Ja, men det er jo nettopp det. Kreditorene kommer vel ikke noe bedre ut bare fordi det er et firma og ikke en enkeltperson som har gått på trynet? Men når det er et firma så virket det som om de moralske pekefingrene er ganske få i forhold til når det er en privatperson.
Er det virkelig sånn at så fort det er en bedrift så er det bare ansvarlighet og uflaks, mens dersom det gjelder en privatperson som går på trynet så må det være uansvarlighet og dumskap som ligger bak?
Hvorfor ses det å gå konkurs på som omtrent en naturlig del av veien mot suksess for bedrifter mens privatpersoner som feiler på veien bare er dumme? Betyr ikke de kreditorene til firmaene like mye? De får vel heller ikke pengene sine igjen?
Det rare er jo at det er langt mer aksept for at firma går dukken økonomisk enn at privatpersoner gjør det. Enda firmaer antageligvis bør ha bedre forutsetninger for å ikke gjøre det, med tanke på kompetanse, regnskap etc.
Jeg er ikke noen forkjemper for strengere praksis mot firmaer. Jeg synes man skal ha mulighet til å reise seg opp og prøve på nytt etter å ha trynet. Men jeg stusser litt over hvor totalt forskjellig tankegang man har om det å gå på en smell utifra om det er et firma eller en privatperson.
Du misforstår meg Kie, jeg mente bare at det er bedre for privatpersoner å gå konkurs enn for bedrifter. Men mange privatpersoner går konkurs fordi de bedriver en næring som går konkurs, og det kan ungås ved at man har et AS og ikke et enkeltmannsforetak. En forsikring som koster 100 000 kr, og burde være vel verd det?
Selvfølgelig har man kreditorer om man er bedrift også, og selvfølgelig burde man betale mest mulig tilbake da også, men det er veldig fint at det finnes ordninger som gjør at man kan "forsikre" seg mot at man ikke går personlig konkurs, om bedriften går i dass (at det er noen som misbruker ordningen, er en annen sak og diskusjon...), hvis ikke hadde nok terskelen for å starte for seg selv vært rimelig mye høyere?
At man ikke har en tilsvarende ordning for privat forbruk synes jeg faktisk er helt ok. Ikke fordi at jeg tror at alle som går konkurs er dumme og late og fortjener det, men fordi jeg tror at alt for mage av de som er dumme og late ville utnyttet ordningen, om man kunne ta opp så mye gjeld man ville, og så bare blitt kvitt den lett som bare det, når man ikke lengre klarte å gjøre opp for seg.
Det er jo et stykke på vei slik det har fungert her i USA, og det har jo ikke akkurat ført noe godt med seg for verdensøkonomien...
Jeg er overhode ikke med på at det å gå konkurs ses på som et skritt på veien mot suksess for bedrifter. Tvert i mot. Det finnes noen få som rir ordningen for alt det er verd, men de blir vel ikke akkurat sett på med respekt :rolleyes:.
Det er i grunnen ganske ok at gjeldsordningsloven har et eget krav om at gjeldsordningen ikke må virke støtende for resten av samfunnet. :nemlig:
Det vil ikke si at man aldri kan ha sløst eller gjort dumme ting, men man må ha tatt skjea i en annen hånd lenge før man søker gjeldsordning. I tillegg så må folk gjerne dokumentere at de gjør alt de kan for å få inn penger. Noe som er lurt i og med at noen kanskje ville ha syntes det var bedre å ikke jobbe noe særlig og dermed få "nulldividende". Å bruke kredittkort for å dra til syden i januar og søke gjeldsordning i februar f.eks. tror jeg ikke er mulig. For de som forvalter gjeldsordningsloven har jo dette ansvaret i forhold til resten av samfunnet og at det ikke skal virke støtende.
Men jeg mener altså at praksisen i USA, der det også (etter hva jeg har hørt) stilles krav om at man deltar på kurs i personlig økonomi, burde ses nærmere på for oss her i Norge.
Jeg kjenner til et eksempel på en med gjeldsordning. Denne jobber eksakt på krona det han kan uten å måtte betale år etter år etter år, tar resten svart og reiser for flere hundre tusen kroner hvert år samt kjører MerseSUV. Jeg finner det mer enn litt støtende for å være helt ærlig.
Det skjønner jeg godt. Men jeg kan nesten garantere at det er et ekstremt unntak du er vitne til da. Og dersom kreditorene får vite om dette kan de kreve at gjeldsordningen omgjøres/opphører.
For veldig mange er gjeldsordning hjelp til å komme seg på beina igjen. Og, dessverre, for en god del av dem endres ikke årsaken til problemene (fattigdom) selv om gammel gjeld forsvinner.
Men hvor mye av fattigdommen skyldes lav evne til inntekt pga sykdom og hvor mye skyldes hårreisende disposisjoner av knappe midler?
Jeg synes det er drøyt å se mødre som med sneipen i hånden og røykpakka i den andre klage over at de ikke har råd til å sende ungen på kulturskolen/leirskole/fotball. Flatskjerm har de nesten alle, feks har samtlige luksusfelledeltakere flatskjerm, mens ingen av våre venner av typen to-inntektsfamilier med grei betalingsevne har det. Vi kjøper nemlig ikke ny TV på avbetaling, og vi kjøper ikke ny TV før den gamle ryker.
Vi har flatskjerm. Og det plager meg nesten. Jeg skal ikke plage dere med den lange historien bak hvorfor vi kjøpte flatskjerm, og egentlig var grunnen fair nok, men jeg sliter litt med samvittigheten likevel. Men ellers så sliter vi alt ut til det er helt dødt. Folk lurer f.eks. på hvorfor i all verden jeg ikke kjøper meg ny komfyr. Den vi har er helt håpløs, men nei, så lenge den virker, så kjøper jeg ikke ny. Vi kjøpte nytt kjøleskap da vi fant ut at det gamle ikke klarte å bli kaldere enn +9.
Jeg blir stadig overrasket over folk som har én stil i hele huset. Betyr det at de bytter ut alt av møbler og utstyr samtidig, slik at alt matcher til en hver tid? Jeg er oppvokst i et hjem der alle møblene var skadet last fra fraktfirmaet stefaren min jobbet i. Og jeg er egentlig glad for det. Det var nada snobberi hjemme hos oss, og jeg er glad for at jeg slapp unna det i oppveksten.
En flatskjerm som er kjøpt og betalt er da ingenting å skamme seg over. Det er når du har en kredittkjøpt/ubetalt 42" flatskjerm og en pappeske med uåpnede regninger SAMTIDIG at det er grunn til å tenke seg om to ganger eller mer.
Jeg blir egentlig litt oppløftet av å se på Luksusfellen. Jeg synes at jeg kan være ganske uperfekt når det kommer til økonomi, men uåpnede regninger eller eskevis av dem, nei, det har jeg heldigvis ikke. Jeg holder jo på å dø av skrekk bare jeg får et annengangsvarsel, så slikt utsetter jeg meg ikke for.
Vi har også flatskjerm, men den er jo betalt og regningene har vi ikke problemer med, så den har jeg selvsagt ikke dårlig samvittighet for. Vi har budsjett og regningskonto og betaler regninger i tide og i det hele tatt, så noe luksusfelle blir det ikke på oss, heldigvis.
Vi skal kjøpe flatsjerm. :stolt: Betales med Mastercard (der Mastercardregningen betales neste måned, før den renter seg, selvfølgelig) og uten at vi egentlig trenger ny TV. Men TV i kjellestua fra 1991 synger på siste verset og TV i stua (fra 2000) ska ned i kjellestua og da trenger vi ny TV i stua, ikke sant? :glis: Ikke et 17 000 kr TV, men et til 5000,- på januarsalget. (Jeg ser ikke på TV, så jeg ville selvsagt heller kjøpt meg støvletter og klær for de pengene. Familien er av en eller annen grunn ikke enig. :skuffet:)
Vi har to flatskjermer. En normalt stor og en mye større.
Men de er betalt. Som alt annet her, unntatt huslånet - men det er i rute det og. Det er en viss forskjell på å kjøpe luksus man har råd til og på den man ikke har råd til.
Vi har et digert beist av en "tjukk-tv" fra 2003. Jeg har til gode å komme over en tv med bedre bilde enn den enda. Av en eller annen grunn er det noen venner av oss som er veldig opptatt av at vi har så "gammel" tv. Det er de samme vennene som gang på gang må låne penger fordi de ikke har nok til husleie og strøm (får ikke låne mer nå, etter manglende tilbakebetaling) og lignende greier. :rolleyes:
Det vet jeg ikke. Kanskje er det også en kombinasjon? Det er lett å disponere penger lurt når man har nok. Det kan derimot bli et nærmest umulig regnestykke å manøvrere i en vanskelig økonomisk situasjon. Det kreves på en måte mer enn at man er normalt god. Og da tipper jeg det er lett å trå feil for noen som ikke vet hverken ut eller inn på situasjonen.
Jeg tror mange ville ha blitt overrasket over at de kanskje ikke var så flinke og ansvarsbevisste som de trodde, dersom krisen skulle ramme dem. peker på signatur
Glad du kom med den presiseringen, jeg begynte å lure på om flatskjerm var Djevelens Verk og det var fy-fy å kjøpe ny så lenge den man hadde virket :knegg:. Vi ventet lenge og vel før vi kjøpte oss flatskjerm, og da var det ikke for å bytte ut den gamle, men fordi vi hadde laget oss mediarom på loftstuen. Vi klarte oss forøvrig i mange år på 14-tommer også, iom at vi heller aldri kjøper noe som helst på avbetaling (om en ser bort fra hus da ;)), og da ble ikke tv prioritert når vi hadde en. Selv om den var pitteliten.
Vrien familie du har da :dulte:.
I et par av de Luksusfellen-programmene jeg så, så var det ikke det at de ikke hadde nok til et normalt liv som var problemet, men snarere at de brukte veldig mye mer enn det de hadde. Altså ikke fattige som levde i luksus, men vanlige mennesker som gjorde det. Og dermed havnet i uføret. Så det er nok både og mht evnen til å styre økonomien for enkelte, uavhengig av hva de har å rutte med, og ikke bare snakk om mennesker som har lite og sliter med å disponere det lille de har (selv om de også selvfølgelig finnes, og at det problemet ikke skal undervurderes).
Av det lille jeg har fått med meg av luksusfellen så er vel en av betingelsene for å tas inn i programmet at man har et inntektsnivå som gir folket noe å jobbe ut fra. Om man faktisk har skåret alle utgifter til beinet på alle plan og enda ikke greier seg så får man ikke hjelp fra luksusfellen heller. Da er man utenfor konseptet og må klare seg på egen hånd. Det er ikke morsom tv med ekte nød.
Slik oppfatter jeg det også. Har sett en tre - fire programmer og alle deltakerne har en grei inntekt. Men de har helt feil livsstil i forhold til inntekten. Det var et ungt par der han tjente greit og hun var student. De kjøpte mangfoldige mengder sjampis når de var ute, hun hadde 150 par dyre sko og de skulle pusse opp hele badet (som var nesten nytt) fordi spotene i taket ikke matchet resten av leiligheten. :rolleyes:
Jeg synes ikke synd på dem, nei.
Men jeg synes kanskje at det blir bittelitt synd på dem fordi de får blottlagt toskeskapen sin for hele landet. At det har gått så langt at det er eneste løsning, liksom.
Barna deres kan man heller synes synd på.
Jeg så forresten nettopp reklame for kommende sesong, der det var ei som utbrøyt at hun alltid kjøpte ny kjole før hun skulle på fest, for hun syntes ikke det var noe moro å bruke samme kjole to ganger. :blånn: Schempesynd på henne. :nemlig:
Det er vel ganske mange som har enkelte sånne nykker. Noen må ha det siste innen teknikk, mobiltelefon, flatskjerm, pc-utstyr. Noen er opptatt av interiør, andre må bli sett på by'n i nye klær. Mens andre igjen skaffer seg dyre hobbyer. Problemet oppstår når man er den ene som skal ha alt det alle andre har til sammen og så litt til, og man ikke svømmer i penger.
Nei, jeg synes ikke synd i dem. I de programmene jeg har sett, har inntekten vært helt ok, og når folk lever over evne, synes jeg de rett og slett har seg selv å takke når ting går skeis. Men jeg synes det er kjempebra at de får hjelp til å rydde opp i økonomien, og synes deltakerne er kjempetøffe som tør å stille på TV (....jeg ville syntes det var kjempepinlig å stille på TV med et sånt problem)
Men sånn er det jo noen som har det i mange sammenhenger. Jeg har jo sett her på FP at noen skriver de føler seg så udugelige, alle andre er flinke med alt. Men da har de på en måte lagt sammen alle andres sterke sider, pluss og fordeler og sammenlignet seg med summen av det. Og summen av FPs sterke sider er det ingen som kan leve opp til, ingen kan ha doktorgrad i alt, ha reist til alle land, snakke ti-femten språk, være steinrik, bo i et gigantisk hus, ha den kjekkeste og mest romantiske mannen, den nyeste bilen, nesten ikke jobbe i en kjempekul og engasjerende jobb, være på ferie hele tiden, være oppdatert på mote, interiør, kunst, film, litteratur og musikk, i tillegg til at man lager all mat fra bunnen, skifter sengetøy hver uke, har nypussede vinduer og en kjempefin kjøkkenhage.
Alle har litt av dette, men ingen har alt. Og der tror jeg luksusfellefolka driter seg ut også. De ser naboens flatskjerm og tenker ikke på at naboen forsaket en helgetur eller tre for å ha råd til den. de ser den andre naboens bilder fra en kjempekul tur til Mexico, men skjønner ikke at de sparte i tre år for å ha råd til det. De ser at kollegene har nye klær hele tiden, når sannheten er at en kollega har noe nytt den ene uken, den andre den neste. Det er den manglende viljen til å forsake som er problemet, tror jeg. Og noen mindreverdighetskomplekser i fht å ikke våge å si "nei, vi har ikke råd", et behov for oppmeksomheten en ny ting/et nytt plagg/en statusgreie gir et ørlite sekund osv.
Nei, jeg synes ikke synd på dem. Jeg tenker at vi alle tar valg i livet og vi må stå for alle valg vi tar. Det var ingen som presset disse menneskene til å bruke kredittkort for å få seg et "godt liv".
Da har jeg mer sympati for de (muligens få) amerikanere som må bruke kredittkort for å betale sykehusregninger. Dette problemet har heldigvis ikke vi og man kan da anta at kredittgjeld kommer av ønsket om å "ha det alle andre har".
Min far takler ikke dette programmet siden det minner ham om å være på jobb. :knegg: Han er namsfogd så kanskje jeg er litt farget av hans opplevelser.
Ja, sant? Det er helt utrolig mye av det..
Jeg synes spesielt synd på barn som ikke har noe skyld i dette, men som opplever ettervirkningene av hva foreldrene har "stelt i stand".
Jeg må bare presisere at jeg ikke blir fortalt noe som bryter taushetsplikten hans.
Jeg aner ikke hvor taushetspliktsgrensen for dem hos Namsmannen går, men jeg antar at så lenge man overhodet ikke kan identifisere dem det fortelles om og alt er "løse eksempler" så er det vel OK?
Jeg har bare lest hovedinnlegget, og regner med at det jeg skal si er sagt, men siden jeg liker å se egne ord på skjermen så skriver jeg likevel. :nemlig:
Jeg syns egentlig synd på alle som ikke har det bra. Uavhengig av om det er selvvalgt eller ikke. Folk tar dumme valg og havner i dumme situasjoner. Selv om de ikke får mye medlidenhet fra meg så kjenner jeg inni meg at jeg syns synd på dem, ja.
Én ting jeg ofte har tenkt på, og som kunne være den eneste grunnen slik jeg kan se det for meg til at jeg skulle kunne komme i økonomisk uføre, er at jeg har helt falt av den teknologiske utviklingen. Vi har ingen fancy laptoper, ingen iPhone, jeg har nettopp fått meg min første iPod og ikke har vi harddiskopptaker, dab-radio, KitchenAid eller u name it. Jeg føler meg helt utafor, og tenker noen ganger at nå må jeg bare kjøpe dings x og y slik at jeg vet hva folk snakker om. :steinaldermenneske:
Jeg er ikke så inni det jeg heller, Divine. Vi har laptop men det ser jeg ikke på som særlig fancy, snarere praktisk, hehe. Men iPhone, iPod og alt dette her skjønner jeg ikke så mye av. Jeg vet jo hva det er, men jeg har ikke satt meg inn i det og har ikke behov for å ha det enda. Jo, jeg har faktisk en liten iPod, men den ser ut som en mini MP3-spiller, ingen fancy finesser eller noe, ingen skjerm. Tror den heter iPod Nano eller noe sånt.
Vi har PVR da, det er en ting jeg rett og slett hadde tatt kvelden av å ikke ha, men det er jo pga. vanen og opptaksbehovet vårt. Spotify visste jeg ikke hva var før for et par måneder siden, og bruker det aldri.
Ja jeg vet det, jeg bruker det ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg rett og slett aldri kommer på det. Jeg hører skremmende lite på musikk, bare i bilen og når jeg går tur.
Jeg synes ærlig og oppriktig veldig synd på folka. Samme om det er tankeløshet, tvangstanker eller at noen har lurt deg som er årsaken, den forferdelige numne følelsen i brystet og krampene i magen når man sitter i deep, deep shit - den unner jeg ingen.
Jeg synes veldig synd i de som har blitt lurt. De må gjennomleve sjokket, sviket og sorgen i tillegg til all den andre angsten som økonomisk rot medfører.
Bra skrevet, Mim, og veldig sant. Jeg tror det er veldig lett å falle i "alle andre"-fallgruven. (Sier hun, som surfet stobyfeiebilletter til påsken i går, til tross for (!) at vi har leid hytte på fjellet, invistert i slalom- og langrennsutstyr til hele familien og skal 3 uker til USA til sommeren. Fordi naboen skal på påskestorbyferie... :sparke:)
Det tror jeg også, i tillegg til manglende evne til å se at det er sånn verden henger sammen (som du også skrev, forsåvidt). Det virker som om mange føler at de ikke har nok med mindre de kan få alt de ønsker seg innen rimelighetens grenser - og de som virkelig driter seg ut, er de som har et forskrudd forhold til hva de mener må være rimelig.
Det er litt derfor jeg ofte utbasunerer hva vi IKKE kjøper. :p At vi ikke hadde dvd-spiller eller flatskjerm, for eksempel (og da vi endelig kjøpte så kjøpte jeg en "latterlig liten" en), at jeg syns Sydenferier er helt SINNSVAKT dyre og ikke får meg til å kjøpe det, og at jeg ikke klarer å motivere meg til å bruke penger på bil. Det virker BARE bortkastet. Og at folk som bruker 3000 kroner på et par jeans har blitt lurt. :p
Jeg kan selvsagt gjøre det med lett hjerte, fordi jeg har en ok økonomi og ikke har noe som helst behov for å sikre at folk ikke tror jeg er fattig. Men jeg syns faktisk også det er et poeng å vise at ikke ALLE har "alt" materielt. Ikke engang de med ok økonomi. Rett og slett kalibrere den der "alle de andre har..."-greia litt.
Den slags utbasunering kan jo også virke en tanke irriterende og nedlatende på de som har de tingene, og også har kjøpt det med lett hjerte og grei lommebok. :sparke:
Men eh... vi prioriterer, ikke sant? Slik jeg forstår Polyanna, så sier hun at det ikke er slik at alle har alt. At folk med god økonomi også prioriterer. Kanskje er det nettopp derfor de har god økonomi?
Jo, men det er forskjell på å si at man heller vil ha fint interiør enn dyr ferie og å si at sydenferier er sinnsykt dyre og ikke noe å bruke penger på. Jeg har gått noen runder med meg selv mhp prioriteringer, vi har ikke vært de flinkeste alltid vi heller. Hva er det viktig å ha penger til? Og hva er ikke så viktig? Og litt trening i å si seg fornøyd med det man har. Ikke bare se på de som har større hus, men også på de med like stort og mindre.
Jeg har ofte lurt på hvordan andre tenker når de prioriterer. :knegg:, det er mange som lever på mindre penger enn oss og ser ut til å ha det helt fint. Det hender jeg lurer på hvordan det går an. Kanskje vi skulle ha en dette-prioriterer-jeg-ikke-tråd ja.
Vi prioriterer regninger. Alltid. Deretter kommer mat og drikke. Så kommer Alt Det Andre, der vi hovedsaklig prioriterer ungene, fritidsutstyr, oppussing og opplevelser.
Ja, ser den. :knegg: JEG innbiller meg jo at jeg gjør det med et visst glimt og selvironi, da, men hvem vet. :p
Jeg formulerer det i hvert fall ALDRI generelt. Men mer som at "jeg er fortsatt en litt gnien vestlandsbygdeberte, tror jeg, og får meg rett og slett ikke til å bruke penger på... " eller "nei, vi er jo skikkelige steinaldermennesker, og jeg orker bare ikke ENDA en dings som kan gå i stykker og sette grå hår i hodet på meg" (om PlayStation og sånt). Altså som noe VI velger. Hvis jeg er i tvil om folk oppfatter det som moraliserende så demper jeg det enda mer ned.
Nei, jeg har ikke oppfattet deg som noe moraliserende. Jeg har lagt merke til tydelige utsagn fra deg i et par tråder (jeg er jo som sagt litt opptatt av prioriteringer og sånn for tiden :knegg:), og har sett på det med interresse hva du oppfatter som dyrt nok til å la være å putte i handlekurven. (fex der du sa du stegla over prisen på en pose nidar favoritter).
Selvsagt. Det er vel ikke dermed sagt at man alltid må fortelle andre hvordan man prioriterer? Dersom man alltid skal gjøre et poeng av de tingene man prioriterer bort, blir det fort like irriterende som de som alltid skal gjøre et poeng ut av hva de faktisk kjøper. Det kommer selvsagt an på tone, setting, årsak osv, jeg så bare for meg en person som hver gang det var en diskusjon om ett-eller-annet skulle gjøre et stort poeng ut av at DET har i hvert fall ikke JEG ... Sånt blir jeg svett av. Jeg oppfattet det som moralisering.
Når det er sagt er jeg heller ikke den som har alt, og det er sikkert tilfeller der jeg føler behov for å fortelle at ikke alle har iPod, f.eks, men jeg utbasunerer det ikke i tide og utide.
Hasselnøtt: Ser poenget. Generelt er vel de fleste uttalelser i kategorien "Jeg bare FATTER ikke at folk gidder å ..." ganske irriterende, om det nå skulle være "høre på sånn bråkete musikk", "kaste bort penger på dyre ferier!" eller "spise sånne fæle tilsetningsstoffer!".
Analysen din lenger opp var veldig god, synes jeg. Det du sier her tror jeg også det er noe i - og noen trekker det ganske langt også. Jeg veit i alle fall om flere som har meget god økonomi, men som også er meget sparsommelige, á la firebarnsfamilie med millioninntekter som lurer med madrasser inn på hotellrommet så de slipper å betale for eget rom til tenåringsbarna, som konsekvent holder seg til butikkenes billigmerker, bare handler klær på salg og så videre.
Selv har jeg langt færre stilige feriebilder, men noe større bolig enn en del av vennene mine - både mannen og jeg jobbet mye gjennom hele studietida og vi fortsatte å bo billig-billig en god stund etter at mannen min fikk jobb. Han bygde seg opp en ganske pen egenkapital før vi endelig flyttet, slik at vi kunne kjøpe et større hus enn vi hadde fått lån til ut fra inntektene våre. Nå er ikke dette akkurat noe jeg minner venner på om de klager over at de bor trangt da. :knegg:
Helt klart ikke! Det er jo ingen vits i å kjøpe større bolig om det er ferier og opplevelser man vil ha? Det er jo prioritering det også!
(Men om man hele tiden hinter til Noen Med Større Bolig om hvor god råd de må ha, mens realiteten er at de har kjørt stram spareplan i årevis først og altså valgt å forsake en del ting for å ha råd til denne boligen, da kan man kanskje tenke seg om litt. Som Mim var inne på - noen vil tydeligvis ha alt og har ikke skjønt det der med å velge. Og når det er sagt veit jeg utmerket godt at man ikke alltid har så mye penger at man kan velge noe som helst, bare for å få med det og. :BTDT: )
Jeg har sett ett par episoder av luksusfellen. Selv om jeg har blitt både opprørt, sint og frustrert av å se hvordan enkelte roter seg inn i et gjeldsmareritt når de i utgangspunktet har ”god” nok økonomi til å klare seg fint så synes jeg synd i dem.
Det å være et gjeldsoffer i Norge er noe jeg ikke unner noen og om man har seg selv å takke for det eller om man uskyldig har havnet i et slikt uføre så er maktesløsheten og den psykiske påkjenningen man føler den samme. Man må tåle fordommer, å bli ydmyket og trakkasert av det offentlige, å bli skjelt ut av inkassobyråer, nedringt til alle døgnets tider og få fortalt for et myslykket menneske man er , og i samme slengen kan de gjerne ringe familien din og fortelle dem hvor myslykket du er.
Jeg er et gjeldsoffer, og det er ikke synd i meg, men jeg skulle ønske at folk ikke var så fordomsfulle og heller kunne prøvd å se mennesket eller historien bak uføret. Jeg vet dessverre om en del som ikke har taklet fordommene og ydmykelsene så bra og sett på selvmord som eneste utvei. Om de har havnet i problemer selvforskyldt eller ikke kan vel virkelig ikke ha så mye å si? Ingen fortjener å ha det så vondt uansett grunn, men det er min mening da.
Jeg ble dratt inn i det pga en mann jeg var sammen med. Uten å ville gå noe nærmere i detalj på hvordan, så når jeg endelig kom meg vekk så hadde jeg 3 millioner i gjeld pga hans pengeforbruk. Og jeg kan med hånden på hjertet si at i løpet av de ti årene det stod på så gjorde jeg virkelig alt som stod i min makt for å ordne opp. Jobbet doble skift samtidig som jeg hadde aleneansvaret for vår datter, ringte, sendte brev, opprettet betalingsavtaler +++ men det var ikke noen som så ut til å forstå at det ikke var noen vits i betalingsavtaler som var så stramme at de ikke lot seg gjennomføre. Jeg gjorde alt jeg kunne, slet meg ut til det punktet der beina sluttet å virke, men møtte bare fordommer og hets fra det offentlige og kreditorer. Så når man har prøvd i noen år, og ingen ser ut til å ville gå med på en løsning og gjelden bare øker, og telefonene fra kreditorer med utskjellinger bare øker så blir man syk til slutt. Man slutter å ta telefoner, man slutter å åpne post, man slutter å gå ut blant folk for man er sikker på at de ser ned på deg. Man utvikler finansfobi som er en altfor lite kjent diagnose her i Norge.
Jeg stod frem i media for å belyse dette problemet i håp om at politikere skulle ta affære og gjøre det lettere for gjeldsofre i Norge å få ordnet opp i problemene sine. For de fleste VIL og prøver virkelig å ordne opp før det går så langt som det gjorde med meg og mange andre. Det gikk i kke så bra, og tilbakemeldingene var stort sett Ala typen ”hun fortjener det” og ” hun har satt seg i den situasjonen selv” , og det er greit nok, folk kan selvsagt mene det de vil, men hvis min historie bidro til å hjelpe bare en person så er jeg fornøyd. Her er link om noen er interessert:
Så hjulene rulte en liten stund, men så stoppet de. L
Som nevnt tidligere så var det pga en mann jeg havnet i uføret. Jeg kom meg omsider vekk fra det forholdet, min mor hjalp til med å åpne opp all posten jeg hadde gjemt, og hun satt i timevis hver dag i over 2 måneder og åpnet gammel post.
I dag har jeg gjeldsordning som går til 2012, jeg har fått orden på alt økonomisk, er à jour med alle regninger og jeg kan si at jeg har aldri hatt så mye penger før, samtidig som jeg aldri har hatt så lite penger før. Det ordnet seg for meg til slutt. Veien var lang, psykisk grusom, og jeg ble veldig syk av det, men nå går det oppover. Hadde jeg ikke hatt den fantastiske familien og de herlige vennene jeg har så hadde det aldri gått. Jeg er heldig.
Jeg jobber frivillig nå med mennesker som blir sosial ekskluderte grunnet fattigdom og det er så mange tragiske historier. Det verste oppi det hele er hvordan de blir møtt av andres fordommer.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
