Det finnes god dansemusikk og det finnes dårlig dansemusikk, helt klart. Kriteriet for god dansemusikk er i hovedsak at den fenger og at det er morsomt å danse til den. Det er ikke det samme som at det finnes dansebandmusikk som tilfredsstiller de overordnede kravene til kvalitetsmusikk. Det er lite sannsynlig at dine barnebarn kommer til å høre på noen av den dansebandmusikken som utgis i dag.
På samme måte finnes det god kiosklitteratur og det finnes dårlig kiosklitteratur. Den gode kiosklitteraturen er fengende, spennende, interessant og morsom å lese. Det er ikke det samme som at den gode kiosklitteraturen er stor litteratur av god kvalitet.
Igjen: kvalitetsmusikk (og kvalitetslitteratur) er varig, den er nyskapende, den tilfører noe nytt til sin genre og den bidrar til videreutvikling. Verken dansebandmusikk (slik genren fungerer i dag) eller kiosklitteraturen gjør det – eller tar sikte på å gjøre det.
Forøvrig er Muzak ("heismusikk") det aller beste eksempelet på at det finnes musikkgenrer blottet for musikalsk kvalitet etter normale kriterier. Denne musikken er ofte skrevet av svært dyktige komponister, utført av de beste musikerne, men har som en av sine hovedkriterier å ikke være nyskapende eller original, men utelukkende være behagende og uprovoserende.
Jeg tror man vil synes de fleste sjangre man ikke kjenner godt er ensformige. I hvert fall de som krever litt arbeid for å sette seg inn i dem. Det gjelder i hvert fall samtidsmusikk, antagelig metal, en del klassisk.
Tja, jeg mener forsåvidt heller ikke at det må være avansert for å være god kvalitet, men når det ikke er noe sjarme og dybde bør man i hvertfall kunne kreve en viss musikalitet. Og jeg kan ikke fordra danseband, og burde ikke diskutere de. :grøss:
Jeg er nok veldig enig med AC, Teo og Scarlett i denne diskusjonen, det finnes kvalitet og det finnes dårlig kvalitet. Men utover det så "praktiserer" jeg ikke noe av mine egne musikkpreferanser på ungene. Kanskje de er for små enda, kanskje jeg rett og slett ikke er slik som person. Men mannen min og jeg hører jo mye på "vår" musikk, og det meste av det vil jeg påstå er kvalitet. Jentene hører mye på sin egen musikk, og der er det ymse, noe av god gammel kvalitet og noe nytt ikke så godt kan man si. De hører jo på vårt også, uten at vi snakker så mye om hverken det ene eller det andre.
Jeg elsket smurfeplata mi med Geir Børresen i 1979, det har ikke hindret meg i å bli både Dylan, U2, Jokke og Raga-fan etterhvert. Derfor tar jeg ikke så tungt hva de hører på for øyeblikkert.
Det gjør jeg! Vi spiller jo musikken vår, ungene hører den, og det vil selvsagt påvirke dem i vår retning enten vi går aktivt inn for det eller ikke. Ungene våre eksponeres daglig for den musikken som Teomannen og jeg liker, og det kommer til å påvirke og på mange måter styre deres egen musikksmak (i den ene eller den andre retningen).
Og selvsagt får Frøkna også lov til å høre på "Malin", som pappaen og jeg avskyr, men som hun elsker.
Nå klipte du bort det neste jeg skrev da, som er omtrent det samme som du sier. Men de foretrekker sin egen musikk, og går gjerne på rommene sine for å høre den. Greit nok.
Jeg utøver vel heller ikke min musikk på dem enda heller, utover det emm og Teo sier. Men jeg kommer ikke til å være redd for å si at noe musikk er bra og noe er mindre bra, selv om det er greit å like hva man vil.
Ja, også tror jeg ikke man kan påvirke de så veldig mye i det lange løp musikkmessig, i bunnen vil alle ha en helt egen preferanse der. Kanskje de mer eller mindre tilfeldig vil like noe av det vi liker, men hvis det var slik at man likte noe fordi man ble foret full av det i barndommen skulle jeg ha elsket jazz fordi faren min spilte det hele tiden og hatt et inderlig forhold til musikk med religiøst innhold fordi det tutet mormor ørene våre fulle av.
Musikken de liker er mye forskjellig av det vi hører på, bl.a Metallica, Kiss, Jokke, men også en del av det mine foreldre hører på (grøss og gruens dansband), mgp etc.
Nei. Tvert i mot. Med fare for å bare være to tastetrykk fra å ramle ned i Jesper Juul sin egen, private skyttergrav, så vil jeg jo si at det at man som foreldre er seg selv på godt og vondt følelsesmessig er noe av det mest verdifulle man kan gjøre mot barna sine. Det å være "naken" og åpen og vise seg frem er en kvalitet i samværet med barna. Men det er det man gjør ut over det som kan være respektløst.
For å ta et eksempel. Det er fint at man viser barna at man er sint, hvis man denger ungene når man er sint er man respektløs (og en del verre ting). På samme måte er det fint at man er ærlig om hva man selv liker og misliker, hvis man benytter den anledningen til å rakke ned på andre sine preferanser så er man respektløs.
Og om man liker eller misliker Sabeltann ... Jeg kjenner en som er fan av black metal, han synes det var ufattelig kult at noen la klærne sine en måned sammen med et avkappet oksehodet slik at de hadde en egen substans til konserten. Jeg har litt vanskelig med å beskrive nøyaktig hvordan jeg stiller meg til slikt, men dette smilefjeset er sikkert dekkende: :skeptisk: Men jeg aksepterer at han liker det, jeg sier ikke at de eneste som kan like slikt er rav, ruskende tullete.
Når det gjelder kvalitet på musikk, er jeg noe enig med de som mener det kan bedømmes objektivt. Jeg vil si at musikk, på samme måte som billedkunst har flere kvaliteter som alle kan bedømmes individuelt. (Eksempelvis utførelsen, orginaliteten etc) og jo flere kvaliteter som scorer høyt, jo større er sannsynligheten for at det er kvalitetsmusikk. Men jeg tror ikke det finnes noe absolutt mål for kvalitet på musikk. Det gjør i alle fall ikke det innenfor bildende kunst, mye innenfor bildende kunst er flaks, det å være på rett plass til rett tid, det å kunne promoterer kunsten sin osv Dette har jo typisk vist seg ved at man har trent opp aper og elefanter til å male, og så har kunstkritikerne gått av hengslene med fantastiske superlativer på hvor begavet kunstneren er. :knegg: Så det er ikke ufeilbarlig akkurat, men det er trekk innenfor bildende kunst som gjør at bilder vil appelere til flere, eller oppfattes som vennlig eller sint. Den tekniske utførelsen betyr også noe. Og holdbarheten på selve verket (maling, lerret etc). Men det går ikke an å ta et kunstverk og bedømme det helt sikkert som skrot eller gudommelig kunst. Beatles ble jo også refusert, forresten.
Hva sa man om Jokke da, jo mer fyll, jo større kvalitet? Jeg vet ikke hvor mange Jokke-konserter du har vært på, men jeg har vært på mange nok til at jeg ikke ville gått god for all kvalitet i den leiren heller. :hehehe: Det var stort sett et ølregn og fra alle kanter, og en frontfigur som ramlet ut og inn både tekstmessig og fysisk. :nemlig:
En hyllest til angivelig-god-kvalitet:
[size=1][/size]
Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en fyll på meg
tenk på alt det morsomme vi sammen kunne gjort
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg
(Når det er sagt er jeg stor Jokke-fan, altså. Som nevnt har jeg sågar vært på flere konserter på 90-tallet. Jeg vil dog aldri påstå at alt materialet holder god kvalitet, hverken på plate eller live. )
Jeg er for ung. Sorry. ...og Jokke har en kvalitet i tekster som verker i magen fordi de er brutalt ærlige og vonde. Det betyr ikke at jeg mener at alt materialet nødvendigvis er så himla bra.
(Forøvrig var U2-kommentaren en spøk, en slags gammel, intern vittighet, om det var den som provoserte.)
Jeg kan vel ikke si at den provoserte i særlig grad, men jeg undret meg litt over den voldsomme Jokke-forherligelsen, siden jeg (som anser meg for å være en Jokke-kjenner både hva gjelder utgivelser og konserterfaringer (i all beskjedenhet :stolt: )) ikke bare finner god kvalitet fra den kanten. :nemlig: Raga holdt forøvrig høyere standard live, men de så jeg bare en gang (som jeg husker selv, i hvert fall ... :o ).
Man trenger ikke akkurat være en kjenner for å hevde at Jokkes kvaliteter ikke først og fremst lå i de senere års konsertopptredner. Jeg er på ingen måte en Jokke-kjenner, men jeg var innom noen av de senere konsertene hans, og de var nok mest for fans og spesielt interesserte, syntes jeg.
Jokke var både alkoholiker og narkoman, men først og fremst en utrolig tekst og låt skriver. Jeg tror rusmisbruket hans (uten å tilegge det æren for talentet) fikk frem en brutal ærlighet og sårhet i tekstene hans. Jeg går aldri lei dem og synes jeg føler mye av kampen han kjempet i dem. Han slet fryktelig med å gå på scenen til tider og innrømmet ærlig at han ofte sa ja til oppdrag kun for å få penger til misbruket sitt. I en periode han hadde vært på avrusning (Tyrili) og var nykter. Da ble han buet på av publikum under en opptreden. Det var en forventning om at han skulle være drita. Det er jo bare leit alt sammen.
Hvilken voldsom Jokke-forherligelse? I denne tråden? Fordi jeg ikke har noe problem med å la barna høre på det? Selvfølgelig er jeg klar over sviktende kvalitet derfra, ikke minst live, men det har fortsatt noe ekte ved seg. Raga spiller forresten fortsatt her og der, så du kan godt bruke presens der. :) Og man kan forsåvidt også fint kunne rekkefølgen på Jokke-platene og ha vært på konsertene uten å forstå følelsen bak tekstene. :p
Ok da, en spissformulering. Det var kanskje en overdrivelse, jeg fikk inntrykk av at du har en veldig klare oppfating av hva som var god og dårlig kvalitet, mens jeg i min verden føler at ekstremt mye, for ikke å si det aller meste, havner i en halvgrå masse i midten, og at skillene ikke alltid er så tydelige. Jeg er enig i at det finnes en del kriterier for objektiv bedømming av musikk, samtidig tenker jeg at musikk skal røre noe i deg, sette følelser i sving, og da bør man være litt varsom med å være for kategorisk.
At barna får høre Jokke har jeg ingen tanker rundt, jeg har en mann som aller helst spiller AC/DC for mine. :knegg:
Samtidig får jeg avsløre at jeg ikke har lest alle trådene. :synder:
Det er vel slik med Jokke som andre at det med kvalitet har overlevd, og det andre forsvunnet under glemselens slør.
Ellers så tør jeg ikke si noe om Jokke, for av og til får jeg en følelse av at man skal like Jokke På Den Riktige Måten, ellers gjelds det ikke. Og jeg gjør det helt sikkert ikke riktig.
Nå ville det vel vært veldig rart om absolutt alt en artist har utgitt holdt samme kvalitet? Jeg er helt med på at noen av Jokke-låtene er enkle (selv om jeg ikke er enig i at nøttens eksempel er en av dem, til tross for at melodien er sterkere enn teksten akkurat på den). Men mye av det er rent gull på min skala. Jeg verdsetter ærlighet og ektehet mye høyere enn skjønnhet, og for min del får jeg knyttneve i magen av å høre ham synge Narkoman (det er visstnok bare råtapen, de rakk aldri å spille den inn på ordentlig) etter at han akkurat har satt et skudd. Den totale nedverdigelsen han beskriver – jeg håper jeg aldri, aldri, aldri får se det på nært hold. Etter jeg fikk barn, blir det enda mye sterkere.
Man sier om de såkalt 4 store at deLillos har melodiene, Raga har tekstene mens Jokke har begge deler (og Dum Dum har det folkelige :p).
Jeg er i hvert fall ikke kjip på sånt, jeg er bare overlykkelig når jeg treffer kindered spirits. :knegg: Det skjer overraskende sjelden IRL. Jeg tror jeg har kjip jobb. :gruble:
Det med Jokke er det samme som med Kurt Cobain. Og han jeg ikke husker navnet på som sang i Alice in Chains. Og Thåstrøm og en lang, lang rekke andre artister - de har et skrik på innsiden som gjør så inn i hampen vondt, og som kommer til utrykk gjennom musikken de lager. Dermed treffer musikken deres midt i solar plexus på en del av oss som ender opp som svorne fans. Det er ikke så mange som liker Jokke på grunn av melodiene. Eller som liker Nirvana på grunn av de glade tekstene.
Det emosjonelle trøkket som oppstår når en med sterke følelser greier å bringe dem videre til andre gjennom musikk gjør at det - ihvertfall for meg - er kvalitet i musikken. Det er forskjellen på da Hendrix maltrakterte den amerikanske nasjonalsangen og knuste gitaren etterpå - og på Yngwie Malmsteen som står der og drar time etter time med gitaronani, perfekt fremført - og utrolig kjedelig.
For meg er det musikken fra de artistene som har det kjipt som slår an. Jeg liker kort og godt tungt deprimerte musikere - gjerne med et rusproblem. :erkjenner:
For andre er det andre følelser - og det er her det kommer inn at det ser ut til at dansebandmusikk har noe av den samme greia men med godt humør isteden. Kanskje det betyr at det er kvalitetsmusikk det også - for de som liker sånt. :grubler:
