Jeg er offentlig ansatt og føler meg definitivt ikke bortskjemt, og syns absolutt jeg fortjener en god pensjonsavtale som gjør at jeg ikke behøver å bli værende i jobben som "barnehagelærer" til jeg er 70 år for å ha en inntekt å klare meg på.
Lange pauser og lange helger ser jeg lite til. Derimot er det en overflod av gratisarbeid og gratismøter. Hvor mange andre er det som jobber på kveldstid for vanlig lønn pluss 26 kroner i kveldstillegg når man tidligere på dagen har vært på arbeid fra 0700-1600. Overtidstilleggene er borte, planlagt overtid er egentlig ikke tillat ergo har en eller annen gjøk bestemt at den skal bli enda dårligere betalt enn før. Jeg har jobbet i privat sektor, for bedre lønn enn den jeg har i dag. Hvorfor bytte? Jo fordi jeg i mitt enfold ønsket meg en mer interessant jobb og mer givende arbeid, og ikke minst ønsket meg langt bort fra "St.Claus" som dukket opp i begynnelsen av november hvert bidige år.
Mulig noen koser seg i offentlig sektor, men jeg tror de fleste av oss jobber ræva av seg, for en ikke særlig god lønn.
For å kaste litt stein i glasshus igjen så er jeg enig i det. Rett og slett fordi en har en jobbsikkerhet av en annen verden. Rettigheter til ansettelse av en annen verden og en del andre rettigheter man ike får i det private. Dersom man beregner denne jobbsikkerheten inn i lønnen er det rett og slett ikke så ille. Nå sier jeg ikke at det er fett betalt i det offentlige for det vil det nok aldri bli men enkelte av godene er flotte.
Tja. Kommer vel litt ann på hvilken jobb man har.
Det er nok en del frynsegoder, men om man måler inntekt så det slettes ikke så veldig mange som er bortskjemte sammenlignet med hva de kan tjene i privat sektor.
Selvsagt sutrer vi. Vi skal ikke klare stadig mer og samtidig bruke mindre tid og penger. :snill: Så godt betalt man har for å jobbe helg og kvelder. Røde dager må jeg jobbe også. Hvis jeg er så heldig at jeg jobber flere røde dager får jeg en dag fri, når alle jibber og ungene er på skolen. Familievennelig.
Jeg er nok en av dem som synes mange i det offentlige har et overdrevent syn på hvor lukurativt det er i det private. Lønna er bedre, men ellers er det ikke flust av goder i de mange små private bedrifter rundt omkring. Det er gratis overtidsarbeid, det er permisjoner uten lønn og det er foreldrepenger direkte fra nav uten opptjening av feriepenger osv. Dessuten er det permitteringer, nedbemanning og slettes ikke like trygt som i det offentlige. Min erfaring (jeg har jobbet både privat og offentlig, flere arbeidsgivere) er at tempo ikke akkurat er lavere i det private heller. Kravet til inntjening og effektivitet er vel så stort der - for ikke å si større.
Enig i akkurat det. Mange offentlige arbeidsplasser fungerer mer eller mindre som en vernet bedrift. Man kan være særdeles udugelig og likevel få fortsette i jobben sin år etter år. I det private er det mer "survival of the fittest." Jeg er ikke for det begrepet i alle sammenhenger, men det er uheldig at slappe, offentlig ansatte sitter på jobber som andre (både yngre og eldre) krefter kunne utført på en mye mer tilfredsstillende måte. :nemlig:
I forhold til oss er dere devinitift det.
Vi har under 50 fridager i året.
26 kr er mer enn jeg har i timen....
Når jeg en gang pensjoneres, blir jeg minstepensjonist.
Ikke har vi streikemulighet og åpner vi munnen for å få mer lønn blir vi sablet ned som sytete og oversubsidierte....
Men jeg skjønner jo at det kan oppfattes som urettfredig i forhold til privat sektor.
:grineler: Da jeg jobbet i det offentlige fikk vi ved hvert lønnsoppgjør, der vi sakket enda mer akterut enn året før, alltid en tale om at vi var jo idealister som gjorde samfunnstjeneste, så derfor kunne vi dessverre ikke tjene noe særlig. Jeg greide akkurat å holde tritt med anbefalt nybegynnerlønn for privat sektor.
Nå ser det ut til at vi vil få endret vår gode pensjonsavtale til en som er mye dårligere, men selv med den dårlige avtalen vil jeg ha mer utbetalt enn ved å få 2/3 av lønn i det offentlige.
Offentlig sektor bruker mer og mer midlertidig arbeidskraft, og definerer drift som "prosjekter" for å snike seg unna bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Å legge tjenester ut på anbud i stedet for å ansette folk til å gjøre oppgavene er også en del av denne strategien. Når tryggheten og de ryddige forholdene uthules, så ser jeg virkelig ingen grunn til at vi skal fortsette å ha dårligere lønn enn en del sammenlignbare oppgaver i privat sektor. Å sørge for en god pensjonsavtale, opprettholde en del sosiale goder osv. er å måte å holde på kvalifisert arbeidskraft.
Jeg føler meg ikke spesielt bortskjemt. Men jeg vet at jeg har en forholdsvis sikker jobb som lærer, ikke fordi det "ikke går ann å gi meg sparken", men fordi lærere trengs selv om det er nedgangstider.
Men utover dette ser jeg ikke mye jeg kan si jeg er bortskjemt for.
Hva gjør du som får mindre enn 26 kroner i timen? Jeg har dog en gang jobbet for 69 kroner dagen, men det er en stund siden.
Når det gjelder fritid er vel min fritid i kommunal sektor den samme som da jeg jobbet i det private. Bortsett fra at jeg da jobbet hver helg. Da jeg jobbet i det private var jeg organisert og hadde så absolutt streikemuligheter. Fordi jeg har valgt å jobbe deltid i perioder kommer også jeg til å bli minstepensjonist. Både fordi jeg har vært hjemme i perioder med egne barn og fordi jeg har en lang utdanning, både innenfor det jeg jobber med nå, og det jeg jobbet med tidligere. Hadde jeg jobbet i staten hadde jeg fått full lønnsansennitet for det jeg jobbet med tidligere også, i kommunen fikk jeg ikke godkjent annet enn tre år hjemme med egne barn fordi det er realtert til jobb med barn. Jeg blir femti år før jeg får full lønnsansennitet. Og har da jobbet i tredve år.
Jeg har ikke betalt matpause, men opplever derimot svært ofte at jeg ikke rekker å ta matpause. Jeg er pålagt å planlegge og stille på møter på kveldstid, men får ikke overtidsbetaling for dem.
Jeg syns faktisk ikke jeg er så veldig bortskjemt. Og det er mulig jeg har en sikker jobb, men jeg kan aldri vite hvor. Er jeg ikke flink nok kan de melde meg overtallig og slik bli kvitt meg. Man er faktisk ikke trygg i jobben sin som offentlig ansatt heller.
Jeg har jobbet både i offentlig sektor og privat. Det er fordeler og ulemper med begge deler. Og det er en "urban legend" i det offentlige om at alle i det private tjener 600.000 i året - minst!! :knegg:
Jeg synes det er vanskelig å svare på dette fordi det er enorme variasjoner både i offentlig og privat sektor. Det er klart mange offentlig ansatte er underbetalte, dessverre, men mannen min, f.eks., gikk opp over 100 000 i lønn når han nå gikk over fra privat næringsliv til en statlig virksomhet. Jeg må innrømme at jeg ser fram til mer familievennlige arbeidsbetingelser i tillegg, for det har de definitivt i hans nye jobb: mer forutsigbare arbeidsdager, sommertid, kortere arbeidstid også i vinterhalvåret, overtidskompensasjon mm.
Jeg jobber i det private, har like lang utdanning som mannen og tjener 300 000 mindre (og enda er min lønn relativt høy til kultursektoren å være). Vi brukte et departement som utgangspunkt da vi skulle redefinere arbeidsbetingelsene våre i fjor, og var da så heldige at vi kunne kopiere en del goder: sommertid, kortere arbeidsdager i "vintertiden" enn før, mulighet for å bruke én arbeidstime i uka til trening for å nevne noe. Det er også relativt generøs kompensasjon for pålagt overtid, vil jeg si.
Veldig enig med deg.
Jeg har nå jobb i det offentlige, og har jobbet i det offentlige i snart to år.
Tidligere har jeg bare jobbet i det private, innen flere næringer. Aldri før har jeg hatt overtidsbetaling feks. I det private har det alltid blitt forventet at jeg skulle stille opp gratis for mye diverse på kveldstid. Jeg har også bedre lønn nå enn jeg hadde da, så jeg klager ikke på lønna mi.
Jeg har opplevd konkurser, og det unner jeg ingen. Det å pakke ned sin egen arbeidsplass er utrogig vondt.
Det jeg liker best med å ha jobb i det offentlige er at alt er så utrolig ryddig når det kommer til personalet. Når det kommer til regler og rettigheter er det veldig klart og greit hva som er riktig, og det er veldig godt å forholde seg til.
Samtidig kjenner jeg at jeg syns vi er litt bortskjemt, nettop fordi det er mange som har gått veien før oss og sørget for de regler og rettigheter som gjelder den dag i dag. Slik at vi heller kan fokusere på å gjøre jobben vår i arbeidstida i stedet for å krangle med sjefen om å få overføre ferie til neste år feks.
Alle i det private tjener ikke det nei, det har du helt rett i. Jeg kommer fra handelsnæringen, som absolutt har mye å strekke seg på i forhold til lønn ennå, samtidig som det har kommet seg veldig.
Det jeg har litt problemer med i dag er at folk flest ikke skjønner hvorfor vi var villige til å gå til streik for en bedre pensjonsavtale. Ved å jobbe for bedre lønninger, bedre avtaler, bedre pensjoner jobber vi også for rekruttering til yrkene innenfor statlig og kommunal sektor. Vi trenger både sykepleiere, hjelpepleiere, assistenter, lærere, førskolelærere, renholdere, sekretærer, ledere osv i offentlig sektor i årene fremover, men om alle "godene" uthules vil det bli smått med rekruttering til disse yrkene i årene fremover.
Og hvem skal passe meg når jeg blir gammel da???? :eek:
Jeg har ikke jobbet i det offentlige, men mitt inntrykk er at de sutrer over urettferdighet som er minst like vanlig i det private.
Ja i min bransje er det veldig vanlig å stille opp å jobbe på ukurante arbeidstider. Det kommer i tillegg til den normale arbeidstiden selvfølgelig. Jeg har i vinter jobbet minst 1-2 kvelder i uka fram til 18-19 tida. Det er noe som vi ikke regner som overtid, men som vi tar det igjen som avspasering. Og avspassering får man vel som offentlig ansatt også, selv om man ikke får overtidsbetalt?
Mitt inntrykk fra folk jeg kjenner, er at arbeidstiden generelt er kortere (37,5 mot 40 timers uke). Forholdene er mer ordnede mht personalpolitikk - dvs man har flere rettigheter. De har lavere pensjonsalder og bedre pensjonsordning enn de fleste. I tillegg har de en arbeidsplass som knappest er påvirket av svingninger i økonomien. Hvor mange i det offentlige opplever nedbemanninger? Jeg har opplevd fire runder i min yrkeskarriere. Det har ikke rammet meg heldigvis, men jeg har mistet mange gode kollegaer på den måten. Vi har vel normalt bedre lønn, men det må vi betale i en mer usikker arbeidsplass på mange måter.
Jeg synes ikke de er spesielt bortskjemte, men jeg synes det er mye klaging. Jeg har gått fra privat til offentlig, og det blir en vurdering av mange faktorer hva som er mest lukurativt, men mer klaging i det offentlige, det er det. Det er ikke grenser for hvilke frynsegoder folk tror man har hatt i det private og hvordan det er å ha en stilling der.
Jeg har jobbet både i det private og i det offentlige. Jeg har aldri jobbet så mye som nå, som offentlig (fylkeskommunalt) ansatt. Og lønna er betydelig lavere. Men jeg trives, og sutrer slett ikke. :D
Jeg må bare skrive at jeg har jobbet i både privat og offentlig sektor. Jeg har aldri hatt lite å gjøre og føler vel at jeg jobber minst like mye i offentlig som privat. Nå har jeg jobbet i kommunen i over ett år og har vel aldri jobbet så mye som jeg gjør nå ... så bortskjemt :rolleyes:
Må si meg veldig enig med deg i dette. Til tider er det usedvanlig mye klaging desverre. Synes det som regel er de som ikke har vært i det private som klager over hvor ille det er men heldigvis er det i grunnen få som klager.
Jeg har gjort begge deler, er i det offentlige nå og har aldri hatt så behagelige dager før.
Jeg har også erfaring fra både offentlig og privat sektor, ulike typer arbeid i begge leire. Min erfaring er at det er vanskelig å si noe generelt om forskjellen. Det er lettere å sammenligne ett yrke med ett annet, selv om også dette er vanskelig. Det er jo så mange variabler som bestemmer, og man har jo svært ulike krav og forventninger til hva som er bra eller ei.
Jeg jobber som lærer nå, og av alle de yrkene jeg har hatt er dette helt klart det travleste (og kanskje også det kjekkeste og mest givende).
Privat sektor er kjempestor og omfatter også et mer eller mindre lutfattig organisasjonsliv, der man tjener to femti og en IFA, mens man jobber døgnet rundt uten tariffavtaler. Jeg har jobbet både i det offentlige og det private og tror jeg har funnet en god jobb til å kombinere med småbarn. Grei lønn, masse frihet og fleksibilitet, stor sikkerhet, gode utviklingsmuligheter og ansvar i form av at jobben hviler på meg og at alt blir hva jeg gjør det til.
Jeg er underordnet og tjener mer nå enn jeg gjorde som sjef med ansvar for folk og penger.
Jeg har kun jobbet i det offentlige og er nok en av de som til tider har trodd at gresset var så mye grønnere på den andre siden. Privat avlønning har vært tabu, man får aldri vite hva folk i privat sektor tjener, mens det står oppslag på billboards hele byen rundt under forhandlingene hva en sykepleier tjener i året. Det gjør ikke klagingen mindre tror jeg, at det skal være en slik hemmeligholdelse rundt det hele.
Det er jo relativt flat struktur i det offentlige, hvor stort sett ansiennitet og utdannelse vekter i forhold til lønnssetting, mens det i det private er litt mer "lønn som fortjent". Det tror jeg mange av oss i offentlig sektor gjerne hadde hatt hos oss også. I allefall i min stilling. Det er mye som skiller på ytelsesgrad, og ingenting som skiller på lønn.
Det finnes goder i det private man kunne tenkt seg å hatt, men aldri likevel om jeg hadde byttet bort tryggheten jeg har i min jobb. Så får man heller klage litt av og til da, det stikker nok ikke så dypt likevel, summa sumarum.
Ja, ikke sant! :nikker: Vil ikke si at dagene er avslappende, men jeg blir ofte forbløffet når lærere fremstiller yrket som så utrolig mye mer stressende enn de fleste andre yrker. Vel er det litt i overkant travlet i perioder (slik som nå) men vi har jo, snart :elsker:, en lang sommerferie + avspasering å se fram til. Med tanke på den, synes jeg ikke at vi bør klage så mye.
Jeg er lærer og har aldri ment at jeg har et mer stressende yrke enn andre. Det går i bølgdaler som alle andre yrker. Og med 14 års erfaring så er det jo mange ting som går lettere og bedre enn tidligere. Det jeg blir oppgitt over er at så mange som IKKE er lærere mener at vi bare har ferie.
Jeg innrømmer glatt at hadde det ikke vært for feriene så hadde jeg ikke giddet å være lærer, tror jeg da... Jeg trives veldig godt, men det er jo klart at feriene er en stor gulerot. Og det er veldig praktisk i forhold til barn.
Jeg alltid jobbet i privat næringsliv i forskjellige bransjer med to unntak. MEns jeg var i min første svangerskapspermisjon så ble hele min avd. "outsorcet" som det heter på fint og alle ble oppsagt. Jeg har opplevd nedskjæringer før men de har aldri rammet meg og opplevd oppturer også med bonuser etc.
Etter svangerskapspermisjonen hadde jeg et 6 mnds engasjement i Bergen kommune. Fin overgang fra permisjons livet til jobblivet igjen med tanke på arbeidstid etc. Det var først når jeg begynte i private igjen at jeg så den store forskjellen. Kan jo være tilfeldig men tempoet og den følelsen at vi jobbet for eksistensen gir en annen "drive".
Offentlig sektor er jo kjempestor og på ingen måte ensartet. Jeg jobber i staten, tjener ganske godt, har betalt lunsj, kan avspasere alt jeg jobber mer enn 37,5 timer i uka og har fleksitid. Jeg får også velferdspermisjon for planleggingsdager i barnehagen og SFO, ingen blir sur på meg når jeg bruker opp alle sykt barn-dagene eller ønsker å starte min nye jobb med å gå ut i fødselspermisjon (i alle fall sier de det ikke til meg hvis de er sure). Og ikke minst: jeg blir omplassert, ikke oppsagt når jobben min slutter å eksistere.
Jeg synes på mange måter jeg er litt bortskjemt på min arbeidsplass.
Jeg tenker som deg. Klart jeg har det lettere nå med mange års erfaring på baken (bokstavlig talt :knegg:) enn da jeg var nyutdannet. Likevel kan jeg ikke huske at jeg slet spesielt da heller. :gruble: (Sikkert fordi jeg ikke hadde barn da...) Jeg tenker også at feriene er en gulrot, men jeg er ikke hundre prosent sikker på at jeg hadde valgt annerledes om de forsvant. Jeg liker også variasjonen man har i læreryrket. Jeg har utrolig stor grad av selvbestemmelse, (mye mer enn jeg hadde da jeg jobbet i u.skolen iallfall) og det gir meg mye å jobbe med elevene. Jeg kan være oppriktig frustrert og forbannet på dem mange ganger, men jeg savner dem alltid og synes det er ganske trist siste skoledag når jeg vet at jeg kanskje aldri får treffe en del av dem igjen. :nemlig:
Jeg er så innmari enig med deg altså. Klart det er travelt nå og da men på ingen måte det tempoet jeg er vant med fra det private. Nyter både de travle og de mindre travle dagene og synes jeg har det glimrende. :elsker:
Jeg er enig med dere begge, og er storfornøyd med konverteringen til læreryrket. Nå er jo offentlig sektor mye mer enn det, og som Teofelia sier er det vanskelig å si noe generelt. Men bare at det man faktisk får velferdspermisjon for planleggingsdager i barnehagen, er for eksempel noe jeg aldri fikk i det private, måtte avspasere. Fri for å gå til legen fikk jeg heller ikke (dog prøver jeg nå å legge det utenom undervisning), måtte avspasere. Forutsigbar arbeidsmengde og mulighet til i stor grad selv å styre egen tid, som Rine er inne på, er andre fordeler iallfall jeg opplever. Ingen kunder som ringer og maser og gjør at jeg må avlyse livet mitt de neste tre ukene.
Hvis jeg skal snakke ut fra min offentlige (sykehus)-arbeidsplass, er det nok noe sutring. Som har sammenheng med brøkstillinger, forventninger om å stille på jobb på kort varsel, jobbing til alle døgnets tider og alle dager i året og stadige taler om "fleksibilitet". Den såkalte fleksibiliteten innebærer i realiteten arbeidsgivers mulighet til å beordre. Dårlig planlegging av ferier etc gjør ikke saken bedre, mange opplever å ikke få ferie samtidig med barna sine eller får omgjort ferien sin etter at de først har fått godkjent et tidsrom og bestilt utenlandstur med familien. Lønnsmessig ligger man bak de som jobber i det private, hvis man sammenligner med tilsvarende arbeid. (jeg kan evt spa opp noe statistikk, jeg er veldig klar over at ikke alle i det private tjener mye).
Mye av dette er ikke det spor bedre i det private. Man har som offentlig ansatt nytt godt av sikker jobb og endel sosiale goder man kan se langt etter i de fleste private bedrifter. Men sikkerheten er i stor grad blitt borte. De omgår loven ved utstrakt bruk av prosjektstillinger som varer akkurat for kort til at det gir krav på fast ansettelse. De krever at man jobber overtid uten betaling, man skal avspasere. Eneste problem er at det ikke finnes tid til å avspasere, man får rett og slett ikke innvilget avspasering på noe tidspunkt. Og hvis man ikke får brukt opp timene innen nyttår, blir de borte. Arbeidsgiver evner heller ikke å gi sine arbeidstagere det lille ekstra, følelsen av å være av betydning. Ingen julegaver, ingen gratis lunsjer, ingen kurs med mindre man har det hjemlet i tariffavtale, ingen reisegodtgjørelse, ikke noe klapp på skulderen etter en tøff periode. (og jeg er enig i at man skal være forsiktig med penger når det er skattepenger man forvalter, så jeg mener ikke det offentlige skal begynne med frynsegoder). Jeg tror mange private arbeidsgivere er flinkere enn offentlige til å gi medarbeiderne en følelse av å "eie" litt av prosjektene slik at man gjør det lille ekstra med glede.
Der jeg jobbe nå får jeg faktiks ikke velferdspermisjon for planleggingsdager. Det har jeg alltid fått før. Men de godtar at man tar med ungen på jobb så da går det jo på en måte.
Vi får heller ikke permisjon til det. Vi får permisjon første dag i bhg og første skoledag, utover det må vi avspasere eller bruke feriedager. Hvis vi i det hele tatt får fri, arbeidsgiver regner ikke den type dager som sitt problem. offentlig ansatt
Det som er litt delikat i lærerjobben er jo at man ikke har noen feriedager eller avspaseringsdager man kan bruke når man vil, så hvis man ikke innvilger velferdsperm er det egentlig ingen måte å få vært hjemme på. Dvs, man kan søke om perm uten lønn selvsagt.
Innimellom føler jeg meg litt bortskjemt i det offentlige. Som i dag, på tur i skogen med blide unger og (nesten) oppholdsvær. Og selvsagt er det en god trygghet i å vite at jeg ikke blir oppsagt, men flyttet til en annen skole dersom skolen min ikke har bruk for meg lenger. Men at jeg skal være bortskjemt fordi jeg får avspasere for sene kvelder og søndagstimer sommerstid, det vil jeg ikke påstå. Kjekt med fri store deler av skoleferiene, selvsagt, men noen ganger er jeg usikker på om det virkelig kompenserer for alle de søndagene søndagsturen utgår fordi jeg må en tur på jobb...
Jeg vil tro det er plusser og minuser med de fleste yrker være seg i det private eller i det offentlige, og så er kunsten å finne det yrket der en setter pris på plussene og ikke bryr seg nevneverdig om, eller i hvert fall kan leve med, minusene.
Jeg har ikke noen muligheter til å avspasere for å være hjemme med unger når det er planleggingsdager. Jeg har sagt ifra at faren ikke kan ta alle planleggingsdagene, så da må jeg ta med ungen. Det er ikke skolen selv som har bestemt dette, men kommunen. Så de har igrunn ikke annet valg enn å la oss ta med unger. Nå bor jeg i en annen kommune enn jeg jobber, så planleggingsdagene faller ikke sammen med kommunen jeg jobber i sine. Når det er planleggingsdager i samme kommune som jeg jobber så er det endel unger med på jobb for å si det sånn.
Jeg kan sikkert løse det med vikar som jeg tar igjen senere jeg og. De er veldig greie på dette egentlig. Jeg har bare jobbet dette året på denne skolen, men vi har løst det ved å dele på dagene til nå (jeg og mannen altså) Ingen av oss får gjort noe når vi har med 3 åringen på jobb. Men når vi deler det så går det igrunn greit. Elevene synes det er kjempestas. Til og med tøffe gutter smelter når en søt liten treåring kommer med verktøy på jobb. Han skal jo "jobba" når han er med mamma på jobb!
Jeg har hatt med unger på jobb, og mannen likeså (også lærer). Ikke ideelt i det hele tatt, men ulønnet permisjon er uaktuelt, og på barneskolen underviser man stort sett alle ungenes timer på en 100% stilling, så det er ikke lett å jobbe inn en fridag. Ingen velferdsperm for planleggingsdager, nei.
Det verste er at barnehagens planleggingsdager ofte kolliderer med skolens planleggingsdager. Da kan jeg ikke ha med unger på jobb, og kan heller ikke være borte. Da er gode råd dyre og gode venner VELDIG verdifulle.
I vg hos oss gir vi nærmest aldri elevene fri, det er kun i krisesituasjoner, det settes inn vikar nesten alltid. Men vet at det er svært forskjellig fra skole til skole.
Absolutt. Det var derfor jeg tok det med i det første innlegget mitt.
Inntil to timers lønnet ammefri pr. dag, er forresten også et gode jeg har benyttet meg av i det offentlige. Jo, jeg føler meg av og til litt priviligert.
På den andre siden er jeg ikke villig til å gå med på at det er noen automatikk i at arbeidspresset eller -tempoet er høyere i det private enn i det offentlige. Teomannen og jeg jobber på samme arbeidsplass, og vi sitter begge to og jobber utover natta mer enn ofte nok.
Helt enig i det - dette gjelder jo generelt egentlig. På samme måte som man ikke sitter i det private og suger inn høye lønninger uten å gjøre noe for det heller. Enig med Ming som påpekte at det er for og mot alle steder og man må finne det stedet man finner flest for og de mot som er til å leve med.
Jeg synes det høres stressende ut å være lærer eller på annen måte ha helt fast arbeidstid uten et sekund i slækk. Det er deilig å kunne komme litt senere hvis det er en røff morgen, eller jeg skal noe, eller gå tidlig hvis det er noe spesielt.
Floksa: All sympati. Jeg tjener nå dobbelt så mye som foreldrene mine tilsammen. De er bønder på en stor og lønnsom gård. :himle: Folk synes mat skal være gratis, og at de som produserer den ikke skal tjene penger så klart. Og dyrevelferd tror man visst er gratis.
nja, nei, kanskje ikke, når jeg tenker meg om. Men da jeg leset det tenkte jeg med en gang litt sånn "-åhh, lærere er flinke til å klage, som om det er noe bedre for oss andre liksom..."
Men du skrev jo ikke at dere hadde det noe værre enn oss andre så jeg trekker det tilbake. :nikker:
Jeg klager sjelden over jobben min. Det var ment som et svar til en eller annen som trakk inn velferdsperm for planleggingsdager som et gode offentlig ansatte har. Ville bare understreke at det i tilfelle ikke gjelder alle offentlig ansatte.
Forøvrig regner jeg med at det er mange yrker der det er mye verre å ha med seg unger på jobb. For meg som er lærer på småskolen er det faktisk gjennomførbart, om enn ikke hverken ideelt eller populært.
Det er både fordeler og ulemper med å jobbe i det offentlig, og det er selvfølgelig også store forskjeller. Jeg stortrives i det offentlige, og ønsker meg overhodet ikke tilbake til det private. Jeg liker de ordnede forholdene, fleksitid,sommertid osv.
Jeg opplever også at jeg i de to offentlige foretakene jeg har jobbet at jeg veldig raskt har fått mye ansvar og fått lov til å lære mye og få utfordringer. jeg har enda til gode å få avslag på søknader om kurs, og når jeg har vist interesse for spennende oppgaver, så har jeg fått ta del. Det er faktisk den viktigste årsaken til at jeg trives så godt. Lønna er også OK. Men jeg liker ikke uttrykket bortskjemt. Jeg føler meg absolutt priviligert, men det er absulutt ikke sånn at det ikke stilles krav og at jeg og mine kollegaer ikke jobber veldig hardt til tider.
Er det å være bortskjemt når man har en trygg arbeidsplass? Med fleksitid og betalt lunsj? Å stresse seg gjennom hele arbeidsdagen og likevel ikke bli ferdig? Å jobbe for en kommune som sparer og sparer og ikke har råd til noe som helst av personalaktiviteter? :gruble: Ja, da er jeg visst bortskjemt.
Jeg tenkte faktisk på den biten også. Akkurat når det gjelder økonomien, tror jeg nok en del av privat ansatte har en del mer å rope hurra for. Jeg har mange venner/familie som jobber i det private. Når de forteller om råflotte spa-weekender på hotell, julebord med alt inkludert, supre julegaver og bonus fra bedriften, barnas dag, gratis trening etc, etc, ja da tenker jeg at jeg ikke er spesielt bortskjemt. Jeg har f.eks til nå ikke vært på et eneste julebord jeg ikke har betalt selv. Har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har betalt småting til klasserommet, eller betalt for elever som har glemt penger osv av egen lomme. Gidder sjelden å be om penger igjen av jobben, det er alltid så mye pes...:nemlig:
Jeg har jobbet i det private i mange år, og vi har alltid fått fine julegaver og julebord av bedriftene. Nå betaler vi alt selv. Julegaver får vi ikke. Vi skal ha en avslutningsfest for sjefen, som slutter snart. Vi skal betale hele gildet selv, og i tillegg spandere på henne. Det blir minst 600,- per person slik opplegget er nå. I tillegg kommer drikke og transport. Enda bra vi er så godt betalt! :knegg:
Jeg føler ikke at jeg er spesielt bortskjemt, nei. Men heller ikke at jeg har alt for mye å gjøre eller er utrygg. Men jeg ser at jeg har en jobbtrygghet som er god å ha. Og feriene/den tvungne avspaseringen er ikke dum den heller. Selv om jeg mye heller ville jobbet 8-16 enn slik det er nå hvor all avspasseringen må tas på sommeren.
Jeg var med på IT-toppen i det private hvor det fløt med helgeturer, gratis alkohol og fine gaver. Jeg var også med på nedturen hvor alt forsvant. I løpet av samme periode var jeg utleid til det offentlige, der de betalte en del selv, men hvor arrangementene til gjengjeld ikke forsvant i dårlige tider, og hvor stemningen alltid var upåklagelig. Jeg var gjerne med (og betalte selv). Senere har jeg vært med på mer moderate tider i det private (i en mer moderat bedrift og bransje i tillegg) hvor jeg har betalt noe selv, og fått noe betalt. Fine opplevelser alt sammen - og masse ubrukelige julegaver.
Nå betaler jeg det meste selv, selv om skolen er flink til å sponse fester og slikt. Oppmøtet er upåklagelig og stemningen minst like bra som da jeg var med på festene der gratisalkoholen fløt. Til jul er det ingen julegave, men en fantastisk hyggelig lunsj med helt grei mat og samvær i flere timer, samme til sommeren. Og jeg foretrekker det fremfor de avslutningene i det private der vi hev i oss maten på en halvtime og løp tilbake til jobb og fakturering.
Jeg føler jeg har prøvd en del av spekteret her. Det er fordeler og ulemper med alt, men julegaver og gratisfester har jeg ikke savnet et eneste sekund. Det er ikke det som gjør jobben verdt å være på, og heller ikke det som gjør at man føler at man blir satt pris på.
Jeg har igrunn ikke noe behov for å teste ut det private. Jeg har en venninne som er jurist, hun har bevisst valgt å jobbe i det offentlige fordi hun gjerne vil ha tid til annet enn jobb. Det som er skikkelig sært er at mange av juristvennene hennes ser ned på henne fordi hun har valgt som hun har. De mener at hun ikke har noen ambisjoner. Til og med kjæresten hennes sier det samme.
At bøndene er dårlig betalt er ingen hemmelighetl, og en yrkesgruppe det absolutt bør arbeides for at skal få bedre kår. Det gjelder selvsagt ikke alle der heller, men de jeg kjenner er på jobb 24/7 og har særledes lite fritid. Vokst opp på småbruk som jeg er kjenner jeg godt til den problematikken.
For "fotfolket" innenfor offentlig sektor er heller ikke tilværelsen spesielt lukrativ og der jeg jobber merker vi godt til "finanskrisen" med nedbemanninger, jobbe uten vikar ved sykdom osv. Er nok en grunn til at jeg tasser rundt med et blodtrykk som ikke er særlig sunt for meg for øyeblikket. Det skal spares på alt. Også utstyr til barna/barnehagen. Vi får i år 4 nye sykler fordelt på 60 barn. Fra før har vi 4 stykker som nesten ikke henger sammen. Vi har fått ny sand i sandkassen, og det er det hele av hva vi får til nytt utstyr i år. Vi har fått en pott på 1000 kroner for hver avdeling til innkjøp av materiale til bruk på avdelingen, det være seg møbler eller andre ting. Det fins ikke penger så enkelt er det. Noe som garantert er samme situasjon i det private næringsliv også.
Jeg syns ikke vi sutrer. I hvertfall ikke de jeg kjenner i det offentlige. Å jobbe for en god pensjonsavtale syns jeg ikke å være sutrete.
Jeg har heller ikke lange ferier, og vi har ikke sommertid eller kan avspaserere når vi vil. Jeg samler opp avspasering til jul og påske for å unngå å belaste mine medarbeidere. Hver gang noen av foreldrene henter barna sine for sent, som i praksis vil si hver dag, så jobber jeg gratis. Noe som egentlig er helt greit. Alt administrativt arbeid på avdelingen gjør jeg hjemme i min ubundentid, noe som vil si at jeg bruker langt mer enn det jeg er betalt for. Alle foreldresamtaler tar jeg utenfor arbeidstid for å gjøre det best mulig for mine kollegaer og for å unngå ekstra belastning på avdelingen.
Jeg elsker jobben min og de fantastiske menneskene jeg møter hver dag. Men jeg skal også leve både nå og siden og jeg har ikke tenkt å jobbe ræva av meg for en "takk" når jeg går av med pensjon som 67 åring.
Jeg møtte noen staute damer fra Fagforbundet i går. Tøffe hjelpleierdamer som opplever at kravene til effektivitet og "produktivitet" går over alle støvleskaft. Kommunen vil tvinge dem til å ha 13-timers skift (også vanlig i barnevernet) og det uthuler jo normalarbeidsdagen vi har kjempet for i alle år. De fjerner renholdere og kjøkkenassistenter og bruker fagpersonale til renhold, matlaging og andre oppgaver som de ikke er utdannet til. Å ha normal arbeidstid er veldig viktig, og hvordan kan feks en alenemor ha 3 13-timers vakter på rad en helg? Eller en far eller mor som har lyst til å se familien sin?
Nei, jeg synes på ingen måte de som jobber i det offentlige er bortskjemte. Men til tider har de et litt feil bilde av hvor enormt lukerativt det er i det private næringsliv.
Jeg har alltid jobbet privat, og har definitivt tatt min dose av ubetalt arbeidstid. Ikke har jeg sett noe til noen lukerativ spa-weekend på selskapets regning heller. Jeg klager ikke, men ekstremt fancy, schmancy er det heller ikke.
Nok en førskolelærer som jobber ræva av seg melder seg. Fast stilling har jeg heller ikke, får et nytt årsvikariat hver høst og kan hverken ha syke barn eller være syk selv den første måneden. Det er en slitsom og travel jobb, såvisst er den givende og interessant også, men jeg har alltid dårlig samvittighet overfor barna for alt som jeg ikke rekker. Dette året har jeg studert spesialpedagogikk ved siden av jobben (valgte å gå ned 20 % for å ha tid til alt). Studiet kostet meg drøyt 25000 kr, mye arbeid og forsakelser. Ikke en krone i lønnsøkning, selv om kunnskapene er etterspurte og relevante i jobben.
You should try it!
Det er faktisk slik, skremmende nok. Litt av grunnen til at bønder står opp i gryota, går i fjøset, steller seg for så å gå på sin vanlige jobb, komme hjem og atter ta fjøset, spise middag og gå i fjøset igjen. For ikke å snakke om slåtten, da jobber man døgnet rundt. Så at reallønnen er ned mot 26 kr timer er jeg ikke i tvil om. Det er ingen dårlig spøk en gang.
Samme her. Det jeg savner noen ganger er firmabilene, det å skifte bil noen ganger i året og å ha en som virker hele tiden, det var et gode som var virkelig godt å ha.
Når det er sagt er jeg der at jeg trives med at jeg blir satt pris på både for den jeg er og for jobben jeg gjør. Det er så mye bedre og ikke minst at jeg kan gå hjem og faktisk ha fri, det kunne jeg aldri før.
Jeg er i det private. Uten betalt lunsj, uten spa-weekender, sågar uten julebord - ikke engang et man betaler selv. Vi har ikke ammfri med lønn, ikke feriepenger på persmisjonspenger, ikke betalt i de to ukene med perm pappa har i forbindelse med fødselen. Vi har ferier som må omrokkeres når kundene har behov og vi må jobbe kvelden når det skjærer seg. Ikke tjener vi mer enn de tilsvarende jobbene i det offentlige heller. Vi har ikke firmabil heller - vi er pålagt å holde oss med bil selv og stille med den på jobb hver eneste dag året rundt. Mot den nette godtgjørelse av 750 kroner per måned. Minus skatt.
Om jeg synes det er noe å klage på? Nei. Jeg synes vi har det helt greit jeg. Og det synes jeg de aller, aller fleste ansatte i offentlig sektor ser ut til å ha også.
Men det er et tilfelle at det er en uthuling av normalarbeidstiden, med lange vakter, arbeid hver tredje helg, ferdig på jobb klokken 2300 og så tilbake på jobb klokken 0700. Ikke at jeg tror at det er så mye bedre i tilsvarende stillinger i det private næringslivet heller, det er nok ganske likt. Er det det vi ønsker oss da, stadig mindre fritid, stadig større krav til effektivitet og innsparing. Færre stillinger og mindre folk til å gjøre jobben. Dette gjelder jo både offentlig og privat næringsliv. Vi er så glade og takknemmelige over å ha jobb at vi takker og bukker og finner oss i alt. "Du som er så heldig å ha jobb, ja du må jammen stå på ja".
Jeg er blitt så gammel at jeg har begynt å protestere litt. Fordi jeg ser at det rævkjøret som drives på folk i dag fører en ut i en posisjon der neste skritt er uførepensjon, og den er i hvertfall ikke mye å leve av. Men for all del, en må huske å være takknemmelig for at man har jobb.
Undres om det noen gang er noen som er takknemelige for at vi jobber.... Bortsett fra den stakkaren som bor på et av landets eldrehjem og faktisk fikk opp av sengen før middag. Han skal også huske på å være takknemmelig for at det fins noen som vil ta seg av ham.
Perhonen - jeg er takknemlig for at jeg har jobb. Og jeg er tøffere enn toget på å avgrense jobben mot privatlivet mitt. Og min erfaring er at det går fint det. Man må bare tørre å sette disse grensene. Arbeidsgivere kan være kjempeflinke til å legge tilrette når de skjønner at det er enten det - eller så får de ikke det de ber om.
Det er ikke så ille å jobbe utover kvelden når man kan gjøre det fra hjemmekontoret etter at ungene er i seng for eksempel.
Nei, det er vel rundt 14 :eek:
Ikke så rart vi er en utdøende rase.
Når det gjelder å ha ungene med på jobb, så har jeg det, hver eneste dag.
Barselpermisjon er noe andre har.
Nå da sistemann ble født var jeg heldig å fikk 12 dager.
Da førstemann kom, hadde jeg en dag (ja EN dag).
Men jeg unner selvfølgelig andre alle rettigheter alt de får altså.
Ville bare nevne det for å bringe inn litt perspektiv :nikker:
Kunne nok hatt en egen tråd om dette. Og må innrømme at fremtiden til landets bønder skremmer meg. Ser selv hvordan landskapet gror igjen der jeg kommer i fra, rett og slett fordi ingen orker å satse på landbruk lenger. Det går ikke an å leve av det uten å ha en inntekt eller flere i tillegg. Min svigerinne fortalte at hun fikk kr 6,50 for en vær hun leverte til slakting for to tre år siden. Det kan ikke engang kalles en vits. Og fremtiden for norske småbrukere innebærer i hvertfall en tilværelse som minstepensjonister. Så hatten av for alle dere som fører norsk landbruk videre. Det er mer enn viktig. Så vi kan godt streike for større overføringer til landbruket. I så måte føler jeg at norske bønder også er statsansatte. Med pensjonsrettigheter. Noe å jobbe for kanskje Floksa? :nikker:
Jeg har en såkalt lukrativ lederstilling i det private. Fordelene er god lønn, ja, og stor frihet på den måten at ingen teller timene mine (knapt nok dagene). Men det er fullstendig kniven på strupen på resultater. Det som skal gjøres, skal være gjort innen fristen, og med tilstrekkelig kvalitet, uansett om barna er syke eller barnehagen stengt eller det er langfredag, torsdags kveld eller sommerferie. Det finnes ingen unnskyldninger, bare uinteressante forklaringer.
Jeg får ikke overtidsbetalt, jeg har pålagt reising og helgejobbing (og jeg kan forsikre om at en 5-dagers konferanse på et høyfjellshotell to ganger i året definitivt ikke føles som et gode. Det er jobbing fra morgen til middag, og jeg ville mye heller vært hjemme med familien på kvelden enn å jabbe med kolleger over et middelmådig måltid og to glass slapp vin).
For en stund siden mistet 25 % av firmaet jobben over natten, og alle konkurrentene våre skjærer ned med sabel. Det påvirker selvsagt arbeidsmengden tilsvarende for de som er igjen. Ingen i bransjen vet om de har jobb til høsten. Og da mener jeg ingen.
Jeg har mange ganger telt på fingrene om jeg skulle gå ned noen hundre K for å ha en stilling der jeg kunne komme 8 og gå 16 (15 på sommeren), slå av mobilen når jeg går ut døren og slippe å tenke en døyt på papirbunken på pulten. Nikke sånn litt deltagende når jeg leser om finanskrisen og bla om til neste side.
Ikke at det er synd på meg, altså. Jeg har en jobb jeg (vanligvis) elsker, jeg må ha litt kanonild rundt ørene og adrenalin i årene for å funke skikkelig. Og jeg er helt sikker på at mange jobber stumpen av seg i det offentlige også. Men det er altså ikke gull, ALT som glimrer.
Det kommer an på hvordan man definerer bortskjemt.
Jeg har all min yrkeskarriere jobbet i off.sektor. Jeg har hatt sikker jobb, fast arb.tid, tariffavtaler, aksept for å være fagorganisert, overtis kun hvis jeg har ønsket det selv (har etter 17 år i helsevesenet aldri blitt pålagt å jobbe overtid).
Ja, i mange tilfeller er vi kanskje litt bortskjemte med all forutsigbarheten +++.
Det som det offentlige kanskje henger litt igjen med er jo det evinnelige temaet økonomi. Alt blir styrt etter pengesekken. Man ser ikke behov, men kroner og øre. Sånn sett er vi lite bortskjemte synes jeg.
En annen ting litt på siden; jeg tror de som jobber i privat sektor ofte er flinkerer til å disponerer arb.dagen sin nettopp fordi mye av jobben ofte måles i resultater.
Ikke at arb.takerer i f.eks helsevesenet ikke er det, men når herrr Hansen ikke kommer opp av sengen før middag tenker jeg at enten er sykehjemmet helt usannsynlig dårlig bemannet eller man disponerer arb.dagen sin helt feil. :brannfakkel:
Nei, nei på ingen måte, man er ikke bortskjemt fordi man har en god arbeidsplass. Men kanskje man burde SE de fordelene man faktisk har og sette pris på dem i stede for å bare fokusere på det negative og klage.
Jeg ser feks noen lærere her som setter pris på ferien sin, det er flott å høre. Ofte hører man at lærere "forsvare" ferien sin med at det skulle bare mangle for de har så uendelig mye overtid i løpet av året. Men for meg er bare tanken på å kunne ta ut så mye fri i løpet av et år ren luksus. Tenk å kunne samle opp all plusstid til sommeren og ta tre uker ekstra ferie!!!
Det er ganske vanlig å ha stressende arbeidsdager, jobbe mot tida, forsøke å levere urealistisk - og på toppen av det hele måtte være med på innsparinger og ikke få noe særlig igjen annet enn gode ord om man er heldig. Det er ståa for ganske mange.
For et par år siden fikk jeg en halv marsipangris i julegavet, året etter kuttet de ut den siste halvdelen også. Og det var før finanskrisa. Det er ikke bare kommuner som sparer....
Og slik kommer det til å fortsette å være. Fordi vi godtar at verden er slik fordi vi er så heldige å ha en jobb.
Jeg er glad jeg har jobb. Jeg elsker jobben min. Men jeg syns ikke jeg er bortskjemt. Jeg er på jobb 40 timer hver uke. Minst. Jeg stiller opp på alt jeg blir bedt om, og har stor forståelse for at vi må spare, at vi må stille opp for hverandre, at vi må jobbe ekstra uten vikarer for å stille opp for bedriften vi jobber i. Jeg håper bare at det ikke må være slik resten av mitt yrkesaktive liv, for da har jeg lite å se frem til som pensjonist. Jeg har bare en helse, og det er bare meg som kan ta vare på den. For om den svikter er jeg ikke uunnværlig, det er tusener som trenger den jobben jeg har.
Men jeg kan egentlig si nøyaktig det samme. OK, det er ikke mer enn hundreish som vil ha min jobb. Ellers kunne det vært mine ord. Same shit, different wrapping.
Bra med adrenalin og kanonild der jeg jobber også. Og det finner du jaggu i bondeyrket også. Å kjøre høy om kapp med tordenvær, når man vet at dersom man ikke får inn høyet ryker maten til dyrene gjennom vinteren og tusenvis av spenn rett ut av vinduet er mildest talt eh...hektisk. :knegg:
Jeg er utrolig takknemlig for å ha vokst opp på gård, man blir nemlig en jævel på å jobbe og har en arbeidskapasitet og en jobbdisiplin de færreste er forunt. Selv om mine foreldre har jobbet 16 timer i døgnet all den tid jeg kan huske, så var vi alltid sammen med dem. Men ingen penger, ingen ferier, ingen avslapning og bare kjeft i media og fra de fleste partier. Det er forferdelig sårt for folk som jobber vettet av seg og ikke tjener en dritt å bli fremstilt som late subsidieslasker som er dumme i hodet og ikke gjør noe bra eller riktig.
Jeg er lærer, og jeg er glad i den lange ferien (4 uker + avspasering), men det er ikke sånn at jeg kan ta ut avspasering når jeg selv vil. Den må jeg ta ut i sommerferien. Sånn er det bare. Det er litt vanskelig å undervise når elevene har ferie ...
Og jeg er klar over at andre ikke bare kan ta ut avspasering når de selv vil de heller. Det må passe med jobben osv, men slik jeg har forstått det så er det litt mer fleksibelt på andre arbeidsplasser enn i skolen (og da mener jeg både offentlig og private arbeidsplasser).
Jeg er egentlig ikke så veldig misunnelig på de som jobber i det private. Jeg er glad for at jeg er offentlig ansatt. Jeg er glad for at pensjonsavtalen er sikret (for denne gang). Noe av grunnene til at offentlige ansatte kan akseptere litt lavere lønninger er nettopp disse godene. Jeg tror ikke jeg ville være dem foruten.
Noe av problemene med slike diskusjoner - det offentlig vs det private - er at mange ikke vet hvordan det er på den andre siden og har derfor mange fordommer. Det oppstår en god del myter, som at lærere ikke jobber noe, at man blir rik av å jobbe i det private osv osv osv, når man ikke vet bedre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
