kie sa for siden:
Fnys!
Jeg taper grundig hver gang jeg går på jobb, jeg. Egopasienter. :mumle:
< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Forum for generell diskusjon av temaer som ikke passer inn under andre kategorier.
kie sa for siden:
Fnys!
Jeg taper grundig hver gang jeg går på jobb, jeg. Egopasienter. :mumle:
kie sa for siden:
Jeg er veldig overvektig, men har lavt stoffskifte. :alltid frossen:
:dramaqueen:
him sa for siden:
Ja, men er du svaksynt? :drar trumfkortet:kie sa for siden:
Jah!
-3,75 og -4,00. :stolt:
Har de klasehodepine, frøken? :triumferende:
Maverick sa for siden:
Jeg foreslår at ingen som ikke har prøvd å være undervektig uttaler seg om hvor nært knytta det er til skjønnhetsideal å ha en total mangel på kvinnelige former, å ha spisse kanter og å ha et skjelett til beskuelse for hvem som helst hvis man har på bikini. Så kan de som aldri har vært overvektige gi beng i å uttale seg om hvordan DET føles.
:begynner å bli provosert og oppgitt over kortsynthet her:
Muad'Dib sa for siden:
.............
Mams sa for siden:
Det blir helt feil å sette veldig tynn opp mot veldig tykk.
Ja begge deler går på kropp, men der stopper det opp.
Endel overvektige vil ha forståelse for at det ikke er morsomt å være tynn, noen ikke.
På samme måte som at noen veldig tynne forstår at det er ikke morsomt å være overvektig, men igjen noen klarer ikke å se det.
Noen mennesker må på død og liv kommentere kroppen til andre, om de er for tynne eller for tykke.
Noen takler kommentarer bra, andre reagerer mere på det, men her kommer nok mere individuelle forskjeller inn en hvilken størrelse personen har.
Aminta sa for siden:
:nemlig:
Så enkelt og bra kan det sies.
Aminta sa for siden:
Ja, også det aC sier.
kie sa for siden:
Jeg håper det ikke er meg du hinter til nå. Og jeg håper virkelig ikke at man er nødt til å ha opplevd alt for å kunne forstå, eller prøve å forstå hvordan andre mennesker har det. Faktisk synes jeg til og med at det er viktig å huske på at selv med identiske kropper, omgivelser etc. så vil to unike individer alltid ha sin helt egen opplevelse av situasjonen.
Jeg synes det bør være lov å si at f.eks. samfunnets fokus på selvkontroll og skammen forbundet til det å tilsynelatende mangle dette er noe som rammer overvektige uten at folk skal bli så hårsåre at de leser noe helt annet i det.
Maverick sa for siden:
Hinting gjør man på rommet sitt. Jeg driver ikke med sånt.
Divine sa for siden:
Viktig poeng!
Maverick sa for siden:
Jeg er helt enig i at samfunnet stigmatiserer overvektige. Aldri sagt noe annet. Det jeg blir så forbanna oppgitt over er det som HP har vært inne på, den manglende forståelsen andre veien. (og nei, jeg blir vanligvis ikke så provosert over dette, men timingen var usedvanlig kjip.)
Bergensis sa for siden:
Det kunne vore interessant å vite om kva me som ligger midt i mellom sånn bmi-messig ville valgt dersom me heilt hypotetisk sett hadde hatt muligheten til å velge mellom å bli overvektig eller undervektig.
Eg er rimeleg trygg på at om denne gruppa skulle tvingast til å velge side, så ville majoriteten valgt å vere undervektig.
Divine sa for siden:
Men hva synes du om at media forherliger de tynne, og at stjernene bruker undervekt som et grep for å få oppmerksomhet. Og media biter på det, ev. fyrer opp under det? Hvem snakker om Ashley Olson? Ingen. Alle har fokus på Mary Kate, som er ENDA litt tynnere og som har erklært en spiseforstyrrelse.
Hadde det vært "bedre" om undervektige ble foraktet, men samtidig forstått, på samme måte som overvektige?
Jeg leker ikke djevelens advokat, her altså. Jeg er genuint nysgjerrig på å vite hvordan det er å tilhøre den gruppen jeg alltid har ansett som "tynne, og gjett om de er stolte av det!" :tidligere lite innsiktsfull:
Divine sa for siden:
Jeg er ikke rimelig trygg, jeg er bombesikker.
DM sa for siden:
Selvfølgelig, så lenge man bare diskuterer overvekt. Men å dra slutningen om at det derfor må være lettere å være undervektig blir helt feil.kie sa for siden:
Bra!
Esme sa for siden:
:applaus:
Jeg kommer aldri til å slutte å forundre meg over at mennesker som absolutt hater at deres kropp blir sett på og kommentert, synes at det er vanskelig å forstå at andre som heller ikke har et godt forhold til kroppen sin, (men av andre årsaker) heller ikke liker det.
:har vært tynn, har vært tykk, skjønner alle sammen, kombayah:
Skilpadda sa for siden:
Jeg antar da at du ser for deg et valg mellom "tilsvarende grad" av overvekt og undervekt (og ikke f.eks. valget mellom "litt undervektig" og "sykelig overvektig")? Jeg ville ikke valgt undervekt. (Men jeg er ikke i midt-i-mellom-gruppen heller, da.)
Pebbles sa for siden:
Her er kie ved sakens kjerne. Skam.
I tillegg til at det på individnivå kan være den samme belastningen å være under- som overvektig, kan man føle en enorm skal som overvektig.
Jeg var uforberedt på den da jeg plutselig gikk fra normalvektig til overvektig mellom fødslene mine.
Skam er en av de mest ødeleggende følelsene et menneske kan ha, og er en betydelig tillegsbelastning, om en først skal diskutere likheter og ulikheter med å være i hver sin ende av skalaen.
Jeg har vært undervektig også.
Jeg trivdes ikke med det, for kroppen min var i ubalanse, og det ga seg en rekke utslag av ubehag.
Men min personlige erfaring med å være i begge ender av vektskalaen er at tilleggsbelastningen med en samfunnspålagt skamfølelse ved fedme oppleves langt mer nedbrytende for min selvbilde - og derav hverdag - enn ubehaget ved å være undervektig.
JEG personlig føler meg bedre med overvekt, for jeg følte så mye ubehag når jeg var undervektig. Men helheltlig trekker dårlig selvfølelse og en stadig tilstedeværende skam så mye ned, at det overhodet ikke kan likestilles - i MINE øyne.
kie sa for siden:
Uffda. Dårlig timing kan gjøre mye.
Jeg synes selv at jeg viser mye forståelse andre veien, men kan selvsagt ikke uttale meg om hvordan det oppleves av folk som er undervektige. Selv synes jeg at vi på en måte står på samme side. Selv om vi kanskje rammes på forskjellige måter.
DM sa for siden:
Men, hva tenker du at det er relevant i forhold til? Men, er det at media fokuserer på det egentlig et tegn på at det er noe bra? Media stalker også stakkars Britney, uten at hennes livsstil er noe ideal. Jeg kan ikke tenke meg at mennesker flest tenker at Mary Kate er heldig, eller at det var fint da prinsesse Vicoria hadde SF. Det er ofte BEKYMRING som kommer til syne i slike saker. Beundringen, den tør jeg påstå at dem med lavt selvbilde og forstyrret kroppsbilde står for.Maverick sa for siden:
Kanskje vi ser ting med forskjellige briller? Jeg ser ingen forherligelse av undervekt i media. Jeg ser mye negativ oppmerksomhet. Jeg ser mye som blir skrevet om modellindustrien, og hvor forferdelig det er med de tynne jentene. Jeg ser innlegg om hvor jævlig stygt det er når man ser ribben og hoftekam. Jeg ser stadige kriseoppslag om kjendiser med synlige knokler, og får meg ikke til å synes at det er positivt for de, bortsett fra at de får oppmerksomhet. Og noe sier meg at det aldri blir laget noen sitcom om "da jeg var så tynn" som den Kirstie Alley fikk til om "da hun var så tykk".
Ja, jeg ser hvordan det går andre veien også. Allikevel tenker jeg noen ganger at man tross alt er heldig som faktisk har assetsene som blir fremstilt som beundringsverdig i alt annet enn på den ekstreme catwalken, nemlig former, figur og farge i kinnene. Så ser jeg nedover min spinkle kropp, og sukker. Da er det egentlig ikke "nok" at jeg kommer inn i små buksestørrelser, altså. ...kombiner det med slaskete hud etter to graviditeter, og skjønnhetsidealet er så langt borte at jeg ikke ser det med kikkert engang.
(og jeg har prøvd den andre siden også, dog under graviditet hvor jeg tippet 100-tallet med god klaring. Da fikk jeg høre at jeg endelig så frisk ut. )
Bergensis sa for siden:
Nei, det var egentlig berre ein strø-tanke ang. kva som er mest stigmatiserande; overvekt eller undervekt.
Maz sa for siden:
En kan jo skjønne veldig godt at andre ikke har et greit forhold til kroppen sin og samtidig mene at samfunnet ikke fordømmer de undervektige på samme måte som de feite.
Klart det må være vanskelig når alle tror man er anorektiker. Men jeg ville heller tillegges mer selvkontroll enn det jeg har, enn å bli kategorisert som dum og helt manglende i selvkontroll. Men det betyr ikke at jeg ikke har empati for enkeltpersoner.
Divine sa for siden:
Tja, jeg ser litt påtatt bekymring, jeg. Men mest ser jeg fråtsing i folks private anliggende og sensasjonskåthet.
DM sa for siden:
Ja, det også. Men det er ikke beundring.Divine sa for siden:
Jeg ser beundring. Men en beundring med negativt fortegn, hvis du skjønner hva jeg mener. Sånn "wow, Posh spiser bare reker og cola light. Dama er jo stein hakke sprø, men du verden for en ståldisiplin hun tross alt må ha."
Maverick sa for siden:
Hvordan faen kan du si at undervekt er et tegn på selvkontroll? Kanskje det rett og slett er det stikk motsatte? Det kan være like jævlig vanskelig å spise som å ikke spise.
Skilpadda sa for siden:
Jeg tror det Maz sa, var at undervektige (ofte) oppfattes som om de har mye selvkontroll, ikke at de nødvendigvis har det. Siden hun sa at "jeg vil heller tillegges mer selvkontroll enn det jeg har" antar jeg hun mente å si at hun som undervektig ikke nødvendigvis ville ha mye selvkontroll, men at mange ville tenke og tro at hun hadde det likevel.
Maverick sa for siden:
Åh. :flau:
Vel. Det er i såfall en feiloppfattelse.
Divine sa for siden:
Jeg skjønner ikke helt hva du mener her. Det er jo klart at en anorektiker har jernvilje når det gjelder å ikke spise. At denne jernviljen har blitt automatisert, ikke er ønsket av vedkommende osv, endrer ikke på det faktum at en anorektiker IKKE spiser. Og at det å ikke spise krever en disiplin. Det er vel ingen anorektikere som sier at det er ENKELT å være anorektiker?
Eller misforstår jeg hva du vil fram til nå?
Og jeg snakker om anorektikere her. Ikke undervektige som gruppe.
Maz sa for siden:
Jepp det var det som var poenget.
Trodde mitt psyke tastatur hadde køddet nå jeg, men den gang ei.
Aminta sa for siden:
Jepp.
Og som noen over her nevnt, skam, man kan fint skamme seg over å være undervektig også.
Skilpadda sa for siden:
Jeg tror kanskje en av forbihverandresnakkingene skyldes at du ser ut til å snakke om anorektikere, mens aC snakker om undervektige generelt (med eller uten spiseforstyrrelser, som i sin tur kan være anoreksi, men ikke trenger å være det).
Maverick sa for siden:
Da kan jeg jo si at overvektige har en jernvilje når det gjelder å spise. Det blir like logisk i mine ører.
For the record. Jeg er ingen anorektiker. Jeg spyr ikke opp maten min. (lenger.) Jeg bare klarer ikke spise, selv om jeg gjerne vil. Det gir meg fysisk og psykisk ubehag. Det er ikke bare anoreksi som er "de undervektiges spiseforstyrrelse".
DM sa for siden:
Jeg har aldri sett slikt stå skrevet der jeg leser hvertfall. Men uansett hva som står i media, så er det jo sensasjonspreget, og ikke representativt for hva den gjengse person tenker mener jeg.
Mine tanker ifht det du leser om reker og cola light, er : Stakkars dame, så forstyrret hun er.
Divine sa for siden:
Ja, jeg tror også at det er litt begrepsforvirring ute og går her.
Maz sa for siden:
Det er likefullt en oppfattelse mange har, akkurat som at feite er late, dumme osv.
Tidligere dro jeg frem Wallis Simpsons berømte utsagn, og jeg tror fremdeles dette er hva mange tror.
Skilpadda sa for siden:
Jeg tror du har litt rett, men også at en god del av den beundringen du ser ligger i ditt hode i mulig tillegg til journalistens. Og har man ikke denne mer eller mindre motvillige beundringen i sitt eget hode, ser man den neppe i artiklene heller.
Veldig godt poeng. (Og veldig fremmed tankegang for meg også.)
kie sa for siden:
Selvsagt. Eller å dra slutninger om at andre har dratt den slutningen.
Maverick sa for siden:
Skilpadda, du skulle vært FN-diplomat. :tilber:
Maverick sa for siden:
Næmmen kie, hinter du?
Skilpadda sa for siden:
Takk, det var absolutt den snille måten å beskrive min tendens til å blande seg midt inn i diskusjoner og fortelle folk hva de selv mener til høyre og venstre. :flau:
amo sa for siden:
Nå har ikke jeg lest hele diskusjonen, men mine erfaringer er at undervekt blir godtatt som en sykdom, mens overvekt blir sett på som selvforskyldt.
Esme sa for siden:
Jeg ser ikke beundring nei, det er ikke sånn jeg oppfatter at media fremstiller det. Virkelig ikke.
Min oppfatning er at media fremstiller disse som at man har mistet kontrollen (og det er jo det det handler om, å ha kontroll i nåtidens samfunn) når man blir "for" tynn. Selv om jeg er enig i at det skal en del til for det.
kie sa for siden:
En ting jeg synes er litt dumt er når man f.eks. rakker ned på undervektige og tror at dette liksom skal få meg som er overvektig til å føle meg bedre. Og kanskje omvendt for noen som er undervektig?
kie sa for siden:
Huh?
Jeg synes jeg ordla meg ganske tydelig, jeg.
Maverick sa for siden:
:knegg:
Det var, tross disse opphetede tider og disputter, en spøk.
Skilpadda sa for siden:
Ja, det blir feil på så mange nivåer. Det er ekkelt og pinlig at noen snakker stygt om andres kropp på den måten, og det er egentlig rimelig fornærmende å anta at jeg skal bli glad over å høre på slikt. (Kanskje antar man at tjukke mennesker er så bitre over egen overvekt at de setter pris på å høre at man snakker dritt om andre på grunn av kroppen deres, eller noe slikt?)
kie sa for siden:
Fnis.
senker skuldrene
kie sa for siden:
Kanskje. I tillegg er det jo helbom, når det ofte nettopp er den utidige innblandingen og kommenteringen av andres kropp som er problemet for begge "parter".
Divine sa for siden:
Ja, det er jo en logisk forklaring. Jeg har nok slengt ut av meg et "stick insect with no soul" bak ryggen på noen på mine bitreste dager, men sluttet med det da jeg konkluderte med at da må jo vedkommende få kalle meg for "feit og schtøgg" også, og da ble det liksom ikke noe særlig lenger ... :rolleyes:
Skilpadda sa for siden:
Nettopp. :nikker: Dessuten er den jo ganske talende, den underforståtte innledningen om at "du som er så tjukk har sikkert lyst til å høre at det ikke bare er bra å være tynn heller".
Divine sa for siden:
Just presis!
Pebbles sa for siden:
:lol:
Jeg surrer meg ofte inn i eget tankespinn, og kunne ha god nytte av å bli fortalt hva jeg selv egentlig mener en gang i blandt!
Kanskje det er en tjeneste du kunne ta betalt for - en liten bi-jobb;
"Forvirret? Fortvilet? Ikke fortvil, jeg veileder Dem mer enn gjerne på veien mot en større forståelse av hva De egentlig mener. Ta kontakt for en time - De vil ikke angre!"
kie sa for siden:
bestiller time hos Skilpadda
Hvordan er kapasiteten rundt PMS-tider? Jeg regner med at jeg vil trenge massiv hjelp da.
~TM~ sa for siden:
Det er en oppfatning jeg jevnt over deler med deg. :nemlig:
Interference sa for siden:
Eller når de kommenterer at du som er så tynn burde da heller spise hamburger og pommes frites istedenfor en salat og grovt brød.
Samt at de sitter og vokter hver bit en tar, kommenterer og passer på at en spiser opp hver smitt og smule, og nærmest holder en igjen etterpå, av frykt for at en skal gå på do og kaste opp.
Jeg har fått masse kommentarer om jeg er så uheldig å måtte tisse etter et måltid, fordi folk tror at jeg kaster opp maten min.
Og det er en ting om de tenker det og hvisker det seg i mellom, men jeg er dritt lei av å hele tiden "bli konfrontert" med liksom spiseforstyrrelsen min.
Det har du helt rett i!! Det virker som om det er fullt ut akseptabelt å fortelle en undervektig person hvordan en ser ut, til en hver tid.
Og det blir forventet at man skal ta som et kompliment, den er faktisk litt hard å svelge!
applaus
Du har jammen skjønt det! :riktig::nikker:
Jupp!
Det å være undervektig er ikke en dans på roser, det å komme inn i en butikk og høre at personalet tisker om at du er anorektisk eller narkoman fordi du er tynn og skranglete er ikke noe gøy!
Jeg har og opplevd å ikke bli ekspedert i butikker, der personalet høyt og tydelig klager over disse vrakene som kommer innom gidder ikke jeg å være hyggelig mot....
Jeg er tynn, ja, beinete ja, klærne henger på meg som sekker til tider, og jeg ser nok ganske sliten/syk ut til tider på grunn av undervekten min, men jeg har ikke spiseforstyrrelse ei heller er jeg narkoman. Hvorfor er det legitimt å fortelle meg at jeg ser helt jævlig ut bare fordi jeg er tynn?
Mitt største ideal er ei jeg jobber med, hun har nok en del kilo for mye på kroppen, men herregud så flott hun er! :hjerter: Jeg skulle virkelig ønske at jeg så ut som henne fremfor å se ut som et beinrangel uten kvinnelige former!
Tallulah sa for siden:
Vel, du tar feil. Jeg er i den "midt i mellom"-gruppen, jeg er litt overvektig. Jeg vil mye heller være sånn her, enn samme prosent på undervektigsiden.
safran sa for siden:
Hun sa majoriteten, glitter.
Divine sa for siden:
Men hvis valget var veldig overvektig eller veldig undervektig, hadde vel de fleste valgt veldig undervektig, tror dere ikke det?
him sa for siden:
Jeg ville heller ha vært veldig overvektig enn veldig undervektig. På den andre siden vil jeg heller ha vært litt undervektig enn litt overvektig. (Forståelig?)Tallulah sa for siden:
Og så? Hun har null bevis for at det stemmer.
safran sa for siden:
Og du har null bevis for at det ikke stemmer, og det var liksom det som var poenget mitt.
Tallulah sa for siden:
Jeg blir bare så grundig irritert at alle overvektige tror at å være undervektig er smaskens og det alle ønsker å være. Også slenger man ut påstander som den nevnte over.
Esme sa for siden:
Heller veldig overvektig enn veldig undervektig, ikke noe tvil på det. Jeg liker å være litt sånn solid og som ikke kan pushes til side, jeg liker å ta opp litt plass rett og slett.
safran sa for siden:
Her må jeg flisespikke litt igjen, for det er faktisk ikke sånn at alle overvektige tror det er smaskens å være undervektig. Så pass på dine egne påstander, du. :blafre:
safran sa for siden:
Fader, der rakk du å endre før jeg quotet.
Albertine sa for siden:
Når fettet kommer på, så mister man empatien med andre som har det fælt? :snill: Jeg er smellfeit og har ingen som helst problemer med å skjønne at det kan være grusomt å slite med kropp og selvbilde som undervektig. Og selv om jeg noen ganger synes det må være deilig å slippe å ha sånn fokus på mat så skjønner jeg at manglende interesse også er et problem. Men jeg drømmer ikke om å være undervektig, ei heller om å være normalvektig. Min trivselsvekt ligger over den vekta samfunnet synes er akseptabel, og det er den jeg jakter på nå.Jeg kjenner at jeg er ganske forbanna over det du antyder her.
Divine sa for siden:
Jeg er veldig enig med Albertine.
Line* sa for siden:
Jeg innrømmer glatt at jeg selvsagt kunne tenkt meg å ha den kroppen igjen som jeg hadde som 17 åring.
Jeg er da ikke "psyk" av den grunn?
Man kan vel ha lov til å drømme om både det ene og det andre, og samtidig være fornøyd.
Misteri sa for siden:
Jaja, da har vi har vi vist enda et stempel på oss. Når fettet kommer på, så forsvinner empatien og medfølelsene til andre. :snill:
Skilpadda sa for siden:
Det er vanskelig å si noe saklig om hva "de fleste" ville valgt. Men jeg er veldig overvektig, og vil helt klart mye heller være det enn å være tilsvarende undervektig. Både av helsemessige og andre grunner. (Hvis jeg hadde vært like undervektig som jeg nå er overvektig, ville ikke kroppen min fungert i det hele tatt. Det gjør den ganske OK nå. Og jeg tror jeg ville kledd enda dårligere å være sykelig tynn enn å være så tjukk som jeg er nå.)
Skilpadda sa for siden:
Ikke fei oss alle under den samme kammen, nå da. ;) Ikke engang alle de overvektige som har postet i denne tråden mener det du sier her.
noen sa for siden:
I forhold til det noen skriver om medias bilde av overvekt og undervekt: Hvis vi ser på filmindustrien, kan det da ikke være tvil om at særlig kvinnelige skuespillere helst skal være utrolig tynne - det er det som er idealet. Hvis en av disse mer enn slanke kvinnene glemmer å holde inn magen en dag, går ryktene om graviditet med det samme. Og hvis de får barn og sulter og trener seg tilbake til "normaltilstanden" på noen uker etter fødselen, fører dette til beundrende omtale i media.
Og de slemme eller mindre intelligente i filmene spilles ofte - etter min erfaring - av overvektige. Til og med de som skal fremstille slemme - og/eller litt dumme - barn.
Men, bare så det er sagt, jeg ser det ikke som enklere å være undervektig enn overvektig, men hvordan verden ser på de to gruppene er veldig forskjellig. Tror jeg.
Tallulah sa for siden:
Neida, jeg vet det. Men det er skrevet endel sneversynt som gjør meg temmelig sint.
:mumle:
Når andre er dumme vil jeg være dum også.
Skilpadda sa for siden:
Gammelt jungelordtak. :nemlig:
Divine sa for siden:
Jeg sliter litt i denne tråden, for jeg lurer på en ting. Jeg snakker mye om samfunnet og media osv. her. Men jeg har blitt litt forvirret. Kan man snakke om at samfunnets syn på over- og undervektige er ulikt den samlede summen av samfunnsborgernes syn på det samme?
Noen som skjønte hva jeg mente her?
MiaPia sa for siden:
Kan jeg linke til en blogg her tro?
Jeg tar sjansen og så får jeg heller ta den bort hvis det blir feil
www.leserglede.com/zett-utenfra/fotomodell-pa-150-kg-tragisk/
Jeg er litt overvektig nå, jeg har har vært betydelig tyngre enn jeg er nå, men jeg har også vært på grensen til undervektig.
Nå har jeg et tilnærmet normalt fohold til mat, det har jeg hatt på så lenge jeg nesten kan huske. Tilnavnet "Fleske-Fia" (farmor som gav meg det, og igrunn kun hun som brukte det) kan jeg nå le av, selv om jeg synes det er litt trist.
Jeg synes jeg har kommet langt, men jeg er redd av store deler av befolkningen kun ser at jeg er overvektig.
Tallulah sa for siden:
Jupp. Jeg syns også at det er en viss sammenblandig av medias syn, og samfunnets syn. Som jeg ofte ikke syns sammenfaller i det hele tatt.
noen sa for siden:
Jeg tror heller ikke det sammenfaller, men jeg tror det er vanskelig å ikke bli preget eller påvirket av hvordan media framstiller ting.
Skilpadda sa for siden:
Det er klart at "medias syn" og "samfunnets syn" har en gjensidig påvirkning på hverandre.
HP sa for siden:
Det er lov å bli forbanna. Jeg skrev mange overvektige, ikke alle overvektige. Gruppen overvektige er etterhvert blitt en ganske stor i den vestlige verden. Jeg generaliserte ikke påstanden til å gjelde alle, men mange.
Jeg har stor respekt med kampen du kjemper for å gå ned i vekt, og jeg syns at det er kjempeflott at du har et mål som er riktig for deg. Jeg heier på deg Albertine, beklager at jeg ikke får sagt det så ofte som jeg skulle ønsket.
Min ideal-/trivselsvekt ligger også over det BMI-skalaen regner som normalvektig.
Jeg tror flertallet rent impulsivt ville valgt å være undervektig, men om en hadde fått presentert fakta, inngående case-studier, og gjerne muligheten til kjenne de to alternativene på kroppen så tror jeg faktisk at flertallet ville valgt overvekt. Men uansett så blir det som å velge mellom pest eller kolera.
Jeg som overvektig er gift med en som er undervektig. Jeg jobber for å gå ned i vekt, hun jobber for å gå opp. (Hun har på ingen måte noen spiseforstyrrelse, hun spiser like mye eller mer mat enn jeg gjør). Min erfaring er at det er mye enklere å leve som overvektig enn det er å leve som ufrivillig undervektig.
Divine sa for siden:
Men sånn rent praktisk, så møter jo undervektige færre hindringer. De må ikke gå fra kafeer fordi stolene er for trange, de slipper å lure på om setebeltet på flyet er langt nok, osv. Mulig jeg er naiv, men jeg kan ikke komme på en eneste PRAKTISK ulempe med å være undervektig. Ikke det med å ikke finne klær heller. De fleste klesbutikker har jo minstestørrelser som er svært små.
Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.
HP sa for siden:
Vi kan jo begynne med at en undervektig for mange er "fritt vilt", i alle sosiale sammenhegner. Du nevner kafebesøk, om stolene ikke er polstret så trenger en gjerne en pute om en skal sitte litt. Flysetebelter må strammes inn, ganske mye om det skal ha tiltenkt funksjon. Klær handler man i tenårings- eller barneavdelingen. Om en blir syk så har en ingenting "å tære på", ingen energireserver. En blir knuffet på, ubevisst skubbet bort i større eller mindre folkemengder. Og "alle andre" syns at det må være helt greit, for en er jo så vellykket som undervektig ...
(Listen er lengre, det var de jeg kom på i farten).
Divine sa for siden:
Men den følelsen har jeg som overvektig også. Man skulle da tro at folk SÅ meg, så stor som jeg er, men i trapper ender det opp med at jeg må stoppe helt opp, for det kommer tre i bredden mot meg og jeg har ingen steder å gjøre av meg. Det er ikke før folk kolliderer med meg der jeg står helt stille at de "ser" meg. Jeg har gjort dette eksperimentet i trappene på jobb mange ganger. Jeg går bak de slanke på jobben ned trappa. Folk som kommer mot dem, viker unna, slik at de skal komme seg ned, men når jeg kommer? Niks. Ingen reaksjon. Og det har skjedd så ofte at det kan umulig være noe jeg innbiller meg. Merkelige greier, og jeg har ingen forklaring på det. Kanskje ikke annet enn at folk ikke ønsker å forholde seg til overvektige og derfor ubeviist blokkerer ut det jeg ser. Men det høres jo helt fjernt ut.
Gulla sa for siden:
Har de? :blond:
Jeg opplever at det er flere butikker jeg ikke kan kjøpe klær i da den minste størrelsen er for stor. Greit nok å gå på barneavdelingen men det er noe med den fasongen da...
Esme sa for siden:
Det er som du sier merkelige greier. Jeg tror deg på det du sier altså, men jeg opplever at folk viker unna mer når jeg er større fysisk sett. Men: En ting som jeg har lagt merke til spiller rolle også er hvor oppmerksom og våken man ser ut.
Om man står med nesen i en bok eller går med mobil så skvetter folk mer unna enn om man går og ser seg rundt.
kie sa for siden:
Jeg vet ikke nok til å si om de møter færre hindringer totalt, men på den lista over ting overvektige møter på, så vil jeg også tilføye hyppige avisoppslag der man skal føle seg som en dritt fordi man veier for mye på fly, visstnok setter hele velferdssamfunnet i fare og gjerne står i veien for at Olga på 84 ikke får en nødvendig operasjon.
Det er tøft å være en "samfunnsfiende" på den måten. Det er tøft når man blir tingliggjort og vekker avsky, harme og nesten må unnskylde sin eksistens.
Denne artikkelen hadde i utgangspunktet overskriften "Feite passasjerer øker flyvekta!" Med undertekst: "Kan resultere i at bagasjegrensa blir mindre" og ord om flysikkerheten osv. Så modererte man seg litt og byttet ut "feite" til "overvektige". En blogger som linket til saken foreslår at man skal veie passasjer og bagasje sammen. Alt over 110 kg (totalt) er å regne som overvekt. Vedkommende mente at da ville nok de overvektige endelig forstå.
Men dette er altså en av mange nyhetsoppslag som gjør det lite hyggelig å være et "samfunnsproblem". Folk blir provosert og så angripes gjerne de overvektige for å "ødelegge for alle andre".
Overvektige slipper kanskje mange direkte kommentarer, som selvsagt må være utrolig sårende. Til gjengjeld får de ofte høre det med krigstyper i avisene og er gjenstand for mange debatter. Og da altså på en måte som er godt egnet til å vekke harme og gi mange inntrykk av at deres avsky/fordommer er berettiget.
www.dagbladet.no/kultur/2004/01/26/389299.html
I tillegg har man jo også enkeltes møte med helsevesenet. Jeg har selv sittet på vaktrom og hørt enkelte leger omtale overvektige pasienter. Det var ikke særlig hyggelig.
Jeg tror også at det foregår mye rart på forskjellige legekontor også, som ikke kommer ut i media. Kanskje ikke så ille som det jeg beskriver under her, men det å få slanking som svar på omtrent hvert eneste helseproblem man har (selv ørebetennelse!) er ikke ukjent.
www.dagbladet.no/nyheter/2005/02/01/422060.html
Jeg tror ikke denne legen er så veldig unik, annet enn at han til forskjell fra en del annet helsepersonell ikke hadde vett på å holde kjeft. De jeg har hørt omtale overvektige pasienter negativt, har ikke gjort det til pasienten men det er klart at holdningene påvirker måten pasienter blir møtt på. Og det er klart at samfunnets holdninger også gjør seg gjeldende i helsevesenet.
Det som er synd er at mange overvektige skammer seg såpass fra før av at de ikke klager.
Maz sa for siden:
Jeg klarer ikke helt å se problemene med den listen, og hvordan det å måtte putte noe under rompa for å sitte behagelig kan samenlignes med å ikke få plass i stolen.
Overvektige kan godt få tresmak i baken de også..... men en pute er letteere å ha med seg en en stol en får plass i. Jeg har polstret stolen med yttertøy selv jeg. Eller at en må stramme beltet på flysetet mye kan samenlignes med å måtte be om forlenger. (noe jeg heldigvis har sluppet.
At en ikke har noe å tære på er vel helt riktig det, men det har vel ikke så mye å gjøre med stigma ute i samfunnet.
HP sa for siden:
For en undervektig er det ikke en følelse, en blir fysisk dyttet bort. Den som dytter merker det gjerne ikke selv en gang.Apple sa for siden:
:nikker:
Sambo irriterer seg over dette. Han er normalvektig, men om han ikke er "pågående", forventer folk tydeligvis at man skal vike unna.
Line* sa for siden:
:korrigerer:
Jeg har lange, tynne bein, bruker str 29 i livet, og 36 i beina.
Medium overdel, men har 75E i bh str.
Og en lekker, liten valk på midten.
Tips til butikk som har klær til meg? :snill:
Mine bukser er dyre. :nemlig:
Divine sa for siden:
Men folk går jo rett på meg. Smack! Det er vel det alternativet de har, for å dytte meg unna hadde de vel ikke klart. (jf. Fat people are hard to kidnap :knegg: )
Kie sier mye bra. Vi overvektige har SKYLD i så mye. Det var ille nok da vi følte at vi ødela for oss selv. Og verre ble det når vi er roten til alt vondt i samfunnet. Jeg tviler ikke et sekund på at det snart kommer en (tilsynelatende seriøs) debatt om det skal være lov å nekte overvektige servering osv.
Skilpadda sa for siden:
De synes antagelig det blir for langt å gå rundt? :vetikke:
Divine sa for siden:
Ja, der sa du det. Men jeg velter jo ikke SÅ lett da, så jeg vet ikke helt hva de hadde tenkt å oppnå med å gå rett på meg heller ... :gruble:
Billa sa for siden:
Jeg synes kanskje det fort kan virke som om overvektige er med på å stigmatisere seg selv også jeg da. Litt sånn "the GayWay", ved å bruke utrykk som "feite-avdelingen" på HM og feitebukser for liksom å være nedlatende mot seg selv FØR alle andre.
Jeg er selv en romslig modell, men kan aldri si at det har gjort at jeg noen gang har følt meg tilsidesatt eller oversett i noen service-sammenheng. Kan det ha noe med at jeg ikke FORVENTER skkurat det på grunn av størrelsen min?
Noen dager er jeg frodig og fin og fargerik dame. Noen dager er jeg imidlertid bare stor og stygg og den som ingen ønsker seg som borddame...
Jeg er av dem som gjerne skulle vært tynnere, og tenker på mat og slanking daglig. Jeg lurer alltid på om flybeltet passer og om cafe-stolene er trange. Om gardintrappa holder. Jeg er den som INGEN får løfte på.
Jeg har (og vil vel alltid ha) et problematisk forhold til det å spise, og kastet opp maten jeg spiste fra jeg var 17 til 27. Jeg har ikke innsikt nok til å forstå hvordan det er å være ufrivillig undervektig.
Divine sa for siden:
Jeg er kraftig overvektig, og bruker ikke ordet "feit". Verken om meg selv eller andre. For meg er det en nedlatende ord. Jeg reagerer sterkt på at mediene har begynt å bruke det hele tiden. For ingen skal komme her og fortelle meg at "feit" er et nøytralt ord.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.