Mamma var ikke særlig flink på kjøkkenet da jeg var liten og hun var en elendig husmor rett og slett. Hun satte gryter med mat inn gryteskapet, uten å vaske gryten først. :rolleyes:
Og en episode glemmer jeg aldri, og det var da pappa bar ut ei gryte med med pølser i brun saus, som var helt myglet. Gryta var så ødelagt at den bare måtte kastes.
Den dag i dag klarer jeg ikke tanken på å spise pølser i brun saus. Kan ha middagspølser altså, men jeg takler ikke pølser i brun saus.
En annen rett jeg bare ikke takler i voksen alder er fløyelsgrøt. Det er en grøt lagd på melk og hvetemel. :gal: Dette var billig å lage, og mamma lagde dette flere ganger i uka til oss, og vi måtte spise opp.
Lever i fløtesaus er også motbydelig, dette spiste vi også minst 2 søndager i måneden.
Har dere noen dårlige relasjoner til enkelte matretter?
Rømmegrøt! Urk! Husker da jeg var 9-10 år, og skulle være med ei venninne og spille blokkfløyte på noen greier hjemme hos en dame. Der ble vi servert en diger tellerken med rømmegrøt, som jeg i utgangspunktet ikke likte, og turte ikke si fra at jeg ikke hadde lyst på. Måtte sitte der og trø i meg dette forferdelige grøtstyret. Kvalmt og ekkelt var det. Jeg klarer nesten ikke lukten av rømmegrøt, det bare minner meg om denne forferdelige opplevelsen. :rolleyes:
Det jeg kommer på i farta er hvalkjøtt og fiskepudding.
I perioder ble det praktisert må-spise-opp-regime, og de to rettene var det tungt å få i seg. Hvalkjøtt var definitivt verst, og jeg slet med å svelge ned det grusomme kjøttet med den forferdelige transmaken. Jeg tenkte på hvor lenge de kunne holde meg der, og at de nesten måtte la meg gå på skolen påfølgende dag hvis jeg ikke greide å spise opp. Heldigvis hadde vi ikke det så ofte.
Fiskepudding var det ikke så ille med, men til gjengjeld kunne vi ha det både en og to ganger i uka. Det tok tid å få trykket i seg kjip fiskepudding på kneipbrød.
Melk kan vel ikke sies å være en rett, men jeg husker at pappas daværende kone hadde fått det for seg at jeg måtte drikke ganske mye melk hver dag. Jeg tror faktisk det var 1 liter. Vet ett tilfelle måtte jeg drikke et glass sur melk, og jeg synes fortsatt jeg kan kjenne den aldeles jævlige smaken av den melka. :grøss:
Hvalkjøtt har jeg bare gode minner av :nam: Det smakte aldri tran av det vi hadde.
Lever i fløtesaus klarer jeg ikke. Husker at mamma laget dette og påsto at det var kjøtt i brun saus, og husker smaken da jeg fikk det i munnen og skjønte at det var lever :grøsser:
Oj, Brenda. Ille.
Jeg har ikke så mange retter som direkte byr meg imot, men jeg klarer ikke fett på kjøtt. Jeg må alltid renskjære alt kjøtt før jeg spiser det, til og med på bacon står jeg og klipper av alt det hvite, og jeg kan ikke spise kokt skinke osv, for det er alltid sånne ekle hvite slintrer i det. Samme med kylling, finner jeg noe slintrete eller gelé-ete så er måltidet over for min del. Det samme med kjøttprodukter som feks. karbonader, om det er sånne små brusk-klumper i det. Synd at jeg er så kresen på sånt, for jeg mener jo fett er sunt, men jeg var vegetarianer i 6 år, frem til 2003, og etter det har aversjonene kommet.
Vestlandslefser! Sånne tykke, vamle greier med lagvis smør, kanel og sukker inni. :gal:
Det eneste (og da inkluderer jeg helstekte tusenbein, geitehjerne-piroger, sauetarmer, tørkede biller, min mors pinnekjøtt og en hel del annet lett kryptisk som en omvimsende Ulvefar har spist av en blanding nyskjerrighet og høflighet opp gjennom de siste par årtiene) som er verre enn vestlandslefse er koumiss (sånn gjæret hoppemelk man serveres enkelte steder i indre Mongolia som et tegn på vennskap -antakelig ut fra tanken om at hvis dette er hva vi gir våre venner vil du virkelig ikke ha oss til uvenns). Det er for spesiellt interesserte.
På sine eldre dager var nok både synet og smakssansen til min mormor ganske så svekket, men hun insisterte på å lage mat til meg hver gang jeg var hos henne. Jeg glemmer aldri laksesmørbrødet jeg fikk servert på muggen grønnflekket loff, røkelaks har aldri blitt det samme igjen for meg. Hun insisterte på å spise opp selv, og jeg var bare sær som kastet slik fin mat.
Av utenlandsk mat som er ille vil jeg slå et slag for knødel...
Ekkel buljongsuppe med massevis av fett liggende å flyte på toppen, og en knyttnevestor knødel laget av gammelt brød og ister liggende midt oppi suppa. Veldig vanlig i Østerrike og Tsjekkia...
Jeg har ingen retter som direkte byr meg imot, men jeg hadde nok vært skeptisk til både snegler, smalahov, dyretarmer, samt utenlandske retter som inneholder kjøtt fra diverse dyrearter, innsekter osv.
Av mer vanlig, norsk mat holder jeg meg unna rakfisk, gravet fisk, blodmat, grøt og svinekoteletter, men det er fordi jeg ikke liker det. Jeg klarer å spise det om jeg "må".
Alt av lever byr meg i mot.
Hvalkjøtt etter jeg ble lurt til å tro at levergryte var hvalkjøttgryte.
Lutefisk,snakk om gele. Har smakt det i ettertid,en som var skikkelig,men den falt ikke i smak da heller.
Fiskeboller,breker meg bare ved tanken og lukten, spesielt de i boks,som ei venninne fra barndommen spiste rett fra boksen.
Ellers så kan jeg signere Iset på det hun skriver.
Rømmegrøt.
Alt med masse, tykt smør på. Jeg brekker meg når jeg får smørbrød der det er et tykt lag med smør gjemt under pålegget. Det er vel kanskje ikke en "rett", men det byr meg kraftig imot.
Ellers klarer jeg ikke tanken på sushi. Ja, jeg vet jeg ikke henger med i tiden, men det Byr Meg Imot...
Lutefisk er også helt forferdelig.
Ja, og sånne "duppe"- supper der du ser fettperlene svømme rundt er også ekkelt. Jeg har ingenting imot fett, og dytter gjerne innpå en halv potetgullpose i slengen, men der er det med å se fettet...:skremt:
Biff Stroganoff. Etter en kraftig matforgiftning etter en familie-event hvor nær halvparten ble syke, sliter jeg med gryteretter. Jeg var høygravid og endte på sykehus i 2 døgn.
Fiskerogn, fiskelever og kaviar. Det skriver seg selvsagt fra traumatiske barndomsopplevelser. Det er sånn at jeg brekker meg om jeg får dette i munnen. Lukten har jeg endelig lært meg å leve med.
Ellers er lungemos og blodpudding og andre innvollsprodukter ikke-mat.
Jeg spiser det meste, og jeg har fått servert ganske mye rart gjennom en heller fattigslig oppvekst. Det er dog to ting jeg ikke kan fordra, og det er pizza grandiosa, og retter av pasta med unntak av spagetti. Blæh.
Diverse av våre gamle norske mattradisjoner kan jeg også styre min begeistring for.
Smalahove!! :urk: Jeg har spist det, og kjøttet smaker jo som vanlig lammekjøtt, men bare det at det ligger et halvt sauehode på fatet, byr meg veldig i mot. Og det at mine mannlige kolleger absolutt skulle tøffe seg og spise øyet. :dobbelturk:
Lever (og innmat).
Jeg må få legge til at jeg ikke er kresen på mat. Jeg synes det er spennende med ukjente retter og spiser omtrent alt jeg får servert.
Foreldrene mine var flinke til å lage mat, så jeg har aldri spist direkte ekkel mat. Jeg har heller ikke blitt tvunget i mat. Det eneste jeg ikke er spesielt glad i er biff tartar, og jeg synes som oftest at to-tre rå østers er nok, ellers liker jeg i praksis alt, så lenge det er laget til ok.
Jeg reagerer sterkere på overkokte og brente ting enn matretter.
Appelsiner, ikke smaken med konsistensen. Jeg blei tvunget i barnehagen og spise det opp til en dag jeg kastet det opp. Etter den dagen brekker jeg meg om jeg prøver og spise det.
Tomatsuppe. Måtte spise opp når jeg var liten og det har gjort sitt til at jeg ikke klarer tanken på å smake på den engang.
Derfor får ungene her i huset beskjed om å spise seg mett og ikke alt på tallerkenen.
Svigermor liker visst også svidd mat. :knegg: Hun svidde den hvite sausen da vi skulle spise fiskeboller i sommer (da vi bodde hos dem mens vi ventet på rekkehuset), men serverte det allikevel, det smakte bare svidd. Greit nok, det gikk ned, MEN da hun insisterte på at vi måtte spise restene dagen etterpå så hun slapp å kaste maten (hallo, fiskeboller til 5 kroner boksen og svidd, ødelagt saus?), fikk jeg venninna mi til å invitere meg og mine på middag. :o
Ikke nok med det, hun og svigerfar spiste restene dagen etter, og FRØS ned det som var igjen etterpå. Skjønner det ikke. Det er jo flott at man ikke kaster mat, men når maten blir fullstendig ødelagt ... Jaja.
Ja, jeg tror det er lurt å være litt obs på at man ikke skal lage en skikkelig negativt betinget reaksjon på mat.
På den andre siden så må jo barna lære seg å spise mat som man ikke er veldig glad i også, man kan ikke bare spise livretten sin. Og så bør de lære å forsyne seg lite om det er noe de ikke er glad i. De skal jo fungere som voksne også, og i et middagsselskap er det jo bare til å spise opp maten sin, kan ikke sitte og si at man ikke "liker maten" da.
Torsketunger. Min far likte dette meget godt. Jeg måtte sitte fra middag til jeg la meg ved bordet, for jeg klarte ikke spise opp. Kalde slimete klumper som bare vokste i munnen. :grøss:
Nei, jeg spiser det meste, men er ikke overbegeistret for blodig biff. Spiste både blodpudding, hval, boknafisk, rogn og lever i barndommen, men kan ikke huske noe negativt med det. Vi ble ikke tvunget til å spise, kanskje derfor. Men jeg fikk overdose av kokt torsk, og spiste det omtrent ikke fra jeg var 16 til 30, men nå synes jeg det er kjempegodt.
Jeg greier ikke å spise lever og innmat, blodig og rått kjøtt av noe slag, ikke fiskehoder og fisketunger. Jeg liker generelt ikke å kunne se på maten hvilket dyr det har vært. Kjøper alltid filéter fremfor kyllig med skrog f.eks.
Jeg kan ikke spise noe jeg ikke leiker. Da spyr jeg.
Jeg har heldigvis aldri blitt tvunget til å spise opp mat jeg ikke likte. Og det er få matretter jeg absolutt ikke klarer å spise. Men rakørret, gravlaks og endel illeluktende (geit)oster kan jeg godt klare meg uten. Og jeg liker ikke veldig blodig kjøtt. Eller majones (det ødelegger alt hvis det er majones/majonesbasert dressing i en sandwich eller salat, sånn at den ikke lar seg fjerne).
Sprøstekte torsketunger er jo vidunderlig godt, da. :nam:
Lever, røkt kolje og hvalkjøtt ! Skrekk og gru. Bortsett fra det er jeg absolutt altspisende.
Da jeg var liten fikk vi middag i barnehagen, hver dag. Alle måtte smake på alt, hver gang, og jeg husker ennå kvalmen i halsen de dagene det var røkt kolje eller lever.
Åh, de feriene vi var oppi nord på besøk hos farfar var et mareritt. Da jeg var liten likte jeg ikke kål. Han hadde kål til hvert jævla måltid. Og samme prinsippet gjaldt borte som hjemme; sitt og spis opp. Fikk forøvrig ikke ta mat selv, min far var visst en tilhenger av å lesse oppå voksen porsjon. :snill: Men jeg liker kål nå da, utrolig nok.
Kan ikke få sagt meg mer enig. Jeg ble tvunget til å alltid spise opp og det førte til at jeg i voksen alder utviklet et nokså anstrengt forhold til mat (spiser opp alt på tallerkenen selv om jeg er stappmett, fortsetter å spise til det er tomt selv om jeg blir dårlig o.l.).
Jeg liker i grunn mye av den maten folk har nevnt i denne tråden, men SILD, der går grensa altså. Det var den ene retten mamma aldri fikk meg til å spise, jeg begynte alltid å spy av det. De grusomme små beina som satte seg fast i halsen, lukten av stekt sild.... :eek:
All blodmat, innmat, viltjøtt og ganske mange sorter fisk. Jeg har aldri smakt verken blodpudding, blodpølse, lever, blekksprut ellet sushi, jeg blir dårlig bare av tanken.
Lungemos og blodpudding holder jeg meg langt unna. Men det skyldes ikke at jeg har dårlige minner knyttet til det.
Jeg fant imidlertid en snegle på en melkekartong inne i kjøleskapet en gang. Da drakk jeg ikke melk på et halvt år. Ellers fant jeg også en snegle inne i munnen min etter å ha tatt en bit av en bitteliten hard pære fra pæretreet vi hadde i hagen. :skremt: Jeg prøvde meg ikke på dem igjen.
Som så mange andre har jeg tvangsminner fra barndommen. Det var verst når mormoren min kom på besøk, og moren min skulle vise at hun hadde kontroll på barneoppdragelsen. Jeg husker spesielt en fiskesuppe.
Ellers fikser jeg ikke synlig fett på kjøtt. Jeg ble tvunget til å spise fettranden på koteletter også, aldri mer.
Jeg var enormt kvalm jula -94, og brakk meg bare jeg kjente lukta av pinnekjøtt. Jeg klarer fremdeles ikke tanken på pinnekjøtt, eller kokt fårekjøtt for den saks skyld.
Også er jeg sær som ikke spiser mat tilgriset med substanser som inneholder eddik :gal: Ketchup, sennep, majones, dressinger, sylteagurker, sursild... sånt liker ikke jeg.
Jeg er heldig som har hatt en flink matlagerske til mor, kjenner jeg.
Det jeg ikke makter er boksmat av typen "spaghetti rimini" og "lapskaus" ets. Og så torskerogn på boks...ekkelt, ekkelt.
Jeg smakte aldri lever og hvalkjøtt som barn, men jeg vet at det er skikkelig fælt - erfart fra voksenlivet.
Jeg liker nesten all mat, men lungemos og smalahove byr meg rett og slett i mot og jeg skal ha ganske mange penger for å spise det.
Ellers er det ikke noe hjemmefra som jeg har fått nok av eller har vonde minner i fra. Bortsett fra lettsprengt torsk, som det tok meg mange år å spise igjen etter jeg flyttet hjemmefra.
På veldig fin restaurant i Nice fikk jeg forresten servert en sånn liten fisk som de serverer overalt der. Det er noe lokalt søl de er veldig stolte av. Sikkert noe ala det norske sauehodet. Nuvel. På denne fine restauranten hadde de demontert dyret, gjort noe med fiskekroppen så det så ut som en orm og så satt fiskehodet tilbake på plass igjen oppå så det hele så ut som en orm med fiskehode.
Jeg aner ikke hva det smakte for å si det sånn. :grøsser:
Det var forøvrig på samme firmatur noen liter vin senere, men fortsatt på samme restaurant - fremdeles i Frankrike - følgende spørsmål ble formulert: Øy! Hva er konjakk på fransk?
Det jeg har minner om som gjør at jeg ikke klarer det, er kokt røkt torsk. Sist jeg spiste det spydde jeg rett og slett (prøvde å lure meg ut på badet for å spytte ut maten i toalettet, og endte med å kaste opp når jeg først var der...) og bare tanken på den retten gjør meg kvalm den dag i dag.
Ellers er det mye jeg ikke liker, og fisk er generelt ikke noe jeg er glad i, slett ikke. Men det eneste jeg kommer på at jeg virkelig brekker meg av, det er det minnet om røkt torsk.
Jeg var utrolig kresen som barn, og mine foreldre prøvde nok litt vel mange strategier for å få meg til å spise. Husker som det skulle være i går at noen tvang i meg en gaffel med fiskepudding på. Jeg kommer nok aldri i mitt liv til å spise fiskepudding.
Ellers liker jeg fremdeles ikke min mors kjøttkaker, min far liker dem tørre og brente og de smaker gresselig - selv om jeg liker kjøttkaker nå da. Og Joikakaker hadde vi ganske ofte, og det har jeg heller aldri spist mer etter at jeg flyttet for meg selv.
Det er ikke noe jeg har sett eller fått servert som byr meg direkte mot, og jeg har heller aldri blitt tvunget i mat eller spist bedervet mat ved et uhell - mulig de tingene henger sammen? Jeg har ikke vært i nærheten av slike eksotiske ting som grillede testikler og sauehjerne og slikt, og ville nok prøvd å holde meg unna det hvis jeg kunne, og jeg tror nok jeg ville hatt problemer med å spise larver eller insekter, men så langt har det aldri vært noe problem. :knegg: Har ingen problemer med blodmat, innmat, rått kjøtt eller rå fisk/skalldyr; det eneste noenlunde normale som jeg ikke spiser er brunost.
Blodprodukter. :urk: Da jeg var lita, sånn ca 9-10 år måtte jeg røre i blodbøtta, ei 10 liters bøtte, som det skulle bli blodpannekaker av. Noe så motbydelig! Dette var hos besteforeldrene mine.
Ellers så klarer jeg ikke peppes pizza etter en matforgiftning. Bønnegryte kommer jeg aldri til å spise igjen etter at jeg ble sittende en hel natt for å spise opp det som min mor hadde lesset på tallerkenen. Jeg kastet opp fortere enn jeg klarte å svelge, men måtte spise opp alt for det. Jeg satt ofte i timesvis for å klare å spise opp det de hadde tatt på tallerkenen min. Når jeg flyttet for meg selv ble det en tvangshandling å alltid la det være mat igjen på tallerknen når jeg var ferdig med å spise. Jeg gjør det enda, lar det være litt igjen, bare fordi jeg kan.
Jeg er på linje med deg når det gjelder norsk tradisjonsmat, men i motsetning til deg har jeg lært meg å like pinnekjøtt. Svineribbe, derimot ... Urk. Det skal liksom være høytidsmat!
Ellers går det meste ned, men jeg avstår svært gjerne fra risengrynsgrøt. Og etter å ha vokst opp med en far som skulle ha poteter uansett hva vi hadde til middag - til og med spaghetti - er det kanskje ikke noen bombe at vi ikke spiser overvettes mye poteter her i huset.
Når jeg tenker meg om, er jeg en pyse når det gjelder visse sorter sjømat også, som for eksempel blåskjell og østers. Jeg har heller ikke blitt helt fortrolig med sushi, men jeg har bare prøvd det én gang, og det trengs kanskje litt flere forsøk før det "sitter".
Lever byr meg totalt i mot. Vi måtte lage det i heimkunnskap på ungdomsskolen, og alle måtte spise og alle måte spise hele posjonen. :skremt: Jeg husker at jeg var uvell og i ulage i utgangspunktet og etter den opplevelsen greier jeg ikke få i meg lever.
Neste er møsbrømlefse, en vederstyggelighet fra Nordland, lefse og noe annet gugge som svømmer i fett. Jeg fikk det servert da jeg var på middag hos en helt ny kjæreste og i redsel for å støte "svigermoren" trykket jeg i meg hele sullamitten. Fy fasan så kvalm jeg ble. :skremt: Jeg har fått det tilbudt senere, men jeg greier ikke tanken på en eneste bit. Jeg velger heller å nappe ut nesehår før jeg smaker på en eneste bit av det igjen.
Jeg ble tvunget til å spise pinnekjøtt på julaften de årene min psykoidiotstygge tante var hos oss. Dermed var det en rett jeg nektet å spise i mange år. Men følte selv jeg måtte smake da jeg laget denne retten på kokkeskolen i da jeg var 17 år. Siden har jeg vært frelst!
Jeg takler ikke lutefisk. Det er en matrett som vokser i munnen på meg, og jeg klarer ikke å svelge.
Aner en spin-off: Når er det egentlig ok å si "liker ikke"?
Jeg vet at om noen serverte meg hvalbiff så hadde jeg rett og slett ikke fått det ned.
Jeg syns generelt det er bedre med fat man forsyner seg fra, enn ferdige tallerkner. Da hadde jeg jo bare lasset på grønnsaker og saus og latt som ingenting.
Jeg spiser en del sånn "stordriftsrestaurant"-lunsjer i jobben. (Sånne konferanselunsjer). God mat, bevares, men jeg kan rett og slett ikke døtte i meg alt det mat, mye mer enn jeg egentlig blir mett av, så ofte. Så jeg lar ofte potetene ligge igjen, for eksempel.
Tror sånne folk - som tvinger i barn mat - at de gjør dem en slags tjeneste? :sukk: For de må vel gjøre det i god tro? Eller kanskje noen bare vil ta igjen noe som skjedde i sin egen barndom? :gruble: Ille er det i hvert fall, og jeg prøver å huske på dette både når vi serverer mat her hjemme og til barna i barnehagen.
Jeg liker det meste, men her er jeg helt på linje med Veronal. :nemlig:
Ellers er jeg nesten litt sjokkskadet her når jeg leser at dere ikke liker de deiligste ting som pinnekjøtt, kokt torsk og vestlandslefse! :nam:
Jeg får vondt i hele meg av historiene til enkelte av dere ... :leppe:
Jeg har vært heldig.
Mamma tvang meg aldri til å spise noe som helst, og hun er i tilegg en svært habil kokk, så jg spiste det meste med god apetitt.
Hun visste dog at om hun ville ha kveite eller stekt uer, måtte hun lage noe annet til meg.
Jeg blir kvalm bare av lukten.
Torsketunger har jeg prøvd gang på gang, og måttet gi opp hver gang også.
Blodmat får jeg heller ikke til med - bldpudding, -pølse og -pannekaker.
I tillegg, etter en jul der jeg forspiste meg på kokosmakroner, måtte mamma alltid lage disse selv (da jeg var tenåring var det jeg som sto for julebaksten hver jul, fordi jeg elsket å gjøre det og etterhvert ble svært god på småkaker) og aller helst fortelle meg når hun hadde tenkt å gjøre det, så jeg kunne rømme huset for dagen.
Kjøttsuppe/bættasuppe...
...med påfølgende Lapskaus dagen etterpå grøsser
Alle slags gratenger(liker ikke smuler på mat, liker ikke makaroni som som regel er en stor del av gratengen- liker ikke grateng m.a.o.)
Jarlsbergtorsk (gammel "slager" fra barndommen som den dag i dag får meg til å føle meg uvell)
Grillet kylling urk
Jeg liker ikke blodmat, husker jeg fikk servert stekt blodpølse med sukker når jeg var barn og det var bare gyselig. Fiskeboller, fiskepudding og slike fiskedeigsprodukter er bare ekle og det har vi aldri.
Ellers greier jeg vel å spise det meste, om jeg må.
Vi har ikke "lov" til å si "liker ikke". Derimot er det fritt frem for å si "nei, takk". (Men man må smake. Det fikk jeg også beskjed om da den unge mannen insisterte på blodpølse etter en lengre diskusjon om vi kunne spise blod og jeg trumfet med blodpølse og han trumfet med at han ville da det til middag. Jeg prøvde å komme meg unna med at jeg sa "nei, takk" til blodpølse, men jaggu gikk det under et nanosekund før jeg fikk "du må smake, mor!" midt i fleisen. :mumle: )
Blodmat,
Lever,
Skalldyr - jeg har aldri vært fan av fiskeagn som spise.
Gammelost
Pultost - den tror jeg må være pult av j**** maaange, og lagret på glass i et par års tid,
Sild,
Røkt laks/ørret
Makrell - med unntak av flykræsj,
jeg brekker meg/kaster opp av brød som er stekt for litt for lenge. skjekker alltid brødene i butikken før jeg kjøper de.. høres litt merkelig ut, men det henger sammen av at mamma alltid kjøpte langebrød med brent skorpe og jeg MÅTTE spise opp skorpene mine.. jeg satt og brakk meg til jeg kastet opp ved bordet som liten.. :(
Hajur er ikke noe jeg ser tilbake på som en god matopplevelse.
Lever, sild, pinnekjøtt og lutefisk er heller ingen høydare. Etter 20 førjulsmiddager med pinnekjøtt og lutefisk har min kjære svigermor ennå ikke skjønt at jeg ikke liker dette, og er like sur hver gang. SMAK da, sier hun, hvert jævla år. Hvor mange ganger må jeg smak liksom. Jeg liker det ikke.
Røkt kolje ja, hrumf. Det var den eneste retten jeg husker mamma måtte lage kun de gangen jeg ikke skulle spise middag hjemme. :knegg: Hun skjønte det plutselig da jeg kastet opp over hele kjøkkenbordet. FØR vi begynte å spise. Ikke bare smaker det forferdelig. Det luker like ille.
Jeg er nok en smule sær i matveien og det er en del ting jeg rett og slett ikke klarer å spise: Gravlaks, røkelaks, sild, lever (inkludert gåselever), leverpostei, makrell i tomat, innmat, blodmat, tunfisk og sushi.
Ellers er det mye jeg ikke liker, men som jeg kan presse ned om jeg 'må'..
Torskerogn, ble tvunget til å spise og kastet opp på tallerkenen til slutt.
Ellers greier jeg ikke lukta av fårikål, makrell og noen andre ting.
Jeg har egentlig en del aversjon mot mat, spesielt kjøtt.
Å heregud.
Jeg har jo helt glemt å nevne smalahove og fiskehoder.
Jeg har et grunnleggende problem med mat som ser på meg. :skremt:
Og margebein! Det vrenger seg i meg når folk suger gørra ut av beina ... :grøsser:
Dette var virkelig tråden jeg skal lagre og dra frem for meg selv hver gang jeg blir fysen. Etter noen innlegg her så ble jeg bare kvalm og matlysta forsvinner som dugg for solen! :knegg:
Det er en del ting jeg ikke klarer å få ned, andre ting som jeg velger å la være å spise selv om jeg klarer å få det ned om jeg prøver, og masse ting som jeg aldri i livet ville prøvd å få ned en gang. Lista er egentlig litt for lang til å skrive her, men mange har allerede nevnt endel. Og om jeg får middag jeg ikke liker servert borte, så er jeg altså uhøflig nok til å la være å spise opp. Det er vel bedre enn å brekke seg ved bordet har jeg hørt!
Saltsei(gammelsei) rød gammel sei som har ligget 10-12 år i saltlake ser ut som skosåle lukter tåfis og smaker rottent:blærg:
Sardiner, oliven og sild er ellers noe jeg kan styre min begeistring for.
Jeg sliter med blodpudding etter jeg så bestemor røre i gryta med blod. Ellers liker jeg det meste av retter, men hvis noe er tilsatt selleri i en mengde hvor man kjenner en distinkt selleri-smak, sliter jeg.
Jah, "blåkveithau" som bestemoren min sa. De lydene som et måltid bestående av blåkveithau og byggrynssuppe genererer er ikke for sarte sjeler altså :gal:
