Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg er ganske fascinert over hvor mye de forskjellige mødrene har reflektert over hvordan fødselen skal være. Hun ene har liketil en fødselsperm, nei ikke fødselspermisjon, men en perm med skilleark hvor hun har planglagt fødselen. :eek:
Jeg var helt novise angående dette i forhold til disse vordende mødrene. Vi var på fødselsforberedende kurs, visste litt om forløpet og hva vi skulle gjøre når riene begynte, men det stoppet der.
Hvordan var det med dere når dere forberedte dere til fødselen?
Og et lite sidespor: keisersnittet koster 17000 pund! :eek:
Jeg ser på det som totalt meningsløst å planlegge en fødsel. En fødsel er sjelden/aldri lik en annen. Det er bare førstegangsfødende som planlegger fødsler vel? (Jeg gjorde det riktignok ikke da heller.)
Jeg hadde planlagt fødsel nr to til en viss grad, men det gikk jo slettes ikke som vi hadde tenkt, og neste gang stiller jeg nok med blanke ark. (Neste gang? Skrev jeg virkelig det? :skremt:) Slik det ble så følte jeg meg nesten litt snytt, fordi jeg var så sikker på at det skulle bli en fin opplevelse, og så skjedde det så mye som ikke var så bra.
Jeg har dog fortsatt lyst til å prøve vannfødsel..
Huff, stakkars hun ene som hadde planlagt naturlig hjemmefødsel i basseng med hundene rundt. Leveren fungerer ikke som det skal, og hun har blitt anbefalt og settes i gang, og hun står og argumenterer for og i mot!
Jeg planla delvis. Jeg hadde bestemt meg for at jeg vill på Storken og så ville jeg prøve fødestol. Utover det skulle jeg ta det som det kom.
Jeg var glad jeg ikke hadde planlagt alt til den minste detalj for det var en rar opplevelse at det ikke var "jeg" som plutselig bestemte, men kroppen min.
Jeg gjetter på at selve skjeden virker noen hakk mer uberørt etter et KS enn etter vanlig fødsel. Jeg merket i hvertfall ingen forskjell før og etter KS, og har vel ikke akkurat vært en ivrig bekkenbunnsgymnast.
Må si jeg himler over de som tror at alt kan planlegges. Så mange drømmer kan gå i tusen knas og en fødsel som i utgangspunktet kanskej er ok kan fremstå som grusom fordi den ikke ble som planlagt.
Dette er også noe av grunnen til min skepsis overfor de som skriver fødebrev på side opp og ned med blablabla.
Merker for øvrig ingen forskjell på bekken før og etter KS, og klarte meg også fint uten fødebag (7 uker før termin...)
Jeg ser ikke på. Ikke planla jeg fødslene mine heller i nevneverdig grad. Jeg ville ha epidural med nr 1, og bestemte å forsøke uten med nr 2 (og klarte det).
Eneste forskjellen var at jeg var forberedt på hvor lang tid det kunne ta, så mannen sov seg gjennom nesten hele fødsel nr 2. Vi tenkte at han skulle bygge opp litt søvnreserver til døgn nr 2, men jeg fikk beskjed om at nå burde vekkes hvis han skulle være med på morroa gang nr 2. Så han fikk med seg den siste og helt klart mest begivenhetsrike timen.
Har ikke sett programmet, men fantastisk at man kan tro at dette kan planlegges på den måten. Det er nok god muligheter for å få seg en stor overraskelse eller fem, hvis man tror det er mulig å ha full kontroll over en fødsel. Hundene rundt, ja?! :skremt:
Jeg har hatt både keisersnitt og vanlige fødsler, og man må knipe også etter keisersnitt. Bekkenbunnen blir tøyd av svangerskapet, ikke bare av fødselen. Og man trenger ikke merke noe slapphet eller problemer for at det skal være lurt å knipe.
Helt kurant å planlegge en fødsel, til og med til minste detalj, så lenge man er fullstendig klar over at det kanskje må alternativer til og man også har satt seg inn i disse.
Jeg har født nok ganger til å absolutt vite hva som er best for meg under en fødsel og selvsagt planlegger jeg i forhold til det. Det er jo dermed ikke sagt at jeg ikke er klar over at andre ting kan skje.
Forøvrig så satt jeg stille og gandet en styrtfødsel på Guccidama slik at hun ikke hadde sjans til å få rikmannsfødselen sin.
Jeg ble litt paff over hun med permen ja. Skulle rekke spraytan, pedikyr, manikyr og nye vipper før snittet.
Første fødsel som var for snart 12 år siden hadde jeg om ikke planlagt, ihvertfall sotre vyer og ideer om hvordan skulle foreløpe. Det ble alt annet enn det jeg hadde forestilt meg, og da vannet gikk på nr 3, skjønte jeg at det kom til å bli en klin lik fødsel som de 2 foregående. Og et ble det.
Jeg må innrømme at jeg var skremmende naiv før min første fødsel, og trodde at bare jeg pustet riktig og gjorde alt som jeg hadde lært, ville det være veldig stor sjans for at alt gikk helt som i bøkene. Jeg trodde virkelig på "positiv smerte"-juget. Men det fikk jeg virkelig lære the hard way at ikke det var sånn bestandig. Etter det har jeg aldri trodd at jeg kunne planlegge så veldig hvordan fødslene skulle forløpe. :humre:
"Åpne deg som en blomst "sendte tankene mine rett til Bæret ! :knegg:
Litt av et persongalleri i denne dokumentaren ja.
Jeg hadde absolutt ingen planer før første fødsel, annen enn å være ung, dum og blond. Mamma hadde nemlig ingen smerter da jeg ble født, og jeg var helt sikker på at det samme ville skje meg. Det skjedde ikke. Punktum. Grusom opplevelse.
Med nr.2 planla jeg faktisk ganske mye, men i tett samarbeid med jordmor. Dette var endel av det å bearbeidet marerittet fra førstemann. Jeg hadde klare ønsker om å ikke ha teknisk utstyr på meg, ikke ha epidural, og at jeg ville ha akupunktur. Fikk virkelig en drømmefødsel og alle mine ønsker ble hørt. Så det går ann. Flaks ? Så klart, men det er i allefall mulig.
Hun med hjemmefødselen: Hadde hun tenkt å puste babyen ut? Det virket som om hun ikke hadde satt seg inn i noe annet enn dette hypnose pustingen.
Bra hun kjønte at hun måtte presse litt også til slutt!
Jeg hadde et ønske om å slippe dop og unødvendig eksponering av underliv på første fødsel. Det endte med to jordmødre, en student og en overlege som (samtidig, er jeg overbevist om!) gjorde sitt for å få tatt vannet og hastesnitt.
Både og. Tankens makt er stor. Det er også fullt mulig å ha en smertefri fødsel, selv om nok de fleste innebærer en smule vondter i større eller mindre grad.
Kanskje ikke for deg. For meg fungerer riktig pusting alene som det beste smertestillende. NÅR fødselen ellers forløper normalt, babyen ligger riktig, jatta jatta.
Ja, og som jeg sier lengre oppe, det er ikke noe jeg ville anbefalt en førstegangsfødende. Jeg tror mange opplever første fødsel som å bli truffet av et godstog, simpelthen fordi man virkelig ikke har noen aning om hva man går til.
Før første fødsel håpet jeg på å føde i badekar, evnt. kun bruke lystgass. Den planen gikk i vasken, kan man si :knegg: Etter at alle mulige smertestillende metoder ble prøvd i løpet av et døgns fødsel som holdt på å endte med hastesnitt, planla jeg en ting for fødsel nummer to: Prøve å føde vaginalt, hvis det ikke gikk var keisersnitt helt ok.
Det er vel like individuelt som med alt annet. Muligens kjappe fødsler uten å bli sliten også hjelper på, men for min del fungerer "standard"pustingen helt genialt. Dype trekk gjennom nesen, hold, pust sakte ut gjennom munnen. Gjenta.
Jeg er absolutt ingen ekspert :hehehe: , men jeg hadde fire mantra som jeg konsentrerte meg om sist, som jeg føler hjalp veldig. Når riene kom, husk på følgende: Avslappet i kjeven, åpne hender, slapp i bekkende (altså avspenning i kroppen), og pust rolig.
Jeg planla ikke. Første gangen fordi jeg ikke ante hva jeg gikk til. Andre gangen fordi jeg visste enda bedre at jeg ikke ante hva jeg gikk til.
Hadde dog en litt tåpelig opplevelse med epipural første gangen, fikk den så seint at den bare rakk å virke på en eneste åpningsri. Så den viktigste effekten var at pressriene ble for svake, og jeg måtte få drypp. Jeg ba om epidural fordi jeg trodde jeg hadde 5-6 timer med jævlige rier igjen, og er litt sur for at jordmor ikke sa at det trolig bare var snakk om en liten halvtime.
Andre gangen var jeg innstilt på å kjøre uten epidural, siden jeg i prinsippet klarte meg uten første gangen. Det gikk imidlertid så rasende fort på slutten at smertelindring aldri ble noe spørsmål.
Jeg brukte for øvrig Nylanders pusteregle ved begge mine fødsler: 1-2-3-hender, bekken, munn (slapp av i de nevnte kroppsdeler). Om ikke annet fikk det meg til å konsentrere meg. Jeg forsvant fullstendig inn i meg selv i den aktive fasen begge gangene, fokuserte bare på pusten under riene og sovnet nesten i riepausene. Dette funket veldig bra, men var på ingen måte uttenkt av meg på forhånd. Kroppen tok kontroll, rett og slett. Utrolig fascinerende.
Jeg hadde ingen planer for første fødsel, og godt var det, for det ble vel neppe slik jeg ville ha planlagt det. Med nummer to og tre var det jo planlagt keisersnitt, og det var ikke så mye planlegging jeg kunne gjøre da.
Men jeg fikk to barselsopphold på sykehuset som jeg gjerne ville vært foruten. Hadde ett planlagt og rosenrødt håp om normal barseltid med tvillingene. Jeg trodde jeg bare skulle ligge som en dronning i en seng med masse puter og få barna brakt til puppene for dobbeltamming og ellers bare trille rundt med to små nydelige barn i en seng.
Det var ikke akkurat sånn det ble :trist:
Jeg prøvde å planlegge min tredje fødsel. Vannet skulle ikke gå før jeg hadde kommet til pressriene, siden fødsel nummer to var smertefri pga. av at vannet ikke hadde gått. Og så skulle ungen komme rundt en uke etter termin, og det skulle gå veldig kjapt. :blond:
Han kom tre uker før termin, etter at fødselen startet med vannavgang, og fødselen var fryktelig vond, selv om jeg var veldig flink til å puste riktig. Men kjapt gikk det.
Jeg så dokumentaren, og lo ganske rått av hun som skulle puste ungen ut, men som måtte ha lystgass etter en halvtime. :knegg: Og så himlet jeg en del av gucci-dama.
Jeg planla første fødsel, men tok høyde for at det kunne bli endringer. Og det ble det. Men det var en flott opplevelse likevel. Jeg planla andre fødsel på samme måte, og fyllte ut et "ønskebrev-skjema" jeg fikk av JM. Denne gang gikk alt slik jeg ønsket, om en litt fortere enn forventet. Jeg fikk badekar, JM lot oss være mest mulig i fred, og jeg klarte jobben på egenhånd, med de jeg er mest glad i rundt meg. (Mamma, søs og mannen.)
:nemlig:
Dette med pusten er noe jeg bruker aktivt i mange sammenhenger, også i forbindelse med div.komplikasjoner i svangerskapet.
(Jeg hadde KS, btw, men pustet som bare det likevel. :knegg: )
Min erfaring er at det hjelper meg til ikke å få panikk i en krisesituasjon. :humre:
Sist jeg brukte det aktivt, var da jeg lå i lyngen i striregnet med skulderen ute av ledd og entet på ambulansen: Det hjalp forsåvidt, det var bare det at hver gang jeg trakk pusten, kjentes det som om hele skulderen skule ryke tvers av.
(Det hadde den jo nesten allerede gjort, men ... )
Men det hjalp i alle fall på redselen.
Riktig pust er fint om man lærer å bruke det.
Jeg har født alle tre uten smertestillende og med pusting som eneste mantra/smertehjelp. Jeg pustet ut siste ungen med veiledning fra JM, og tok i mot henne selv. Men det kunne aldri skjedd med unge nr 1. Jeg hadde da hatt 2 fødsler på å forbrede meg på hvordan jeg og kroppen min håndterte smerte.
Når det er sagt, så var det ikke smertefritt å puste ut ungen heller. Men resultatet var at jeg slapp klipping som jeg hadde opplevd med de to foregående fødslene. I fødsel nr 2 hadde JM en ide om at jeg skulle presse ungen ut på en rie og klippet samtidig. Dette medførte noen sting og som alltid er det jo lit ubehagelig i ettertid.
Med nr 3 brukte jeg bevist lang tid på siste del fordi jeg pustet ut ungen. Da ble det ikke så mye som en rift en gang.
Det er ikke sikkert at det er noe som fungerer for alle, og det i mine øyne litt slemt av hypnosedamen å la en første gangsfødene tro at så lenge hun bruker masse penger på hypnosekurs så skal det bli smertefritt. Jeg kjenner ingen som har sagt at det er smertefritt å føde, men at smerten er individuell er det vel liten tvil om og at de fleste får mer kontroll over den etter hvert som man får flere barn.
Nå har jeg ikke sett programmet, men jeg er enig i at det ikke er lurt å planlegge en fødsel og forvente at den skal gå som planlagt. I alle fall ikke som førstegangsfødende.
Jeg hadde en tøff fødsel med førstemann og hadde ikke planlagt noe på forhånd. Heldigvis, må man nesten si, da fødselsopplevelsen nok hadde vært enda verre hvis jeg hadde hatt forventninger til det ene eller det andre. Med andre mann ble jeg fulgt opp skikkelig før fødsel og hadde en rekke fødselsforberedende samtaler med jordmor. Vi snakket mye om igangsettelse og hun skisserte det hun mente var et forventet igangsettelsesløp for meg. Da jeg ble igangsatt var hun (hell over hell) på vakt og fødselen forløp helt som hun hadde beskrevet. Og ble en fantastisk opplevelse.
Førstemann hadde forresten vært klin umulig å puste ut, da jeg var så sliten at jeg knapt klarte å produsere pressveer. Med andre mann tok det 2,5 timer fra vannet ble tatt, riene satte inn til hun var ute. Da var det null problem å puste seg gjennom åpningsriene og å puste ungen ut. Det er mye enklere å samarbeide med kroppen når man er uthvilt og har masse overskudd. Det var dessuten en utrolig herlig opplevelse å kjenne at kroppen faktisk fungerte og gjorde det den skulle gjøre.
Angående å puste barnet ut. Mitt barn fikk en hjerterytme på rundt 70 under riene, så da var det ikke snakk om noe annet enn å presse gitt. Jeg synes det var en befrielse rett og slett å kunne gjøre noe aktivt i stedenfor å hele tiden måtte puste meg gjennom riene.
Selv fødte jeg i USA, først shoppet jeg meg en lege som jeg likte og som hadde rettigheter på det sykehuset jeg hadde valgt. Så fikk jeg alt slik som jeg ville ha det. Ingen fremmede på fødestua, den type smertestillende jeg ønsket og i det hele tatt følte jeg meg langt bedre ivaretatt enn jeg ville følt meg i Norge det er i allefall sikkert.
Alt kan ikke planlegges men du kan planlegge mye når du vet hvem som skal følge deg opp og når dette er en fødselslege kan man planlegge mye av det som skal skje på sykehuset også uansett når det skjer.
For å si det sånn, jeg hadde aldri født under de forhold som kvinner føder i Norge. :Grøsser:
Jeg kjenenr at jeg er gal i hodet mitt. Jeg kan på ingen måte tenke meg flere barn, men når jeg leser slike tråder så vil jeg så gjerne føde igjen. :gal:
Jeg hadde planlagt lite eller ingenting i forhold til fødselen. Jeg hadde planlagt at jeg ville ha epidural, og jeg hadde instruert Exbo litt i forhold til hvordan jeg kom til å reagere og hva jeg trengte fra han da. (Jeg kjenner meg selv i situasjoner der jeg ikke har kontroll og i tillegg har vondt. Jeg blir ikke særlig hyggelig...)
Utenom det hadde jeg lite eller ingen formening om hva som egentlig skulle skje.
Da vi var på omvisning på føden mot slutten av første graviditet, sa jordmor til oss: "En fødsel er ingen eksamen. Det er fint å ha tenkt igjennom forskjellige alternativer, men det er ingen grunn til å bli skuffet hvis ikke alt går som dere har tenkt. Det eneste viktige er å få mor og barn igjennom fødselen friske og sunne." Det forholdt jeg meg til og det har gått helt fint med meg. Det høres rimelig dustete ut med hele permer med ønsker og råd, man er jo dømt til å bli skuffet.
Jeg så ikke dette, men har av det dere har skrevet skjønt hva det gikk i. Jeg kan bare underskrive aC i at nei, ting blir ikke alltid som man har tenkt, og har, som aC, to hastesnitt bak meg, et dramatsisk og et mer normalt. Men likevel ikke som planlagt. Jeg kunne hatt permer med skilleark, digre bag'er med alskens og en guccibæresele med matchende sekk, det ville ikke hjulpet. Har man fått streptokokker, så har man fått streptokokker. Da hjelper ikke snasen design.
Hadde ikke første fødsel gått til helvete og skadet meg slik at jeg aldri kan føde igjen, så tror jeg sitron-metoden hadde funket for meg. Pust er god smertemestring for min del.
Det er vel store forskjeller på fødetilbudet i Norge, avhengig av hvor man bor og hva man ønsker selv. Det er mange som har fødetilbud jeg grøsser av også. Feks. de som føder på fødestuer i distriktene uten fødselsleger tilgjengelig. Jeg ville heller aldri turt å føde på ett sykehus uten barneavdeling. . At noen mener at fødsel er en naturlig ting, og ikke noe som trenger medisinsk inngripen får så være. Jeg har født på Ullevål og Riksen, og det er samlebåndsarbeid så det holder. For meg handler det om å få barna trygt ut, og ikke nødvendigvis å gi meg en god opplevelse.
Det var fint sagt av jordmoren. Jeg får inntrykk av at noen skal gjøre det mest mulig riktig, og føler seg mislykket hvis det ikke blir den perfekte føde under vann uten smertestillende-fødselen de har sett for seg. Er ikke hele poenget å få ut ungen egentlig, ikke om det blir gjort på den ene eller andre måten, med og uten Guccibag og hvalsang på medbrakt cd-spiller.
Selvfølgelig kan man ikke planlegge en fødsel. Men før siste fødsel skrev jeg ønskebrev til føden etter en litt traumatisk - nå ja - i alle fall dramatisk tvillingfødsel.
Dermed ble jeg veldig bevisst på hva jeg ønsket i en fødselssituasjon. Og jammen ble det ikke akkurat slik jeg hadde drømt om. Helt etter boka. Jeg var heldig, det oppsto ingen komplikasjoner, men jeg tror at en bevisstgjøring for de som trenger det eller er interessert ikke nødvendigvis er så dumt. For meg handlet det litt om å ta kontroll. Ikke være pasient.
Men jeg har ikke sett programmet det snakkes om, så det kan være det er snakk om noe helt annet... :sparke:
Helt enig! Nå har jeg også opplevd at det kan gå helt galt. Flere av mine venninner vil føde på små sykehus fordi det er så "koselig", og ingenting kommer til å gå galt så barneavdeling vil de ikke ha behov for. Sånt blir jeg helt oppgitt av.
Selv har jeg født på RH og følte at både ungene og jeg var i de beste hender. Og skulle noe gå galt uansett hadde jeg iallfall gjort mitt ved å føde på et sykehus som har gode leger og barneavdeling.
Da ble jeg faktisk kvalm! Og glad for at hun måtte på sykehuset så vi slapp å se scenarioet.
Var på omvisning på St.Olavs i går, og det viser seg at det er internett på fødestua. Da skal jeg ta fram denne tråden, se på kirebærblomsten og lese alle erfaringene deres. Og havner jeg på operasjonsbordet igjen er jeg trygg på at jeg får mann med meg og at jeg er i de beste hender.
Takk for at dere deler - føler dette har blitt en liten oppmuntringstråd jeg nå. :fnis:
Ja, jeg er enig i at det mentale betyr mye. Men å kontrollere det mentale bevisst tror jeg krever mye trening. Selv ble jeg plutselig smertefri i min første fødsel fordi barnet fikk for lite oksygen, da jeg hørte det ble jeg så redd at alle smerter forsvant. Jeg har også tidligere (og senere) vært så full av adrenalin at smertene forsvinner, men å gjøre dette bevisst er jeg litt i tvil om at jeg greier.
Me too. :knegg:
Og hun som bare skulle "puste ut" barnet sitt som lå og ropte på smertestillende etter bare 30min. :knegg:
Nei, en kan godt han en plan, men det beste er nok å være åpen for det meste og ta det som det kommer.
Fordi jeg kjenner for mye til hvordan ting ofte foregår. Greit nok, jeg kunne sikkert hatt en fødsel i USA hjemme eller på et birthing center. Men sykehusfødsel er, for meg, totalt uaktuelt. Spesielt siden jeg ikke klarer å kommunisere under en fødsel og dermed ikke hadde hatt sjans til å nekte inngrep jeg ikke hadde vært interessert i.
