I vår omgangskrets ser jeg at det er nærmest konsekvent at når paret skal ut på tur sammen, så er det mannen som kjører bilen. Jeg skjønner ikke dette. Hos oss er vi like glade i å kjøre bil begge to, og vi deler på kjøringen på langturer. På småturer er det tilfeldig og hipp som happ hvem som kjører bilen. Det er ihvertfall ingen regel om at det er mannen som skal kjøre bilen når vi begge to skal avgårde.
Hvordan er det hjemme hos dere? Begrunn gjerne hvorfor det er som det er.
Jeg tenker som så at det er viktig at begge parter holder sine kjøreferdigheter så gode som mulig, og da må man faktisk kjøre litt, så jeg forstår meg ikke på de som er fornøyd med å være passasjer hver gang mannen er med i bilen. (eller omvendt, at mannen er fornøyd med å være passasjer hver gang dama er med, selv om jeg ikke har sett noen slike eksempler)
Stort sett mannen. Han er en veldig rutinert sjåfør og når vi er sammen på tur kjører vi stort sett hans caravelle som jeg hater å kjøre. Dersom vi en sjelden gang kjører min bil er det jeg som er sjåfør.
Jeg liker å kjøre, men blir fort sliten av å kjøre langt.
Småturer er hipp og happ. På langturer kjører jeg mest fordi jeg liker å kjøre bil, men mannen kjører også en del, nettopp fordi han skal opprettholde kjøreferdigheter.
Så du skjønner ikke at ikke alle er like glade i å kjøre bil som det du er? ;)
Her er det mannen som pleier å kjøre når vi kjører sammen. Han elsker det, jeg HATER det. Men jeg holder kjøringen min vedlike ved å kjøre alene endel, når jeg skal til venner og familie alene.
Mannen, fordi han er langt meir gladi å køyre bil enn eg er. Sjølvsagt køyrer eg av og til sjølv om han er med, men som regel køyrer han. Eg køyrer ein god del på eiga hand altså, så eg gløymer ikkje gamle kunster...
Stort sett mannen, enda jeg er meget komfortabel med å kjøre selv. Kan ikke se at det er noen grunn til at det er slik. Vi kjører veldig lite i hverdagen forresten, tar kollektivt til jobb.
Her kjører også mannen mest, og i alle fall på langturer. Hvorfor? Tja...han er den beste sjåføren, og jeg trives godt som passasjer når han kjører. Tror dessuten jeg kjører best uten mannen ved siden av. Det burde absolutt ikke være sånn, men det har blitt en inngrodd og trygg vane.
Nei, antagelig så gjør jeg ikke det. Jeg tenker at det at man kjører lite bare medvirker til at man liker det enda mindre, mestring gir glede det og.
Jeg syns bare det er så rart at det er så mange menn som liker å kjøre og så mange damer som ikke liker å kjøre. Det er vel det jeg ikke helt forstår. Jeg lurer vel på om dette er et av de fastgrodde kjønnsrollemønstrene, og ikke nødvendigvis slik at kvinnen ikke liker å kjøre bil. :vetikke:
Nå liker jo du å kjøre bil, så da er det kanskje ikke så lett å skjønne at andre ikke gjør det. Jeg misliker det veldig, selv om jeg tvinger meg til å gjøre det flere ganger i uka. Men når mannen er med, gidder jeg ikke siden jeg tross alt kjører flere ganger i uka på egenhånd. Hvis ikke mannen ber meg om det da, om han er trøtt eller har drukket (noe som aldri skjer, men) osv. Da er det null problem. Ja mestring gir glede, men det er ikke alle som interesserer seg for alt. Jeg liker å strikke, det gjør kanskje ikke du. :p
Men du har rett i at det sikkert henger et gammelt kjønnsrollemønster igjen når det gjelder bilkjøring. For vår del handler det kun om liker/liker ikke, men for andre kan det sikkert ha å gjøre med at mannen er den som "krever" å kjøre, eller at "det er bare sånn".
Jeg skjønner at du liker bilkjøring mindre enn gjennomsnittet ihvertfall.:) Og at det hos dere er det ikke nødvendigvis kjønnsrollemønsteret som gjør seg gjeldende.
Jeg liker å kjøre bil og i hverdagen er det tilfeldig hvem av oss som kjører. På langtur derimot er det stort sett mannen. Han kan kjøre lenge uten å bli sliten, jeg derimot blir fort trøtt på langkjøring.
I hverdagen kjører jeg mer enn mannen min. Han samkjører endel med brødrene sine til jobb, så det er ikke hver dag han kjører på jobb. Så totalt sett på en uke kjører jeg mer enn mannen min. Men hvis begge er i bilen kjører han, greit for meg. (Jeg har faktisk kjørt MYE mer på 5 år enn venninna mi har gjort på 20 år. Antakelig har jeg kjørt ganske mye mer enn de fleste som har hatt lappen i 5 år.)
Vi er like glade i å kjøre begge to, men mannen er mindre glad i å sitte på - hvis han skal kjøre bil, så liker han best å sitte bak rattet selv ...og det har ingenting med om det er jeg, venner, svigermor el. andre som kjører, han kan bare ikke fordra å være passasjer. Helt greit for meg igrunnen, for vi kjører mest sammen når vi skal på langturer og da har jeg det vel så greit i passasjersetet med DVD-spiller og full avslapping ;)
I hverdagen bytter vi på, det blir mest tilfeldig.
Anne C har et poeng. Selv om det alltid er mannen som kjører når man er sammen, er det ikke dermed gitt at dama kjører mindre enn mannen. Kan hende dama har en jobb der hun kjører hver dag, eller lignende, og derfor ikke gidder å kjøre på fritiden.
Jeg har også bare hatt lappen i litt over 5 år nå. Kjørte opp i mai 2003 og jeg har kjørt mye. Omtrent hver dag. Vi har jo hele tiden hatt bil og jeg har omtrent overtatt bilen. :knegg:
Her er det stort sett mannen som kjører om vi er ute på tur sammen. Det er nok mest fordi jeg (til tross for en alder på 30 år) ikke kjørte opp før for ca 5 mnd siden og dermed er det bare blitt slik nå også... :sparke:
Jeg har hatt lappen lenger enn mannen (10 år i juni) men har liksom bare aldri syntes det var noe gøy å kjøre. Jeg er GOD til det, jeg kan reglene og får alltid høre at jeg er en flink sjåfør, men jeg trives best som passasjer, der jeg kan sitte og skravle (jeg kan ikke snakke for mye mens jeg kjører, nemlig), lukke øynene og nyte musikken eller følge med på ting rundt meg. Mye mer avslappet.
Hos oss er det nesten alltid jeg som kjører. Drømmeprinsen har ikke egen bil - han er virkelig ikke opptatt av å hverken eie eller kjøre bil. Jeg derimot liker godt å frese langs veiene. :glis:
Når vi kjører langt er det oftest mannen som kjører mest. Jeg kjører da så han får pause. Så på en tur på tre timer kjører jeg kanskje en eller noe sånt.
Jeg er egentlig ganske glad i å kjøre bil, men mest glad id et når jeg kjører alene. Kommer sikkert av usikkerhet tenker jeg. Og jeg kjører så og si hver dag på jobb, bortsett fra nå når jeg er sykemeldt da.
Tror ikke dette handler så mye om innlærte kjønnsmønster lenger. Bare om hvem som liker det og ikke, og vaner innad i familien.
Foreløpig er det bare jeg som kjører. Jeg har hatt lappen en måned, og jeg tror vi kan telle på to fingre hvor mange ganger Mannen har fått kjøre etter det. Han har tross alt alltid kjørt i de snart syv årene vi har vært sammen, så jeg har litt å ta igjen. :P Jeg regner med at det dabber av etter hvert, og at det sikkert blir litt hipp som happ.
For tiden er det jeg som kjører siden mannen har gips fra rompe til hæl.
Da vi kjøpte bil var det alltid jeg som kjørte. Mannen var rett og slett ikke så god på bykjøring. Nå har han kommet seg og det er som regel han som kjører. Da jeg var gravid med knerten orket jeg ikke kjøre fordi jeg var så konstant dårlig. Så det henger igjen.
Mannen kjører alltid. Og jeg erter ham for det. Han misliker sterkt å sitte på med andre, og foretrekker å kjøre selv i enhver sammenheng. I fjor sommer kjørte vi helt til Lofoten på 2-3 dager, og jeg satt ikke bak rattet en eneste gang. Men jeg kjører jo hver dag, men det blir omtrent bare småturer, ikke særlig lenger enn 30 min, så jeg kunne trenge trening på langkjøring, og jeg unngår bykjøring i Oslo. :flau: Det skal sies at det ikke gjør meg noe å være passasjer, ellers hadde det nok vært et diskusjonspunkt hos oss. Innimellom erter jeg og insisterer på å kjøre.
Vi bytter på. Tror det er sånn noenlunde jevnt fordelt hvor mye vi sitter bak rattet. I sommer, derimot, tipper jeg han kommer til å kjøre mest, for da skal vi kjøre i Storbritannia, og jeg gruer meg til å kjøre på 'feil' side.
Jeg kjører mye i hverdagen. Vi bor sånn til at vi må kjøre uansett hva vi skal gjøre. I tilegg har jeg en jobb som jeg kjører en del i. Når hele familien skal ut så er det mannen som kjører. Han hater å sitte på. Han stresser seg opp uvahengig av hvem han sitter på med. Da han stesser opp meg. Derfor liker ikke jeg å kjøre med han i passasjersete. Når vi kjører langt liker ikke jeg å kjøre. Jeg har aldri likt å kjøre langturer. Jeg er gjerne med som passasjer men kjøre da, nei takk. Jeg er et sovedyr på langkjøring. Jeg sover utrolig mye da. Sånn har jeg vært hele livet. De gangene jeg kjører langt sliter jeg med å holde meg våken. Jeg må stadig stoppe for å våkne. Jeg føler ikke at det er trygt.
Jeg, mannen kjører ikke - dessverre. Derfor blir det lite lange bilturer på oss. Jeg gidder ikke sitte å kjøre i timesvis og dagesvis... Det hadde vært kjekkere om jeg bare kunne sitte og slappe av og se meg rundt.
Jeg har alltid kjørt mye, også de gangene jeg har hatt en mann ved min side. Det har aldri vært noen innarbeidede vaner om at han eller jeg skulle kjøre "mest" eller "alltid".
Nei? Dette er omtrent akkurat det samme argumentet som brukes om deling av fødselspermisjonen. Hver enkelt (familie) mener at de deler slik det passer best for dem, og at det ikke har noe med kjønnsrollemønstre å gjøre. Men jeg tror det har. Både for permisjoner og bilkjøring.
Ja nemlig. Og da får man aldri "snudd på flisa".
Kjempebra, han trenger å øve for å bli en god sjåfør.
Rart at ikke mennene til de kvinnene som aldri kjører, sier det samme.
Vi har ikke bil, men når vi låner bil blir det ofte til at mannen kjører. Én ting er at han nok er mer glad i å kjøre enn meg, men jeg har også blitt reddere i trafikken etter en ulykke for noen år siden. Det er egentlig grunn god nok til at jeg burde kjøre mer, men sånn er det altså ikke blitt.
For øvrig vil jeg bare få si at det at en har hatt lappen i 20 år eller mer ikke automatisk gjør deg til en bedre sjåfør enn en som fikk lappen for fem år siden. =) :flisespikke:
Med bilen vi har nå er det oftest mannen som kjører. Vi har bakovervendt barnesete bak passasjersetet og det er veldig liten plass. Siden jeg har mye kortere bein enn mannen så blir det til at jeg sitter der.
Men, tidligere kjørte kanskje jeg mer enn han.
Det er jeg som har bilen i hverdagen, mens han tar tog. Så i helgene er det som oftetst han som kjører for å få holdt kjøringen ved like. Men hjem fra helgebesøk er det jeg som kjører igjen, siden han har fått en øl eller et glass vin, mens jeg har jo ammet og vært gravid i en evighet nå.
Vi er som regel i Danmark på sommeren og da kjører mannen den lange turen ned, jeg må ta bilsyketablett på langtur, og da kan jeg ikke kjøre bil, men når vi er i Danmark er det stortsett jeg som kjører.
I det daglige er det stortsett mannen som kjører, men vi kjører veldig mye bil begge to i det daglige
Stort sett mannen. Han har en tendens til å kommentere så fælt når han blir plassert i passasjersetet. Da gjør jeg en del feil og derfor synes jeg det er bedre å kjøre alene. Det gjør jeg en del da.
Før likte jeg kjempegodt å kjøre bil. Men så inntraff det flere hendelser som fikk slutt på den gleden. Nå synes jeg det er helt grusomt.
Og fordi mannen min ikke har lyst til å at jeg skal gå og grue meg i ukevis og bli fysisk dårlig så kjører han.
Og nei, det har overhodet ikke hjulpet å kjøre mer. I en tidligere jobb jeg hadde måtte jeg kjøre hver gang jeg var på vakt. Det førte til at jeg gruet meg forferdelig til jeg skulle på jobb og visste jeg måtte kjøre. Det hjalp ingenting på mestringsfølelsen, det ble bare verre.
Her er det alltid jeg som kjører, mens mannen sitter ved siden av og kommer med utrop ala Hayacith Bucket :rolleyes:
Han hater å kjøre bil, jeg synes det er helt ok.
Jeg liker å kjøre bil og vil gjerne kjøre, men som oftest er det mannen min som kjører. Jeg kjører litt innimellom. Årsaken til det er at jeg kan være "servicevert" til barna, mens mannen min blir bilsyk om han må snu seg og ikke kan følge med kjøringa. Jeg kan lese, sy, strikke osv. mens vi kjører og snu meg for å ordne opp i forhold til barna.
Jeg kjører bil daglig, og jeg føler meg som en god sjåfør. Men om vi drar på ferie og slike ting er det ofte Frank som kjører, fordi jeg elsker å lese etc i bil. :love: Eller duppe av litt.. :flau: Synes det er godt å bare sitte på å koble av. Mens mannen hater å lese i bil, og synes det å kjøre er bedre.
Men både jeg og mannen stoler fint på mine kjøreferdigheter.
Jeg kjører.....alltid, mannen har ikke førerkort....begynner faktisk å bli litt sliten av å alltid måtte kjøre :o Nå driver jeg å jobber med at han skal ta lappen ;)
På langtur er det gjerne mannen fordi han elsker det. Jeg avlaster så han ikke kjører for lenge av gangen... :)
På småturer er det hipp som happ, men fremdeles kjører nok han oftere enn meg. Det hender jeg henter ham på jobben og overlater førersetet til ham. Det ser veldig trad og teit ut, men det skjer dersom jeg er for trøtt til å kjøre.
Mannen er en jævel på å sette seg i førersetet. :mumle:
Han får som ørene flagrer fra tid til annen. Som den gangen vi skulle østover, kom til Aurland og han kjørte inn til siden og skulle parkere fordi han måtte sove før han kunne kjøre mer. Da fikk han jammen høre det. Jeg vekket på Gol ...
Det blir ofte til at mannen min kjører når alle skal på langtur, men jeg kjører mye ellers så det er helt greit for meg. Skal vi på ordentlig lang tur, bytter vi på.
Ofte mannen. Han liker det, jeg kjører nok på dagtid og synes det er helt greit å slippe. Når det er sagt kjører jeg også av og til for å statuere et eksempel for døtrene mine, bare for å gjøre det.
Mannen kjører mest. Han liker å kjøre bil. Jeg plages ikke av det, men foretrekker å sitte på.Derfor kjører jeg mindre på langturer. Er vi på ferie i England, derimot, er det utelukkende jeg som kjører, for der liker ikke mannen å kjøre.
På småturer er det mer hips om happ.
Jeg dulter på Xian, både for første og andre del av innlegget.
Men jeg er i ferd med å ta lappen hvert øyeblikk - begynner på mandag! Så etter at den er i hus regner jeg med at jeg kommer til å kjøre mest i en periode, rett og slett for å bli en god sjåfør, også får vi prøve å ikke falle inn i tradisjonelle kjønnsrollemønstre etterhvert.
Det er stortsett alltid jeg som kjører. Vi elsker begge og kjøre, men jeg blir kvalm når jeg er passasjer og jeg kjører bedre enn han (synes hvertfall jeg) derfor kjører som regel jeg på langturer. På kortere turer der vi begge er med er det litt mer hipps om happs, jeg blir ikke kvalm på korte turer.
Hipp som happ på småturer, mens på langturer tipper jeg han står for 80 % av kjøringen. Det er nok fordi jeg i bunn og grunn synes det er pes å kjøre langt. Jeg liker bedre å sitte ved siden av og spise sjokolade. For et par uker siden kjørte jeg 20 mil innover i landet alene, og det likte jeg dårlig. Bymiljø er gøy og underholdende, og da kjører jeg gjerne selv. Landeveier og fjelloverganger er gørr (og til tider skummelt) og da er jeg heller passasjer.
Mannen har akkurat kjørt opp, så siden jeg har kjørt de 4 siste årene så kan han gjerne bare kjøre så mye han vil fremover. JEg tror nok det blir han som kjører mest på evt langturer også kjører jeg om han blir sliten og vil hvile.
Jeg legger meg selvsagt ikke opp i hva folk gjør generelt, men jeg blir skikkelig provosert av menn som snakker foraktelig om husmorkjøring og dårlige kvinnelige bilister, der han selv aldri slipper kona til. Man MÅ kjøre mye og jevnlig for å være en god sjåfør, sånn er det.
Ingen av oss er særlig glade i å kjøre, så da ender det opp med at han kjører mest. Jeg kjører mye på ungene, så jeg kjører nok.
Hos vennepar er det litt begge deler, svigerinnene mine elsker å kjøre. Så, der kjører de mest.
Mannen kjører. Han liker det og er mest trygg med seg selv bak rattet. Jeg kjører daglig, men ikke når jeg kan slippe. Jeg føler meg mer trygg med han bak rattet. Kjipt, men sant. :nemlig: Når jeg henter ham på stasjonen f.eks. , så går jeg ut og han overtar bilen. Når det er sagt så tror jeg han mener jeg kjører forsiktig og defensivt. Jeg tar ingen sjanser. Så han stoler nok på meg sånn sett. Men han liker altså best å kjøre selv. På langturer tar jeg dessuten 2 stk bilsyketabeletter, og sørger for å holde motivasjonen hos de minste oppe.
Jeg tok forresten mannens navn, fordi jeg synes det er litt sånn umandig at mennene tar konas. Mannen sa bare ja og ha, som han pleier. Ellers deler vi ting etter som vi liker det.
Spurte forresten mannen, og fikk som svar: Ja, stoler på deg som bilist. Kjøretekniske kanskje ikke de beste på en del områder, men det er kanskje snakk om erfaring på mange områder.
Du kjører som regel sikkert.
Og likevel er menn overrepresentert på ulykkesstatistikken. :snill: Jeg tror ikke kvinner "tar skade" av at mannen kjører mest og vice versa. Har begge lappen blir det vel nok kjøring på begge parter, så at en kjører mest når man kjører sammen spiller ikke så stor rolle.
Det kommer an på bilen. Skal vi på langtur tar vi hans bil, og da kjører han. Skal vi på kort tur tar vi min, og da kjører jeg. Selv på veldig lange turer bytter vi ikke på. Ungene har kortere tålmodighet med bilkjøring enn det han har.
Umandig? :humre: (Æsj, her er jeg i beit for smileys. Jeg trenger en med store øyne, stort smil og en attitude som sier noe slik som "du kødder nå, sant?")
Ja, jeg synes det. Sånn "likestillingsmessig" vet jeg at det jo ikke spiller noen rolle, men hos meg er følelsene sterkere enn fornuften i mange saker, og når det kommer til akkurat sånne ting så handler det til syvende og sist om smak. Og jeg ville ikke ha en mann med mitt etternavn.
Menn kjører veldig mye mer hvis du regner km, så det er ikke så pussig. Jeg påstår for øvrig ikke at kvinner generelt kjører dårlig, JEG er jo supersjåfør. Jeg sier at man må kjøre ganske mye og jevnlig for å være en god sjåfør.
Nei, det var jo, obviously, en spøk.
Siden mannen min har en irriterende uvane med å kommentere alt jeg gjør i trafikken, og jeg blir en smule..:plystre:.. irritert over kommentarene hans, blir det som regel han som kjører. En investering i husfreden, rett og slett.
Jeg tror vi kjører ca like mye. Jeg kjører kanskje litt mer når det er korte turer vi skal på, jeg foretrekker å kjøre mine ruter og blir sur når han kjører teite omveier. :flau: På langturer kjører nok han litt mer enn meg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
