Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I dag setter A magasinet fokus på at norsk skole fortsatt er dårlig tilrettelagt for smarte barn. De kjeder seg fort, får ikke store nok utfordringer osv. Konsekvensene for denne dårlige tilretteleggning kan være ganske store for de barna som er berørt av dette.
Etter det jeg forstår så er dette et økende problem i norsk skole? Jeg synes flere og flere klager over at barna kjeder seg i skolen og ikke får store nok utfordringer. Barna blir ofte rastløse og mister konsetrasjonsevnen rett og slett fordi de kjeder seg....
Er det fortsatt slik at den norske skolen kan betegnes som en A4 skole som i all hovedsak er tilrettelagt kun for "gjennomsnittseleven" og de som heller er faglig svake? Har ikke alle elever rett på tilrettelagt undervisning, også de som er smarte og ligger over "snittet"?
Så kan man jo også lure på hva som menes med "smarte" barn. Er det kun de som er faglig smarte eller de som er fysisk flinke også? Er et barn som lærer seg å lese som 5 åring mye smartere en en som ikke kan lese før 7 års alderen? Jeg regner med fokuset og definisjonen i denne debatten kun går på de barna som er faglig smarte, ikke de som f.eks er veldig flinke til å spille ball eller sykle ...
Hva mener folk om dette og hva slags erfaringer har foreldre med barn i skolen?
Jeg var på foreldresamtle om snart 5 åringen min i barnehagen forleden og fokuset var utelukkende på at hun vil klare seg utmerket på skolen, hun er veldig "smart" for alderen visstnok, vil ha stort utbytte av 5 års klubben neste år osv. Jeg synes dette var litt pussig, hun har jo igjen et år i barnehagen men allerede nå er fokuset på alle de tingene de skal mestre før de begynner på skolen .... for meg virker det som det er veldig lite rom for barn i dag å få lov til å utvikle seg selv i sitt eget tempo. Helsestasjonen har en lang liste de går gjennom på 4 års kontrollen og barnehagen har et sett med kriterier på hva barna skal kunne for å møte skolen uten problemer .... dette er jo flott hvis utgangspunktet er å hjelpe de som virkelig kanskje har et problem eller spesielle behov men er det sunt med alt dette fokuset på mestring i såpass tidlig alder?
Som sagt, jeg har veldig begrenset erfaring med kun en snart 5 åring men det hadde vært veldig interessant å høre hva slags tanker / erfaringer andre har om dette.
Det jeg vet er at jeg kjedet meg gjennom hele skolen. Nå hadde jeg håpet at det var mer tilpasset undervisning, og synes det er trist om det ikke er tilfelle.
Mine foreldre nektet bevisst å lære meg tall og bokstaver for at jeg ikke skulle kjede meg på skolen, men det hjalp ikke stort.
Snuppa på 3 kan nå nesten alle bokstavene og jeg håper at hun ikke trenger å bruke første skoleår på å sitte og se på at de andre elevene skal lære det.
Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg norsk skole har ett generelt problem, både med svake, sterke og middels elever. Det er mine meninger, utifra mine erfaringer.
I forhold til alt som skrives, og i forhold til hvordan det var da jeg selv gikk på skolen, har jeg vært positivt overrasket.
Hos oss legges det stor vekt på individuell oppfølging og individuelle krav. Et gjennomgangstema på foreldresamtaler fra læreren er "av deg krever jeg sånn og sånn". Mellomstemann har fått spesialtimer i matematikk fordi han ligger foran de andre. Offentlig skole.
Jeg håper jo at skolen har blitt bedre siden jeg gikk der, men jeg ser jo at når man får større og større klasser blir det vanskeligere å tilrettelegge for alle. Det er nok lettere å stikke til de elevene som leser bra en bok til, i stedet for å gi utfordringer i selve læringen.
Om det er et økende problem, eller om det bare er mer fokus på det, vet jeg ikke.
Jeg regner med at man med smarte barn, mener teoretisk smarte, ikke fysisk. Det virker også som det er lettere å tilrettelegge gymtimer for barna som er fysisk langt framme (men kanskje ikke for dem som ikke er det), og blant barn (og endel voksne) er det nok mer sosialt akseptert å være fysisk flink. Man har liksom "lov" til å erte dem som ikke fikser gym.
Mine syn er nok farget av at jeg har (og var selv) et teoretisk smart barn, men ikke spesielt langt framme grovmotorisk, så jeg er jo naturligvis veldig opptatt av at han ikke skal holdes igjen på de områdene han mestrer, men trenger hjelp til å utvikle de sidene som ikke er like lette.
Det er jo gjennomgående i hele samfunnet. Bare se på hvordan lederlønninger henges ut, mens få kritiske røster høres i forhold til hva fotballspillere tjener.
Eg kjeda meg gjennom heile skulegangen, og møtte eigentleg ikkje utfordringar før eg begynte å studere. Eg har mange ting å utsette på den norske skulen, men ser at det meste i grunnen berre vert verre og verre. Økonomi set ein stoppar for god pedagogikk, tilpassa opplæring og det å få motiverte og engasjerte elevar.
"Læringstrykk" er eit moteord i den norske skulen i dag, og eg kjenner at eg får lyst å spy kvar gong eg hører det ordet. Ein kan ikkje "omorganisere" og "effektivisere" motivasjon og læring. Ein må ha tid og rammer som tillet tilpassa bruk av pedagogikk. Først då får vi ein god skule i Noreg.
Jeg er veldig spent. Jeg kjedet meg til tider enormt på skolen, og vet at grunnskoleårene mine burde vært brukt atskillig bedre. Ungene mine virker svært oppvakte, og særlig storesøster ligner meg veldig. Så jeg er veldig spent, men kanskje ikke altfor optimistisk
Jeg håper i hvertfall inderlig at Storebror får en helt annen opplevelse av skolen enn hva jeg fikk. Da jeg begynte på skolen kunne jeg allerede lese og skrive. Jeg var dødelig fornærmet over den ene matteleksa vi fikk i førsteklasse - vi skulle kunne telle til 20 til dagen etter. Jeg telte da til 100... Det fantes ikke tilrettelagt opplegg, så vi som lå foran i klassen kjedet vettet av oss, fant på bøll og fanteri. Nå vet jeg ikke hvordan det gikk med de andre i klassen, men jeg lærte meg aldri gode studievaner og hater den dag i dag å åpne ei fagbok.
Storebror er fem år. Han leser, han legger sammen enkle tall. Får han en pc skriver han. Utfordringen hans det neste året blir å begynne å bruke blyant. Han tegner ennå bare kryss og han nekter å forsøke å skrive bokstaver. Løsner dette også før førsteklasse, vil han dermed kjede seg grassalt om ikke undervisningen blir tilrettelagt. Og han er sin mor opp av dage... kjeder han seg, finner han på all mulig sprell... Jepp, han kan bli en interessant ung mann å ha i klassen. :knegg:
Jeg er også spent når den tid kommer. Hannah er 2,5 år - og viser allerede stor interesse for bokstaver, og hun kan skrive sin egen blant annet. Jeg har ikke vært en stor pådriver på dette, mye fordi jeg synes det ikke nødvendigvis er så alt for bra å være tidlig ute bestandig. Men jeg nekter jo henne heller ikke.
Jeg er dog veldig opptatt av at siste år i bhg IKKE skal være et "nå skal du snart begynne på skolen" år... Det blir det fort tror jeg. Og da tror jeg at barna iallefall kommer til å kjede seg det siste året i bhg - og mange blir skuffet over møtet med skolen.
Noen knekker kodene fort. Andre ikke. Men de aller fleste klarer det. I sitt tempo.
Jeg har ofte lurt på hvordan min studiehverdag hadde sett ut hvis jeg hadde fått utfordringer de første skoleårene. Jeg husker enda hvor fantastisk jeg syntes det var å begynne med engelsk, endelig skulle jeg lære noe! I løpet av de første to ukene hadde jeg pugget boka utenat. Siden jeg ikke fikk utfordringer lærte jeg aldri studieteknikk, og når utfordringene begynte å melde seg i matte i sjuende klasse falt jeg helt av. Når jeg var ferdig med videregående hadde jeg ikke lyst til å sette mine ben i en læringsinstitusjon igjen, og det tok 11 år før jeg faktisk gjorde det.
Det SKAL være tilrettelagt, men som læreren til storesøster sa på konferansetimen i forrige uke, så er hun alene med 20 barn og de få ekstratimene de har blir i hovedsak prioritert til de svakeste. Det å få dem opp på et høyere nivå, gir mye bedre uttelling på testene som gjøres og det er jo testene de måles på. Så de som er flinke de greier seg jo allikevel. Akkurat sånn var det for 30 år siden også.
Det er som jeg skulle ha skrevet det selv. :nemlig:
Jeg lærte ingen studieteknikk overhodet. Jeg seilte igjennom alt som het grunnskole og videregående skole og gikk selvfølgelig på en smell på universitetet. Det var tungt, det. Det hadde vært mye greiere å bli presset litt mer i grunnskolen, sånn at jeg lærte bedre vaner og faktisk presterte så bra som jeg kunne ha prestert allerede da.
Jeg har en førsteklassing og er så langt begrenset positiv (om det er forståelig).
Det er en viss tilrettelegging. Det går særlig på leseleksene, som er indviduelle og ut fra nivå. Veldig mye av arbeidet på skolen er basert på stasjoner og gruppearbeid og åpner for at en som ligger foran kan "jobbe videre" og ikke vente på andre. Vi vurderer om vi skal ta en samtale med skolen for å se om ikke hun også kan få mattelekser som er mer på hennes nivå, men er, som sagt, så langt ganske fornøyde.
Det vi er spesielt glade for er at den skolen vår datter går på fokuserer veldig på gode arbeidsvaner og arbeidsmiljø. En helt sentral ting å lære seg tidlig.
Signerer helhjertet det Inagh skriver over her. Jeg syntes det var dritkjedelig på skolen, og kom ganske lett til det i teoretiske fag. Men jeg gadd ikke anstrenge meg nevneverdig, for det kom jo egentlig ikke noe ut av det. Gjorde man ferdig oppgavene før de andre, så måtte man jo bare sitte der å vente. Eller helst forstyrre de andre.
Det var også hele tiden fokus på at vi som var flinke, måtte ta hensyn til de som ikke var så flinke, de trengte jo mer tid.
Jeg har også opplevd å bli nedvurdert av lærere. "Nei, det der blir for avansert for deg, vi setter på denne i stedet". Vi hadde en "lesemaskin" eller hva jeg skal kalle det, og på raskeste hastighet gikk det ganske fort. Men jeg har lest siden før jeg begynte på skolen, og dette var i 3 klasse. Jeg hadde jo gjort det før! Hvorfor ikke la meg prøve? Det går da ikke an å sette slike begrensninger før man vet hva eleven kan??
Ved å gi utfordringer barnet kan takle, stimulerer man jo læreviljen.
Storebror som blir 5 i august er nok ganske lik meg, han kan mange bokstaver, kan telle til 100, løser stort sett alle førskoleoppgavene på Gyldendal sine sider osv, så får håpe at han får fortsette å lære i eget tempo også når han begynner på skolen.
Tror ikke det er så store rom for de som er virkelig sterke rent faglig. Nettopp fordi det er så få ressurser, og da kan det virke som om det kun er viktig å lære de som ikke er så flinke det helt elementære.
Etter mitt syn skulle skolen vært delt opp mye mer, etter hva barna var gode til. Noen kommer aldri til å bli akademikere, og det tror jeg kanskje man kan se allerede i barneskolen. Hvorfor kan ikke disse barna få andre oppgaver?? Som de føler at de mester, og som gjør at de får tro på at de kan noe? Det trengs praktikere også, og jeg tror det ville gitt barn helt andre utviklingsmuligheter, og større sjanse til "suksess".
Alle trenger selvsagt teoretisk basiskunnskap for å klare seg i samfunnet, men jeg tror det er mange måter å tilegne seg denne kunnskapen på.
Min erfaring er at det avhenger rett og slett av den enkelte lærers både vilje og kapasitet til å prøve å tilrettelegge.
Det er jo "bestemt" at hver elev skal oppfølges individuelt og på sitt nivå, men det er selvsagt ikke så enkelt i praksis.
Utfordringene er jo heller ikke bare rent faglige men også ofte sosiale når det kommer til barn som er såkalt spesielt "begavede". Og der har i alle fall ikke skolen noe som helst apparat eller forutsetning for å hjelpe til.
Det er hva vi har erfart da.
Helsestasjonen gjennom PPT kan komme inn og hjelpe lærer å tilrettelegge. Det er vel den veien en kan velge å gå.
Nesten det samme opplevde jeg da jeg begynte på høyere utdanning. Frem til da hadde alt kommet til meg uten noe større innsats. Jeg skjønte det meste med en gang. Særlig i matematikk. Når jeg kom på ingeniørhøgskolen, og plutselig fikk utfordringer visste jeg rett og slett ikke hvordan jeg skulle lære meg noe jeg ikke forstod med en gang. Det var fryktelig ubehagelig, og jeg som hadde hatt 6 i matematikk på vgs fikk en dårlig karakter på ingeniørskolen. Men jeg knekte etterhvert koden, så det gikk bedre etterhvert, men dette kunne vært unngått hadde jeg underveis på skolen fått noen utfordringer.
Jeg har to jenter på skolen, og begge lærer veldig fort. Jeg ser at læreren har mye å si for tilretteleggingen, for den eldste har fått gå lenger i lærebøkene enn læreren er kommet, sånn at hun får noe tilpasset, mens i mellomsøster sin klasse skal alle være på samme nivå.
Jeg må innrømme at jeg ikke greier å holde igjen å lære Glitterbarnet tall, bokstaver, lesing og skriving. Han syns det er kjempegøy, så vi pusher nok litt på. Ikke pushe for at han skal bli superflink, men fordi han syns det er gøy. Det er fint å se at han blir stolt over å mestre noe.
Læreren til andreklassingen gjør så godt hun kan med hensyn til å tilpasse leksene, og det har stort sett gått ut på at hun gir henne ekstra eller litt vanskeligere lekser. Hun får jobbe seg gjennom bøkene fortere om hun ønsker det. Toern kjeder seg fort, nemlig. Akkurat som mor.
Jeg tror det er veldig vanskelig for en lærer å skulle gi individuell opplæring til tjuefem barn alene. Toerns lærer klarer det foreløpig veldig bra, enerns ikke like bra.
Hva gjør lærere hvis en elev blir ferdig med matteboka etter et par måneder f. eks? Og i første klasse, hvordan tilrettelegger man lesingen? Jeg husker jeg fikk lese Fru Pigalopp i stedet for "Per ser, apen ler", men det var jo ingen utfordring i det, lese kunne jeg jo.
Hvis barnet allerede kan lese når det begynner på skolen, må jo det viktigste være å ta vare på lesegleden? Gi barnet en forståelse av at det finnes en verden av informasjon det kan tilegne seg gjennom å lese.
Hun har ikke regnet seg ferdig med akkurat matteboka, men jeg regner med at hun hadde fått en ny om hun hadde gjort det. Det er i alle fall sånn det har fungert tidligere med andre bøker.
Når det gjelder lesning så har de små bøker i en serie som blir gradvis vanskeligere. Det gjør at alle elever skal kunne få bøker tilpasset sitt nivå. Jeg mener det er tolv nivåer? Men nå snakker jeg kanskje ikke om førsteklassinger, jeg husker ikke helt hvordan det var i fjor.
De har 12 nivåer også i første klasse. Det er det samme feks i matte, de har ulike trinn, og får lekser tilpasset sitt trinn, på en måte. Sofiane er ferdig med alle trinnene i matte for andre klasse, så han har begynt på 1. trinn for 3. klasse. Han har også lest alle de bøkene der, så han får skrive bokrapporter om de bøkene han leser nå. Akkurat nå leser han en bok om Profeten Mohammed...
Hva er et elitegymnas, Tinetoff? Jeg skjønner jo på en måte hva det må være, men jeg har aldri hørt om det før?
For min egen del så begynte jeg 1 år for tidlig på skolen. Videre hadde jeg et eget opplegg i matte gjennom både barneskolen og ungdomsskolen. Opplegget var basert på selvstudier, men jeg fikk altså egne mattebøker som jeg kunne jobbe med i timene. Selv så kjedet jeg meg ikke hverken på barne- eller ungdomsskolen - jeg brukte mye tid på å lære andre (samt i noen tilfeller også å gjøre leksene for andre :plystre: ). I 2. og 3. gym tok jeg IB i stedet. Selv om vi lærte masse om studieteknikk der så tror jeg studieteknikk lå naturlig for meg fra før. Universitetsstudier gikk også som en lek.
Hm, vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje det gir mening til noen andre enn meg. :knegg:
Veronal, det er jo fint å høre at noen skoler/lærere greide dette når vi (uten at jeg aner hvor gammel du er i forhold til meg) vokste opp også.
Mitt inntrykk er forresten at de aller fleste lærere i dag gjør sitt beste, men at de får større og større klasser, samt haugevis med retningslinjer som forandrer seg stadig, og dette virker inn på deres arbeidsdag og muligheter for tilrettelegging,
Mine foreldre angret veldig på at de ikke undersøkte muligheten for at jeg kanskje kunne fått begynt ett år før på skolen, selv om jeg var født i november. De fikk vite at det ikke var mulig, siden jeg var født etter juni, men kanskje om de hadde pushet litt, hadde de fått det til.
Christian er heldigvis flink på skolen og han elsker matte. :lettet: Det gjorde nemlig ikke jeg.
Han og noen til i klassen er på noe de kaller mattekurs. Den er tilrettelagt for de som er lengre frem i matte en resten av klassen. Så det synes jeg er positivt. At de har noe for de så de ikke kjeder seg.
Jeg er veldig spent før skolestart. Vesla vår begynte å skrive da hun var 2.5. Da hun var fire leste hun godt, nå skriver hun både små og store bokstaver, vet godt forskjell på dobbel og enkel konsonant, kan mye grammatikk. Med fare for å høres ut som en ekkel skrytemamma så lærer hun utrolig raskt. F.eks husket hun koden til GPS-en til faren min.. den hadde hun fått skru på en gang før, for flere måneder siden.
Det jeg nesten er mest redd for er en lærer som er negativ til det å være flink. Det er ikke alle som synes det er positivt med nysgjerrige og våkne barn. Jenta vår kan nok fort miste motivasjonen om hun behandles som et lite barn (veldig dårlig formulert, men dere skjønner kanskje hva jeg mener. :flau:).
Jeg også, vet ikke helt hva du tenker på som elitegymnas, men jeg gikk hvertfall på et gymnas der man måtte ha gode karakterer for å komme inn. Husker godt det sjokket jeg fikk i 1.klasse på vgs, plutselig var jeg absolutt ikke best, plutselig måtte jeg jobbe og jeg hadde folk rundt meg som gjorde det samme! Dette sier jeg ikke for å være slem, men det var virkelig et semmert faglig nivå på den ungdomsskolen jeg gikk. Håper veldig at mye har forandret seg, og at jentene mine får en helt annen skolehverdag.
Skolen gjorde meg dørgende lat, jeg fikk ikke en eneste utfordring før jeg begynte å studere, og selv der tok jeg det meste lekende lett. Jeg har alltid klart meg med skippertakmetoder, og skulle ønske jeg var flinkere til å jobbe jevnt og trutt.
Selv kunne jeg både lese, skrive og regne før jeg begynte på skolen. I matte fulgte jeg min søsters pensum, hun gikk tre år over meg, og det var sørgende lite spesialtilpasset undervisning. Og jeg forstår jo læreren vår, vi var 27 elever stuet inn i et bittelite klasserom med kun den ene læreren tilgjengelig, og med flere elever med store lese- og skrivevansker. Klart det var behagelig at jeg da klarte meg selv og trengte null oppfølging.
Alle elever har krav på tilpasset opplæring, men det er bare mulig å søke midler (penger og ekstra resssuser) til de som er svake. Det er et tankekors for meg, som gir signaler om at myndighetene og de som har makta i skoleplaleggingen (mye 68ere på lærerskolene) ikke synes det er så farlig med de flinke, de klarer seg likevel.
Skal du gi noe til de som er sterke, er det lærer og hans eller hennes fagkompetanse det hele faller på, få skoler har lagt til rette for de flinke. Nå kommer programfag til valg i ungdomsskolen, her får de flinkeste lov til å begynne lese vgs. pensum allerede i ungdomsskolen. Hva som gjøres med dem i barneskolen vet jeg ikke.
Min utfordring som lærer er å tilrettelegge for alle nivåene i klassen min og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har sjans. I lesing f.eks. er spriket i min tredjeklasse fra slutten av 1. klasse til 5. klasse (kanskje høyere). Lesing er forsåvidt noe av det enkleste å tilpasse fordi det er lett å finne bøker som gir utfordringer til alle nivåer.
Jeg har elever i 3. klasse som ikke har begrep om at 100 er dobbelt så mye som 50 og når de skal finne fram til s. 124 begynner først i boka og blar seg side for side igjennom til de kanskje med litt hjelp kommer fram. Og så har jeg noen som lærte seg ganging og brøk helt på egenhånd.
Jeg må ærlig innrømme at tilretteleggingen for de som sliter blir best. De må jeg tilrettelegge for, de har vedtak fra ppt om at jeg skal skrive plan for dem. Så finner jeg oppgaver til de som er flinke når jeg har tid og mulighet for det.
Sånn er det i "min" førsteklasse også. Lesing er lett å tilpasse etter hvert enkelt barns nivå. Ungene er i mestringsgrupper og får lesetrening på sitt nivå. Jeg forsøker også å få til det samme i matematikken, men siden selv barn med godt utviklet begrepsapparat og god tallforståelse trenger å lære enkelte begreper og teknikker (bruk av tall-linje, diverse geomeriske uttrykk for eksempel), er det ikke bare å la dem hoppe over 1.klasse-boka. Alle hos meg har den samme matteboka "i bunnen" og så får de sterke utfordringer gjennom oppkopierte hefter de kan jobbe fritt med. Den matte-mestringsgruppa som har kommet lengst i klassen min nå, jobber for tiden med multiplikasjon opp til 5-gangen.
Det er ikke lett å tilpasse 100% til 22 ulike unger når man er alene som pedagog i gruppa... Og som du sier er det bare de som sliter aller mest som utløser ekstra ressurser. Vi kan pøse på med ekstraoppgaver til de flinke, men problemet er å finne innsmett til å faktisk undervise på det nivået de befinner seg på. Stasjonsundervisning gjør det litt letter, men løser ikke alle problemer.
Sånn var det for meg også. Kjedet meg gjennom skolen, gjorde ikke lekser noe som medførte elendige studierutiner, så meg ble det 'ingenting' av til tross for at evnene var på plass.
Har ei datter på 4 nå, har allerede lært seg å skrive så vidt, teller veldig langt osv. Er også veldig redd for at hun skal bli som meg. Dessuten er forholdene enda mer utfordrende i skolen i dag enn det var da vi var unge. Vet ikke en gang om hele klassen skjønner norsk - så jeg skjønner godt det er vanskelig å følge opp alle individuelt. Men uansett - det er ikke riktig om disse elevene blir 'skjøvet under teppet' bare fordi man antar at de klarer seg uansett. De har også krav på å LÆRE noe. (på samme måte som de som har andre anlegg også har krav på en individuell tilpasset undervisning)
Jeg hadde lærere som godtok at jeg var skoleflink, så jeg kjedet meg ikke, men jeg kan heller ikke si at jeg fikk noe tilrettelegging. Jeg holdt bare på med mine egne ting. Jeg husker læreren på ungdomsskolen sa at jeg kunne gjøre hva jeg ville i krl-timene, så lenge de andre elevene ikke så det :rolleyes:
Men de var ihvertfall alltid positive når jeg hadde innspill i timene, selv om det lå utenfor pensum. Bror min fikk nedsatt karakter i oppførsel fordi han påpekte at læreren hadde feil. Og min bror har alltid vært en høflig ung mann, så det var ikke oppførselen det var noe galt med.
Det ble litt flere utfordringer på vgs, men studievanene mine var jo allerede føkka opp, så karakterene dalte i de fagene jeg trengte å jobbe for å få ting til (matte, kjemi o.l.).
Sånn var det for meg også. Det var helt vidunderlig å begynne på en skole der alle var motiverte og oppvakte. Og da strakk jeg meg ordentlig (for å slå alle ned i støvlene :sparke: ). Det var bra for meg.
Skolen har nok blitt mye bedre, både i intensjonene og i praksis. Jeg vet at vår nærskole legger vekt på å sette sammen elever i grupper der de faglig sett hører mest hjemme (og kanskje ikke alltid setter sammen 1-2 flinke piker i gruppe med rampegutta?).
Men det vil jo alltid til syvende og sist avhenge av læreren. Hvilke ressurser vedkommende har til rådighet (vikar tilgjengelig, for eksempel), og ikke minst, vett og forstand.
Det finnes mange flotte og flinke lærere. Og så finnes det idioter. Det var i mange, mange år skammelig lett å komme inn på og gjennom lærerskolen. Og det er vel ikke noe å bli overrasket over at en lærer som rett og slett er litt "dum", ikke vil ha hverken evner eller interesse for å stimulere de flinke. Jeg husker godt en av Adriennes lærere på ungdomsskolen. Dama var den sjarmerende kombinasjonen av slem og tett i pappen, og regelrett hundset elever som utfordret henne. Hun tok knekken på flere smarte, kvikke ungdommer. Og fikk holde på. Holder på fortsatt, etter det jeg hører.
Jeg vet ikke hvordan man skal kunne beskytte seg mot sånt?
Jeg var selv skoleflink og seilte gjennom grunnskolen uten å løfte en finger. På ungdomsskolen gjorde jeg ikke en eneste lekse - lekser var alltid å gjøre det man ikke rakk i timene, og jeg ble alltid ferdig i timene.
Fikk sjokk på vgs da jeg plutselig måtte jobbe.
Jeg kunne nok med hell vært strukket og tøyd mye mer i løpet av skolegangen.
Som lærer må jeg si at det er tilnærmet umulig å gi 100% tilpasset undervisning til alle elever i en klasse når man bare er én lærer. Tilpassede lekser og tildels arbeidsoppgaver er én ting, for det kan forberedes utenom undervisning. Men i løpet av timen må jeg si at det er vanskelig å skulle ignorere de elevene som sliter faglig og som trenger hjelp mye til fordel for å hjelpe de faglig sterke elevene til å strekke seg enda lenger.
Siden dette er en tråd hvor det faktisk er lov å fortelle at man er flink i teoretiske emner kan jeg jo nevne kommentaren min mor kom med på fødestua: "Så bra at jenta kom før jul, da slipper hun å ligge så langt foran alle de andre i klassen, og du slipper å søke om at hun skal begynne et år tidligere på skolen".
Litt av problemet er jo at skoleflinke unger som regel faktisk klarer seg selv, for mange av dem er skoleflinke fordi de kommer fra familier som kan og vil følge opp ungene sine. Men tenk på alle de evnerike barna som aldri får utnyttet sitt fulle potensiale fordi de bare seiler gjennom skolen. En kompis av meg gadd ikke å gå allmenn. Da han fant ut at han likevel hadde bruk for mattepensumet kjøpte han bøkene og lærte seg 3MX på 3 uker.
Datteren min har fått mye tilpasset læring og vi er så langt fornøyd.
Det vi merker nå er mer en utfordring å få jentungen til å ta seg tid med leksene og lese ordentlig oppgaven før hun skriver svar.
hun er vant med å gjøre lekser i en fart fordi det har vært enkelt for henne, men hun begynner nå og møte litt mer utfordringer i matte og det er ikke så lett for henne å svelge.
Det kunne ha vært meg! Det jeg har lært meg i livet er å komme igjennom med å gjøre minst mulig. Dessverre møtte jeg ikke det minste motstand før jeg begynte på NTH, og det var alt for sent.
Med tanke på mine egne døtres skolestart, som fortsatt er drøye to år unna, så er jeg spent, men ikke akkurat optimistisk. Jeg har en jente som er svært kunnskapstørst, veldig systematisk i sin søken etter kunnskap og med ett skarpt blikk på verden.
En annen ting som skremmer meg er at barnehagen ofte virker mer fokusert på å lære ungene bokstavrim og slikt for å forberede dem på skolestart når det mest essensielle bør være sosiale kunnskaper.
Nei, si det. Det er så å si umulig. Min klasseforstander på ungdomsskolen var akkurat lik, hun hundset dem som var flinke og dem som stilte spørsmål. Jeg var en av dem som alltid fikk syrlige kommentarer helt ut av det blå. Jeg husker en gang vi fikk utdelt en prøve i engelsk, og formuleringen var uklar. Jeg rakk opp hånden og spurte, og hun satte nesen i sky og hendene i hoftene og sa:
"Safran. Hva er det som gjør at du alltid forventer spesialbehandling? Hva?"
:himle:
Vi samlet oss, mange fra klassen og våre foreldre, og skrev brev til skolens ledelse om dette læreren, men det skjedde selvsagt ingenting.
Hvorfor er du ikke optimistisk?
Det må da være fint å ha kunnskapstørste barn. Jeg tror det kan være en fordel å ha litt tro på at skolen kan ha noe å by på, altså...
Og man skal da snuble over en svært dårlig lærer om h*n klarer å slukke all kunnskapstørst!
De skoleflinke barna har selvfølgelig også utbytte av brorparten av undervisningen. De kommer da ikke til skolen som 6-åringer med 10-års pensum innabords. De kommer selvfølgelig også til å lære masse.
Og det ER forskjell på å slite seg gjennom grunnskolen som skoletapere og å surfe gjennom som skolevinner. Så selv om man kanskje ikke blir utfordret nok om man er veldig faglig sterk, er det ikke akkurat noen tvil om hvem jeg synes mest synd på, for å si det sånn.
Selvfølgelig er det lettere å surfe gjennom skolen enn å slite og streve for å greie de mest elementære kravene. Det jeg synes er veldig synd er at de flinke barna ofte ikke blir gitt muligheten til å nå like langt som de kunne ha gjort. Det er nok av middelmådige folk her i verden.
Selvfølgelig er det toppen å ha kunnskapstørste barn. Og selvsagt er det mye bedre å møte for lite utfordinger i skolen i forhold til å være skolesvak og kanskje ikke lære noe. Men jeg er ikke optimist i forhold til at jeg mangler tiltro til at "tilpasset opplæring" er noe som gjelder alle. Jeg syns ikke at argumentet om at de skolesvake trenger det mer enn de som er flinke er en unskylding god nok for å ikke gi de som er flike utfordringer nok. Det er trist at smarte barn ikke får utnyttet sitt potensiale på grunn av manglende utfordringer. Om vi skal dra det langt, er det faktisk også ett tap for samfunnet, noe som selvsagt kan sies om manglende oppfølging av svake elever.
Så optimist er jeg ikke fordi mine erfaringer fra Kunnskapsløftet så langt er at om det virkelig finnes tilpasset opplæring for alle er svært avhengig av skolen. Og jeg kjenner ikke til skolen vi sogner til i detalj enda.
For å ha det på det rene, jeg tror/håper også at skolen har forandret seg siden min barndom, og er i utgangspunktet positiv, både til at Glitterbarnet elsker å lære, og at han kommer til å få en flink lærer. Men jeg kjenner at det er noe i meg som skurrer når jeg leser det som står over, selv om jeg i bunn og grunn er enig. Kanskje fordi jeg selv fikk ødelagt skolegang og grunnlaget for fremtidig læring av lærere som netopp mente at meg var det ikke så farlig med, siden jeg enten kunne det som ble lært bort, eller lærte det fort. Det var utrolig kjipt å plutselig møte veggen og ikke forstå noe og heller ikke forstå hvordan jeg skulle gå fram for å lære det. I mtosetning til andre som da fikk mer pågangsmot ga jeg opp.
Både på den forrige skolen jeg jobbet på (ungdomsskole) og der jeg jobber nå (vgs) er det nivådelte grupper i matematikk. Det er to hovedgrupper, teoretisk og praktisk matematikk, og innenfor disse hovedgruppene er det 4-5 nivå. Elevene får dermed undervisning på det nivået de befinner seg på, og har også anledning til å bytte grupper underveis hvis de finner ut at det blir for lett/vanskelig.
Jeg jobber for å få nivådelte grupper i fremmedspråk, men det er ikke like enkelt. Dette året har jeg 29 elever i fransk vg1 nivå II, og elevene sprer seg langs hele karakterskalaen, fra 1-6. Jeg gir nivådelte oppgaver på arbeidsplanen, men det er ikke like enkelt å tilrettelegge undervisningen og følge opp hver enkelt i klasserommet når man bare er én person. :sukk:
Studieteknikk inngår som en egen del i norskfaget nå, og det integreres også i større grad i andre fag enn da jeg gikk på skolen.
Zoë:Men dette er vel ikke en konkurranse i hva eller hvem som har det verst. Snarere en debatt om at også de som er best har krav på en tilrettelagt skolehverdag. Jeg tror det er denne holdningen som har vært den største bøygen for å få lov til å ta opp denne problemstillingene. Det må gå an å diskutere dette uten å sette elever opp mot hverandre.
Jeg kan jo også slenge meg på bølgen og si at jeg var av de skoleflinke barna som startet et år tidligere på skolen og hoppet over et klassetrinn ved overgangen til ungdomsskolen. Heldigvis hadde jeg en veldig flink lærerinne på barneskolen, som fikk meg gjennom de første årene uten å kjede meg for mye. Deretter ble jeg passivisert av min neste lærer, han sendte meg på biblioteket eller satte kryss i boka hvor langt jeg skulle regne - så kunne jeg "gå hjem og sette på potetene etterpå". :himle:
Jeg skal gjøre mitt for at Posøren ikke skal lide under det samme. Han må gjerne bli superflink i fotball i tillegg - det skader ikke. :knegg:
Emm:
Jeg er helt enig med deg. Dette handler også om diskusjonen rundt opprettelse av eliteskoler - det er ingen som protesterer på at vi har NTG (Norges Toppidrettsgymnas), men de spede forsøkene som blir gjort på å opprette skoler med fokus på realfag blir kvalt i starten av motstandere som roper "forskjellsbehandling!". Paul Chaffey har forsøkt å tale eliteskolenes sak, men slagordene "tilpasset opplæring" og "enhetsskolen" har virkelig forledet tankene om den norske skolen.
De store forskjellene kommer ikke bare av lærekreftene, men av sosial bakgrunn og ressurser tilgjengelig på skolene. I tillegg kan man legge til alle de omsorgsoppgavene som har kommet inn i skolen etterhvert. Og sist men ikke minst - "alle" har en mening om hvorvidt skolen er bra eller dårlig, basert på egne opplevelser. Selvfølgelig- man kan ha følelser, men man har ikke kunnskap så lenge man ikke jobber i skoleverket - eller har dypere innsikt enn hovedoppslagene i tabloidene.
Og - jeg er en av de med gode karakterer som valgte å bli lærer. I dag ønsker jeg at jeg hadde blitt siviløkonom.
Det er dette jeg er ekstremt redd for når min jente skal begynne på skolen. hun har mange av kjennetegnene på den listen i artikkelen og jeg er sikker på at hvis hun ikke får de utfordringene og oppgavene hun trenger ved skolestart, så kommer hun til å kjede seg, dette utenfor og bli et problembarn. Hun blir fort veldig rastløs og krevende når hun ikke får nok å "jobbe" med..
Jeg vurderer sterkt montessoriskolen her i byen.
skal på observering der om en ukes tid.. blir spennende. det eneste som holder meg tilbake er jo at det er dyrt.. jeg er alene og det går liksom akkurat rundt hver mnd.. hmm.
Selvfølgelig er det fint å ha litt tro på at skolen kan ha noe å by på, men når egen erfaring, både fra barndommen og fra skolen så langt, tilsier at det ikke er noen tilrettelagt undervisning, så mister man troen etter hvert. Det er mange fine ord ute og går, men ingen ressurser å sette inn for å gjennomføre alle de fine ordene.
Veldig godt sagt, emm. I praksis er det sånn at det sitter i ryggmargen at det er viktigere å hjelpe frem de svakeste til å bli middels, i beste fall, enn det er å utfordre de sterkeste til å bli alt de kan bli. Det er veldig synd at det ser ut til å være umulig å gjøre begge deler. :sukk:
Det er helt klart rom for forbedring mtp å heve de flinke elevene - ingen tvil.
Jeg vil egentlig ikke sette sterke og svake elever opp mot hverandre heller. Men jeg syntes det var leit å lese at noen med kunnskapstørste barn ikke var optimstiske mtp skolegang.
For så ille er det virkelig ikke å være et kunnskapsrikt og skoleflinkt barn i norsk skole.
Jeg tør påstå at de flinkeste barna også lærer nye ting kontinuerlig. De kan da ikke alle regningsarter, rettskrivningsregler og hele verdenshistorien før de begynner på skolen, gjør de vel?
Og i lange tider har prosjektarbeid stått sterkt i den norske skolen. Det er en arbeidsform som de sterke profiterer på og som de svake elevene taper grundig på.
Mattebøkene våre er nivådelt, det er en økende bruk av data (og dermed et utall av ulike pedagogiske aktiviteter og oppgaver på nett) samt at de fleste skoler nå praktiserer jevnlige elevsamtaler hvor den enkelte elev får kontinuerlig tilbekemeldinger og veiledning på hva akkurat de skal jobbe videre med for å heve seg.
Så poenget mitt var vel helst at ting kan alltid bli bedre (og believe me, undervisningen av de svakeste elevene kan også absolutt bli bedre) - men det betyr ikke at det ikke er lyspunkter og rimelig god kvalitet i det som er.
I den nye læreplanen er det også stor fokus på læringsstrategier. Det er noe jeg selv brenner for, og som jeg tror alle elever kan profittere på, både med tanke på her&nå og videre skolegang og studier.
Ja, det er synd.
Ofte er det ikke umulig heller - men av og til er det veldig vanskelig.
Its's pure maths - én lærer, 25 barn, 45 minutter.
Man må også ta et valg på hvilket nivå man skal legge undervisningen på. Det føles slett ikke riktig å skulle undervise på et nivå som går over hodet på 80 % av barna.
Det er en veldig stor utfordring dette med tilpasset undervisning.
Jeg har ikke skolebarn på enda noen år, men det er klart jeg har gjort meg noen tanker. Som i f.eks. at jeg vet at skolen nærmest oss har flere ressurser enn skolen lengre borte i gata, og at det er et argument for å bli boende i et strøk vi egentlig ikke har lyst å bo i.
Jeg tror mye av problemene og utfordringene i skolen i dag, til syvende og sist handler om økonomi.
Joda. Jeg er normal (var bare veldig flink i enkelte fag på skolen, men ikke i andre fag, så det veide seg opp tror jeg), og to av barna mine er normale. Bare en er "noe spesiell".
Hadde vi ikke en undersøkelse her som viste at 70% av FPs brukere har høgskole- eller universitetsutdanning? Det er jo ikke akkurat på gjennomsnittet for Norges befolkning.
:humre:
Å være "skoleflink" er innenfor normalen i min bok!
Jeg er forholdsvis fornøyd med å ikke være geni og heller ikke ha genierklærte barn. :knegg:
Det er nok litt med tanke på dette jeg skriver det jeg skriver i denne tråden. Man skal være temmelig glup for ikke å ha noe særlig utbytte av en normal, norsk skolehverdag. Det er mye å hente for de aller fleste.
Og selv om 70% av FP'erne er høyskoleutdannet, er det neppe en garanti for å få genibarn, altså...
Nei, det har vel ingen påstått, men snittet for befolkningen generelt er vel at omtrent 20% har høyere utdanning, så sjansen for å finne flere her som presterer godt over gjennomsnittet er atskillig høyere enn andre steder.
Begynte et år for tidlig på skolen, var et :smart barn: og ble brukt som hjelpelærer for de andre fra andre klasse, cirka. Konsekvent satt i gruppe med de dårligste elevene for å hjelpe de, og jeg gjetter på at det i ungdomsskolesammenheng også var for å dra opp snittkarakterene. Studieteknikk kan jeg kun i teorien ( :knegg: ) og la meg på VGS til en vane med å late som om jeg ikke kunne ting, fordi det var lettere for andre å forholde seg til meg da.
Those were the days. :ikke så smart lenger:
Det var jo en klassiker. Jeg fikk forresten kjeft da jeg våget meg på å hjelpe medelever i matte på ungdomsskolen, for da forstyrret jeg. Men å gi meg noe fornuftig å gjøre, nei det var visst for vanskelig. I stedet for ble jeg sittende og se på guttene som spilte fotball i gymen, jeg hadde vindusplass med utsikt mot idrettsplassen. Kanskje ikke så matnyttig som matte, men moro lell.
Jeg ble også stadig satt til å hjelpe medelever og irriterte meg til tider over det.
Nå som jeg driver og leser om tilegnelse av kognitiv kunnskap og læringsstrategier, ser jeg at det å lære bort noe til andre øker egen læring og er sett på som like verdifullt for den som lærer bort som for den som mottar.
Så det er altså godt for noe.
(...også var det jo utvilsomt god trening for meg som tross alt endte opp som lærer... :humre:)
Problemet med å bli satt i gruppe med bråkmakere var at jeg gjorde all jobben og lærte av det, men de andre lærte fint lite og gruppearbeid og teambuilding lærte jeg ikke mye av akkurat. Hadde gruppene blitt sammen med litt omhu kunne man hatt mye større nytte og glede av det.
Jeg var også en smart unge som fikk masse dårlige vaner etterhvert som innebar å ikke gjøre mer enn man absolutt måtte, siden jeg ikke fikk krav eller utfordringer. Hva gjør man når man er ferdig, liksom? Jeg har også hjulpet mange andre medelever oppover, OG er lærer selv i dag.
Jeg merker at jeg har litt problemer med å identifisere meg med de elevene som ikke er som meg, men heldigvis vet jeg jo mer om læringsstrategier nå.
Skikkelig differansiert undervisning krever mer læreressurser, en lærer kan umulig tilfredstille alles krav og behov samtidig.
Samme her. Prøver å kvitte meg med den tendensen, men til min store forundring er ikke det så enkelt, selv i voksen alder.
Sånn sett er det faktisk ganske bra for meg å være her inne hvor mange er stolte over å være kunnskapsrike.
Er selv skeptisk til gruppearbeid nettopp fordi jeg har samme erfaring som deg.
Jeg har derfor ofte satt sammen jevnbyrdige grupper også. Og når vi er inne på å ta hensyn til sterke elever, så er det faktisk en fin måte å gjøre det på. Da hever de hverandre og utvikler seg på en helt annen måte enn de gjør i grupper med andre sammensetninger.
Man kan ikke gjøre det hver gang, dessverre, for grupper som kun består av svake elever kommer ingen vei - de taper på denne sammensetningen.
Jeg har ikke lest hele tråden, men vil si noe. Jeg har registrert en forandring hos barn i dag i forhold til barn for 15 år siden. Barn i dag ønsker er utålmodige og vil hele tiden ha aktivisering. Det tror jeg dessverre er et resultat av barnehagetiden. De er vant til rutiner og voksne som organiserer. I barnehagen bugner det av leker. De trenger ikke finne på noe selv. De får alt rett i fanget. Dette gjør mange barn late og fantasiløse.
Enda godt at du skriver mange barn, for jeg er uenig med deg. Det jeg tror vi ser, er at barn (som oss voksne) tilpasser seg samfunnet. Vi lever nå i et informasjonssamfunn, der vi til enhver tid behandler informasjon på bauger og kanter. Men henger skolen med - klarer skolen å gi elevene de verktøyene de trenger?
Jessica, jeg kunne ikke vært mer uenig med deg, og skjønner ikke helt logikken i teorien din, spesielt ikke når du sammenlikner med for 15 år siden? Det var ikke så mange færre barn som gikk i barnehage da, altså.
Jeg tror nok heller ikke barnehagen skal ha skylden for evt. late og fantasiløse barn.
Mine barn er ihvertfall i full, egendrevet aktivitet i bhagen store deler av dagene. Og når noe er voksenstyrt der, er det jo gjerne nettopp stimulerende og fantasistyrkende (kan man si det?).
TV og dataalderen har innhentet oss alle - også barna. Man er vant til at ting skjer med en gang. Mange barn er ikke vant til å vente på tur og vente på en belønning lenger.
Det er vel ingen som er uenig i dette. Spørsmålet er vel mer om de flinkeste barna ikke også fortjener å få sjansen til å nå sitt fulle potensiale. Er du et kjempetalent i fotball slipper du å sulle rundt i et stusslig lite lokallag - hvorfor skal ikke barn med andre talenter også få mulighet til å bruke disse evnene til noe?
Det er din mening. Jeg kan gi et konkret eksempel.
Minstejenta mi fikk gå i utebarnehage da hun gikk sisteåret i barnehagen. Det de ansatte merket seg var at ungene ble mye mer kreative i forhold til sin lek når de var ute i skogen. I starten savnet barna leker og lurte på hva de skulle gjøre i skogen, men i løpet av kort tid så var det mang en flott lek de drev på med. Pinner ble til heisekraner, tømmerstokk ble til huske osv.
De ansatte merket dette veldig godt når barna som var i selve barnehagen kom på besøk i uteavdelingen. Da tok det litt tid før de fant ut hva de skulle gjøre i skogen. De voksne i "innebarnehagen" var svært opptatte av nok leker til barna, mens de i utebarnehagen ikke helt så problemet....
Dette ble litt på siden, men dagens barn får veldig mye "ferdig" i hendene sine.
En annen ting er det å skape bilder. Dette har jeg fått fra ei som er pensjonert førskolelærer. Hun sa at tidligere var barn flinkere til å lage "bilder" i hodet sitt når de leste ei bok. I dag er det veldig mange som ikke leser bøker uten bilder. De vil ha ting "ferdig". På tv får de både lyd og bilde samtidig. De trenger ikke lage sin egen fantasi.
Jeg syns forresten det er respektløst i en diskusjon å drite ut det andre mener. Det sier mest om den som gjør det...
Ang. det Jessica skriver: Barna våre går i Montessoribarnehage, og der har de ikke "leker" inne. De har materiell for å lære ulike ting: Figurpuslespill, masse "matte"materiell (de begynner med det fra de er 1,5 år gamle), farger, tegning, maling, etc. Det er alt sammen materiell som de må bruke aktivt selv.
Ute har de ikke lekeapparater, men trær og knauser og sandkasser.
Det er en veldig bevisst pedagogisk tanke bak dette, og meningen er å legge til rette for at barna selv "suger" kunnskap, og aktivt bruker fantasien.
Jeg har ikke barn i skolen selv enda, men til høsten er det eldstemanns tur. En ting jeg synes er dumt er at ulike skoler håndterer kravet til individiduell opplæring så forskjellig. En del skoler har nivådelte klasser hvor elever fra ulike trinn blir satt sammen etter hvilket nivå de er på, mens andre skoler kun deler lekseplanen inn i Del A og Del B hvor de flinke må gjøre begge. Dessverre havner vi på variant to.
Min mening er at nivådeling av klassene i de viktigste fagene (norsk, matte og engelsk) er den eneste måten å gjøre dette på. Som en del andre har sagt er det umulig for én lærer å håndtere mange ulike nivåer i en klasse. Hvorfor sørger man ikke da for at klassene har likere nivå? Jeg vet en del argumenterer for at dette vil stigmatisere de mindre flinke elevene, men fra min skoletid husker jeg at alle visste hvem som vår dårlige i hvilke fag. Jeg vil tro at både de flinke og de svake vil ha fordel av dette. Det vil bli lettere for de svake å kunne stille "dumme" spørsmål når ikke 60% av klassen sitter og ler av dem på grunn av at de ikke forstår de "enkleste" ting.
At barn har godt av å få oppmuntret sin kreativitet er så sin sak, å trekke slutningen at mange barn i dag er late og fantasiløse i forhold til for 15 år siden synes jeg fortsatt er latterlig. Hva sier nå det om meg? :glis: :veldig spent:
Men nivådeling er ikke utelukkende positivt, uansett om det ser pent ut på papiret. For å trekke inn litt pedagogikk her - Vygotsky har en teori om den proksimale utviklingssone, der det optimale er til en hver tid å ligge på grensen mellom det man mestrer og det man må lære. Ved å være i en gruppe der ingen kan - eller alle kan, blir man svært avhengig av lærerens formidling.
Et annet dilemma er at det ikke er slik at en svak elev er svak i alle fag, eller alle disipliner av faget. En elev kan være svært dyktig i praktisk matematikk, men når x-er og y-er kommer inn i bildet, blir h*n svak.
Det er derfor det er forbudt å ha faste, nivådelte grupper. Nivådeling skal kun forekomme når det foreligger særlige grunner for det.
Legg til at jeg ble brukt som skillevegg de 5 første skoleårene, så har du meg:) "Emm; sett deg mellom Martin og Andreas så det blir en slutt på dette bråket." Jeje.
AlfaCharlie: Jeg lar meg ikke provosere ;-) Har ikke tid til noen lengre diskusjon. Nå leser jeg til eksamen. Så ha en fin dag :cool:
Må forresten bare tilføye: At de er late var feil ord. Men at mange sliter meg fantasien det ser jeg daglig. De venter at noen voksne skal legge føringa...
Men det gjelder heldigvis ikke alle, men skremmende mange. De trenger å få tro på seg selv og at de kan klare noe uten at
en voksen skal gi dem alt før de kan utføre noe.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
