Nå har det vært mange tråder om misbruk av både trygd og sykepenger, så da fikk jeg lyst til å spørre hvor grensene deres går for hva som er ok, og ikke ok å gjøre på et par områder til. Og hva dere ville meldt fra til rette myndighet om. Alt er eksempler fra egen omgangskrets, og fikk meg til å bli mer enn litt :eek:.
To venninner (tidlig 20-årene), finner et kredittkort, som de så bruker ute på byen. Ikke en gang, ikke to ganger, men gang på gang på gang. Jeg prøvde å si at det var så godt som svindel og tyveri, men de hørte ikke helt etter. Jeg håpte at de ble tatt, men dessverre ble de ikke det, de mistet kortet selv...
Par, ute og kjøper møbler. Hun i kassen glemte å ta betalt for halvparten av møblene, de oppdaget det mens det skjedde. Sa ingenting, og skrøt av det etterpå: snakk om flaks, møblene til halv pris! Min reaksjon var å si at jeg syntes de like gjerne kunne ha stjålet møblene direkte, og at jeg selv ville gitt beskjed. De mente at det var kassedama sin feil, og at hun bare kunne ha det så godt når hun var så sløv :rolleyes:. Selv sier jeg fra om det bare er tiere, og hvis det er større beløp går jeg tilbake til butikken, selv om jeg oppdager det når jeg er kommet hjem. Hvor går grensen for hvor store beløp man kan underslå, og hvor langt fra butikken må man være før det er greit? :rolleyes:
En venninne til en annen venninne: du som er alenemor burde jobbe deltid, da tjener du så lite at du har krav på sånn og sånn stønad, pluss at du kan få sosialbolig (med referanse til en annen bekjent som jobber deltid og bor i sosialbolig, som hadde forklart denne fantastiske løsningen for henne). Min alenemor og jeg ble ganske :eek: og min alenemor sa vel noe i retning av at hun heller ville spise nudler daglig, enn å synke til det nivået (altså ikke det nivået der man mottar støtte, men det nivået der man manipulerer virkeligheten for å få støtte). I det siste eksempelet kan man jo ikke melde fra til noen da, det er jo ikke ulovlig å foreslå at noen skal gjøre noe umoralsk...
Nr 3 vet jeg ikke om jeg skjønte helt. En eller annen foreslår en løsning til en annen som ikke passer den andre? Det er ingen drøm å være avhengig av sosialstønad, så den hadde jeg avskrevet som dumskap og uvitenhet. Ikke tror jeg helt på det denne personen har sagt heller, for man skal tjene fryktelig lite for å få sosialstønad/-støtte. Når det er sagt synes jeg så absolutt alenemødre og andre skulle få støtte fra sosialkontoret og andre instanser hvis og når de trenger det.
Om jeg ville ha meldt fra i tilfelle en og to? Sannsynligvis ikke.
Nr. 1 og 2 er såpass graverende at jeg mest sannsynlig hadde kuttet vennskapet med disse personene. Jeg vil ikke ha slike venner. Og du kan banne på jeg hadde gitt beskjed! Jeg skjelte ut svigermor så det sang utafor en Rema-butikk en gang hun snøyt til seg noen fullprisepler(!) til halv pris. Og skrøt av det da vi gikk ut av butikken.
Eksempel 1: Jeg hadde tatt med meg kortet. Jeg hadde ikke brukt det, men lagt det i en konvolutt neste dag og sendt det til kredittkortselskapet.
Eksempel 2: Jeg hadde sagt fra med en gang. For kun 3 dager siden oppdaget jeg at jeg hadde glemt å betale for yoghurt som lå på kalesjen. Da gikk jeg tilbake og betalte det. Jeg hadde ikke rukket å komme ut av butikken når jeg så det, men jeg skulle ha vært ganske langt unna for å ikke gå tilbake. Og hvis jeg hadde vært for langt unna kunne det godt være at jeg hadde betalt for dem neste gang jeg var i butikken, og sagt at jeg hadde glemt å betale for dem sist jeg var der. Får jeg for mye vekslepenger sier jeg ifra.
Eksempel 3: Jeg hadde ikke klart utnytte systemet på denne måten. Og jeg ville heller aldri ha klart å bo i en sosialbolig om det ikke var helt nødvendig. Det hadde vært pinlig synes jeg. Jeg vil gjerne klare meg selv.
Jeg er en veldig ærlig person og hverken klarer eller vil stjele eller utnytte selv om det gjelder 1 krone. Og jeg gir også beskjed til andre at slikt ikke er riktig - og jeg hadde sagt fra til alle disse hva jeg syntes om det.
Den første synes jeg var veldig drøy, ville aldri falt meg inn å missbruke andres kredittkort eller sett på at andre gjorde det.
Den andre er også over grensen når det er snakk om dyre ting som møbler etc. Men jeg må innrømme at når jeg har oppdaget at det ligger igjen ting i handlevogna er det ikke alltid jeg går tilbake og sier i fra. Men da snakker vi om småtteri som koster 10-20 kr.
Siste er for meg helt utenkelig. Altså å utnytte systemet som alenemor (å foreslå det for andre er jo bare dumskap.) Jeg har en eller annen stolthet rundt det å klare seg selv, og det å be om støtte fra det offentlige hadde vært absolutt siste utvei. Men det er klart at noen kan være i en situasjon der å jobbe halvt og motta stønad vil være det absolutt beste og mest praktiske. Jeg dømmer dem ikke av den grunn.
Systemet er der for dem som har behov for hjelp. Sosialbolig er for dem som ikke har råd eller mulighet til å skaffe seg egen bolig. Enten fordi de tjener så lite at de ikke har råd, eller fordi de faller utenfor fordi ingen vi leie til dem. Hvis man er i stand til å jobbe og klare seg selv, så gjør man det. Selv om det er lovlig å gå ned i stilling, slik at man kan motta trygd og ekstra støtte, så mener jeg det er moralsk forkastelig. Og det mener flertallet av de alenemødrene jeg kjenner også: de vil klare seg selv.
Å manipulere virkeligheten for å skaffe seg noe man i utgangspunktet ikke trenger, blir for meg helt feil. Hjelpe ungene? Til hva da? Det sies jo at sosial status går i arv, og vil man da lære ungene at de ikke trenger å jobbe, for Staten (eller i dette tilfellet Kommunen) kan ta vare på dem?
Det er helt sikkert lovlig, men det er vel likevel utnyttelse og undergraving av systemet? Hvis man har en jobb og tjener så man klarer seg, bør man da gå ned i stilling for å få tjenester og ytelser man ellers ikke ville hatt krav på?
Jeg tror de aller fleste tenker som det, at de heller vil ha dårlig råd enn å utnytte systemet. Heldigvis. For mange som tenkte slik ville jo undergravd systemet fullstendig. Man jobber selvfølgelig fullt om man har kapasitet til det, man planlegger ikke stillingsprosenten etter hvor mye trygd man kan få.
Nummer 1 vill jeg tent på alle pluggene ved. Jeg ville sagt klart fra at jeg ikke vil involveres i svindel og at om de insisterer på å dra meg inn i det så ser jeg meg nødt til å varsle. Jeg tror faktisk at det der ville gjort at jeg ville kuttet dem ut - jeg kan absolutt ikke se for meg at jeg ville beholdt venner som bedrev kredittkortsvindel.
Nummer 2 ville jeg aldri gjort. Jeg ville neppe meldt noen som gjorde det, men jeg ville sagt hva jeg mente om det.
Nummer 3 ville jeg heller aldri gjort. Jeg er alenemor og har ingen stønader med unntak av skatteklasse to for dette - jeg liker å vite at når folk tisker om alenemora med det store huset og bilen så sitter jeg og vet utmerket godt at jeg betaler alt selv fra egen lønning. Derimot ser jeg faktisk ikke det aller største problemet om andre velger å gjøre det på den måten. Det passer ikke meg - men om det er en god løsning for dem, så ok. De får angre det den dagen de skal for eksempel søke lån i banken, eller den dagen de gjerne skulle hatt råd til litt ekstra, men ikke kan tjene mer penger uten å måtte dekke utgiftene sine selv.
Milfrid - om man har en jobb og tjener penger nok, og så blir skilt og tiden ikke strekker til og man kan få en vesentlig enklere hverdag hvor man kan ta bedre vare på barna ved å gå ned i stilling og heller ta imot noen ytelser så er det greit for meg at noen velger det.
Jeg valgte å ikke gjøre det - men det er ok om andre velger det.
Hmm, kjenner at jeg ikke kan forstå hvor "skilt" kommer inn i bildet? Er det med tanke å at man plutselig får dårligere tid og råd? Min venninne har vært alenemor fra dag 1, og klart seg selv. Dvs, hun hadde støtte under utdannelsen, men så snart hun kunne begynne å jobbe, så jobbet hun, og klarte seg selv.
Jeg synes at hver og en skal jobbe og tjene sine egne penger. Klarer en seg selv, så klarer en seg selv. Selvfølgelig er det noe annet om man sliter seg ut og blir syk av det, men hvis tanken kun er at man kan komme like godt ut av det økonomisk med å jobbe mindre, da blir det helt feil i mine øyne.
Motivasjon? Regner med at du ikke tenker på motivasjon til å jobbe?
For å si det sånn. Hun som hadde valgt å gå ned i stilling, hadde en 8-16 jobb, ikke av den slitsomme typen, offentlig ansatt. Skilt, mann som stiller opp.
Hun som ble :eek: av forslaget har videregående, jobber i servicebransjen, og er avhengig av hjelp fra foreldrene for å sjonglere arbeidstid og barn, da faren til ungen aldri har stilt opp. En skulle tro at motivasjonen var større hos sistnevnte, enn hos førstnevnte :rolleyes:.
Jeg tror at det for mange handler mer om holdninger enn motivasjon :nemlig:.
Systemet åpner for det, man gjør ikke noe ulovlig, men i mine øyne blir det feil at samfunnet skal betale, skilt eller ei. Selvfølgelig er det ingen regel uten unntak, men generelt sett mener jeg at man skal klare seg selv, så godt man kan, og at offentlige støtteordninger er noe man benytter seg av i siste instans, fordi man av ulike grunner ikke kan (eller klarer) å jobbe.
Jeg tror at hvis flertallet tenkte slik, ville man kunne lage et bedre systemt for de som faktisk er avhengig av samfunnet for å klare seg :nemlig:.
Det er veldig lite som skal til av uærlighet før jeg synes det er uakseptabelt.
Mannen min ble kjent med den siden av meg på første date - da vi var på kino og billettøren ikke rev av billettene våre.
Da kunne vi visstnok få dem refundet (ikke at jeg skjønte hvorfor den gang og heller ikke nå - men i hvert fall), noe jeg nekta og min tilkommende måtte kaste dem i boss med stor sorg :knegg:
Jeg gir beskjed om jeg får en tier for mye i vekslepenger.
Om jeg kommer på at jeg ikke har betalt for bleiene under vogna før etter at jeg har gått ut av butikken, går jeg tilbake og betaler for dem.
Eksempel 1 og 2 er hårreisende, jeg hadde neppe klart å holde tilbake min mening om den saken :nemlig:
Milfrid - skilt kom inn i bildet som i betydningen av at man kan ha en endret livssituasjon i forhold til å jobbe fullt om man er gift kontra om man blir alene med barna. Jeg hadde ikke forutsetning for å vite om din venninne var skilt eller alenemor hele veien eller hvorfor hun valgte å gå ned i stilling.
Jeg har som sagt valgt å jobbe og ikke ta imot noe selv.
Nr 3 skjønner jeg ikke helt, er det galt å gå ned i stilling, få støtte man har krav på forå være mer sammen med familien?
jeg gikk ned i stilling for å få mer tid med gullet mitt, å ja jeg fikk støtte da fordi jeg var alene å årslønnen jeg hadde tilsa at jeg hadde rett på stønader. Jeg kunne aldri gått ned i stilling om jeg ikke hadde fått stønader av nav.
Altså; jeg synes det er en stor forskjell på å anbefale denne løsningen i forhold til "få mest mulig for minst mulig innsats" og å fortelle om stønadsordninger til f.eks. en som er alene med et funksjonshemmet barn og stadig blir sykmeldt for utbrenthet. Satt på spissen begge veier, selvsagt.
Jeg kan i alle fall si at for meg personlig, så har det vært vanskelig å søke om rettigheter barnet mitt har krav på. En ting jeg synes er greit da er å lese litt om intensjonen bak rettighetene og sjekke om de stemmer overens med mine.
Jeg synes som nevnt ikke det er noe problem at noen velger å benytte de ordningene som er tilgjengelige. Akkurat som det ikke er noe problem at andre lar være.
Jeg synes ikke det å bruke lovlige ordninger heller har noe i en tråd om uærlighet å gjøre kjenner jeg. Det er ikke uærlig på noe vis.
Jeg skjønner godt at noen gjør det. Jeg tenker at hverdagen ville vært temmelig vanskelig å gjennomføre for meg hvis jeg var alenemor og hadde 100% stilling. Da måtte vi flytte nærmere jobben eller jeg måtte ned i stillingsprosent. Da ville jeg nok tatt med i regnestykket om jeg kunne fått stønad hvis jeg gikk ned i stillingsprosent ja. Men da synes jeg man bruker ytelsene som de var ment - som en hjelp. Å spekulere i hva som lønner seg mest, er noe annet. (moralsk)
Men ordningen er ikke der for at man skal få mer tid til familien!
Da er vi enige.
Det blir en helt annen ting! Det er ting man har krav på fordi barna (eller man selv) er funksjonshemmet. Som man kan ha krav på grunnstønad osv. Det å være aleneforsørger er verken en funksjonsheming eller en sykdom. Men selvfølgelig kan man som aleneforsørger havne i en situasjon da man trenger hjelp. Og det er helt ok å benytte seg av ordninger man trenger for klare seg.
Å gå ned i stilling for å oppnå å få støtte, blir for meg litt i samme sjangeren som å fake syk. Som sagt, jeg snakker ikke om å gå ned i stilling fordi man ellers ville jobbet seg syk, man ikke har alternativer fordi man ikke kan være to steder på en gang, og noen må se til ungene, osv. Jeg snakker om å spekulere i trygdeordninger ut fra lønnsomhet og hva som er mest behagelig. Ikke ut fra hva man faktisk har behov for.
Jeg synes det er noe som er fryktelig galt med rettighetene vi har i dette landet, når man kan gjøre slik :nemlig:. Og det var det jeg ønsket å diskutere.
Nøyaktig det jeg mener! Man skal ikke skjemmes over å bruke ordninger man trenger, men man skal ikke velge ordninger man ikke trenger, fordi de er der. DET mener jeg er uærlig.
Har jeg uttrykt meg på en måte som gjør at det kan misforstås, har jeg yttrykt meg klumsete. Jeg mener IKKE det er galt å benytte seg av en ordning, om man trenger den for å få hverdagen til å gå rundt - tidsmessig eller økonomisk.
[quote=Milfrid;1682425]Men ordningen er ikke der for at man skal få mer tid til familien!
quote]
Er det du som bestemmer hva ordningen er der for?
selv om jeg hadde god hjelp av pappaen til mini så hadde jeg ikke sjans til å jobbe 100%, hadde ikke fått kabalen til å gå opp. Dermed gikk jeg ned i stilling å mottok stønader for det. Skjønner ikke hva det har med uærlighet å gjøre.
Jeg synes det er de som administerer ordningene som skal ta den vurderingen, og at folk selvfølgelig skal få søke på det som er, uten å måtte være belest og belært :nemlig:. Det er trist at det er vanskelig for deg, og jeg håper ikke at det er holdninger du møter i byråkratiet som gjør det vanskelig å søke?
Men ordningen er ikke der for at man skal få mer tid til familien!
quote]
Er det du som bestemmer hva ordningen er der for?
selv om jeg hadde god hjelp av pappaen til mini så hadde jeg ikke sjans til å jobbe 100%, hadde ikke fått kabalen til å gå opp. Dermed gikk jeg ned i stilling å mottok stønader for det. Skjønner ikke hva det har med uærlighet å gjøre.
Nei, det er ikke jeg som bestemmer det, og om ser så lot jeg være kommentere din forklaring på at du mottok støtte. Jeg sier ikke at folk ikke skal få støtte som alenemødre! Jeg sier bare at det ikke er en ordning man har krav på per def som aleneforeldre, men fordi man ellers ikke får kabalen til å gå opp - økonomisk eller tidsmessig.
Ordningen er der nettopp for dem! Men den er der ikke for dem som ikke har noe problem med å få hverdagen til å gå opp, men som synes det er ok å jobbe deltid uten å gå (særlig) ned i lønn.
Jeg kunne jobbet i sommerferien. Er alenemor og student og har fri i sommer.
Greia er at om jeg begynner jobbe så må jeg begynne skatte og. Ikke bare av det jeg tjener i sommer, men også av det jeg får ellers i året. De vil også redusere stønaden noe i tillegg til skatten som blir trukket da. Så til slutt vil jeg ikke komme noe særlig bedre ut av det, og jeg vil måtte legge av det jeg tjener i sommer til resten av året, noe jeg ikke kommer til å klare fordi jeg ikke er en økonomisk reser til å planlegge. Det blir også en papirmølle og forholde seg til, som er enda større enn den jeg har nå. Nye vedtak osv. Jeg er ikke flink til å holde styr på sånt, og har mer enn nok. Ser selv at dette bare blir rot for min del.
Jeg har ikke dårlig samvittighet. Hadde systemet vært anderledes så hadde jeg jobbet, men det er det ikke. Hadde jeg kunnet si i fra meg alt i sommer og tjene penger og skatte som normalt da, for så å få det tilbake som før i september, så hadde jeg det. Men sånn fungerer det ikke. Noen jeg kjenner reagerer på dette. De om det...Jeg går ikke over lik for å kunne jobbe i to mnd.
Jeg får heller ha litt mindre, men jevnt med penger. Kommer uansett til å betale skatt igjen i løpet av ikke altfor lang tid. :jupp:
Reglene til NAV er ganske firkanta. Ikke alle reglene virker like logiske, men sånn er det bare. Man har fordeler og bakdeler. Jeg har en venninne som er student og går på attføring, som må sende meldekort (altså melde seg arbeidsledig) og sånne ting på tross av at hun er student og NAV godkjenner dette som tiltak.
Er mye snodig som ikke henger helt på greip, men så lenge man er innenfor reglene deres med gyldig grunn, så mener jeg at man får ha god samvittighet, så lenge man ikke tenker det som en permanent løsning. Å synse på det syntes jeg blir merkelig. Da er det systemet det er noe galt med, ikke menneskene som er inne i det.
Det er nok mest min "klare sjøl"-greie som er ganske godt innprentet hjemmefra. :knegg:
Da moren min var alene med meg og søsteren min var det forøvrig flere som lo godt av hvor "dum" hun var som valgte et strevsomt liv med henting og levering i barnehage, dårlig råd osv. fordi hun valgte å jobbe fremfor å bruke diverse støtteordninger. Jeg tror det har litt med hvor vi bodde da også, for å være ærlig. For da vi flyttet fra drabantbyen vi bodde i og til et annet sted var det andre holdninger som gjaldt, har jeg inntrykk av.
Skjønner egentlig ikke hvorfor det sidestilles med de andre eksemplene dine for det er jo fortsatt ikke ulovlig å motta stønader.
Jeg hadde hatt mer utbetalt i mnd for å gå hjemme enn jeg hadde for å jobbe fullt , men å gå hjemme heltid er ikke noe for meg. Men om andre velger det for å få tid med familien og slippe å stresse for å rekke henting/levering å jobb så må de få lov til det.
Har krav på stønader selv om man jobber da, alt etter hvor mye man tjener.
Jeg hadde dårlig råd selv om jeg jobbet og mottok stønader å de fleste aleneforeldre som jeg kjenner har dårlig råd selv med jobb og stønader. jeg skjønner ikke helt hvorfor man skal velge å ha dårlig råd fordi man skal klare seg selv å ikke ta i mot stønader.
Det er visst noen som tror man får så god råd når man blir alene for da får man visst så mye i støtte, for meg er det langt fra sannheten.
Ikke sant. En annen ting og:
Om man er alenemor, så kan det være vanskelig å jobbe fulltid. Noen steder er det mye trafikk og man kan i rushtiden bruke en time på en strekning som normalt tar 20 min. En times reisevei til og fra jobb i tillegg til en fulltidsjobb betyr at barna må være 10 timer i barnehage/skole hver dag. Er det ok? Ikke alle har utdannelse som er forenlig med 8-16 jobber engang. Er man to, så kan en person levere, en annen hente. Jeg sier ikke at barna eller moren dør av dette, men det er vel ikke akkurat en situasjon man ønsker seg. :undrer: Jeg kommer nok ikke til å benytte meg av disse ordningene etter endt utdannelse, men jeg hadde glatt svelget stoltheten om jeg ikke hadde hatt familie som stilte opp og realiteten ble ti timers dager for barnet mitt, hver eneste dag. :nemlig: Nå er å motta overgangsstønad en investering mer. Jeg utdanner meg og kommer til å tjene MYE bedre og vi kommer til å klare oss fint, selv om jeg måtte jobbe 80%.
Det irriterer meg litt at mange mener overgangstønadsmottagere = nek.
Nei men det er de som mener jeg burde jobbe disse to månder. Jeg KAN i praksis jobbe, og da burde jeg det, i følge dem. Ellers er det liten vilje til å stå på egne ben. Visstnok. :rolleyes: Jeg mener dette handler litt om det samme da. At selv om man kan, så er det faktisk greit å velge løsninger man blir tilbudt. Man er ikke lat fordi om man velger hjelp man tilbys. Enten om det er snakk om to månder eller to år.
Det du har arvet synes jeg faktisk er sunne holdniger :nemlig: Selv om det ikke skader å innse sine begrensinger å motta hjelp man faktisk trenger.
Selv sitter vi "godt i det" (det har vi ikke alltid gjort!), men vi er veldig opptatt av at det ikke skal bli soveputer for ungene, og at de ikke skal finne ut at vi er "rike". Jeg tror unger har godt av å lære seg at ting koster, og at man må jobbe for å få ting :nemlig:
Ok, jeg forstår hvorfor du er provosert :o. Jeg mener IKKE å likestille de tre tingene, det er bare tre løsrevne eksempler på hva jeg mener er uærlig. og jeg mener IKKE at alle som må jobbe redusert og motta offentlig støtte, er på linje med folk som misbruker andres kredittkort eller stjeler møbler. De er ikke på samme planet en gang! Jeg er temmelig sikker på at det store flertallet får støtte de har krav på og behov for. Jeg synes bare det er interessant å diskutere hva som får folk til å lyve og bedra for å oppnå økonomisk gevinst.
Og bare for å ha sagt det: Jeg liker en god diskusjon, og her inne er jeg kanskje kvass den ene veien. Men når jeg diskuterer med et par venninner, som mener at man bør gå på jobb når man er dødssyk , så lenge man enda står på beina (ok, satt litt på spissen, men ikke så mye, dessverre), så er argumentene mine ganske mye mer lik Kie sine ;)
Det er vanskelige å diskutere denne typen ting uten at noen føler seg støtt, men jeg går IKKE rundt og mistenker folk her for å være trygdesnyltere etc. Dessuten er jeg så dårlig til å huske navn (og nick) at jeg ikke har styr på særlig mange av dere. Og dermed er det nok enda lettere å tråkke på tær...
Kanonlett å få seg en jobb for to mnd som kan kombineres med barn :rolleyes:. Og studenter trenger også ferie.
Ellers er jeg ikke enig i at det er det samme om man velger det for to mnd eller to år. Dvs, jeg har ikke problemer med overgangsstønader etc, og er IKKE blant dem som mener at de som går på det er nek. Ikke er jeg misunnelig på dem som er alenemødre og det de får heller. Til det kjenner jeg vel for mange alenemødre :nemlig:. Eneste jeg kjenner jeg er vagt misunnelig på er den friheten de har den ene uka (noen av dem) er uten barn. Helt til jeg tenker på hvor mye jeg ville savnet dem :(.
Men altså, jeg mener ikke man skal motta alle ordninger som finnes, bare fordi de finnes, jeg mener man bør se på om man faktisk har behov for dem.
Behov er relativt da. Jeg tok et valg. Utdannelse.
Jeg hadde ikke trengt det egentlig. Jeg hadde fått meg en bra jobb jeg, men problemet er inntekt og arbeidstider. Jeg tjente for dårlig og alene så er det vanskelig å etablere seg på boligmarkedet i storbyen alene. Alternativet ble å flytte fra hele familien min som bor i nabolaget her, eller utdanne seg. Arbeidstider som var alt fra 8-22 fungerte heller ikke.
Enkelt valg. :nikker:
Noen velger å motta overgangsstønad fordi de har tre unger alene og tiden strekker ikke til. Syntes det er helt greit jeg. Det er barna som kommer dette tilgode. Behov eller ikke?
Nr 1: de ville jeg jamen meg meldt fra om, tror jeg. Hadde ikke falt meg inn å bruke noens kredittkort!
Nr 2: jeg ville sagt fra i butikken om det gjaldt meg selv, men jeg ville ikke meldt fra om jeg fikk vite at noen andre hadde opplevd det.
Jeg må innrømme at jeg har fått med meg en pose potetgull fra obs en gang, som jeg ikke oppdaget før jeg kom hjem. Den ble aldri betalt for. Heller ikke en eyeliner dattera mi tok på en HM-butikk for 10 år siden (da hun var 2). Jeg oppdaga ikke at det var en eyeliner før jeg skulle rydde vekk tegnesakene om kvelden.
Enig.
Jeg synes det er uærlig å utnytte et system bare fordi muligheten er der, men jeg synes ikke det er uærlig å bruke mulighetene systemet gir når man har et helt klart behov for ytelsen.
jeg diskuterer ikke fordi jeg tror noen jeg er "dårlig mor" fordi jeg mottok stønader, om noen tenker det så sier det mye om de.
Jeg synes bare ikke tingene som står først nevnt i 1 innlegg kan sammenlignes med siste eksempelet der. Nå har jo trådstarter sagt hun ikke likestiller det uansett da så.
Hehe. Jeg mener ikke det har noe med å være dårlig mor å gjøre i alle fall. ;)
Tvert i mot. Tror mange tar i mot fordi de da kan bruke mer tid på barna sine.
Må ta vare på seg selv og. :klemme: Ingen som takker deg for å slite livet av deg og leve et liv du ikke klarer.
Fra spøk til revolver. Instansen som administrerer ordningen. Men det forutsettes ærlighet fra søker.
Joika. Jeg er svært gjerne med på å finansiere skikkelig utdannelse for folk som vil jobbe. Eller var, nå er det jo ikke mye skatt jeg personlig bidrar med :rødme:
Ordningen er der og er formet slik den er. Det er faktisk ikke opp til deg å si at den ene søkeren som kvalifierer til den støtten er en verdig søker mens den andre ikke er det. Slik ordningen er og praktiseres så er eksempelet du har nevnt helt innenfor det som er greit og akseptert av denne ordningen og ikke umoralsk uten videre bare fordi du synes det. Og jeg føler ikke at du treffer meg siden jeg jobber fullt og ikke mottar en krone fra noen, men jeg føler for å si fra at jeg er dypt uenig med deg. Og det er ikke slik at du automatisk har mer rett enn meg.
Jeg synes det oser litt misunnelse her. Og jeg må si at jeg synes ikke man skal misunne noen et minimum av en sosial bolig.
Det er barnehageloven som sier at et barn ikke skal være mer enn 9t per dag i barnehagen.
Og jeg mener at hver enkelt må få bestemme selv hva de har behov for og ikke her.
Nå er det vel slik at de eksemplene du nevner ikke har løyet - de er faktisk aleneforsørgere og har faktisk ikke finansiert en ekstrem luksus ved å jobbe svart eller noe sånt. Det er altså helt riktig at de får disse stønadene.
Og angående det at du hadde savnet barna om du bare skulle hatt dem annenhver uke og vært skilt og tatt imot ordninger - du får ikke disse ordningene om du har delt omsorg. Dette er for eneforsørgere.
Ikke er det alle som har barn annenhver uke heller. Jeg for min del har ikke barnefri i det hele tatt.
Jeg er alenemor (forbehold i hytt og pine, åff kårs!) med sugerør i statskassa, og lurer litt på hvordan noen tror at det kan lønne seg på noen måte. :knegg:
Jeg jobber 80 % for å få hverdagen til å gå opp, men tjener fortsatt mye over alle grenser for ekstrafinansiering her og der, bortsett fra OS-en som ikke akkurat er det jeg bygger økonomien på, for å si det pent.
Hvis man spekulerer i disse ordningene for å tjene masse spenn er man enten et økonomisk geni, eller har en svært beskjeden oppfatning av hva en grei månedsinntekt er.
Jammen får jeg ikke grunnstønad også, når jeg tenker meg. Eller trusetillegg som jeg velger å kalle det :cool:.
Når jeg tenker meg om, så visste jeg det.
Jeg er ikke så :blånn: at jeg tror at man blir søkkrik som alenemor på offentlige stønader. Derimot tror jeg man kunne blitt rikere om det var mindre misbruk av stønaden. Uten med det å en gang vagt antyde at noen her misbruker stønaden. Men at noen gjør det, er jeg ikke i tvil om.
Og ja, jeg tror det er dem ed en svært beskjeden oppfatning av hva en grei månedsinntkt er, som vil finne på å misbruke ordningen.
Eller sånn som dagmammen til ei venninne av meg: Alenemor på offentlig stønad, i sosialbolig, og svart dagmamma til fire barn, som hun tok 4000 per unge for å passe (dette var før minimumspris og full barnehagedekning). Jeg skulle ha meldt dama, om det ikke ville satt venninnen min i en alldeles håpløs situasjon :rolleyes:.
Er det ikke opp til meg å vurdere?!? :eek: Søren og! Men mht om det er umoralsk eller ei - det er vel faktisk opp til meg å vurdere om jeg synes det eller ei... Og jeg synes faktisk at akkurat det tilfellet jeg snakket om er umoralsk. Og ja, jeg kjenner tilfellet godt nok til å vite hva jeg snakker om.
Ikke forsøker jeg å ha mer rett enn deg, tvert i mot synes jeg diskusjoner der folk er uenige er mye mer spennende enn de der man er enige :nemlig:. Og som jeg har sagt i tråden - jeg har null oversikt over hvem av dere som er sykemeldte, trygdede, aleneforeldre osv. Jeg forsøker ikke å få noen til å føle seg truffet. Jeg syne bare det er et spennende tema å diskutere, men innser som sagt at det er vanskelig å velge dette temaet, uten at noen føler seg støtt (ikke truffet!).
Forøvrig kan jeg love deg at jeg IKKE er misunnelig på mennesker i sosialbolig. Ikke bittelitt en gang. Jeg vet meget godt at det man mottar i stønader ikke er noe man skal misunne dem.
Mht barnehageloven så er jeg helt enige i at barn ikke skal være mer enn 9 timer i barnehagen, faktisk synes jeg de burde være enda mindre, og jeg synes ikke at barn med eneforsørgere burde ha lengre dager enn andre. Så hvis man argumenterer med det for å jobbe redusert, så er det helt ok. Det er "det lønner seg" å jobbe redusert jeg sliter med.
Og ja, når jeg tenker meg om vet jeg jo at man må ha større prosent enn 50/50 for å få stønader. Men jeg mener det er opp til offentlige å definere hvem som skal og ikke skal få stønader. Og at de fleste som får det, fortjener det.
Men at man at et menneske som fikser hverdagen og klarer seg selv, skal gå ned i stilling for å i stedet leve på det offentlige, det er og blir dårlig moral for meg. Det betyr IKKE at jeg mener at disse stønadene er umoralske, og ikke skal benyttes. Men de skal ikke være en del av en vurdering av hva som lønner seg, men det skal være ut for de behovene man har. Som feks at man ikke får hverdagen til å gå opp. At man har en liten unge man ikke vil skal være 9 timer i barnehagen. At man er dønn sliten med null overskudd. At man ønsker å studere. At man rett og slett ikke finner et sted å bo som egner seg for mennesker generelt og barn spesielt.
Ikke at man bare finner ut at "hvis jeg reduserer stillingen x %, så blir det tapet dekket gjennom den og den stønaden".
Jeg tror IKKE at det er mange som tenker sånn. Men jeg kjenner altså ET menneske som gjør det. Akkurat som jeg kjenner TO mennesker som svindler med kredittkort, og TO mennesker som stjeler møbler, hvis det ikke blir oppdaget at de ikke betaler. Og som sagt. Jeg synes eksempel 1 og 2 er ulovlig, i tillegg til moralsk forkastelig, mens jeg mener at eksempel tre kun vitner om dårlig moral.
Dersom man med sosial bolig mener kommunal utleiebolig (altså at leieforholdet er mellom kommune og leietaker istedet for privatperson og leietaker), så er det nok veldig forskjellig hvordan ting er der også.
Kommunal utleiebolig er nok i mindre grad slik det har vært før, selv om folks tanker om kommunale utleieboliger henger litt igjen i fortiden. Nå er det mange steder et verktøy for hjelp i etableringsfasen, på linje med startlån. Det langsiktige målet er ofte at leietaker skal kjøpe boligen vedkommende leier.
For det første så kom du med tilleggsopplysninger om svart arbeid etter innlegget mitt. Svart arbeid er ikke greit. Å ta imot trygdeordninger mens man jobber svart er endamindre greit. Der er vi enige.
Og hvis dette ut fra det jeg har sitert her, gjelder at du er helt enig i at aleneforeldre velger å jobbe reduserte stillinger for å få dagene til å gå opp og ta imot de støtteordningene som gjør dette mulig, enda de kunne jobbet mer og ikke tatt imot noe - men at du kjenner ett eksempel hvor ordningene ble misbrukt i fobindelse med svart arbeid så har jeg misforstått deg gjennom hele tråden. Da er vi ganske på linje.
Eksempel 1 og 2 er selvsagt helt på trynet, og fryktelig dårlig reklame for moralen til de det gjelder!
Eksempel 3 er som flere påpeker ikke ulovlig, bare tilpasning til en offentlig ordning.
Når det er sagt synes jeg som en tommelfingerregel at det ALLTID skal lønne seg å jobbe, og når eksempler viser at det ikke lønner seg å ta arbeid fordi man totalt sett taper penger (i form av skatt, tapt støtte osv) synes jeg det virker helt bakvendt.
Å tilpasse egen stillingsstørrelse slik at man kan motta mest mulig er heller ikke noe som ligger i min ryggmargsrefleks, og hvertfall ikke tilpasse fordeling av ungene etter et samlivsbrudd slik at man kan motta mest mulig fremfor å skaffe nødvendig inntekt SELV. Jeg er helt enig i at det skal finnes gode ordninger når man trenger det, men for meg er "trenger det" noe som kommer først etter at man i det minste en periode har forsøkt å stå på egne ben.
Jeg tror nok mitt syn på det å klare seg selv har med bakgrunn å gjøre, og mine foreldre har alltid fokusert på hvor viktig det er å sørge for seg selv og ta ansvar for egen livssituasjon (særlig med tanke på å ta en utdannelse og at jeg ikke skulle være avhengig av noen ektemann ;))
Jeg må få understreke at i situasjoner med sykdom (egen eller families) eller andre "hendelser" vil jeg sikkert se annerledes på det.
Jeg er fortsatt usikker på om det finnes slike eksempler.
Overgangsstønaden er i dag på 11500 kroner måneden. Hvis noen tjener så lite at det lønner seg å ta OS, må dette endres ved å fikse de lave lønningene, ikke ved å redusere en allerede lav stønad ytterligere.
Problemstilling 1: Jeg hadde faktisk gitt et anynomt tips til politiet jeg. Dette er svindel og tyveri og i aller høyste grad straffbart. Selv hadde jeg ikke en gang tenkt tanken på å gjøre noe slikt.
Problemstilling 2: Hjelpe meg for en holdning disse menneskene fremviser. Det kan helt klart sidestilles med tyveri. Hadde slikt skjedd meg hadde jeg sagt fra, det gjør jeg også de gangene jeg har fått for mye vekslepenger.
Problemstilling 3: Det at noen mener det er flott å være under det offentliges vinger er jo bare helt på trynet spør du meg. Kan ikke fatte at noen er villig til å gå til slike skritt for å utnytte systemet. Selv kunne jeg ikke tenke meg noe være og jeg skulle bodd mange steder før jeg ville tatt mitt barn med i en sosialbolig altså.
Men altså. Når jeg er ferdig studert så vil det ikke på noen måte lønne seg å få noe støtte fordi jeg vil tjene for mye. Disse mødrene som mottar støtte og jobber tjener ikke for mye akkurat, og det er ikke noe luksus tilværelse de tilbys. Når 100% os er 11.000kr i mnd, så sier det seg selv at man ikke lever noen luksustilværelse. Man skal i tillegg oppfylle en del kriterier for å få noe i det heletatt, og gjør man det, så har man krav på dette. Faktisk. Det er også STOR forskjell å være to voksne i en husholdning med barn, og det å bare være en. Man må sørge for nesten alt et par med barn gjør, alene....utgiftene blir ikke mye redusert.
Alle aleneforeldre som jobber fulltid vil være ekstremt ufleksible i forhold til barnehagetider, det vil garantert bli lange dager i barnehagen og det vil garantert bli veldig slitsomt. Har man fler barn, så enda mer slitsomt. Velger man støtte så velger man leve en mer nøktern tilværelse, men man velger også mer tid med barna sine.
Jeg finner ikke noe moralsk dårlig ved dette jeg? Om man fikser hverdagen eller ikke er vel også ganske subjektivt og ikke noe andre kan sette seg inn i?
Sånn ser jeg også på det. Derfor sier jeg ja takk til utdannelse når jeg tilbys det, så jeg kan sørge for meg selv når jeg er ferdig og kan tilby poden helt andre oppvekstvilkår enn jeg kunne før. :nemlig: At jeg fikk barn før utdannelse var kanskje en bummer, men sånn ble det altså. Ikke alltid greit å planlegge alt.
Kjenner jeg irriterer meg over at folk mener det å takke ja til noe man i følge norsk lov har krav på, når man fyller kriteriene, er å ikke ville stå på egne ben og at man dermed ikke har rett bakgrunn??? Det handler vel stortsett mer om å gjøre situasjonen sin så grei som mulig. :mad:
I tilfelle nummer én hadde jeg meldt misbruket til politiet, og så kvittet meg med "vennene" mine. Etter å ha sjekket at alle kredittkortene mine fremdeles var i lommeboka mi.
I tilfelle nummer to hadde jeg sagt klart og tydelig hva jeg mente om saken. Tyveri i mine øyne, men neppe noe å anmelde.
I tilfelle nummer tre oppfatter nok jeg HI annerledes enn mange her inne har gjort. Kanskje fordi jeg selv har en venninne som i samtale med en annen venninne fikk tips og gode råd om hvordan en kan utnytte hvert eneste lille smutthull i trygdeloven for å kunne vrenge penger ut av en gråstein. Ja, godene er der for å kunne benyttes av dem som trenger dem, og grunnen til at de slett ikke er lette å få er jo nettopp disse smutthullrytterne. Du vet; de som kjøper fem kilo druer på Kiwi for så å klage på smaken og få tilbake det dobbelte av hva de kostet. Ja, det er lov og helt klart ikke straffbart, men er det moralsk riktig å gjøre det, bare fordi man kan?
Var det ikke en som la inn et innlegg hvor det ble beskrevet et scenario hvor hun tapte penger på å jobbe fremfor å motta støtte i sommer? Mulig det var ekstraordinære aspekter rundt situasjonen altså, men en sånn ordning synes jeg faktisk er helt på trynet.
Jeg har selv opplevd å blir spurt til råds i en situasjon hvor OS-stønaden er forskjellen på å avslutte et forhold eller ikke. Det var (av en eller annen grunn) helt uaktuelt å jobbe mer enn 50-60%.
Noen synes kanskje det virker som en kjekkere og mer lukrativ løsning å få kroner i kassa uten å jobbe, selv om det er noen tusenlapper mindre enn man ville fått hvis man valgte å jobbe. Mange gjør jo tross alt ikke noesomhelst for å motta dem i utgangspunktet. Kontantstøtte kommer muligens i tillegg? :vetikke:
Den faktiske skatten på Joikas ekstrainntekt ville blitt ganske høy, men hun ville fortsatt sittet igjen med mer penger ved å jobbe enn ved ikke å gjøre det. (Jeg har vært i samme situasjon og kjenner reglene.) Jeg forsto henne som at papirmølla det ville forårsake ikke var verdt den lille ekstrainntekten.
Men det vil likevel være mer penger å hente på å jobbe.
Man kan ikke redusere støtten til et nivå der det er umulig å klare seg for å forhindre noen i å velge støtte fremfor jobb. De "noen" som foretrekker å være fattige og arbeidsledige gjør et såpass dårlig valg at jeg egentlig bare synes synd på dem.
Dette med å planlegge og å sørge for å gjøre tingene i livet i en gitt rekkefølge, kommer jo nettopp av hva man er oppdratt til. Noen kan allikevel gjøre det motsatte som en protest, andre kan planlegge til fingerspissene, men allikvel bomme.
Joika har takket for seg, men jeg siterer allikevel. Nei, det er ikke lett å planlegge alt, men jeg vet ikke helt om jeg synes det er en offentlig sak å sørge for andres studier så lenge jeg sitter med 350 000 i lån for å kunne gjennomføre det sammer... Fint for de som nyter godt av ordningen, forøvrig.
Tankegangen med å bare få "hva jeg har krav på"fremmed for meg, selv om jeg vet noen bruker enormt med krefter og tid på å finne ut hvor man kan hente inn kroner uten å jobbe for dem.
Ok, mulig det var sånn det var. Dette var jo uansett bare snakk om et par måneder, men illustrerer allikvel det jeg skrev ellers. For mange virker det mer lønnsomt å sitte på rumpa å motta (bare) noen tusen mindre enn de ville gjort i full jobb (med stress, henting i barnehage, bensinbruk til og fra jobb osv). Jeg synes faktisk at "alle (friske og raske) som kan i jobb" må være førsteprioritet, og synes ikke den offentlige støtten burde være en hvilepute for til dels nøysomme folk som ikke gidder å jobbe.
Så lenge det er mulig å overleve på overgangsstønad, vil noen velge det selv om de kunne valgt annerledes. Alternativet er i så fall å senke stønaden til man ikke kan leve av den. Synes du det er greit?
Jeg er veldig enig i det her, har visst feil bakgrunn jeg å da siden jeg tok i mot noe jeg hadde krav på å jeg tok i mot det for å lette på en vanskelig situasjon.
Helt utrolig at man sitter å sier det på den måten der.
Nr. 1 og 2 er jo helt klart svindel. Hadde nok sagt fra til de det gjaldt, men tviler på at jeg hadde anmeldt det. :lat + liten tiltro til politiet:
Måtte bare signere Billa her. Jeg er ikke imot at aleneforeldre, eller hvemdetnåmåttevære får økonomiske støtte slik at de klarer seg i hverdagen. Jeg tror heller ikke noen velger en tilværelse der de er alene med barna fordi det er så fett. (Ikke økonomisk, og ikke på andre måter heller, kan jeg tenke meg.) At det offentlige skal støtte skolegangen til folk, synes jeg blir tull. Det skal vel ikke lønne seg å få barn før man er ferdig med utdanningen? Det er i grunn dette synet jeg har på de fleste velferdsordninger: Jeg er glad for at vi har dem for de som trenger det, men det skal ikke lønne seg å være syk, eller å få barn før man rakk å ta utdanning. Det offentlige kan gjerne hjelpe til litt, man skal ikke bli sittende og sutte på labben resten av livet heller, for all del. Slik det er i dag, er ordningnen for generøs rett og slett. Det må være en liten gulrot å hente for de som går på jobb, de som tar utdannelse osv. Den trenger ikke å være så stor, men den må være der, ellers er noe veldig, veldig feil. :nemlig:
Jeg vet sannerlig ikke. Kanskje man bør dokumentere at man ikke klarer å finne arbeid før man kan motta uten å yte...
Hvorfor er det greit at noen ikke vil jobbe for felleskapet forresten?
Vi VET jo at mangel på folk i arbeid blir et stadig større problem, og hvis vilje også skal være et grunnlag for fravær fra yrkeslivet (i tillegg til sykdom/skade), blir det tungt for de som skal dra lasset gitt.
Jeg synes det lukter "Typisk Norsk" av denne tråden jeg. :nemlig: (Vi har så mange retter i dette landet, men nesten ingen plikter.) Jeg aner ikke hvor Billa står politisk, men jeg kan iallfall forsikre om at jeg står ganske langt fra FRP. At noen benytter seg av ordninger som er der, forstår jeg jo. Hvem sier nei til gratis utdannelse f.eks? Det er systemet det er noe i veien med, ikke først og fremst menneskene. (Selv om jeg også får litt vond smak i munnen av alt "jeg har rett og krav på" pratet i alle mulige og umulige sammenhenger. :innrømmer: )
Det er bare de som har barn under tre år som slipper å være enten arbeidssøkende eller under utdanning.
Politikerne mener jo at det er et gode for så små barn å kunne ha en forelder hjemme. Det er bl.a. derfor vi har kontantstøtte. Og da må jeg spørre igjen: Hvis et par der begge har jobb og klarer seg bra, og klarer å fortsette å jobbe med barn i barnehage, likevel velger å ha den ene hjemme med kontantstøtte, mener du det samme om dem som det du her i tråden uttrykker at du mener om aleneforeldre som velger OS?
Og hvem er det som uttrykker en slik mening her i tråden? Jeg må tenke på Piet Hein...
Går ut fra at du tenker på stipend? Der må det vel gjelde alle eller ingen? Det er jo helt klart en fordel at man har mulighet til å få økonomisk støtte hvis man ønsker å ta høyere utdanning? Samfunnet har jo bruk for folk med utdannelse, (også) og det blir jo ikke riktig hvis dette kun er forbeholdt de med god økonomi. (Selv om det er slik i mange andre land, USA f.eks.) Jeg mener derimot det blir feil å støtte enkelte samfunnsgrupper slik at de får hele utdannelsen sin gratis (mer eller mindre) mens andre sitter igjen med mange hundre tusen i studielån som de betaler på store deler av livet.
Aha! Takk for oppklaringen.
Jeg tenkte litt på bl.a. stipendordningen, ja. Der man jo (heldigvis) ikke får mer gjeld enn andre når man har barn, men heller får økt stipend.
Når det gjelder f.eks. attføring så har jo mange av de som mottar dette allerede studielån også. Dermed blir det jo et spørsmål om hvorvidt det er "riktig" at noen skal måtte ta dobbelt opp med studielån på grunn av helseplager.
Hva enslige forsørgere angår så vet jeg nok for lite om det til å mene noe bastant, men jeg ser jo på disse ytelsene som en "hjelp til selvhjelp" som kan være bra for samfunnet også.
Jeg er ikke noen tilhenger av kontantstøtten, og mener at den er med på å bidra til økte forskjeller i forhold til likestilling i arbeidslivet, likelønn og ikke minst kultur. Ulempene jeg finner ved KS er allikevel ikke de samme som jeg påpeker ved det å benytte OS som inntekt så lenge ett av barna er under 3 år. Jeg skjønner ikke tanken bak at noen (friske) voksne skal ha sponset tid hjemme med barna på det offentliges regning.
Student eller arbeidssøkende er noe helt annet, selvom jeg også synes studenter med barn skulle kunne finansiere noe selv vha studielån.
Syte, yte, nyte. Piet Hein, javel, enlighten me :)
Takk! Jeg kunne nemlig ikke skjønne hvilket sitat du hintet til ;)
Jeg understreker: Som med alle disse andre støttene vi diskuterer, så er det helt legitimt at man søker om dem og får dem innvilget.
I og med at jeg ikke synes KS er noe særlig god løsning i utgangspunktet, så synes jeg nok at hvis man skal være hjemme med barna er det noe man bør kunne finansiere selv. Det er ikke det offentliges oppgave å legge til rette for mitt samvær med EGNE barn, synes jeg.
Når jeg sier legitimt, så mener jeg at det er fullt lovlig og egentlig ikke uærlig heller. Jeg synes dog det er underlig at det finnes støtteordninger for dem som bare ikke vil jobbe selv.
Jeg skjønner ikke helt spørsmålet ditt? Jeg skrev at jeg ikke synes at kontantstøtten er noen god ordning. At man velger å motta den (selv om man hadde vært hjemme uansett), er vel bare en konsekvens av at "man har krav på" antar jeg?
Smilefjes:
Jeg har (selvsagt ;)) aldri mottatt kontantstøtte. Hva barnetrygden har med dette å gjøre skjønner jeg ikke helt, da den utbetales uavhengig av om man er i jobb, under utdanning eller arbeidssøkende, og er vel heller ikke ment som erstatning for inntekt. Eller tenkte du at den bare burde bli utbetalt til de som er i jobb?
For å formulere det på en annen måte: Når du mener at alle som kan jobbe, skal jobbe, er det ikke da feil om man istedenfor velger å være hjemme og motta kontantstøtte?
Spørsmålet i tråden var om det er "uærlig" å tilpasse seg ordninger man har rett til. Mange ser ut til å mene det. Da lurer jeg på om det er like uærlig å tilpasse seg slik at man har rett til kontantstøtte.
Barnetrygden er jo en offentlig støtte til de som har barn. Hvis man ikke trenger den kan vel heller de som virkelig trenger den få mer og de som klarer seg selv, eller burde klare seg selv, avstå fra den? Hva er forskjellen på barnetrygd og bostøtte? Eller OS?
Eller er det bare slik at det er alenemødre og riffraff som skal avstå fra stønader mens andre skal få uansett hva de tjener?
Jeg mener at alle som kan jobbe, ikke skal la være å gjøre det, bare fordi det finnes offentlige ordninger som tillater friske voksne til å sitte på rumpa og motta (satt på spissen).
Å tilrettelegge for kontantsstøtte betyr i prinsippet bare at man ikke benytter barnehage. Man kan faktisk motta kontantstøtte mens man jobber.
Hvis man velger å gå hjemme for å motta den lille summen kontantstøtten utgjør er man NØDT til å motta en annen form for inntekt i tillegg (enten via partner, eller offentlig støtte). Jeg kan ikke se for meg noen som overlever flere år på KS...
Det vi diskuterte var offentlige støtteordninger som benyttes til tross for at man egentlig kunne klart seg på egenhånd hvis man var i jobb.
Mødre eller fedre som er alene om oppdragelsen av barn har min fulle beundring i jobben de gjør. Det må være fryktelig slitsomt inne i mellom. Det betyr allikevel ikke at jeg synes det er greit at de ikke deltar i arbeidslivet fordi de ikke vil. Hva som er riffraff må du nesten definere, jeg har ikke for vane å omtale noen som det.
Jeg har egentlig ikke diskutert annet enn det overnevnte. KS var det andre som spurte meg om.
Barnetrygd synes jeg er helt greit er en "alle eller ingen"-stønad. Mine unger er ikke billigere i drift og utstyr enn andres, og siden jeg jobber må jeg betale både barnehage og SFO også. Det er ikke akkurat sånn at BT får meg til å yte mindre, for å si det sånn.
Nei, men ser du ikke forskjellen på en støtteordning som gjelder klær og utstyr til ALLE barn, og en støtteordning som kan gjøre at aleneforeldre kan slippe å jobbe? Ingenting galt med støtte når det trengs, men trengs det egentlig hvis man faktisk kunne greid seg selv?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
