Vi er en familie med flere navn, men hadde ikke eldstemann hatt farens navn, så er det mulig at jeg faktisk hadde ønsket at vi alle hadde hett det samme. Jeg har min mors pikenavn, for hun og pappa var ikke gift da jeg ble født, så i følge loven MÅTTE jeg ha mammas navn. Mamma giftet seg med stefaren min da jeg var seks, og hun tok hans navn. Så mamma, stefaren min, stesøstera mi og lillesøstera mi hadde ett navn, pappa et andre og jeg et tredje. Jeg måtte forklare og forklare overfor lærere og naboer, og da vi flyttet til bygda, brukte jeg alltid å slenge på et "ja, jeg er dattera til T...." bare for at jeg ikke skulle føle meg helt utafor.
Så litt av grunnen til at jeg IKKE ønsket å ta mannens navn, er at eldstemann har mitt etternavn som mellomnavn og farens navn som etternavn. For det første ville mellomnavnet hans da bli "meningsløst" pluss at jeg ikke ville sette han i den situasjonen at han var den eneste i familien med et annet etternavn.
Divine, jeg var i en liknende situasjon som deg, men jeg følte meg aldri utenfor. Mamma og søstrene mine har ett navn, som også er mitt mellomnavn, men som jeg aldri bruker, stefaren min har ett og jeg har da min fars. Jeg møtte aldri noen jeg måtte forklare det til, og gjorde jeg det så plagde det meg ikke på noe vis.
Jeg tror de som er vokst opp i familier hvor det er vanlig at mor tar fars navn er så vant til det, at det er derfor de syns det er enklere/riktigere/merpraktisk/romantisk/whatever enn det det i virkeligheten er.
Jeg kjente ingen andre familier med flere etternavn. Til og med moren til stesøstera mi beholdt etternavnet til stefaren min etter at de ble skilt, bare fordi datteren skulle ha foreldre med samme etternavn.
Mamma sier nå at hun selvfølgelig burde beholdt pikenavnet sitt for min del da hun giftet seg, men i 1975 var dette et ikke-tema i hennes kretser.
Jeg måtte forklare meg mye for lærerne, husker jeg, blant annet fikk jeg OFTE spørsmål om jeg var adoptert (som om jeg ville ha hatt et annet etternavn da :snill: ).
Jeg byttet etternavn da vi giftet oss. Eller, jeg beholdt mitt sjldne navn som mellomnavn, og mannen min tok mitt navn som mellomnavn, slik at vi heter det samme.
Jeg angrer ikke i det hele tatt.
Jeg kjente heller ingen andre familier med ulike etternavn når jeg tenker etter, men det virker ikke som jeg reflekterte så veldig mye rundt det. Jeg kjente jo i grunn ikke så mange med skilte foreldre heller.
:knegg: Ja, det ville jo vært naturlig. Det kan være at jeg måtte forklare endel altså, men at jeg ikke husker det fordi jeg rett og slett likte å være annerledes. :himle: Mamma og pappa giftet seg for øvrig i '66, jeg regner med at det var relativt uvanlig at man ikke tok mannens etternavn da.
Men Poly, det blir faktisk ikke noen forskjell på det første eksempelet ditt om barnet ditt heter noe annet enn deg, du bruker jo bare fornavnet uansett? Og er det flere barn med samme fornavn tar det faktisk ikke mer enn brøkdelen av et sekund å si etternavnet også. Det får da være voldsomt til effektivisering! :fnise: Både jeg og sambo kan presentere oss med vårt etternavn og alle vil skjønne at vi er foreldrene til Glitterbarnet siden han har både mitt og sambos. I tillegg har jeg aldri hatt noe behov for å signere noe med Villa etternavn, så jeg ser ikke det som et stort tap. :knegg:
Jeg skiftet la til min manns etternavn da vi giftet oss for snart 18 år siden. På den tiden var det vanlig at man gjorde det. Det var veldig få som beholdt sitt pikenavn. Etter 12 år valgte jeg å fjerne min manns etternavn. Jeg har et veldig sjeldent etternavn og ville ha det. Jeg klarte aldri venne meg til min manns etternavn. Min mann likte ikke at jeg skulle kutte ut hans etternavn, men etter noen år så var det greit. Han skulle nok helst sett at jeg fortsatt hadde hans etternavn.
Barna mine har mitt etternavn som mellomnavn. I fjor valgte min sønn på 13 år å kutte ut min manns etternavn. Det var litt vondt for min mann, men sønnen vår maste lenge om det og jeg skjønte at det var viktig for ham. Til slutt sa mannen min at det var greit.
Dersom mine barn blir i tvil så vil jeg råde dem til å ikke skifte etternavn. Kanskje fjerne det ene etternavnet slik at de kan få et kortere. Men dette bestemmer de selvfølgelig selv.
(Mannen har for øvrig innsett at det egentlig var jeg som vant. Ettersom vi har mitt etternavn - hans etternavn, sorterer vi under mitt navn, og mange steder forkortes det til trommevirvel mitt navn. :glis: )
Jeg presenterer meg dog fortsatt med kun mitt gamle etternavn. :plystre:
Jeg byttet etternavn når jeg giftet meg. Jeg ville vi skulle være familien Ettellerannet, og være en enhet noe jeg synes felles etternavn symboliserer.
Eneste stedet jeg bruker pikenavnet mitt er på facebook som mellomnavn.
Jeg synes ikke det har skapt forrvirringer men når jeg byttet pass oppdaget jeg at jeg hadde glemt av det. Nå er endelig alle papirer osv endret.
Jeg synes folk i grunnen er for knyttet til etternavnet sitt. Det er ikke et personlig navn men et familienavn.
Jeg har ikke byttet etternavn og mannen har ikke lov til å bytte til mitt etternavn, siden det er et sånn patronymikon (lærte noe nytt i dag!). Junior har også et patronymikon etternavn og jeg har foreslått at småen som kommer skal få hete Martisson. :D Mannen var ikke helt der, da.
Byttet til mannens da jeg giftet meg. Hadde jeg visst hva han hette før jeg kom i voksen alder skulle jeg ha byttet før slik folk ikke ville blitt forvirret. ;)
Har vært gift, og tok da gubbe sitt etternavn. Skilt ble vi gitt, og da røyk navnet også. Det passer meg egentlig helt fint, for mitt eget er mye finere :knegg:
Jeg er ikke gift men hadde ment å bytte til mammas pikenavn " i alle år" fordi jeg har alltid hatt et elendig forhold til pappan min og har ikke hatt kontakt med han i voksen alder i hele tatt.
Fikk ikke rotet meg til å bytte før jeg ble gravid med storebror (for det er uansett litt skremmende siden jeg har hatt det navnet i over 30 år..) Regnet jo liksom med at jeg kom til å gifte meg engang da.... Angrer ikke et sekund og ingen har stusset over hvorfor jeg har gjort det heller. Broren min byttet for 2 år siden..
Jeg la til mannen sin etternavn i tillegg til mitt eget, men skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gjorde det. Etter 8 år begynner jeg endelig å venne meg til det.
Nei, men Mannen har. Han tok mitt etternavn etter at vi hadde giftet oss, rett før Poden kom til verden. Vi har med andre ord samme (og kun ett) etternavn hele familien.
Jeg har to etternavn, fordi min mamma ikke ville ta pappas navn da de giftet seg i sin tid. Derfor heter jeg Rajraj Mellomnavn Morsdatter Farsdatter, og begge etternavnene er nokså sjeldne (farsnavnet mest på grunn av stavemåten). Jeg ville beholde hele navnet da jeg giftet meg, og mannen ville beholde sitt. Lille heter Sønn Morsdatter Rajrajsmann. Ja, og sånn har vi det vel gående i noen generasjoner.
Navnet mitt betyr mye for meg, men for enkelhets skyld bruker jeg stort sett Rajraj Farsdatter, og det er det de fleste kjenner meg som. Dermed har ikke sønnen min og jeg felles navn, sånn i det daglige. Men det bryr jeg meg i grunnen fint lite om.
tja .. har jo tenkt litt på det, men en annen ting veide tyngre når jeg byttet til min mann sitt etternavn ved bryllupet.
Har mitt gamle etternavn som mellomnavn, og på FB er jeg reg med det :D
Rett og slett fordi det ikker er så mange av mine "gamle" klassevenner osv som vet at jeg har giftet meg :asosial:
Jobber ved en barneklinikk og vet hvor totalt forvirrende og vanskelig det kan være å nøste opp i når foreldre og barn har forskjellige etternavn!!
Så for at ikke mine små skal ha rot i papirer om vi ender opp en papirmølle, valgte jeg altså å bytte.
Jeg byttet fra Dragesen til Temmersen da jeg giftet meg. Jeg syns det er koselig og praktisk at vi alle har samme etternavn. Hadde jeg hatt et fint og sjeldent navn, hadde jeg nok prøvd å få han til å bytte.
Nei, for meg ville det blitt kjemperart å plutselig skulle kalle meg noe annet...
Jeg har mitt etternavn, mannen har sitt og Snuppa har begge sitt. Og hvis vi skal presentere oss som en "enhet", så er vi "familien-begge-navn" - altså det samme navnet som Snuppa har. Og hun synes det er fint at hun har både mitt og mannens etternavn - helt naturlig for henne.
Jeg ser at det kan være romantisk og praktisk at hele familien har samme navn. Men det er ikke fullt så romantisk, praktisk og koselig når man plutselig sitter igjen med "feil" etternavn... Jeg opplever nå oftere at damer skifter etternavn fordi de skilles enn fordi de gifter seg.
Jeg byttet, av ren og skjær forfengelighet. Så enkelt var det. Jeg hadde et navn som er så vanlig at det nesten er en gruppebetegnelse. Jeg har aldri følt at mitt navn henger så voldsomt sammen med følelsen av hvem jeg er, i den grad jeg gjør det føler jeg antakelig en sterkere identitetstiilknytning til mitt nye navn enn mitt pikenavn. Jeg skjønner hverken denne "det er så romantisk med samme navn"-holdningen eller denne "man er så underlagt mannen og lite likestilt når man bytter navn"-tanken.
Jeg byttet etternavn som 12-åring da min stefar adopterte meg. Kunne ikke tenke meg å bytte i voksen alder.
Islendingene klarer seg jo fint selv om alle i familen har forskjellig etternavn vel? Hvis man skal skifte navn fordi det er praktisk at alle i familien heter det samme, så burde jo alle med "vanskelige" etternavn også skifte da?
Jeg har også lurt på hvorfor det stort sett er damene som skifter navn ved giftemål?
Nei, ikke enda, men jeg kommer til å gjøre det så snart vi flytter tilbake til Norge (om et par måneder). Jeg kommer til å ta mannens etternavn og beholde mitt nåværende etternavn som mellomnavn. Ville egentlig gjort det med en gang vi giftet oss, hadde det ikke vært for at jeg hadde to år gammelt pass og 0 dager gammelt USA-visum. Hadde ikke rukket gjennom papirmølla innen vi skulle flytte.
Så fort vi finner skjøtet på mammas barndomshjem (gård), så bytter jeg til hennes navn, gårdsnavnet. Det er et vakkert vernet navn, så det er ikke bare bare å bytte. Har gått noen runder, men skulle få det navnet så snart skjøtet og resten av papirene er funnet. Jeg vet hvor de er, har bare ikke orket å hente. Men nå skal jeg.
Ja, jeg tok min manns etternavn da vi giftet oss. Beholdt mitt etternavn som mellomnavn og han gjorde det samme. Ville hete det samme som ungene mine og angrer ikke.
Hos oss er nok hovedgrunne tradisjon, ja, det innrømmer jeg gladelig. Men det er ikke BARE det. Jeg kunne nok trumfet gjennom mitt navn, men det ville jeg ikke. Det går også på at mitt pikenavn er et ganske "rart" navn, og strengt tatt ikke noe jeg vil tvinge på noen.
Hadde det vært omvendt, og hans navn var et jeg rett og slett syntest var STYGT, og ikke ville identifisere meg med, så hadde det blitt mer diskusjon.
Samtidig syns jeg det er noe fordømt jåleri når folk velger å bytte navn fra Hansen til Gyldenløve, men aaaaldri kunne tenkt seg å gjøre det motsatte, så det er ikke helt konsekvent dette.
(Og TOPPEN av jåleri er de som etter å ha vært gidt 2 år med Gyldenløve ikke bytter navn tilbake når de skiller seg, for de er så fornøyde med å ha "skaffet seg" et så staselig navn. :dåne: )
Voksen og voksen, fru Blom. Jeg var veeeldig ung da jeg giftet meg... :blånn:
Jeg beholdt mitt gamle navn også, men det er veldig tungvint med dobbelt fornavn og dobbelt etternavn, så jeg bruker mest mitt "nye" og det er blitt meg. Vurderer faktisk å kvitte meg med mitt gamle etternavn for godt.
Hadde jeg giftet meg noen år senere, ville jeg nok aldri byttet.
Det var og er helt uaktuelt at jeg skulle bytte etternavn. Så jeg har mitt og mannen har sitt. Ungene har mitt etternavn og farsnavn som mellomnavn, fordi mannen har et sånt eminent farsnavnvennlig fornavn. Trollet Toffemannsdatter Toff og Huldra Toffemannsdatter Toff. :humre:
Barna mine har begge sine etternavn, men med mitt som etternavn. Av den enkle grunn at det før de kom, ikke var noen gutter i slekta vår til å føre navnet videre.
Skulle vi mot formodning gifte oss, beholder jeg nok mitt eget navn åkke som.
Når vi giftet oss for 10 år siden var det vel ikke vanlig at han tok hennes etternavn? Vi hadde iallefall ikke hørt om det. Om vi hadde giftet oss nå, tror jeg nok at mannen ville tatt mine navn, dels pga praktiske årsaker. Jeg har iallefall 2 mellomnavn og mannens etternavn. Noen ganger angrer jeg, for det kan bli fryktelig langt og tungvint å hele tiden måtte stave (har 2 sjeldne navn fra før av). Det var bare så utrolig viktig for meg å ta mannens etternavn når jeg var 23 år. :o
Barna har mitt ene mellomnavn (mammas pikenavn) og mannens etternavn.
Jeg tok min manns etternavn da vi giftet oss. Det er flere grunner til det, men de viktigste grunnene var at jeg ville at familien vår skulle hete det samme, og at hans navn er et sjeldent navn i forholdt til mitt.
Jeg tok et veldig bevisst valg da jeg endret etternavnet mitt så jeg heter det samme som min mann da vi giftet oss. Jeg hadde et ultrakjedelig -sennavn som i tillegg var tungt. Min manns etternavn er det bare hans familie som bærer. I tillegg syns jeg det var en hyggelig tanke at når vi en gang i framtiden fikk barn, som vi jo håpte å få, ville vi alle hete det samme.
Nei, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Synes det ville være underlig å bytte ut deler av identiteten min bare fordi jeg er blitt gift. I mannens land er det tradisjon for å beholde eget etternavn etter bryllupet, og det passer meg utmerket. :D
Barna våre kommer til å få samme navnealternativ som Toffens.
Nei, det har jeg ikke.
Det var overhodet ikke naturlig for meg da jeg giftet meg for 3 år siden, Da var jeg 35, og vel 'etablert' som Maggy Pop, både privat og profesjonelt. Både jeg og mannen har etternavn som ikke er blant de vanligste.
Lillepus har mitt navn som mellomnavn, og mannens etternavn, primært fordi jeg ville at hun skulle ha samme etternavn som søstrene sine.
Jeg svarte at jeg aldri verken har eller kommer til å bytte, men kom på at jeg opprinnelig hadde både mor og fars etternavn til de endret det til kun min mors da jeg var noen måneder gammel. Mine barn har også fått kun mitt etternavn.
Jeg er så glad for av vi fikk ordnet opp i det. :rørt:
Jeg synes mange legger vel og mye i et etternavn. Etternavnet mitt forteller andre hvilken familie jeg har giftet meg inn i. Intet mer. Jeg har ikke samme etternavn som ungene mine, men jentene har naturligvis det samme. Det er det aller viktigste, synes jeg.
Min litt mer progressive bestevenninne ble forresten så forferdet av at jeg byttet etternavn at hun en lang stund insisterte på å kalle meg Fru . :fnise: Hun mente det var i samme gata.
Som Mim og aC har jeg vært ute i diverse vinterdager; i et anfall av ungdommelig romantisk overmot skiftet jeg til mannens navn, og så tilbake. Jeg skifter aldri igjen. Det er ikke en gang veldig viktig for meg å hete det samme som ungene mine; ikke viktig nok, i hvert fall. De heter det samme som pappa, fordi det var viktigere for ham (og fordi det fremdeles er slik at temmelig mange hadde antatt at det bare var mine barn hvis kun han hadde forskjellig etternavn. Ikke så mye omvendt. :snill: ).
Jeg kunne nok kjempet for O'Hara Butler, hvis det ikke var for at de egentlige navnene våre er mer i gaten Heisann Hoppsann.
:fnise: jeg ble faktisk så vippet av pinnen når en god venninne fortalte i utdrikningslaget sitt at hun skulle bytte etternavn at jeg bare greide å stotre i fistel "Hvorfor det?!" For å følge opp med et ennå mer i fistel "åja..:nervøs latter:" når hun forklarte. Jeg måtte gå på do og samle meg litt, faktisk. For meg så er det å bytte etternavn så fjernt fra min verden at jeg trodde ingen jeg kjente drev med slikt.
Min tante, som er Feminist av den gode, gamle 70-tallsskolen, lirte også av seg noen kommentarer dengangda. Og svelget sikkert enda flere. Og det enda jeg fikk Kvinnenes Kulturhistorie i konfirmasjonsgave. :knegg:
Nei det har jeg ikke, men det kommer jeg til å gjøre når/hvis jeg gifter meg.
Synes det er greit at alle i famillien har samme etternavn, og det er det som er normalt å gjøre hos oss.
Jeg har stemt på at jeg har byttet, men det skyldes at hele familien byttet slektsnavn. :stolt:
Nå er jeg en av 8 med samme etternavn. Min sønn har riktignok fått mitt etternavn til mellomnavn (stakkars gutt, 2 fornavn-2 etternavn :himle: ), men det skyldes at mine to brødre har fått i oppgave å føre navnet videre.
Av en eller annen grunn var det viktig for mannen at jeg tok navnet hans - som er et vanlig -sen navn. For meg var det minst like viktig å beholde navnet mitt, så kompromisset ble å sette dem sammen med bindestrek: Mitt navn - hans navn. Denne kombinasjonen er det nå bare jeg og våre to barn som har, mens det er 4 personer igjen som har mitt navn alene. Mannen har mange mellomnavn så han har valgt bare å ha -sen-navnet sitt. Akkurat det syns jeg er litt teit.
Hva andre syns om mine navnebytter bryr jeg meg i grunnen ikke om.
Jeg byttet navn da jeg giftet meg. Navnet mitt er det mange som har mens mannen min sitt navn er sjeldent. Jeg vil at familien vår skal ha samme etternavn derfor valgte jeg å bytte. Jeg beholdt mellomnavnet mitt, men angrer litt på det i dag. Hadde jeg giftet meg nå hadde jeg beholdt etternavnet mitt som mellomnavn i stedet. (Og ja, jeg vet jeg kan endre dette nå, men da må det endres på barna mine og samt alle steder vi er registrert med mellomnavn.)
Har ikke byttet etternavn og kommer heller ikke til å gjøre det. Jeg har et veldig sjelden etternavn og vi er en liten familie, så jeg vil bringe det videre. Blir spennende å se om sambo også vil ta mitt etternavn når vi skal gifte oss til neste år, han har et super kjedelig etternavn. Jeg tar til nød hans etternavn i tillegg til mitt eget, har lyst til at hele familien skal ha samme etternavn.
Jeg har lenge vurdert å bytte navn til min mors etternavn. Jeg klarte tilogmed å overtale henne til å beholde sin eget etternavn når hun giftet seg for noen år siden (det skal sies at det ikke var hennes første, eller andre ekteskap...:rolleyes:).
Grunnen til at jeg vurderer det er at mammas navn er ganske sjeldent (187 personer ifølge SSB), mens mitt, altså pappas navn er et av de vanlisgte sen-navnene. I tillegg er mamma den siste i slekta som har dette navnet, og jeg føler sterkt for å videreføre det pga. det nære forholdet jeg hadde til min mormor.:jupp:(men dette navnet er jo dog ikke hennes pikenavn, som etter et nytt søk på SSB bare tilhører 45 personer!).
Jeg har ikke gjort det på grunn av de praktiske utfordringene, pluss av hensyn til min gamle bestemor.
Etter å ha skrevet dette tenker jeg at jeg kanskje burde gjøre det likevel...:confused:
Omtrent samme som her, bare at vi såvidt er et tosifret antall mennesker med samme etternavn. Og det gjelder både mannen sin og mitt. Ungene har mitt som mellomnavn og mannen sitt som etternavn. Langt og tungt, men de får tåle det :jupp:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.