Jeg tror og har også erfart at mange velger å gifte seg i kirken fordi det er et fint og høytidelig seremonirom. I alle fall finere enn mange andre. Man har sett det på tv, man har et bilde av hvordan det skal være, og velger derfor kirken. Hvis man har mulighet, gjerne den eldste og fineste kirken på stedet man gifter seg. Sorenskriveren kan bli for "stusselig" for mange. Innholdet i ekteskapsløftene derimot kan være like bra.
For å konkretisere: Hadde du valgt det samme om det var motsatte seremonirom. Borgerlig i et kirkeaktig bygg, og kirkelig på et kontor av ulik type/standard?
Mange har nok en tilhørighet til ei kirke selv om de ikke er kristne. Det er kanskje der de selv er døpt, konfirmert osv, og de føler en tilknytning til bygget.
Sånn var det her. Nå er riktignok mannen litt religiøs og insisterte på kirkebryllup selv om jeg kunne tenke meg Tinghuset i full fart, men vi syntes det var litt koselig å gifte oss i den kirken vi begge er konfirmert og svigers giftet seg der 30 år før oss, på samme dato. Kirken er slettes ikke vakker.
Jeg giftet meg i kirken fordi jeg ville ha en kirkelig vielse. Nå valgte jeg kirken nærmeste oss fordi vi sogner til den, fordi jeg og hele slekten er døpt der, og fordi den er fin og gammel, men jeg importerte prest fra nabomenigheten. Prestene som hører til kirken vi sogner til, har jeg nemlig ikke mye til overs for. :værsågod:
Vi er ikke medlem av statskirken (er medlem i et annet kirkesamfunn). Da vi skulle gifte oss, det begynner å bli noen uker siden, ønsket jeg meg kirkebryllup. Og det først og fremst fordi det er vakkert og høytidelig i kirken. Det finnes ingen frimenigheter med lokaler som kommer i nærheten, og mange låner en kirke til slike anledninger. Det gjorde vi også. Men nå var ikke innholdet i seremonien hos oss noe annerledes enn det ville vært med en prest fra Den norske kirke, og jeg kan stå inne for det meste av det som foregår der. Så ja, jeg valgte et kirkerom fordi det var fint der, men jeg ville uansett hatt en kristen seremoni. Kirken jeg valgte var den jeg har vokst opp i, og hvor jeg kjenner prest og organist og kirketjener og vet nøyaktig hvor mange skritt det er mellom døra og alteret. :)
Hvis vi hadde giftet oss i kirken, hadde det vært utelukkende fordi kirken (etter mitt syn) tilbyr det beste av seremoni, høytid, stemning og, ikke minst, lokaliteter.
Nå var det utelukket for oss med kirkelig vielse, men det er helt klart at byfogden ikke hadde et like bra tilbud til vielse. Jeg skjønner derfor godt at mange velger kirken som bakgrunn for bryllupet, selv om de ikke ellers har noen religiøs tilknytning.
Vi valgte en kirke for å ha en pen ramme rundt det hele. Vi er ikke kristne, men valgte det tradisjonelle fordi det i grunnen føltes helt greit. Hvis jeg ikke hadde hatt 2 6mnd gamle tvillinger og aldri sov, så hadde jeg kanskje tatt meg tid til et vakkert utendørsbryllup i en eller annen ruin eller noe sånt, men det ble nå greit slik som det ble.
Jeg valgte å gifte meg i kirken fordi jeg har en tilhørighet og tro som gjorde valget om å gifte seg i en kirke helt naturlig. Kirken vi giftet oss i er ikke kirken som jeg er døpt eller konfimert i, ei heller den fineste kirken i bygden. Vi valgte en kirke som min fars familie har sterk tilknytning til, kirken som mine foreldre giftet seg i og som min bestefar ble gift i.
Ikke jeg, men jeg har vokst opp et sted hvor veldig mange plutselig ble veldig kristne og kirkeglade da de skulle gifte seg. Veldig fine kirker, forresten. Jeg er veldig glad i gamle kirker, kjenner historisk sus og alt sånt.
Jeg har inntrykk av at en god del gjør det, ja. Jeg kjenner i alle fall flere som sier at de synes kirka er en fin ramme for bryllupet, sjøl om de ikke anser seg som kristne. Litt forsiktig har de bedt presten om å ikke vektlegge det kristne budskapet så veldig mye i vielsen, sjøl om det naturligvis har vært noe.
Det blir jo på mange måter mer storslått i en vakker kirke sammenlignet med kontoret hos Byfogden. For min del ville sjølve vielsen ikke blitt så stemningsfull og nær for meg i kirka, siden jeg ikke tror på det som forkynnes. For meg var det en veldig stort da manne og jeg møttes i hallen på tinghuset og sammen gikk inn på kontoret. Mamma leste et dikt og vi hadde de nærmeste av familie og venner rundt oss. Men alle ser det ikke sånn, og det er jo greit.
Vi lot være å gifte oss i kirken. Dels fordi han hadde gjort det før, og dels fordi jeg fikk hetta av å tenke på masse mennesker og styr.
Gjorde det i all stillhet og delvis hemmelighet hos en dommer.
Var veldig fint i grunnen, selv om jeg synes selve vielse gikk litt fort.
Det er da mange som gjør det, jeg trodde ikke det var noen hemmelighet. Jeg kjenner til flere. De er overhodet ikke religiøse, men de velger en eller annen pen kirke fordi det er det svigermor forventer, fordi "alle andre" gjør det, og fordi det er jo et pent rom å gifte seg i da.
Jeg synes det er skikkelig teit og det kunne virkelig ikke falle meg inn å gjøre det selv.
Jeg skjønner heller ikke at de vil "blande inn" en Gud de ikke tror på i seremonien sin.
I min omgangskrets, tror jeg nok jeg kan si at argumentene om en høytidelig ramme, fint bygg, tradisjoner og fin seremoni er det som går igjen. Kun i et av de kirkebryllupene jeg har vært i i min omgangskrets har de som giftet seg vært kristne. Flere av dem har bedt om at presten ikke skulle nevne gud eller "kristne ting" i vielsesritualet. Det blir ganske dumt, spør du meg.
Nei, men føler du ikke at det blir feil å bruke et lokale som er så til de grader kristent, og en kristen seremoni, når man ikke er kristen? Selv om man tror på (en) Gud?
Og atter en gang, dette er en kjepphest og jeg skjønner (og er glad for) at ikke alle er like bastante på sine definisjoner som meg. :flau:
Nei det synes jeg ikke, med mindre man er ateist. Det er ingen av oss, og vi giftet oss som sagt i en kirke brukt av familien i evigheter, og ble etter eget ønske viet av en prest vi har et familiært forhold til.
Der vi bor er det en gammel kirke med satanistiske tegninger midt i korbuen, så der kan hvem som helst gifte seg uten å føle at de svikter sine idealer...
Tegningene er fra de som bygde kirken for tusen år siden, så de som eier(?) kirken kan ikke bare slenge over litt maling heller. :fnis:
Vi giftet oss i en kirke i utlandet, og visste ikke hvordan den så ut før vi bestemte oss. Og den var grei nok sånn bygningsmessig, men ikke spesielt vakker og utsmykket. Men presten var helt herlig, og hun kunne gjerne døpt alle barna mine hadde det ikke vært for reiseveien.
Jeg kjenner også flere som har giftet seg i kirken på grunn av det ja.
Litt avsporing/reflektering/jabbing: Er det egentlig rart at ateister gifter seg i kirken? For dem så finnes det jo ingen gud, det er jo bare et pent, tradisjonsrikt bygg. Da synes jeg det er mer logisk at noen som er av annen religiøs tilknytning heller har kvaler med å bruke et annet religiøst bygg.
Jeg synes det er rart. (og siden jeg er rar, synes jeg det er litt respektløst ovenfor de som har sterke følelser for bygget og den opprinnelige måten det er ment brukt for.)
De fleste erklærte ateister jeg kjenner har "skrupler", eller hva man skal kalle det, med å delta i religiøse ritualer uten å være religiøs selv. De fleste som velger å gifte seg kirkelig, eller døpe barna, uten å egentlig regne seg som religiøse ("personlige kristne"), kaller seg ikke ateister, etter min erfaring. Det er vel noe med at det å kalle seg ateist oppleves som å ta "religiøst standpunkt", og det gjør man kanskje ikke uten å virkelig mene det - og da velger man også gjerne aktivt bort deltagelse i religiøse ritualer og tradisjoner.
Det var muligens litt på siden av saken. :) Vi giftet oss i kirken, og det var på grunn av seremonien og ikke kirkerommet. (At "kirkerommet" i dette tilfellet var Nidarosdomen var ikke en del av vurderingen.) Jeg ville ikke giftet meg i kirken dersom brudgommen ikke hadde ønsket det, og på samme måte kunne jeg godt giftet meg i en jødisk eller muslimsk seremoni (og bygning) dersom brudgommen tilhørte den aktuelle religionen og ønsket det, men jeg ville ikke funnet på det for min egen del.
Vi giftet oss i kirken vi sogner til, men uten andre gjester enn forloverne vår + barna. Vi ønsket en velsignelse av ekteskapet og valgte en sermoni i kirken fordi vi tror. Hadde vi ikke vært medlemmer av statskirken/ikketroende ville vi ikke giftet oss i en kirke.
Hadde jeg vært prest, ville jeg ikke viet et par som kom med et slikt ønske.
Jo, men sermonien har jo et kristent budskap og vielsen gjennomføres av en prest, og da virker det rart for meg at noen velger dette hvis de ikke tror på det som blir sagt.
Hvorfor i all verden ikke? :undrer: Det må da være helt kurant å si noe om hva man ønsker at skal bli vektlagt i talen presten skal holde under vielsen? Den religiøse delen av selve ritualet kan man jo ikke fjerne ved en kirkelig vielse, men at man ytrer ønske om hvorvidt man ønsker det religiøse aspektet vektlagt i talen eller ikke, det må da virkelig være greit. (Jeg ville syntes det var veldig merkelig om "vår" prest skulle drevet forkynnelse eller snakket spesielt mye om bibelske forhold eller Gud i vår bryllupstale, siden jeg selv ikke er religiøs. Heldigvis kjente hun oss godt nok til å si ting som ga mening for oss. Hun var i det hele tatt veldig opptatt av akkurat det.)
Jo, og det er en god grunn, men litt på siden. Jeg skal prøve å forklare. En agnostiker ville kanskje ikke ønske å stå i en kirke og ikke være 100 % oppriktig. Altså man har kanskje en personlig følelse av byggets hellighet. Om man er fullstendig ateistisk, så har man jo ikke en følelse av at en kirke er hellig i seg selv.
Det ble nevnt at det var rart at en ateist kunne gifte seg i en kirke fordi det er en gud man ikke tror på, og jeg tror at det argumentet er gyldig dersom man har en eller annen form for religiøsitet, men dersom man ikke er religiøs i det hele tatt, så kan jeg godt skjønne at en ateist ikke har problemer sånn personlig mellom seg og kirken (respekt for andres tro blir et annet argument)
Hadde jeg vært prest i et tilfelle som Fadese nevner, ville jeg ikke latt være å vie, men jeg hadde nok ikke respektert ønsket fullt ut. I krikebryllup er det vel vanlig at presten sier en del om hva Bibelen sier om kjærlighet/ekteskap, det er da ikke så fryktelig annerledes annet enn at "dette sier Bibelen/Jesus/etc". Og såpass må man da tåle av religiøsitet når man først velger kirkebryllup, synes jeg.
Vi hadde et stort og staselig bryllup i Oslo Tinghus, og er ikke det minste misunnelig på dere kristne. Høytidelig stemning, fin musikk, tale og vigselssermoni, men det hele var over før noen rakk å bli lei. :p
Ja, det henger selvsagt sammen med hvilken bakgrunn man har. :nikker: Nordmenn har jo generelt sett et forhold til kirken (vanligvis Den norske kirke), og når nordmenn erklærer seg som ateister, synes jeg oftest det virker som en måte å ta spesifikk avstand fra kirken (eller i alle fall fra det religiøse innholdet i den) på. Og da vil det gjerne virke unaturlig å skulle gifte seg kirkelig eller døpe barna sine.
Esme: det kan jeg godt være enig i. Derimot er det en helt annen grunn som kan forklare hvorfor ateister holder seg unna kirker i slike sammenhenger. Av respekt for de som faktisk tror. Min mann ble spurt om å være fadder i en dåp, og siden han er ateist syntes han at det ville være både hyklersk og respektløst overfor kirken. For hans egen del kunne han jo godt gått med på noe som han uansett ikke tror på betydningen av, men å stå og lyve for andre mennesker er ikke særlig fint, religiøs eller ei.
Det er vanlig å lese noen utvalgte bibelsitater, og vi for vår del valgte ut dem vi ville ha i samarbeid med presten på forhånd. (Og fjernet de som står i det vanlige forslaget, om å forlate sin far og sin mor og bli mange og oppfylle jorden, og sånt.) Presten sa at i prinsippet kunne vi fjerne alt unntatt selve den offisielle ekteskapsinngåelsen, og legge til hva vi ville, og hun var altså veldig opptatt av at det skulle bli en seremoni slik vi ville ha den, og at hun skulle si ting som var viktige og gav mening for oss. (Jeg antar at hun også ville kuttet ut bibelvers i det hele tatt dersom vi hadde bedt henne om det; jeg er forsåvidt enig med deg i at såpass religiøsitet må man "tåle", men samtidig synes jeg det er fint om det kan være opp til hver enkelt hvordan man skal føle og flagge religiøsiteten sin.)
Må det det? :undrer: Det er vel det jeg har motforestillinger mot, at teksten skal tilpasses de som ikke-kristne som vil gifte seg i kirken fordi det er pent der. Jeg synes at mange «shopper åndelighet» (ikke veldig godt uttrykk, men jeg mangler noe bedre) og bruker kirkens sermonier når det passer dem selv fordi det er pent/noe alle gjør/fordi svigermor forventer det osv. For meg blir det veldig feil, og hvis jeg var prest ville jeg ha motforestillinger mot å vie noen som egentlig ikke ønsket det kristne budskapet.
Bare for å understreke at vi aldri ville ha valgt å gifte oss i kirken pga all orgelmusikk i verden. Jeg har selvsagt ikke noe i mot at folk gifter seg i kirken hvis de føler at det er riktig for dem.
Jeg er ateist og fadder for min niese. Vi spurte presten om det var et problem, og jeg sa at jeg kom til å prøve å hjelpe til å oppdra barnet i takt med kristne verdier (for de er så sammenfallende med mine siden jeg er vokst opp i en kristen familie), men ikke aktivt i den kristne tro og det syntes han var helt ok.
Vi har også fått forespørsler om å være faddere for div. nieser, nevøer, venners barn og slikt, men vi sier nei. Vi kan ikke stå å lyve slik, det ville vært helt feil for oss. (For ikke å snakke om hyklersk, respektløst og ufint som du nevner.)
Men er det ikke også en forpliktelse overfor Gud? Og det vil i alle fall føles unatrlig å inngå en slik forpliktelse med en gud som vitne, når man overhode ikke tror?
(Nå ser jeg at tråden har løpt fra meg mens jeg satt i telefon, men siden det meste var skrevet allerede poster jeg den likevel).
Jeg ville nok ønsket det samme selv om sermonirommene ble byttet om. Min viktigste motivasjon for å gifte meg i en kirke var at jeg syns den obligatoriske delen av ritualet på rådhuset var platt og dårlig, mens jeg syns den obligatoriske delen i Den norske kirke var ganske god. (Jeg har ikke fulgt med på disse greiene siden, mulig noe av det er endret nå). Jeg tror jo dette henger sammen med at kirken har lange tradisjoner, mye øvelse og dyktige folk til å forfatte slikt, noe regjeringens komiteer og høringsinstanser så ut til å ha vært totalt blottet for på 90-tallet iallefall. Jeg kjente dessuten presten godt, hvilket gjorde det greiere å tilpasse resten av innholdet til noe vi var fornøyd med også. Men det gjorde naturligvis ikke noe at Nidarosdomen er kulere enn rådhuset i Trondheim heller da.
Jeg hadde helst sett at det var mulig å gifte seg på Posten ved å sende inn et skjema, da jeg tror denne muligheten ville ha en verdifull opplysende effekt for mange i forhold til hva å gifte seg er, men når man er lovpålagt en sermoni så syns jeg kvaliteten og innholdet i denne er viktig. Og selve ekteskapsinngåelsen er en juridisk handling også om den blir utført av en prest i Den norske kirke; de religiøse delene av sermonien er plassert før og etter denne.
Slik jeg har oppfattet det, "forlanger" ikke den norske kirken at man skal la det kristne budskapet forkynnes i en bryllupsseremoni. Talen presten holdes i et bryllup er ikke en preken, men en tale til brudeparet, og jeg synes det er rimelig at presten da prøver å si noe som gjelder det aktuelle brudeparet. Dersom hverken brud eller brudgom er kristne, kan vel presten nekte å vie dem dersom han/hun ønsker det - det ville jeg i alle fall synes var helt greit - men å nekte å vie dem fordi de har bestemte ønsker om hvordan talen skal utformes og hva det skal legges vekt på, det ville jeg synes var ganske urimelig.
Jeg ville ikke hatt noe problem med det dersom mannen min ønsket at barnet vårt skulle døpes, mente jeg. Jeg ville ikke tatt initiativ til det selv, og ville ikke båret barnet til dåpen selv, men jeg ville ikke hatt noe problem med handlingen, eller med å delta i feiringen, eller noe sånt.
Jeg ser at det er mange som gifter seg i kirken uten å ha et aktivt forhold til den fordi det er pent og hyggelig og tradisjon. Dem om det, tenker jeg. Selv kunne jeg ha giftet meg i kirken dersom det betydde mye for min mann, men det gjorde det heldigvis ikke og jeg synes at den borgerlige seremonien var pen (og rommet var pent) og seremonien var akkurat passe lang.
Når det gjelder dåp så tenker jeg helt motsatt av Skilpadda. For meg ville det vært vanskelig å døpe mine barn. Jeg er ikke medlem av kirken og jeg er kritisk til veldig mye av det kristendomspresset som det har vært i norsk skole. Ettersom mye av det begrunnes med at det er så mange som er medlem av kirken ville jeg syntes det var vanskelig å melde mine barn inn i den, både for dem individuelt og fordi jeg ville vært med på å bygge opp under et press jeg ikke liker. Jeg ville derimot ikke hatt problemer med å være fadder i en dåp. Jeg har riktignok bare vært fadder ved navnefest, men jeg mener at det er foreldrene som definerer hva fadderen er og skal gjøre og bety overfor deres familie og ville takket ja om jeg ble spurt, også ved en kirkelig dåp.
Vi giftet oss i kirke; uten at det at det skjedde i en kirke var et viktig poeng for oss. Vi ville gifte oss i utlandet, så vi gikk gjennom aktuelle ambassader og sjømannskirker. Valget falt på en skjømannskirke fordi den lå i en by vi synes det var fint å gifte seg i (New York). Så for vår del var lokalisering viktigere enn selve lokalet.
Vi er begge medlem av statskirken og har døpt begge ungene, så det var heller ikke noe problem for oss at det var en kirke som var sted for sermonien.
Nei, det sier seg jo selv. :knegg: Men blir det ikke da som å sverge ved Julenissen (for å trekke inn en tidligere nevnt sammenligning :fnise: ).
Hatifnatten forklarer det jo greit. Jeg ville ikke ha følt meg hyklersk om jeg giftet meg i kriken dersom brudgommen var kristen, nei. Da ville jeg jo ha visst at "Gud" betydde noe for oss, gjennom hans tro.
Man sverger jo ikke ved Gud/Julenissen. Man kommer med en erklæring mens Julenissen ser på. :jupp: Og Julenissen ser som kjent alt, så det må jo være greit, synes jeg (og tror man ikke selv på Julenissen, så gjør det vel ikke noe om andre tilstedeværende likevel tror at han ser alt).
Det står til og med i Det nye testamente at det er greit for kristne å gifte seg med hedninger, fordi de da blir helliggjort gjennom sin ektefelle, eller noe slikt. :nemlig: (Det står også at det er greit å skille seg fra slike, dersom man skulle komme på bedre tanker etter hvert. :knegg: )
Jeg kjenner mange som gifter seg i kirken fordi de vil ha en tradisjonell ramme rundt bryllupet og fordi kirken er finere enn tinghuset. Ofte følger stort selskap og mye festivitas, og oftest har ikke brudeparet satt sine ben i en kirke siden de ble konfirmert. Jeg tror ikke det er uvanlig at mennesker som ikke er kristne velger kirkebryllup fordi de syns det er finest.
Personlig liker jeg meg svært dårlig i kirker og ville aldri valgt å gifte meg eller gjøre noe som helst tradisjonelt rituale som vedkommer meg i en kirke. Det blir helt feil og jeg ville følt meg hyklersk. Også når jeg er i andres kirkebryllup som gjest så føler jeg at det er ubehagelig å være tilstede i kirken, høre på prestens tale osv.
Jeg pleide å gjøre det da jeg var agnostiker. Nå har jeg samme følelsen som jeg skulle ha vært på en fotballkamp, bingotilstelning eller en moteoppvisning. Litt sånn: «Jaja, alt hva folk finner på å bruke tiden sin til, jeg tenker på noe annet til det er ferdig»
Vi er kristne og giftet oss i "vår" kirke. Jeg ville ikke byttet lokale, samme hvor fint alternativet måtte være. :) Presten som viet oss er en god venninne, organisten var ektemannen til forloveren min.
Selv før jeg ble kristen tror jeg at jeg kunne valgt vielse i kirken. Fordi jeg ikke har noe problem med ekteskapsløftene en avlegger overfor hverandre. Siden jeg da ikke trodde på noen Gud, så hadde jeg antagelig heller ikke brydd meg om hans eventuelle nærvær... :cool:
Etter min oppfatning er det å døpe barnet sitt det samme som å melde det inn i en religiøs bevegelse. Det har jeg valgt å ikke gjøre uansett hva eks-svigermor mente om den saken. :kremt:
De får velge selv om og hvilket trossamfunn de vil høre til i når de blir eldre synes jeg. De er ikke så syndige i barneårene at de må ha velsignelsen med seg fra starten av.
Det det var snakk om i Fadeses innlegg var et par som ikke var kristne som ba presten "om å ikke vektlegge det kristne budskapet så veldig mye i vielsen". Det er mye ved vielsen som brudeparet kan være med å utforme, det gjorde vi også og det gjør det til en ekstra fin opplevelse, men hvis man ikke er kristen og helst ikke vil ha det kristne budskapet som en del av vielsen, forstå jeg fortsatt ikke hvorfor man vil ha en religiøs handling i et "religiøst rom" som ramme for det å inngå ekteskap.
Det er dessuten en liturgi som skal følges, og slik jeg leser det, kan ikke det kristne budskapet tas ut av en vielsessermoni i kirken. Et eksempel fra liturgien (min uthevelse):
[LEFT]Slik jeg ser det er det nettopp det som er poenget med vielsen i kirken, å få Guds velsignelse. Hvis man ikke tar det på alvor, synes jeg det er rart at man vil gifte seg i kirken. Hvis den ene tror, kan jeg forstå at man ønsker det, men hverken bruden eller brudgommen mener noe med det, blir det hyklersk for meg.
I mitt hode er dåp komplett uaktuelt, og hvis jeg mot formodning skulle fått fler barn og faren hadde ønsket det, vil jeg at mitt standpunkt skal telle like mye som hans, selv om jeg er den som "ikke vil". Det er ikke bare for å være trassig, liksom. Det er noe med å velge en tro for sine barn som jeg, naturlig nok, er litt allergisk mot.
Vi tolket det sikkert bare forskjellig. :) Siden man, som du sier, ikke kan fjerne det religiøse innholdet helt, så tenkte jeg meg at det paret hadde bedt om, var at talen og det andre "personlig tilpassede" innholdet ikke skulle vektlegge det kristne budskapet i særlig grad. Og det synes jeg er en helt grei ting å be om.
Dersom presten skulle nektet å vie dem, mener jeg det måtte være fordi ingen av dem var kristne, og ikke spesifikt fordi de ikke ønsket seg at det skulle legges stor vekt på det kristne budskapet under seremonien.
:knegg: Jeg synes det norske forsvar skal satse på dette. Tenk så mange gummifisker (gjerne i kamuflasjefarger) man kan få hvis man kjøper det i stedet for amerikanske jagerfly! Men det forutsetter kanskje at en evt. fiende gjør samme prioriteringer? :gruble:
Jeg synes ofte den som ikke vil noe, er den som bør få bestemme mest, og så synes jeg ofte at den som mener noe sterkest er den som bør få bestemme. Jeg har ingen sterk mening mot barnedåp, og ville ikke synes det var vanskelig å gå med på det i det hele tatt (men jeg ville naturligvis ikke tatt eget initiativ til å melde inn barnet mitt i en klubb jeg ikke selv er medlem av).
Jeg er mer på linje med Kasia og Aminta her. Jeg har landet på at jeg nok er ateist, men har ikke helt samme innstilling som Esme likevel. Jeg føler meg veldig hyklersk i kirka.
Hos oss var dåp fullstendig uaktuelt, og jeg insisterte også på at det skulle sendes inn skjema sånn at poden ikke hører inn under statskirka.
Jepp. Det er noe med at man skal ha en grunn for å mene ting sterkt om denslags, og et "dåp er koselig fordi det er tradisjon" hadde ikke holdt lenge mot en mer... logisk begrunnet tankerekke. :smigrer meg selv skamløst:
Nå har jeg ikke lest hele tråden, bare ned til dette innlegget, men jeg må skynde meg å kommentere det.
Jeg syns nemlig det er morsomt å lese mitt argument fra en som har en helt motsatt bakgrunn enn meg selv. (Om jeg har fått med meg rett ut fra hva jeg har lest om deg og din bakgrunn i andre tråder her inne). Mine foreldre er ikke kristne, ingen av oss barn er døpt eller konfirmert (i kirken) og for meg føles det som en hån mot de som har kirken som gudshus å skulle bruke det som en ramme på en hendelse i mitt liv.
Nei møtte mannen som 19 åring og under intervjurunden fikk vi tidlig avklart hvorvidt kirkelige sermonier var viktig for ham. "Det er vel noe man blir enig om", sa han diplomatisk, og det ble jeg. ;)
Siden jeg ikke tror på noen gud, så ville jeg ikke ha hatt store personlige kvaler med å la barna bli døpt. Men jeg har store problemer med å melde dem inn i et trossamfunn før de selv kan ta stilling til det. Hvis man kunne døpe uten at det medførte noen innmelding i kirken, så hadde det kunnet la seg gjøre. (Selv har jeg visst stått som medlem i kirken fra en gang på 90-tallet og frem til nå, uten at jeg har tatt direkte skade av det :knegg: Og jeg har til og med somlet med å få meldt meg ut! :dåne: )
Kanskje det er bra at jeg ikke er prest siden jeg ikke er særlig tilpasningsvillig i denne sammenhengen? :knegg: Jeg ville nok vært dypt frustrert, kanskje endt opp som en svovelpredikant?
Jeg har brukt noen år på å komme fram til det standpunktet jeg har i forhold til tro, og det å tro er ingen lett sak. Det at andre tar så lett på det å bruke kirkelige handlinger når det ikke har noen tro selv, er vrient å akseptere for meg. For å være veldig protestantisk: Det blir litt som å bare spise de beste bitene i konfektesken og legge igjen rom-rosin-sjokoladene og resten av gørra til oss andre. Det kan man noe man gjøre når det gjelder en konfekteske (selv om det blir bråk), men når det gjelder tro, mener jeg at man må fikse å spise hele esken.
:ute på allegorisk vidvanke:
Dette var slik jeg tenkte da jeg giftet meg i kirken. Jeg var dengang fortsatt medlem av statskirken, men ikke troende. Min mann har aldri vært medlem. Vi drøftet det en stund, men vi klarte ikke å komme opp med et annet passende sted å ha bryllupet enn i kirken, da vi ikke ville ned til Tinghuset i sentrum.
I ettertid (det har gått noen år) har jeg reflektert mer over avgjørelsen vi tok, og jeg er ikke like glad for det nå. Både fordi jeg synes det var fantasiløst av oss (vi kunne for eksempel valgt et Las Vegas-bryllup) og fordi jeg ser aCs poeng:
Jeg anså kirken å være et pent rom, hvor en prest kunne foreta vielsen av bekvemmelighetsgrunner for oss, ikke fordi hennes ord betydde noe særlig for oss. (Med unntak av generelle visdomsord da, som jeg syntes hun var god på.) Men vi måtte blant annet velge salmer og sånt noe, og det ble veldig rart.
Det er nok slik at kirken i veldig mange år har "eid" vielsen i Norge, og andre løsninger er ikke alltid så tilgjengelige for folk. Jeg må vel derfor si at jeg har forståelse for at folk velger som de gjør, selv om jeg da altså selv ville gjort det annerledes i dag.
Det betinger jo at andres bruk av det kristne rom gjør at kristne ikke får deltatt som de selv ønsker, hvis konfekteskesammenligningen din skal gjelde. Og det er vel ikke slik at en ateists vielse i kirken gjør at en troende ikke får giftet seg?
Min tanke er at tro, kristendom et cetera ikke skal være et lettvint "en gang i blant"-valg. Er man med på leken får man tåle steken, eller jah. :for lite kaffe:
Jeg ville altså vært en frustrert og ensom svovelpredikant... Ja, ja, jeg hadde vel fått tiden til å gå ved å rocke litt med alterringen og røyke en orgelpipe eller to...
Forresten kan man få det både borgerlig og i tradisjonell stil.
Vi valgte å holde vielsen i lokale der vi hadde festen. Det var stoler på begge sider i rommet, og en midtgang å gå opp. Alle gjestene var til stede, pappa fulgte meg, jeg var fin, og vi ble viet av "Judging Amy"-dommerfullmektig, i kappe og det hele. Alle ble fornøyd.
Jeg synes at det må være opp til det enkelte trossamfunn hvor sterk tro/tydelig trosbekjennelse de "krever" for at folk skal få delta. Det er ikke uvanlig at folk som selv ikke definerer seg som kristne synes at mange andre har en for "lettvint" innstilling til det å f.eks. bruke kirken til jul og bryllup og dåp, men jeg synes at så lenge man er åpen om hva man mener og ønsker, så må det være opp til kirken og den enkelte prest om den bruken man ønsker seg er akseptabel eller ikke. Den norske kirke er ganske romslig på den måten, slik jeg opplever den (det er også en viktig del av grunnen til at jeg syntes det var OK å gifte meg der, og til at jeg er såvidt velvillig innstilt til barnedåp).
Jeg giftet meg i kirken fordi jeg ville ha en kristen vielse. Jeg vet ikke helt hva jeg er, men jeg tror på det som står i bibelen, på en måte. Hadde jeg vokst opp der mamma kommer fra hadde jeg vært trofast medlem av menigheten der for å si det sånn.
Uansett var det helt naturlig for meg å gifte meg i kirken. Jeg valgte den jeg er døpt i selv om den ikke var lokalkirken vår.
Jeg skjønner denne litt, men samtidig så er jo ingen religioner "direkte" fra Gud, de er jo alle vært tolket av mennesker, og de må det jo være lov å være uenige med. En pave fra 1200-tallet visste jo ikke mer om hva Jesus mente (dersom man skal holde seg til kristendommen da) enn hva en teolog i dag gjør.
Samtidig så er det jammen meg enkelte som egentlig ikke tror på noe annet enn den personlige lille guden som alltid er enige i hva de gjør. Og det er vel noe av grunnen til at mennesker med høy moral og godhet finner man i like stor grad utenfor som innenfor de religiøse systemene.
Synes ikke du at trossamfunn og religioner skal få bestemme sånt selv, altså? Jeg synes liksom det må være noe av vitsen ved å være en religion, jeg. :knegg:
Jada, det har du. :humre: Jeg synes bare det er så pussig å ha slike kjepphester på andres vegne, på en måte.
Jeg bare skjønner ikke hva man baserer troen, eller sitt kristne verdigrunnlag på, om det er nok å stille opp en gang i blant og si "joa, fint med gud og Jesus og være snille mot hverandre", vet man egentlig hva man snakker om? Har man lest bibelen? Er det et reelt valg, eller er det mer tradisjon og :meelopers:?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)