Åh nå ble jeg helt nostalgisk her :snill: Har vokst opp i Finnmark og husker godt at vi sa Toy. Men det kommer jo av det gamle tyggegummimerket som het Toy.
Initiativ er forresten et ord mange uttaler feil.
Forøvrig er jeg av den oppfatning at man skal respektere ulike uttaler så lenge det skyldes ulike dialekter. Når det gjelder navn synes jeg man skal uttale det slik navnets person ønsker at det skal uttales :nikker:
Usosial er det motsatt av sosial. Mange bruker uttrykket asosial som et antonym til sosial, men asosial betyr å være utenfor samfunnet, utenfor den sosiale orden, kanskje til og med over i det halvkriminelle hvis man kan kalle det det.
Og så er det jo noen som synes at en situasjon er mistenksom, det syns jeg er litt morsomt. :)
Olabukse høres litt gammeldags og rart ut for meg, som noe bestefaren min kunne sagt i 1975. Jeg legger merke til at Nenne og Kaija (som sier at de sier olabukse) kommer fra samme trakter som mannen min. Han sier nemlig olabukse.
I følge min mamma var den første dongeribuksa som ble kjent i Norge av merke "Ola". Den ble naturlig nok kalt for en olabukse, og det ble hengende ved etter at det også kom dongeribukser av andre merker. På samme måte som at alle lange underbukser i ull heter "stilongs" for svært mange, etter Devold sin "Stil-longs" (husker at jeg hadde en mørkeblå en, det stod stil-longs langs etter strikken oppe). Eller som finnmarkingene sier Toy til all tyggegummi :knegg:
Hører mange som sier lypsyl om alle typer leppepomade også.
Er ikke du fra samme kant av landet som meg ? Men jeg sier krymper, og jeg sier heller ikke legimitasjon eller silivisasjon. Kanskje jeg ikke er som alle andre;)
Men det jeg derimot sier er "Brett opp armane (armene)". Går helt fint det, ingen her som misforstår og får vondt:D
Og når en er inne på navn, hva med Elin, Elin og Eliiin. Jeg kjenner alle tre.
Og jeg har en venninne som heter Maaaritt , men det klarer ikke jeg å si. Har alltid kjent henne som Marit jeg:o
Jeg er Elin , farmor (fra Møre) sier Eliiin (i likhet med utlendinger, som av en eller annen grunn synes det er vanskelig å legge trykket på E-en). Her i Trøndelag får jeg ofte en "lettere" E. Jeg bryr meg ikke så veldig hardt om uttalen, men synes det høres litt fremmed ut med trykk på i-en. Nesten som et annet navn. Men farmor får lov :ja: (hvis den snille smilyen virkelig hadde vært snill skulle jeg brukt den :mumle:)
Og en Jon (uttales "Jon") og en Jon (uttales "Jånn"). Trodde uttalen her skulle skilles med om navnet var John (med "h") eller Jon (uten "h"), men det er muligens dialektavhengig.
Og det er vel få som reagerer på at noen sier "årntli'", men "ånkli'" derimot...
Men så er jeg også en av dem som ikke ville godta at mine barn seriøst skulle gå rundt å si "skjærest", "skjino", "skjedelig" osv, uansett hvor mye forskere forteller at det er sånn utviklingen av språket går. (Får forhåpentligvis ikke en kamp om dette, siden vi bor i nordpå.)
Nå har jeg lest de 3 sidene som denne tråden har vokset med siden jeg så innom sist, og nå må jeg begynne på nytt igjen for jeg har glemt alle innleggene jeg ville kommentere. :mumle:
Jeg kan dulte å si "enig med du", men da gjør jeg det med vilje altså!
For at det er morsomt.
De jeg vet som sier enig med du kommer fra samme omerådet i landet, så det er nok en dialekt greie. Veldig morsomt i mitt hode :nikker: :fnise:
Akkurat når jeg quota deg så fant jeg ut at det jeg ville si var noe helt annet enn det du spør om :knegg:
Men ja, jeg har også hørt noen si kriiitikk.
(jeg skulle begynne å skrive om at kritikk og kritikk som jo er helt vanlige dialektforskjeller...Mulig kriiiitikk er en dialektform også, men jeg tror ikke det.)
Hvordan uttaler dere Initiativ? Jeg ble litt forvirret da jeg så det ordet og plutselig vet jeg ikke selv hva jeg sier.
Jeg sier årntli (ikke ånkli)
Jeg sier dongribukse (dongeribukse) Ola bukse er et herlig ord syns jeg, men det har aldri falt seg naturlig for meg å bruke det.
På 70-tallet hadde de olabukser. I mitt hode.
initsiativ tror jeg. Det vil si i-en etter s-en uttales mer som en j, men hvis jeg skriver det blir det sj, som er en annen lyd, som jeg overhodet ikke bruker her.
Kan skrive inits-jativ :knegg:
Blir alltid så usikker på sånt når jeg riktig skal tenke etter hva jeg sier. Det blir ikke bedre av at jeg snakker en blanding av minst tre dialekter og i tillegg ikke er konsekvent med hva jeg selv sier :wacko:
Minner igjen om at det ikke finnes uttalenormering på norsk. Det er faktisk lovfestet at elever har rett til å ikke få talespråket sitt rettet på i skolen, og har vært det lenge. Det er nok derfor norske dialekter fortsatt blomstrer såpass som de gjør. Derfor foretrekker i hvert fall jeg å rette flisespikkerenergien min mot et felt som faktisk er normert, nemlig skriftspråket. :høyhest:
[quote=Tinetoff;32163
Minner igjen om at det ikke finnes uttalenormering på norsk. Det er faktisk lovfestet at elever har rett til å ikke få talespråket sitt rettet på i skolen, og har vært det lenge. Det er nok derfor norske dialekter fortsatt blomstrer såpass som de gjør. Derfor foretrekker i hvert fall jeg å rette flisespikkerenergien min mot et felt som faktisk er normert, nemlig skriftspråket. :kjepphest:[/quote]
Men man kan vel være enig i at å ha mange "feil" i uttalen sin ikke akkurat vil hjelpe på skriftspråket heller.
(Jeg mener ikke at barn skal bli rettet på hele tiden altså, ville bare påpeke at det er en sammenheng)
For eksempel med de/dem. Er det lov å skrive "de" i objektform? Veldig mange både sier og skriver det. Det kan jo hende det er lov også, for alt jeg vet (både han og ham er vel godkjent?), men jeg synes det ser feil ut.
Det er det som er så vanskelig... Hva er feil uttalelse, og hva er dialekt?
Om jeg skulle sagt den setningen, ville det blitt slik:
"Mi kjørte dæi te flyplassen"
Går jo ikke an å begynne å rette på uttalen der, for det er jo slik vi sier det...
Nei, jeg er egentlig ikke enig i det. Det som er viktig å lære for alle, er at vi faktisk ikke skriver sånn som vi snakker. (Det er ganske opplysende for noen som snakker en ganske bokmålsnær dialekt å prøve å skrive akkurat det de sier, dæ jammn my som ikke æme!) Det finnes ikke "feil" i uttale etter at man har blitt voksen, det finnes bare dialekt- og sosiolektforskjeller. (Og selvsagt finnes det spesifikke talefeil, som vanskeligheter med r og lesping og sånt.) Men skrivefeil finnes, fordi skriftsystemet må være en forenkling i forhold til det vellet av varianter og lydalternasjoner som finnes i talespråket. Ellers ville det bli fryktelig vanskelig både å forstå og bruke. Det man må lære, er reglene for hvordan denne forenklingen er gjort. Det er på ingen måte nødvendig å få folk til å tro at de går rundt og snakker "feil" for å oppnå dette. :megakjepphest:
Nei, jeg snakket ikke om andre dialekter, men om de som sier det slik som jeg skrev det, som har ei dialekt hvor man like gjerne kunne si "dem". Som bare ikke vet forskjellen. "Dæi" er det jo uansett ikke aktuelt å skrive (det vil si det blir vel nærmere å skrive nynorsk da, hvor det heter dei)
(der jeg kommer fra ville de sagt "Oss køyrde døm ..." -uten at jeg snakker den dialekta da)
Men hvis man uttaler et ord helt - OK, jeg kan la være å kalle det "feil", så du ikke slår meg i hodet med kjepphesten din. :knegg: Men altså, hvis man sier et ord på en veldig uvanlig måte som "ingen" andre bruker, fordi man rett og slett har misforstått ordet, så kan jo det gjøre at man også skriver ordet feil. Nå kommer jeg selvsagt ikke på noen gode eksempler. Kanskje det ikke finnes noen.
Vi flyttet dit da jeg var elleve. Da var alle i klassa så fokusert på om jeg ikke snart skulle begynne å snakke slik som dem at jeg nektet, av ren trass :sær:
Det er ikke vanskelig, det er veldig lett. Det er aldri feil. Det eneste som kan karakteriseres som å "snakke feil" er rene talefeil av typen problemer med r og lesping og slikt. Dvs. trekk ved uttalen som omgivelsene dine ikke har.
Prestisje er en helt annen sak. Det er helt klart at visse uttaler og former har mye høyere prestisje enn andre. Men det finnes ingen offisiell norm på dette, og alle utsagn om at det ene eller andre er "feil" å si, baserer seg enten på hva som er feil å skrive, eller rett og slett på ting man føler inni seg.
Jeg trodde det var helt lov å skrive han, og at ham var en litt gammeldags form. Selv skriver jeg ham, men var nok den eneste i klassen min som brukte den formen.
Da skjønner jeg!
Jeg synes bare det er så synd at så mange endrer på dialekten sin...
Alle dialekter er vakre på sin måte, og alle burde være stolte av sin dialekt!
Selv synes jeg det høres helt forferdelig harry ut når en Arendalitt er på tv.. Grusomt!! Men jeg er stolt av dialekten min, og vil alltid passe på at jeg snakker "rent" arendalsk..
Ja, det er klart. Når man sier noe som ikke er i tråd med det ens umiddelbare omgivelser sier, så er det feil – altså når man har feilanalysert noe og er den eneste som gjør det. Så lenge man ikke har så høy prestisje selv at andre tar etter. Så snart du har en litt større gruppe som bruker en eller annen form, kan man ikke kalle den feil lenger. (Selv om man godt kan kalle det grusomt irriterende på et personlig plan, jeg får f.eks. grøsninger av vestkantfolk som bruker "de" både i subjekts- og objektsform: "Vi skal se på de!", men jeg aksepterer at det er et trekk ved sosiolekten deres og ikke kan kalles feil så lenge de ikke skriver det.)
Men sånn som "skjærlighet" og "skjino". Det er jo sånn som små barn snakker, før "kj"-lyden er helt inne. Vi måtte lære oss å snakke riktig. Så kom det vel gjerne en periode med "fjortistale" der man sier "skjæresten min" på tull.
Skal man innføre "skjæreste" (for "kjæreste"), "skjede" (for "kjede") og så heter plutselig Kjell "Skjell"? Skal man bare la det flyte?
Jeg tror jeg var 9-10 år da jeg kranglet med faren min om hvorvidt det var "feil" å si "korsen" for "hvilken", slik de fleste ungene rundt oss gjorde. Han insisterte på at det var feil innen dialekten, og at riktig i henhold tildialekten var "kaslags" (eller "ka's") eller "ka-førr-en", mens jeg insisterte på at en dialekt er det folk sier, og hvis folk sier det slik, så er dialekten slik. Etter hvert som jeg ble eldre, ble jeg nok privat sett mer enig med faren min (fordi jeg er arrogant og synes noen ord og former er stygge og "egentlig feil" :knegg: ), men formelt sett hadde jeg vel rett den gangen.
Min treåring og min ettåring har kj-lyden inne. At sj-lyden driver og fortrenger den, har ikke noe med at den er så fryktelig vanskelig å si, å gjøre. Det er fordi sj-uttalen har prestisje i visse miljøer. Det er mye som tyder på at den kommer til å fortsette å bre seg, det kommer an på hvilket sosiale press som får overtaket. For tida er det fortsatt sånn at sjino og sånt oppfattes som useriøst av mange med stor innflytelse, men maktbalansen kan fort tippe over når gamle, sure folk som oss dør ut. Sånne lydendringer skjer hele tida, og det er svært lite man kan gjøre for å forhindre dem.
Her skriver du i korte ordlag: Vi prater ikke feil (unntatt talefeil og slikt), vi skal ikke skrive likt som vi snakker. Man må lære seg forenklingen av lydalternasjoner, altså skriftspråkreglene.
Men det er jo ikke det jeg er uenig i. Jeg skrev feil i hermetegn over der av en grunn liksom...
Jeg er for dialekter, for forskjellig tale og skriftspråk og jeg mener ikke at vi skal forandre på noe i de lovene som omhandler akkurat dette.
Jeg bare mener at det kan være sammenhenger mellom hvordan man snakker og hvordan man skriver.
Skjønner ikke helt hvordan du kan være uenig i det.
Jeg tipper at sj-brukerne synes at folk som sier kj- høres ut som snerpete gamle kjerringer. Kanskje litt som folk som sier "nu" og "sprog"? Eller som Alvestad-brødrene? Ungdomsopprør er vanlig, også språklig.
Dette har jeg en del meninger om etter min omflakkende oppvekst. I det området jeg flyttet til er de så stolte av dialekten sin at de forlanger at enhver som flytter inn skal ta etter den med en gang, ellers er de "store på det" :nemlig: ("nå får du jammen lære deg å snakke skikkelig du også, når du har bodd her så lenge" -sagt på en ikkehumoristisk måte av vilt fremmede på butikken, da jeg hadde sommerjobb i kassa). Særlig hvis de snakker en bydialekt. Og på den annen side, hvis noen av bygda flytter ut skal de holde på dialekten sin uten å endre på en bokstav, selv om de har bodd på det nye stedet en mye lengre periode av livet. Gjør de det knoter de nemlig, og er store på det :nemlig:. Noen som sa dobbeltmoral? (Og ja, det er som regel de samme personene som har begge holdningene)
Da vi flyttet skiftet storesøstra mi til den "nye" dialekta etter bare noen uker, og til og med de "innfødte" kunne ikke høre at hun ikke kom derfra. Mens lillesøstra mi og jeg ble hengende igjen med den gamle, som etterhvert ble utvannet. Storesøstra mi blir veldig lett påvirket av de hun snakker med og skifter ofte ubevisst, i tillegg til at hun også har tatt etter dialektene på flere steder hun har bodd. Mamma har holdt imponerende godt på sin dialekt, gjennom alle stedene vi har bodd, mens pappa blir lettere påvirket.
Poenget mitt er at det er store individuelle forskjeller på hvor lett folk påvirkes av dialekten til de rundt. For noen er det naturlig å holde på dialekten de har, mens for andre er det veldig vanskelig, og de må hele tiden konsentrere seg for ikke å bli påvirket av de rundt. Jeg tror det har noe med språkøre å gjøre. I tillegg til at de mer eller mindre bevisst legger av seg bestemte ord og uttrykk, fordi de blir lei av at folk ikke vet hva det betyr. Så sier de et ord som de vet folk skjønner først som sist. Disse får ofte unødvendig mye pes fra folk på hjemplassen sin.
Selvfølgelig er det sammenhenger i hvordan man snakker og skriver, men jeg mener at løsningen ikke er å si til folk at de snakker feil. Jeg mener man heller må påpeke hva som er lov og ikke lov å skrive.
Klart man "forfiner" dialekten sin for å gjøre seg forstått!! Men å forlange at noen skal bytte dialekt, er dustete!! Fy skam på hjembygda di!!:D
Alle blir vi vel også påvirket, men jeg synes det er fryktelig synd når du ikke lenger kan høre hvor vedkommende kommer fra!
F.eks nordlendinger, trøndere osv.(bare for å nevne noen) som flytter til hovedstaden... De legger om dialekten sin, slik at de høres ut som rene østlendinger.. Hvorfor gjør de det? Er de flau over dialekten? Er det mer "status" å være østlending?
Og så kan man ikke sammenligne barn og voksne! Barn tar fort etter uten at de selv er klar over det mange ganger.. voksne gjør det med hensikt!(Endrer dialekten helt, mener jeg)
Tror ikke det er med vilje de fleste gangene. Ofte skjer det gradvis og så sakte at man ikke merker det selv.
Men man får det selvsakt påpekt hver gang man er "hjemme" og folk peker og ler fordi du ikke lenger sier "Æ bli så klar" men har begynt å si "Æ bli så sliten" :rolleyes:
Jeg har bodd et år i fredrikstad og nesten to år i Oslo, og en del ord har blitt byttet ut på veien.
Ikke alle voksne nei. Noen blir ubevisst påvirket også etter at de har blitt voksne. Det er lettere for dem å gradvis gli over i den nye dialekta enn å konsekvent holde på sin egen. I årenes løp.
Noen skifter selvfølgelig over natta også, når de kommer til Oslo, det er mer utbredt blant folk fra den "kulere" nabobygda :knegg: fordi de vil virke mer verdensvant og sofistikerte (kanskje ...?). Det er jeg enig i er kopete.
Men mange kritiserer også hjembygsfolk som sitter på "tinget" og av og til er på TV, og da ikke snakker dialekta si perfekt lengre, etter å ha bodd i hovedstaden lengre enn i hjembygda. Jeg er enig i at det i mange tilfeller kan skjære skikkelig i ørene, men det er nå engang slik det er naturlig for vedkommende å snakke.
Nei, men østlendinger er så treige, så man må jo legge om for å gjøre seg forstått. :D
Neida. Dialekten min har nok normalisert seg ganske kraftig i løpet av de 17 årene siden jeg flyttet fra Tromsø, men det er ikke et bevisst valg fra min side. Det har bare blitt sånn. Jeg snakker bredere med foreldrene mine, og snakker alltid mer nordnorsk når jeg har vært hjemme på besøk, men det er ikke et bevisst valg det heller. Jeg justerer bare måten jeg snakker på ut fra hvem jeg omgås, og noen av endringene blir etter hvert permanente. Jeg tror ikke jeg kunne hindret det om jeg hadde villet - og jeg synes ikke dialekten jeg snakket som 19-åring hadde så stor egenverdi eller så stor betydning for identiteten min at det har vært verdt bryet å prøve. (Skriftspråket mitt er mye viktigere for identiteten min enn dialekten, tror jeg.)
Litt etter litt vaskes dialekten ut.. Det er vel ikke helt til å unngå! men når jeg hører personer som har bodd i Oslo et år eller to, plutselig blir kav østlending, da rister jeg litt på hodet...
Da jeg var tenåring, sleit jeg veldig med kj-, ky- og skj- lyd. Da var det på ingen måte tøft. Så etter uttallige kommentarer fra andre, ble det til at jeg skulle ha hønsunger og ris til middag. :knegg:
I dag stopper jeg opp et halvt sekund før jeg skal si e kj- eller ky- ord, for å forsikre meg om at jeg sier det riktig. Og har jeg det veldig travelt når jeg skravler, og sier for eksempel skjylling, føler jeg meg temmelig teit. :o
En annen ting når det gjelder å holde på dalekten, er hvor høy status dialekten har. Det har blitt sagt tidligere i tråden at å si bannan er "feil". I min dialekt er det det heter.
Det er blitt forsket på at jo nærmere en dialekt ligger det normerte skriftpråket, desto lavere status har dialekten. For oss som kommer fra områder nær Oslo, og snakker "bredt", har dialekten svært lav status. Derfor er det vanskeligere, tror jeg, å holde på dialekten når dialekten din ikke oppfattes som en dialekt.
Jeg har samme problem med I og Y. På island skiller vi ikke mellom disse bokstavene lydmessig og da sliter jeg med ord hvor Y'en skal uttales.
Type parapliiii og sinnsiiik :rolleyes: Det er ikke så mange som kommenterer dette, men mine nærmeste venninner knekker sammen hver gang jeg uttaler disse ordene feil ... Det skjer ikke så ofte nå som jeg er obs på det, men likevel noen ganger. Fremmede tror sikkert jeg har en talefeil :fnis:
:nikker: Det samme gjelder for oss fra Oslo Øst. Nå snakker ikke jeg veldig bred østkantdialekt, men det er nok delvis fordi det ikke er helt godtatt, man blir sett litt ned på hvis man sier bannan og Annita. Det er ikke noe jeg har gjort bevisst for å være fin eller noe sånt, men man blir påvirket, og jeg synes også det høres stygt ut, selv om det jo strengt tatt er dialekten min. Det at man har så mange rundt seg som ikke snakker denne dialekten har sikkert også mye å si, jeg snakket mye bredere da jeg var liten og bare ferdes i Groruddalen.
Venninna mi fra Sveits har samme problemet. Bare at for henne blir det U i stedet. Paraplu og sinnsuk :fnise: Det er selvfølgelig ikke mange som påpeker dette heller, siden man hører at hun åpenbart er utenlandsk.
Jeg snakker nordlandsk med familien min, men vestlands ellers. Ble født og bodde i nordnorge til jeg var 5 år og hele slekta er nordnorsk, men jeg er i hovedsak vokst opp på vestlandet. Mamma er samisk, men lærte dessverre aldri meg det. Søstra mi snakker flytende samisk. Jeg håper jeg får begynt på samisk kurs nå til høsten, for jeg har virkelig lyst å kunne kommunisere med slekta mi. Det er flere som ikke snakker norsk.
Vi flyttet fra Stavanger til Vestlandet før jeg var året, så jeg er oppvokst her. Mamma snakker vestlandsk og pappa stavangersk. Jeg tar ikke etter han, men må passe meg for ikke å plukke opp enkelte stavangerord når jeg er der nede.....
Tror ikke jeg hadde klart å holde helt på min egen dialekt om jeg hadde flyttet.....
Jeg er østlending, men mamma er fra en bygd ikke langt fra Songdal. Ho flyttet til østlandet før jeg ble født, og i mine ører snakker ho bokmål.
Allikevel synes samboeren min at jeg har mange ord fra hennes opprinnelige dialekt.
Jeg sier ho i stedenfor hun, komt istedenfor kommet.(kommer ikke på flere i farta. :o ) Dette er jo ord som jeg er vant med å bruke og høre, så jeg legger ikke merke til det.
Men kava sogning blir jeg nok ikke. Selv om jeg elsker dialekten.:D
Songdalen i Sogn og Fjordane eller Vest-Agder? Det er nemlig to vidt forskjellige dialekter. Min venninne er fra Songdalen i Vest-Agder og snakker tilnærmet uforståelig :knegg: (mistenker at det er mer måten hun snakker på enn selve dialekta) Du mente Songdalen ved Balestrand i Sogn og Fjordane? Eller Sogndal? :undrer:
Jeg tror jeg har ganske bra kontrolle på s-ene? Jeg syns egentlig ikke det er så stor forskjell på de lydene når jeg prøver å si dem høyt for meg selv nå :fnise:
Men etter 20 år i Norge så skal du være god for å skjønne at jeg ikke er innfødt :D
Det å irritere seg over andres trykkvalg på navn har jeg gitt opp. Det er heller ikke "lov" å rette på andres måte å snakke på, selv om det bør kunne påpekes at det heter legitimasjon og psykiater.
Sjylling og sjøttkake legger jeg også merke til, og håper tinkeliten holder seg unna dem. Ikke så sjarmerende å gå med sjede rundt halsen for eksempel.
Per dags dato vokser han opp/går i barnehage på et sted med en dialekt verken jeg eller 'papsen' snakker.
...men når begynte dette å handle om dialekter? :confused:
Jeg irriterer meg mest over de som går med børser for å samle inn penger. Liker ikke å bli truet på livet.
Forresten må jeg bare dele en søt historie. Kom en gang i en heftig diskusjon med en østlending (lærerstudent og greier) som insisterte på at det het mævver (maur) og sævv (sau). Hun gikk bort til nabobordet for å motbevise at det var dialektord, heldigvis for meg befant vi oss på Vestlandet så hun måtte gi seg. :D
(forøvrig prøver jeg å kutte ned på parantesbruken, kan forstå om noen lar seg irritere av det)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.