Nå gir jeg snart opp av fortvilelse her. Har vært hos lege, helsesøster og psykolog på helsestasjonen, men ingen klarer å finne en metode å nå inn til gutten på 5 år på. Jeg har ikke vært særlig aktiv her inne, men jeg har lest mye og sett at de fleste er kloke damer som kanskje kan komme med tips: (beklager dette ble langt, men følte jeg måtte forklare)
Jeg har en veldig kresen gutt,som nekter å smake ny mat. Dette er et stort problem for han og for oss. Han spiser: fiskepinner, fiskepudding, fiskekaker, løvstek, litt ris, kjøttdeig, eple, havregryn (med laktoseredusert melk på), havregrøt laget på soyamelk. Rugknekkebrød eller grov skive med kaviar og leverpostei. KUN dette og kun en ting om gangen på tallerken. Han drikker biola og vann, kanskje litt brus viss han får det for seg. Spiser popcorn og vannis.
Ellers spiser han ikke noe, verken snop, vafler, pannekaker, boller, kaker , middager, pålegg eller ting som "normale" barn spiser. Han spiser verken frukt eller grønnsaker eller poteter (kun eple), ikke sauser, ikke kylling, ren fisk (liker fiskeprodukter da!), ikke kjøtt (utenom løvstek)osv.
Han liker tran!
Så til problemet vårt. Han sier han ikke kommer til å spise når vi skal 14 dager til syden. Han liker ikke sydenmat og skal spise MYE før han reiser. Nå tenker nok noen at joda, ungen spiser når han blir sulten, men det gjør han ikke.
I fjor var vi i Danmark og da spiste han ingenting (drakk mye vann) på en uke. Vi lokket, lurte, presset, ble sinte osv. Ingenting hjalp. Han likte ikke dansk mat, samme hvor lik den så ut som den norske. Da vi kom til Kristiansand spiste han kjempemye og var tydelig utsulta.
I helga var vi i en park her i Norge. Han spiste ingenting og var tydelig ukomfortabel med å sitte på resturant å spise. Han tok ei tør skive med ut slik at ingen av de vi reiste med så han spiste. Ellers spiste han ikke noe på 3 dager.
Han hadde egg, mandler og melkeallergi som liten, men reagerer ikke lenger nå. Regner med dette har sammenheng med at han fikk begrenset smakene sine som liten. Han er nå lang (øverst på kurven) og tynn (nederst på kurven).
Hva gjør vi? Hva når vi er 14 dager på ferie? Hva viss han nekter å spise? Tenkte å ta med norsk knekkebrød, leverpostei. Men finnes det andre tips for å få i han mat? (har meldt 40 grader og tenker varmen gjør det verre at han ikke orker å spise)
Hvordan tar vi fatt i dette etter ferien? Hvordan få han til å smake og ikke minst like nye ting? Vi har prøvd belønningsskjema. Masing og kjefting hjelper ikke. Å overse hjelper ikke. Ikke mat mellom måltidene viss han ikke spiser funker heller ikke. Helsesøster/psykolog mente vi skulle gi samme mat 14 dager på rad, men vi får det ikke inn i munnen på han i det hele tatt. (er likt i barnehagen)
Beklager dette ble langt. Men jeg er nå bekymret for ferien vår, i tillegg til at jeg er redd for svineinfluensaen dersom han blir radmager og ikke har noe å gå på.
Jeg har to barn uten bunn og skal være såpass selvrannsakende at jeg ser at jeg nok uttaler uten å ha kjent problematikken på kroppen.
Jeg hadde nok gjort som Sitron. Latt gutten finne ut av dette selv - for så å ikke tilrettelegge mer enn nødvendig. Ingen med tilgang på mat sulter i hjel. Slik jeg tenker på det, så vil det liksom blir mer fokus på mat og vanskelige matvaner om man tilrettelegger hele tiden. Det er en ærlig sak og ikke like mat, og jeg synes egentlig at han liker ganske mye - selv om det ikke er det "alle" andre barn liker.
Ellers så får han leve på knekkebrød og leverpostei da...
Beit meg merke i at han gjekk vekk når det var andre til stades når han skulle ete. Det kan vera eit lite varselsignal. Eg ser de har snakka med diverse kyndige personer, men har de fått snakka med ein barnelege eller ernæringsfysiolog for eksempel ?
Så veldig kresen vil eg uansett ikkje betegne han som, han eter jo fleire ulike ting og får no i seg noko.
Eit lite spørsmål til slutt. Har det vert veldig masse fokus rundt dette ? Det at han ikkje eter ?
Jeg hadde servert han mat på tallerkenen, og ikke gjort noe stort nummer ut av det om han ikke spiste. De aller aller fleste barn spiser om de blir tilstrekkelig sultne såfrem de ikke drikker seg mette/spiser godteri etc mellom måltidene.
Hvis ikke han spiser etter hvert, ville jeg gått til fastlegen og bedt om en henvisning til BUP. Almennleger/helsestasjonen etc har som regel ikke kompetansen til å nøste på dette hvis problemet ligger på det mentale.
Jeg ville tatt med meg en del av de matvarene han faktisk spiser hjemmefra og pakket dem ned sammen med ham. Da har han med seg mat han spiser og som han vet hva er. Tilbered mat til ham på rommet til faste tider og la ham spise der.
Min er nesten like ille som din. Løsningen er å ha leilighetshotell så man kan lage litt egen mat. Så er det å ikke mase og lage så mye styr ut av det for da blir det bare negativt med mat. Så lenge han ikke sulter eller er radmager (alarmerende tynn) så er det ikke noe har lider under mener jeg. Jeg var selv som dette og det har gått bra med meg. Spiser det meste nå! :ja:
Jeg er enig med Kanne. Ta med noe mat, la han være med å bestemme hva dere skal ha med. Kanskje kan det gå an å avtale at han skal smake på to eller tre nye matting der i tillegg? lage en spiseavtale, men ha med det meste selv.
Stakkars liten, og stakkars deg, for dette høress ugreit ut. :klemmer:
Fordi en sydenferie ikke er noe man gidder ødelegge med matkrangling? Og med en sur unge med lavt blodsukker ikke minst! Kunne godt trumfet igjennom mye ellers, men ikke på ferie. Da vil jeg kose meg.
Jeg skjønner ikke hvorfor man skal presse i ungen ting han ikke liker jeg da. Jeg hadde ikke likt det selv. Så lenge han smaker på en skje med det han ikke liker av middagen så tenker jeg at det løsner på sikt. Det har i alle fall gitt noe resultater her.
Jeg hadde nok pakket knekkebrød og leverpostei, sånn at han hadde fått i seg et måltid hver dag. F.eks. at dere spiser frokost på hotellrommet. Da får han kjent mat og spiser med de han er trygg på. Så hadde jeg heller latt han gå resten av dagen for å se om det er noe han finner for godt å smake på.
Om han spiser frokost og drikker vann så klarer han seg i hvertfall.
Jeg tror også dette ligger i psyken og at dere kanskje bør ta kontakt med folk som skjønner seg på dette.
Jeg var selv et utrolig kresent barn. Og det er ikke så enkelt som å si at man spiser bare man blir sulten nok. Det er ikke sånn det fungerer. Maten vokser seg gigantisk i munnen og verre jo mer de voksne truer.
Det er en tid for alt, og ferietid er ikke tidspunktet å ta de store kampene på. Da skal man prøve å ha det så hyggelig man kan, hele gjengen. Vi har netopp kommet hjem fra London med en kresen liten fyr som levde på brødskiver med bringebær eller salami en uke. Og det var greit. Han var med oss på restauranter og fikk tilbud om ulike ting der, og av og til ville han ha og av og til ikke.
Slik du beskriver det Guttemamma, så ville jeg tatt kontakt med en ernæringsfysiolog og snakket om problematikken. Jeg syns ikke han virker videre kresen sammenliknet med andre barn på sin alder, men det virker som han har et problematisk forhold til det å spise. Og det kan man lett få om man har hatt matintoleranser og det har vært mye fokus på mat.
Dette er ikke en kamp å ta i syden, tenker jeg. Jeg ville også pakket maten han liker sammen med ham og latt ham spise på hotellrommet/leiligheten dersom han er ukomfortabel med å spise blant folk. Den biten må dere ta med BUP når dere kommer hjem.
Både knekkebrød og havregrøt kan fint pakkes i kofferten sammen med hermetisk leverpostei og noen kaviartuber.
Jeg skjønner at det er fortvilende :klemme: , min yngste spiser nesten heller ikke til vanlig og på ferie var det verre enn vanlig. "Heldigvis" har han fått sansen for Nugatti så en skive med Nutella hvert måltid reddet Danmarksferien vår for to uker siden. Vi hadde med matpakke til ham når vi andre spiste mat ute. Vi bestilte mat til ham, men det endte med at han gråt og tok max to biter litt avhengig av hva resturanten hadde. (Han liker hamburger dersom det bare er ketchup på).
Men det er jo alltid noe et barn liker, spesielt når man er på resturant - som man gjerne er på ferie.
Jeg tror det skaper enda større problemer å stå på pinne mht. å hele tilrettlegge for barnet, spesielt om det er flere barn i familien.
Jeg har ørlite greie på dette, i og med at jeg har et eksepsjonelt kresent barn (og et som overhodet ikke er det), og det som har fungert hos oss (etter årevis med tull og mistrivsel ved felles matbord) er å ikke fokusere på det kresne barnet i det hele tatt, men å forholde seg rolig og avslappet i forhold til hele matsettingen. Det har resultert i at vår sønn nå spiser mye, mye mer enn tidligere, og helt andre matvarer enn tidligere.
Når jeg sier at vi ikke fokuserer på ham ved matbordet, så mener jeg at vi har sluttet å mase og "gneldre" på ham ved matbordet ifht. at han MÅ spise maten sin. Hvis han ikke spiser, så vet han nå at da får han ikke noe mat før ved neste måltid. Han har lært det på den harde måten, men GUD så glad jeg er for at jeg har vært konsekvent.
Hilsen hun som har fått ødelagt mer enn en ferie på grunn av barn og mat.
Nei det er ikke alltid noe et barn liker. I alle fall kunne det skjedd her at det ikke var det. Ellers så er jeg enig i at overse det mye. Jeg prøver i alle fall å fokusere på det som er bra og at han faktisk prøver (vi kjørte belønningssystem på dette en periode).
Nei, det er det ikke nødvendigvis. Bortsett fra kanskje dessertene, og jeg foretrekker i allefall at barnet spiser knekkebrød med leverpostei i stedet for is hver dag.
Det funket for deg, det er ikke sikkert det funker for andre. Og hvorfor skal man ikke gi en femåring den tryggheten at man har med mat han liker? Det er ikke akkurat å stå på pinne å ta med to pakker knekkebrød og noen bokser leverpostei. Hvorfor skal han måtte gå og grue seg til noe han ikke har forutsetninger for å vite noe om? Tenk deg så grusomt å forberede seg på to uker uten mat slik dette barnet gjør?
Jeg er enig i at man ikke skal lage masse negativt fokus på måltidene, men å forvente at det løser alt for alle syns jeg er rimelig naivt.
Jeg klarer ikke helt å se utifra det du skriver om det er en "normalt småspist" kar, eller om han har utviklet en eller annen fobi/forstyrrelse rundt dette med mat. Hvis det første er tilfelle tror jeg at jeg ville latt han være i fred og latt ham styre matinntaket selv. Er det andre tilfelle, er det noe å ta opp med legen. Hva gjelder ferien hadde jeg sikkert tatt med en pakke knekkebrød eller noe annet han liker, sånn alle i familien kan slappe av med at han får i seg litt. Jeg hadde ikke tatt noen kamper i ferien.
For å ikke snakke om Pommes Frites. Jeg har til god å treffe på en unge som ikke liker det. Men det er klart; Man vil gjerne ikke at ungene skal spise Pommes Frites i 14 dager.
Jeg mener det er ganske naturlig at mange barn ikke har velutviklede smaksløker og er skeptisk til nye smaker. Som alle andre så er de små individer og at et barn er vanskelig i matveien er vel ikke akkurat noe eksepsjonelt. Jeg for min del, som verdens kreseneste barn, hadde i alle fall ikke noen psykologiske issues, men heller det at jeg trengte lang tilvenningstid til nye smaker. Måtte senest for noen år siden tyne i meg reker opptil flere ganger før jeg syntes det var greit. :fnise:
Ein bør ha i mente at det finnest forskjellige grader og typer spisevegring. At det som fungerer for ein familie ikkje nødvendigvis fungerer for nokon andre.
Eg er som sagt litt nysgjerrig på kor mykje fokus de har hatt på dette ? Sidan han har gått ei veke før uten mat ? Var det då eit evig mas om at han måtte eta noko, eller lot de han vera i fred og styre sjølv ?
Bare kresen? Det finnes ulike grader av kresen, og det finnes ulike grunner til at man er kresen. Det er superflott at du har funnet en løsning for dere, men ikke forvent at det er en universell løsning. Og nei, ikke alle unger liker pommes frites eller pasta.
Jeg tenker litt at en ferie kan være en veldig fin start på å lære dette barnet nye spisevaner ( en start).
På ferier er jo gjerne foreldre litt mer avslappet enn til vanlig, og det er kanskje muligheter for en litt "løsere" tone ved middagsbordet?
Jeg forventer da ingenting! Jeg kommer bare med synspunkter basert på egen erfaring - som igjen er et resultat av andre småbarnsforeldre gode råd ifht. matvrange barn.
Jeg hadde definitivt tatt med noe han liker. Jeg synes heller ikke sydenturen er rette tiden til å ta en stor kamp om maten. Kanskje det kan være lurt å bare la han spise det han vil uten noe mer fuss? Kanskje går det over av seg selv. Er han normalvektig?
Og nei, det er ikke alltid noe ungene liker på resturant. Hva pleier det å være? Pizza, pølse og pommes frites. Ikke alltid like fristende.
Jeg syntes det er forskjell på unger som "ikke liker" i den forstand at de ikke foretrekker maten og de som faktisk syntes det smaker pøkk og "sterkt" som poden utrykker. (Det meste smaker sterkt eller surt i følge han).
Jeg hadde syntes det var dritkjedelig å bestille matretter som han ikke hadde rørt omtrent, og kastet bort masse penger på det og i tillegg skulle han en unge som satt der sulten og utilpass. Her handler det i alle fall ikke om tonen, men heller at han ikke syntes maten smaker noe godt og trenger et spark bak for å smake på mer for å kanskje etter hvert klare å like litt mer. Vi sparker i hverdagen heller. :nikker:
Vel, jeg tenker at på en ferie hvor absolutt all maten er ukjent og barnet allerede har utrykt at han er redd for å ikke like maten ikke akkurat er stedet å introdusere nye smaker.
Vår strategi på å introdusere ny mat går på at en av matvarene/side dishene er nye, men det finnes mat på bordet vi vet han liker, slik at han har noe han kan spise seg mett på om introduksjonen ikke er vellykket. Ofte litt vanskelig på restaurant på ferie.
...fordi han ellers ikke spiser i det hele tatt, og det ikke er særlig sunt? Han har jo vitterlig vært en uke i Danmark der han kun drakk vann en hel uke. To uker uten mat er vel helt på grensen hva som er helsemessig forsvarlig...?
Jeg synes ikke dette høres ut som vanlig kresenhet, til det hadde han ganske variert kosthold, tross alt. Det høres mer tvangsmessig ut, iom at han ikke liker å spise når andre ser det. Og da trenger man kanskje litt spesialbehandling, tenker jeg.
Jeg hadde forøvrig også ganske sterke meninger mht hva man gjør med kresne unger, helt til jeg fikk nr to, som er kresen, på tross av alle våre bestrebelser om at han ikke skal være det :rolleyes:.
Her må det spesialbehandling til, all den tid vår 4-åring blir fullstendig gal når han er sulten. Og han spiser IKKE om han ikke liker det han får, vi har testet det ut, bare for å se, og det endte med at jeg måtte sette meg på ham mens han skrek hysterisk, slapp jeg ham gikk han berserk og kastet alt han fant vegg i mellom. Gutten er fire år, og jeg håper jo at han vil vokse dette av seg, og vi tar en del kamper hjemme (dog ikke de som ender i at vi må sette oss på ham...), og så får han spesialbehandling ute blant folk. Alternativet hadde jo vært å aldri spise ute :rolleyes:.
Når det er sagt, så er vår lillemann ikke i nærheten av å være så kresen som gutten i HI, her handler det om at han ikke liker "grønt", slik at vi bestiller mat uten grønnsaker, burger uten salat osv.
Hadde han bare blitt sulten om han ikke spiste, hadde vi nok latt ham gå sulten i en del tilfeller, men så lenge han klikker når han har lavt blodsukker, så kan vi ikke det. I motsetning til søsteren, som bare blir gretten når hun er sulten.
Men som sagt, her hjemme hender det at han må smake biter av ting han "ikke liker", på slutten av et måltid, og vi jobber aktivt med fobiene hans. Selv om vi tilpasser oss dem i situasjoner hvor det hadde blitt problematisk om vi ikke gjorde det.
Ellers kjenner jeg til mange rare kresenheter. Fra hun som kun likte loff med syltetøy og pizza med ketchup og ost (midt i tenårene), og som snakket om det som om det var noe hun var stolt av. Til gutten som liker lite og ingenting, men som virkelig prøver å smake, men brekker seg når han får i seg enkelte typer mat. Til gutten som holder på å forsyne seg med noe, men får beskjed av moren om at "men det liker du jo ikke!" :snill:'
Med et så kresent barn som HI har hadde jeg tatt med knekkebrød og leverpostei, og sørget for at ungen i alle fall fikk noe næring de to ukene.
....og ganske snodig. Sitter her og skriver dette, med en syk 4-åring ved siden av meg, som ser tv. Ut av det blå kommer det "jeg liker ikke grønnsaker"!
Ellers er det helt klart bare noe han har fått for seg, for han liker ikke frukt (minus eple og banan), men elsker smoootie - som han står ved siden av meg mens jeg lager - av frukt. Han liker ikke grønnsaker, men elsker suppe - som jeg lager av grønnsaker (i blenderen). Og kampen, den kommer jeg til å ta så snart han blir stor nok til å forstå at man ikke kan klikke i vinkel når man er sulten. Og det er ikke noe han gjør som strategi, han har vært slik siden vi fikk ham, og han blir like olm uansett hvem han er med når han er sulten.
Uff da dette høres ikke moro ut. Jeg hadde tatt med det som er mulig å ta med av det han liker,og gitt han det.
Og ute på restauranter er det dårlig barnemenyer, datteren min er ikke spesielt kresen men liker ikke junkfood.Vil ikke ha pommes frites,pølser og hamburger. Og det er jo ofte det som er på menyen.
Jeg gjør som deg Glitter. Forlanger også at han smaker på alt, ikke mye, men en ørliten bit. Det har faktisk hendt at han liker ting etter en fire-fem ganger med dette. :ja: Da er han innstilt på hva maten smaker og han husker at det ikke var så ille, dermed så går det greiere.
Enig...
Dette tenker jeg kommer av at han er vant med negativ oppmerksomhet rundt måltidene. Ikke rart om man hele tiden får beskjed om at man er vanskelig og rar som ikke liker det "alle andre" barn liker.
Tror man burde slakke strikken og imøtekomme han en periode jeg, så begynne forsiktig be han om å smake på ting, og oppmuntre.
Ta med knekkebrød, kaviar og leverpostei hjemmefra. Evnt. også havregryn og soyamelk (om den typen melk ikke trenger kjøling når den fraktes, noe jeg ikke vet noe om). Det er ikke et ukjent problem at unger uansett kan bli matleie på sydentur og ikke spise noe særlig. Drikke og det å spise litt lever de lenge på. Vi har erfart at det beste er å spise buffet, for der er det gjerne et eller annet de finner som de har lyst på.
Sånn er det her også. Vi har også forklart at man ofte må smake på noe mange ganger før man kan gjøre seg opp en ordentlig mening om man liker det eller ikke, fordi smaken forandrer seg. I tillegg er det drepen å prøve og introdusere ny mat når blodsukkeret er helt i bånn allerede. Da får han ofte spise en fire-fem fiskepinner før vi ber ham ta en smak av bondebønnene.
Jeg er enig med glitterchich i det hun skriver.
Men: et barn som foretrekker å spise alene (?) ville jeg nok vært obs på, om det er noe mer enn bare det å være kresen. Jeg kjenner voksne med spiseproblematikk, og de liker ikke at andre ser på når de spiser.
Men det kan jo være at fokuset rundt spising har vært stort i dette tilfellet (pga allergier osv), og at de voksne blir mer stresset når det er andre enn de nærmeste til stede i spisesituasjonen, noe ungen senser. Jeg ville nok også tenkt over om barnet har lignende atferd i andre situasjoner, som ikke innebærer spising.
Vi har en jente som er vannvittig kresen. Verre en din, ble nesten imponert over hva han spiste :)
For tiden går det faktisk veldig bra, hun har av egen vilje smakt på noen nye ting. Selv om det som regel er bare litt på tungen så er det hvertfall fremgang.
For oss tror jeg det hjalp av vi bare ga pokker i alt og sluttet og mase. For det ble nok en del mas en periode. Med skjema og belønning og nye ting, og mas om å smake.
Så nå maser vi ingenting om det. Vi spiser, spiser hun ikke det vi har (spiser så og si ALDRI middag) så får hun vente til neste måltid. Det vett hun og hun får ikke noe mas om hun ikke spiser. Å da har hun faktisk begynt og smake litt ved middagene. Før fikk hun jo oppmerksomhet ved mas om å spise og når hun ikke lenger fikk noe oppmerksomhet angående spisingen så fant hun vell ut hun skulle begynne å smake litt så hun igjen fikk oppmerksomhet ;)
Å det er deilig når ei som er svært småspist og ikke har villet smake nye ting plutselig selv tar en bit i munnen og utbryter; "mmm, det va jo godt jo" :)
Men i anledning sydenturen ville jeg tatt med pålegg og evenuelt knekkebrød (husker ikke om det sto på lista hans). Så hadde han spist frokost hvertfall. Å så ville jeg unnlat å mase om mat resten av dagen. Gitt han tilbudet, men ikke mast noe om han takket nei.
Nå vet ikke jeg om barnet ditt har blitt utredet eller har noen diagnoser. Jeg har en gutt med Asperger syndrom. Han har store spisevansker tilsvarende det du forteller om din gutt. Storepropell er enda mer snever i sitt utvalg av matvarer enn det din gutt er. Vi har vært i syden med han 2 ganger. Han levde da kun på pommes frites. Greit nok i ferien. Han spiste i det minste og det er godt nok for oss. Vi tok med litt mat vi visste at han spiste. En sårt tiltrengt ferie skal ikke ødelegges av spisevansker.
Det tror jeg ikke dere ville gjort etter å ha sett barnet ditt bli syk pga særspisthet og manglende sultfølelse og pga manglende inntak av mat. Det er ikke så enkelt at alle barn spiser bare de blir sultne nok. Noen barn (deriblandt min eldste) vil faktisk sulte seg syke og trenge innleggelse for intravenøs behandling hvis man ikke gir de en av de få tingene de faktisk spiser.
så flott at han spiser til slutt. Det gjør ikke min gutt.
For å ikke bli alvorlig syk?
Helt enig. Man legger tilrette for en hyggelig ferie. Alle trenger det. Spesielt hvis det er noe ekstra som sliter på familien.
Eldste ungen min liker faktisk ikke pommes frites.
Jeg tenker også at du bør ta med enkel mat hjemmefra. Knekkebrød og et par påleggssorter burde man kunne ta med seg. På mange sydensteder finnes det også helt vanlig, norsk mat i butikkene.
Har ikke lest hele tråden. Men her er hva jeg hadde gjort:
Jeg hadde sagt at du tar med havregryn, soyamelk, knekkebrød og leverpostei til syden samt kjøper epler til ham der på én betingelse. Og det er at han smaker en eneste liten bit på middagen på restauranten hver dag. Han trenger ikke spise opp, han trenger ikke like det, han trenger ikke stresse med noe som helst, han trenger ikke gå sulten heller. Om han bare smaker en liten, liten bit på noe hver dag så er det nok. Da skal han få spesialforpleiningen sin. Hele ferien gjennom. Men han må smake skikkelig. Biten trenger ikke være større enn en femtiøring - bare akkurat nok til at han smaker hva det smaker.
Og finner han noe han liker så får han en tier om han spiser det. Finner han ikke noe så er det greit.
Med den kosten han har så får han i seg sunt fett fra fisk, proteiner og karbohydrater og litt vitaminer, så det er greit. Han kan leve på den maten der. Den er ikke ideell, men den er levelig.
Hvis det er noen trøst så var jeg ekstremt kresen da jeg var liten - og er totalt fri for det i dag. Men jeg ble over tredve før jeg smakte min første reke. Og enda eldre før jeg spiste min første oliven.
Samme her. Først mat han liker, så smake på det han ikke liker. Ikke spise, men smake.
Akkurat nå praktiserer vi null oppmerksomhet-strategien. Han får det vi har på tallerkenen, og når han begynner å mase om det han ikke liker, så får han beskjed om å spise det han liker og la det andre være.
Nå er det mange som har svart omtrent akkurat det jeg tenkte - fordi det er snakk om et ekstremt kresent barn som ut fra beskrivelsen også kan ha spisevegring. Det er snakk om en ferie på 14 dager, han har allerede vist at han kan bestemme seg for å ikke spise på en uke. To uker er altfor lenge å leve på kun vann og gutten vil bli veldig slapp og fungere dårlig i varmen. Derfor ville jeg lagt det tilrette for at han fikk i seg maten i ferien.
I hverdagen ville jeg tatt hensyn, men på langt nær på samme måte. I denne situasjonen ville jeg oppsøkt spesialister på barn og spisevegring for å få hjelp.
Jeg synes for øvrig at det er å vise liten forståelse for problemet når du sier at det alltid finnes noe alle kan spise på en restaurant. Gutten liker jo ikke en gang poteter, og du nevner pommes frites. Han vil ikke spise maten i Danmark fordi den er dansk.
Hvorfor presse så hardt på for å smake i ferien? Siden dette er en gutt som kan gå en uke uten mat kun fordi maten er dansk vil jeg tro han like gjerne nekter å spise det medbrakte om det fører til at han må smake på maten han virkelig ikke har lyst på.
Jeg uttrykte meg kanskje ikke tydelig nok. Jeg ville ikke lagt det opp som press, men som en motivasjon. Jeg gir deg akkurat det du vil ha - du gir meg et bittelite forsøk. Ikke så du brekker deg, ikke så det er skrekkelig. Bare akkurat såvidt det er littebttegrann. En kvart teskje med is eller noe sånt. én kvadratcentimeter pannekake eller en halv teskje ris fra restauranten siden han liker ris litt hjemme.
Jeg kan lite om dette, men synes blant annet at Kanne og glitter skriver mye klokt. Jeg synes at framgangsmåte henger noe sammen med hva man tenker er problemet til sønnen din. Er det en slags spiseforstyrrelse, er det en normal kresenhet, er det en slags sosial fobi, er det intoleranser? Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde tatt noen form for kamp på en ferie, jeg hadde tilrettelagt på den måten at han har anledning til å spise mat (f.eks ved å ta med forskjellig mat som du vet at han liker) og heller droppet masingen. Det å skape trygghet hadde vært første prioritet for min del. Han er såpass stor at det med tanke på å skape trygghet kanskje går an å lage noen avtaler med ham? F.eks kan han kanskje tidlig være med å planlegge hva som skal pakkes med av mat. :vetikke: Ut i fra det du skriver så synes jeg at uansett hva årsaken måtte være at det virker som om gutten sliter med utrygghet på et eller annet vis, jeg hadde satset på omsorg og til en viss grad tilrettelegging - og heller ta "behandlingsbiten" andre steder enn på ferie.
Gutten min liker veldig lite saker på matbordet, jeg har aldri laget noe ut av det. Han har allttid bare fått pasta, uten sauen og kjøttet f.eks. Han spiser ikke kjøtt av noe slag, bortsett fra pølser.
Jeg har kun forklart han innimellom at han kan bli syk om han ikke spiser skikkerlig, sånn at han vet det.
la han nekte på å spise, ikke svar han når han kommer med slike påstander. Når dere spiser mat, så spørr han bare hva han vil ha av det som blir servert, la han selv velge hva det skal være på asjetten. Ikke påtving han noe som helst.
Bar opplys han om at om han ikke spiser noenting så kan han ende opp på sykehuset.
jeg tenker at det er en periode han er inni, skal se dette går over og han mykner litt opp i matveien. Det har i allefall minsten min på 6 år gjort i det siste, han kikker på sin asjett og spørr hvorfor han alltid får så lite på den i forhold til de andre.Da sier jeg som det, det er jo fordi aldri vil ha noe mere. Og at han gjerne må få alt det dem andre har. :)
Lykke til i syden, spørr han om han vil ha med seg noe å spise i kofferten!
Spiste han virkelig ingen ting (annet enn vann) på en hel uke da dere var i Danmark? Det høres jo veldig alvorlig ut hvis det virkelig var sånn, og dette ikke er en omskrivning for "spiste lite".
Jeg ville snakket med gutten på forhånd og spurt hva han vil spise på ferie. Jeg ville ihvertfall ikke tatt den diskusjonen der nede. Hvis han ikke spiser etter at avtalen er laget, ville jeg latt han sulte. Han spiser når han er sulten nok. Å tilby han forskjellige sorter mat på ferien hadde jeg ihvertfall ikke gjort.
Ta med tørrmat og litt pålegg, og forklar for gutten at det er greit at han ikke liker "sydenmat", men at det kanskje er greit å smake litt først siden han aldri har smakt det før? Liker han det ikke, er det greit, og han kan spise knekkebrød.
Prøv også å forklare at mat er "bensin" som kroppen trenger for å orke å bade, spille DS, snakke, se og høre, og at det er viktig at han spiser i hvert fall litt med jamne mellomrom.
God tur, og prøv å kose dere på ferien.
Jeg ville gjort absolutt alt for å legge tilrette for en god og positiv ferie for hele familien, der guttens spiseproblematikk skulle fått så få og usynlige konsekvenser for han og familien som mulig. Hvertfall at han skulle slippe å føle seg og sin spising som et problem for de andre på ferien.
Tatt med det dere kan ta med fra Norge, gudskjelov er den maten han liker stort sett temmelig koffertvennlig :) Og ring opp feriestedet på forhånd for å finne ut hva dere kan få tak i der, hva dere evt. kan få bestilt før dere kommer, og hva det kan legges tilrette for mens dere er det.
Min sønn er allergiker - dette er hva jeg må gjøre for enhver ferietur jeg skal på med han. På ferie ville jeg faktisk behandlet din gutts problem på akkurat samme måten, så slipper han og familien å prøve å løse det når dere alle skal ha ferie.
Så ville jeg fulgt opp problemstillingen med spisingen hjemme i hverdagen. Der har dere trygge og kjente rammer og rutiner, og personell i forskjellige instanser som kan spørres om hjelp. Og ikke minst - eventuelle effekter av behandling er klare og tydelige og kan registreres fra dag til dag., man ser hva som hjelper. Istedet for å gjette om det var varmen, været, isen fra igår, eller den snille mannen på butikken i syden som gjorde at matbiten gled ned.
Det spørs litt hvem dere har vært i kontakt med, men siden ingenting har fungert ville jeg nok bedt om en henvisning til sykehus for utredning av spiserør (smerter? sammenvoksninger), evt. mage- og fordøyelsesproblematikk, allergier, psykologiske årsaker osv. På sykehus har de også ofte ernæringsfysiolog som jobber med barn. Rikshospitalet har et eget spiseteam for barn, men det er kanskje å slå på stortromma i første rekke (tror de også jobber med barn med "bare" spiserelaterte diagnoser og ikke bare barn med større sykdomsbilde). Det finnes også andre psykologer som behandler spiseproblematikk hos barn, uten at jeg har noen navn klare på hånda nå... men aller, aller først er det jo kjekt å vite at det ikke ligger noe medisinsk bak da.
Det viktigste ville nok - for meg - vært å behandlet gutten på en måte som gjør at han ikke føler skyld i forhold til at ting er som de er. At han "får lov" å ikke like ting, for uansett hvor vrang man synes han er klarer han åpenbart ikke å spise den maten. Og da er - i mine øyne - ikke tvang og "vrangstempling" veien å gå... Belønning kan også være litt skummelt i forhold til mat og spiseproblematikk...
Også er jo den maten han liker sunn da :) Det skal han ha, gutten! Lykke til!
Du har fått mange gode svar fra damer som er gode på dette, jeg sikter til Kanne, Glitter, Propella og ikke minst m^2. Synes at de skriver så mye klokt at dette her blir litt smør på flesk. Jeg ville tatt med knekkebrød og annet som han faktisk spiser. Latt han få styre dette i de 14 dagene for så å ta opp tråden med systemet når jeg kom hjem.
Sånn uten å vite noe mer enn det du skriver tenker jeg intuitivt en spiseforstyrrelse eller annen psykologisk underforliggende årsak i og med den avvikende adferden i forhold til mat. Dette er i aller høyeste grad en utredningssak både for fysiske og for psykologiske årsaker dersom dette ikke har blitt gjort allerede.
Har ikke lest hele tråden.
For meg høres dette ganske alvorlig ut og ville kontaktet noen med greie på matnekt hos barn. Jeg synes faktisk ikke han høres så kresen ut, mer det at han vegrer seg for å spise, særlig med andre tilstede. Det er lett å vikle seg inn i lei spiral, selv for de minste.
La han forstå at dette er ferie, også for han, så det skal ikke bli mas om mat. Spør hva slags mat han vil ha med hjemmefra, ta med tørrvarer og boksemat han liker + 1-2 flasker soyamelk. La han spise havregryn/knekkebrød til frokost og lunsj. Tilby han annen mat til middag, men vil han ikke ha, så la han spise knekkebrød eller frukt.
Slik ville i hvert fall jeg ha gjort det. Man velger sine kamper, og matkamp er ikke noe man bruker en ferie til.
Jeg er også veldig enig med bl.a. Kanne og m^2. Dette høres ikke ut som vanlig kresenhet. Kresne barn er slik som jeg var, og som min lille snart-5-åring har vært. Man har noen ting man ikke klarer tanken på, har bestemt seg for ikke å smake eller rett og slett ikke liker. Noen ting liker man en dag, og så plutselig ikke. Noe av det er rett og slett trass. Fellesnevneren er at når man blir sulten nok, spiser man det man liker litt.
Det du beskriver, høres ut som noe helt annet. Som Skvetten sier, dette virker mer som noe fagfolk bør se på, og jeg hadde ikke tullet med det i ferien. Ta med det han liker, og jeg vil tro at det er en stor trygghet for ham å få være med å plukke det ut og pakke det, slik at han har kontroll. For dette handler en del om kontroll, gjør det ikke?
Det er ikke vanlig at 5-åringer viser slik stålvilje at de ikke spiser noenting i en uke. Uansett om de er kresne eller ikke.
Jeg svarte vel litt kjapt til å begynne med. Jeg er enig med Skvetten her.
Jeg synes også det høres ut som han har andre problemer enn det å bare være kresen i maten.
Jeg ville heller ikke gjort noe med dette i ferien, jeg ville tatt med noe av den maten han likte og latt han spise det. La han gjerne være med å velge hva han har lyst til å ha med av de matvaresortene som er aktuelle.
Jeg syns dette virker litt mer alvorlig enn at han bare er kresen og ville nok tatt kontakt med lege/helsesøster og fått en henvisning til BUP. Jeg har jobbet med et barn som hadde spisevegring og vi fikk veldig bra oppfølging av BUP!
Enig.
Og når han dertil snek til seg ei skive han spiste når ingen så ham... ja, det får lampene til å lyse i mitt hode. Dette er ikke "kresen". Han spiser variert, og sunt, bare meget begrenset... og har åpenbart større problemer som det må tas fatt i, men ikke på ferien, ta med noe han spiser.
Å si at "på resturant finnes alltid noe barn liker", og nevne pasta og pommes frites, når ikke noe av dette er det gutten spiser, blir for lettvindt, og åpenbart spiser han ikke "bare han blir sulten nok". Så gi ham den spesialforpleiningen han trenger, så får han i alle fall i seg mat på ferien.
Ta med noe trygt, så både dere og han slipper å bekymre dere om dette. :jupp:
Ellers er jeg usikker på hvor grensa mellom kresenhet og spiseproblemer går. Min fireåring er også kresen, han spiser betydelig mindre andre steder enn hjemme og trives best med måltider uten de store sosiale utfordringene. Det er ganske opplagt at det anstrengte froholdet til mat handler om mer enn sult- og metthetsfølelse, smaker og konsistenser, uten at jeg tror han kvalifiserer til noen diagnose av den grunn. Redselen for å smake på noe nytt, og for å spise i ukjente omgivelser, ser ut til å være nært beslektet med generelt kontrollbehov og sjenanse i situasjoner med mye ukjent. Disse følelsene blir ofte sterkere for han enn sultfølelsen, og det er ikke få ganger han har fått blodsukkerrelatert sammenbrudd på vei hjem fra bursdagsselskap etter å ha takket nei til pølse, kake og is (som han elsker) i timevis.
Det handler overhodet ikke om trass i vårt tilfelle, ingenting gjør pjokken stoltere og lykkeligere enn å overvinne motviljen. Forrige uke smakte han på brokkoli på eget initiativ, og han skryter fortsatt av det til alle som vil høre på. :knegg:
Tusen takk for mange gode tips. Ser jeg har fått endel spørsmål og skal prøve å svare litt på de.
Han hadde melke og eggeallergi fra 3 mnd til ca 2 år. (reagerte når jeg ammet og fikk ta prikketest) Etter 2 år har han fått "normal mat". Vi husker ikke når ting snudde om, tror det kom sigende gradvis pga kan ikke huske at han var så sær som liten, ei heller at det har vært ekle/vanskelige situasjoner han har vært borti med mat. Han drakk nutramigen som liten, den brakk jeg meg av, han elsket den melka!!!
Det siste halve året har vi ikke hatt fokus på mat i det hele tatt. Vi har hatt middag på bordet og han har fått tatt det han vil. Han nekter å spise dersom det er mer enn en ting på tallerken. Vil han ikke ha mat så sitter han til broren er ferdig og de får gå fra bordet. Vi maser ikke. Vi har hyggelige middager der vi snakker om alt mulig. Han forteller villig vekk og har mye på hjertet etter en barnehagedag. Han liker godt å være med å lage middag, men han smaker aldri på det han feks skjærer opp. Han spiser ingenting mellom måltidene.
I barnehagen spiser han sammen med de andre barna. Han kan godt spise 4-5 brødskiver med leverpostei eller kaviar! Får tilbakemelding om at han snakker og koser seg med bordet så lenge det er mat han liker. De jobber med at alle skal smake varmmaten på fredager. Han smaker ikke. Han nekter, kan sitte ved bordet i timevis uten å smake på den tiørestore matbiten. Det hjelper ikke at de voksne fokuserer på "å dette var godt", at kompisene liker det kjempegodt, at han lager maten selv osv.
Det at han IKKE smaker er hovedproblem. Jeg tror også barn må smake samme ting mange ganger (opptil 10 ganger har jeg hørt). Men han smaker IKKE, uansett.
Kan jo nevne at storebror er 2 år eldre, "vanlig" kresent barn og smaker dersom vi ber han om det. Han synes av og til at det ikke er godt, andre ganger finner han noe nytt han liker!
5 åringen bruker forøvrig 122 i bukser (vet ikke høyde) og veier ca 15-16 kg. Ribbeina viser og han kan også finne på å ta hånda under ribbeina slik at han holder de nederste i hånda si på en måte.... Vi veier han så og si aldri, bare så det er sagt. Kun på helsestasjonen, har ikke fokus på vekt.
Ei her (beklager husker ikke navnet) lurte på om han ikke spiste noen ting i Danmark eller om det var en omskrivning for å spise lite. Han spiste ingenting. Vi hadde ikke fokus på mat første halvdel av uka, siste halvdel prøvde jeg å lokke, lure, mase men ingenting funka. (ikke for at jeg hadde regnet med at trussler virka, men desperat hønemor...) Han likte ikke dansk mat. Selvsagt fant vi ting han likte, men ikke talom.
I parken nå i helga hadde vi frokost og middagsbuffet. Han gikk flere runder men fant ingenting han kunne spise. Jeg viste han kaviar og knekkebrød i orginalinnpakning, eksakt som han spiser hjemme, ikke talom. Han skulle ikke ha noen ting. Vi fokuserte ikke på mat, men han fikk tilbud om mat. De andre ungene forsynte seg villig vekk. Han fikk ta is til dessert som de andre ungene, men han spiste det ikke. Hadde bare tallerken foran seg. Han var glad og fornøyd.
Han har forresten ingen diagnoser. Er en normal, oppegående gutt som i følge barnehagen ligger langt framme på mange områder. Han er ikke utrygg i noen situasjoner som jeg kommer på. Leker med eldre gutter, er en tøffing som prøver nye ting (utenom mat) og er glad og fornøyd. Han er sta. Sluttet med bleie når han var 2 år. Kom plutselig en dag og sa at nå hadde han sluttet, både dag og natt. Vi hadde ikke tenkt tanken, men han har aldri hatt et uhell. Var 3,5 når han skulle ha av støttehjula på sykkelen og sykla som bare det osv. Bestemmer han seg for noe så klarer han det!
Til deg som sier at unger som regel liker pommefritz men at det kanskje ikke er å foretrekke å spise dette 14 dager. Vi bryr oss ikke om hva han spiser på ferie, men at han spiser. Vil han spise noe i 14 dager så kan han godt det. Men han kan faktisk finne på å gå 14 dager uten mat...
Det er nok en fobi eller forstyrrelse dette her. Men vi finner ikke utav det. Har prøvd å snakke med han da han er en reflektert og fantasifull gutt, men han har ingen svar. Problemet er han smaker ikke på mat, aldri smakt et bær, jordbær, kake, snop, saus, middager osv.
Legen er en ung fyr som vi ikke når inn til. Her vi bor klarer vi ikke bytte fastlege da alle lister er fulle. Jeg sjekker hver uke for å se om det kommer en åpning hos noen. Helsesøster og psykologen på helsestasjonen maser om at han må smake 10 dager på rad på samme matvaren. Vi gikk i butikken og han kunne få velge hvilken frukt som helst han skulle smake (trengte ikke tygge, bare ha i munnen og spytte ut) Han fant ingen. Hvordan kommer vi i snakke med en ernæringspsykolog? Eller BUP?
Takk for mange gode kommentarer. Er godt å få litt innspill på hvordan andre ville løse situasjonen.
Vi tar med mat i ferien, stresser minst mulig. Det er kun oss 4 og vi gleder oss veldig alle sammen. Har en plan etter ferien om å kanskje begynne å legge opp til alle på tallerken. Slik at alle får en liten bit av alt, ikke mase noen ting, men at han kan spise det han vil. Kanskje han en dag (når han blir 18?? :-) ) tar en bit at et eller annet av seg selv?
Jeg hadde tatt kontakt med BUP direkte og forklart problemet, ut fra hva du forteller her ligger det helt klart mer under. Fortell dem at du ikke når frem til legen din og fortell hvordan vanskene er. Dette er en type adferd som kan bunne i en forbi eller annen form for vegring, det kan også være andre mekanismer som trer i kraft. Vil tro at tipsene fra helsesøster ikke fungerer når han er såpass låst som han later til å være. Et barn som kun drikker vann en hel uke når det er i stand til å kjenne sult har mest sansynlig en fysisk eller psykisk forstyrrelse. Når du ikke gjennom med denne varianten kan du ta kontakt med en privatpraktiserende psykiater eller psykolog som kan henvise dere. Dette er definitivt noe dere bør få hjelp til.
Det du kan gjøre er ganske enkelt å ringe BUP selv (ring kommunen og be dem sette deg over), forklare situasjonen og spørre hvordan de anbefaler at du går fram. Da vil du fort finne ut om det er dit du skal henvises eller et annet sted.
Bare leger kan henvise til BUP. PPT kan lage et skriv å legge ved henvisningen der hvor de forteller hva de har gjort og hvilke tester som er tatt og resultatene av testene. PPt er et lavterskeltilbud som hvem som helst kan kontakte. Man trenger ikke henvisning for å komme i kontakt med PPT. Det er bare å ringe selv. Eller man kan få barnehagen/skolen til å gjøre det.
Dere har ikke noe privat legesenter der dere bor? Jeg ville kjempet med nebb og klør for å få ham til en spesialist på et eller annet vis tror jeg. Det at helsesøster og lege maser om å smake på ting i ti dager når ting er slik du beskriver synes jeg vitner om at guttens problematikk ikke tas på alvor jeg. Ut i fra hva du skriver så tenker jeg at man bør begynne å jobbe med andre ting enn nettopp det å presse i ungen mat. Det går kanskje an å ringe direkte til sykehus med spesialkompetanse på spiseforstyrrelser, og spørre om det er mulig å få snakke med en spesialist? Finnes det interesseorganisasjoner som kan gi råd- og veileding? Denne kanskje? :vetikke:
Snuppa spiste ALT da hun var liten, og i voldsomme mengder. De tider er over. Den sommeren hun var 2,5 år så overlevde hun 14 dager i Tunisia på utelukkende pommes frites, oliven og is. I sommer spiste hun (nå 4,5) spiste hun pommes frites, spagetti og is. Hun drakk eplejuice. Vi klarte å oppdrive et par restauranter som serverte helt vanlige fiskepinner, og da spiste hun dette også.
Jo mer vi maser og stresser, jo mindre spiser hun. Vi bestiller alltid mat til henne og hun får velge den selv. Hvis vi ikke maser, så får hun kanskje i seg bittelitt. Hvis vi maser, har vi garanti for at hun ikke gjør et eneste forsøk. Det er ikke veldig enkelt å ikke mase.
Jeg ville prøvd å få hjelp. Jeg ville ikke fokusert på hva han spiser og ikke spiser, jeg ville fokusert på adferden: Det at han sier (bestemmer seg for) at han ikke skal spise, det at han ikke vil at andre skal se, det at han ikke vil smake noen ting.
Utover det har jeg ingen gode råd. Jeg skjønner at man drar fram "ikke mas" kortet, men når man også har prøvd det å ikke mase uten hell, blir man mer opptatt av at ungen skal få i seg noe næring.
Når det er sagt virker det jo som om han spiser greit med brød i barnehagen, og det er jo enda noe. (For å ta med seg det som er positivt.)
Det er dette jeg finner trøst i. Barnehagen stiller seg helt uforstående til at snuppa ikke spiser. Hun spiser helt greit i barnehagen, og vi antar derfor at hun overlever en 14-dagers ferie.
Vi er helt inneforstått at dette med mat er noe snuppa bruker til å kontrollere oss, men det er jo bare en liten del av det store bildet når det gjelder snuppa ...... og vi får profesjonell hjelp.
Når det er sagt virker det jo som om han spiser greit med brød i barnehagen, og det er jo enda noe. (For å ta med seg det som er positivt.)[/quote]
Han spiser godt av det han liker hjemme også. Kan spise en pakke fiskepinner til middag han, men kun det og ingenting ved siden av. I kveld spiste han 7 knekkebrød (kun de tynne rugknekkebrødene, ingen andre)med kaviar på, sikkert utsultet etter helga. Så problemene er egentlig ikke mengden men som ei påpekte er det nok heller adferden hans. Aldri smake samt problemer når vi ikke er hjemme eller i barnehagen.
Når jeg leser det siste innlegget ditt så blir jeg sittende midt mellom to retninger å gå i.
Den ene retningen er der hvor jeg tenker at dette er en frisk, rask og trygg gutt som har det bra. Han er bare kresen på maten. Men den maten han spiser er faktisk tross alt ikke så ille, så kanskje han bare skal holde på til han en dag finner ut av seg selv at han vil prøve noe. Kanskje finner han ut at han liker lukten på noe en gang eller noe sånt.
Den andre siden sier meg at han har så store problemer med selve maten og med at han er så innmari tynn så han bør få hjelp. En henvisning til bup kan være på sin plass.
Men uansett sitter jeg fremdeles med tanken om en porsjon trass også når han sier fra på forhånd at han akter å sulte seg i to uker. Den trassen kan det være smart å prøve å gjøre en avtale om å legge vekk.
Men igjen - maten han spiser er jo variert nok til at han kan leve på den. Hadde vært fint med noe mer vitaminrikt enn bare epler, men det går jo.
Nå leste jeg mer nøye det lange innlegget ditt. Pjokken din er virkelig veldig sta når det gjelder mat. Snuppa får i seg litt, tross alt. Hun blir enda tynnere på ferie, men vi kan leve med det. Vi vet jo at hun spiser når hun kommer hjem. I tillegg; etter to dager uten annen mat enn is, så ble hun fryktelig slapp. Det merket hun selv, for hun orket jo ikke å leke. Da tok vi en liten alvorsprat, og dagen etter spiste hun i hvert fall litt. Blir ikke gutten din slapp når han ikke spiser noe?
Dette tror jeg også er kjernen i problematikken, her ligger nok også nøkkelen uten at det bør spekuleres for mye i den. Helt uten å ha møtt din gutt sier denne adferden en god del og det er definitivt en oppgave for fagfolk å ta tak i slik at han får hjelp.
Det trenger definitivt ikke være trass, det kan være noe så enkelt som angst for å spise på fremmede steder, som da utarter seg på en slik måte at han kan si fra om dette på forhånd. Nesten litt asberger-preg på akkurat den delen av adferden (uten at jeg sier at guttemammas gutt har en slik diagnose).
Etter å ha lest alle innleggene sitter jeg igjen med en tanke. Spiser han bare mat som er tilberedt hjemme/brakt med hjemmefra? Det høres ut som problemet er at maten som er servert ute ikke er "kjent" nok når ikke opphavet er kjøleskapet hjemme. Hvis han har blitt tilbudt samme matvarer på ferie og han ikke ønsker dette kan det være fordi noen andre har "fikset" maten? Vet ikke om det er en søkt tanke, men jeg spør nå likevell. :sparke:
Jeg skjønner godt at dere er bekymret for gutten deres. :klemme:
Når dere skal på ferie ville jeg tatt med kjent mat til ham slik at han får en fin ferie og dere foreldre kan slappe litt av. Når dere er hjemme igjen ville jeg nok snakket med noen profesjonelle da dette høres ut som en fobi han har. Jeg ser ikke helt at han er kresen, men han har nok noen tanker rundt temaet mat som kanskje ikke gagner ham.
Der har du egentlig tankene mine også! Jeg blir dratt i to retninger. Føler jeg er hysterisk mor når jeg tar opp problemene hos legen, han tar oss ikke på alvor. Samtidig som det ringer noen varslelamper som sier at dette har vart for lenge og at det ikke er normal reaksjon i forhold til mat. I tillegg er maten sunn nok den og han spiser godt av det han liker.
Har sendt melding til bestekompisen hans for å høre om han spiser noe hos dem. Han er ofte på besøk rett etter barnehagen, men jeg har aldri kommet på å spørre om/hvor mye/hva han spiser hos dem!
Han spiser litt hos besteforeldre, spiser kjent mat som han liker, smaker ikke nye ting der heller selv om morfar er verdens største helt!
Tusen takk for masse meldinger. Blir helt rørt her jeg sitter. Tenk at mange ukjente mennesker kommer med tanker og ideer på matproblemene i huset vårt! Dere har satt meg på mange nye tanker. Ikke minst ser jeg at det jeg tenker ikke er helt på jordet!
Fastlegen burde vært filleristet og det samme med helsesøster som ikke tar dere på alvor. Det er til syvende og sist foreldrene som kjenner sitt eget barn best og som bør høres. Ikke gi deg på dette her!
Jeg ville tatt med mat hjemmefra til ferien og fikset problemet vel hjemme igjen. Han kan spise fish &chips til middag hver dag om han vil - hvis han tørr!
Vi har en gutt (3 år) med sterke allergier og han spiser kun medbrakt mat. Han vet at han blir syk og får vondt om han får noe han ikke tåler. Kanskje det er det gutten din er redd for?
Gutten vår vil heller ikke smake nye ting, men gjør det når jeg er med og forteller at det er greit. Han spørr alltid om maten er god for han når vi er borte.
Jeg ville bedt om henvisning til barnelege og ernæringsfys derfra.
I hverdagen er det ikke fokus på mat i det hele tatt for alle kjenner rutiner og hva som er trygg mat. På ferie blir det noe helt annet!
Dette er mer enn et vanlig kresenproblem, tror jeg.
Er han inneforstått med at dere tar med knekkebrød, leverpostei og kaviar hjemmefra, så hadde jeg gjort det og hatt så lite fokus på mat som mulig på ferien.
En ting som slo meg, er det maten eller det at dere er på et nytt sted som er problemet? Han høres ut som om han trenger sterk kontroll på maten og omgivelsene?
Nei, trenger ikke det - tror deg. Men de aller fleste barn liker Pommes Frites. Jeg sier ikke at det ikke finnes unntak. Og nå viser det seg jo at hovedinnleggers sønn også liker det, og det er vel det som er poenget i akkurat denne tråden.
Jeg sitter også igjen med en smak av trass etter å ha lest hva guttemamma skriver, spesielt siden han får i seg såpass mye i barnehagen.
Men det høres også ut som en spsiseforstyrrelse som dere trenger hjelp til å takle.
Siden du sier at han ikke spiste NOENTING på 14 dager i Danmark, så tror jeg ikke jeg hadde turt å satse på å ta ham med 14 dager til syden før spiseatferden hans var betraktelig endret.
Kan du ta gutten med deg på butikken og kjøkkenet og la han pakke med seg mat som han spiser? Da eier han det dere har med og det blir lettere å få dette i han i det minste.
Her i huset ber jeg femåringen sitte ved bordet når vi spiser. Hun kan få smake på alt og det er ok om hun ikke liker det. Men hun styrer hva hun vil spise hele veien, jeg tilbyr henne og forteller hvor godt det smaker f.eks. med god saus på potetene.
Jeg har tro på å ikke presse og ikke stresse i matsituasjonen. Her hadde jeg god hjelp av boken "Smil vi skal spise" av Jesper Juul, den fikk meg til å arbeide med meg selv. Mange gode tips i den boka.
Du kan også endre tankene hans om seg selv dersom du flytter fokuset fra at han er kresen og vanskelig til at han faktisk spiser ganske mye. Det kan hjelpe på å løse den knuten han har satt seg inn i.
Bare sånn for å være djevelens advokat her da...
Ok, så pakker dere kofferten full med mat, fiskeboller og havregrøt og leverpostei og knekkebrød nok til en liten bataljon. Så kommer dere ned dit, og han vil ikke ha noe, ingenting, zilch, og blir skikkelig slapp og stusselig og dårlig.
Da reiser dere bare hjem igjen :nemlig: Verre er det tross alt ikke.
Lurer på om det kunne lønt seg å sjekket om spisevegring teller som sykdom ift reiseforsikring :gruble: (evt. sørget for å "pakke det inn" - om det nå skulle gå skikkelig dårlig - på en slik måte at hjemreisen blir dekket). Prøve må man jo, ellers blir dere jo sittende hjemme redde for hva som kunne komme til å skje til evig tid!
Det høres for meg ut som om han vegrer seg for ukjente ting i forbindelse med mat, både å smake på nye ting og å spise når han er på ukjente steder, og med ukjente mennesker rundt seg.
Den er vanskelig, høres svært kjent ut, og jeg håper noen kan hjelpe ham på en eller annen måte. :klemme:
(Og jeg tror ikke tvang er greia. Det forsterker bare kvalmen og klumpen i halsen.)
Høres ut som en sak for en spesialist dette her. Dette ville jeg tatt tak i så fort jeg kom hjem.!
Problemet NÅ er jo ferien.:
Ville prøvd å ta en prat med gutten og hørt hva han ville ha med seg av mat. Prøvd å forklare at man ikke kan være 2 uker uten mat. Fortelle ham at dere skal på ferie, slappe av, leke og bare kose dere, men at han faktisk trenger litt mat for å klare dette. Så kan dere kanskje pakke ned maten (knekkebrød, leverpostei, havregryn osv...slik at han ser at denne maten faktisk er NORSK :jupp:.
Videre ville jeg ha gitt ham maten i leiligheten (frokost) og også tilbudt ham mat "hjemme" ,der det er kjent for ham og ingen andre trenger å se på ham mens han spiser , før dere andre evt skal ut å spise.
Og så kan dere jo evt tilby ham å smake når dere er ute og spiser, bare som en liten bisetning.....uten press, forventninger eller noe.... Kanskje det er en bitteliten sjanse for at han blir nyskjerrig nok til å prøve, når det ikke er noe som helst fokus på mat til ham når dere spiser ute ???
Håper iallefall han er villig til å spise maten dere har med hjemmefra, sånn at dere kan nyte og kose dere i ferien og slippe bekymringen for at han skal bli syk der nede.....
Min eldstemann torte ikke å smake på mat før han var langt opp i tenårene fordi han husket at han ble syk av å spise mat han ikke tålte som bitteliten. Det var aldri noe som ble fokusert på, han hadde på tross av matallergier et variert kosthold, men han forteller selv at det var fordi han husker at han ble syk at han ikke ville smake. Ferieturer i Europa ble reddet av plain hamburger og pommes frites på McDonalds ...
Han er i dag en voksen mann med et naturlig forhold til mat, og spiser det han får servert og lager også mat selv.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
