Med tanke på tråden "dømmer du folk etter utseende" måtte jeg bare lage denne.
Jeg kom plutselig på en episode hvor jeg mildt sagt ble dømt etter utseende, urkomisk og teit og jeg innrømmer glatt at dette menneske ble dømt i mine øyne etter episoden.
Jeg hadde en brevveninne, ei jeg hadde hatt lenge og hadde god tone med. Brevene gikk flittig. En helt normal dame, i et normalt hus, med en normal mann og normale barn.
Så sendte jeg noen bilder, av meg selv kjæresten min og ett vennepar. Vi utvekslet som regel bilder av barna men jeg sendte av meg selv. På vei til karneval, i fullt rockeutstyr. Vi så ut som fire skikkelig heavyrockere og jeg synes vi var kjempetøffe og gjennomførte.
Vel, etter at bildene var mottatt av min brevveninne hørte jeg aldri noe mer fra henne. Ingenting. Og jeg gadd ikke ta meg bryet med å ta kontakt for å forklare.
Ja. Har til og med opplevd at en tale i offentlighet har vært gjennomsyret av dette. Ikke at mitt utseende er så spesielt, men i en bestemt kontekst kan jeg jo skjønne at noen tenker ut fra førsteinntrykket utseendet gir. I mitt tilfelle gjaldt det at jeg i noe miljøer oppfattes som jålete, at jeg liker å pynte meg og se fresh ut har gitt meg kommentarer som viser at det er dette de i første omgang ser. I tillegg er jeg høy, og det er jeg helt sikker på at gjør meg synlig på en annen måte enn om jeg hadde vært lav.
Ja. Jeg opplevde en litt pretty-woman-ish episode for et par år siden. Jeg gikk inn i en av de butikkene jeg liker å se på/handle klær i (jeg har litt dyr smak innimellom) og opplevde å få null og niks hjelp. Det virket ikke som de var interessert i å selge meg noe over hodet. Noe som var litt rart og uvant, det virket som de gikk ut fra at jeg ikke hadde tenkt å kjøpe noe og da var det ikke noe poeng i å bruke tid på meg. Faktisk følte jeg meg litt fotfulgt også. Så jeg forlot åstedet.
Jeg kom jo på hva som måtte være forklaringa, jeg hadde ikke akkurat pynta meg for å si det sånn, i treningstøy på vei fra det ene til det andre. Jeg så nok ikke ut som en som bruker å kjøpe klær som koster litt. :rolleyes: Jeg har opplevd et par ganger til også at betjeningen utstråler og nærmest sier åpent at "dette er ikke butikken for deg, lille venn, her koster det nemlig penger. Da mister jeg lysten på å handle der ja.
Vet ikke om det var på grunn av utseendet, eller hva det var, men jeg har tatt for å være prostituert to ganger. Og den som kjenner meg vet at jeg verken sminker meg eller kler meg som en salgbar dame. :knegg:
Jeg har opplevd noe av det samme, men det var i en bilforretning. JEg var ganske ung og skulle kjøpe bil. Jeg skulle til og med kjøpe helt ny bil. Jeg fikk nesten ordrett beskjed om forretningen ikke var stedet for meg, 'dette-har-ikke-du-råd-til-jenta-mi'!!
Jeg kjøpte splitter ny bil hosen annen forhandler for å si det sånn ... :himle:
Har jeg det? :gruble:
Ikke som jeg vet om, tror jeg. Ja, bortsett fra pga håret, da. Jeg har blitt tatt for å være hissig (:o) og god i senga (:himle:). :rødhåret:
Åja, jeg merker godt forskjell når jeg stikker innom en av de dyrere butikkene og har på klær som bare er tenkt for å gå frem og tilbake til kontoret med, eller om jeg har på drakt f.eks.
Jeg husker jeg skulle kjøpe et perlearmbånd for noen år siden, og da hadde jeg på meg vanlige jeans, dynejakke og støvletter, og kom trillende med litenbaby i vogna, og ba om å få se på utvalget deres i perlearmbånd.
Da sa den unge jenta: Ja, men vi har bare ekte da, de koster litt de altså. :knegg:
Har fått "her får ikke du kjøpt noe, jenta mi"-blikk. Noe av det viktigste vi lærte i skobutikken jeg jobbet mens jeg studerte var at man aldri, aldri, aldri skulle dømme folk etter hva man trodde de kunne kjøpe. Så det sier seg selv at jeg blir dritsur om noen dømmer meg på samme måte.
Ellers tror jeg ikke jeg har blitt dømt på noe annet vis. :vetikke:
Ja ut fra hva jeg har på meg (kan handle i særdeles shabby antrekk), og jeg kan også være veldig pynta og ordna og sende signaler andre veien. Ellers synes folk av og til å reagere på dialekten, noe jeg trodde ikke skulle forekomme i dag egentlig, men... :gruble:
Jeg får heller ikke særlig service på J.C og sånt.
Som Apple er jeg høy og glad i å pynte meg (noen ganger). Spesielt høye hæler trekker mange kommentarer.
Som barn og ungdom gikk jeg stort sett i min søsters avlagde tøy - og mamman min tok det ikke så nøye med en flekk eller to, for å si det sånn. Det fikk jeg gjennomgå for, spesielt siden jeg gikk på noen temmelig snobbete privatskoler. Man trenger ikke hovedfag psykologi for å se forbindelsen mellom mine ungdomserfaringer og min nåværende klesinteresse...
Jepp. En gang jeg var på Paragrafen (megarocka, supercoolt utested i Oslo) fikk jeg beskjed fra han i baren om at jeg kunne drikke pærecideren min på C-In (megaråsa blondinested i Oslo). :snurt:
Det hører med til historien at etter at jeg hadde drukket opp ØLEN min, dro jeg på nachspiel med bandet som hadde spilt der. Senere dukket bartenderen opp og jeg kunne peke og le litt.
Det opplevde min forrige sjef. Hun skulle kjøpe TRE nye biler for firmaet vi jobbet for. Ingen ville hjelpe henne, svarte så å si ikke på spørsmål. Kan tro sjefen der ble lang i masken når hun senere gikk innom for å klage på elendig service, og kunne fortelle at hun kjøpte TRE nye biler hos en annen forhandler takket være den elendige måten hun ble tatt imot på..
Kan jeg spørre et dumt spørsmål?
Mine fordommer i forhold til asiater er at asiater er typisk arbeidssomme og flinke, og har aldri tenkt over at det finnes negative fordommer mot asiater. Det er mange asiatiske leger og inn i miljøet så tror jeg (med forbehold om at man ikke alltid merker negative ting som ikke rammer en selv) at det er lite fordommer sånn i motsetning til leger fra Midt-østen for eksempel
Jeg antar at man merker negative fordommer aller lettest, og lurer på, hvilke negative fordommer finnes det mot asiater? Trenger ikke å svare altså, om det blir for personlig spørsmål.
Tja, jeg er jo jente, da. Særlig da jeg var yngre unngikk jeg leppestift med farge om jeg i tillegg var "litt lettkledd" og skulle til byen. Noen gater måtte jeg bare unngå.
Akkurat, det tenkte jeg ikke på, det er nok større risiko for alle jenter med "utenlandsk" utseende å bli mistrodd for å være prostituert/tilgjengelig.
På ungdomsskolen opplevde jeg å bli sparket på og ertet fordi jeg gikk med andre klær enn levis-gjengen.
I jobbsammenheng blir jeg sett på som ung og uvitende, jeg tar det som et kompliment.
Jeg var 28 og min yngre kjæreste fikk ikke kjøpe vin på polet fordi jeg ikke hadde bevis med meg.
Jeg skulle kjøpe min første bil, og forhandler viste meg en liten rød konebil som eneste alternativ, jeg handlet ikke der, jeg skulle ikke ha konebil (noe jeg ettertrykkelig fortalte han før han viste meg bilen).
Jeg har innovertiss, det kvalifiserer tydeligvis ikke til lån i banken, ta med et eksemplar av sorten med utovertiss så kan en få så mye en bare vil. :jupp:
I klesbutikker, ja. Jeg er nok ikke veldig stilig i klærne til vanlig, og så er jeg akkurat så tykk at jeg godt kan risikere å finne klær, i hvert fall bukser, som passer meg i vanlige klesbutikker. Særlig i en butikk (Rafinique på Brotorvet, for lokalt interesserte), som egentlig har mye fint, har jeg mange ganger opplevd å være eneste kunde i butikken, uten å få en henvendelse fra de som jobber der i det hele tatt. Det er en ganske underlig følelse å gå rundt i butikken i 20 minutter, uten å bli ofret et øyekast fra butikkansatte som tydelig ikke har mye annet å gjøre. Det de burde tenkt er jo at jeg ser ut til å trenge fornying. Det er jo ikke fordi jeg ikke har råd til klær at jeg ikke kler meg så stilig. Hadde jeg fått hjelp til å finne noe som passet og jeg likte, kunne jeg ha kjøpt antrekk fra innerst til ytterst og øverst til nederst, og dermed vært god butikk.
Ellers tror folk at jeg er veldig uskyldig, prektig, snill og godtroende. Det stemmer kanskje litt, men det har hendt at noen er blitt overrasket over mine ondere og med lugubre sider. :knegg:
Da lillegutt var 10 dager gammel, fikk jeg mamma til å passe han en liten stund mens jeg dro ut for å kjøpe bursdagsgave til mannen.
Det sier selv vel kanskje selv at jeg bar preg av en hektisk småbarnstilværelse, både utseendemessig og i forhold til klær...:blush:
Men jeg visste hva jeg skulle kjøpe, og hvor, så jeg dro dit.
(Og jeg vil ikke si at dette er blant de mest ekslusive butikker.)
Den ene kvinnelige ekspeditøren vurderte meg fra topp til tå og sa strengt: "Vi har ikke noe for deg her!"
Himmel, jeg begynnte nesten å grine, jeg ble så lei meg og fortvilt, jeg skulle jo ha gave til mannen min, noe som han ønsket seg... :leimeg:
Stressa og i ammetåka, forlot jeg butikken og jeg har aldri vært der siden.
Kjenner fortsatt at jeg blir sinna når jeg tenker tilbake på det...
Jeg hjalp en kompis med å organisere dugnadsoppussing for endel år siden. Han tok min varebil (Toyota Model F, besteste bilen ever) for å hanke inn materialer og verktøy, jeg tok motorsykkelen hans. Deretter møttes vi på den lokale Rema 1000 for å handle inn maten, og jeg trillet helt tilfeldig vogna med fire kasser øl. Legg på 188 cm høy, boots, sliten dongeri, lærjakke, bandana, 3 mm mørkt hår, you get the picture. Mødre trakk barna sine inntil seg, absolutt ingen ville ha øyekontakt, og jeg hadde på mystisk vis fri bane overalt hvor jeg gikk i butikken. :knegg:
Kan signere denne. Sjefen for Nobelinstituttet kom en gang buldrende inn på kontoret mitt med ordene: Det var jammen en stor pult til ei lita jente! For én gang skyld greide jeg å gi svar på tiltale og satt ikke bare der og smilte fårete. Jeg hadde godt og vel passert 30. :rolleyes:
Som helt ung jobbet jeg litt i en klesbutikk. Den øverste sjefen kom innom en dag, og jeg hilste på ham for første gang. Han hadde hørt at jeg var flink til å jobbe, og det syntes han visst var veldig merkelig, for jeg var jo så lita. :snill: Det er rart at ei så lita jente kan være så flink til å jobbe, kom det. Det var sagt med et smil, men morsomt for en kompleksfylt tenåring var det ikke.
Jeg stilte på apoteket med sliten skinnjakke og langt uvasket hår i hestehale tidlig på morgenen etter en lang og søvnløs natt, og skulle ha ut en eske Pinex Forte. Har aldri opplevd så nøye sjekk av legitimasjonen min som da. :knegg:
En gang i en(den gang) fasjonabel dameforretning; jeg hadde forelsket meg i en kjole som hang på utstillingdukken i vinduet. Samboeren min og jeg gikk inn i butikken og ble ikke verdiget et blikk. Han gikk tilslutt bort til en av damene som sto ved disken og spurte om hjelp, og fikk bare til svar at den var for dyr for oss.
Han hadde dongeribukse og Moncler dunjakke og litt langt lyst hår, jeg hadde lys Levisbukse og Arrangenser og langt lyst hår.
Vi gikk fort ut, mens han fortalte hva han mente om disse damene, og at de ikke fikk pengene hans ...
Som delegat på et stort Landsmøte fikk jeg beskjed om at jeg var vakker når jeg var sint! Han fikk passet sitt påskrevet fra talerstolen! Jeg ble senere på samme Landsmøtet valgt inn i Forbundstyret ...
Jeg drev i noen år egen forretning, og "naboen" i forretningsbygget fortalte meg i rene ordelag at han ikke trodde at det var så mye vett i meg fordi jeg hadde lyst hår og var jente. Han gikk måtte legge ned og endte opp som avisbud.
Og noen av dinosaurusene i den lokale LO-avdelingen som alltid kommenterte mine innlegg med; "lille venn, det skal ikke du bry det vakre hodet ditt med". Et par av disse fikk svar på tiltale med(under fire øyne); synes du det er greit dersom jeg tiltaler deg med gamle gris fordi du er gammel? Jeg hører på hva du sier, uansett hvem du er , hvor gammel du er og hvordan du ser ut. Jeg ber om at du gjør det samme med meg. Så kan vi diskutere! Vi hadde mange års hyggelig og konstruktivt samarbeid etter det.
Og det er ganske festlig å oppdage at da jeg farget håret mørkere unngikk alt dette.
En gang jeg kommer på akkurat nå. Jeg ankom et kulturpolitisk møte i Oslo fredag ettermiddag. Rett fra ekstrajobben min i en litt penere damebutikk hjemme. I støvete rosa dress med grå topp og grå høyhælte sko. Jeg var "dressen" hele den helga - selv etter jeg hadde byttet til slitte jeans, palestinasjerf og dr. martens ... :sparke:
Jeg ser vel ikke ut som den typiske "nerd" med stor datainteresse og det at jeg underviser i matematikk på vgs. Mange har derfor blitt overrasket, da jeg er relativt ung og ser uskyldig ut (mange fregner), kan glimte til med alt fra superromantiske klær til mer rockestil. Tror jeg er litt vanskelig å plassere. Det er jo bare gøy!
Mine erfaringer går mye på klær og stil, og kanskje ikke så mye på utseende? I ungdomstiden gikk jeg kledd litt alternativt (litt sånn tilbakelent blackmetal og heavyrockstil), og jeg merket fordommene. I butikken var jeg ikke den første til å bli betjent, tvert i mot. Som om klærne mine sa noe om hva som befant seg i lommeboka liksom. På videregående (jeg gikk på flere ulike skoler) tolket jeg lærerenes reaksjon slik i begynnelsen; "Ok, her kommer nok en dum slubbert". Med en solid snu på hvordan jeg ble møtt etter å ha innlevert noen prøver.
En annen episode jeg husker er når jeg og søstra mi gikk tur i joggeklær. Søstra mi hadde noen penger hun hadde bestemt skulle svis av på et dyrt og fint smykke, og vi stakk innom gullsmeden. Det var svært vanskelig å få hjelp i første omgang, og når dama først fant det for godt å bistå oss nektet hun å vise fram de dyrere smykkene. "Nei, det er for dyrt. Se heller på dette smykket til 899,-?"
En annen episode opplevde jeg og mannen da vi tittet på bil i en volvoforretning i yngre dager. Vi skulle kjøpe bil faktisk. Med Metallica på brystet var det åpenbart veldig vanskelig å få hjelp. Alle satt pent inne i de åpne kontoravlukkene sine, og tittet ut på oss. Vi trasket vel bortimot en halvtime mens vi ventet. Så kom en lekkersmekker dame inne, draktkledd og fin. Da ble det visst plutselig ikke så vanskelig å lette på ræva. Og hjelp etter traskeansiennitet ble ikke prioritert. :snill:
Det jeg har fått mest pes for er stemmen min. jeg har en utrolig bertete stemme, og opplevde en gang at en hel redaksjon med (mannlige) journalister veddet om hvordan jeg så ut.
Russenavnet mitt var "Nattønsket" og en kompis mente at stemmen min var det alle televertinner av den intime sorten prøvde å oppå.
Før jeg fikk ungene var jeg veldig tynn og opplevde mange ganger da jeg var i selskap at de bare gikk ut ifra at jeg hadde spiseforstyrrelse. Tror mange (spesielt i slekta) var mer opptatt av hva jeg puttet i munnen enn hva de selv spiste. :himle: Så da var det å finne balansegangen med å ikke spise for lite eller for mye da. Spiste jeg for mye, gikk jeg jo sikkert rett til do for å spy det opp igjen. :snill:
Jeg merket også veldig godt fordommene da jeg drev med paragliding. Der kom det en spinkel jente på 1,60 som plutselig tok en 20 kilos tung sekk på ryggen og gikk opp på fjellet. :knegg: Fikk mange sjokkerte blikk av andre paragliderpiloter og andre som var tilstede kan man si.
Jeg ble dømt etter utseende da jeg var tynn (ryktet sa at jeg hadde anoreksia :himle: ), og nå blir jeg dømt fordi jeg er litt overvektig.
Ved flere anledninger har folk trodd at jeg er fransk. Ikke det verste å bli dømt for kanskje, men det er virkelig langt fra sannheten. :knegg:
Jeg blir stadig spurt om legitimasjon for å kjøpe øl på butikken (ble 29 i sommer).
Det blir ikke helt i samme gate, men et par ganger har jeg opplevd at kolleger behandler meg annerledes før og etter de har funnet ut at jeg har en 6 års universitetsutdannelse, og det har gitt utslag i begge retninger. Noen begynte å sky meg fordi jeg visstnok "trodde jeg var så mye bedre enn dem fordi jeg har utdannelse og de har ikke de", mens andre igjen faktisk turte å bli kjent med meg fordi jeg var en av "de på gølvet" (jobben var ikke relatert til utdannelsen i det hele tatt).
Å, du, det kan nok være sånn om det er damen som kommer med sikkerheten også!
Jeg har i perioder vært økonomisjef hos oss (ikke fordi mannen ikke er kvalifisert, men der og da har vi bare fordelt det på den måten) og da også vært den som førte ordet når vi var i møter med banken. Det tok tid å hale blikkontakten og henvendelsene over på meg, ja, enda jeg satt der med papirbunken, penn og notatbok. :gal:
For ikke å snakke om da vi skulle kjøpe bil. :dåne: (Mannen min er ikke bilinteressert på en plass, så jommen var det jeg som førte ordet der også, gitt. :knegg: )
Eller hvis man skal kjøpe PC. Min eksmann kunne absolutt ingenting om pcer eller andre tekniske ting. Allikevel var det alltid ham personalet i butikken henvendte seg til hvis vi handlet sammen, det var nesten som jeg ikke eksisterte i deres øyne. Da er det ekstra deilig å kunne stille de riktige spørsmålene som viser at jeg nok kan hakket mer om slikt enn den jevne butikkansatte. :moahaha:
Åh gud, nå kom jeg på den festlige selgeren vi møtte på da vi skulle kjøpe ny vaskemaskin. Han la ut i det vide og brede om alle egenskapene til en bestemt maskin til samboeren min. Til slutt, når han åpenbart var fornøyd med sin egen innsats og så ut som han tenkte "jess! nå er salget i boks!", henvendte han seg til meg og uttaler de famøse ord: "Ja denne vaskemaskinen er jo SÅ lett å bruke - du bare vrir dette hjulet ett hakk mot høyre og trykker på startknappen." Som om jeg er helt idiot, og med den selvfølgelige antakelse at det var jeg som skulle operere vidunderet. :rolleyes: Jeg tok med meg mannen og gikk og kjøpte vaskemaskin et annet sted.
Har også opplevd at en som skulle selge oss ny seng påpekte at overmadrassen var veldig praktisk å vaske, "for dere damer har jo en tendens til å søle endel". :eek:
Det har hendt at jeg har merket åpenbare blikk dersom jeg har måttet på do like etter et måltid. Jeg er relativt tynn...
Det kjipeste var da en bekjent kom bort til meg i butikken. Jeg hadde ikke sett ham på mange år, men vi flyttet til samme sted. Han måtte bare fortelle meg at han alltid hadde synes at jeg så så overlegen ut, som om jeg var mye bedre enn alle andre.
Jada, kjekt å møte deg, også. Det falt deg ikke inn at jeg var rimelig sjenert?
Selvsagt har jeg det. Jeg er liten og blond, når jeg tar på meg noe som ser greit ut forventer en god del at jeg har lite mellom øra rett og slett. Det er møtt med vantro enkelte ganger at jeg faktisk snakker også uten at det bare kommer babbel ut.
Eller som den gangen jeg fikk denne beskjeden: "Du som er så blond og pen, du tar på deg skjørt og bluse, så tar du det møtet. Menn liker nemlig å signere kontrakter for sånne som deg".
:dulte:
Jeg har også noen festlige opplevelser på grunn av telefonstemmen min. To unge menn i reklamebyrået jeg var kontakt mot hadde visst spekulert mye på hvordan jeg så ut, og de lagde stor ståhei da en av dem ved en feil videresendte en mail til meg der de hadde besvart mine spørsmål men også hadde med en god del kommentarer om meg og den Sxxxx stemmen min. :knegg:
Litt mindre festlig da en av kundene mine etter et besøk (i den tida jeg var slank, ung og blond) stadig ringte meg for "hjelp" og så ble kjempesur og veldig vokal da jeg ikke ville bli med på middag når han kom på Oslobesøk neste gang.
Nå er jeg tjukk og blond, men har lært meg å ignorere bedre.
Jeg var med å arrangere en enorm, internasjonal konferanse for et par år siden, og siden jeg da gikk i drakter, rak i ryggen og raske steg, og så temmelig important ut, var jeg tydeligvis så viktig at Damene fra Miljøverndepartementet kunne bruke alle muligheter til å diskutere og prate med meg.
Det kunne de nemlig ikke fortsette med da de hørte stillingstittelen min etter noen dager. Da var jeg ikke bra nok. :snill:
Så der ble jeg både dømt for utseende og stillingstittel, gitt. :sur:
Av mennesker som ikke kjenner meg får jeg ofte kommentarer i ettertid - når vi har blitt kjent - at jeg er arrogant. Jeg finnes ikke arrogant på en flekk, så jeg ser vel litt streng ut antakelig?
Å handle i litt shabby klær, og ikke få hjelp er vel velkjent for de fleste sikkert. Det har jeg opplevd mange ganger.
Da jeg var yngre, var det mange gutter som fikk seg en smekk, etter å ha antatt at jeg var laus i serken. Jeg blir veldig snakkesalig og flirete når alkohol har passert leppene, og at jeg snakker med alt og alle var visst et signal om at det var fritt frem. Schmack
Ja mange ganger, du som er så tjukk må jo bare regne med sånt.. Også dømt fordi jeg er ufør. Går under katogorien lat, giddalaus, unnaslunter og feit hos eks, eks familien.
Jeg syns stemmen min gjør at jeg høres litt dum ut, rett og slett. Litt som en blanding av Siv Stubbsveen og de blonde jentene med mye sminke og store pupper som har videodagbøkre på youtube.
Jeg har jo opplevd at folk har forholdt seg anderledes til meg etter vekten har variert og humret litt av det.
Jeg tror nok at jeg som andre har blitt dømt på utseende, men det er ofte litt for lett å skylde på det.
Selv om jeg kan hypotisere over hvorfor noen gjorde sånn eller slik, og jeg kan tro mitt så er det snakk om å tro. Selv der hvor dette er et gjentagende mønster.
Da jeg fikk tuppa så satt jeg på legekontoret til seks ukers kontroll. En mor hvisket høyt til sin datter på ca 40 år: Hun var UNG mor hun! Jeg var 31..
Jeg ble også stoppet av en eldre dame på gaten som spurte om babien var søsteren min. Hun ble skikkelig snurt da jeg sa hun var min. Og jeg var fremdeles 31..
I jobbintervju har jeg blitt spurt av direktør: For meg ser du ut som ei lita søt ung jente....hva kan du bidra med her hos oss? Da var jeg 28.
Jeg fikk heller ikke komme inn på utesteder frem til jeg var 30 etc. etc. Men nå med seks år på baken og snart tre barn har dette endret seg litt. Jeg får fremdeles litt drypp; feks på fagforeningstur: Å så godt å få et ungt fjes iblandt oss! Jeg var 35 og det var faktisk folk der som var både 37, 40 og 42, og jeg ser ikke helt den store forskjellen.
Men alt i alt er dette av type "gode" fordommer (men unntak av hun kjerringa på legekontoret, som tydelig synes jeg var ei lita "hore").
Nå som jeg er gravid blir jeg daglig kommentert pga magen, men det er også overlevbart.
Det er faktisk INGEN fremmede som har kommentert magen min enda, nå i uke 29 (i morgen). Jeg lurer på om det er fordi jeg er overvektig, at de rett og slett er nervøse for at jeg ikke er gravid? Jeg synes nå ikke det er tvil om at jeg faktisk har bolle i ovnen, og ikke bare spist for mange boller.....
Jeg er naturlig blond, et trekk enkelte fritt frem føler de kan ha moro på bekostning av. Det stikker nok ikke så dypt, men jeg husker som ny i arbeidslivet at jeg fant noen kvikke standard replikker å parere det med.
En uspiselig ekskollega ga meg beskjed om å "ikke bry det blonde hodet mitt med det", når jeg spurte om oppdatering fra et møte.
Samtidig som han klappet meg på hodet, den taklet jeg heller dårlig, og han gjorde det ikke igjen. :knegg:
Jeg har vært enormt overvektig - og likevel meget intelligent og ikke redd for å slå i bordet på møter. Det er det mange som har trengt tid på å komme over. Damer i den vektklassen kan nemlig ikke velge og vrake i klær og sko, så når det entrer en skikkelig stor, helt håpløst kledd dame så forventer de noe annet enn meg.
Det har blitt bedre med årene.
Men jeg opplever enormt stor forskjell på om jeg er innom og handler på vei hjem fra trening eller på vei hjem fra møtedag på jobben for å si det sånn. For ikke å snakke om hvis jeg subber innom butikken i joggebukse og hettegenser. :knegg:
Noen ganger bruker jeg det bevisst jeg. Skal jeg i et møte - som i går - hvor jeg ikke vil ende opp med ansvar eller verv så trekker jeg i husmorhabitten min. Funker som bare det, ingen tror jeg kan få til noe som helst.
Drømmeprinsen stakkar er jo überrocka på innsiden, men ser jo totalt konservativ ut på utsiden, så han blir jo rent mishandlet med feilbedømmelsene. Men han er intj så han bryr seg ikke det aller minste om det.
Nå var vi temmelig likestilt både på fast inntekt og sikkerhet, eneste forskjellen var utover/innovertiss og at jeg har en datter. Han alene fikk tilbud om nesten en mill mer i lån enn hva jeg fikk tilbud om. Det var faktisk ganske grusomt å gå på boliglånjakt som alenemor, enkelte banker ville ganske enkelt ikke ha meg som kunde og sa det direkte til meg også. Helgepappaen til ungen hadde ingen problem med å få lån, og det med en langt lavere inntekt enn jeg har. Jeg er fullstendig overbevist om at hvilken vei tissen peker har betydning for om og hvor stort lån du får i banken.
Nei, ikke som jeg vet om, men så har jeg også store problemer med å fange opp sånt. Det går meg rett og slett hus forbi om noen forsøker å fornærme meg.
Men jeg har blitt behandlet som en småjente i jobbsammenheng. Mange ganger.
Når det gjelder det med å få lån i banken har jeg motsatt erfaring. Da jeg skilte meg lånte jeg fem ganger inntekten min mens eksmannen ikke fikk låne tre-gangern engang. Banken sa at alenemødre kan betjene de mest sinnssvake lån - de skal redde hjemmet til barna sine. De greier hva som helst. Også la han til at jeg var ung og pen, jeg ble sikkert ikke gående lenge alene. :snill:
Jeg ble forhåndsdømt da jeg jobbet i sykkelbutikk på mine yngre dager. Gikk rundt i Buffalosko, neglelakk og musefletter og skiftet kjeder, slanger, skrudde på skjermer og solgte sykler :fnise:. Var flink også.
Mange menn som ikke hadde noen tro på at jeg kunne noe, og jeg merket at mange ble forbauset. Det var de som bare gikk forbi meg og snakket med en av guttene i stedet. Det skjedde flere ganger hver dag.
Er man tynn er man fritt vilt når det gjelder å kommentere og dømme tydeligvis. Så ja, jeg har nok det.
Forøvrig ser jeg ganske mye yngre enn alderen og har fått litt på det området også :knegg:
Neida.
Du nevner at det er gjelden. For en smart mann vil da regne ut at du må være styrtrik som har råd til å ha så mye gjeld. Og det er en smart mann man vil ha.
Dette kan ikke kombineres med å fortelle at man lever på havregrøt til middag hver gang ungene er ute av huset - ikke alltid med melk i.
Jeg var på en form for bad taste temafest, og så endte vi opp på byn. Jeg gikk med blond parykk og tettsittende fake skinndrakt. Men fy fader så moro ... :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
-Trevor-R.jpg)
