Jeg er faktisk blitt spådd en gang, av ei venninne av min tante. Hun kom med intime detaljer som ingen andre enn jeg og evt. min mann vet om, ikke min tante heller. Så hun kan umulig ha fått denne informasjonen av noen andre enn meg og min mann, og min mann har hun aldri møtt og jeg vet jo selvsagt at jeg ikke har fortalt henne det, hadde jo ikke engang møtt henne selv før "seansen". Jeg skulle også få barn i 2003, noe jeg lo litt av for jeg trodde det kom til å gå mye lenger tid før jeg ble mamma. Men i 2003 kom mitt første barn (jeg ble spådd i 1998). Litt morsomt. :D
Healing har jeg også vært borti, både jeg og min mor. Det er såpass sterke opplevelser at jeg VET at det er noe i det. Det er mye humbug der ute, men jeg vet at det finnes seriøse utøvere også. Har jo tross alt opplevd det selv.
Var bare et eksempel. Hun kom med mye mer info enn det, men tror du ikke, så tror du ikke, og jeg gidder virkelig ikke prøve på å overbevise deg.. Sier bare hva jeg tror!
Jeg velger å ikke tenke på slikt,sier til meg selv at jeg ikke tror på det.Vil ikke tro på det.Alt slik må holde seg langt unna meg,jeg hadde ikke tålt det,rett og slett.Blir lammet av skrekk bare ved tanken.
Har hørt noe om at "de"hjelpere,energier,døde osv...bare viser seg for folk som kan tåle slikt,så da er det ingen fare for at jeg vil oppleve det.
Takk og pris.:neglebit:
Ingen prater til meg, bortsett fra meg selv, og det er jo ikke alltid jeg er til like stor hjelp. Det som før var demoner er jo nå "schizofreni" eller "tvangstanker". Tor med Hammeren viste seg også å være noe helt annet. Ikke godt å si hva "hjelpere" er for noe...
Ja, jeg tror det finnes ting mellom himmel og jord vi ikke kan forklare på en rasjonell måte.
Jeg har også opplevd endel uforklarlige ting som f.eks å drømme råtten lukt i forbindelse med dødsfallet til min bestemor (hun sto meg veldig nær), drømmer som skjer og en sterk intuisjon/magefølelse iforhold til hva som kommer til å skje. Jeg velger å tolke dette inn under kategoriene fantasi og livserfaring.
Og hvis jeg har hjelpere, har de iværtfall sviktet meg totalt den siste tiden... :mumle:
Jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi ser/er klar over.
Jeg tror at alle har hjelpere, noen har bare en mens andre har flere.
Jeg tror også på engler, de er ikke med oss hele tiden, men ber vi om hjelp fra dem så vil de prøve å hjelpe oss, selv om vi gjerne ikke alltid får det med oss. Jeg har et sett med englekort som jeg bruker til å spå med, og de har hjulpet meg mye.
Jeg har rett og slett opplevd for mye uforklarlig til å ikke tro at det finnes ett eller annet der ute. Ikke er jeg gal heller, i hvert fall ikke sist jeg sjekket, men jeg velger å tro at det finnes noe der ute som passer på meg, mine kjære som har falt bort er ikke helt borte, de har bare gått over på den andre siden, og da har de også mulighet til å komme på "besøk" av og til.
Men jeg har stor forståelse for at ikke alle tror på sånt. Min mann må være den største skeptikeren jeg har møtt og avfeier det hele med "sludder og pølsevev", men han respekterer mitt syn på det, og jeg respekterer hans syn på det, så da går det veldig greit.
Det er vel det det dreier seg om, respekt for andres tro. Å kunne respektere at noen velger å tro på slikt, mens andre velger å ikke tro, uten å måtte gjøre narr av hva den enkelte velger å tro på.
Det litt flytende ved det å tro på hjelpere, spøkelser, julenissen eller Tor med Hammeren er at kunnskapen om dem er så personlig at de ikke lar seg diskutere. Ofte sier man at "finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan forstå". Greit nok, men prinsipielt tror jeg ingen fenomener som foregår innenfor vårt erkjennelsesapparat ikke kan la seg forstå rasjonelt.
Det er ikke mange som tror på Tor med Hammeren i dag men i sin tid var dette et forsøk på å forklare det tilsynelatende uforklarlige. Det var et uttrykk for et mer generelt menneskelig ønske om å forstå verden rundt seg og fenomenene i den.
Det er mye jeg ikke forstår her i livet, men jeg ønsker likevel ikke å la det uforståelige bli en forklaring i seg selv. Jeg ønsker begrunnelser for min tro. Å tro på noe som er godt begrunnet er uforenlig med visse typer overtro. Hvis det på den annen side viser seg at det er sant at vi har hjelpere, og dette så er godt begrunnet, vil jeg tro på det. Sann, begrunnet tro.
Jeg vil gjerne ha kontakt med mine hjelpere, men jeg tror de vet at jeg formidler innenifra at jeg ikke tør, selvom jeg tror selv at jeg er åpen for det.
Har en venninne som er helt fast bestemt på at den dagen man dør så er man borte, kroppen ligger under jorda, men noe mer finnes ikke. Å gå gjennom livet med den holdningen høres kjedelig ut i mine ører, jeg liker tanken på at det er noe mer og velger derfor å tro på det. Hva dette mer er, har jeg ikke helt klart for meg, men jeg er åpen for det meste.
For mange er dette tullete og jeg har inntrykk av at man gir et dårlig inntrykk på lik linje med at man erklærer seg som svoren Frp tilhenger, man havner liksom i samme bås. Jeg skjønner egentlig det også jeg, for det er mange som tar helt av når det gjelder dette temaet, som blir helt grenseløse og mister all bakkekontakt.
Men som Myrsnipa poengterer her, det er også noen svært nøkterne mennesker som opplever uforklarlige hendelser og som på grunn av dette revurderer eget standpunkt. Derfor synes jeg det er greit å være litt åpen uten at jeg da vil ha stempel på meg for å være tullete.
Jeg er litt sånn ja, nei - vet ikke ;) Synes det er litt vanskelig, men velger å være åpen for at det finnes noe uforklarlig der ute.
Om det er gjenferd, engler eller hjelpere, det vet jeg ikke - og har ikke noen mening om egentlig. Men om jeg hadde opplevd, at min datter begynte prate om min farfar feks, så ville det vært vanskelig å ikke tro? (når han døde mens jeg var lita - og vi prater jo aldri om han) Jeg har ikke opplevd det altså, men vet noen har.
Hadde forresten en opplevelse tidligere her i høst.. og noen vil kanskje påstå at det var mine hjelpere? :vetikke:
Jeg var alene hjemme, mannen var bortreist. Våknet av at det sto 2 personer ved senga mi, ei gammel dame - og en gutt på 7-8 år. Jeg kjente ikke igjen noen av de (ligna ikke på farmor eller noe sånt).
Men jeg så de ganske tydelig, og husker godt hvordan de så ut.
Følte ikke noe ubehag eller neo sånt. Og er ganske sikker på at jeg ikke drømte. Jeg er en "drømmer", og vet hvordan de er ;)
Jeg går gjennom livet med denne holdningen og det er da slettes ikke kjedelig. Jeg gjør bare det beste ut av tiden jeg faktisk har her på jorda, i stedet for å kaste bort tiden på å tenke på om det kanskje kunne vært noe mer, etterpå.
Jeg har det på samme måten som din venninne. Da jeg vokste opp var jeg kristen. Etter å ha studert realfag som fysikk og medisin så var det min opplevelse at å lære om universet og lære om hvordan menneskekroppen er bygd opp, et mye større under og mye mer spennende en et gjenferd på loftet for å si det sånn.
Jeg føler rett og slett at jeg ikke har behov for magi,religion eller annen overtro lenger.
Det er da greit det, man er jo forskjellig. Hun er forresten helt på linje med deg i dette også. Kos deg med livet og utnytt hver dag man er her. Hun har innprentet dette til sine barn også, helt fra de var veldig små. Makan til flotte unger skal du lete lenger etter. Selv om jeg tror læreren deres sliter litt når han skal forteller om Gud og Jesus :knegg:
Selv tror jeg ikke at det ene utelukker det andre, jeg er flink til å nyte livet mitt og lærer min datter det samme. Jeg bruker ikke tid på å spekulere i livet etter døden, men jeg velger å tro at det finnes ett eller annet der. Ikke minst med tanken på om det skulle skje min datter noe, jeg ville ikke vært menneske nok til å gravlegge henne uten tanke på å skulle få se henne igjen dersom det verste av det verste skulle skje.
Jeg skjønner ikke hvorfor mange mener at det skulle være noen motsetning mellom vitenskap og åndelighet.
Slik jeg ser det, er det to sider av samme sak - vitenskapen er en studie av skaperverket.
For det er jo helt riktig det du sier - hvordan alt i menneskekroppen og naturen er bygd opp og henger sammen er litt av et under!
Jeg har et åndelig syn på tilværelsen - og jeg kaster slett ikke bort noe tid på å ha det perspektivet!
For meg er det heller motsatt - mange hverdagslige stunder blir langt mer betydningsfulle og fyller meg med større glede enn det gjorde i tjueårene da jeg ikke "hadde tid" eller interesse av å gjøre rom for den åndelige siden ved tilværelsen.
Jeg leser med jevne mellomrom at folk skriver "Jeg tror ikke på et liv etter døden - jeg tror på et liv FØR døden".
Og i dette ligger det at man tror at det ene utelukker det andre.
Det gjør det ikke, selvfølgelig.
Det å innlemme åndelighet i hverdagen innebærer ikke kun et fokus på livet etter døden.
For min del, gir det åndelige aspektet meg et økt fokus på livet her og nå.
Jeg tenker mye på hva det er jeg skal lære, hvordan jeg kan bruke miine egenskaper og ferdigheter på best mulig måte og utvikle meg gjennom hele livet.
Ang. hjelpere, så vet jeg ikke helt hva jeg skal tro.
Er ikke helt sikker på om jeg liker tanken på en usynlig gjeng som følger etter meg overalt ... :skremt:
Men jeg tror på en guddommelig kraft.
Og jeg tror at vi kan få kontakt med- eller føle nærværet av døde slektninger.
(Også må jeg bare legge til at jeg blir gledelig overrasket at fordelingen mellom de som tror på hjelpere og de som ikke tror er tilnærmet 50/50! Trodde det var overvekt av "Njaaa - skeptisk!"-folk her jeg!)
Ja, jeg tror at jeg tror. Jeg ønsker veldig sterkt at de finnes, for jeg liker tanken på at det er noen som passer på meg. Noen jeg kan be om hjelp hvis jeg bare finner ut hvordan.
Jeg mener ikke at de som tror på overnaturlige ting nødvendigvis kaster bort tiden sin, men er bombesikker på at jeg, som ikke tror på noe som helst overnaturlig, ikke har et kjedeligere, fattigere liv enn de som tror. Det du siterte var et direkte svar på en påstand om at å ikke tro på noe etter døden må være kjedelig.
Einstein var jøde. Jeg vet ikke hvor religiøs han var. Jeg har sett han blitt nevnt som panteist (en som tror at Gud er i alt og alt er Gud) eller som en deist (en som tror på en gudommelig skapelse, men ikke på en gudommelig inngripen).
Dette med at "Gud ikke spiller terning med universet" er Einsteins kommentar til kvantefysikken. Einstein tilhørte den delen av fysikken som er deterministisk, det vil si at man kan vite resultatet hvis man vet alt om prosessen som leder til resultatet. Man kan feks beregne med hvor stor kraft en kule vil treffe en person med hvis man vet vekten på kulen, utgangshastigheten og avstand etc. Kvantefysikken er ikke deterministisk, den vil ikke kunne gi det annet enn en sannsynlighet for at ting skal skje.
Schrødingers (skrives ikke med ø, men en slik o med to prikker over seg) katt er et tanke-ekspriment om kvantefysikken (klippet herfra )[INDENT] Hvordan ville, til sammenligning, biljardkulebevegelsen vært i klassisk fysikk? Hvis biljardbordet har hull i hjørnene vil en klassisk kule før eller senere treffe et hull og falle nedi. I kvantefysikken vil en helt bisarr situasjon oppstå - nemlig at deler av kula forsvinner i hullene mens deler av kula forsatt er oppe på bordet! Denne forståelsen av tilstandsfunksjonens betydning var så vanskelig å akseptere for Scrödinger at han oppfant sin berømte "katt", nærmest som en vits: Hvis en katt plasseres i en boks sammen med en bit av et radioaktivt stoff*, må tilstandsfunksjonen for katten beskrives som en sum av to tilstander, død og levende. Slik kan man tenke seg at katten kan registreres som død i det ene øyeblikket og som levende på et senere tidspunkt. Det er forøvrig verdt å merke seg at det er viktig for tankeeksperimentets gyldighet at det er en kvantemekanisk prosess som styrer skjebnen til katten. (Heldigvis dreier det seg bare om et litt groteskt tankeeksperiment, Schrödinger var ingen kattemishandler på ordentlig!) [/INDENT]
Intil det motsatte er bevist, så tror jeg på hjelpere, og på mye annet mellom himmel og jord som mennesket ikke kan oppfatte. Med tid og stunder vil også de mest skeptiske åpne øyne og sinn for det vi til nå ikke vet så mye om.
Nja, jeg tror ikke på hjelpere som beskrevet i artiklen. Men samtidig vet jeg at det finnes mennesker som har andre evner enn meg, som kan se ting jeg ikke ser - så jeg kan ikke avskrive det som tull. Men nei JEG tror ikke på det...
Jeg tror på hjelpere og at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det vi aner.
Jeg tror på engler, alver og Gud og Jesus osv. og at det finnes liv i andre planet enn kun her på jorden!
Det var jo strengt tatt ikke nødvendig å ta med alt jeg tror på. Men så har jeg ihvertfall sagt det! :P
Jeg er enig med dem som sier at dette er en arrogant uttalelse.
Her konstaterer Olympia at det er tull. Da er det selvsagt det. :rolleyes:
Nettopp!
Kjempebra skrevet!
Litt bedre formulert, men likefullt nedlatende og lite høflig.
:nemlig:
Like lite hyggelig sagt. Nedlatende og uhøflig, synes jeg.
Ja, vi er flere tullinger her. ;)
Jeg kan heale visse personer også, jeg. Ikke alle, men noen. Jeg må være klin sprø! :humre:
Kanskje det er meningen at du ikke skal ha en jobb akkurat nå? At det er best for deg på en eller annen måte?
Det var en helt grei måte å si det på.
Men hvorfor går det ikke bare an å si at man ikke tror uten å insinuere at de som tror faktisk tror på vås?
Sier du til muslimer eller andre troende at du ikke tror på det våset de bygger opp hele sitt liv rundt også?
Det er nok bare du som klarer deg veldig godt selv. :)
Ja, jeg tror, har hatt mange opplevelser, driver litt med healing innen familie og vennekrets.
Jeg skal ikke gå langt inn i dette, men synes det er respektløst å avfeie andres tro. Uansett hva den måtte være.
Jeg er så arrogant at jeg ikke tror på Margit Sandemoe og de gode hjelperne hennes.
det er jo en besnærende tanke at det skulle være noen som passer på en, akkurat som det er en besnærende tanke med yetier, alver, bermudatriangel, besøk fra rommet, spøkelser og hva_har_du. men det er bare besnærende tanker, tror jeg.
Man må nok fortsatt ha ansvar for seg selv og andre, og ikke overlate til fantasihjelpere å ordne opp.
Jeg setter ikke andre under meg selv. Jeg synes bare det er for fantastisk til å være sant. Og det er jo bare TRO, ikke sant, ingenting som kan bevises, ingenting man kan VITE. Og da er jeg ikke med på det. Overtro er og blir overtro.
Jeg vet ikke helt hva jeg tror på og ikke, men aldri i livet om jeg hadde trodd at mine ev. hjelpere ville "ordne opp" for meg. Jeg går til massasje hos en dame som også driver med healing og hun har sagt at jeg har en hjelper. En eldre mann i orange oljehyre (!). Jeg synes det er en søt tanke at noen mener jeg har en hjelper, men hva så liksom? Hva i all verden skulle han kunne ordne opp i? :vetikke:
Det som provoserer meg (og nå refererer jeg ikke til innlegget ditt, Mim) er de som sier at "man er religiøs fordi det er så enkelt, at man er kristen fordi man trenger trøst", osv. Jeg tror VIRKELIG ikke at det er lettvint å tro på Gud. Tror man på Gud, må man ta hensyn til enda et aspekt når man tar sine valg her i livet. For meg er gudstro ingen trøst, noen ganger legger det heller sten til byrden. Det må da være mye enklere å IKKE ha en tro?
Jeg tenker at tro (eller for min del ikke-tro) er noe man har kommet frem til gjennom tankerbeid, erkjennelse og filosofisk fundering. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvordan skal man forholde seg til andre? osv.
Mens overtro er lettvintversjonene, de underholdningspregede "det hadde jo vært spennende om det var slik", ukebladreportasje-healere og spøkelsesjakt på TVNorge. Overtro er alt man kan tjene penger på å lure andre med. Overtro er alt som ikke kan bevises, som ikke alltid virker og som ikke kan bevises om man fikk mange millioner for det. Overtro er å tro på Nessie og andre sjøormer, overtro er å tro at å kjøpe en englelink eller bli healet av en husmor fra Rjukan eller en motorsykkelreparatør fra Toten som har gode varme hender og sier det selvsagte. "Du er stiv i skuldrene. Du er nok stresset. Jeg kjenner mye negativ energi her. Du må ta bedre vare på deg selv." Deilig å bli sett, deilig å få beskjed om at man skal ta vare på seg selv.
Ja ut i fra dette betyr det jo så klart mangel på opplysning om hvordan ting egentlig er.
Det finnes mye humbug der ute så klart.
Men å tro at alle er like humbug og at man ikke kan tenke seg at det finnes en ørrelite grann sjans for at det mange andre opplever og gjør er ikke tull, mener jeg tyder på fornektelse og kanskje man er redd for å begynne å tro selv, og da hva vil andre i omgangkretsen tro/tenke om den det gjelder..
Vi har da kommet langt i fra folk trodde at jorden var flatt. Ting tar tid så kanskje om hundre år så kan man se på dette med åpenere sinn og kan "bevise" at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det vi kan se og ta på!
Jeg tror.
Jeg har en hjelper. En mann. Vedkommende er stor og kraftig.
Jeg har sett han to ganger.
Jeg kan føle det når han er rundt meg.
Jeg ser han ikke i hverdagen, men jeg kan kjenne han.
Han gir meg ofte forvarsel dersom noe skal skje.
Øynene er milde, og han har et godt vesen.
Jeg er litt usikker på hva jeg tror angående dette temaet her. Jeg tror i alle fall at enkelte mennesker her på jorden er engeler/hjelpere. Slike mennesker som man av og til møter og som gjør noe for deg eller sier akkurat de forløsende ordende som hjelper deg videre i situasjoner som for deg kunne sett helt svarte og uløselige ut. Mennesker som gjør uslettelig inntrykk og gir deg et større perspektiv på ting.
Jeg tror de som mener at man er kristen/religiøs/har et åndelig syn på livet fordi man trenger trøst, har gammeldags kristendom i tankene.
Mange mennesker har nå en helt annen form for åndelighet, som er 100% ansvarliggjørende.
Jeg leste et sitat av Sturla Berg Johannesen i Dagbladet i går som traff blink:
"Religion er for mennesker som er redde for å havne i helvete. Åndelighet er for de som har vært der."
For meg var dette "spot on".
Min egen åndelighet vokste fram i kjølvannet av en gedigen livskrise. Ikke som en trøst , men som en naturlig følge av et dypdykk i min egen sjel. Det var ikke et bevisst valg - det vokste fram som en del av en naturlig prosess.
Det var alt annet enn lettvint. Det var skummelt, krevende - og enormt utviklende.
Mitt liv leves langt fullere som en konsekvens av dette.
Og slengbemerkninger som plasserer Margit Sandemo,alver og Yetier i samme sekk som en dyp tro på det guddommelige, trekker jeg bare på skuldrene (og litt på smilebåndet) av.
Jeg har IKKE plassert humbug og dyp religiøs overbevisning i samme bås, altså.
Det er et par ting jeg alltid har lurt på. Som at dersom UFO'er og annen utenomjordisk eksistens skulle begynne å komunisere med oss, hvorfor velger de lite troverdige tullebukker som Gry Jannike Jarlum og andre komplette freaks? Har de ikke gangsyn? Og hvorfor er det ingen mn kan ta 100 % på alvor som driver med eller tror på healing eller aurarensing eller spøkelsesfordriving?
Jeg undres bare. Dersom det virkelig har noe for seg og er sant, hvorfor er det da omvendt proposjonalt å tro på dette og ha feks lengre høyere utdanning? Hvorfor er det nesten utelukkende damer som tror på dette og hvorfor koster det penger? Hvorfor er gjerne interesse for det "åndelige" sammenfallende med interesse for kiosklitteratur?
Healing og dyp religiøs overbevisning er jo ikke akkurat noen dyp konflikt mellom. Det er mange som er religiøse som tror på helberedelse ved bønn, mirakler etc. Mange som healer mener jo også at de har fått kreftene sine fra Gud.
Ja det tror jeg absolutt på.
Jeg tror på det som føles naturlig å tro på for meg, jeg bryr meg ikke om hva andre hverken mener eller syns om meg.
Min tro er som følger: Jeg tror på en universiell kraft og energi som er i alt, denne energien er rundt oss hele tiden, den kan brukes til alt hva du måtte ønske.
Men DU må selv hente den til deg, du må selv åpne deg opp for den og lære og bruke den, på samme måte som du selv må spørre dine veiledere(hjelpere) om råd, støtte og lærdom.
Om man ikke har lest bibelen vet man vel heller ikke hva som står der? da vet man vel ikke hva man tror på? det samme tror jeg gjelder dette, man må lære for å tro.
Jeg tror også at det finnes mange forskjellige vibrasjonsnivåer, vi er i et av dem, ånder, hjelpere, guider er i andre lag, alle har evnen til å finne vibrasjonsnivåene, det kreves bare trening og læring.
Jeg tror også at vi mennesker er på jorden for å lære, og at vi selv har bestemt hva vi skal lære for å utvikle sjelen vår, selv om jeg selv har mye å lære om akkurat dette emne.
En annen ting jeg tror mye på er "tankens kraft", at du selv har tiltrekt deg det du har/ikke har i livet ditt, og at man ved positiv tenkning kan oppnå nærmest alt man måtte ønske seg.
Jeg er en veldig jordnær person, men begge bena godt plantet på jorden, men dette er det som for meg føles naturlig og riktig, på samme måte som enhver sin religion er rett for den enkelte troende.
Jeg har alltid hatt et stort ønske om å hjelpe andre, særlig mennesker jeg er glad i, som har smerter, er deprimert, eller triste.
Det er noe som alltid har vært i meg, men det er først nå i det siste jeg faktisk har fått bevis for at jeg innehar healing evner.
Jeg healet ikke skulderen til min bestefar fordi jeg ville ha penger av han, men fordi jeg er glad i han, og han ble faktisk helt frisk.
Men de aller fleste healere er vel helst "healere" og ikke healere. :fordomsfull:
Virker du, altså? Er det bevist? Eller er det placebo? Kan det bevises? Kan du finne en som er syk, ta personen med til legen og få dokumentert hva som feiler personen, heale og så få dkumentert at det har hjulpet? :nysgjerrig:
Mangel på dokumentasjon og bevis er vel et av denne "bransjens" største problemer.
Dette provoserer meg samtidig som jeg skjønner hva du mener. Det er noen healere som er humbugmakere og disse vises vel gjerne best fordi de roper høyest, men de fleste er først og fremst medmennesker og flotte folk som kun ønsker å hjelpe og har et godt hjerte. Jeg har en god venn som er healer og han er fattig som ei kirkerotte.
Ja mangel på dokumentasjon er det desverre i den bransjen, jeg har som sagt akkurat oppdaget at jeg selv har denne evnen så for meg er det bevis nok at den personen jeg healer blir frisk.
Nå er ikke jeg spesielt opptatt av hjelpere, underjordiske og alver, akkurat.
Men jeg har et åndelig syn på tilværelsen.
For meg koster ikke dette penger, jeg har aldri lest en kioskroman og har høyere utdannelse.
Det er mulig vi snakker om for mange ting på en gang her.
Hvis "interesse for det åndelige" skal favne om alt fra alver,kiosklitteratur,ulike religioner og tro og overtro samt et generelt åndelig syn på tilværelsen - så ramler jeg av.
No offence til Sandemo-fans - men jeg har ihvertfall ingenting å gjøre i den båsen.
Om Mim og andre har lyst til å sette seg inn i moderne åndelighet (holisme), kan jeg anbefale www.holisme.no og www.williambloom.co.uk .
Det handler ikke om lettvinthet, det handler ikke om overtro, det handler ikke om uselvstendighet, frykt eller trøst.
Det handler om å ta ansvar i eget liv, føle ansvar for hele samfunnet ( og i den forbindelse miljøet), det handler om å se sitt eget liv i den store sammenhengen og å være seg bevisst det guddommelige i menneskelivet og naturen.
Jeg tror du har rett i at det blir mye hummer, humbug og kanari her. At vi putter alt fra å ha et åndelig syn på tilværelsen til å tro på alver og ånder i samme bås.
Når det gjelder det siste du skriver her, så dekkes mye av dette av mitt politiske/filosofiske syn, bortsett det guddommelige i menneskeliv/natur, hvor jeg tenker mer på det ukrenkelige ved mennesket og naturen.
Da har vi nok et temmelig likt syn på livet - bortsett fra at du vil få deg en gedigen overraskelse den dagen du dør, og oppdager at det slett ikke var slutten, slik du hadde trodd ...! :humre:
Det er i såfall en mer positiv (?) overraskelse enn alle de som er hellig overbevist om at det er mer å hente og poff! Der gikk lyset, gitt. :knegg:
Jeg håper på et after life som skal ligne på en perfekt kveld på Garage i Bergen før røykeloven, med et utrolig bra band på scebeb og masse lekre unge menn å fråtse i...:jupp:
Ok. Men Paradis, Nirvana...Å tro på noe...om det er omsorg for barn, økologisk mat, selvstendighetslæring av barn i forskjellige former: Hva i svarte er forskjellen?
Man må vel bare akseptere at man gjør seg forskjellige erfaringer her i livet, og man bør respektere alles synspunkt, utfra erfaring, uten å avfeie enten det ene eller andre for vrøvl? Synes du ikke?
Du som påberoper deg å bli tatt på alvor, mener jeg? :undrer:
:kremt: Du må da medgi at det er en viss forskjell på å tro på Paradis og det å tro at spesifikk omsorg for barn er av det gode? Paradis er det av naturlige grunner ingen som kan bevitne om, hvordan omsorg for barn slår ut har vi utallige empiriske bevis for.
Amen. Det var et deilig innlegg å lese på morgenkvisten.
Når det gjelder healing så er jeg den første som kunne tenkt meg å prøve det, jeg har flere (attpåtil uhelbredelige) sykdommer jeg kunne tenkt meg å bli kvitt. Men akkurat som jeg ikke går til en tannlege som ikke har godkjenning og som jeg ikke vet om kan sitt fag eller ikke, så har jeg heller ingen lyst å gå til en selvoppnevnt healer som krever tusenvis av kroner og som ikke kan garantere noenting. Det er heller ikke sånn at helsevesenet er imot healing. Det er nok bare det at det finnes ingen dokumenterte faktiske helbredelser, og det holder liksom ikke for meg at noen sier "personen ble frisk". Det finnes mange spørsmål å stille, som om personen virkelig var syk til å begynne med. Et av problemene når det gjelder dokumentasjon av effekten av healing er jo nettopp at patientene ikke har noen diagnose, og regnes ikke som syke. Da er det kanskje ikke så rart at man kan bli hjulpet og helbredet når man for første gang får oppmerksomhet, blir trodd og opplever at noen bruker tid og energi på en.
En annen ting jeg har lurt på er at de fleste healere tar seg godt betalt. Hvorfor ikke prøve å få evnene sine bekreftet, dokumentert? Da ville man fått større troverdighet og sikkert også mere penger?
Når det gjelder det at livet blir rikere og mere spennende hvis man tør å tro på at "det finnes mer mellom himmel og jord", så stiller jeg meg uforstående til det. Herregud, se dere rundt i naturen, hvor fantastisk er ikke det som vi faktisk vet at finnes her på planeten? Jeg kan ikke tenke meg noe som helst som kan være så spennende i en "annen verden" enn det som er rett foran øya våre, godt synlig for alle som har lyst å se.
Alle dager, har aldri betalt over kr 300,- for healing jeg, og barna har vært gratis. Kan være lurt å se an seriøsiteten og kanskje også få anbefalinger før en punger ut mender med penger.
Dette er jeg fullstendig enig med deg i - og det finnes ingen motsetning mellom det du sier her og å ha et åndelig syn på tilværelsen.
Tvert i mot, vi jeg si.
At du erkjenner hvor fantastisk det er at vi er her på planeten er kanskje nettopp et uttrykk for åndelighet.
Vi er i en tid med mye forvirring og sammenblanding hva religion/åndelighet/kristendom/overnaturlige fenomener anngår.
Disse tingene kan ha sammenheng - men de kan også være vidt forskjellige ting som ikke har noe med hverandre å gjøre.
Eks: Om jeg sier at jeg tror på Gud, så vil noen kanskje si: "Åh, er du sånn kristen, du da?".
Også vil man kanskje tenke på langsomme gudstjenester, formaninger, skyld, skam, gudsfrykt, hevede pekefingre, fordommer mot homofile, undertrykking av kvinner - eller annet som kristendommen enten har stått for eller fortsatt står for.
Men jeg er ikke kristen. Og selv om mange kristne har en åpenhjertig og positiv åndelig innstilling, har jeg aldri følt at jeg har hatt noe å hente i kristendommen eller i den norske kirke.
Mange tror at enten så er man kristen (eller tilhører en av de andre verdensreligionene), eller så er man ikke kristen ( og med det ikke religiøs eller åndelig innstilt på noen måte).
Eller man lager seg et vanntett skille mellom vitenskap og tro/overtro - og plasserer skeptikere, de nøkterne realistene på den ene siden og de tullete, uutdannede (!), kioskromanlesende(!), naive og lettlurte på den andre siden.
Det er en meget uheldig innstilling.
Så svart-hvitt vil aldri noenting bli - heldigvis.
Man kan ha en gudstro uten å være religiøs.
Man kan være åndelig uten å omfavne religiøse dogmer (regler, formaninger).
Man kan være oppegående og intelligent og samtidig åpne for åndelige erfaringer, nærhet av avdøde slektninger etc.
Jeg tror at mange avviser åndelighet i det store og hele, fordi de tar avstand fra de store religionene.
Noen kan oppnå kontakt med det åndelige gjennom organisert religion.
Men for mange er det uten betydning hva en prest mener, en imam uttaler, hva paven sier og hva alle de religiøse dogmene formaner.
Åndeligheten finner en i sitt indre - og en trenger å gå veien om en religiøs lederskikkelse eller være i et hellig hus for å komme i kontakt med den guddommelige kraften.
Tvert i mot, for mitt vedkommende.
Mange føler at det er lettest å få kontakt med det guddommelige når man er i naturen. At det er derfor mennesker synes det er deilig å være i skogen/på fjellet/til sjøs.
Jeg tror kanskje at man kan ha blaff av åndelighet/nærhet til Gud i hverdgen uten at vi er bevisst på det.
Helt til slutt: Olympia - det jeg prøver å si med all denne pratingen, er at det er ikke slik at å være åndelig innstilt betyr at man bare har fokusen på hva som skjer etter døden/finnes i andre dimensjoner.
Det betyr først og fremst noe for den fokusen man har på- og den betydningen man tillegger livet her og nå.
Det finnes brede forskingsprosjekter som kan dokumentere at økologisk mat er sunnere enn vanlig mat (det sier seg i grunnen selv, mat med gift og mat uten gift, liksom...;) ) slik det finnes enda mer forsking som viser at noen måter å behandle barn på er bedre enn andre. En enkelt persons livserfaring teller faktisk ikke like mye i min bok, som bredt anlagte forskingsprosjekter.
Jeg TROR ikke at det å ikke røyke under graviditet er smarterer enn å gjøre det. Det er bevist gjennom flere forskingsprosjekter.
Nuta kan kanskje gjøre det gratis? Og kanskje noen av legen her inne kunne undersøkt deg før og etter? Det ville vært interessant.
Tar du ungene dine til en healer? Hvorfor det? Hva healer du ungene dine for? Er det moralsk riktig å ta unger til en healer? Og hvordan måler man seriøsitet hos en healer?
Jeg tror... at det finnes mennesker som kan være mer mottagelige for krefter eller energier som andre ikke ser eller kjenner. Derfor er jeg tilbøyelig til å tro på både healing og kontakt med ånder (hjelpere om du vil).
Hvem som har slike evner til å motta eller formidle - først av alt må de vel ha et åpent sinn. Og kanskje er det sånn at mange av de høyt utdannede akademikerne har utdannet sinnet sitt til å lukke seg for alt "ulogisk".
Jeg har en nabo og venninne som er healer. Hun er foreløpig ikke spesielt dreven, og garanterer ingenting. Men mange føler at hun har hjulpet dem. Om det skyldes hennes "krefter", eller deres tro, eller tilfeldigheter, det er ikke egentlig så viktig for den som blir kvitt en kronisk smerte, eller føler at en sykdom blir lettere å leve med.
Skepsis er sunt å ha, og det er åpenbart at det finnes mange mennesker som påberoper seg å ha evner som kanskje ikke egentlig er der, og som tjener rått på det. (Som diverse "synske spådamer" med dyre telefonnummer.)
Men det finnes også leger som feildiagnostiserer, som overser alvorlige lidelser og setter pasientenes liv i fare. Det finnes også leger som er svært så slepphendte med reseptblokka, og som tjener gode penger. Er leger dermed generelt upålitelige? Nei.
Det er dumt å la skepsisen bli så sterk at man ikke greier å se muligheter. Ta f.eks. akupunktur - som inntil for få år siden var ansett som nesten "østens mystikk" - og humbug. I dag brukes det også av legestanden og helsevesenet - mange av oss har nok stiftet kjennskap med jordmødre som kan akupunktur. Det er jo dumt å ikke prøve en gang.
Eller homeopati. Logisk sett bare humbug. Men mange mennesker er godt tjent med denne typen behandling. Skal vi avfeie homeopati, bare fordi effekten ikke kan bevises?
I bunn og grunn - hvis folk får hjelp, er det da så nøye om metoden kan bevises eller ikke? Om nå bare 1 av 1000 blir frisk etter healing - er ikke det bra for den ene?
Hvorfor skulle det være moralsk galt? Det er jo på ingen måte helseskadelig eller farlig.
Jeg har ikke prøvd healing selv, men vet blant annet om noen som tok en kolikkbaby til healer, etter å ha prøvd både kiropraktor og ... (var det fysioterapeut, tro, eller noe annet, husker ikke). Og deres erfaring var at etter to behandlinger var kolikken vekk. Joda, kanskje ville den forsvunnet av seg selv likevel. Men de prøvde, og følte at det hjalp. Hva er galt i det?
Tja, jeg får bare en litt uggen følelse av å drasse med unger som ikke kan bestemme selv til sånn udokumentert mumbojumbo-healer. Og med litt kjennskap til det alternative miljøet har jeg sett folk ha infeksjonssår i timianavkok, fremfor å gå til legen og få penicillin, og nesten fått koldbrann. :grøsser:
Homeopati er sukkerpiller og vann. Men troen på det er vel så sterk at det i seg selv er i stand til å gjør folk friske? Jeg tror man i stor grad kan hele seg selv gjennom positiv innstilling, jeg. Jeg ser jo at folk som er lette i humøret og tar lett på ting ofte har færre plager og takler de plagene de har bedre enn dem som tar tungt på ting. Evt. kan det være andre veien, at de som har det vondt og vanskelig blir mer deppa og lei seg ennde som er friske?
Det er bar for den ene som blir frisk, men litt ergerlig for de 999 som betaler x kroner for ingenting.
Det var nå voldsomt så negativ og forutinntatt du var? Nå spørs det jo hva du mener med "alternativt miljø", har en mistanke om at det er ganske langt fra det jeg kjenner til av "alternative" greier.
Jeg har også sett folk gå til alternative behandlere med infeksjoner og sår, og som har blitt bra og har unngått penicillin. Det er jo bra det, så lenge det brukes med fornuft, og at folk går til legen hvis det blir nødvendig. Men i en tid hvor antibiotikabruken øker, og stadig flere antibiotikaresistente bakterier er et problem syns jeg ikke det er negativt om man kan unngå penicillin nå og da.
De seriøse behandlerne sender da også folk videre til legen når de mener at det er nødvendig.
Angående mumbojumbo-healere - jeg har som sagt en vennine og nabo som driver med dette - og det er ikke verken mumbojumbo eller spesielt skummelt eller belastende verken for barn eller voksne. Hun har et eget rom, hvor det er stille og rolig, og en behandler-benk, og så snakker hun med de som kommer, pasienten legger seg på benken og hun gjør dette hva det nå enn er hun gjør. Jeg kan ikke skjønne at barna skulle ta mer skade av det enn av å bli veid på helsestasjonen.
Jeg vet ikke om du fulgte med på denne søvn-testen som ble gjort i regi av Puls-redaksjonen på NRK. De hadde over 600 deltagere, og halvparten fikk et naturlegemiddel (Valeriana eller noe sånt) og andre halvparten fikk placebo. I begge gruppene rapporterte folk at de fikk bedret nattesøvn.
Ja, kroppen har en evne til å lege seg selv, og i noen tilfeller er det sukkerpiller som skal til for at man skal få det lille dyttet i riktig retning til å begynne å tenke positivt og kanskje finne kroppens egen energi. Er det da galt?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
