Jeg har forståelse for at det kan være slitsomt å være undervektig og også å slite med å tro at man er overvektig selv om man ikke er det, men jeg synes den diskusjonen mangler et perspektiv; nemlig den stigmatiseringen som foregår av overvektige i samfunnet i dag.
Hvis man veier for mye, så er man teit, uopplyst og lat. Alle vet jo at det er bedre å være tynn, så hvorfor ikke bare slanke seg?
Det er også et kjent at overvektige får dårligere betalt enn normalvektige, men det kan jo være flere grunner til det. Dårlig selvtillit er jo ikke akkurat noen fordel i lønnsforhandlingene.
Nei, dette ble rotete, men jeg vil bare ha frem at det å være overvektig har en tilleggsfaktor utover det å ikke finne fine klær som passer, helsefare osv.
Det er jeg temmelig sikker på at det å være sterkt undervektig har også.
(Jeg har ikke lest den andre tråden du snakker om, så jeg aner ikek hva slags argumenter som har kommet opp der, altså)
Nei, det er ikke en "hva er verst"-diskusjon, men jeg føler at dette er et element som aldri nevnes.
Eller mener dere at jeg tar feil. Er det bare jeg som føler meg beglodd når jeg kjøper godteri på en helt vanlig tirsdag eller er den desidert største i treningssalen på Sats?
Hvordan tror du sterkt undervektige jenter føler seg beglodd og hvisket om når de sitter med en vannflaske og et eple i kantina? Eller spiser en sjokolade, for den saks skyld. Tror du ikke alle tenker at hun sikkert går på do og kaster den opp etterpå? Eller når hun trener på tredemølla og alle tenker at hun sikkert er anorektisk og er i ferd med å trene seg helt vekk?
Og jeg skal love deg at de ekstremt tynne jentene jeg har sett, de blir pekt på og hvisket og tisket om temmelig åpenlyst.
Det må føles ganske håpløst å være undervektig, og ikke få aksept eller forståelse for at det kan være noe problem. Vi overvektige har synlige bevis på problemet. Klart, det er ikke lett å være overvektig, men det å bli undervektig er heller ikke noe å strebe etter.
Jeg syns du tar feil. Samfunnet godtar de som er litt undervektige ja, men de godtar også de som er litt overvektige. Når det blir ekstremt tror jeg stigmatiseringen er like ille begge veier.
Dette diskuterte jeg og mamma her om dagen. Hun har alltid vært liten og egentlig litt undevektig. Jeg er overvektig, heldigvis ganske mye mindre overvektig enn i sommer :D Jeg tror ikke det er værre å være det ene eller det andre. MEN som jeg sa til mamma, som overvektig blir man veldig ofte tillagt egenskaper som lat, bare spiser usunn mat, ikke så smart osv. Det tror jeg ikke undervektige føler på samme måte. Hun var helt enig. Og jeg synes det er viktig at dette nevnes nå og da. Jeg kan innrømme at jeg er litt lat, men de andre negative egentskapene vil jeg ha meg frabedt å bli tillagt.......:riktig:
Stigmatiseringen blir på en annen måte. Vi forholder oss forskjellig ovenfor undervektige og overvektige. Hva som er verst kan da ikke direkte sammenlignes, men hvor ille det føles tror jeg er ganske likt.
Det tviler jeg ikke på. Og den personlige belastningen er sikkert like tung. Men jeg tror helt oppriktig at årsakene til at det tiskes og hviskes om en undervektig jente kan være atskillig mer sammensatte enn hvis det tiskes og hviskes om en overvektig jente. Det kan tiskes om den undervektige ut fra fasinasjon, (ubevisst) misunnelse, forundring eller vemmelse og avsky. De to første elementene her vil IKKE være til stede når det tiskes og hviskes om en overvektig person. Da tar jeg for gitt at reaksjonen er udelt negativ.
Med en mamma som har hatt spiseforstyrrelser fra jeg ble født til jeg var ca 25 år, mener jeg har jeg har litt innsikt i akkurat det temaet. Og hvis jeg ser en syklig tynn person så tenker jeg nettop det. Ofte tenker jeg at de nok har anorexi, eller en eller annen veldig alvorlig sykdom. Men da skal de være tynne altså.
Det at du tenker at en undervektig er heldig, og kanskje til og med sier det til vedkommende som et kompliment, kan føles like ille for en som er ufrivillig undervektig som at noen kommenterer en annens overvekt.
Vel. Som undervektig blir jeg tillagt egenskaper som forfengelig, med et skrudd forhold til mat (det kan jo forsåvidt stemme), svak o.l. Ikke veldig festlig det heller. I tillegg kommer alle de som da mener at "det er jo bare fint å være tynn, og deg kan jeg si hva faen jeg vil til om skjelett, stankelben og hva jeg egentlig vil."
Nå tror jeg ikke at det er bedre å være overvektig, men jeg tror at det er forskjellige måter det er kjipt på, og at det ikke kan sammenlignes. Og ikke bør sammenlignes.
Jeg er ikke enig. Jeg sier ikke at det IKKE er stigmatiserende å være sterkt undervektig. Men jeg har enda ikke sett en samfunnsdebatt hvor det diskuteres hvor mye de undervektige er med å ødelegge for samfunnet.
Men det er jo fordi samfunnet (kollektivt) ikke ser at undervekt kan være et problem. Og det er jo endel av lasten ved å være undervektig, andre forstår ikke at det kan være problematisk.
Nåja, det sykelig tynne skjønnhetsidealet og hva det har å si for samfunnet og de kommende generasjonene med unge jenter blir da temmelig godt debattert syns jeg.
Jeg sier ikke at det ikke foregår en stigmatisering av overvektige, men at man faktisk bør være oppmerksom på at ekstremt tynne ikke nødvendigvis har det "bedre" enn de overvektige. Selv om stigmatiseringen selvfølgelig er forskjellig og på litt ulikt grunnlag.
Antakelig er det lettere for meg å bli "normalvektig", nå som jeg har funnet løsningen for meg, enn det er for en ufrivillig veldig tynn person å legge på seg. Men da snakker jeg bare om meg selv. For det søren meg ikke lett å slanke seg heller, det har ikke BARE med selvdisiplin å gjøre!
Jeg har vært ekstremt overvektig og er nå undervektig. Utvilsomt og helt klart opplevde jeg det som verre å være overvektig. Det er godt mulig at noen tenker sitt om meg som undervektig, og også hvisker om det - men det går på langt nær så på selvfølelsen som når jeg var overvektig.
Jeg ble glodd på, vurdert, pekt på og latterliggjort, fikk slengbemerkninger etter meg, mange "gode råd" osv. Som tynn forsvinner jeg mer i mengden og det blir ikke så synlig for alle hva jeg måtte foreta meg.
Nettopp! Jeg synes at samfunnet legger opp til at tynn er og blir bra, samme hva. Vi gjennomsyres av en "you can never be too rich or too thin"-holdning som selvsagt er med på å ødelegge for de som er uønsket undervektig.
Jeg leste en artikkel i et ukeblad en gang om to representanter fra IKS (trur eg) som dro rundt og fortalte om sine opplevelser. Den ene var sterkt undervektig, den andre overvektig. De hadde begge fæle historier å komme med, men likevel opplevde den undervektige at folk kom bort til henne med stjerner i blikket etterpå og ga henne komplimenter for undervekten og spisevegringen. Den overvektige sa at hun ikke akkurat var "plaget" med den type reaksjoner. :snill:
Jeg har selv vært ufrivillig undervektig i forhold til min høyde og kroppsbygning, og jeg ble fortalt, rett i ansiktet, at jeg så syk ut. Og det er pokker meg ingen god beskjed å få.
Nå som jeg er normalt slank, kommer kommentarene om at jeg ser så bra ut, så sunn ut etc. Men det overskygger allikevel ikke kommentarene jeg fikk da jeg var for tynn(selv om jeg virkelig så syk ut uten å være det).
Jeg tror det blir hvisket og tisket minst like mye om de undervektige som om de overvektige, og skjønner dermed ikke helt problemstillingen.
Å være "for tynn" kan bli sett på som å være skranglete og andre negativt ladede ord, men også bli beundret og at det ikke blir tatt på alvor siden overvekt er et langt større problem, samfunnsmessig, enn undervekt - iallfall hvis man ser på "unge" og ikke gamle.
Når det gjelder gamle er undervekt et stort og alvorlig problem som fører store utgifter med seg, samfunnsmessig.
Å være "tjukk" forbinder noen med det du nevnte, mens andre har en oppfatning av at tjukke er blide og glade mennesker.
Er man kraftig overvektig (som man ofte ser på overvektsbilder av amerikanere) tror jeg folk har en holdning om at det er ekkelt og i beste fall at det er synd på de. Man dømmer ut fra hvordan folk ser ut; fordommene spretter fram og man behandler den andre som om h*n er slik man har forhåndsdømt.
Samtidig kan middels stor overvekt forbindes med "pondus", med slagkraftighet, handlingsstyrke, troverdighet i en del sammenhenger. Da er det gjerne personligheten som trenger gjennom det ytre og som gjør at vi legger merke til den eller hva vedkommende formidler i stedet for utseende til mennesket.
Tror man skal være forsiktig med å sammenligne "hvem som har det verst", ettersom det er en individuell opplevelse som neppe er sammenlignbar uansett hvordan man snur og vender på det.
Jeg er helt enig i at overvektige blir stigmatisert, og jeg tror det kan være lurt å snakke om det. Rett og slett fordi man ved å diskutere ting blir mer bevisst på hvordan det fungerer. Jeg er ganske sikker på at overvektige kan bli diskriminert i enkelte situasjoner. Og jeg synes at det kan diskutere det uten å dra inn hvordan folk med undervekt oppfattes eller opplever ting.
Nei, aldeles ikke. Jeg tviler ikke på at undervektige kan ha det like vondt som overvektige. Men som det tidligere er sagt her, så kan men ikke sammenligne samfunnets holdninger til disse to gruppene. Derfor vil også en undervektig stå overfor en helt annen type stigmatisering enn en overvektig. En undervektig vil kanskje føle at hun ikke blir tatt på alvor, mens en overvektig vil føle seg foraktet og skyldig.
Det som blir feil for meg er når det blir sånn "de har det verst! Nei, DE har det verst! Nei, JEG har det verst!" To tanker i hodet på en gang. Det er fint.
Jeg tror nok også den "organiserte stigmatiseringen" er mer, skal vi si gjennomført i forhold til overvektige. Men jeg tror også at nettopp dette betyr at på individnivå kan det være enda verre å være undervektig, fordi, som aC sier, folk mener de kan si hva som helst til undervektige. Jeg har som kraftig overvektig, det jeg kan huske, aldri (i alle fall ikke de siste 15-20 årene) opplevd at noen har sagt noe negativt om kroppen min til meg, eller så mye som antydet at jeg er for tjukk. Alle vet og ser jo at jeg er for tjukk, men de jeg omgås er jevnt over så snille og veloppdragne at det ikke ville falle dem inn å kommentere det - stort sett sies det ingenting om overvekt overhodet når jeg er innen hørevidde. Kanskje er det noen som ser på meg og "tenker sitt", enten jeg kjøper sjokolade eller dusjer i svømmehallen, men det legger jeg i så fall ikke så mye merke til (i dusjen har jeg dessuten ikke briller på og ser ingenting :humre: ).
Det ubehaget som så mange overvektige føler over at folk "tenker sitt" om oss er jo i stor grad inne i vårt eget hode - og man kan ikke vite hvordan det ser ut i andres hoder og dermed sammenligne hvem som har det verst.
Jeg betviler ikke at undervektige også får den typen "uønsket beundring" som Divine snakker om, jeg tviler bare på at det oppleves som positivt for dem, i alle fall dersom undervekten og/eller medhørende spiseforstyrrelser faktisk er et problem for dem. (Jeg tror ikke så mange misfornøyde overvektige liker å bli komplimentert for overvekten sin heller, om det skulle falle seg slik at man fikk noen kommentarer om frodighet og "mer å ta i" og "ekte kvinnelige former" og slikt, så blir man ikke glad for det dersom man selv virkelig misliker kroppen sin.)
Skilpadda sier det bra. Og takk for uttrykket "organisert stigmatisering". Det var noe sånt jeg var ute etter.
Jeg har fått komplimenter for overvekten min, jeg. En helt ukjent fyr som løpende bort til meg på en bar i Bergen og begynte å legge ut om hvor herlig det var å se store jenter på byen, siden alle var så altfor tynne nå for tiden. Jeg ble bare lei meg. Jeg hadde svevd hadde han sagt noe pent om hår, øyne – ja til og med pupper eller rumpe hadde vært bedre( :knegg: ), men jeg taklet ikke at TYNGDEN min var det eneste han så.
Det er akkurat det mange undervektige opplever, det er hvor tynn en er som blir kommentert og fokusert på. Ikke andre kvaliteter. Og det er noe de opplever ofte, fordi det "er lov" å snakke om. Det føles ganske håpløst for en som jobber hardt for å gå opp i vekt, enten det skyldes SF eller andre fysiske årsaker.
Jeg tror begge deler definitivt kan oppleves som like vondt for den det gjelder, men det er lettere å kamuflere undervekt med klær osv. Som overvektig blir man mer synlig. Dessuten er vel det vel langt flere sykelig overvektige enn undervektige i Norge, vil jeg tro, så det er kanskje på et vis naturlig at det fokuseres mer på denne gruppen? Når det er sagt, forsvarer jeg på ingen måte virkemidlene.
At uttrykk for negative holdninger til overvektige er daglig kost, ikke minst i mediene, er det vel dessverre liten tvil om. Dagbladet fornekter seg ikke - ref. dagens oppslag:
Overvekt er jo et stort helseproblem i Norge/Vesten, og helt sikkert større enn undervekt. Men selv om enkeltindividers undervekt ikke er et stort helseproblem på samfunnsnivå, så er jo et undervektig kroppsideal og relaterte spiseforstyrrelser et veldig stort problem, det også - kanskje mer når det gjelder samfunnets (og individenes) mentale helse? - og det er jo relevant både for under- og overvektige.
Jeg tror jeg rotet meg bort i et sidespor her. :o Det jeg egentlig satt og tenkte på er at selv om overvekt er et større samfunnsproblem enn undervekt, så følger det ikke av det at det er verre å være overvektig enn undervektig. (Det er færre som dør av MS enn av kreft, men det gjør det ikke mindre kjipt å ha MS.) Det at det fokuseres mye på overvekt i media (både når det gjelder negativ og saklig oppmerksomhet), kan være ubehagelig for overvektige - men det kan jo også være ubehagelig for undervektige at det sies så lite om deres gruppe.
Du verden! Ja, det var jo en skikkelig "smellfeit" dame de hadde valgt ut også, da. :rolleyes:
Det JEG tenker på i forhold til stigmatisering av overvekt og undervekt, er som overvektig så blir man sett på som dum, lat osv. Er man undervektig så blir man mer sympatisert. Har en venninne som er tynn og i en periode var hun veldig undervektig. Det vi rundt reagerte på var om hun muligens var syk, vi var oppriktig bekymret. Jeg derimot som er det motsatte får ikke den bekymringsdelene. Det hagler med gode råd(det gjør det til undervektige og altså) Man bli neglisjert i helsevesenet og vi blir sett på som ekle skapninger som lite er verdt.
En venninne og jeg snakket om dette forleden. Hun opplever at "folk" tillater seg å snakke til henne og kommentere hennes undervekt direkte, kalle henne "skranglebein" osv, mens jeg som overvektig ikke opplever at "vanlige mennesker" gjør det samme. Det er stort sett bare ungdommer i flokk som kommenterer høylydt, men du verden hvor mange det er som kaster foraktfulle blikk.
Det verste med å være overvektig er dog de som ser på de å være overvektig som synonymt med å være dum/tilbakestående og snakker annerledes til meg enn til andre. L i t t s a k t e... :dåner: Det er tross alt ikke i hodet fettet mitt sitter. Det er faktisk ikke slik at tykk = "tjukk i huet". Selv om det altså er noen som tror det.
Min undervektige venninne opplever ikke det. Hun blir snakket normalt til og behandlet normalt.
Det tror jeg aldri jeg har opplevd. (Eventuelt er jeg så dum at jeg ikke har fått det med meg. :humre: ) Men som jeg var inne på tidligere: jeg omgås åpenbart hyggelige og veloppdragne mennesker, for jeg har hellet aldri fått den typen ufine eller slemme kommentarer som mange andre overvektige forteller om.
Jeg har heller aldri fått noe slengt etter meg, annet enn en guttegjeng som slengte med leppa da jeg jogget forbi dem. Og da var jeg mye tynnere enn jeg er nå. Men det er mer det underforståtte og det nedlatende som plager meg. At ingen gidder å ekspedere meg i butikkene, osv.
Jeg er noe overvektig, men har aldri tenkt annet enn ren misunnelse ovenfor tynne jenter. Om de spiser sjokolade, har på seg de og de klærne, drikker vann eller hva som helst. Fra min side er det bare ren skjær misunnelse. En slags naiv og patetisk: Hadde jeg bare vært tynn, så hadde sikkert mye vært meget bedre. Glad som jeg er i mat, så hadde det vært flott å være undervektig for da kunne jeg spist uten dårlig samvittighet, f.eks. Skulle gjerne vært "skranglete" jeg. Kunne smøget meg inn alle klær.
Nå har jeg med årene forsøkt å godta mer den jeg er, men merker jo også at jeg er opptatt av mat og kropp til en viss grad. Men er litt roligere nå enn for 10 år siden. Jeg koser meg mer, og har flyttet fokus en del.
Men å sammenligne overvektige med undervektige - at det er likestilt - nei det kjøper jeg ikke. Det blir nesten litt hånlig. For får overvektige er ofte "drømmen" å være veldig veldig tynn. Jeg kan ikke tenke meg at det motsatte er drømmen hos undervektige.
Hvor ofte opplever undervektige: "Nei det plagget finnes ikke i større størrelser.", med et noe nedlatende blikk fra butikkansatte. :blond:
At jeg merker at de ansatte vegrer seg. At jeg kan være inne i en butikk lenge uten at noen av de ansatte bryr seg, men så snart det kommer noen andre inn døra, så kaster de seg over dem. Dette gjelder klesbutikker, da. Kan ikke si at jeg merker noen forskjell på Clas Olsson. :knegg:
Ellers er det så greit med Skilpadda. Kan bare signere.
Sparer min tynne kropp for mange kalorier på det. Hehe
Jeg har lange bein, og folk nøler ikke med å kommentere at de er tynne, at de er lange, at jeg ikke må bli tynnere, hvor lang er du egentlig, og veier du nok? etc.
Jeg har til dags dato aldri hørt noen si til noen: Nå må du ikke bli feitere!
I Bergen på HM-avdelingen for feite jobber det en dame som er helt skjønn. Jeg klaget min nød over manglende klær en gang og hun var helt enig, la ut om hvor dårlig gjort det var og i det hele tatt. Selv var hun syltynn. Syns det var fint å treffe på henne, gitt.
En periode var jeg ganske undervektig, og det tok tid før jeg ble normalvektig, selv etter at jeg begynte å spise normalt. Jeg opplevde å få kommentert matpakka nesten hver eneste dag på jobben, og følte meg baksnakket. "Alle" fulgte med på hvor mye jeg spiste, og jeg fikk stadig kommentarer om at jeg var så tynn. Jeg ble ikke normalvektig før jeg ble gravid, faktisk.
Det var ganske plagsomt, og som tynn er man "fritt vilt".
Jeg også. Jeg merker så utrolig godt hvor uvesentlig jeg blir når jeg er overvektig. Det triste er at privatpersoner også kan være sånn. Jeg har nære familiemedlemmer som bare gidder å bry seg om meg når jeg er slank. Og jeg har ei tante som var ivrig etter å ha meg på besøk de årene jeg var slank. Nå har hun knapt nok snakket med meg på mange år. Jeg er totalt uinteressant for henne akkurat nå.
Jeg synes det er noe av det vanskeligste med å gå ned i vekt, når mennesker plutselig gidder å snakke til deg. Eller enda værre plutselig tror du er interessert i å være venner med noen som har vært direkte ufin når du var stor.
Jeg benekter ikke at det å være undervektig kan være en belastning, og jeg tror nok mange tror de velger å være så tynne, noe det jo er mange som gjør.
Bare det at folk faktisk snakker eller komenterer vekten betyr jo at de forholder seg til deg som en person. Det er noe annet mindre stigmatiserende enn å bare bli oversett eller behandlet som en dritt.
Vi feite lever jo veldig mange kvinners værste mareritt, mens de tynne lever på en måte deres drøm. Kanskje er de dumme som drømmer om undervekt, men det er nå en gang slik.
Nei, de opplever at de ser på en med et medlidende blikk og sier; Beklager, det finnes ikke i mindre størrelse, kanskje du kan prøve barnebutikken?
Jeg synes det er tullete å sidestille det å være undervektig og det å være overvektig siden det ikke kan direkte sammenlignes. Det er to poler, og begge sidene er ubehagelig og leit for dem som opplever det. Å si at det ene er verre enn det andre er bare tullete, for hvordan noe oppleves er høyst individuelt. Mange lever helt fint med både sin under og overvekt, mens andre igjen har lavt selvbilde og tar alle hendelser innover seg og blir på vakt og selvbevisst osv. Poenget er jo den individuelle følelsen og opplevelsen. Jeg har ingen problemer med å se at måten man blir møtt på angående kroppen sin er kjip og lei uansett hva årsaken er dersom man har den årsaken som et sårt punkt (overvekt som ikke går ned, undervekt som ikke går opp, for mye kviser som ikke går bort, bart hos kvinner osv. ).
På kontoret der jeg jobbet tidligere var det daglig VM i slanking blant kvinnene. Det var bare tillatt å spise Youplait 0,1 % fett. Smør var bannlyst.
To kvinnelige kollegaer kommenterte ved flere anledninger. "Cascaye, du MÅ jo være lykkelig som er så tynn."
Jada, ferskt samlivbrudd, trang økonomi, manglende nettverk og alvorlig sykdom i familien. Klart JEG er lykkelig. :rolleyes:
For det første skal man selvsagt ikke kimse av de opplevelsene mange undervektige har.
Når det er sagt tror jeg at en forskjell på overvektig vs. undervektig er at vi lever i en tid og i et samfunn der selvkontroll dyrkes og gjerne også blir brukt for å definere hvem man er som person. Og der tror jeg nok at mange overvektige sliter. De har en kropp som tilsynelatende signaliserer at de ikke mestrer denne egenskapen som man i dagens samfunn setter så høyt. Også gjerne i andre settinger, som i forhold til det å få jobb.
Men for at det skal være komplement for en undervektig, så må jo det å være undervektig være et bevisst valg. Noe en selv ønsker, derav ikke et problem. Om en ikke er fornøyd med kroppen sin, har et problem, og gjør det en kan for å gå opp i vekt så hjelper det jo ikke akkurat å bli møtt med "beundring" for å ha en kropp en selv ikke vil ha. Forøvrig en beundring som nok bytter fortegn om en selv skulle havne i den situasjonen at en er sykelig undervektig og ikke klarer å gå opp i vekt, uansett hva en måtte spise.
Joda. Men nå tenkte jeg mer på utenforståendes definering av hvem man er og hvilke egenskaper man har. Og hvordan dette kan gjøre seg gjeldende i f.eks. jobbintervjusituasjoner. Da er det å bli oppfattet som en uten disiplin og selvkontroll noe som kommer veldig negativt ut for den overvektige.
At det for undervektige også er problematisk er det ingen tvil om. Men akkurat på dette området så slipper de belastningen med at folk tror de ikke eier selvkontroll. Og siden vi lever i en tid der selvkontroll regnes som noe av det viktigste og noe som skiller gode f.eks. arbeidstakere fra dårlige, så kommer overvektige dårligere ut der. Uten at det betyr at undervektige har det fantastisk sammenlignet.
Jeg synes i grunnen det er litt dumt at man skal ha slike "lidelseskonkurranser". Istedet kunne man kanskje være litt flinkere til å støtte hverandre på tvers av problematikk?
Men man trenger jo ikke nødvendigvis dra det så langt som veldig undervektig eller veldig overvektig. At det må bli sykelig. Det holder bare å være noe overvektig kontra tynn.
Men som nevnt tidligere:
Det er nok vanskelig for overvektige å forstå problemet hos undervektige, fordi det er på en måte er "idealet" hos mange. Et ideal som føles uoppnåelig.
For noen som har problemer fordi de spiser (for) mye, så høres det antagelig ut som et luksusproblem å kunne spise alt man vil uten å legge på seg. For mat og forhold til mat er nok en viktig faktor her. Mange får et noe ødelagt forhold til dette i ungdomstida, og så slår det ut på ulike måter senere.
Jeg synes det må gå an å ha flere tanker i hodet på en gang. Min erfaring er at det som oftest ikke er blant undervektige det er vanskelig å få forståelse for stigmatisering på grunn av kropp. Og jeg som overvektig reagerer når undervektige tilsynelatende er "fritt vilt" for kommentarer.
Da jeg startet denne diskusjonen, så var det ment som en tråd for å belyse de problemene man opplever med stigmatisering som overvektige. Det har tydeligvis blitt en lidelseskonkurranse, og slik var det ikke tenkt. Det må jo være lov til å diskutere et problem uten at det skal sammenlignes med et annet.
Hvis du kikker lenger opp i tråden ser du at jeg har sagt akkurat det samme, men det er jo du som sammenligner hvordan overvektige har det kontra undervektige.
Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet". Den som er ufrivillig undervektig vet at "idealet" ikke er noen ideell plass å være.
Som det er påpekt flere ganger gjennom tråden så er ikke problematikken den samme, men hvordan det føles for individet er likevel likt.
Jo, men kie skiller mellom den individuelle og personlige oppfattelsen av omgivelsenes syn på overvekt/undervekt og det samfunnsgitte/skapte og også "normative" synet.
Nettopp. :nikker: Og det er jo et problem overvektige ikke (eller i alle fall sjelden) møter - det at folk ikke godtar at man har et problem, men synes man skal være lykkelig og takknemlig for å ha det slik. (Enten omverdenen nå tar det som carte blanche til å rakke ned på tynne mennesker eller ikke.)
Til gjengjeld møter overvektige på en veldig sterk forventning om at overvekten SKAL være et problem. Selv om man ikke oppfatter den slik selv. :tidligere trassig overvektig tenåring:
Aha, hvis det er lidelseskonkuranse vi driver på med. Det er sikkert ingen som har det verre enn meg! :dramaqueen: Jeg har trodd jeg bare veide et par kilo for mye og en tur på vekta avslører at jeg har BMI som karakteriseres som fedme og i tillegg fryser jeg hele j**** tiden, er ikke dette halve poengen med å ha fett på kroppen da - at det skal bli varmt. Oppsummering: Jeg har samme lidelsene som de som veier for lite, jeg har en BMI som tilsvarer fedme og jeg er tydeligvis blind i tillegg. Noen som høyner? :i konkuransemodus:
Jeg fikk inntrykk av at det var noe som ble diskutert i tråden. Nettopp at det selv om det å være undervektig og det å være overvektig kan oppleves som like belastende sosialt sett, også er noen forskjeller. Undervektige har kanskje dette med at de regnes som fritt vilt for kommentarer som jeg kan tenke meg er ganske ødeleggende i sosiale lag etc. Overvektige har dette med at overvekten for mange utenforstående ses på i lys av at selvkontroll er noe som opphøyes veldig i dagens samfunn.
Klart det er forskjeller. Klart at disse slår ut på forskjellige måter. Klart at det kan oppleves like vanskelig uansett. Men det behøver ikke å bety at man er nødt til å ha "lidelseskonkurranser" der man istedet for å ta det folk selv forteller at de synes er vanskelig på alvor, begynner å skulle gradere hvor "berettiget" de er til å føle det sånn utifra eget syn om at noen har det verre. Om så var skulle vi vel alle holde helt kjeft og tenke på barna i Afrika.
Det jeg opplever er at andre som også føler at deres kroppsfasong er gjenstand for kommentarer, fortolkninger og utidig innblandig, uavhengig av om det er pga. overvekt eller undervekt, er veldig solidariske på tvers av problematikk. Det går an å se at "den situasjonen er kanskje verre for en overvektig" og "den situasjonen er verst for en undervektig" uten at man nødvendigvis må sette det opp mot hverandre.
Nei, det var mest ment som en spøk, da. (Men det var litt alvor i klagingen min også. Jeg fryser så mye at jeg skal til lege for det. Det er ikke normalt å sitte med ytterjakke på inne. Men jeg tror ikke akkurat det har noe med vekta å gjøre. Jeg frøs mindre da jeg veide mindre for å si det slik.)
Sitron: Hørtes deilig ut å bade i ferskvann. Det har jeg faktisk aldri gjort. Alltid badet i havet. :) (Og her i byen er svømmebassenget også fylt med saltvann. Man ligger som på en pute. Deilig!)
Ok. Da har vi forskjellige erfaringer, rett og slett. Selv har jeg heldigvis opplevd mest solidaritet på tvers av kroppsfasonger.
Og jeg tror også at fordommer o.l. rammer litt forskjellig også. Ikke i styrke, men i hvor og når de kommer frem. Når det kommer til samfunnets opphøyelse av selvkontroll så innbiller jeg meg at det går mest utover overvektige. Akkurat som det på andre arenaer er undervektige som får merke det. Jeg innbiller meg at det for en som er undervektig må føles ganske frustrerende å først være "fritt vilt" for all slags kommentarer og vitsing, for så deretter møte minimalt med forståelse for at dette påvirker en. Dersom noen kommenterer eller vitser om vekten min, får jeg forståelse for at jeg reagerer. Der er det altså jeg som overvektig som kommer "heldigere" ut. I jobbintervjusituasjoner vil det kanskje være jeg som kommer dårligst ut siden jeg altså tydeligvis ikke mestrer denne opphøyde selvkontrollen. Skårderud sier at skammen har flyttet seg fra skrittet til munnen.
Og selv om overvektige ofte slipper direkte kommentarer så får de det også igjen i media der de tingliggjøres og omtales med ord som fedmeepidemi, helsekostnader og gjerne med en solid dose moralisering både av den "snille" typen, men også i form av "kjefting".
Jeg mener også at det blir tullete å sette folk som har det vanskelig med noe opp mot hverandre og avgjøre hvem som har det verst. Men når man nå snakker om hva forskjellene kan være (uten å gradere den totale belastningen), så synes jeg det er relevant at det i dagens samfunn er knyttet mye skam til fedme. At dette har en veldig negativ symboleffekt som igjen fører til diskriminering.
Jeg synes at det bør være lov å påpeke slike ting uten at man skal måtte gradere hvem som totalt sett har det verst. De kreftene kan man heller bruke på å vise hverandre litt solidaritet.
Som overvektig har jeg også en "fordel" ved at folk skjønner hva jeg snakker om når jeg reagerer på kommentarer etc. Jeg kan tenke meg at det må være rimelig frustrerende å ikke få den forståelsen for egne reaksjoner på noe som slett ikke er greit.
Eg har lest tråden og formulert eit innlegg i hovudet mitt, men Kie seier det så greit her at eg kan egentlig berre signere.
Eg har jo sett at svært tynne blir "fritt vilt" i forhold til kommentarar på kropp og klær og helse m.m. Men det å vere tynn er så nært knytta opp mot ideal både på det reint fysiske plan (utsjånad), men også på det mentale plan (karaktertrekk).
Noko eg har lagt merke til hjå mange overvektige kvinner er at dei er utruleg flinke til å kle seg. Beundrar måten dei framhevar sine mest positive trekk på ein sånn måte at eg ser ei flott kvinne før eg ser overvekta.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
