Jeg som flere her ville heller valgt overvektig. Som veldig undervektig er man nærmere graven enn en veldig overvektig.
Jeg tror virkelig ikke at de fleste undervektige sliter med manglende interesse for mat altså. Å streve og streve etter å finne noe som gjør at en ligger på seg, som gjør at man kan yte bedre, som gjør at man ser friskere ut, at man får formene en ønsker seg osv. kan bli ganske altoppslukende og frustrerende (og det er jammen også veldig frustrerende å slite med å få i seg mat også, sitte å presse i seg mat fordi en vet en må, selv om en brekker seg).
Jeg er litt usikker på hva du ønsker å si her? At praktiske ulemper er det eneste som teller? Jeg har ingen problemer med å se at det må føles veldig ille å ikke passe i stolseter og alle de hindrene overvektige kan møte. Men selv om det er tøffe ting, så er det vel ikke så vanskelig å sette seg inn i det at det kan være veldig tøft å være gjenstand til negativ oppmerksomhet enten det skyldes at man ser ut som et skjelett, eller det skyldes at man er overvektig, at det er kjedelig å ikke kunne finne klær som passer kroppen ens enten man blir videresendt til en stomotebutikk eller en barnebutikk (som forøvrig heller ikke alltid passer hverken stilmessig eller passformmessig, for kroppen endrer seg jo faktisk når en får barn selv om en er undervektig), at det er kjedelig at folk følger med på og kommenterer det en spiser, enten det er fordi man er overvektig eller undervektig osv.
Det sies at man ikke får jobber fordi man er overvektig, men jobben er ikke så bankers selv om en er undervektig heller, når sjefen sitter og lurer på om vedkommende er i stand til å sitte oppreist gjennom en hel arbeidsdag, eller kunne yte det en skal.
Å være undervektig innebærer veldig ofte at man er syk, at man enten har et forstyrret forhold til mat, eller har en eller annen fysisk tilstand som gjør at kroppen ikke tar i mot/tar opp den næringen en trenger.
Det kalles ikke tresmak i baken når en undervektig får vondt og blir sliten av å sitte på harde stoler i mer enn ett minutt.
Men når det er sagt, så tror jeg mange ting blir blandet her i denne diskusjonen, og at det ikke nytter å skille ut en faktor, for alt henger sammen, og begge sider er ikke direkte sammenlignbare, så derfor må totalbildet ses på.
Og når det gjelder stigma i samfunnet, så vil jeg kommentere det, med å begynne med å svare på dette sitatet:
Og vi undervektige er de slemme skyldige til at alle andre har lavt selvbilde og ikke føler seg god nok, og burde egentlig gjemme kroppene våre og holde oss unna sosiale settinger slik at ingen blir ukomfortabel.
Overvektige har nok mer stigma i samfunnet, og får en helt annen type oppmerksomhet i media. Men det betyr ikke at det at det er annerledes fører til at det er bedre eller verre, eller at det oppleves som bedre eller verre (sett i lyset overvektig vs undervektig).
Jeg er helt enig med deg, feit ER et nedlatende ord. Nettopp derfor blir det så trist når kraftig overvektige bruker det om seg selv, synes jeg. Gjør ikke akkurat noe positivt med hverken eget eller andres selvbilde.
Veldig bra innlegg, DM. Jeg har vært veldig undervektig, så jeg kjenner meg igjen i det med å få vondt av å sitte på harde stoler, fryse lett, ha nedsatt immunforsvar, stadige kommentarer fra folk som syns det er helt greit å kommentere utstikkende knokler og at menn liker litt å ta i. Jadda. Jeg har aldri vært overvektig, så jeg vet ikke hvordan det er, og syns det er vanskelig å si hva som er "verst". Kan egentlig ikke se det store poenget i den problemstillingen heller. Det blir litt sånn "hva ville du helst vært, blind eller døv?"
Døv. Helt klart. :nemlig: Det ville vært kjipt å måtte klare seg uten musikk, men forumaktiviteten kunne blitt opprettholdt på akkurat samme nivå som nå.
Men om jeg måtte ha valgt hva jeg skulle vært født som, så hadde det vært blind, de har lettere for å være med sosialt, tror jeg. Så i puberteten hadde jeg villet skifte fra blind til døv.
(Var dette en tongue-in-cheek? Ikke helt klart for meg hva som ligger innenfor det begrepet.)
Samme her. :nemlig: Å være blind må være helt grusomt. Svigermor er døv, så jeg er inne i det miljøet litt. Nei, jeg ville absolutt vært døv om jeg måtte velge. :avsporer helt:
Jepp, det tror jeg også jeg ville valgt. (Hvor melder man seg på igjen?)
Jeg tror du trygt kan gå ut fra at det meste jeg skriver ligger innenfor. Det er i alle fall bedre å anta at for mye gjør det enn at for lite gjør det.
Jeg tenker det samme, men mange som både er blinde og døve sier at de savner hørselen mer enn synet. Jeg tenker at det må være mye veree å ikke kunne se, men jeg har (heldigvis) ikke forutsetninger for å forstå problemet.
Kjempebra innlegg, DM. Prikk fikk du tidligere i tråden. ;)
Jeg føler meg egentlig oversett i denne tråden.
Det er nok fordi jeg er tynn. De ser meg nok ikke. :blafre:
Dette synes jeg er en setning det er verdt å merke seg.
Man ser alt fra sitt synspunkt og har ofte ikke innsikt nok til å innse hvordan det er for andre i en totalt annen situasjon.
Jeg har vært veldig tynn (det har blitt endel kilo siden) og jeg har ikke mulighet til å innse hvordan det er å være syklig overvektig.
Har fått noen kilo ekstra og får høre kommentarer om det, men det er av nærmeste familie og aldri av fremmede.
Ting er gjerne ikke slik man tror det kan være for andre, hvordan det er for andre kan man ikke uttale seg bomastisk om før man har vært i en tilsvarende situasjon.
Igjen så synes jeg det rett og slett blir helt håpløst å sammenligne for tykke og for tynne mennesker, å sette de to situasjonene opp mot hverandre i en lidelseskamp.
I likhet med esme har jeg vært undervektig og overvektig og forstår alle sammen, kumbayah.
Da jeg var undervektig var det mange som ikke tok fem flate øre for så si at jeg var beinete og styggtynn. Men veldig mange syntes også at jeg var riktig fin, som feks min gale mormor som utelukkende klyper meg i siden og sier jeg har det veeeldig bra dersom jeg litt tykkere enn mager. :snill: Jeg var like tynn som modeller, og alle vet jo hvor sunne og fine de ser ut. :nemlig: men når man som en kvinne av i dag har sett nok bilder fra katalogene og catwalkene, så er jo undervektig en slags normal.
Som overvektig ble jeg behandlet som dritt, som om jeg var lat og dum. det var vanskelig å finne fine klær og ikke lett å føle seg vel.
Det aller beste er å være passe. :snill: Og gravid.
Med den mormoren så er det vel ingen som blir overrasket over at jeg har en mor med spiseforstyrrelser, overspising og ikke-spising avveksler hverandre. Selv lar jeg være å spise når jeg ikke har det bra og føler manglende kontroll. Det er umulig å ikke la seg påvirke noe av å vokse opp med en spiseforstyrret mor som virkelig HATER kroppen sin. Den selvforakten har vært mye verre å leve med enn hennes ekstra klo.
De fleste klesbutikker jeg kunne tenke meg å handle klær i, har klær i str. 36–44, med andre ord kun til folk som er normalvektige. Problemet oppstår vel for de tynne akkurat som for de tykke, når man faller utenfor denne kategorien. Jeg kan ikke skjønne at det skal være et mindre problem å ikke finne klær i str. 32–34 enn å ikke finne klær i størrelse 46–48. Faktisk så innbiller jeg meg at det med klær er lettere for overvektige, for det finnes tross alt kleskjeder som spesialiserer seg på store størrelser. Jeg tror ikke jeg har hørt om tilsvarende for små, (men hva vet jeg, jeg har aldri hatt bruk for små klær siden jeg fant dem i barneavdelingen).
Jeg er veldig overvektig, og jeg ville definitivt mye heller veie det jeg veier i dag enn å være tilsvarende mange kg undervektig. (Jeg sjekket normalvektområdet for min høyde (BMI), tok utgangspunkt i laveste normalvekt og trakk fra like mange kg som jeg i dag er overvektig. Jeg kom til 38 kg.)
Jeg vet ikke om det egentlig går an å regne slik, men ikke planer om jeg kunne tenke meg å veie under 40 kg! Jeg er temmelig sikker på at jeg ville vært alvorlig usunn da.
En av de verste tilfellene av "diskriminering" jeg har vært utsatt for som overvektig er forresten den som kunne ha fått alvorlige konsekvenser.
Jeg hadde en brokk over navlen. Den var veldig vond og jeg hadde etterhvert store problemer etter måltider, med å gå på toalettet og med å bevege meg. Kirurgen som vurderte meg først mente at det hastet å gjøre noe med dette (han skrev også dette og anbefalte operasjon innen en uke) og skrev også i journalen at jeg er overvektig. Kirurgen som skulle operere meg avviste meg uten noen konsultasjon og kun med begrunnelsen om at jeg var overvektig.
Jeg klaget og ble i neste gang henvist til et annet sykehus, der både operasjon, bedøvelse og tiden etterpå gikk strålende. Men legen som var med og opererte kunne fortelle at brokken satt bom fast, som en liten grapefrukt på utsiden av et hull på størrelse med en femmer. De hadde måttet snitte opp på begge sider av åpningen for å få dyttet brokket inn igjen. Ifølge denne legen kunne det å ha gått mer med dette ha blitt riktig ille og faren for nekrose hadde så absolutt vært tilstede dersom jeg ikke hadde blitt operert der og da. I tillegg skjønte de godt hvorfor dette hadde vært både vondt og hemmende.
Senere var jeg altså i praksis på avdelingen der kirurgen som hadde avvist meg jobbet og fikk være vitne til hans holdninger til overvektige. Den var ikke særlig ok, for å si det mildt.
Jeg tror kanskje at samfunnet stigmatiserer overvektige som personer som ikke har kontroll (over matinntaket - og da ikke kontroll over andre ting heller), mens undervektige gjerne går for å ha kontroll (over matinntaket - og da gjerne også over andre ting). Det er kanskje det som føles litt sårt...?
Tilhører første kategori... (men noe har jeg kontroll på, altså)
:nikker: Etter å ha rast ned til 5 kg. mindre enn før siste svangerskap, har jeg faktisk problemer med å finne bukser som sitter pent.
Jeg har mange ganger lurt på om jeg er paranoid, men jeg mener bestemt at jeg utallige ganger har opplevd å bli uglesett fordi jeg er tynn. På ungdomsskolen og videregående hadde jeg guttekropp, og da jeg begynte å jobbe fikk jeg stadig høre at jeg måtte spise maten min, for det var ikke noe pent å være så tynn. Og jeg var og er normalvektig i følge BMI-kalkulatorer, (uten at jeg synes det er noe å trakte etter) da kan jeg bare forestille meg hva virkelig undervektige får høre. Eller - det blir vel som med veldig overvektige - de hører ikke annet enn hvisking og tisking, med tilhørende stirring og skuling. Misunnelse, overvektige holder seg unna i sosiale sammenhenger, kanskje fordi de føler seg enda større ved siden av en undervektig, mistanker om spiseforstyrrelser, altfor små pupper og rompe i puberteten. Mange dager skulle jeg gitt mye for å heller bli sett på som tjukk og blid og lat.
Mange blir overvektige som en følge av lavt stoffskifte, men noe jeg ikke visste før jeg nylig fant ut at jeg antakeligvis har det selv, er at det motsatte også er en sykdom. Høyt stoffskifte fører til vekttap, svekket konsentrasjonsevne, forsinket pubertet, utmattethet og mange andre ganske kjedelige symptomer. Så det er ikke nødvendigvis bare glamour å være tynn. Det blir håpløst å si noe om hva som er verst, men det jeg er helt sikker på er at utfordringene man møter som undervektig får forsvinnende lite oppmerksomhet.
Nå har jeg ikke lest gjennom alle sidene, så det kan hende dette har blitt sagt av andre, men jeg tar sjansen. Det med å bli behandlet annerledes når man er tykk enn når man er tynn - kan ikke dette delvis, i enkelte tilfeller skyldes ens eget selvbilde, ens egen utstråling og oppførsel, at man blir tydelig preget av å være misfornøyd med egen kropp og utseende? Nå sier jeg absolutt ikke at dette gjelder alle eller mange av de som er overvektige, men jeg har møtt en del mennesker som er konstant misfornøyd, stadig føler seg avvist og utenfor. Disse har ofte nevnt at de har et forferdelig dårlig selvbilde, gjerne pga. kroppen og utseendet. De har mistet evnen til å glede seg over ting, le av ting og ikke ta alt så himla alvorlig. Med fare for å virke overfladisk; dette er ting som er viktig for meg hvis jeg skal orke å omgås folk over tid. Jeg har langt fra bare vellykkede glansbildevenner, men de har til felles at de har evnen til more seg litt og unne andre å ha det bra, til tross for motgang.
Jeg understreker at jeg ikke beskylder dere her som er overvektige for å være slik som jeg beskrev her, men jeg tror at en del av de reaksjonene man føler man får fra omverdenen ofte kan sitte i eget hode. Jeg skal være den første til å innrømme det.
Majsa: noe rett har du nok, men bare noe. For jeg er veldig var og avisende mot mennesker som plutselig er hyggelig når jeg går ned noen kilo. Mye mindre imøtekommende enn før. Nå kan det være derfor jeg plutselig er interessant.
Det er gjort seriøs forskning på hvilke karaktristikker folk tillegger overvektige. Og det er ganske klart at det å være stor, tykk, feit, overvektig osv blir assosiert med mye negativt i omverdenens sine hoder. At overvektige også har en del av disse fordommene selv og at det preger vår selvfølelse er en annen sak.
Men Maz, når du går ned noen kilo; påvirker ikke det deg da? Det er vel mer enn skoene som kjenner at du er litt lettere? Føles det ikke godt å gå ned noen kilo, å ha nådd noen mål? Kan det tenkes at andre du omgås oppfatter at nå har Maz medgang? Folk liker å heie på det vinnende laget.
HP: Jeg tar meg den frihet å svare for Maz. Det går ikke på å heie på det vinnende laget. Hva med tanta mi som bare inviterer meg hjem til seg når jeg er slank? Hva har det med min medgang/motgang å gjøre?
Og jeg føler at du indirekte sier at vi overvektige ikke fortjener oppmerksomhet før vi har klart å "oppnå noe" eller er "i medgang". "Oj, så FLINK du er. Nå fortjener du å komme på besøk til oss". :snill:
Jeg svarte Maz slik jeg gjorde fordi hun skrev at folk "plutselig er hyggelig når jeg går ned noen kilo". Jeg hadde svart det samme om det var at folk plutselig er hyggelig om du får en jobb, ny jobb, forfremmelse, vinner i Lotto, begynner å trene, starter en ny hobby, leser en god bok, ser en god film, har truffet drømmepartneren, det er sommer og sol, osv, osv. Poenget er at når vi er i bevegelse så forandrer det oss, også utad.
Tanten din vil jeg ikke kommentere, for hun kjenner jeg ikke. Men jeg har vanskelig for å tro at den situasjonen har utelukkende med deg å gjøre.
Jeg oppfattet at HP snakker om den indre motivasjonen som kan skinne gjennom, og det er det som gjør at folk leger mer merke til en, ikke nødvendigvis kiloene i seg selv.
Å plutselig bli tatt seriøst, å være verd å hilse på av mennesker som har ignorert meg tidligere skal jeg liksom anse det som et kompliment at de gidder, og tro det er fordi jeg endrer meg? Nå gjelder det selvsagt ikke alle mennesker, men for de det gjelder er det dem det sier noe om, ikke meg.
Jeg er ikke spesielt imøtekommende mot disse menneskene så deres adferd må heller skyldes at de liker mennesker som er avvisende. Alternativt at jeg plutselig viser den selvkontrollen (haha) som de mener gjør meg verd å annerkjenne.
Klart jeg er anderledes når jeg går ned i vekt og har det bedre med meg selv, men samtidig er jeg mere utsatt. For det er lett å godta avvisning når en er feit, som normalvektig er det "meg" uten noe fett å gjemme seg i.
Ok, da forstår jeg bedre hva du mener. I det første innlegget ditt tolket jeg deg virkelig som om du mente at positiv oppmerksomhet var noe man hadde gjort seg fortjent til om man hadde vært flink.
Men eh...Det er ikke den dårlige selvtilliten som gjør at man blir litt paranoid, da? At man lager sammenhenger som kanskje egentlig ikke var/er der? Kanskje det var rent tilfeldig, men så setter man hendelser og andres adferd inn i et egenkomponert paranoia-mønster?
Hvis man er tykk og noen er grei så vil kanskje en med dårlig selvtillit tenke at "de er bare snille med meg", eller ikek få det med seg, mens en tykk med god selvtillit ikke vil tenke noe over det.
Hvis man har gått ned og noen er grei så vil en tidligere tykk med dårlig selvtillit glemme at den personen var grei (for man får bare med seg det som passer inn i mønsteret) og tenke" Ja, NÅ er h*n grei, ja. Nå er jeg bra nok. :snøft: "
Prøvd å gi komplimenter til en person med dårlig selvtillit? Vel. Det er IKKE alltid så gøy, for jeg føler meg direkte dum når jeg sier til en person - oppriktig - "så fin du er! For å bli møtt med en negativ kommentar som egentlig sier at jeg tar feil?! De hører bare de de vil høre, ser bare det de vil se og det er helt håpløst å prøve å si noe hyggelig til en som tydelig er ukomfortabel, negativ og selvforaktende. De tar det ikke til seg, de nekter å høre det, de blir kanskje til og med sure og frekke og mener man tar feil eller sier det for å være snill.
Det høres selvsagt logisk ut at det skal være sånn, Mim, for det høres nesten for utrolig ut at det skal finnes folk som bare vil ha med deg å gjøre når du er i en slankere fase. Og i mange sammenhenger er det vel også sånn. Men jeg har analysert dette både i slanke og tjukke faser, og jeg har alltid kommet fram til det samme. Folk forandrer væremåte overfor meg når jeg er slank.
Jeg godtar selvsagt at venner av meg tenker at "nei, Divine er så sur og deppa for tiden og hun sliter sånn med vekta og isolerer seg sånn at jeg rett og slett ikke GIDDER å ha så mye med henne å gjøre akkurat nå". Helt greit. Men jeg må innrømme at jeg har reagert veldig når litt mer perifere venner som jeg bare har pratet litt med når jeg har møtt på dem på gata plutselig sier: "Ååååå, så TYYYYYNN du har blitt!!! Skal vi gå ut en gang, kanskje?" :selvopplevd:
Hvis hun har et slik syn på deg er hun per def. sprø - ergo har det ikke noe med deg å gjøre. (Forståelig?)
Dessverre er deg jo slik at vi alle blir utsatt for noen skrullinger av og til. Jeg tviler ikke på at folk med overvekt blir utsatt for flere skrullinger - på samme måte som fargete folk i sørstatene (eller andre plasser) definitivt fyller sin kvote med skrulliger før andre. Men dette betyr jo ikke at det er noe feil med hverken overvektige eller fargete, men jeg skjønner at man kan oppleve det som om har noe med en selv å gjøre.
Ja, jeg skjønner godt hva du mener, og akkurt på dette området er jeg faktisk ganske flink til ikke å skylde på meg selv. Derfor bukker og skraper jeg ikke for folk som oppfører seg slik mot meg.
Selvsagt. De aller, aller fleste jeg kjenner bryr seg like mye om meg og er akkurat som før uansett om jeg veier 70 eller 110 kilo. :) Men det blir som du sier, man henger seg oppi de få som er nekete.
[positiv tolking]Kanskje de bare var glad for at du endelig var ute av huset, kanskje de ville komplimentere deg og vekt er lett å ty til, kanskje de virkelig hadde lyst til å være sammen med deg?
[/positiv tolking]
[negativ tolking]Eller kanskje de er noen overfladiske nek som ikke ville blitt sett levende med noen som ikka kastet glans, og som du derfor burde kuttet ut for lengst. [/negativ tolking]
Vet ikke? :vetikke: Jeg er så rar at jeg i 99 % av tilfellene velger å holde meg til den positive tolkingen, og da viser et seg at nesten alt jeg opplever også kan plasseres i den boksen.
NB: gærninger fins det overalt, og de skal man drite i.
Jeg får veldig mange tanker om dette med å bli møtt og ikke møtt sosialt. Jeg ser jo helt klart at det finnes dumme mennesker med dumme tanker, det gjør det alltid.
Men når det gjelder det med å komme inn i en butikk, og ikke få oppmerksomhet. Det tror jeg er noe som skjer alle. Det skjer meg på både gode og dårlige dager. Jeg skjønner det godt på dårlige dager, for da kjenner jeg selv at jeg har en utstråling som sier: La meg være i fred. Men på gode dager, der jeg kommer inn og søker kontakt med personale, så får jeg som oftest det, og de gangene jeg ikke får det, så blir jeg gankse sur og indignert. Men jeg tenker aldri at det har med vekten min å gjøre, men om jeg hadde et problematisk selvbilde i forhold til den, så ville det jo vært forteste snarveien i hjernen min til en årsaksforklaring. Istedet tenker jeg at her var det jammen dårlig service.
Og det samme når noen ikke hilser på meg. Jeg regner ikke med at det er fordi jeg er undervektig, men tenker at vedkommende gikk i helt andre tanker, kanskje ikke så meg, kanskje var usikker på noe og ikke turde hilse, kanskje ikke kjente meg igjen, kanskje hadde en dårlig dag og ikke ønsket å snakke med meg. Jeg tillegger ikke det at noen hilser på meg noen annen grunn enn at det er noe med dem, ikke at det skyldes noe ved meg.
Og jeg merker godt i livet mitt at noen mennesker er der i motgang, men de fleste ikke. Jeg vet med meg selv, at det er vanskelig å holde kontakt med mennesker som har motgang, man må ofte være den som tar kontakt og opprettholder kontakt, og i tillegg er humøret og tiltakslysten hos den som har motgang er ikke det samme som det pleide, og det kan kreve ganske mye mer av en. Og selv om følelsen min sier meg at det er så mange som gir blaffen i meg nå som jeg er syk, og at de ikke bryr seg om meg. Så vet jeg også at dette er mennesker som liker meg, og som kommer til å være der når jeg får det bedre og har mer overskudd. Å dømme dem for å ikke orke å opprettholde kontakt med meg når vi i utgangspunktet ikke har et så nært forhold vil jo bare gå ut over meg selv. Og det kan jo være litt hyggelig å gi folk litt slækk ifht hva de har overskudd til og ikke i perioder.
Man er to i en relasjon, og problemet i samspillet/forholdet er jo ikke bare mitt dersom den andre parten sliter med å forholde seg til meg i motgang, da har jo den andre parten også et problem, og det har jeg forståelse for.
Og så hva dette har med overvekt å gjøre, jeg er jo syk, - men jeg kunne like godt lagt skylden på undervekten. Og jeg ser også at mange overvektige har endel livsproblemer som gjør at de blir overvektige, og det er ofte slik jeg har erfart det mye sammenfallende med dem som tenker og opplever det som Divine og Maz beskriver om andres oppførsel ifht dem og overvekten / vektnedgangen deres. Jeg har enda ikke hørt dem som er overvektig og lever fint med det klage over noe slikt.
Det jeg prøver å si er at humør, livsproblemer, utstråling, holdninger og hvordan vi tolker ting virker inn på hvordan vi opplever hverdagene våre og medmenneskene våre i veldig stor grad.
Da er jeg også rar, for jeg holder meg også stort sett til den positive tolkningen over her. Jeg tror aldri jeg har blitt sur/skuffet/sint når folk har kommentert vekten min i positiv forstand, jeg har rett og slett bare tatt det som et flott kompliment og smilt resten av dagen. Men det kommer nok an på hvem det kommer fra og hvordan det sies.
Jeg tror det DM mente var at overvektige ofte har kjipe grunner til at de er overvektige, at overvekten skyldes andre ting som overgrep, vonde erfaringer, avvising, uro, psykiske problemer eller andre ting. Maten er bare en måte å håndtere det vonde på.
De som har har årsaker til overvekten sin som skyldes andre og vondere ting enn at man er glad i mat og stillesitting lever mindre fint med overvekten sin og har større problemer med å akseptere seg selv. (De ville kanskje hatt problemer med å akseptere seg selv uansett? og funnet andre måter å skade seg selv på?) De har et negativt selvbilde.
Den som har et negativt selvbilde vil tolke erfaringer som passer med dette selvbildet for å bekrefte den de er og det de opplever.
Jeg prøvde å si at for mange, så er det en annen årsak enn bare matinntak som er årsak til overvekt, og at lavt selvbilde også spiller en stor rolle. Og at dem som har lavt selvbilde og andre livsproblemer med seg i bagasjen har lettere for å se og oppleve negative ting, fordi hjernen vår er litt slik laget at den søker bekreftelse på det verdensbildet vi har. Og dersom vi har lavt selvbilde og tenker negavtivt om oss selv, så vil vi søke bekreftelse på det ute av de andre gjennom tolkningene vi gjør, gjennom utstråling, kroppsspråk og oppførsel (ubevisst).
Ok, da skjønner jeg hva dere vil fram til. Jeg er ikke heeeeelt enig, men finner ikke ord på det, så da avventer jeg med å ev. svare til jeg klarer å analysere meg fram til hva det er jeg reagerer på. :i tenkeboksen:
Jeg får vondt i rompa av å sitte på harde stoler, jeg er en frysepinn uten like, og jeg har nedsatt imunforsvar. I tillegg får jeg ofte kommentarer om at menn liker slanke kvinner, og at de ikke helt kan skjønne hva mannen (som er sylslank selv) kan se i meg, som "bare er SÅÅ overvektig, dah!"
Forøvrig funker kroppen min aldeles fint (foruten om nedsatt imunforsvar :knegg:), så jeg ville heller vært så mange 10-talls kilo overvektig enn undervektig. Samtidig ville jeg, som noen andre nevnte tidligere, heller vært "litt undervektig" enn "litt overvektig". Jeg drømmer om å kunne gå inn i de fleste butikkene, og dra på meg det ene fine plagget etter det andre. Vil jeg har fine klær nå må jeg spandere opptil 2, til og med 3 ganger så mye penger på klær som da jeg var tynn (lenge siden).
Jeg synes det er litt naivt å plassere praktisk talt all stigmatisering av overvektige i deres egne hoder. Det er så fryktelig lettvint å gjøre sånt, det kan brukes på all forskjellsbehandling. «Men hvordan kan du vite at det var pga. hudfargen/kjønnet/utdannelsen/inntekten/barten din? Dette handler nok bare om at du utstråler negativ energi!»
Jeg har nettopp trent på et fancy treningssenter og opplevde ingen stygge blikk, ingen nedlatende, hånlige snøft eller skjulte kommentarer. Det var veldig rart. Til og med da jeg kom ned i resepsjonen, tomatrød etter styrketreninga, og spurte om saltimer fikk jeg gode, informative svar og ikke et ord om vekt - bare vanskelighetsgrad. Det er sikkert ikke fordi jeg er spesielt pen i dag heller, så jeg føler meg merkelig ikke-stigmatisert. Jeg tror lobotomien hjalp.
Jeg trener også på et fancy treningssenter, og har ikke opplevd noe negativt der, jeg heller, selv om jeg selv om oftest føler meg som en liten lort når jeg er der. Ifølge det jeg leser her inne, så burde jeg ha følt at alle var "ute etter meg", men det gjør jeg altså ikke.
Jeg går heller ikke rundt og sier jaja det er fordi jeg er feit, så kokko er jeg ikke. Men jeg har variert mye i vekt og jeg har opplevd hvor forskjellig folk forholder seg. I perioder har jeg levd godt med overvekten min og hatt det veldig bra med meg selv. Og jeg har da ikke trodd at det at enkelte ikke virker interessert i å kjenne meg som relatert til vekten min. Men når jeg så går ned i vekt og de plutselig er imøtekommende for så å endre seg igjenn når jeg går opp så tror jeg ikke det er så enkelt at det er min innbildning.
Jeg tror ikke det er bevisste holdninger hos disse menneskene heller, jeg tror det er veldig ubevisst. At feite mennesker ilegges en del karaktristikker er vel dokumentert. Dette er heller ikke bevisst hos folk.
Jeg er av de som helst ikke vil ha så mye oppmerksomhet for kiloene jeg går ned. Jeg har blitt rusa av det før og det gjør ikke dagen min på noen som helst måte.
At slike observasjoner som MANGE overvektige gjør seg avskrives som deres endrede selvfølelse når de går ned i vekt gjør meg ganske så irritert.
Nei, det ville være for enkelt. Verden og mennesker er mer sammensatt enn som det. Jeg innledet innlegget mitt med at det finnes dumme mennesker med dumme tanker, for å anerkjenne det, men ønsket å fokusere på den biten som gjelder inne i hodene våre, for jeg har selv erfart veldig stor forskjell på å bytte ut endel tankesett, og jeg har også sett andre ha veldig stor nytte av det. Og det er også et veldig nyttig redskap å ha dersom man har et lavt selvbilde.
Man får gjerne på seg det ene plagget etter det andre som undervektig, men å finne noe som sitter og ser pent ut ... vel, det er en annen (fortvilende) sak serru.
Jeg er også helt enig i det du skriver der. Men saker har ofte flere sider, og vår egen utstråling/innstilling er en av dem, og i mange tilfeller er det den eneste en selv kan kontrollere.
Jeg mener ikke å avskrive det, jeg bare nevner den biten også, at det ikke nødvendigvis bare finnes en årsak, at det kan være flere åsaker til fenomenet.
Jeg er enig med Tinetoff, det som er den virkelige utfordringen er å finne ut hva som er hva. Hva er reell diskriminering og fordommer og hva sitter bare i hodet til de som er overvektig? (Og for å virkelig komplisere saken er det noen oppfyller jo fordommene. Det finnes faktisk overvektige som er dumme, fargete folk som er kriminelle skattsnytere etc)
Jepp.
I tillegg ser man jo hvordan de aller fleste med god selvtillit som ifører seg en "fat-suit" som regel blir ganske sjokkerte over hvordan omverdenen forandrer seg pga. det ytre. En av de mer berømte som har prøvd dette er Tyra Banks.
Selvsagt har utstråling også noe å si. Uansett. Men så blir det vel etter mitt syn litt som spørsmålet om høna og egget. Det er ikke alltid lett å se. Det er jo ganske menneskelig å forvente det man erfaringsmessig har lært. Da blir det etter mitt syn litt feil å dytte alt ansvaret over på den som erfarer og påstå at det som forårsaket læringen bare er i eget hode. Og i grunnen litt trist også, for hvordan forandre noe i samfunnet når man bestemmer seg for at det bare er innbildning?
Jeg har som regel alltid fått et lite "sjokk" av å bli rykket tilbake til min gamle "klasse" etter å ha vært gravid og så gått tilbake til å bare være overvektig igjen. Jeg kaller det sjokk, fordi jeg da har blitt så vant til å bli behandlet ok at jeg har gått ut i verden med en forventning om, om ikke degging så i alle fall fravær av fordømmelse. Men fordømmelsen har truffet som et slag i ansiktet. Hver gang.
Det er sant. Men jeg tror det er like feil å si at ingenting er inne hodet på den som erfarer noe. Det er å ramle i den motsatte grøfta.
Jeg er enig i at man bør ha fokus på diskriminering (om det er av overvektige, kvinner eller fargete er av mindre betydning), men for enkeltindividet er det nok enklere å forandre det som skjer inne i sitt eget hodet enn i samfunnet generelt.
Den Tyra Banks artikkelen var veldig underholdende.
Jeg blir bare tristere og tristere når jeg leser denne tråden jeg. Jeg aner ikke hvem det er som sier folk er ute etter dem, men om jeg har gitt det inntrykket at det er min oppfatning at folk er ute etter meg pga vekt så er det iallefall ikke hva jeg er ute etter å uttrykke. Folk flest har da litt omløp, jeg har heller aldri opplevd noe ufint fra folk på treningsentere, folk jeg betaler for å hjelpe meg, det skulle jo bare mangle. Litt rart at men reagerer på å bli behandlet proffersjonelt.
Men at det er stigmatisering av feite i samfunnet generellt. Jeg tror nok jeg er skyldig selv også. For jeg tror dette er innarbeidet ganske så grundig.
Jeg er helt enig med deg og Tinetoff m.fl., og det er vel ingen her som har påstått dette heller? Både overvektige og undervektige møter mange fordommer og blir utsatt for forskjellsbehandling, det er det ingen tvil om. Som sagt, nek er det overalt, så det vil vel alltid finnes enkelte der ute som mener at det kun er innbilning. Uten at det betyr at vi ikke skal prøve å banke litt vett i hodet på disse.
Hadde Tyra Banks vært overvektig i realiteten skal jeg vedde for at hun hadde blitt fortalt at hun var hårsår som innbilte seg at butikkfolkenes reaksjoner handlet om henne.
Jeg tror at man ved å bli utsatt for slike ting over tid, også blir mer følsom for det. Altså kan man lett komme inn i en vond sirkel.
