Jeg syns det er så mange familier der et av de voksne barna er den som det alltid er synd på, den som soser og svimer og aldri får gjort ferdig en utdannelse og må få støtte fra foreldrene lenge etter at de er myndige.
Når Søsken Flink gjennomfører doktorgraden er det så vidt noen sender et kort, men når Søsken Sosemikkel gjennomfører et 2-årig kurs etter 10 år og får fast jobb så inviteres hele familien til festmiddag. For "du er jo så flink og klarer deg alltid, men Sosemikkel har jo alltid strevd sånn, stakkars!"
Mitt inntrykk er at det ofte er lillesøsken som får/tar denne rollen, men absolutt ikke alltid.
Vi er to søstre. Jeg er eldst, og min søster har alltid trengt mer hjelp enn meg. På flere vis.
Jeg innser at jeg gjennom livet gjerne burde skapt lavere forventninger til meg selv. Alt hun presterer vekker så mye mer oppsikt. :knegg:
Jeg har bare en søster, og jeg er eldst. Til nå er mitt inntrykk at både søsteren min og jeg er ganske selvstendige, og at vi har trengt og fått hjelp i de samme fasene av livet. Selv om vi er veldig forskjellige, så har foreldrene våre vært flinke til å "se" oss med like øyne.
Jeg tror vi er ganske selvstendige alle sammen (vi er tre).
Men den ene søsteren min får mye mer slack ang diverse som jeg ikke vil gå inn på her, fordi foreldrene mine er redde for å miste kontakten tror jeg.
Hun er eldst.
Ingen, men yngste søsteren har ikke flyttet hjemme fra enda (går gymnas), så det kan jo bli henne, men jeg tviler sterkt, ellers er vi like selvstendige alle sammen.
Jeg er Storesøster Flink og har en yngre søster som er kunstner og som det er skrekkelig synd på. Jeg trenger ingenting, for jeg klarer meg jo så fint selv, mens hun trenger alt, for hun har det ikke så lett. Det virker som familien mener at det er ren og skjær lotto som har gitt meg utdannelse, jobb, hus, når sannheten er at det er hardt arbeid. For hun har uflaks, nemlig. Hun eier ikke skam i livet og lar lett foreldrene mine betale regninger for seg. Jeg ville før ha tygget av meg armen, tror jeg. :knegg: Komme hjem, etter fylte tjue, og be om penger? Ja, det skulle tatt seg ut! :skingrestemme:
Mim: Se, jeg har fått toppkarakter!
Mor: Ja, ja, det skulle nå bare mangle, med dine evner. Lag middag, nå. Boklig lærdom er ikke alt.
Mimsøster: Se, jeg sto!
Mor: Kake! Flagg! Jubel!
Da jeg var hjemme sist fikk jeg ikke et sekund avlasting, selv om jeg reiste alene med to unger og ikke hadde sovet på en uke. For jeg har det jo så greit. Jeg tror greien er at foreldrene mine føler at noen trenger dem, og lar henne holde på.
Det rare er at det utrolig lett å bli sugd inn i den hjelpeløses verdensbilde. Vi har en annen slektning som har denne rollen, og det rare er at selv jeg, som irriterer meg vettløs av fomlingen hennes, også stiller opp og tilbyr gratis husvære, regner ut lånekostnader for henne, blir med på visninger.... For hvis ikke hun får hjelp så går det jo ikke, for hun kan ikke, stakkars. Det har liksom blitt sant for ALLE.
Haha, jeg gjør det jeg også. Jeg har ikke tall på allle de gangene jeg har hjulpet henne med ditt og datt, for hun faller jo helt sammen ved minste motstand, tar alt mulig personlig og i det hele tatt. :himle:
Opp gjennom har det vel vært den yngste brodern. Men nå har han fått seg en dame med litt tak i så nå har han blitt bedre. Men det er ikke tvil om at han forventer mest hjelp og støtte av mamma og pappa.
Jeg krysset av for at lillebroren min er mest hjelpesløs, men i realiteten er vi nok like sosete. Det bare synes ikke så godt da jeg har en mann som ordnefikser for meg. :knegg:
Bror og jeg har et veldig godt forhold, altså. Han stiller opp for meg/oss i bøtter og spann, der han kan. Han har fått en del mer økonomisk hjelp til å komme seg igjennom studiene, men samtidig så er han nok egentlig mye mer selvstendig enn det jeg er. Foreldrene mine er veldig bevisste på at de ikke skal forskjellsbehandle, og har nok sydd like store puter under armene på oss begge to. Nå har mannen plukket vekk mine, for noen år siden. Og broren min er i ferd med å kvitte seg med sine puter, helt på egen hånd.
Han er ikke hjelpeløs, han har høyere utdanning, bra jobb og bor sammen med en vakker og intelligent dame i en flott leilighet. Men lillebroren min er utrolig mye mer svimete, distre og slækk enn oss storesøknene. Han kommer alltid for seint, glemmer bursdager og dukker ikke opp til avtaler. Det er ikke tvil i min sjel om at det er fordi han er yngst og fikk en helt annen service hjemme til han var ganske stor. Jeg mener, mamma vasket klærne hans og ordnet middag enten han var til stede eller ikke, til han var over 20. :dåne:
Jeg stemte ikke, for jeg føler som sagt at det er å overdrive å kalle han hjelpeløs.
Ingen som utpeker seg hos oss. Vi er tre heldige som har både utdannelse, jobb, hus og venner. :) Og så har vi foreldre som er ekstremt rettferdige, både med tid og andre ytelser.
Jeg stemte et sted i midten, men det er sannhet med modifikasjoner.
Yngstemann har definitivt store puter under armene, og det er utelukkende min mors feil. Samtidig er han håndtverker, og klarer seg fint sånn sett. Der kommer midterste bror litt til kort. Og han har for sikkerhets skyld funnet seg et kvinnemenneske som er av samme slaget. :dåne: De kan ikke en gang male en vegg ...
Det er i hvert fall ikke meg. Jeg er eldst, og klarer meg best uten innblanding fra foreldre.
Eldstemann er mest hjelpeløs hos oss - eller, mest stakkarslig. Han har slitt litt med diverse helseproblemer fra han var liten av og har fått puter på størrelse med saccosekker sydd under armene av moren vår. Han har vært uføretrygdet noen år, og i lang tid dro moren min dit hver morgen for å lage frokost til ham, og hver ettermiddag med middag. SÅ syk har han aldri vært at han har trengt så mye hjelp. Nå har han fått seg en kone, som har overtatt brødskivesmøringen etter mor. Kan dere tenke det, en voksen mann som får brødskivene sine smurt for seg av konen sin? :himle:
For søsteren min er slett ikke hjelpeløs, hun klarer seg helt fint, og jeg svarte ut fra det. Men nå ser jeg at man kanskje heller lurer på hvordan foreldrene våre ser på oss? Moren min ser nemlig ut til å mene at alt er mye tyngre og vanskeligere for lillesøsteren min. For eksempel hjemmestrikkede ullklær, det kan jo jeg ha, men ikke hun, for det må håndvaskes, og hun har så mye å vaske stakkars, og er så travel.
På det tidspunktet dette ble sagt hadde jeg fire barn i huset og hun hadde to. Jeg jobbet heltid, og hun 80%. Likevel hadde hun på en eller annen mystisk måte mer klesvask enn meg, og hadde mye mer å gjøre.
Det er nok lillebror, ja. Det er en lang og vond historie med rus og annen elendighet i bildet, og det er ingen tvil om at foreldrene våre har brukt en god del flere år og årslønner på ham enn på meg. Det er veldig trist - ikke for min del (jeg klarer meg jo alltids :snill: ), men for hele familiens. Jeg er nesten karikaturen av en storesøster, og har vel egentlig vært selvstendig hele livet.
Jeg er typisk flink storesøster. Min yngste søster er nok den som er minst selvstendig, men så er hun også så ung at hun knapt kan kalles voksen, dermed er det kanskje urettferdig å trekke fram henne som mest hjelpeløs. Den mellomste har vært flinkest til å gå sin egen vei og være selvstendig på den måten.
Eldstemann har vært veldig flink økonomisk og utdanningsmessig, men er den som krever mest hjelp av foreldrene med hus og unger og alltid etterlater masse rot hos foreldrene mine etter besøk. Han er også den som hjelper minst til hos foreldrene mine.
Mellomste har fått en del økonomisk hjelp og er den som har sost mest med utdanning. Jeg er yngst og har fått en del økonomisk hjelp. På den andre siden prøver jeg å gjøre det jeg kan i retur (male hus, avlaste med bestemor, rengjøring osv)
Det er helt surrealistisk å lese, egentlig. Skummelt å se at man kan bli SÅ blinde som foreldre. Særlig disse med "h*n har sy mye, stakkars", fortalte rett i ansiktet til den som helt objektivt har MYE mer.
Vi er vel omtrent like sosete begge to. Han har vel fått litt mer hjelp av mamma og pappa siden han er flinkere til å spørre om det og at han faktisk bor på samme sted som har litt å si i hverdagen det også.
Mine foreldre var typisk distré nerde-professor-type av personlighet så vi tre barna har måttet ordne det meste selv fra ganske ung alder. Skulle vi på skitur med skolen f.eks måtte vi passe på å si fra at det skulle handles inn mat til den og pakke selv og jeg tror ikke jeg har blitt spurt om karakterene mine noen gang. Litt på grensen til omsorgssvikt faktisk, men det har gjort at vi alle tre er ekstremt selvstendige og har vært det fra vi var tidlig i tenårene.
Eg vil seia at det ikkje er nokon som peiker seg ut som så veldig hjelpelaus av oss fem, men så er eg jo og minst. :p
Eg må innrømma at mor har gitt meg ein hundrelapp her og der i alle år, til tross for mine protestar. Men eg har vore økonomisk uavhengig sidan eg var ferdig med vidaregåande, og har utdanning, jobb, hus og heim. Saka er vel at eg er minstebarnet, uansett kor gammal eg blir.
Vi er selvstendige, alle tre. Men klart, den yngste er jo alltid yngst... (ikke meg). Ellers kommer det nok an på livssituasjonen. Min egen har vært litt heftig de siste par årene, så det er nok jeg som har fått mest støtte (avlastning, økonomisk hjelpbekymringsmeldinger etc.) akkurat nå. Mine foreldre behandler oss temmelig likt, men har evne til å forskjellsbehandle oss ut fra omstendighetene.
I min familie er det helt klart mellomste som er den med størst puter under armene. Jeg, som er eldst, og minstebroren min har alltid klart oss. Vi fikser alt og har alltid vært selvstendige. Til stor forskjell fra mellombror.
I vår familie har alle greid seg fint med tanke på utdannelse osv, men den i midten ser på det som mye mer naturlig å få hjelp av foreldrene våre til alt mulig, selv i voksen alder enn hva vi andre har.
Jeg stemte at det ikke stemmer på noen av oss, m,en når jeg tenker meg om, så er nok jeg mer ansvarsfull og pliktoppfyllende enn lillebroren min. Jeg har tatt høyere utdannelse og hadde gode karakterer på skolen, mens han er musiker og nekter å ta utdannelse da han ikke vil være slave av samfunnet med studielån :knegg:
Både jeg og lillebroren min er rotete, glemske og kommer for sent til avtaler, men han er hakket verre enn meg. Han er definitivt ikke hjelpeløs, han vet hva han vil og er sta som et esel, men jeg tror jeg har mer samvittighet og ansvarsfølelse overfor foreldrene våre enn det han har. Han lar gjerne de betale for ham og glemmer bursdagene deres. Mamma lagde matpakke til ham da han gikk på videregående, mens jeg lagde min egen allerede på barneskolen. Men begge foreldrene mine har alltid krevd mer av meg siden jeg er eldst og siden jeg er jente. De har funnet seg i mye mer med broren min, så det er deres feil at det har blitt sånn.
brodern. Helt klart. Han er minst, han er gutt og er slik du beskriver. Nå skal det sies at han har kommet seg veldig etterhvert, nå har jeg faktisk tro på at han kommer til å gjennomføre ingeniørstudiet at last. Og han har jo jobbet og gjort det bra, men dette med utdanning har han liksom ikke fått til. Har noe med å holde ut å gjøre tror jeg.
Ingen av oss er hjelpesløse. Jeg er yngst da, så hos oss er det slik at jeg hele mitt voksne liv har måttet kjempe for å bli sett på som voksen. DET er irriterende det. Åååh, ja dere ungdommer sover jo så lenge om morgenen feks. Eh, for det første er det vel noen år siden jeg var å anse som ungdom, og jeg KAN sove til jeg våkner av meg selv i helgene fordi jeg har faktisk ikke barn som vekker meg. Dette var bare et lite eksempel da. Men jeg føler det litt som at jeg hele tiden må bevise noe. Og kjemper kanskje også litt for å få samme anerkjennelse som min bror som gjør det bra i alt han gjør, mens jeg er litt mer gjenomsnittlig når det gjelder både praktiske og teoretiske evner.
Jeg tror faktisk de hadde foretrukket om jeg var hjelpesløs og liten. Men jeg har tro på at det kan forandre seg en del når vi får barn.
Hverken jeg eller storebroren min er spesielt hjelpeløse, men skal man sammenligne, så er nok jeg mer "sosete", jobbmessig sett, og jeg har sannsynligvis lavere terskel enn han for å spørre om hjelp hjemmefra dersom det skulle være nødvendig (noe det hittil ikke har vært). Men vi er ganske selvstendige begge to, og jeg tror ingen av oss pleier å bli omtalt som "stakkar" av foreldrene våre. :knegg:
Jeg er yngst, og mannen min er yngst. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i at yngste er den som blir mest svimete og uselvstendig. Jeg vil si at vi begge to i stor grad opplever at storesøsken tar mye større plass og krever foreldrene på en helt annen måte enn vi gjør selv. Selv om vi begge har storesøsken som klarer seg ypperlig selv har vi også begge foreldre som alltid tar mest hensyn, er mest lydhør, etc. for den størstes ønsker.
Interessant tråd, dette har jeg tenkt en del på. Jeg kunne skrevet en hel avhandling her, men tror jeg dropper det, det får være grenser for hvor mye en skal utlevere slekta på åpent forum. :humre:
Selv er jeg en typisk storesøster, jeg er den "ordentlige" av oss (mammas ord), jeg vil helst klare meg selv og kunne ikke tenke meg å løpe hjem til foreldrene mine og f.eks. be om penger. Lillesøsteren min er 6 år yngre enn meg og jeg tror ikke jeg skal skrive så mye annet enn at hun, vel, har litt mye fyll i putene under armene. :sparke: Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det Mim skriver, og også det som Polyanna skriver om å bli sugd inn i den hjelpeløses verdensbilde.
Egentlig er vi ikke så hjelpesløse noen av oss, men om jeg må plassere oss så er det nok jeg som er mest hjelpesløs.
Jeg er hjelpesløs i forhold til hus og hjem. Det å få ting gjort. Men ellers er jeg ikke det spor hjelpesløs.
Melder meg inn i klubb med Mim.
Jeg har alltid fiksa alt, og har stort sett aldri fått noe som helst form for ros eller oppmerksomhet for det.
Alt lillesøstra mi gjør er visst fantastisk. Hvis hun har reist med fly alene, er det storveis og må snakkes masse om (hun er 28). Hvis hun har spart penger til å kjøpe seg ny sofa, er hun verdens beste økonom (hun har grei lønn, ingen barn, og ingen lån). Har hun bestått et kurs i et eller annet, er det verdig flaggheising. Jeg tror egentlig ikke hun synes det er så stas at det blir gjort så stort nr ut av det hun heller.
Nei, jeg tror gudsjelov ikke det er noen automatikk i at den yngste blir helt persilleblad. :fniser:
Men det er interessant å se at dette skjer i en del familier - at en av medlemmene liksom får lov til å bli helt udugelig. Jeg lurer på hva det er som gjør at det skjer, og hvorfor foreldrene lar det skje? Ellers oppegående foreldre, liksom.
Det er jo ikke uvanlig at mødre ringer potensielle arbeidsgivere og spør spørsmål på vegne av et voksent barn, for eksempel. :skremt:
Jeg er enebarn, og oppfyller nok rollen både som Selvstendige og Sosemikkel i forhold til mine foreldre. Jeg er kronisk syk og har mye, og ingen å objektivt sammenlikne med, så jeg får hjelp med ymse ting, men jeg er selvtendig, økonomisk uavhengig og har gjort ferdig utdannelsen :)
Eller blir med barnet til lege. Det gjelder spesielt unge menn i Oslo-området, som jeg har sagt før. Det er knapt noen menn under 25 år som kommer til spesialist uten at mor er med. :weird fact of life:
Min yngre søster er vel ikke spesielt "hjelpeløs", men foreldrene våre ser ut til å mene det. Foreldrene våre tar seg alltid av hennes barn (skifter på, står opp med, går tur med, tar med på tur), mens jeg og mannen må ta oss av våre barn når vi er på besøk. Foreldrene mine reiste også til min søster for å passe hennes barn (før de flyttet til det stedet foreldrene mine bor), men de har aldri tilbudt oss det samme.
Min søster er dog flinkere enn meg til å spørre om hjelp. :flinkis:
Hos oss tror jeg det har skjedd av mange grunner.
Jeg har alltid vært veldig selvstendig, og aldri ønsket mamma og pappas innblanding. Der har søstra mi vært motsatt -alltid villet ha dem med overalt, og overlatt beslutninger til dem. Det tror jeg de likte godt etter å ha fått være med på så lite med meg.
I tillegg var hverdagen ulik da jeg var liten ifht da søstra mi var liten (8 år mellom oss). Da jeg var liten, hadde de en inntekt, stort lån, drev og etablerte seg med nytt hus på et nytt sted og mamma var under utdanning. Da søstra mi kom, hadde begge jobb med grei lønn, de var veletablerte i lokalmiljøet, hadde fått orden på hus og hage osv. De hadde mer tid og mer penger til å følge opp henne.
Uten tvil lillebroren min. Han har alltid sullet rundt og gjort minst mulig, og det lille han gjør blir skrytt opp i skyene. Nå går han på en latterlig lage-dataspill og animasjoner-linje, og ikke mindre enn tre (!) ganger har mamma vist meg en and han har designet. En liten, gul and. Fantastisk. Da jeg var nygravid, kvalm og elendig, og hadde levert bacheloroppgaven min, gadd hun ikke engang å bla i den. "Åja" var responsen på at jeg for en gangs skyld var fornøyd med noe jeg hadde gjort. Jeg kjenner jeg blir litt barnslig sur av å tenke på det. :flau:
Jeg tror ikke at dette fenomenet nødvendigvis har noe med hvor man er i søskenflokken å gjøre. Det ser i alle fall ut til at det er ganske varierende her, hvem som har fått den rollen.
Men hva kan det ha seg? Det er utrolig interessant ja.
:knegg: Unnskyld at jeg ler, men det er bare så typisk.
Jeg tror mor-sønn relasjonen ofte er ganske spesiell. Mødre har det gjerne med å dulle rundt for sønnene sine, mens døtrene krever de mer skal klare seg selv. Min erfaring, hvertfall :rolleyes:
Jeg ble sett på som liten og hjelpeløs (er yngst) og behandlet deretter. Faren min lot meg ikke engang skjære brødskiver selv, tenk hvis jeg skjærte meg! Det var et stort sjokk for meg å flytte hjemmefra da jeg begynte å studere, og jeg brukte lang tid på å tilpasse meg. Søsteren min, som er fire år eldre enn meg, behandler meg fremdeles som ei lita jente (jeg er faktisk nå blitt 36 år) og det er ganske irriterende. Men hjelpeløs vil jeg ikke si at jeg er, brukte bare ganske lang tid på å bli selvstendig (sånn omtrent hele studietida).
Det er vel ikke så rart at det skjer litt oftere med en av de yngre barna. Økonomi spiller inn, og så tar man jo en rolle i søskenflokken. Hvis man både er yngst, og i tillegg har en litt "tander" personlighet, så kan nok de forsterke hverandre. Og så har man jo mange som duller med en også, også storesøsken. Og hvis man er den siste som flytter ut så kan kanskje mor få litt abstinens. Da eldste flyttet ut hadde foreldrene antagelig fortsatt fulle hender med de som bodde hjemme.
Jeg synes det blir vanskelig å svare på dette i åpent forum, men moren min har sin "favoritt" blant oss søsken. Det vil si det er ett av barna hun mener bør særbehandles fordi alt er ekstra vanskelig for vedkommende.
Jeg vil jo tro det er flere ting som gir seg utslag. En av de kan være at det faktisk har vært mer synd i det ene barnet og så har dette "klebet seg fast" slik at det er blitt permanent (slik er det for oss). En annen grunn kan være at det er forskjell på barnas væremåte slik at man lettere identifiserer seg med ett av barna og derved lettere tilrettelegger for det barnet. Og hvilket inntrykk barna gir. Det var en i denne tråden som sa at søsteren fikk mer hjelp fordi hun ba om mer hjelp. Personlig er jeg usikker på om det faktisk er urettferdig? Bør man ikke kunne forvente at voksne barn uttrykker hva de har behov for som andre voksne?
(Og dette er definitivt ikke noe unikt. Se her på forumet hvor forskjellig respons forskjellige nick får alt etter hvordan de uttrykker seg. Aller relasjoner mellom mennesker er avhengig av hvor godt man kan sette seg inn i hvordan vedkommende har det. Noen er mer empatiske enn andre, noen er utrykksfulle, av og til er gjenkjennelsesfaktoren høy, man samsvarer eller krasjer på normer for kjønn, for kultur og religion.)
Hmmm ... Jeg har vært fristet til å være med mannen min til lege. :flau: Nevrologen ringte meg opp (men det var forhåpentligvis for jeg var den som så anfallet og ikke fordi mannen min ba om det.)
Ingen av oss er hjelpesløse. Min bror er byggeleder og flink med både familie og jobb.
Min søster får til alt hun vil og det er mye....
Jeg har slitt med helsa de siste 5,5 årene. Slik sett er nok jeg mer "hjelpesløs" på enkelte områder, men det er fordi jeg har et handikap. Før jeg ble syk gjorde jeg det meste og så ikke at det var ting jeg ikke kunne klare.
Jeg synes jo selvfølgelig at mine tre eldre søsken er håpløse hele gjengen. :glis:
Nei. Ingen av oss er det man kan kalle hjelpeløse, alle sammen har vært igjennom mer eller mindre kjipe perioder hvor våre foreldre har støttet ekstra.
(Og så må jeg bemerke at dette er en veldig typisk storesøsken-tråd å starte. No offence, knøttet.)
Ja, jeg er enig med deg der. Det var dårlig formulert fra min side. Det jeg mente var:
Er det urimelig at de som ber om hjelp får mer hjelp enn de som ikke ber om det - selv om de som ikke ber om det trenger det mer? Er det rimelig at foreldrene skal være så oppmerksomme på (voksne) barn sine behov at de (barna) skal slippe å kommunisere behovene sine?
:nikker: Og så tror jeg det er veldig lett for foreldre å oppfatte/behandle storesøsken som eldre/modnere enn de egentlig er, og småsøsken som tilsvarende yngre/barnsligere enn de egentlig er. Når man blir behandlet som stor og fornuftig og i stand til å ta ansvar, så tar man også mer ansvar.
Det med mødre/sønner er også interessant, det ser ofte ut, synes jeg, som om både mødre og fedre er "strengere" overfor de barna som er samme kjønn som seg selv, og mer overbærende overfor dem som er av motsatt kjønn. Og så har typisk mødre og fedre (særlig tidligere) litt forskjellige roller i familien, og dermed arter både strengheten og overbærenheten seg forskjellig. Døtre kan f.eks. ofte være "pappajenter" eller "pappas prinsesse" og "tvinne pappa om lillefingeren" til de er godt voksne, men siden fedrene typisk har vært fjernere fra hverdagsliv og husarbeid og barnestell, så har ikke de drevet med ting som å vaske klærne til døtrene eller følge dem til legen.
Jeg ser det er en overvekt på at den yngste er mest uselvstendig. Kan det ha noe med at det er mange storesøsken som har stemt? Kanskje ikke den yngste er så mye mer uselvstendig, men oppfattes slik rett og slett fordi storesøsken ikke evner å se at den yngste også har blitt voksen? (det er jo noen innlegg her som går i den retning også) :dukker:
Opprinnelig lagt inn av him, her.
JDet var en i denne tråden som sa at søsteren fikk mer hjelp fordi hun ba om mer hjelp. Personlig er jeg usikker på om det faktisk er urettferdig?
Det er urettferdig hvis det er slik at den ene føler at den har mer aksept for å be om hjelp enn den andre.
Hos oss er det vel i så fall mer at familien ikke ser at lillesøster har blitt stor, og dermed ikke stiller krav til henne. Nå er det absolutt ingen tvil i verden om at jeg og min søster er helt utrolig ulike, og at søstra mi er veldig umoden og barnslig.
Men i mannen min sin familie er det motsatt. Han er yngst av 3. Storebroren og mellomsøstra er uselvstendige og trengende, mens mannen min alltid har måttet klare seg mer eller mindre selv. Søsknene er 38 og 42.
Jamen vi trenger jo ikke synes at det er spesielt rart eller urettferdig selv om vi påpeker ulikheter? Jeg synes f.eks ikke det er urettferdig at søstra mi fikk mer leker, klær og utstyr da hun var liten enn det jeg fikk. Foreldrene mine hadde jo mer penger da, så det er jo helt naturlig. Jeg synes heller ikke søstra mi er bortskjemt selv om hun fikk mer. Foreldrene mine ga oss like mye både oppmerksomhet og penger ut i fra ressursene sine der og da, og hva vi som individer trengte.
Men jeg ser jo at man endrer holdning og forventninger til ungene sine etterhvert som man blir eldre selv og, da. Jeg har 4 unger. Jeg syntes eldste var stor, moden og flink mye tidligere enn nr 2. Nr 3 og 4 ser jeg på som mye mindre og uselvstendige enn det igjen. Jeg er sikker på at nr 3 og 4 objektivt sett er like store og flinke som 1 og 2 var på det samme stadiet, men eget syn på alder, modenhet og alt det der endrer seg. Her blir nok 3 og 4 mer degga for enn 1 og 2....
Vi er to, både jeg og min lillebror klarer oss greit vil jeg si. Begge får hjelp og støtte om vi ber om det, og det regner like mye på barnebarna. Mine får mer tid sammen med besteforeldrene, men det har vel mer å gjøre med problemstillingen farmor kontra mormor. Niesen min har mye kontakt med sin mormor igjen.
Men på mannen min sin side er det helt klart forskjell... den midterste er en evig tenåring.
Uten at jeg vil si så mye ute i åpent forum, så er det en grunn for at jeg kaller noe for "lillesøstersyndromet". Det rareste er når det ikke bare er foreldrene og lillesøsteren/lillebroren som forventer ekstraservice til den personen, men når foreldre nærmest kommanderer "sveklingen"s søsken til å stå på hodet for å dekke dennes behov.
Jeg er eldst, med to søstre. Vi er skikkelige drivandes pågåere, alle sammen. Alle har "skapt seg", det er ikke synd på noen og alle klarer seg selv. Vi har riktignok fått litt forskjellig type hjelp. De minste har fått mye mer økonomisk hjelp, rett og slett fordi de trengte det da de kom i en posisjon til å gi det. På det tidspunktet tjente jeg allerede mer enn foreldrene mine, så det skulle tatt seg ut om jeg skulle kjøre rettferdighetsprinsippet. Til gjengjeld har jeg hatt fullstendig monopol på barnevakt, siden vi har eneste barnebarn, og de kan bare drømme om å få samme service som vi har fått til våre. Da må mormor klone seg. :knegg:
På nokon områder er nok eg og broren min lika hjelpelause, men det begynner å gå seg til.
Men på andre områder har nok han fått nokre puter under armane. Det er 7 år mellom oss og ting hadde forandra seg når han kom til verden. Huset var ferdig og økonomien var nok litt annleis.
Jeg er eldst, med en mellomsøster og en lillebror.
Egentlig vil jeg si at både mellomsøsteren og lillebroren min er rimelig hjelpeløse, men broren min er nok verst. Mulig det blir litt urettferdig å si det i og med at han nettopp fylte 18 år, men han har aldri smurt en brødskive eller blandet et glass saft uten å få hjelp av mamma. :rolleyes: Tror nok det vil gå mange år før det faller han inn å flytte for seg selv.
Å dra til legen uten følge av mamma ville nok ikke falt han inn heller, og det gjelder i grunnen søsteren min også. Hun er i tillegg voksen av alder, og burde klare seg uten å ha foreldrene ved sin side i alle situasjoner.
Jeg lider nok av "storesøster-syndromet" og klarer det meste selv, noe som ble en absolutt nødvendighet ettersom jeg fikk så lite hjelp i barndommen.
Mamma har meg fra et tidligere ekteskap, mens søskenene mine er hennes og mannens felles barn, så de hadde nok en fordel allerede der og ble dillet og dullet med helt fra starten av.
Det er et viktig poeng. Jeg syns ikke det nødvendigvis skla være helt likt over hele linja. Alle har ulike behov til ulike tider. Jeg er mye eldre enn søsknene mine, og mine foreldres økonomi har vært ulik på ulike stadier i livet. Det gjør at de har hatt mulighet til å stille opp på ulikt vis for hver og en av oss, og det syns jeg er greit. På noen områder har jeg fått mye, på andre områder kommer søsknene mine til å få mer.
Så ille er det ikke hos oss (søstra mi bor tross alt ikke hjemme), men mamma lager fortsatt egen "barnemat" til henne i selskaper :humre: (hun er som sagt 28).
Jeg er enebarn, og eneste jeg kunne stemme da var at jeg er Hjelpesløs (med stor h til og med). :knegg:
Nei, hos oss var det nok til tider mor som var den mest hjelpesløse (sykdom).
Jeg har alltid vert svært selvstendig av meg, men får alltid mye skryt da. :glise:
Å jeg bare måtte stemme på mannens vegne... I mannens familie er lillebror et surrehue med puter under alle armene.
Lillebror trenger sikkert foreldrene sine han, selv i en alder av 36. Problemet er at når det gjelder sine andre barn, så har de ikke vært i nærheten av å vise omsorg eller omtanke. Og når mannen sier noe om hvordan han ble behandlet, kontra slik de behandler lillebror, så mener de at forskjellsbehandlingen er HELT riktig! :mad:
Jeg sliter med å ha et godt forhold til dem, når de kan behandle sine egne barn på den måten.
Fastlegen min, som har mange barn på pasientlista, hevder det samme. Guttene som kommer til henne sammen med mor blir av- og påkledd, dullet med og trøstet, mens jenter får beskjed om å klare seg selv, store og flinke som de er.
Verken min lillesøster eller jeg er på noen måte hjelpeløse. Jeg er nok den som har fått mest dreis på jobb og karriere, men det skyldes litt forskjellige omstendigheter som blant annet valg av bosted.
Jeg opplever imidlertid at foreldrene våre gjør forskjell på oss. Min søster og hennes familie får mye mer økonomisk hjelp enn det vi gjør. Kanskje kommer det av at vi har bedre råd (men det har jo ikke kommet av seg selv...), eller av at jeg bor så langt unna og det er lettere for dem å bidra med en symaskin her, noen nye spisestuestoler der osv. til min søster som bor mye nærmere. Men når mannen og jeg stiller eget feriehus i Frankrike til disposisjon for hele hurven, syns jeg faktisk det er litt rart at min søster og hennes familie får hele reisen betalt, mens ingenting drypper på oss. For all del, jeg trenger ikke økonomisk hjelp, men forskjellsbehandlingen er litt sår likevel. Når det er sagt er ikke min lillesøster typen som utnytter det på noen måte, hun er heller redd for å kreve og være til bry. Det er foreldrene mine som er opphav til forskjellsbehandlingen, helt klart.
Mannen er eldst av tre brødre. Ingen av dem er hjelpeløse, og foreldrene er veldig nøye på at økonomisk hjelp skal være rettferdig fordelt. Men den yngste er definitivt den mest egoistiske, som planlegger alt i siste liten og forventer at alle andre skal tilpasse seg.
(Vennligst ikke siter, jeg kommer sikkert til å slette dette her etter hvert.)
Vi er tre søsken. Storebror er av typen som etter å ha soset bort store deler av ungdomstiden med lite heldig virksomhet tok artium på 1,5 år med bare 5ere og 6ere, som starter egen bedrift og gjør det veldig bra.
Mellomsøster har aldri fullført mer enn ungdomskole, ønsker å være hjemme uten jobb og fokuserer i hovedsak mest på hvor sliten hun er
Jeg er yngst, bortskjemt og attpåklatt. Jeg er den med høyest utdannelse og som kanskje har gjort mest forskjellig "spennende" (da som å reise, jobbe med forskjellige ting etc) i familien.
Forøvrig så må jeg påpeke at jeg ikke er bortskjemt i den forstand at jeg er blitt dullet med - for det synes jeg ikke.
Vil på langt nær kalle henne hjelpeløs,
men hun mangler litt kontroll på tid og penger og litt forskjellig, og trenger gjerne hjelp til å ordne opp (eller skaper irritasjon rundt seg).
Ingen utmerker seg som hjelpeløs hos oss, vil jeg si. Vi er to jenter og en gutt, og gutten fikk nok et annet servicenivå til godt opp i voksen alder, med smøring av mat osv. Jeg er eldst, og søsteren min yngst.
Jeg er den personen i min familie. :knegg: (Har aldri snyltet på foreldrene noe mer enn storebror da, skal sies).
Nå hadde det seg sånn at det var en årsak til mine sorte får-tendenser, og at jeg kommer sterkt som en rakett tilbake! Så sterkt at jeg nok ender med lenger utdannelse enn "det flinke barnet". Det føles veldig bra å kunne gi det hele mening i ettertid.
Jeg vil ikke si at jeg er hjelpeløs da, men jeg har gjort det meste i feil rekkefølge og tilfeldighetene har fått råde mer enn hos de fleste tror jeg. Jeg syntes ikke det å gjøre ting på en måte andre syntes er riktig bør være et mål jeg da.... Er ikke veldig fan av "saueflokkmentalitet", så med mindre disse menneskene virkelig er en byrde for andre, så mener jeg det er flott at noen ikke gjør alt etter boka jeg. :ja:
Jeg tror nok at i min familie er jeg veslejenta som blir passet på. Men det er egentlig bare tull. Jeg har aldri spurt om hjelp etter at jeg flyttet hjemmefra, verken hva gjelder penger eller barnepass. Det er bare en saying som henger igjen fra jeg var liten og pjusk og overbeskyttet.
Frøken Flink, det er meg.
Sosemikkel, det er mellombror. Han som alltid forventer at noen andre ordner opp for ham.
Bortskjemt drittunge, det er minstebror. Han fyller 18 om 5 dager, men smører knappt sine egne brødskiver. Han brisker seg med masse penger, selv om han aldri har hatt en ekstrajobb. Eller nå lyver jeg, han fikk en gang 10 000 kroner for å reise fra Shanghai til Paris med papirer for min stefars firma. Da reiste han first class, overnattet i en suite og reiste hjem igjen dagen etter.
Selv jobbet jeg ved siden av skolen fra jeg var 14 :sur: Da fikk jeg 100 spenn om dagen for å smøre baguetter fra 04-06 hver morgen.
Jeg syns egentlig at dere flinke småsøsken er skrekkeig hårsåre her. Det eringen som sier at alle småsøsken er hjelpeløse. Eller at de fleste er det. Ikke engang mange. Men det er interessant å se hvilke mekanismer det er som kan trigge denne ganske besynderlige tilstanden. Og da kan det kanskje virke som om det å være mammas minstevenn og den som bor igjen når foreldrene har tid, penger og kanskje litt dårlig samvitighet over unnlatelsessynder.
Og sikkert andre ting. Som personlighet.
Min mann og hans søsken har alle blitt sydd puter oppunder armene på. Men de to store har ristet dem av seg. Den yngste dyrker dem. Jeg tror mye av det rett og slett er personlighet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
