlig ville ha svar på. var selvsagt "hvorfor ser du sånn ut?", men det ville jo være frekt å spørre om det, så derfor spurte og grov de i stedet om hennes barndom og opphav og familieforhold inntil de fikk det svaret de var ute etter (som var at moren hennes opprinnelig var fra Paraguay, eller hvor det nå var.) Og min veldig blonde venninne med mørk, indisk mann får ofte lignende spørsmål om sine to døtre (i alle fall dersom ikke pappaen er med).
Det verste er jo at folk ikke skjønner at dette ikke er noe de har noe med.
"Herregud, hvor stor har du tenkt å bli??" hører jeg fra ei på jobb hver bidige gang jeg er innom. Nei, altså... Jeg tenkte å gi meg når jeg tipper over. :knegg:
"Næmmen, går du sånn enda?" Nei, nå har jeg byttet til pute under genseren. Ungen ligger alene i bilen. :humre:
Har fått mange kommentarer som "Denne gang MÅ det jo være en gutt! Tenk så PERFEKT å ha en av hver!" og "Får håpe det blir en gutt nå da, sånn for mannen din sin skyld, liksom..." Ja, han hadde sikkert dævva om det blei ei jente til.
Forøvrig var jeg en av dem som sa "Gutt sa du? Jippi, da trenger jeg ikke få flere!" :knegg: Hadde nok blitt litt "dere mååå jo prøve på en gutt-press" fra svigerfamilien. Jaja, de maser alt om nr. tre, og nekter å tro meg når jeg sier at jeg er fint ferdig. "Jamen, du MÅ jo ha mer enn to barn! To er jo aaaltfor lite!" sa svigerinnen min som er gravid med nr. fire. Da ble jeg litt småsnurt og sa "Selv om du prøver å ta igjen moren din, så betyr ikke det at jeg må!" :knegg: (De er fem søsken)
"Vet dere ikke hva som forårsaker dette?" (Jeg har pleid å sette opp et blondt blikk og si at jeg ikke skjønner noen ting, for vi har nemlig hatt tannbørstene våre adskilt hele tiden.)
"Dere trenger ikke å befolke verdene alene, da vet du!"
"De skal følges opp også." (Wow! Det var jeg ikke klar over!)
Ellers har vi jo svigermor som gråt på telefonen og ba oss stoppe barneproduksjonen fordi det ble jo altfor dyrt for henne med alle bursdagsgavene og sånn. (Hun har senere kuttet ut bursdagsgaver, bursdagskort og bursdagsgratulasjoner per telefon for mine barn, mens svigerinnens enebarn får i bøtter og spann.)
I barseltiden har jeg pleid å få spørsmål om vi skal ha flere. Som om det er det man tenker på der man vagger rundt med gigableier i nettingtrusa og såre brystvorter. Til svigermor har jeg pleid å si at vi snart er halvveis. :snill:
Jeg har utrolig nok, virker det som, unngått teite kommentarer fra venner, kolleger og familie, men jeg fikk hakeslipp av en lege på legevakta:
Jeg visste jeg hadde urinveisinfeksjon. Hallo, jeg har hatt det før, jeg kjenner symptomene. Jeg kom til legen og måtte krangle meg til å levere en urinprøve hos ham. Han så nemlig på magen min og konstanterte følgende: "Du er gravid. Du skal ha vondt!"
Leger er også flinke til å komme med kommentarer, ja. Som f.eks Hr. Overlege på føden da jeg kom inn med rier og skulle ha Malin. Jeg måtte ha en UL for å se hvordan hun taklet riene siden hun hadde såpass stort vekstavvik, og Hr. Overlege selv ville gjerne utføre denne. Når jeg bretter opp genseren utbryter han: "Jøss! SÅ masse strekkmerker for en SÅ liten baby?!" :snill:
Gammel dame på bussholdeplassen: For en søt liten baby.
Ms. Lee: Tusen takk. :kry: (Stolt av sin seks måneder gamle frøken, selvsagt.)
Gammel dame: Hvor er hun fra?
Ms. Lee: Eh.. Her?
Gammel dame: Jojo. Men hvor er hun adoptert fra?
Ms. Lee: Hun er nok ikke adoptert...
Gammel dame: Har du fått barn med en utlending? :eek:
Jeg ble (planlagt) gravid med tredjemann da storesøster var 2 år og mellombror rundt året. Svigermor bare ristet på hodet og sa: "Huff, stakkars deg, det kommer til å bli kjempeslitsomt." Resten av svangerskapet fikk jeg bare negative kommentarer.
Da jeg skulle på første kontroll hos legen for å bekrefte at jeg var gravid (var overlykkelig), sa han etter å tatt prøven: "Skal jeg gratulere eller kondolere?"
Å huff ja, nå kom jeg på en kommentar fra en eldre herremann som kjenner min far, da jeg var god og gravid med en av gutta. Han syntes nemlig det var så godt å se at det ennå ble født hvite unger her i landet! :nemlig:
"Du er ikke den første som er gravid vet du" :snill:
Og ny av i dag "Har du virkelig fem uker igjen? De blir nok lange regner jeg med". Jeg presiserte, med sammenbitte tenner, at det er fem uker til termin- men kanskje sju uker igjen til babyen kommer. Og neida joda, det går helt fint å vente.
Jeg ble tilsvarende flau da jeg spurte ei jeg traff i Åpen barnhage hvor hun var fra, og hun svarte at hun var adoptert fra Sri Lanka. Jeg hadde derimot hørt et snev av Romsdalsdialekt, og det var i grunn det jeg lurte på. :rødme: Det er ikke så lett alltid.
Jeg har forøvrig hørt mye rart av kommentarer jeg også, men som regel synes jeg de blir sagt med humor. Eneste som får meg til å tenne er det evinnelige "graviditet er ingen sykdom". Og det er jo sant, men det hjelper fryktelig lite.
Da mitt eldste barn kom til verden, hadde pappaen forlatt årstedet for mange mnd siden og på ubestemt tid (viste seg å være for ever) og jeg var 19 år. Stolt som bare det var jeg på butikken da en av bygdas gamle beryktede damer kom bort til meg og sa; ja si meg, hvordan går det med lausungen din?
"Termin i slutten av mai, sier du? Ja, da var det vel i juni, juli (teller) ... slutten av august dere koste dere, da?" (Dulter gjerne litt i siden og blunker.) :eek:
Se bort ifra mitt forrige innlegg, siterte feil...
-Så svær du er, sikker på at det er bare en?
-3 mnd. igjen? Oi, stakkars deg.
-Jeg slapp heldigvis strekkmerker, jeg (sagt av en "venninde" når jeg stolt viste frem min høygravide mage).
-Håper det blir gutt nå da, så dere får en av hver.
-Mannen din håper vel på gutten nå da.
-Har du magen ennå? (sagt kun få timer etter fødselen).
Etter to magebarn venter vi nå på et adoptivbarn. Vi synes dette svangerskapet er minst like fantastisk og spennende, men når jeg sier det får jeg et slikt smil tilbake :snill:
-Bare vent, nå når dere står i adopsjonskø skal du se du blir gravid vuttu :snill:
-Nå blir du sikkert gravid og slipper å adoptere.
-Huff, at dere tør.
-Men, dere kan jo ikke vite hva slags barn dere får, kanskje er det sykt ellerno.
-Hvorfor i all verden skal dere det, dere har jo egne barn?
-Vil du ikke heller ha flere egne barn?
Et tysk par som var på adopsjonsreise samtidig med min svoger og svigerinne leverte faktisk fra seg gutten sin. De hadde hatt han i en uke, men klarte ikke å venne seg til at han var så svart i huden... :sjokk:
Jadda jadda har fått høre disse jeg også. :rolleyes:
Mannfolk med store mager kunne si at ja nå har du sannelig tatt meg igjen
"tjokkebollefeita" "bolla" osv. :himle:
Nå har vi fått to jenter og er fornøyd med det. Når vi sier til folk at vi ikke skal ha flere, kommer de med komentarer som: "dere må vel prøve på en til, da kommer nok gutten" eller "ja ja om noen år kommer etterpåklatten" osv. Kjenner jeg blir matt. :rolleyes:
Jeg kommer ikke på noen frekkaser, men en kostelig en.
Min 7 år gamle nevø skulle være hos meg et par timer, jeg var da ca 6 måneder gravid. Han hadde tydeligvis fått beskjed av sin mor om å være høflig og hyggelig, så han var svært konverserende da han kom. Jeg tok ham i mot i vindfanget, han tok av seg jakken, og jeg snudde meg og gikk inn i stua. Da utbrøt han med koselig og veslevoksen stemme: "Jøje meg, nå har du jammen meg fått stor rumpe, tante!". "Ja, det har du sannelig rett i", var min umiddelbare kommentar. Og flirte godt i skjegget. (Og rompa var svær den. :o Jeg holdt balansen på den måten, ved å hele tiden sørge for at rompa vokste parallellt med magen. Praktisk.)
"Nå tror jeg det er like før du føder, du er pløsen i ansiktet" (takk skal du ha, liksom)
"Det vises ikke bakfra at du er gravid!"
Snakket med strekkmerker med ei venninne da jeg gikk gravid med førstemann, og jeg skrøt litt av at jeg ikke hadde et eneste strekkmerke. Hun hadde fått noen små og sa bastant:
"Bare vent, selv om du ikke ser dem nå, så kommer de etter fødselen. Det går ikke an å ikke få strekkmerker" (jeg har født 3 barn og har fortsatt ingen strekkmerker)
Da jeg gikk med min første, så var det en kunde på jobb som fikk meg til å miste munn og mele helt...
Dette var rett før jul, og jeg var godt synlig gravid. Fødte i mars. Det var mye folk i butikken, og jeg sto i kassa og ekspederte kunder.
Så kommer det en godt voksen mann frem og skal betale. Han spør om noe, og så ser han plutselig på magen min. Jeg ser haka hans ramle i gulvet, og så sier han:
Neimen, stakkars deg da. Det blir en rolig jul på deg i år...
Da jeg var på julehandel ble jeg klappet på magen av ymse gamle damer med påfølgende spørsmål: "Ja, det er vel det nye jesusbarnet, dette her?" :knegg:
Se der, ja. Det kaller jeg humor. :himle:
Det som egentlig forundrer meg mest er at folk ikke ser ut til å ane at noen kan ha funnet på å sagt det de selv skal si før. Når de oppfører seg som om de har funnet på "Har du fått i deg noe du ikke har spist" sjøl, da begynner jeg å lure.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.