Hvorfor er denne dratt opp..? Jeg tok med glede min manns etternavn da vi giftet oss, og hadde gjort det den dag i dag, om det skulle være aktuelt. Barna våre er jo nærmest en kuriositet, med kun ett fornavn og ett etternavn hver.
Nei, jeg har samme navn jeg alltid har hatt. Ingen av oss byttet da vi giftet oss, hvorfor skulle vi gjøre det? Barna har mitt navn som etternavn og mannens som mellomnavn.
Litt interessant at enkelte i mannens familie konsekvent sender kort og gaver til barna som om de hadde mannens etternavn. De har tydeligvis bare gått ut fra at barna har hans navn, men så er jeg og barna også de eneste i familien som ikke har byttet til deres navn.
Tok min manns da jeg giftet meg som 20-åring. Om jeg bytter navn en gang pga feks skilsmisse, ville jeg ikke tatt tilbake "pikenavnet", har ingen følelser for det, er et -sen-navn som er vanskelig å skrive riktig for andre. Hadde heller tatt mammas familienavn,
Ja, jeg tok mannen sitt da vi giftet oss (og heter bare det til etternavn). Nå er vi separert, men jeg kommer nok til å beholde navnet siden barna heter det samme. Synes det er praktisk at vi har samme etternavn.
Har fortsatt samme navn som da jeg var barn. Foreslo for mannen da vi giftet oss at vi skulle ha begge etternavnene, mitt da som mellomnavn. Det kom ikke på tale for mannen, alle kjente ham jo med det navnet han alltid har hatt. Men jeg var velkommen til å ta hans etternavn.:dåne:
Mine barn har også bare ett etternavn, datteren min har mitt etternavn, sønnen min har faren sitt. (Og egentlig burde jeg ikke gitt meg på det for jeg har mye finere etternavn, og så kommer han sannsynligvis til å bytte når han blir større)
Gutta mine har ett etternavn, men også et mellomnavn som er fra min familie, et godt stykke tilbake. Det er dette etternavnet jeg alltid ønsket meg når jeg var yngre. Jeg "byttet" bort pikenavnet mitt når jeg giftet meg til fordel for dette mellomnavnet.
Ja, både jeg og eldste barnet (17 år den gangen) har byttet etternavn. Og angrer ikke et sekund. Jeg hadde et etternavn som jeg var veldig glad for å bli kvitt.
Ja, to ganger for å forvirre ekstra mye. Først tok jeg mannens navn og kvittet meg med mitt eget. Etter en del år, savnet jeg mitt eget og tok det tilbake i tillegg til mannens.
Jeg bytta forresten navn som elleveåring, etter eget ønske. Jeg tok min mormors pikenavn som mellomnavn, etter at mamma gjorde det samme noen år før, og min mormor tok det tilbake ei stund før det igjen. Tanta mi har også dette navnet, mens onkelen min har beholdt sin fars etternavn. Og hans datter har valgt seg et helt annet igjen. Vi plukker det som passer oss best. :humre:
Hoi, gammel tråd ja! Jaja. Jeg har ikke byttet etternavn hverken første eller andre gang jeg giftet meg eller utenom det heller, forsåvidt. Barna mine har mitt etternavn (jeg har to, men de har hovedetternavnet) og mannens som mellomnavn, og det hender ikke sjelden at folk blir litt forvirret. Det var et enkelt valg for oss, mitt etternavn holder på å dø ut og veldig få av min generasjon har beholdt det, så jeg tror det er bare mine barn og kanskje noen tremenningers barn som har det i den generasjonen. Og så synes jeg det er litt stas at de ikke automatisk fikk farens etternavn. Det synes han og. :nemlig:
Mannen tok mitt etternavn da vi giftet oss (beholdt sitt etternavn som mellomnavn). Han byttet ut et ukult etternavn med et kult. Grunnen til at vi ville ha samme etternavn er rett og slett fordi vi følte behov for at hele gjengen vår skulle hete det samme.
Plutselig blir man skilt. Med en skikkelig dirty skilsmisse. :nemlig: Jeg har enda hans etternavn. Jeg tilbød meg å skifte tilbake mot at ungene også fikk mitt etternavn ( og beholdt hans også). Men det var visst fullstendig uaktuelt. Han sa til datteren vår at jeg bare gjør det for å såre ham. :gal: Noe jeg ikke fatter siden både han og hans nye frue intenst hater at jeg heter det samme som dem, og burde være overlykkelig over at jeg bytter :gal: Min mor snøftet at jeg bare må beholde navnet hans når han er så vrang, og jeg kjenner at jeg i grunnen godt kan være vrang om han er det. Jeg leker med tanken på bytte hans navn til mellomnavn, men vet ikke om jeg orker peset. Det kan jo hende at mannen finner vettet igjen en eller annen gang og går med på å la ungene få mitt navn som mellomnavn. Eller som eldstemann sier: om tre år kan jeg bytte selv!
Men det er i alle fall greit å se at jeg ikke bare er blitt plutselig vrang men beviselig har hatt alle intensjoner om å la eksen være den som tar bryet med å skife navn ved en skilsmisse. :knegg:
Da min far og mor skilte seg, byttet søsteren og jeg etternavn til mors pikenavn. Min mor byttet noen år etter oss, litt treg.
Årsaken til endring av etternavn er at min far er en meget usympatisk og lite sjarmerende mann.
Jeg tenkte på deg da jeg leste denne tråden om igjen nå. :knegg:
Dengang svarte jeg "Nei, men det kan bli aktuelt en gang i fremtiden", og nå har jeg fasiten:
Ja, det gjorde jeg. Vi giftet oss to år etter denne tråden, og nå har jeg hans etternavn.
Av mange grunner.
Hans etternavn er så sjeldent at det er vernet (fant jeg ut da yngste barnet skulle ha hans etternavn, mannen ikke hadde rukket å signere farskapspapirer ennå og jeg fikk streng telefon fra Folkeregisteret :flau: ), og det er ikke så mange andre enn oss i hans gren av slekta som kommer til å føre navnet videre.
Jeg føler meg veldig som en del av hans familie, og det har jegt alltid gjort.
Jeg har opprinnelig et etternavn som er ganske vanlig her jeg bor, men dessverre litt belastet på grunn av diverse råtne epler, blant annet deler jeg etternavn med en temmelig kjent kriminell. :knegg:
Da jeg vokste opp på østlandet ble jeg daglig ertet for etternavnet mitt (tenk at opprop i klassen kan være så hysterisk moro i fire år :sur: ) og kunne nesten ikke vente til den dagen jeg skulle gifte vekk det navnet.
Jeg byttet navn da jeg giftet meg men beholdt mitt game etternavn som mellomnavn og vår datter fikk begge etternavnene. Dette var vanlig praktisk i familien våres så jeg fulgte tradisjonen. Noen år senere ble det slutt og jeg fikk en ny datter i et annet forhold. Denne datteren har bare farens etternavn dessverre så jeg skiftet etternavn, uten å gifte meg, til hennes men beholdt mitt første som mellomnavn. Hvis jeg hadde registrert min andre datter med mitt fødenavn så hadde jeg idag brukt kun mitt fødenavn. Hvis jeg i fremtiden gifter meg att så kjem æ te kun å behold mitt fødenavn. Angående navnebruk på fb: hvorfor ikke bruke fødselsnavn som mellomnavn eller i klamme for å gjøre det lettere for andre?
Ja, av de vanlige grunnene. Jeg giftet meg. Men jeg beholdt mitt tidligere etternavn som mellomnavn, så det er lett for folk å vite hvem jeg er.
Jeg sliter heller med at 3 av vennene mine har byttet fornavnene sine. Jeg vet hvem de er, men det er fryktelig vanskelig å kalle noen for noe annet enn det man har gjort i alle år.
Har ikke byttet i voksen alder, og NEI, det gjør det ikke enklere for meg at andre bytter navn, og jeg ser heller ikke på dem som mer eller mindre av en familie om de har felles etternavn eller ei. Tvert i mot definerer jeg foreldrene ut fra barnets navn, og vet knapt hva foreldrene heter og hvilken sivilstand de har uansett :knegg: (det har hendt at jeg ikke en gang har fulgt med på hvorvidt de bor sammen lenger eller ikke).
Uten å vite historien bak, synes jeg å bytte navn ved ekteskap er en anakronisme, men whatever makes you tick... :værsågod:
Jeg byttet navn og er superfornøyd med det! Hadde gledet meg! Ikke fordi navnet var stygt, men så slapp jeg hete det samme som opphavet. Flere årsaker til at folk bytter.
Også synes jeg det er så fint at hele gjengen her heter det samme ♡
Eg og samboar har snakka om å ta same navn som ungane, det vil seia hans -sen navn som mellomnavn og mitt sjeldne som etternavn. Det spørst om me kjem oss så langt før ungane flyttar ut, og så er vel poenget vekke. :D
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.