Hm. Før noen tror jeg sitter og hjernevasker ungene mine, her. (Mer enn jeg selvfølgelig allerede har innrømmet at jeg gjør.) Jeg river ikke plater ut av hendene deres fordi jeg synes det er søppel. Slett ikke. Zoë, de får lov til å ha sin egen smak. Derimot gidder jeg ikke gå med på at "så lenge det treffer målgruppen" er et kvalitetsstempel i seg selv. Barn er en veldig lett målgruppe å treffe, og de fortjener å få oppleve kvalitet også.
Min eldste (han er fem OG ET HALVT!) har helt på egen hånd oppdaget Karpe Diem. Det er åpenbart ikke via meg, og også rimelig åpenbart ikke via barnehagen eller barne-TV. Det er fordi han hører på radio sammen med meg og har sin egen smak. Jeg har vel til og med lovt ham en Karpe Diem-plate, og har en skjult agenda om å få lurt ham inn på en lydsjekk en gang.
(Og nei, jeg tror ikke at de får varige sår på sjelen av Kabelsatan. Men jeg tror ikke at de går glipp av noe om jeg ikke oppmuntrer interessen heller.)
Av egenerfaring kan jeg forsåvidt nevne at det er en ting jeg er så ufattelig glad for at min far indoktrinerte meg med i ung alder, og det var (selvfølgelig) kjærligheten til Jimi. Jeg hadde min periode som fjortis hvor unevnelige band var det som var greia, men Jimi har alltid hengt ved. :hjerter:
Vi har hatt det i hus, men jeg får mer og mer avsmak. Jeg er av sjøfolkslekt, har fortsatt en av mine "ute", og sjørøveri, brutalt og forferdelig, foregår i dag. Mot folk som har forlatt familien hjemme for å jobbe og tjene ærlige penger.
Så jeg har fått fullstendig avsmak og har sneket det meste ut. De har heldigvis mistet mye av interessen også.
(Altså: JEg tror ikke de BLIR sjørøvere av det. :p Men det blir litt ekkelt å gjøre lek ut av noe så fælt og aktuelt)
Jeg syns det viktigste er å skape musikkglede hos barn.
Kvalitet kommer senere. For meg er det viktig at 4-åringen min blir vant til å høre på mye forskjellig musikk. Han er veldig glad i klassisk, rock, Egner og Trond Viggo, men hører også på Kaptein Sabeltann. Han liker musikk veldig godt, og er flink til å lytte. Han får glede av musikk! Det syns jeg er veldig bra, selv om ikke jeg digger alt han velger å høre på. Han blir servert det meste av alle sjangre, og gjør seg selv opp en mening om hva som fenger. Jeg legger ingen stoppere for han ved å si hva jeg syns er bra eller dårlig.
Jeg leste Sagaen om isfolket da jeg var fjortis. Jeg leste skildringer fra konsentrasjonsleire da jeg var åtte. Jeg leste Bjørneboe da jeg var atten og Kafka da jeg var tyve. Jeg tror ikke jeg ble spesielt dum av hverken Livets døtre eller isfolket.
På samme måte hørte jeg på Øystein Sunde da jeg var liten, en kort periode med Michael Jackson klarte ikke å redde meg unna da pønken heldigvis fant veien til ørene mine.
Men fordi jeg aldri har hatt noen følelse av at deler av tilgjengelig kultur har vært stengt for meg er jeg i dag en som er åpen for å høre et stykke klassisk musikk og se om jeg liker det - på samme måte som jeg også hører gjennom en skive med Red Harvest og ser om jeg liker det.
Jeg kan gjerne lese Liza Marklund, men jeg kan godt lese Tusen strålende soler også.
Jeg tror det aller viktigste vi som foreldre skal gjøre i forhold til ungene våre og musikk/bøker/film/tv osv er å tilby dem mangfold og oppfordre dem til å sjekke flere ting og se hva de liker. Erfaringen med mine er at de på den måten etterhvert har utviklet en rimelig brukbar kritisk sans. Ketchup song var ikke noe jeg trengte å plages med for å si det sånn.
Jeg tror både leselyst og musikkglede kommer gjennom å få lese/høre på det som fenger barna der og da. De vil jo utvikle sitt interesseområde de også, men for å skulle kunne lese ei bok, eller høre på musikk, så må det jo være noe de faktisk liker og som engasjerer. :jupp: Selvfølgelig er det nå jeg som feks kjøper bøker her i huset, men jeg ser jo fort hva som fenger og ikke. Etter hvert vil jeg tro Hannah kommer til å komme med egne ønsker.
Jeg synes forresten ikke det er galt å lese Sagen om Isfolket heller.. ;) Jeg har lest serien 2 ganger. Jeg sluker bøker. Og selv om man er ensporet en periode, både som barn og ungdom, har det noe med at leselysten blir stimulert iallefall.
Jeg er fryktelig ambivalent i forhold til crappy liksom-barnevennlige-kommersfigurer som Sabeltann. Jeg får lettere brekninger av hele opplegget med alle salgseffekter og hatter til 300 kroner, sverd og drakter og hva_har_du. Det er så åpenbart at noen syns de har en strålende idé om hvordan de kan tjene penger i årevis på et konsept som er så dårlig og så billig at det nesten skulle vært en lov mot det. Det samme med Hannah Montana, High School Musical og lignende. Crappy popmusikk, glansede skuespillere og vips! vi har en pengemaskin. Jeg blir kvalm når Vesla oier og akker over en overpriset perm eller blyantspisser med Troy og Gabriella på. Det er så tullete.
Men på den andre siden så vet jeg hvor bergtatt man kan bli av sånt som barn. Hvor inni margen forelsket fan man kan bli. Som voksen har man ikke den samme egenskapen i det hele tatt. Når klipper jeg sist ut bilder av alle ukeblader for eksempel? Når sto jeg og stønnet over brevpapir med Led Zeppelin eller klistremerkehefte med Thin Lizzy og tenkte at den største lykken på jorda måtte være å eie det derre? For meg blir det litt feil å nekte barnet mitt å ha sine fanopplevelser. Hun må få gjøre sine egne erfaringer og ha sine egne opplevelser for å komme frem til sin egen smak. Jeg tror det er veldig viktig hvis man ønsker å skape musikkinteresse og kulturinteresse at det ikke settes noen veldig tydelig grenser. Det er mye man kan styre også, og ikke minst kan man gi tilgang til alle skattene helt fra fødselen av og man trenger ikke introdusere Sabeltann og annet crap selv. Som regel finner de det helt av seg selv, og da syns jeg det skal få være greit.
Det viktigste syns jeg, når det kommer til barn og både hva man presenterer for dem og hva man tillater dem å utforske, er å ikke undervurdere dem. Barn er så åpne for alt mulig og nysgjerrige og vitebegjærlige i hele sitt vesen. Klart de forstår det når ting blir holdt tilbake - både ting de ikke gis tilgang til (musikk eller programmer eller hva som helst) og informasjon de ikke får (hvis man aldri gir uttrykk for å mislike noe de liker).
Hos oss går diskusjonene høyt til tider. I desember har vi blant annet kranglet om hvorvidt min favorittjuleplate er fin (Vesla syns Bremnes/Wolff er kjedelig), også kranglet Vesla og faren om hvorvidt ABBA er rock. Vesla mente hardnakket at det var rock så jeg tror vi må forklare pop-konseptet litt bedre for henne. :p
Ungene fryder seg over Kaptein Sabeltann og jeg tenker at dette er jo uskyldig moro. Jeg greier ikke bygge opp den store motstanden mot kapteinen og hans besetning for å være ærlig. Her har vi både effekter og t-skjorter og til og med en Sunnivakjole i hus.
Blir jo rent glad av å lese egne meninger på trykk i en langt bedre innpakning enn jeg syntes jeg klarte selv; hurra for AnnKi, Smilefjes og Kasia. :heia:
Veldig bra skrevet. For meg er det utrolig viktig å ikke lage for trange rom for barna mine mtp hvilke lidenskaper de skal få ha i livet.
Som nå, Hannah digger democd`n fra Musikkbarnehagen. :gal:
Den er jo fin. Men med kun 4 korte sanger, så blir det VELDIG mye om og om igjen! :knegg: Men hun har på seg dansesko og er veldig happy. Så da kobler jeg bare ut lyden. ;) (er god på et etter å ha jobbet noen år i bhg)
Jeg synes dere er rare. :knegg: Eller, altså, jeg skjønner ikke hvorfor kvalitet på musikk er mindre viktig enn kvalitet på TV, filmer og bøker. Selvfølgelig, om pjokkene hadde ønsket å være et par Sabeltanner hadde de fått lov til det. De har obviously hørt om Sabeltann. De har sett Hannah Montana. Jeg sprayer de ikke med pepperspray i øynene av den grunn. Poenget mitt er at jeg har sterke meninger om musikk. Jeg gidder ikke late som om jeg ikke har det bare fordi "de er barn", jeg oppmuntrer ikke til å bli fanget i merchandisehelvete når det er produkter jeg synes er søppel.
Det snakkes om å la barna få oppleve gleden, la de oppdage egne ting. Det er vel ganske opplagt, er det ikke? Jeg tviler på at barna får mindre glede av musikk fordi de har en engasjert mor med meninger. Jeg snakker ikke dritt om tingene de liker, ihvertfall ikke til de.
Jeg ville aldri kjøpt Sabeltann/Hannah Montana-greier osv. til ungene mine om de ikke hadde uttrykt et sterkt og stabilt ønske om det. Ting jeg selv liker, presenterer jeg dem derimot for uoppfordret. Og om de ønsker seg noe jeg er svak for, får de det fortere enn svint. Jeg forkrøpler ikke ungdommen mer enn det, altså.
Men det skal du da ikke trenge heller. Musikk er en viktig del av livet ditt som du vil overføre til barna dine. Sånn er det hos oss også. Og jeg har sagt til Vesla at jeg syns Lisa Børud er noe av det verste jeg kan høre på. Hun syns det er fint likevel også lever vi lykkelig med det. Det vil si at Vesla er lykkelig når hun hører Lisa Børud hos en venninne, mens jeg er lykkelig for at jeg bestemmer over pengene. :knegg:
Det er noe med det å være trygg på at man introduserer kvalitetstingene og ser at det går inn. Da er det rom for en døgnflue eller to innen alle sjangere.
Jeg kjøper ikke Hanna Montana jeg heller. Der går grensa. Men jeg kan spandere båndbredden på å laste det ned. Eller la være å slå av Disneychannel når de ser på. Men av det som tilbys av musikk fra min del hjemme blir det jo det jeg hører på selv.
Hvilket har sine ganske morsomme sider da minstemann fikk totalt oppheng i Too old too cold med Dark Throne i sommer.
Min far som egentlig er en rocker innerst inne ble ganske øm i blikket da hans barnebarn på nesten tre løp rundt i stua mens han sang "Splitter Pine". :knegg:
Da skulle du sett øynene på drømmeprinsen da ungene smalt i gang Iron man hjemme - han er jo gammal metall-mann. Ungene ble erklært kule på flekken. Det ble enda bedre da han fikk prøve trampolina deres.
Min ene har Datrh Vader lapp. Han andre insisterer på å gå med fillete bukseknær. :)
Men de har rom dekorert med drager og djevler i rik stil så det står ikke på oppbyggingen av image her.(Mulig andre vil kalle det fabeldyr og sånn, men det passet så brainn med djevler akkurat nå)
Jeg hører stundom på min musikk når ungene er tilstede. I bilen hører vi utelukkende på min musikk. Storesøster liker både Johnny Cash og Roy Orbison, men hun foretrekker sin egen musikk. Altså barnesanger.
Jeg synes mye av det mannen hører på er megadårlig, men er det riktig å kalle det dårlig kvalitet av den grunn? Fordi den ikke matcher min smak? Jeg har en onkel som glemmer alle sorger (og han har maaaaange) når han hører på dansebandmusikk, og selv om det er det aller verste jeg vet, er det det aller beste han vet og kvalitetsmusikk for han.
Jeg gjør med musikk som med alt annet - jeg siler det jeg tror er skadelig og unødvendig mtp alder. At musikken fenger meg ikke gjør den ikke til søppel av den grunn. Sånn tenker jaffal jeg.
Jeg vet at Thåstrøm gråter hjertet sitt ut i musikken sin i en kvalitet som er rimelig udiskutabel. Man kan like musikken eller ikke - men det er ekte saker.
Men Nordstoga har kvaliteter han også i en og annen låt. Han får meg til å le iblant. Og til å lure på om jeg noen gang klarer å etterligne den dialekten.
Hanna Montana har også en kvalitet for de småjentene som danser og synger til låtene hennes. Og det er hevet over enhver tvil at Sabeltann har hatt kvalitetsmusikk for ungene mine da de var i den alderen.
etterhvert som vi utvikler oss forandrer smaken seg, og utvikles med oss. Det er jo ikke så mange trettiåringer som hører på Sabeltann eller frøken Montana. Det henger riktignok igjen noen på danseband, men jeg skal være villig til å si at det er en utvikling det og. :storsinnet:
Jeg tror ikke det er nødvendig å pushe ungene på det vi mener er god kvalitet av musikk. De er små svamper - de suger til seg informasjon og inntrykk hele tiden. Og etterhvert får de oversikt og lærer hva de fremdeles liker og hvilke konsepter som er oppbrukt.
Selvsagt er det kvalitetsforskjeller innenfor musikk som det er innenfor all kultur. Det må dog ikke forveksles med personlig smak. Jeg, for eksempel, elsker romantiske komedier selv om jeg vet at de fleste av dem er totalt fri for den graden av kunstutøvelse de måtte hatt om de skulle hatt snev av kvalitet. Det gjelder for musikk også. Selv om Britney Spears selger masse, masse plater, så er jo selve det musikalske av svært lav kvalitet. At et menneske er i stand til å synge eller spille gitar eller fløyte eller whatever er ikke enbetydende med at det de utøver er verdt noe rent kvalitetsmessig. Selv ikke om det finnes noen som liker det som leveres.
Ja, det er det jo ingen som benekter? Mitt spørsmål er om det er riktig å bedømme hva som er kvalitet og ikke på vegne av andre. Jeg føler det ikke er riktig å utelukke musikk jeg anser har dårlig kvalitet på vegne av mine barn. Det får de neste finne ut av selv, utvikle sin egen smak. Jeg kan som tidligere nevnt kutte ut "skadelig" og lite egnet musikk.
Helt enig. Jeg himler litt når jeg hører om foreldre som feks. synes Mikkes klubbhus er såå teit og som derfor nekter å la barna se det. Utelukkende pga. sin egen smak, ikke fordi det er skadelig på noen måte. La nå barna få følge og utvikle sin egen smak. Dessuten, barne-tv og barnemusikk er jo faktisk ikke myntet på voksne, vi har naturlig nok som regel en helt annen smak uansett.
Jeg velger å tro at de som ikke skjønner at man objektivt kan høre forskjell på god og dårlig kvalitet innenfor genre man selv ikke liker rett og slett ikke har peiling. :p
Og det som aC og Kasia sa. Smak og kvalitet er ikke det samme. Og jeg forbeholder meg retten til å lære barna mine hva kvalitet er på kultur, selv om jeg ikke utøver sensur på hva de skal like.
Rhett har et enormt mye bredere spekter på musikk enn meg, og etter kun 8 år sammen kan også jeg høre at noe 80-tallsmusikk faktisk har kvalitet. Det er ikke alt vi blir enige om, men det er lett å høre at f.eks. noe Talk Talk er nyskapende, mens Sinitta-Sabrina-Samantha er og blir møl. Smiths er jo seff i en klasse for seg, uavhengig av årstall.
Barna mine får høre musikk i bilen, hos oss går det på rundgang. I går var det mammas musikk, nå er det Sneipens, og etterpå pappas. Men det er jo vi som har laget hans spilleliste, likevel. Der er det alt fra Egner og Prøysen til Postman Pat, og heldigvis ber han stort sett om Nøtteliten eller Bakvendtland. :puh:
Jeg har en Sabeltannfrelst 2.5åring, og Sabeltann har brakt utrolig mye lek og glede inn i hans verden. Han synger og skråler, leker og ler og har det SÅ MORRO! Dermed blir jeg entusiastisk også, jeg synes det er så kjekt at han driver med rollelek.
Baksiden er at det kan bli en tildels aggressiv rollelek som vi prøver å begrense. Jeg er f.eks imot sverd, men herregud, en liten gutt med triste triste øyne som ser på alle guttene som springer rundt med sverd i Dyreparken kunne jeg ikke motstå altså. Så jeg kjøpte den minste dolken jeg fant.
Gutten min er så frelst at han tilogmed donerte smokken sin, hans aller herligste, kjæreste, før han ble 2 år og 6 mnd.
Dette er jo veldig fancy skrevet, men hvordan fungerer det i praksis? Betyr det ikke akkurat det samme jeg sier? At man deler sin musikk med andre og hva det er med musikken, artisten og stilarten man liker? Jeg er veldig glad i musikk selv, og det jeg er glad i liker jeg også å snakke om. Så når jeg spiller det jeg liker og anser som kvalitetsmusikk innen køntrisjangeren f.eks., snakker jeg gjerne med storesøster om "den tiden".
Det jeg derimot ikke skjønner, er denne universalforståelsen av hva som er bra og hva som ikke er fullt så bra innenfor og utenfor de forskjellige sjangere? Jeg har vel mine preferanser, mens andre har sine. Så hva gjør min kvalitetsmusikk bedre enn onkel sin? Hvordan kan man bestemme dette på vegne av andre? Litt av min greie med musikk er ikke å få alle til å like min musikk, men at alle finner sin greie som gjør for dem det f.eks. Johnny Cash gjør for meg.
Broren min sverget til Metallica i sine ungdomsår. Helt til Black Album kom. Da solgte Metallica sjela si, kvaliteten på musikken stupte og angry fans tok hatten sin og forlot festen for godt. Det er fremdeles Metallica som synger på Reload-CD-en, men musikken er langt ifra den samme, kvaliteten er forandret og det har kommet nye fans til i kjølevannet av Black Album. Er det de "nye" eller "de gamle" eller "de trofaste" som vurderer kvaliteten riktig her? :blond:
Dette er svært individuelt, er det ikke? Jeg må innrømme at jeg nok er gammel og utgått som ikke skjønner det du og aC snakker om. Altså, jeg skjønner ordene som står skrevet, men får ikke helt tak i hva dere mener.
Prisen for tingene de selger er helt sinnsyke, bortsett fra det har jeg ingenting i mot kaptein Sabeltann. Det appellerer til barns fantasi på så mange måter, og det synes jeg er veldig bra.
Skremmern: du kan på mange måter vurdere kvaliteten på musikk ut i fra samme kriterier som du vurderer kvaliteten på en sofa. Alle vil vel være enige om at det er forskjell på kvaliteten på sofaer? Noen sofaer varer i årevis, tåler langvarig slitasje og er like fine selv etter to generasjoners bruk. Andre sofaer er vonde å sitte i og går i stykker etter få år. Om man liker kvalitetssofaen eller ikke, er i grunnen mindre relevant for kvaliteten; noen vil si at det er en flott sofa, mens andre kan synes den er gørrstygg, men det at den har holdt seg fin og komfortabel i 40 år borger likevel udiskutabelt for kvalitet.
I tillegg til holdbarhet og komfort, som er ganske objektivt, har man et estetisk aspekt som er langt vanskeligere å vurdere, siden det er langt mer subjektivt, men også der har man en del retningslinjer å gå etter. For eksempel spiller det en rolle om sofaen er original, eller om det går 13 på dusinet av den. Er det en av de første sofaer av sitt slag, eller er det en kopi av noe som noen andre har laget mange ganger før? Det spiller også en rolle hvor godt designet holder seg i tiden: synes dine barnebarn at den er fin når de overtar den, eller ansees den for å være håpløst umoderne om ti år.
På samme måte kan man bedømme kvaliteten i musikk. Det er et kvalitetstegn at musikken fortsatt spilles 30 år, 50 år, 200 år etter at den ble laget. Det er et kvalitetstegn at musikken ikke blir umoderne, at den er nyskapende og at andre musikkskapere bruker den som mal for ny musikk. Alt dette er lett å vurdere i ettertid; man kan la historien tale for seg selv, men for et trenet øre vil det være mulig å plukke ut mange av disse kvalitetene umiddelbart og forutsi hva slags musikk som vil vare og som er av god kvalitet.
Nyskapende, original og varig er viktige nøkkelord når man skal vurdere musikkens kvalitet. Med andre ord ikke helt ulikt de kriteriene man vil vurdere en sofas kvalitet ut i fra.
Merk at jeg ikke snakker om det å like musikken. Jeg snakker om musikkens kvalitet, som er et langt mer objektivt mål på musikk enn smak og behag. Det går aldeles utmerket godt an å like musikk som ikke varer i 100 år og som dine barnebarn ikke gidder å høre på.
For meg er det ingen motsetning i det å presentere sin musikk for barna, og håpe/ønske at de skal bli like begeistret, og det å la de få finne ting de liker å høre på i en periode i livet sitt fordi de er barn?
For meg er heller fokus på mangfold og variasjon viktig.
Jeg tror Hannah leser her på FP. :skeptisk:
I det siste har det så og si kun vært Lucia og julesanger det har gått i, men i formiddag, da vi skulle kjøre nedover en tur, sang hun "Hiv og hoi, snart en skatten våååår!" :sjokk:
Kaptein Sabeltann har aldri fenget her i huset. Mellombror fikk et Langemann-sverd i julegave i fjor, og jeg tror ikke han har lekt med det enda. Jeg har vel lastet ned en sang eller to på MP3-spillerene deres, men de sangene er aldri blitt noen favoritt. Om, det hadde fenget så hadde det nok blitt både skute og stæsj, men det fenger ikke.
Mellombror hadde derimot lyst på noe Dora-stæsj, men alt var jo beregnet på jenter. :rolleyes:
Ang. musikk så hører ungene på det aller meste her. Lisa Børud, Prøysen, Egner, gospel, Johnny Cash, Phil Wickham, Delirious, Dolly Parton og mye mer. Jeg og mannen har veldig forskjellig smak, og ungene spør stadig etter noen av sangene vi hører på. Så, MP3-spillerne deres har mye forskjellig musikk.
Jeg er ingen musikkfreak, og bryr meg veldig lite om hva som blir spilt. Men Johnny Cash er vel han jeg har mest sanger av, så det må jo være kvalitetsmusikk. :D
Har ingen bekymringer for hvilken musikk barna vil høre på som voksne. :hehehe:
Jeg er ikke enig i at du kan sammenligne dette med en sofa, altså. :niks:
Når det er sagt, har jeg min definisjon på hva som er kvalitetsmusikk, det jeg derimot stusser på, er om mine vurderinger er "riktigere" enn f.eks. min onkels. At det faktisk finnes en fasit og en universallov som tar for seg god kvalitet på den ene siden, og dårlig på den andre. Jeg skjønner (også) at dere skiller mellom kvalitet og smak, men disse henger gjerne tett sammen når man foretar sine vurderinger. Det er kanskje heromkring vi er uenige? Jeg kan være tilbøyelig til å si at det finnes musikk med god kvalitet jeg ikke hører på. Jeg vil derimot ikke gå med på at den musikken jeg liker har dårlig kvalitet.
Jeg er temmelig sikker på at det er en del musikk jeg liker som har dårlig kvalitet. (Skal nok komme på noe:p). Og det er MYE med høy kvalitet som jeg ikke liker. De to tingene er veldig, veldig forskjellige.
Får legge til at når det gjelder den Kaptein Sabeltann som industi og pengemaskin, så styrer jeg litt unna. Jeg hverken greier eller vil kjøpe en hatt til 300 kr, skip til 800 kr eller figurer til 150 kr stk.
Enkelte merker er jeg villig til å betale for når det gjelder leker (lego, duplo,brio), men Kaptein Sabeltann er ikke en av de.
For barn som er veldig glad i å kle seg ut forstår jeg at en slik drakt han gjøre nytta ja. Vi har en lapp, en t-skjorte og en hatt, og det er mer enn nok er i huset.
Det hadde vært fint med en slags definisjon. Hvordan kan jeg vite hva som er kvalitetsmusikk? At det overlever år etter år kan umulig være gunnen, vel?
Hvorvidt smak og kvalitet henger sammen, beror selvsagt i stor grad på hvilken smak man har. Masseproduserte døgnfluer blir ikke kvalitetsmusikk bare fordi mange liker å høre på det.
Jeg skal på ingen måte argumentere mot at du bare liker kvalitetsmusikk, siden jeg ikke kjenner din musikksmak.
Det er mer snakk om en indikasjon enn en årsak.
Og det å komme med en entydig definisjon av "kvalitetsmusikk", tror jeg går over rammene for et diskusjonsforuminnlegg; det er ikke akkurat en eksakt vitenskap. Jeg prøvde å gi en enkelt illustrasjon av noen typiske trekk ved kvalitetsmusikk, men jeg skjønner at sammenligningen ikke fungerte helt. Jeg har ikke tid til å omformulere nå, dessverre.
Fnatten: ingen mekanismer fungerer 100 %; enkelte ting vil bare bite seg fest samme hva. :humre:
Det er ikke lett å definere kvalitet på musikk. Mange har prøvd, og mange har laget utallige lister som har blitt diskutert sønder og sammen. Det betyr ikke at ikke det går, bare at det ikke er enkelt.
Teofelia og jeg har en noenlunde sammenfallende definisjon på musikalsk kvalitet, selv om vi langt i fra liker samme type musikk (så vidt jeg vet). Dette med originalitet og nyskapning er essensielt, og også at det utvikler musikken videre. Det må være noenlunde flinke folk musikalsk sett, synes jeg, men det må på ingen måte være pent.
Noe er lett å kjenne igjen som kvalitet med én gang, noe må rett og slett stand the test of times. Jeg har ingen problemer med å finne eksempler på kvalitetsmusikk jeg ikke liker, og ei heller å finne musikk jeg liker som egentlig ikke har høy kvalitet. Og jeg synes det er litt rart at man ikke kan se det; ikke som i "du er domm"-rart, men som i "vi ser jammen ulikt på verden"-rart.
Sabeltann har reist ut på Grashavet igjen, men han var stor helt her da gutta var mindre. Litt voldsom lek har det vært, men ikke mer enn med andre typer av leker.
Musikken fenger selv mor og showene har vært kjempebra.
Nå har vi byttet ut Sabeltann med rosa prinsesser, det er mer uspiselig igrunn.
Jeg var egentlig ikke ute etter din, Teofelia eller aCs definisjon på kvalitetsmusikk da dette er svært individuelt (som er poenget mitt). Jeg lurte blant annet på om det finnes en oversikt som lister kvalitetsmusikk, men veldig greit å høre at det gjør det altså ikke. :fremdeles med i tiden: Men jeg har fått svar på det opprinnelige spørsmålet mitt; er det riktig å definere hva som er kvalitetsmusikk på vegne av andre.
Selvfølgelig er det ikke mulig å definere helt 100 %, men det er ikke helt vagt og avhengig av smak heller. Og instrumentbeherskelse/vokal har utvilsomt noe å si.
Et krav kan jo være at stemmen og musikken i det minste låter noenlunde reint. Med unntak for Lars Lillo?
Ellers er jo et kunstverks betydning en subjektiv opplevelse for mottageren da. Jeg får ikke noe som helst ut av en hel del av det som henger på Nasjonalgalleriet feks. Mens jeg har et bilde av Håkon Bleken som rører meg veldig. Det betyr jo ikke at det på Nasjonalgalleriet ikke er god kvalitet.
En musiker jeg kjenner er av den oppfatning at toppen av bad taste er å lage ei låt det går an å nynne - sånt gjør man ikke. Samtidig mener jeg at det er mye nynnbart der ute av god kvalitet - feks Ave Maria. (Låta altså - nynningen jeg presterer er ikke noe som kan betegnes med kvalitet).
For meg er det lett å ta frem ordet kvalitet hvos det er litt nerve i musikken - litt emosjonelt trøkk. Jeg pleier å si at jeg er motstander av at artister skal ha det bra - de lager best musikk når de har det vondt. (Jeg unner dem å ha det bra sånn ellers da).
Det er da fordi jeg liker depressive greier når jeg hører på musikk.
Men det er jo litt følelser i danseband også. De derre med den låta om han som har blitt så tjukk - det lyser jo godt humør av den, så i prinsippet er jo greia med følelsesmessig tilstedeværelse forsåvidt oppfylt der også.
Jeg tror at man kanskje må skille mellom kvalitet på kunsten og på håndverket når det gjelder musikk? Den håndverksmessige kvaliteten lar seg jo bedømme ganske greit. Mens det kunstneriske kvaliteten er verre å bedømme upartisk tror jeg.
Kvalitetsmusikk er gjennomtenkt og sammensatt musikk.
Den er ofte nyskapende, og har dybde i seg.
Den greier å skape følelser, treffe nerver.
Kvalitetsmusikk er ikke tekst og noter stappet inn i enkel formel, det er kunst!
Du sier ikke så mye her, egentlig, men det er nå greit.
La oss bruke danseband som et eksempel. Veldig talentfulle, spiller feilfri musikk, har bra instrumentbeherskelse, synger med ren vokal og har eksistert i generasjoner. Det må da være kvalitetsmusikk?
Tja. Alle kan spille feilfritt når melodigangene er så enkle. Hvilket også har en del å si. "Talentfull" er ikke hvordan jeg ville definert det, siden igjen, det er så ENKELT. Og tekstene er platte.
(Ja, og så suger det. Men det har selvfølgelig sitt publikum. Skummelt nok.)
Jeg bryr meg ingenting om ungene vil høre på Kaptein Sabeltann eller Hannah Montana.
Det går over med tiden. Dette er virkelig en bagatell i mine øyne.
Har videoklipp av de to eldste, da de var 2 og 4,
der de synger og danser etter Kaptein Sabeltann. :hjerter:
De gikk på danseskole, og der lærte de Kaptein Sabeltann dans. Stor stas.
(Og jeg kunne ikke vært mer enig, smaken min er unektelig veldig lik din i musikkverden.)
Men tilbake til teksten. Du nekter for at det finnes individuelle forskjeller når det gjelder definisjonen av kvalitetsmusikk, men alt jeg hører (leser) er din definisjon basert på din oppfatning. Og nettopp den oppfatningen varierer fra person til person.
Mm. Jeg har et kritisk øre og hører ikke på hva som helst. Det må være musikalsk. Likevel har jeg faktisk kjøpt Hannah Montana-CD til enern. Fordi hun ønsker seg den.
Det finnes helt klare objektive kriterier på kvalitet på musikk, og så kan man debattere hvilke kriterier som veier tyngst etc. Den avveiningen er selvsagt avhengig av både smak og av uenighet i definisjoner.
Kvalitet kan altså diskuteres. Det kan som kjent ikke smaken.
Noen kriterier er vel:
Er det godt gjennomarbeidet - henger det godt sammen sånn rent "musikkteknisk"? (Musikk er like logisk som matematikk og kan ha logiske feil på samme måten)
Talent
Teknisk fremførelse
Nyskapende vs ren kopi.
Egentlig syns jeg Teo forklarte det rasende godt i det første lange innlegget sitt. :nemlig:
Det er ikke så individuelt, egentlig. Det er bare ganske vanskelig å definere, ikke minst overfor folk som ikke er skolert innenfor fagfeltet. Ikke dermed sagt at ikke fagfolk også strides, men det er altså ikke så individuelt at det er opp til hver enkelts individuelle smak og oppfatning.
Kvalitetsfremførelse er én ting. Kvalitetsmusikk er noe annet. De to er ikke nødvendigvis avhengig av hverandre. Det går at å synge en skikkelig dårlig sang aldeles vidunderlig, på samme måte som det går an å radbrekke et mesterverk fullstendig.
Jeg er sørgelig kunnskapsløs på feltet jazz, dessverre, så der har jeg ikke mye å bidra med i akademiske diskusjoner. Innenfor klassisk musikk er det selvsagt et hav av kriterier å gå ut i fra. Forskjellen der er jo at man diskuterer i et historisk perspektiv: man har allerede fasiten, også setter man kriteriene etter denne. (Den musikken man tar utgangspunkt i der, er den musikken som har vist seg holdbar nok til å overleve.) Med andre ord har man et veldig annet utgangspunkt for å sette kriterier. Dette gjelder selvsagt for all annen musikk av en viss årgang også.
Utfordringen er å sette kriterier for kvalitet på ny musikk. Som Scarlett sier, så er det noe man kan plassere der og da, mens for andre ting må man bare vente og se.
Og for å svare på spørsmålet ditt, så vil man normalt sammenligne musikk innenfor en genre, ja. Man opererer vanligvis ikke med en overordnet boks for "all god musikk".
Relevant og relevant. Det å diskutere musikkens kvalitet er jo uansett først og fremst en akademisk øvelse, i tillegg til at det selvsagt har en nytteverdi for folk som lager eller utgir musikk. På mange måter er det selvsagt helt irrelevant om musikken har høy kvalitet eller ikke, så lenge den selger som fy og folk har lyst til å høre på den, på den andre siden vil det alltid være interessant (for folk som liker slikt) å vurdere musikkens kvalitet uavhengig av salgstall og popularitet.
Å "argumentere" med musikkens kvalitet overfor de som liker musikken, har uansett lite for seg, synes jeg. Musikkopplevelsen er avhengig av smak og preferanse, ikke av objektiv kvalitet. (For en del vil smak og kvalitet henge nøye sammen, men det trenger på ingen måte å gjøre det.) Som jeg har nevnt tidligere, går det utmerket godt an å nyte musikk som ikke er "kvalitetsmusikk", og jeg ser ingen grunn til å argumentere mot at folk skal fortsette å gjøre det.
Og for å ikke bare kaste ut av meg påstander, men også komme med et eksempel: van Gogh illustrerer dette veldig tydelig innenfor malekunsten; mannen solgte ett bilde i sin levetid og er likevel en av de fremste og mest betydningsfulle malere i moderne tid. Popularitet og kvalitet er rett og slett ikke (nødvendigvis) sammenfallende størrelser.
Angående det med at det må være avanserte melodier for å være god kvalitet:
Jeg mener at "Hun er fri" med Raga Rockers må være en av de bedre låtene fra det tiåret. Den har overlevd sykt lenge og den fenger like bra i dag som da.
Og den er veldig mye enklere enn en hvilken som helst dansebandlåt. Melodien er monoton, instrumentene nesten fraværende og det eneste som kreves for å synge den er å kunne synge mye før man må trekke pusten.
Dermed kan heller ikke det med avansert være kriteriet som skiller dansebandmusikken fra det jeg ville kalt kvalitet.
:redd for at jeg begynner å bidra til at danseband skal kalles kvalitet:
Det er på ingen måte et krav at musikken er avansert for at den skal være av god kvalitet. Og det er heller ikke slik at all avansert musikk er av god kvalitet.
Jeg personlig liker ikke Kaptein Sabeltann(men jeg vet jo at det ikke er meg han skal underholde..) og er glad for at poden ikke er spesielt interessert i ham.
Dansebandmusikk feiler på originalitetskrav og nyskapning. Kanskje med unntak av den første sangen, hva nå enn det var. Ellers går det ikke an å skille den ene sangen fra den andre på annet enn teksten.
Det er som sagt mange som forsøker å tilnærme seg dette objektivt. En av de som kanskje har lykkes best innen rock er Selvik, som laget en liste basert på kriterier.
Denne listen har blitt diskutert opp og ned i mente, og det er seff mange som er uenige. Men det går stort sett på om Blondie skulle vært før eller etter Bowie. Jeg har ikke sett mange som har utfordet kriteriene, bare flisespikking på tolkningen av dem.
Det er selvsagt laget veldig mye innen klassisk musikk som feiler på originalitet og nyskapning, men den musikken har dødd ut av seg selv for lenge siden. Den klassiske musikken vi sitter igjen med i dag, den som folk har hørt om, er nettopp den musikken som var nyskapende og original og på alle måter av førsteklasses kvalitet.
Bach, Mozart, Beethoven, Wagner, Mahler og alle de andre som folk har hørt om, var alle enere innenfor sin genre, skrev original og nyskapende musikk og har hatt enorm betydning for den videre musikkutviklingen.
En grunn til at man kan synes at mye av "klassisk" musikk låter likt, er at mesterne har blitt kopiert og plagiert i svært stor grad i ettertid. Det er nemlig også et slags mål for kvalitet: i hvor stor grad blir det man gjør kopiert og etterlignet av andre. Du vil for eksempel finne kopier av Mahlers musikk i mye av dagens filmmusikk.
Mange vil kanskje påstå at AC/DC er kvalitet? Jeg er ikke blant dem for ordens skyld. Men de faller isåfall ihvertfall i dansebandkategorien med en gang etter å ha gitt ut den samme plata i tyve år nå eller kanskje enda lenger.
Jeg er ellers enig i at dette ihvertfall var noen mer håndfaste kriterier da. Noe som faktisk kan beskrives er vel minstekravet for en måleenhet. Men så igjen - betydning for andre musikere? Når er man musiker da? Jeg tror Ronnie Le Tekrø kan mene noe om mange typer musikk og han er utvilsomt musiker. Men blackmetalgutta fra Norge lever jo godt av musikken sin de også, og de vil vel neppe feks tilskrive Celine Dion rare kvaliteten? Så når er man verdig å uttale seg om musikalsk kvalitet?
(Er ikke meningen å krangle her nå altså, jeg er bare en smule nysgjerrig på om vi kommer frem til noen målbare parametere for å avgjøre musikals kvalitet).
Er det ikke slik at det er lettere å bedømme kvalitet innen en sjanger man er kjent med? For meg er det helt uforståelig at man kan kalle noe som helst innen gitte musikksjangere for kvalitet. Rett og slett fordi jeg ikke hører forskjell - alt faller i kategorien "bråk". Og jeg senser at dette er musikk endel i denne tråden synes er ganske så bra. Jeg skjønner jo at det også der er mer eller mindre bra musikk, men jeg er ikke i stand til å skille det geniale fra det håpløse. Jeg er helt på det rene med at det er enkelte kvalitetskriterier for musikk, selv om det ikke alltid er like lett å bedømme. Men man skulle tro at innen de fleste musikksjangere var det både kvalitetsmusikk og søppel. Det er derfor litt rart å si at dansebandmusikk er en hel kategori hvor kvalitet ikke forekommer?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
