Nå har jeg lest innleggene til Isbjørnen igjen, og jeg synes reaksjonene hun får er voldsomme. Det er da mange her inne som uttaler seg langt mer bastant i andre barne/oppdragelsesrelaterte temaer? Jeg skjønner at det er veldig sårt om barna ikke spiser, men jeg trodde de fleste her inne hadde såpass selvinnsikt at de greide å se litt bort fra egne ømme tær til en viss grad.
Slik jeg leste Isbjørn var hun ikke ute etter å "ta" de som har prøvd alt, eller de med barn med store problemer knyttet til mat. Det er ganske mange barn hvor "liker/liker ikke" endres etter hvor de er, og hvem de spiser sammen med. Noen foreldre diller med alt fra påkledning til valg av søndagsutflukt til mat, at de skaper uvaner hos barna også i matveien er ikke rart. At man stusser over slike uvaner betyr ikke at man mener at alle med småspiste barn har gjort store feil.
Nå har ikke jeg så småspiste barn at det er et problem, men det er gjerne sånn at man tar seg nær av det som treffer en spesielt. En som har et småspist barn tar seg følgelig mer nær av kommentarer som Isbjørnen sine, enn en som har et barn som spiser det meste. En som har slitt med søvnen til et barn kan bli provosert eller såret av enkle løsninger om at "det bare er å gjøre sånn og sånn, for det har alltid virket på mine".
Og det spiller liten rolle om uttalelsene er ment som et angrep.
Noen ganger er det bare nok, og da kommer utblåsningen. Og det har jeg full forståelse for.
:kneblet: Jeg satt på hendene lenge før jeg svarte. Den logiske siden av meg sa at jeg ikke skulle føle meg truffet. Jeg holdt meg i flere dager før jeg ikke klarte å la vær å kommentere. Det stakk rett å slett hardt i mammahjertet at jeg bare måtte. Hadde jeg svart den dagen jeg leste Isbjørenens innlegg hadde det vært en helt annen tone i innlegget mitt.
Så kan man jo legge til at svært kresne, småspiste og spisevegrere også kan vokse opp til å bli veldig glad i mye forskjellig mat, tross mye problemer, spesialbehandling og styr når de er små. Det er jeg et levende eksempel på. :nemlig:
Det har vært min store trøst hele veien. Lillebroren min og propell-mannen var også ekstreme i sine matvaner som små. De vokste opp de også. Idag spiser de det meste.
Mannen min levde på utelukkende på ristet brød, marmite, syltetøy, Rice Crispies, melk, pølser og gulrøtter helt til han begynte på universistetet. Nå spiser han ALT unntatt rosenkål, mais og lakris.
Ja, man forandrer smak og behov når man blir større. Det eneste er at jeg ødela kostholdet mitt pga alt fokuset rundt meg på hvor tynn jeg var, så jeg gikk på selvpålagte fetekurer fra jeg var tretten år.
Sånn helt generet: Jeg har hatt store problemer med å få mat i mine unger de tre første årene. De var ikke spesielt kresne, men ekstremt småspiste. I tillegg undervektige. Det har vært helt grusomt, og man føler seg temmelig mislykket som mor når barna ikke vil spise NOE. Jeg vet hvordan det føles. Man blir desperat, jeg har til og med tydd til trusler. :( Likevel har JEG (men det er meg) aldri falt for fristelsen til å servere annen mat eller usunn mat. Jeg har hatt den holdningen Mim skisserer over her. Nå er den eldste sju og hun har alltid vært nokså altetende, selv om hun tidligere knapt spiste. Med minstemann (4) strever vi mer. Han "liker ikke" og er fremdeles småspist. Vi prøver å lære ungene at det går an å lære seg å like. I mellomtiden, mens han "øver", spiser han det vi har, evt deler av det vi har. Jeg tror ikke det hadde funket å gi ham noe annet, ikke på sikt, i hvert fall.
Jeg ser ikke det helt store problemet å lage noe annet (men sunt) som barnet liker, så lenge det ikke blir 3-retters middag eller så lenge ikke alt erstattes med pølser.
Ungene er glad i fiskepinner og de (få!) gangene vi har fiskepinner til middag steker jeg litt kylling/fisk o.l ved siden av. Da kan de velge, og alle blir mette. (Inkludert mannen, som ikke liker fiskepinner.) Mellomsøster er ikke særlig glad i spagetti, så de gangene vi har spagett til middag spiser hun kjøttsaus på en grovbrødskive. Mannen er glad i risengrynsgrøt (noe jeg og lillesøster ikke er), så jeg lager ofte både risengrynsgrøt og havregrøt de få dagene vi har dette til middag. Ellers spiser de stort sett det de får, men jeg velger klart ut de middagene vi alle liker. Alle er glad i fisk, kjøtt og kylling og alle liker ris og salat.
Alle mine barn har hatt perioder de ikke liker det ene eller det andre, men jeg har stort sett klart å mikse det til uten å lage flere retters middag eller levd på pølser 7 dager i uken. :gal:
Propelle: Jeg kan bare si det igjen: Jeg beklager ovenfor deg og andre som har barn med spiseproblemer. Jeg tenkte virkelig ikke på dere, som jeg skrev over her. Jeg tenkte på barn generelt.
No hard feelings. :dulte: Jeg vet jeg har lett for å overreagere når det kommer dette temaet. :selvkritisk: Vi har jobbet så hardt i 10 år med å få i han nok mat. Når man leser i sånne her tråder føler man seg så truffet. Det selv om man vet at man har gjort riktig. I hvert fall mesteparten av tiden. ;) Jeg vet at barn med så store problem ikke er det vanlige. Jeg har tross alt et barn som spiser alt (virkelig alt utenom typiske barneretter) og et som er litt mer gjennomsnittlig. En som sier blæ til grønsaker men spiser litt ved mildt press. Det at man har et barn som uten problem kan være uten mat til det kollapser gjør at det stritter imot når man leser "lettvinte" løsninger.
Storebror spiste veldig variert og godt frem til han var 2 år.
Kan ikke huske at han takket nei til en eneste ting før han fyllte 2.
Etter det startet den store matskrekken.
Skulle jeg hatt tvangssmak ved middagsbordet måtte jeg sittet oppå han og stappet skje inn i skrikende gutt. Han blir helt rabiat om vi maser for mye.
Vi har bestemt oss for at mat ikke skal være en kamp. Han spiser det han vil ha av det som står på bordet. Jeg spørr om han vil smake og vil han ikke så lar jeg det være med det. Eneste regel er ingen dessert før en har spist noe middag.
Han spiser sunt og variert på sikt, men ikke iløpet av ett måltid eller en dag. Jeg bruker energien min på å lage sunne alternativer istedenfor å krangle om mat. Frukt og grønt får han i seg nok av. Fisk og kjøtt må jobbes litt mer med. Pasta/ris/potet/brød er ikke noe problem. Saus, gryter og supper er fryktelig skummelt! Ting må for all del ikke blandes!
Noen synes visst jeg er barnslig som outer prikk fra Skremmern her. :rolleyes: Det får vedkommede bare mene, jeg mener oppførselen til Skremmmern er hakket verre. Skjønner ikke hvorfor i alle dager det betyr at man sutrer over en rød. Det er bare lavmåls å kalle folk for nek.
Out i vei! Rødprikking er dustete, snikete og barnslig, synes jeg da :)
samler tyttebær
Og siden jeg først har åpnet kjeften, så må jeg bare si at jeg synes det er trist å se hvilken respons Isbjørnen har fått i denne tråden. Greit nok at man er overfølsom på ting som en selv sliter med i heimen, men det å dra det ut så til de grader, og i tillegg begynne å rakke ned på folks intelligens... :confused:
Her hos oss liker ingen av barna noko som helst og eg er så lei av å lage mat som ingen vil ha så vi har løyst problemet med å drite i heile middagen så no går alle i skapet og finn seg noko sjølv. Anbefalast.
Ungene mine må spise det de blir servert. Ofte liker de ihvertfall NOE av det som ligger på fatet.
De må vente til neste måltid ja. Med unntak av et eple kanskje.
Jeg kan jo bekjenne i denne tråden at jeg fullstendig mistet beherskelsen igår. Først etter at storebror hadde ertet lillesøster til grining for fjerde gang under middagslagingen og derpå når han kommer ut på kjøkkenet og spør hva jeg lager og jeg svarer: jeg lager kyllinggryte, dere har spist det før og liker det. Han svarer: Jeg liker det ikke, vil ikke spise det, jeg liker det ikke. Da eksploderer jeg og skriker i store bokstaver: JEG VIL ALDRI HØRE DET DER MER, ALDRI ALDRI ALDRI. DU FÅR ALDRI SI DET DER FØR DU HAR SMAKT MATEN, HØRER DU!!!!!!! Jeg tror han ble litt skremt. Og det endte med at begge to spiste uten mukk og likte det. :o
Toern sa her om dagen: "Tusen takk for at du tvang meg til å smake på fårikål, mamma. Nå er fårikål det beste jeg vet."
:humre: Nå skal det sies at jeg ikke tvinger dem fysisk, men når det er ting jeg vet de egentlig liker (basert på andre retter de liker), så må de smake i alle fall én bit. Og toern nektet å smake fordi det luktet så ille. Hun tok én bit med saus, kjøtt og poteter og eeelsket det.
Jeg har aldri tvunget Plutte til å spise noe, men ei heller laget ekstra-rett til middag bare fordi han hadde en fiks idè om at det var noe han ikke likte. Det er ikke verre enn å la noe ungen liker være en del av middagen så kanskje barnet får i seg litt om ikke annet. Nå har vel de fleste muligheten til å gi et mellom måltid en stund etter middag så barn flest i Norge blir nok ikke underernærte.
Ser det ofte jeg at ungdommer jeg har jobbet med har diverse merkelige påskudd til å like eller ikke like mat. De får det som serveres, de har vært involvert i å lage meny og spiser de det ikke får de gå uten mat. Det blir da ikke bevertning før etter andre har spist middag og ryddet, da kan de selv lage seg mat.
Plutte har vært involvert i vår meny siden han var nokså liten, han har fått bestemme et par-tre middager i uken og har spist om enn motvillig andre dager enn på sine favorittdager. Nå som han er stor gutt hender det jammen at han på eget initiativ lager mamma et gourmetmåltid og da er det alltid et par grønnsaker til også.
Mine barn er ikke spesielt følsomme i mat veien, men det fins ting de ikke liker og det respekterer jeg.
Det er skille mellom å ikke ville spise oliven fordi det smaker død gnu og å nekte å spise potetmos fordi det er hvitt.
Når det gjelder tøys er det ingen bønn og smak før du ikke liker. Ute er det knallhardt, får vi servert noe skal det smakes på og veit man at man virkelig ikke liker det fra før, er det greit å legge det til side, men negative komentarer ikke godtatt.
Jeg vet stortsett hva som går ned og hva som ikke gjør det så når det kommer tøys om at jeg liker ikke fordi noen er trøtte sure eller himmelen er blå, koster det meg ikke mange kalorier å si "så la vær å spise det er ditt problem og det smaker nok ikke bedre kaldt".
Er det veeeldig sulten og sliten unge som ikke har fått hjelp til å finne roen i barnehagen og vegrer fordi hun er kjemmpe sulten stiller det seg andeledes, de blir ikke borskjemte og ufordragelige "curling barn" av å bli tatt hennsyn til når det er ting som er uten for deres kontroll, men å lage en ny middag eller tilby mere attraktive matvarer om ungen bare er sitt sedvanlige sjarmerende trassige selv :grineler: kommer ikke til å skje...Det hadde egentlig vært morsomt å prøve for jeg tror de hadde spist hva som helst i rent sjokk.
Jeg har vært ganske bevist på å stappe i dem ganske mye undelige smaker da de var for små til å ha kommet på konseptet "Liker ikke" vet ikke om det har hatt noe å si, tror egentlig vi har hatt det ganske enkelt for jeg hadde nok gjort hva som helst om jeg hadde en treåring som ikke hadde fått i seg næring etpar døgn eller begynnte å gå ned i vekt, trukke jeg hadde vært særlig tøff i trynet da.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
