Hvor mange av dere her på forumet har endret etternavn i voksen alder? Vet dere egentlig hva dere gjør, hvor tullete dette er og hvor forvirrende det kan være for omverdenen? Vær så snill, hjelp meg å forstå!
Gjenoppdaget nemlig min Facebook-profil for et par uker siden, og jeg har de siste dagene tatt opp tråden med GAMLE venner: Har jeg først tatt opp tråden med én venn, er det en tendens til at flere henger seg på. Til min store frustrasjon dukker denne ene jenta opp med ukjent etternavn, der hverken bilder eller annen info ringer noen bjeller hos meg. Istedenfor å spørre "Hvem er du?", trykker jeg 'Godkjenn som venn' og håper hun vil røpe seg etter hvert.
Men. Hadde det ikke vært enklere om hun het det hun het den gang før i tiden? Hvorfor blir mobiltelefonnummeret mer stabilt enn etternavnet? Hvorfor kan ikke enkelte ting være hellig? :sukk:
Byttet til min manns etternavn da jeg giftet meg, angret som ei bikkje og tok mitt gamle etternavn som mellomnavn, og så, da jeg angret enda mer, tok jeg mitt gamle etternavn som etternavn igjen.
Egentlig synes jeg man bare kan droppe å bytte etternavn når man gifter seg. :nemlig:
Nei, jeg har ikke det. Jeg følte det ville bli helt merkelig å bytte til min manns etternavn da vi giftet oss, men var samtidig med på tanken på å ta hans navn hvis han også tok mitt, som i Fadese Olsen-Hansen (primært for å ha samme etternavn som barna). Men han ville ikke det, og da beholdt jeg navnet mitt.
Jeg har byttet etternavn en gang etter at jeg ble voksen (eller to, da). Da jeg giftet meg tok jeg mannens etternavn og mitt eget som mellomnavn. Noen måneder etter fjernet jeg mitt gamle mellomnavn slik at jeg nå heter mitt gamle etternavn + mannens etternavn.
Jeg synes det er praktisk at hele familien har samme etternavn. Barna heter det samme som meg, mannen har ikke mellomnavn.
Joda, opptil flere ganger. :knegg: Byttet først til min (daværende) manns etternavn. Ble skilt, og tok tilbake mitt gamle navn. Etter noen år med min nye samboer tok vi hverandres navn (dvs, vi har begge mitt familienavn som mellomnavn, og hans navn som etternavn).
Som Blånn synes jeg det er praktisk at hele familien heter det samme, gutta har da selvsagt samme etternavn som oss voksne.
Jeg har byttet etternavn, og jeg visste godt hva jeg gjorde. Jeg byttet til min mors etternavn, slik at mine barn kunne få det og videreføre det.
Om det forvirrer andre, se det bryr meg lite. De jeg kjenner vet likevel hvem jeg er, og jeg kommer ikke til å legge inn venneønsker på Facebook til noen som er i tvil om min identitet.
Jeg bytter da ikke bort mitt meget sjeldne etternavn! Er du gal? Det er bare 6 personer i Norge med dette etternavnet og 15 i Sverige. Bytter det ikke bort. :niks:
Dessverre klarte jeg å finne meg en mann med enda sjeldnere etternavn. :omg: Per idag 6 personer. Jeg bor sammen med 4 av de. :)
Jeg har mitt gode gamle etternavn, og mannen har sitt. Vi diskuterte om han skulle ta mitt (jeg ville ikke ta hans av prinsipielle årsaker), og kom til konklusjonen at det ble feil for oss. En av årsakene er ønsket om å beholde "identiteten" jf. det du skriver Hulemannen. Enda vi giftet oss før Facebook ble til altså. :knegg:
Jeg byttet etternavn da jeg giftet meg, fordi mitt opprinnelige var et som måtte staves bestandig (og likevel klarte folk å skrive det feil :rolleyes:) og det var visst ikke så enkelt å uttale heller.
Dessuten liker jeg at hele familien har samme etternavn.
Jeg har byttet mobiltelefonnummer flere ganger. :knegg:
Jeg har byttet til samme etternavn som mannen, da vi giftet oss. Har beholdt pikenavnet mitt som mellomnavn. Jeg syns det er veldig greit at hele familien har samme etternavn. :)
Jeg har bytta fra et svært vanlig sen-navn til et mer uvanlig navn. Hadde tenkt på det ei stund, og da jeg begynte å få posten til hun som hadde kjøpt huset til foreldrene mine fordi jeg hadde omadressering derfra en periode og hun het omtrent det samme som meg, var det sparket jeg trengte for å gjøre det.
Jeg stemte "Nei, men det kan bli aktuelt i framtiden"
Hvis det plutselig dukker opp et navn som betyr noe for meg, så kan jeg liksom ikke garantere for at jeg blir hetende Kirsebær Likør resten av livet.
Jeg syns det er en romantisk tanke at ektefeller heter det samme og at barna også får det navnet.
Nå er jeg ferdig med å få barn, og Poden har sin pappas etternavn, så det er mulig jeg blir værende Frøken Likør også. Hvem vet.
Jeg har byttet etternavn til mannens, men det ringer fortsatt telefonselgere som spør etter meg på det gamle navnet. En god grunn til å bli sur og legge på fortest mulig. ;)
Forresten, skulle jeg velge utifra hva jeg ville som tiåring, så hadde jeg nok byttet navn til noe sånt som Yvonne Chantal Isabella Crystal Pirelli von Viera.
Ja, jeg har byttet. Tok min mors "pikenavn" som mellomnavn og min manns etternavn da jeg giftet meg. Ungene har det samme. Angrer ikke på det, liker at vi alle har samme etternavn.
Nei, ikke enda. Men jeg kommer til å bytte i august, når jeg gifter meg. Jeg liker at hele familien heter (nesten) det samme. Min kjære er spansktalende, og i deres tradisjon arver de etternavnene etter begge foreldrene, og bytter vanligvis ikke når de gifter seg. Min kjære har etternavnet etter sin far først, og så etternavnet etter sin mor. Eks Hernandez Perez. Snuppa har bare Hernandez-navnet, og jeg føyer på Hernandez etter mitt eget mellomnavn.
Jeg bytter navn om to uker... Da får jeg samme etternavn som min tilkommende og våre to barn. Jeg skal beholde mitt som mellomnavn.
Har i grunn alltid vært klar på at dette skal jeg gjøre når jeg gifter meg. Føler det er riktig at vi alle heter det samme. Men det kommer til å bli rart i begynelsen ja.
Hva facebook angår, så kommer jeg ikke til å endre der inne. Gamle spøkelser kjenner kun pikenavnet mitt, og jeg ønsker å kunne være søkbar på det.
Nei, jeg heter det samme som jeg alltid har gjort.
Jeg synes det er mye viktigere at folk vet hvem jeg er enn at de vet hvem jeg er gift med, og navnet er en del av identiteten min, som jeg ikke kunne tenke meg å miste.
Har byttet til mannens etternavn. Synes det er greit at alle i familien har sammen etternavn.
Sånn litt på siden av diskusjonen: sitter som sekretær i en sportsgruppe på nesten 80 medlemmer der ungene har helt andre etternavn enn foreldrene, ungene har flere forskjellige etternavn og der e-poster skal til både den ene og andre forelderen. Blir litt sånn :gaah: av og til.
Jobben min som sekretær i sportsklubben hadde vært så mye enklere om alle i familien hadde hatt samme etternavn og mor og far hadde bodd i samme hus og så kommer jeg over en tråd som motarbeider nesten alt dette :snurt:
Jeg tror at det med dobbeltnavn er et sunt tegn i likestillingens navn jeg, så får vi leve med at det er upraktisk. Forhåpentligvis er det en overgangsfase til at det blir like normalt for mannen og ta kvinnens navn som omvendt. Og at barna like gjerne får mors etternavn som fars dersom foreldrene velger å beholde hvert sitt.
jeg kommer til bytte etternavn en gang forhåpentligvis.
synes at familie medlemmer skal ha samme etter navn og tror det er viktig å holde på de tradisjonene.
jeg gidder ihvertfall ikke å ha to etternavn for da får jeg 4 navn, og begge barna har også to navn og sambo
Jeg formoder at det du mener her at et du synes medlemmene i din familie skal ha samme etternavn, og at det er viktig for deg å holde på slike tradisjoner.
Eller har du eventuelt lyst til å utdype påstandene dine.
ja, jeg synes det er viktig for meg, kan jo ikke tvinge andre til å synes at det er viktig.
men det kan jo være litt forvirrende med forskjellig etternavn på mor og barn.
og vi valgte at våre barn skulle ha fars etternavn,(samme som jeg får en gang forhåpentligvis) de har mer en nok med ett etternavn.
En digresjon: Jeg har en venninne som er gift med en islending. Han har et barn fra før med sin eks-kone, og de har et felles barn. På grunn av islandsk navnetradisjon har alle disse i familien forskjellig navn. Da de dro på bryllupsreise til Thailand ble passene deres sjekket veldig nøye, og de ble forhørt om hvorfor de var ute og reiste med to barn som ikke hadde samme etternavn som dem eller hverandre.
Jeg skjønner at de som har sjeldne etternavn eller etternavn de føler tilknytning til, ikke kunne tenke seg å bytte. Jeg byttet til min manns etternavn da vi giftet oss, men jeg hadde et kjedelig etternavn jeg overhodet ikke følte tilknytning til (stammer fra en drittslekt) og min mann hadde et italiensk spennende etternavn bare hans familie i hele Norge har. Så jeg syntes det var helt flott å skifte, og føler meg mye mer vel med dette etternavnet selv om jeg til stadighet må stave det for folk. Jeg hadde syntes det var fryktelig kjipt om ikke alle i familien hadde det samme etternavnet, men det er nå meg.
På Facebook har jeg skrevet mitt tidligere etternavn på profilen, og hver gang jeg spør om å bli venn med noen jeg tror ikke helt vil kjenne meg igjen pga. det nye etternavnet, skriver jeg en liten melding om hvem jeg er på requesten jeg sender.
Jeg tok min manns etternavn (beholdt mitt eget også som mellomnavn) da vi giftet oss for snart 17 år siden. Jeg hadde et ganske vanlig etternavn, mens mannen har et mer sjeldent. Har aldri angret. På facebook skriver jeg selvsagt begge etternavnene, slik at det ikke er noen sak å finne meg for de som ønsker det. For øvrig syns jeg det hadde vært rart om jeg, mannen og barna våre ikke skulle hett det samme. Men det er nå min mening det da...
Jeg tok mannens etternavn når vi giftet oss.
Jeg lever nok i en gammeldags boble for jeg syns det er litt romantisk. Vi hører sammen, og da vil jeg at vi skal ha samme etternavn.
Hva andre gjør legger jeg meg ikke bort i. Folk får gjøre det som føles rett for seg. :)
Og at det kan være vanskelig å finne meg på facebook er helt i orden.
Jeg tok min manns etternavn, men beholdt pikenavnet som mellomnavn. Kunne jo ikke risikere å ikke bli funnet når det ble snakk om reunion på skolen. :knegg:
Jepp. Dvs jeg tok et etternavn i tillegg til mitt eget. Det eneste jeg angrer på er at jeg beholdt pikenavnet mitt, for det bruker jeg aldri, det er bare en bokstav når jeg signerer.
Jeg hadde et helt vanlig "sen"-etternavn, min kjære hadde et ganske uvanlig navn. Det var egentlig en nobrainer. Synes det er greit at hele familien har samme etternavn, og hadde ikke lyst på en variant der hele familien ender opp med ulike navn. Jeg kjenner faktisk en familie med tre unger der den ene har mamma sitt etternavn, den andre pappa sitt og den tredje begge to sitt - hurra for likestillingen :rolleyes:.
Når alt dette er sagt så hadde jeg aldri skiftet etternavn om min kjære hadde hatt et kjedelig sen-navn, og jeg et uvanlig navn. Og jeg har sansen for de som finner et felles navn - kjenner flere som har bytett til feks den enes mors pikenavn, eller som har slått sammen to spesielle navn med bindestrek.
Rent bortsett fra det du nevner med å finne folk på facebook, så er det tross alt bare navn det er snakk om :nemlig:.
Jeg tror heller ikke jeg kommer til gå tilbake til pikenavnet mitt om vi skulle gå fra hverandre heller. Jeg akter å hete det samme som ungene mine, og jeg har ikke bare lånt et nytt etternavn, jeg har tatt et nytt etternavn. Så hvis det skulle ende slik at vi får en skikkelig dirty skilsmisse en gang, så får heller min kjære skifte etternavn, hvis han synes det er plagsomt å hete det samme som eksen sin :knegg:. Men heldigvis er skilsmisse alt annet en tema i heimen.
Mitt gamle pikenavn var tungvindt og jeg måtte ofte stave det for uvitende østlendinger som ikke forstod begrepet skarre-r. Da jeg giftet meg byttet jeg etternavn til det samme som min mann, og beholdt mitt vestlandske, tungvindte skarre-r-navn som mellomnavn. Det brukes i offisielle sammenhenger, som i telefonkatalogen og på f.eks. facebook, så jeg er lett nok å kjenne igjen.
Og nei, jeg har aldri angret på navnebyttet, føler meg mye mer vel med mitt nye etternavn enn med mitt gamle.
Jeg har byttet til min mann sitt. Ønsket hele barndommen å få ha mamma sitt, men pappa nekta å skrive under. I voksen alder har jeg ofte hatt lyst til å ta det, men orker ikke noe konflikt med pappa. men jeg klarer forsatt ikke å vende meg til mannen sitt navn.
Jeg byttet da jeg giftet meg i fjor. Mannen tok mitt mellomnavn, og jeg tok hans etternavn. Barna heter det samme, og det var største motivasjonen for navnebyttet.
Jeg har tatt manns etternavn, men har mitt og. Bruker begge etternavnene og har de og på ansiktsboka;)
Nå er det bare jeg som heter det jeg heter,men før var vi værtfall 100-200 i norge som het mitt fornavn og mitt etternavn
mitt pikenavn er et vanlig etternavn, med 20-30 000 i norge som heter. mens mann sitt er det bare 800 som heter.
Ungene har bare mann sitt etternavn
Skifta etternavn då eldstemann vart født. Leverte inn navneskjemaet hans og navne endring på meg og mannen.
Her har alle mitt pikenavn som mellomnavn og mannens som etternavn.
Var mannens forslag at alle tok mitt som mellomnavn. Eg protesterte ikkje på det akkurat.
Jeg byttet etternavn i første ekteskap, tok tilbake mitt etternavn da jeg skilte meg og beholdt det da jeg giftet meg med nåværende mann. Det er kun de to eldste barna som har samme etternavn i familien, en kombinasjon av mitt og eksens. Alle tre har mitt som mellomnavn. Jeg har ikke noe forhold til etternavn som gjør at det blir problematisk. Kan hende postmannen syns det er litt frustrerende, men det får bli hans problem.
Facebook er jeg ikke på og vil gamle klassekamerater ha kontakt med meg, så må de prøve "gamlemetoden" med telefon (eller brev).
Niks, men er heller ikke gift.
Kommer ikke til å bytte navn heller.
Slektsnavnet vårt er i ferd med å dø ut og er pr. idag kun ca. 10 personer som har det som etternavn. Det finnes en slekt til som har det, men regner ikke med de.
Ungene har både mitt og mannens etternavn.
Jeg er ikke spesielt glad i mitt eget etternavn, men det føles ikke naturlig å ta mannens etternavn istedet. Poden heter det samme som mannen, og jeg tror de fleste får med seg at jeg er mora likevel.
Jeg tok mannens etternavn i tillegg til mitt eget da vi giftet oss for 10 år siden, og jeg angrer ikke. Navnet er sjeldent og kommer fra mammas hjemsted (og dessuten er mannen og jeg fjernt i slekt :humre: ). Ettersom jeg har "pikenavnet" mitt som mellomnavn, er det ikke noe problem å finne og gjenkjenne meg. Hadde jeg hatt et lengre "pikenavn", ville jeg kanskje tenkt meg om enda en gang før jeg byttet navn, men det er bare én stavelse og egner seg fint som kombinavn.
Ja, og jeg angrer ikke. Min manns navn er uvanlig i Norge, mitt var ikke det. Jeg har merket at navnet mitt huskes bedre av andre nå enn før.
At jeg og ungene heter det samme var ikke noe argument - jeg er vokst opp med en mor som hadde et annet etternavn enn resten av familien og synes det er helt normalt.
Jeg byttet etternavn som 18åring, hadde et kjedelig sennavn og valgte å bytte til et annet navn som var i familien. Da jeg giftet meg var det ikke aktuelt å bytte på nytt igjen. Barna heter det samme som meg til etternavn.
Jeg la til eksen sin etternavn da vi giftet oss. Endret det tilbake et par år etter at vi skilte oss. Syns det ble rart å hete det samme som eksen etter at jeg fikk meg ny kjæreste. Jeg kommer ikke til å skifte navn neste gang jeg gifter meg.
Ungene heter det samme som eksen, men med mitt etternavn som mellomnavn. Jeg trodde at det skulle bli ille, men jeg ofrer det sjelden en tanke. Lille i magen får et annet etternavn enn de tre andre, men hva det blir er det stor uenighet om i heimen. :knegg:
Jeg byttet etternavn da jeg giftet meg og har aldri angret på det. Synes det er veldig greitt at både jeg, mannen og barna har samme etternavn.
Har ikke hatt noen problemer med å bli "gjenkjent" på Facebook, men det er sikkert fordi jeg ser likedan ut nå som jeg gjorde for 20-30 år siden :moahaha:
Jeg er gift, men vurderte ikke å skifte etternavn da jeg giftet meg. Men hvis jeg skiller meg, og gifter meg med en kongelig, skal jeg vurdere å ta vekk etternavnet.:cool2:
Vi ble også målt opp og ned og passene sjekket og dobbeltsjekket da familien reiste til USA for fire år siden. Jeg og mannen har hvert vårt navn, yngstemann har farens etternavn, mens eldstemann har sin fars etternavn. Det ble litt spørsmål om alle etternavnene, og jeg sa som sant var at vi ikke var gift og at eldstemann hadde en annen far, og ergo et annet etternavn. Da bare snøftet passkontrolløren og mumlet noe surt om "European lifestyle". :rolleyes:
Beholdt mitt mellomnavn og tatt mannens etternavn. Både jeg og barna bruker begge. Mitt tidligere etternavn skulle jeg uansett droppe. Det var min far sitt etternavn og jeg har ikke kontakt med hverken han eller familien hans. Da han byttet navn selv også var jeg ikke i tvil mer. Mellomnavnet mitt er såpass uvanlig at de fleste kjenner meg igjen på det.
Vert gift i snart 3 år, men enda ikke greid å somle meg til å bytte navn på førerkort og bankkort..:sparke:
Ja, og angrer ikke. Nå har alle i familien samme navn, og jeg slipper å stave navnet mitt HVER gang.
Vil noen finne meg klarer de det lell, evt kontakte mine foreldre hvis de ikke finner ut av det. (er nå bare 3 i Norge som har mitt gamle navn, mot ca 500 med mannen min sitt navn)
5 år etter jeg var ferdig på høgskole skulle jeg prøve å få i gang et 5 års jubileum. Greit, jeg brukte litt tid å finne folk, men ved å søke på gamle tlf nummer, i skattelister osv så fant jeg alle (17 jenter og en gutt) selv om noen hadde giftet seg.
Jeg er gift og det var ikke aktuelt å skifte etternavn for meg. Ikke for mannen heller, vi er begge såpass gamle at vi har kjente navn innenfor fagområdene våre og føler at identiteten henger samme med navnet. Jeg hadde heller skiftet fornavn enn etternavn.
Barnet fikk mannens etternavn fordi det var en gutt, hadde det kommet en jente hadde hun fått mitt etternavn.
For meg er det ikke noe romantisk eller vakkert eller noe at en familie har felles etternavn, hadde mannen syntes det, så hadde han måttet skifte etternavn.
Eg kan sitere kvart eit ord Esme skriv. Eg hadde aldri i verda skifta etternamn. Hadde mannen min prøvd å tvinge meg hadde det ikkje vorte noko bryllup.
Ja, jeg har bytta etternavn.
Nå har jeg mamma sitt pikenavn (som mellomnavn) + mannen sitt etternavn. Tok mamma sitt navn fordi det er bare vår familie som heter det og for å videreføre det, men når jeg presenterer meg så bruker jeg bare mannen sitt.
Nei. Navnet mitt er endel av identiteten min. Både jeg og mannen har sjeldne etternavn, og barna har begge to. Det er vel ikke etternavnet som binder en familie sammen?
Jeg er en av de som har byttet fra et ekstremt vanlig -sen-navn til mannens unike etternavn - hvor vi er de eneste som har navnet. Har beholdt det såkalte pikenavnet som mellomnavn, men det bruker jeg ikke (unntatt på offisielle papirer).
Det som imidlertid er flott i denne debatten er at den viser at det ikke lenger er en selvfølge at "alle kvinner skal kutte ut sitt etternavn og ta mannen sitt". Det er heldigvis blitt slik at man selv velger - og siden vi alle har ulike tilknytninger til navnet vårt - er det bra!
Da mamma giftet seg beholdt hun sitt pikenavn som mellomnavn og det var veldig uvanlig - og folk syntes nok det var litt rart.
Giftet meg da jeg var 29, og det var helt uaktuelt å bytte etternavn. Tenkte jeg kanskje ville føle behov for det da barna kom, men jeg gjorde ikke det, gitt.
De har to etternavn - og jeg har ikke brukt noe tid på å bekymre meg over at det skulle være tungvindt på noen måte.
Jeg prøvde meg for godt over ti år siden da jeg giftet meg, var ung, dum og romantisk. Jeg beholdt mitt eget i midten og tok hans i tillegg. Det gikk kun et par mnd og vips så hadde jeg fått bare hans etternavn. :mumle: Så da jeg ble skilt tok jeg tilbake kun mitt eget, og er helt bestemt på at jeg ALDRI skal ha noe annet etternavn noensinne. Jeg er altfor gammel til å bytte identitet og bli en del av en mann på en måten.
Det der tror jeg også avhenger mye av hva slags miljø man tilhører. I vennekretsen til mine raddis-svigerforeldre, som giftet seg tidlig på 70-tallet, er det omtrent ingen av kvinnene som har tatt mannens etternavn. Blant tantene og onklene til mannen min er det heller ingen som har byttet. Mannens bestemor har blitt så vant til at dette er normen at hun, etter 10 år, enda ikke har fått med seg at jeg faktisk har samme etternavn som hennes sønnesønn (og henne selv). Hun adresserer konsekvent post til pikenavnet mitt.
Jeg skiftet først etternavn som 12åring da min mor giftet seg med min stefar. Da jeg skulle gifte meg, så skiftet jeg etternavn til min manns navn av flere grunner.
Jeg så ingen vits å hete det samme som min stefar (likte ham ikke noe særlig)
Jeg synes det var "romantisk" og kjekt å hete det samme som min mann
Synes det er greit at barnet vårt ikke har ørti etternavn
Jeg synes også det etternavnet jeg har nå er flott og spesielt , da det er få som heter det.
Så for meg ligger ikke lenger "identiteten" min i etternavnet, men fornavnet.
Har dere forresten lagt merke til at i rike og innflytelserike familier er det sjeldent at jenter bytter etternavn.......
Den ordninga hadde vi også tenkt å ha. Helt til jeg oppdaget at jeg delte etternavn med 6-700 andre, mens det var bare 32 med min manns etternavn. :sukk: Og ja, jeg synes det hadde vært hyggelig å ha samme etternavn som barna mine.
Og derfor hadde jeg altså vært villig til å ta min manns etternavn hvis han samtidig tok mitt, sjøl om jeg også føler at navnet mitt er svært tett knyttet opp mot min identitet. Men når han ikke vil gå med på en slik kompromissløsning, så! :snurt:
Jeg har strengt talt ikke byttet etternavn, men jeg har tatt mannens som mellomnavn. Han har tatt mitt (fiiine skjeldne) som etternavn, var ikke snakk om å gjøre omvendt.:tøff:
Jeg har beholdt mitt gamle etternavn som mellomnavn og har tatt mannens i tillegg. Mine "gamle" venner har ingen problemer med å finne meg på Facebook og generelt har er de fleste som er interessert i å spore meg opp oppegående nok til å skjønne at "Gaia Nordmann" er samme person som "Gaia Nordmann Olsen".
Men det er jo pussig at så få menn ønsker å bytte etternavn da, altså min mann har et relativt vanlig navn, det er ca 2000 i Norge som heter det, og slekten hans har hatt det i ca 80 år. Mitt etternavn er eldgammelt, slekten følges nesten 1000 år tilbake i tid og det er bare 25 stykker som heter det. Hadde vi hatt motsatt kjønn så hadde det vært stor sannsynlighet for at han hadde byttet etternavn. Siden han er mann, velger han derfor å beholde sitt vanlige kjedelige etternavn.
Så jeg tenker sånn jeg: Det er de færreste menn som vil bytte navn, nettopp fordi man ofte er knyttet til navnet sitt, men likelvel tror jeg at en del av nettopp disse glatt synes at kona godt kan ta et navnebytte.
Jeg har ikke byttet navn, og tenker å beholde mitt ved evt. giftemål.
Eldtegutt fikk sambo's etternavn, mitt som mellomnavn. Det var vi enige om.
Når yngstemann også var en gutt var det greit for meg å la han også få sambo's etternavn. Brødrene xxxxx, liksom. Hadde det vært en jente ville jeg nok ha prøvd å få til at hun het det samme som meg, regner med at sambo ville godtatt, han ville ikke ha hatt noen gode argumenter for at også andre barnet skulle få hans navn.
Så det vil si vi har samme modell som esme og nolo. Men det er bare jeg som er jente, dvs mitt navn. Og fler barn blir det nok ikke.
Jeg har tatt min manns etternavn, men beholdt pikenavnet som mellomnavn. Bruker det i sammenhenger der jeg vet det kan være nyttig for folk å kjenne meg igjen på det gamle navnet. :)
Men fornavnet mitt er såpass sjelden at det stort sett holder med det. Dessuten har jeg slettesen ikke forandret meg på 20 år, så bilder vil selvsagt bli gjenkjent. :lyve:
Jeg har et urkjedelig navn. Litt sånn Kari Hansen. Men jeg ønsket ikke å skifte navn da jeg giftet meg. Dette litt anonyme navnet er liksom meg, det kan være greit å gjemme seg bak. Men jeg har et mellomnavn, og bruker jeg det, så blir jeg den eneste i landet med navnekombinasjonen. Så jeg kan velge om jeg vil være anonym eller litt unik.
Mannen min ønsket for øvrig ikke at jeg tok hans navn. Han synes det er noe tull. Sønnen vår har hans etternavn, rett og slett fordi det navnet er finere. Eldstesønnen min har sin fars etternavn, fordi det er finere. Så vi velger navn etter smak mer enn tradisjon og tilhørighet.
Jeg har aldri likt etternavnet jeg er født med, det passer ikke sammen med fornavnet mitt. Så jeg byttet med glede navn når jeg giftet meg når jeg var 29 år. Jeg har aldri angret på det og kommer aldri til å ta tilbake "pikenavnet" mitt. Tok et familienavn som mellomnavn når jeg giftet meg, det vill i så fall vært aktuelt hvis jeg skal bytte igjen.
Dette har å gjøre med tradisjoner. Først i 1979 ble kvinner og menn likestilt ved valg av etternavn. I store deler av forrige århundre overtok kvinner automatisk ektemannens etternavn, og hovedregelen var at barn fikk farens etternavn.
Etternavn er imidlertid et moderne fenomen i Norge. Først med navneloven av 1923 kom etternavn i vanlig bruk, da det ble påbudt med slektsnavn. Før dette brukte langt de fleste patronym, gjerne i kombinasjon med et gårdsnavn som kunne endres dersom man flyttet.
Et patronymikon er et avstammingsnavn som helst er basert på farens fornavn, som Hansen, Johansson og Olavsdotter. Det finnes også sjeldne eksempler på at morsnavnet har blitt brukt (matronymikon). Bruken av patronymikon var lenge vanlig i alle de skandinaviske landene, og praktiseres fortsatt på Island, men det er også kjent fra andre land. I løpet av senmiddelalderen begynte spesielt adelsslekter og senere byborgerskapet å ta seg faste slektsnavn, mens patronymikon fortsatte å være vanlig i bondestanden opp til ganske ny tid.
:belærende:
Jeg gjorde det av fri vilje, jeg tror faktisk mannen min ble litt overrrasket over at jeg skiftet til hans navn. Jeg er forholdvis "selvstendig" og egen, så det var ikke gitt at jeg ville gjøre det. Men jeg har tenkt på å bytte etternavn til det jeg nå har som mellomnavn så lenge jeg kan huske. Med dobbelt fornavn så er det rett og slett ikke mulig å puste før man er ferdig med å si fødenavnet mitt. Det er for langt uten naturlige pustepauser. Nå har jeg forøvrig minst like langt navn, men det passer bedre til fornavnet mitt.
Vi hadde et ønske om å hete det samme til etternavn nå som vi har gjort oss til en familie. Jeg hadde et etternavn som det bare var ca 50 igjen som het, mens hans var et ganske vanlig -sen-navn.
For ham var ikke dette med etternavn så viktig, og siden det var viktig for meg så bruker vi mitt som etternavn. Alle har i tillegg hans gamle etternavn som mellomnavn. Så det finnes faktisk menn som er villige til å ta konas etternavn. Men han har fått overraskende mye tyn for det; blant annet fra fotballaget sitt.
I det siste har jeg faktisk hørt han presentere seg et par ganger med bare for- og etternavnet. Det er litt rart å høre på, men nå har han jo hatt det navnet i over 2 år, så han begynner vel å vende seg til det.
Jeg tok mannens etternavn da vi giftet oss. Jeg er virkelig glad for at det som gjør meg til meg ikke har noe med etternavn å gjøre. Jeg er fremdeles Skremmern, og imotsetning til Mim, er jeg ikke redd for å si at jeg er en del av min mann og at han er en del av meg. Men det har som sagt ikke noe med bokstavene som utgjør etternavnet å gjøre.
Mange sier at de vil at hele familien skal ha det samme etternavnet, at de skal være ett, de føler at de da hører mer sammen, at det er mer romantisk slik osv. Jeg forbinder ingen av de tingene der med navn, vi er like mye "ett" selv om vi har ulike etternavn.
Jeg syns det er mest PRAKTISK enn romantisk at hele familien har samme etternavn. Ikke voldsomt, kolossalt, helt avgjørende, praktisk. Men lettvint og greit.
Ja, men da blir det "feil" å signere meg. Jeg kan utifra det jeg skriver ikke se at jeg deler den oppfatningen. Min kommentar var til de som ikke vil miste identiteten sin ved å bytte etternavn, de som sier at etternavnet er det som utgjør dem, osv.
Mitt etternavn er en stor del av min identitet, det har med å gjøre at vi var den eneste familien som het noe så "sært" på bøgda hvor annenhver postkasse bar navnet "Haugen".
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
